7 Innleid arbeidstakers rett til fast ansettelse hos innleier

7.1 Gjeldende rett

Det følger i dag av arbeidsmiljøloven at innleid arbeidstaker har rett til fast ansettelse hos innleievirksomheten dersom arbeidstaker har vært sammenhengende innleid over en viss tid. Regelen fremgår av § 14-12 fjerde ledd, som fastslår at «tre-/fireårsregelen» for midlertidig ansatte gjelder tilsvarende, jf. § 14-9 sjuende ledd. Sistnevnte bestemmelse regulerer rett til fast ansettelse etter en viss tid for midlertidig ansatte etter § 14-9 andre ledd bokstav a og b. Bestemmelsen innebærer at innleid arbeidstaker som har vært innleid med grunnlag i bokstav a (arbeid av midlertidig karakter) har rett til fast ansettelse etter fire år. Ved innleie på grunnlag av bokstav b (vikariat) har den innleide rett til fast ansettelse etter tre år. Innleie etter disse grunnlagene i kombinasjon gir rett til fast ansettelse etter tre år. Rettigheten er dermed parallell med reglene for midlertidig ansettelse.

Tre-/fireårsregelen gjelder ikke ved avtalebasert innleie etter § 14-12 andre ledd. Dette fremgår forutsetningsvis av henvisningen til tre-/fireårsregelen for midlertidig ansatte, som kun gjelder ansettelse etter bokstav a og b. Det fremgår også av forarbeidene til § 14-12 at tre-/fireårsregelen ikke gjelder i disse tilfellene, jf. Ot.prp. nr. 54 (2008–2009) punkt 6.1.5 og lovmerknadene.

7.2 Departementets høringsforslag

I høringen foreslo departementet en endring i arbeidsmiljøloven § 14-12 fjerde ledd. Departementet foreslo at retten til fast ansettelse hos innleier også skal gjelde for arbeidstaker som er innleid med grunnlag i avtale med tillitsvalgte etter § 14-12 andre ledd. I dag gjelder retten kun ved innleie etter § 14-12 første ledd. Departementet foreslo videre at innslagstidspunktet for når retten til fast ansettelse inntrer for innleid arbeidstaker, senkes til to år. I dag inntrer retten etter henholdsvis tre eller fire år avhengig av grunnlaget for innleien.

Departementet foreslo at regelen om rett til fast ansettelse for innleide får en selvstendig bestemmelse i § 14-12 fjerde ledd uten henvisning til tre-/fireårsregelen for midlertidig ansettelse.

7.3 Høringsinstansenes syn

LO støtter forslaget om å innføre rett til fast ansettelse etter kortere tid enn i dag, men mener det vil være en bedre løsning at innleid arbeidstaker har krav på fast ansettelse etter å ha utført arbeid for samme virksomhet i sammenlagt mer enn 24 måneder i løpet av en periode på 36 måneder, slik som er foreslått i Sverige. LO viser til at man da unngår problemstillinger knyttet til om ansettelsen er sammenhengende. LO viser til at en slik regel gjerne kan kombineres med en type standardisert erstatningsregel, slik som det svenske forslaget. LO foreslår at en slik regel også skal gjelde for innleie etter § 14-12 andre ledd.

Unio støtter forslaget om rett til fast ansettelse etter to år, og mener det vil kunne være et viktig virkemiddel for at arbeidsgiver i større grad benytter seg av faste stillinger, eller ordinær midlertidighet som vil gi den ansatte en nærmere tilknytning til sin arbeidsgiver og større mulighet til påvirkning av sitt arbeidsforhold. Unio mener at en slik regel bør innføres som en ensidig rett for den enkelte arbeidstaker som vil fremsette krav om ansettelse, og ikke som en automatisk regel. Unio mener det er mange ulike årsaker til at arbeidstakere velger å arbeide gjennom bemanningsforetak, og en slik automatisk regel vil kunne føre til negative konsekvenser for dem som ønsker å jobbe på denne måten.

YS støtter vurderingen av at innleide etter § 14-12 andre ledd også bør omfattes av reglene om fast ansettelse etter en viss tid. YS støtter også forslaget om å gi arbeidstaker rett til fast ansettelse etter to år. YS mener at det bør vurderes om samme grense bør gjelde ved midlertidig ansettelse.

Akademikerne støtter forslaget om at det for alle innleietilfeller hjemlet i arbeidsmiljøloven § 14-12 skal være en rett til fast ansettelse etter en viss tid i innleievirksomheten. Akademikerne mener at mange ansatte ønsker å være fast ansatt i for eksempel rådgivnings- eller konsulentvirksomhet, og mener det derfor er viktig at det er opp til den innleide selv om man ønsker å benytte seg av en rett til fast ansettelse hos innleier eller forbli ansatt hos utleier, og mener at dette må tydeliggjøres enten i selve lovbestemmelsen eller forarbeidene. Akademikerne mener det er viktig at tidsgrensene for når man har rett til fast ansettelse harmoniseres i ulike lover/bestemmelser. Akademikerne vil ikke sette seg imot forslaget om at retten til fast ansettelse knyttes til en toårsregel, men mener at en slik grense må konsekvensutredes først, og at en tidsgrense for innleie uansett bør kunne fravikes etter avtale med tillitsvalgte, eksempelvis fra to til tre år. Akademikerne mener også at forslaget må ses i sammenheng med den foreslåtte harmoniseringen som Fougner-utvalgets flertall har foreslått.

NHO støtter ikke forslaget og viser blant annet til at det i en rekke fag og bransjer vil være et klart behov for innleieforhold som strekker seg ut over to år. NHO viser også til at forslaget avviker fra Fougner-utvalgets flertall der man foreslo en generell regel om rett til fast ansettelse etter tre år som midlertidig ansatt, at forslaget mangler en faktisk begrunnelse og at det ikke pekes på noe faktagrunnlag som tyder på at det er problematisk med uforholdsmessig lange innleieforhold generelt eller med hjemmel i § 14-12 andre ledd. NHO mener at det under enhver omstendighet bør gjøres unntak for rett til fast ansettelse i tilfeller der den innleide skriftlig bekrefter at en ikke ønsker fast ansettelse.

KS støtter forslaget om at innleid arbeidstaker skal ha rett til fast ansettelse hos innleier etter en viss tid også ved innleie etter avtale. KS støtter ikke forslaget om rett til fast ansettelse hos innleier etter to år som innleid. KS ser ikke at begrunnelsen for forslaget berettiger at det skal være ulike regler avhengig av om vikarbehovet dekkes av innleide eller midlertidige ansatte, og mener det vil gi uheldige og tilfeldige resultater dersom innleide som også har et arbeidsforhold og rettigheter hos utleier, på et tidligere tidspunkt enn kommunens midlertidige ansatte, skal få rett til fast ansettelse.

Virke støtter ikke forslaget, og mener at dagens regler balanserer ulike behov på en god måte, at en ny bestemmelse vil komplisere arbeidet for den enkelte virksomhet, og ikke tar hensyn til de ulike årsakene til hvorfor virksomhetene benytter innleie. Virke viser til at en stor andel av de som leies inn benyttes til konkrete og tidsavgrensede prosjekter og bemanningsbehov. Andre benytter innleie som del av inkluderingsarbeidet, der flertallet av Virkes medlemmer oppgir adgang til midlertidig ansettelse og innleie som viktig for å gi jobbmulighet til de som ellers ikke ville blitt ansett som kvalifisert, og at innleie i disse tilfellene kan fungere som en terskel inn til fast arbeid.

Spekter støtter ikke forslaget, og kan ikke se noen gode begrunnelser for en særregel for innleide personer, hvorav de fleste allerede har et godt etablert arbeidsforhold hos bemanningsforetaket. Spekter viser til at følgen av en slik regel kan bli at bemanningsforetakets ansatte som i dag gjennom gjentatte utleieforhold til et begrenset utvalg innleievirksomheter som de blir godt kjent med, i stedet blir leid ut til mange forskjellige virksomheter over tid med den konsekvens at de får stadig nye arbeidsplasser og kollegaer å forholde seg til.

Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet støtter forslaget.

7.4 Departementets vurdering og forslag

Etter departementets vurdering er retten til fast ansettelse hos innleier etter en viss tid en viktig mekanisme for å forhindre misbruk av innleieinstituttet. På samme måte som for midlertidig ansettelse, bør innleieforhold etter departementets vurdering verken vare over for langt tidsrom eller gjenopptas i for stor utstrekning. Dersom en arbeidstaker har vært innleid til virksomheten over en lengre periode, kan dette dessuten indikere et stabilt behov for arbeidskraft. Det å få fast ansettelse hos innleier etter en viss tid er også en viktig rettighet for innleide arbeidstakere ved at disse kan oppnå fast ansettelse direkte i den virksomheten hvor arbeidet utføres, og dermed ansettelse i en topartsrelasjon.

Retten til fast ansettelse etter tre/fire år gjelder ikke i de tilfellene arbeidstaker er innleid med grunnlag i avtale etter § 14-12 andre ledd. I forarbeidene fremgår at «fireårsregelen ved innleie bør ha samme anvendelsesområde som fireårsregelen ved midlertidige ansettelser. Fireårsregelen bør derfor på tilsvarende måte ikke gjelde ved avtale om innleie etter § 14-12 annet ledd», jf. Ot.prp. nr. 54 (2008–2009).

Departementet har i lys av utviklingen gjort en ny vurdering av dette, og kan i dag vanskelig se at regelen om rett til fast ansettelse etter en viss tid ikke bør gjelde ved innleie på bakgrunn av avtale etter § 14-12 andre ledd. På samme måte som ved innleie etter første ledd, er det prinsipielt uheldig dersom innleieforhold varer over for langt tidsrom – også i de tilfellene innleien har hjemmel i avtale.

I høringen har NHO pekt på at forslaget vil innebære at partene fratas muligheten og fleksibiliteten som ligger i å kunne avtale innleie særlig tilpasset forholdene i den enkelte bransje eller den enkelte virksomhet, og at fordi avtaleadgangen er forbeholdt fagforeninger med innstillingsrett, er den også begrenset og underlagt kontroll av profesjonelle aktører.

Departementet er enig i at kravene som ligger i bestemmelsen i dag, både når det gjelder tariffbinding og at innleien skal være «tidsbegrenset», kan bidra til å hindre utbredelsen av innleieavtaler som strider mot lovens formål, herunder innleie av for lang varighet. Bestemmelsen åpner imidlertid for lokale avtaler uten krav om godkjenning eller lignende fra sentral fagforening, og det er heller ikke presisert nærmere hva som ligger i at innleien må være «tidsbegrenset». En bestemmelse om innleievarighetens yttergrenser kan etter departementets syn bidra til klarhet og samtidig ivareta hensynet til at innleieforhold ikke varer for lenge. Departementet viser i denne sammenheng også til Industri Energis høringsuttalelse, hvor det hevdes at avtaler om innleie etter § 14-12 andre ledd inngås regelmessig på virksomhetenes initiativ og kun motivert av å benytte innleie i større utstrekning enn loven gir adgang til, og at bestemmelsen i deres områder brukes som pressmiddel i lokale forhandlinger. Disse viser også til at mange tillitsvalgte ikke er klar over at innleie etter denne bestemmelsen i dag ikke gir rett til fast ansettelse etter en viss tid.

Etter departementets vurdering vil forslaget også harmonisere godt med vikarbyrådirektivets formål. Det vises til at EU-domstolen har fastslått at vikarbyrådirektivet har som formål å stimulere vikaransattes adgang til fast ansettelse hos innleier, og at medlemsstatene skal sikre at vikararbeid hos en og samme innleievirksomhet ikke ender opp med å bli en permanent situasjon for den vikaransatte, jf. sak C-681/18.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at lovens regel om innleid arbeidstakers rett til fast ansettelse etter en viss tid også skal gjelde når innleien er hjemlet i avtale etter § 14-12 andre ledd.

I høringen foreslo departementet også at retten til fast ansettelse for innleide bør inntre etter to år, i stedet for henholdsvis tre eller fire år som i dag. En slik endring ville sikre innleide arbeidstakere bedre rettigheter og underbygge hovedregelen om fast ansettelse i norsk arbeidsliv. Et sammenhengende innleieforhold som varer i mer enn to år indikerer dessuten et mer permanent behov for arbeidskraft. I høringen viste departementet også til at det i Sverige er foreslått en regel som pålegger innleier å tilby fast ansettelse til innleid arbeidstaker som har vært plassert/utleid hos innleier på en og samme driftsenhet sammenlagt mer enn 24 måneder i løpet av en periode på 36 måneder. Det vises til beskrivelse av det svenske forslaget i punkt 4.1.

Flere høringsinstanser er imot forslaget. NHO mener at en rekke innleieforhold legitimt vil strekke seg ut over to år, og viser blant annet til rettigheter i lovverket til permisjoner ut over to år og behovet for vikar ved langtidssykefravær. Flere høringsinstanser har også reist spørsmål knyttet til sammenhengen mellom reglene for innleie og midlertidig ansettelse. KS mener det vil gi uheldige og tilfeldige resultater dersom innleide som også har et arbeidsforhold og rettigheter hos utleier, på et tidligere tidspunkt enn kommunens midlertidig ansatte, skal få rett til fast ansettelse. Advokatforeningen påpeker at en toårsregel for innleie med samtidig opprettholdelse av en tre-årsregel for midlertidig ansatte, vil kunne medføre at innleide i en virksomhet gis prioritet foran midlertidig ansatte, og at konsekvensene av ulik lengde på de to kategoriene er uoversiktlige og bør utredes ytterligere før en slik toårsregel eventuelt innføres. Akademikerne mener det er viktig at tidsgrensene for når man har rett til fast ansettelse harmoniseres i ulike lover/bestemmelser, og viser til at tilbakemeldinger fra tillitsvalgte er tydelige på at ulike grenser er utfordrende i praksis. Akademikerne mener at en slik grense må konsekvensutredes før dette endelig kan tas stilling til. Departementet er enig i dette, og mener at bestemmelsene om rett til fast ansettelse for henholdsvis innleide og midlertidig ansatte bør ses i sammenheng.

Departementet har i lys av dette kommet til at det ikke foreslås å endre til en toårsregel nå.

Etter departementets vurdering er det dermed en treårsregel som bør legges til grunn, både når det gjelder innleie etter § 14-12 første ledd, og når det gjelder innleie med grunnlag i lokale avtaler etter andre ledd. Ettersom departementet foreslår å oppheve adgangen til innleie ved arbeid av midlertidig karakter, jf. ovenfor, vil lovens gjeldende fireårsregel ved innleie ikke lenger være aktuell. Etter departementets vurdering er det naturlig at lovens gjeldende treårsregel ved innleie med grunnlag i vikariat, også gjelder ved innleie etter avtale med tillitsvalgte.

Departementet viser også til at flertallet i Fougner-utvalget har foreslått en felles treårsregel for midlertidig ansatte. Departementet kommer tilbake til dette forslaget i egen prosess.

For å tydeliggjøre bestemmelsen foreslår departementet at rett til fast ansettelse for innleid arbeidstaker står i en egen bestemmelse, uten henvisning til 3/4-årsregelen for midlertidig ansettelse.

Departementet presiserer at opphevelsen av adgangen til innleie ved arbeid av midlertidig karakter, jf. punkt 6.4.4 ovenfor, ikke er ment å forringe arbeidstakers rett til fast ansettelse etter § 14-12 fjerde ledd. Innleie etter § 14-12 første ledd, jf. § 14-9 andre ledd bokstav a, vil fortsatt inngå i beregningsgrunnlaget som danner rett til fast ansettelse.

I høringsrunden er det for øvrig reist spørsmål om retten til fast ansettelse for innleid arbeidstaker bør inntre automatisk, eller om innleid arbeidstaker aktivt må fremsette krav om, eventuelt samtykke til, fast ansettelse hos innleier. Unio mener det bør være en ensidig rett for den enkelte arbeidstaker som vil fremsette krav om ansettelse, og ikke som en automatisk regel. Akademikerne mener det bør være opp til den innleide selv om man ønsker å benytte seg av en rett til fast ansettelse hos innleier eller forbli ansatt hos utleier, og at dette må tydeliggjøres enten i selve lovbestemmelsen eller forarbeidene. NHO mener at det under enhver omstendighet bør gjøres unntak for rett til fast ansettelse i tilfeller der den innleide skriftlig bekrefter at en ikke ønsker fast ansettelse.

Departementet viser til at dette ikke er en ny problemstilling som oppstår med forslaget departementet fremmer i denne proposisjonen. Innleide arbeidstakere har allerede rett til fast ansettelse hos innleier etter tre eller fire år, jf. gjeldende § 14-12 fjerde ledd. Departementet viser til at det etter gjeldende rett ikke er en forutsetning at innleid arbeidstaker må fremsette krav om fast ansettelse, for at rettsvirkningen etter bestemmelsen skal inntre. Gjeldende bestemmelse henviser til tilsvarende regel for midlertidig ansettelse, hvor rettsvirkningen er at arbeidstakeren «skal anses som fast ansatt slik at reglene om oppsigelse av arbeidsforhold kommer til anvendelse». Se også lovmerknadene i Ot.prp. nr. 49 (2004–2005).

Samtidig viser departementet til at i motsetning til situasjonen for midlertidig ansatte, vil denne rettigheten for innleide arbeidstakere innebære et skifte av arbeidsgiver.

Departementet utelukker ikke at det kan være innleide arbeidstakere som heller ønsker fortsatt ansettelse hos utleier i stedet for ansettelse hos innleier. For å tydeliggjøre at det foreligger en valgfrihet for arbeidstaker, foreslår departementet at det i ordlyden fremgår at innleid arbeidstaker «har rett til fast ansettelse» hos innleier, i stedet for «skal anses som fast», slik ordlyden opprinnelig ble foreslått i høringen og slik den er formulert når det gjelder midlertidig ansettelse. I dette ligger at arbeidstaker aktivt må gjøre rettigheten gjeldende overfor innleier. Dette for å sikre at innleid arbeidstaker ikke blir fast ansatt hos innleier mot sin vilje.

I høringsrunden har Industri Energi og Norsk Journalistlag pekt på at det er en utfordring at reglene om rett til fast ansettelse etter en viss tid tilpasses ved at innleid arbeidstaker som nærmer seg «opptjent tid», byttes ut med en annen innleid arbeidstaker. Etter departementets syn vil det å bytte ut en innleid arbeidstaker med en annen for å utføre samme type arbeid i den hensikt å frata arbeidstakeren rettigheter etter loven, etter omstendighetene kunne bli å betrakte som en ulovlig omgåelse. Departementet foreslår ingen lovregulering knyttet til denne problemstillingen særskilt, men viser til at spørsmålet om hvorvidt det foreligger omgåelse må vurderes konkret av domstolene.

Departementet foreslår at det fremgår i § 14-12 fjerde ledd:

«Arbeidstaker som har vært sammenhengende innleid etter denne paragraf i mer enn tre år, har rett til fast ansettelse hos innleier slik at reglene om oppsigelse av arbeidsforhold kommer til anvendelse. Ved beregningen skal det ikke gjøres fradrag for arbeidstakers fravær.»