4 Klassifisering og bruk av referanseverdier

4.1 Gjeldende rett

Forskrift til lov om fastsettelse av referanserenter (referanserenteforskriften) gir bestemmelser om krav til administratorer av allment brukte referanserenter. Referanserenteforskriften stiller også krav til finansforetak (panelbanker) som leverer rentebidrag til en administrator. Kravene i referanserenteforskriften ligger nært opptil reglene i referanseverdiforordningen. Fastsettelsen av andre referanseverdier enn referanserenter er ikke regulert i norsk rett.

4.2 Forordningen

4.2.1 Referanseverdier som omfattes av forordningen

Referanseverdier er i forordningen artikkel 3 nr. 1 (3) definert som enhver indeks som brukes til å fastsette hvilket beløp som skal betales i henhold til et finansielt instrument eller en finansiell kontrakt, eller verdien av et finansielt instrument. En referanseverdi kan også være en indeks som brukes til resultatmåling i et verdipapirfond når formålet er å følge avkastningen til indeksen, avgrense eiendelsplasseringen i en portefølje eller beregne resultatgodtgjørelse. Forordningen artikkel 3 nr. 1 (1) definerer en indeks som ethvert tall:

• a) som offentliggjøres eller gjøres tilgjengelig for offentligheten,

• b) som regelmessig fastsettes

  • i) helt eller delvis ved anvendelse av en formel eller en annen beregningsmetode, eller ved en vurdering, og

  • ii) på grunnlag av verdien av en eller flere underliggende eiendeler eller priser, herunder estimerte priser, faktiske eller estimerte renter, pristilbud og bindende pristilbud, eller andre verdier eller undersøkelser,

Den som kontrollerer fastsettelsen av en referanseverdi, kalles administrator, jf. forordningen artikkel 3 nr. 1 punkt 6. Avhengig av hvilken type referanseverdi som fastsettes, må administratoren søke om tillatelse eller registrering av virksomheten. ESMA skal etter forordningen artikkel 36 etablere et register over administratorer. Bidragsytere til en referanseverdi leverer data som er nødvendige for å bestemme referanseverdien, enten direkte til administrator eller via andre.

Forordningen deler referanseverdier i kategorier etter ulike dimensjoner. Én viktig dimensjon er om referanseverdiene regnes for å være kritiske, betydningsfulle eller ikke-betydningsfulle. Det er videre egne regler for referanserenter (vedlegg I til forordningen, samt forordningen artikkel 18), referanseverdier som bygger på varer (vedlegg II til forordningen, samt forordningen artikkel 19), og referanseverdier som bygger på såkalte regulerte data (forordningen artikkel 17). Kravene til administrator varierer etter hvilken type referanseverdi det dreier seg om.

4.2.2 Kritiske referanseverdier

En referanseverdi kan etter forordningen defineres som kritisk ut fra kvantitative mål og kvalitative vurderinger. Forordningen artikkel 20 definerer referanseverdier som kritiske dersom ett av følgende kriterier er oppfylt:

1. Referanseverdien brukes i finansielle instrumenter, kontrakter mv. med en samlet verdi over EUR 500 milliarder.

2. Referanseverdien bygger på bidrag fra enheter der flertallet befinner seg i én medlemsstat, og tilsynsmyndigheten i denne medlemsstaten anser referanseverdien for å være kritisk etter en kvalitativ vurdering.

3. Referanseverdien oppfyller alle følgende kriterier:

   1. Referanseverdien brukes i finansielle instrumenter, kontrakter mv. med en samlet verdi over EUR 400 milliarder,

   2. det finnes ingen eller få alternativer til referanseverdien, og

   3. det vil få betydelig negativ effekt på markedet, finansiell stabilitet mv. dersom referanseverdien skulle opphøre.

Forordningen artikkel 20 nr. 2 og nr. 3 inneholder bestemmelser om hvilke forhold tilsynsmyndigheten skal legge vekt på i den kvalitative vurderingen som skal ligge til grunn for å utpeke en referanseverdi som kritisk etter punkt 2 over. Disse forholdene omfatter bl.a. den samlede verdien av finansielle instrumenter, kontrakter mv. som bruker referanseverdien, som andel av samlet verdi av alle finansielle instrumenter, kontrakter mv. i medlemsstaten, og om det vil få betydelig negativ effekt for markedet om referanseverdien skulle opphøre. Referanseverdier som ikke oppfyller det kvantitative kravet (a) under punkt 3 over, men som oppfyller de to andre kravene (b og c) kan likevel klassifiseres som kritiske etter en vurdering av relevante tilsynsmyndigheter. EU-kommisjonen har i en delegert forordning (2018/64) fastsatt nærmere regler for hvordan kriteriene som listes opp i underpunkt c, skal benyttes.

Administratorer av kritiske referanseverdier må ha tillatelse til virksomheten, og kan etter forordningen artikkel 21 pålegges å fortsette virksomheten i en periode selv etter at de ønsker å avslutte den. Muligheten for pålegg om fortsatt virksomhet gjelder etter forordningen artikkel 23 også for bidragsytere til beregningen av en kritisk referanseverdi. I EU er referanserentene Euribor, Eonia («Euro Overnight Index Average»), Libor, Stibor («Stockholm Interbank Offered Rate») og Wibor («Warsaw Interbank Offered Rate») identifisert som kritiske referanseverdier, jf. Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2019/482.

4.2.3 Betydningsfulle og ikke-betydningsfulle referanseverdier

En referanseverdi regnes etter forordningen artikkel 24 som betydningsfull dersom den ikke oppfyller kriteriene for å regnes som kritisk, men brukes i finansielle instrumenter, kontrakter mv. med en samlet verdi over EUR 50 milliarder, har få eller ingen alternativer og referanseverdiens opphør vil få betydelige negative konsekvenser for markedet.

Administratorer av betydningsfulle referanseverdier må ha tillatelse til virksomheten. Hvis administrator er et foretak under tilsyn, er det imidlertid tilstrekkelig med godkjenning av registrering, jf. forordningen artikkel 34 nr. 1 bokstav b. Forordningen artikkel 25 åpner for at administratorer av betydningsfulle referanseverdier kan søke om unntak fra enkelte av forordningens bestemmelser, dersom de anser at etterlevelse av bestemmelsene vil være en uforholdsmessig byrde, gitt referanseverdiens natur eller administratorens størrelse. Tilsynsmyndigheten kan beslutte at administratoren likevel må følge forordningens bestemmelser, etter en nærmere vurdering basert på ulike kriterier.

Ikke-betydningsfulle referanseverdier er referanseverdier som ikke faller innenfor definisjonene av kritiske eller betydningsfulle referanseverdier, jf. forordningen artikkel 26. Administratorer av slike verdier må etter forordningen artikkel 34 nr. 1 bokstav c kun få godkjent søknad om registrering.

Forordningens bestemmelser om klassifisering av betydningsfulle og ikke-betydningsfulle referanseverdier gjelder ikke for fastsettelse av, og bidrag til, referanserenter eller varereferanseverdier, jf. forordningen artikkel 18 og 19.

4.2.4 Bruk av referanseverdier

Hva som regnes som bruk av en referanseverdi, er definert i forordningen artikkel 3 nr. 7. Definisjonen av «bruk» omfatter blant annet utstedelse av et finansielt instrument som refererer til en indeks eller en kombinasjon av indekser, og fastsettelse av beløp som skal betales i henhold til et finansielt instrument eller en finansiell kontrakt som refererer til en indeks eller en kombinasjon av indekser. ESMA har i et såkalt spørsmål-og-svardokument (eng. Questions and Answers – Q&As) om forordningen redegjort nærmere for hva som menes med bruk av en referanseverdi i forbindelse med derivater.1 I forordningens fortale nr. 13 siste punktum fremkommer det at eie av finansielle instrumenter som refererer til en referanseverdi, ikke regnes som å bruke referanseverdien.

Foretak under tilsyn kan etter forordningen artikkel 29 nr. 1 bare bruke referanseverdier som tilbys av administratorer registrert i ESMAs register. Et prospekt for omsettelige verdipapirer eller andre investeringsprodukter som bruker en referanseverdi, skal etter artikkel 29 nr. 2 opplyse om referanseverdiens administrator er registrert i ESMAs register når prospektet publiseres.

Brukere av referanseverdier som er foretak under tilsyn skal etter forordningen artikkel 28 nr. 2 ha skriftlige beredskapsplaner for bruken av referanseverdier, i tilfelle materielle endringer i referanseverdien eller at referanseverdien ikke lenger vil tilbys.

4.3 Finanstilsynets forslag

Finanstilsynet foreslår ikke nasjonale bestemmelser om klassifisering og bruk av referanseverdier ved siden av referanseverdiforordningens regler.

Tilsynet gir i høringsnotatet en oversikt over referanseverdier i Norge som er, eller kan være, referanseverdier i forordningens forstand. Disse er referanserentene Nibor og Nowa, referanseverdiene basert på varer Fish Pool Index, Nasdaq Salmon Index,Narex Wide og systemprisen, samt aksje-, rente- og pengemarkedsindekser fra Oslo Børs. Finanstilsynet skriver i høringsnotatet at de ikke har lyktes å få en komplett oversikt over referanseverdier, og at de på et senere tidspunkt i samråd med den enkelte administrator vil ta stilling til klassifisering av referanseverdier i det norske markedet.

4.4 Høringsinstansenes syn

Finans Norge skriver i sitt høringssvar at de ikke har tilgang på data som gjør det mulig å beregne hvor store verdier Nibor og Nowa er referanseverdi for. Finans Norge skriver at de likevel er sterkt i tvil om at selv den mest benyttede Nibor (tre måneder løpetid), er referanse for kontrakter som i sum er i den størrelsesorden som forordningen angir som terskelverdi for kritiske referanseverdier. Finans Norge anser bruken av Nowa som så begrenset at den ikke kan defineres som en kritisk referanserente.

Norske Finansielle Referanser (NoRe), som administrerer referanserenten Nibor, skriver i sitt høringssvar at de antar at bruken av Nibor har et omfang som ligger under beløpsgrensene for kritiske referanseverdier i forordningen (EUR 500 mrd. eller 400 mrd., jf. punkt 4.2). NoRe mener det ikke er tungtveiende argumenter for å definere Nibor som en kritisk referanseverdi, og at man bør unngå dette med mindre det kan fastslås med sikkerhet at bruken overstiger terskelverdiene i forordningen.

Verdipapirfondenes forening (VFF) viser i sitt høringssvar til at det er viktig at tilsynet samarbeider med aktørene og med bransjen for å finne gode og praktikable løsninger. VFF viser til fortalen punkt nr. 9, som sier at forordningen skal sikre en forholdsmessig tilpasset reaksjon på de risikoer som forskjellige referanseverdier utgjør. Det er etter VFFs vurdering viktig å ha dette proporsjonalitetsprinsippet i mente ved praktiseringen av reglene.

Nordic Bond Pricing (NBP) skriver i sitt høringssvar at de er opptatt av at administratorer av betydningsfulle og ikke-betydningsfulle referanseverdier bør kunne benytte unntaksbestemmelser som er angitt i forordningens artikkel 25 og 26. Ved å legge for store eller unødvendige byrder på tilbydere av referanseverdier og bidragsytere, vil man ifølge NBP kunne svekke datagrunnlaget. I ytterste konsekvens vil en streng regelverksfortolkning ifølge NBP kunne medføre at man ikke har tilstrekkelig grunnlag til å opprettholde beregning av referanseverdier, noe som vil kunne få negative konsekvenser for finansmarkedene i Norge.

4.5 Departementets vurdering

Departementet legger til grunn at det ikke er behov for nasjonale bestemmelser om klassifisering og bruk av referanseverdier eller krav til administratorer og bidragsytere, ettersom dette fullt ut dekkes av forordningens bestemmelser og utfyllende rettsakter.

Departementet legger til grunn at Finanstilsynet i samråd med den enkelte administrator vil ta stilling til klassifiseringen av referanseverdier og eventuell bruk av unntaksbestemmelser i det norske markedet i tråd med forordningens bestemmelser.