3 Utviklingen i reindriften

Dette kapittelet belyser utviklingen i reindriften i forhold til de mål og retningslinjer Stortinget har fastsatt. For reindriften som selvstendige næringsdrivende er det mange forhold, også utenom reindriftsavtalen, som påvirker inntektene og den løpende tilpasningen det enkelte år. Årlig kalvetilgang, totale tap og slaktevekter varierer markant mellom reinbeiteområdene i Norge. Dette er forskjeller som har vært gjeldende over tid, og skyldes blant annet ulike driftsbetingelser mellom områder og ulik driftstilpasning til disse regionale betingelsene. Utvikling i årlig kalvetilgang, tap og slaktevekter er viktige indikatorer for å vurdere økologisk og økonomisk bærekraft i reindriftsnæringen. Tilsvarende vil antall personer i næringen virke inn på hvor mange som kan ha reindrift som hovedvirksomhet, og på målet om kulturell bærekraft.

3.1 Sysselsetting

Det totale antallet siidaandeler er i dag noe i overkant av 530, og med vel 3100 personer tilknyttet disse. De tilsvarende tallene for 1992 var om lag 700 og 2700 personer. Det har vært en reduksjon i antallet driftsenheter. Samtidig er antallet mennesker i reindriften langt flere nå enn for drøyt 20 år siden. Flere reineiere i en siidaandel innebærer at inntektene i siidaandelen må fordeles på flere, og at inntektsgrunnlaget for andelsleder svekkes. Dette kan på sikt svekke utviklingsmulighetene til siidaandelslederne.

I forbindelse med reintallsreduksjonen er det spesielt fra næringens side blitt hevdet at mange må slutte med reindrift, og finne seg annet arbeid. Foreløpig ser det ikke slik ut. Tvert imot, det er fortsatt en økning i antall personer i næringen. Her kan det vises til at Totalregnskapets oversikt over gjennomsnittlig antall personer per siidaandel i samisk reindrift har økt fra 4,1 personer i 1960 til 5,9 personer i 2016. Fra 1990 har antall personer per siidaandel økt jevnt i stort sett alle områdene. Finnmark har gjennom hele perioden hatt gjennomsnittlig flest personer per enhet. Økningen av antall personer og antall personer per siidaandel, støttes av utviklingen av antall reinmerker som også har økt markant i sammenligningsperioden.

Økningen av antall personer tilknyttet reindriftsnæringen setter reindriftsnæringen i en spesiell situasjon sammenlignet med andre primærnæringer. Dette viser at reindriften samlet sett ikke har et rekrutteringsproblem, men at mange distrikter heller opplever et press fra personer som ønsker å starte opp med reindrift. Selv under reduksjonsperioden har antall personer i reindriftsnæringen økt. Med dette som utgangspunkt har staten ikke funnet det riktig å prioritere rekrutteringstiltak i forhandlingene om de siste reindriftsavtalene.

3.2 Reintallsutvikling

Reindriftsloven av 2007 skal gi grunnlag for en hensiktsmessig indre organisering og forvaltning av reindriften. Videre skal reindriftsnæringen etter loven, gjennom internt selvstyre, selv spille en aktiv rolle og ha ansvaret for at reindriften er bærekraftig. Et sentralt verktøy i den forbindelse er bruksreglene. Det har vært en omfattende prosess knyttet til arbeidet med å få godkjent bruksregler, og å få reintallet på plass. Først ved utgangen av 2011 hadde samtlige av sommer- og helårsdistriktene fått godkjent sine bruksregler.

Dersom faktisk reintall overstiger reintallet som er fastsatt i bruksreglene, skal det overskytende antall rein reduseres. Fremgangsmåten følger av reindriftsloven § 60 tredje ledd. Primært skal siidaen selv utarbeide en reduksjonsplan som fordeler reduksjonen internt i siidaen/distriktet. Dersom siidaen ikke utarbeider en slik plan, skal hver siidaandel redusere det overskytende reintallet forholdsmessig innen en frist fastsatt av Reindriftsstyret.

I oppfølgingen av distrikt og siida som hadde et for høyt reintall har Reindriftsstyret brukt reintall per 31. mars 2012 som utgangspunkt for reduksjonen. Reintallet er det antall rein som næringsutøverne selv har meldt inn på dette tidspunktet i Melding om reindrift, og som er godkjent av reindriftsmyndighetene.

Sommeren 2012 sendte Reindriftsstyret ut forhåndsvarsel om at de ville fatte vedtak om frist for utarbeidelse av reduksjonsplan etter reindriftsloven. Påfølgende høst ble det fastsatt slike frister. Samtidig ble det stilt krav om at alle siidaandeler skulle underskrive reduksjonsplanen. Det viste seg høsten 2012 at svært få av distriktene leverte en reduksjonsplan i henhold til vedtatt frist og krav.

Høsten 2012 sendte derfor Reindriftsstyret ut varsel om gjennomføring av forholdsmessig reduksjon av reintallet. Den 26. februar 2013 fattet Reindriftsstyret vedtak om tidsfrister for reintallsreduksjon for en rekke distrikter/siidaer i Vest-Finnmark og Øst-Finnmark reinbeiteområder. Fristene som ble satt for gjennomføring av reduksjonen varierer fra 1 til 3 år, avhengig av hvor mange dyr distriktet skal redusere med. Reduksjonen skulle være gjennomført innen 31. mars 2015.

Det er fastsatt et reintall for Vest-Finnmark på 78.150 rein, mens reintall fastsatt for Øst-Finnmark er 70.650 rein. Innrapporterte tall per 1. april 2012 var for Finnmark ca. 42.000 dyr over det som var fastsatt som bærekraftig. Reindriftsstyret påla derfor alle distrikt som hadde for høyt reintall å redusere til fastsatt nivå. Reduksjonsperioden varierte fra ett til tre år avhengig av hvor mye distriktene skulle redusere.

Innrapporterte reintall per 1. april 2015 viste at siidaandelene i all hovedsak hadde fulgt opp gitte reduksjonsvedtak. Det var 15 siidaandeler som ikke hadde fulgt opp reduksjonskravet. Reindriftsstyret fulgte opp disse andelene i samsvar med reindriftsloven sitt kapittel om sanksjoner.

Innrapporterte tall 1. april 2016 viste at reintallet i Øst-Finnmark er under det fastsatte. For Vest-Finnmark var reintallet om lag 1000 rein over det fastsatte. Det innebærer at innrapportert reintall i Finnmark totalt sett var under fastsatt nivå. Det var kun tre siidaandeler som ennå ikke hadde fulgt opp gitte reduksjonsvedtak. Reindriftstyret følger også opp disse i samsvar med reindriftslovens sanksjonsbestemmelser.

Det har kommet tilbakemeldinger om at enkelte siidaandeler på ny øker sitt reintall. Disse skal følges opp av Fylkesmannen i samhandling med Landbruksdirektoratet med bruk av den nye bestemmelsen i reindriftsloven. Denne bestemmelsen som fikk Stortingets tilslutning sist sommer, gir Fylkesmannen mulighet for å fastsette øvre reintall per siidaandel. Videre har departementet prioritert ressurser til gjennomføring av kontrolltiltak, herunder tellinger av rein. Der hvor tellingene viser større avvik mellom telling og rapporteringene fra reineierne, settes det inn tiltak.

3.3 Slakting

I henhold til innrapporterte tall fra slakteriene er det slaktet om lag 82.800 rein i kalenderåret 2016, herunder om lag 69.800 rein høsten 2016 ved de registrerte slakteriene. Dette er en betydelig økning i forhold til 2015 (73.600 rein). I tillegg kommer privat uttak, herunder privat uttak for lokal omsetning.

Fra 2015 til 2016 har gjennomsnittsvekten både for voksen rein og kalv økt med 0,5 kilo. Ser man på Vest-Finnmark særskilt, som er det området som har hatt den største utfordringen med et for høyt reintall, har gjennomsnittsvekten økt med hele 1,6 kilo. Det er positivt at man har fått en så snarlig effekt av den reintallsreduksjonen som er gjennomført. Dette er ikke minst gunstig for reindriften siden økte vekter gir økt lønnsomhet i næringen.

Slaktetilveksten varierer mellom år. Tall fra Animalia viser at tilveksten høsten 2016 var på 124 gram per dag for kalv, mot 113 gram høsten 2015. Tilveksten går videre radikalt ned utover sesongen, den er nærmere 200 gram tidlig i sesongen 2016, men kun 85 gram mot slutten. Ved at det relativt sett er sterk sammenheng mellom tilveksten og hvilken klasse slaktet oppnår, er dette nyttig kunnskap for reineierne for å optimalisere inntjeningen ved å velge riktig tidspunkt for når reinen tas ut til slakt. Samtidig er også økningen av slaktetilveksten et tydelig signal om at reintallsreduksjonen gir høyere vekter og økt lønnsomhet i næringen.

Slakteuttaket i 2017 vil være avhengig av årets produksjon og tap. Videre kan man få forskyvninger i slaktetidspunktet høsten 2017 grunnet klimatiske forhold, slik at hoveduttaket ikke finner sted før vinteren 2018.

Grunnet klimatiske forhold med mye snø og is, har beiteforholdene i Finnmark vært særlig utfordrende vinteren og våren 2017. De vanskelige forholdene vil påvirke årets kalvetilgang. Med bakgrunn i at reintallsreduksjonen er gjennomført og at det kan forventes en redusert kalvetilgang, vil trolig det totale slakteuttaket i 2017 bli noe redusert sammenlignet med 2016.

3.4 Reinkjøttmarkedet

Reinkjøtt utgjør om lag 1–2 pst. av den totale produksjonen av rødt kjøtt i Norge. Produksjonen av norsk reinsdyrkjøtt innebærer at det i gjennomsnitt er tilgjengelig i underkant av 300 gram reinkjøtt til hver enkelt nordmann i løpet av ett år. Dette gjør reinkjøttet til et særlig eksklusivt produkt.

Markedet for reinsdyrkjøtt har gjennom flere år vært i en positiv utvikling. Den positive markedssituasjonen har sammen med økt slakteuttak og økte vekter gitt reindriftsutøverne en positiv inntektsutvikling de siste årene.

Gjennom markedsrettet produktutvikling og markedsføring har oppmerksomheten omkring norsk reinkjøtt økt. Dette har over år bidratt til økt forbruk. En positiv utvikling er at de unge spiser mer reinkjøtt. Undersøkelsen viser at reinkjøttet har posisjonert seg som noe av det mest smakfulle og sunneste kjøttslaget vi har.

Utover høsten 2016 ble reinkjøttmarkedet mer utfordrende, noe som medførte at det ble bygd lager hos bedriftene. Det var særlig de dyrere stykningsdelene som var vanskelig få omsatt i markedet. Dette viser at reinkjøttmarkedet er sårbart, og at markedssituasjonen raskt kan endres.

For å møte den mer utfordrende markedssituasjonen, valgte Markedsutvalget å forsterke den planlagte markedskampanjen for jul- og nyttårshelgen. Gjennom ekstra innsats fra reinkjøttbransjen og gjennom forsterkede kampanjer, er innmeldt lager av reinkjøtt ved utgangen av slaktesesongen 2016/2017 på om lag 370 tonn. Ved et normalt uttak gjennom sommermånedene vil det ikke være nødvendig å iverksette ekstra markedstiltak før oppstart av slaktesesongen 2017/2018.

3.5 Økonomisk utvikling

Økonomisk utvalg for reindriften er oppnevnt av Landbruks- og matdepartementet og NRL, og har til oppgave hvert år å legge fram et totalregnskap for næringen. Regnskapet utgjør det økonomiske grunnlagsmaterialet for reindriftsforhandlingene. Regnskapet gir en oversikt over verdiene som er skapt i næringen samlet sett ved utnyttelse av produksjonsfaktorene arbeid og kapital, og viser samlede inntekter, kostnader og resultat for hele reindriftsnæringen i Norge.

3.5.1 Totalregnskapet 2015 med budsjett 2016

Totalregnskapet viser en økning i resultatmålene fra 2014 til 2015. Vederlag til arbeid og egenkapital økte fra 54,1 mill. kroner i 2014 til 102,3 mill. kroner i 2015 (+48,2 mill. kroner). Målt per årsverk økte vederlag til arbeid og egenkapital fra 56.400 kroner i 2014 til 107.600 kroner i 2015. Målt per siidaandel økte vederlag til arbeid og egenkapital fra 94.500 i 2014 til 178.100 kroner i 2015.

Sum produksjonsbaserte inntekter økte fra 128,3 mill. kroner i 2014 til 176,1 mill. kroner i 2015 (+47,8 mill. kroner). Det er en økning i kjøttinntektene på 31,1 mill. kroner. Den totale livdyrverdien er beregnet til -9,7 mill. kroner. Endring i livdyrverdien er et utrykk for verdien av bestandsendringer, dvs. endringer i reintall, flokksammensetning og dyrevekter i løpet av en periode.

Andre produksjonsbaserte inntekter ble redusert med 2,7 mill. kroner fra 2014, mens posten binæringsinntekter økte med 0,4 mill. kroner.

Sum statstilskudd økte fra 76,4 mill. kroner i 2014 til 84,9 mill. kroner i 2015 (+8,6 mill. kr). Økningen kan i stor grad knyttes til posten Ordinære tilskudd (+5,1 mill. kroner).

Erstatningene for tap av rein ble redusert fra 66,6 mill. kroner i 2014 til 63,9 mill. kroner i 2015 (-2,7 mill. kroner), og erstatningene for arealinngrep hadde en økning fra 5,9 mill. kr i 2014 til 13,2 mill. kroner i 2015 (+7,3 mill. kroner).

Totalt sett gir dette en økning i de samlede inntektene fra 277,1 mill. kroner i 2014 til 338,1 mill. kroner i 2015 (+60,1 mill. kroner).

Siidaandelenes kostnader økte fra 171,5 mill. kroner i 2014 til 188,3 mill. kroner i 2015 (+16,8 mill. kroner), og felleskostnadene ble redusert fra 27,9 mill. kroner i 2014 til 24,5 mill. kroner i 2015 (-3,4 mill. kroner). Tamreinlagenes kostnader økte fra 9,3 mill. kroner i 2014 til 10,3 mill. kroner i 2015 (+1,0 mill. kroner).

I sum gir dette en økning i de totale kostnadene fra 208,7 mill. kroner i 2014 til 223,1 mill. kroner i 2015 (+14,4 mill. kroner).

Foruten en reduksjon i kostnadene fra 2010 til 2011, har de totale kostnadene fra og med 2006 til og med 2015 økt med 91 pst. De største utgiftene er til avskrivninger (18 pst), kjøretøy og maskiner (18 pst), varekjøp (14 pst) og utstyr (13 pst)

Renter på lånt kapital ble redusert fra 14,3 mill. kroner i 2014 til 12,7 mill. kroner i 2015 (-1,6 mill. kroner).

3.5.2 Totalregnskapet for 2015 etter reinbeiteområde

Tabell 3.2 viser totalregnskapet for 2015 fordelt etter reinbeiteområder. Det går frem av tabellen at det er klare nivåforskjeller i resultatene mellom reinbeiteområdene. Vederlag til arbeid og egenkapital for Sør-Trøndelag som ligger høyest, utgjør 304.200 kroner per årsverk. For Troms som ligger lavest, utgjør det 30.000 kroner per årsverk. Det er i regnskapet foretatt en oppsplitting av Finnmark i soner, se tabell 3.3. Her viser tilsvarende beregning at Karasjok øst ligger lavest med -6.900 kroner per årsverk, mens Polmak/Varanger ligger høyest med 234.900 kroner per årsverk.

Endringer i den samlede livdyrverdien fremkommer i hovedsak som følge av endringer i reintall og flokksammensetning. Tabell 3.2 viser at disse endringene har stor betydning for resultatmålene i de fleste reinbeiteområdene. I tillegg til at endringer i livdyrverdien har stor betydning for resultatmålene i de fleste reinbeiteområdene innenfor samme år, har de også avgjørende betydning for endringer i resultatmålene innenfor et område mellom år.

Endringene fra 2014 til 2015 i totalregnskapets hovedposter er som følger;

Øst-Finnmark: Vederlag til arbeid og egenkapital økte med om lag 11,8 mill. kroner. De produksjonsbaserte inntektene økte med 20,2 mill. kroner. Statstilskuddene ble redusert med 2,9 mill. kroner, mens de totale erstatningene ble redusert med 4,7 mill. kroner. Totalt økte inntektene med 12,6 mill. kroner, samtidig som kostnadene økte med 6,2 mill. kroner. Antall siidaandeler er uendret på 166.

Vest-Finnmark: Resultatmålene økte. De produksjonsbaserte inntektene økte fra 24,5 mill. kroner i 2014 til 50,3 mill. kroner i 2015. Statstilskudd og erstatninger økte med til sammen 13,2 mill. kroner. Samlet gjør dette at de totale inntektene økte med 38,9 mill. kroner. Samtidig økte kostnadene med om lag 2,1 mill. kroner sammenlignet med 2014. Vederlaget til arbeid og egenkapital økte med totalt 37,6 mill. kroner sammenlignet med 2014. Antall siidaandeler er uendret.

Troms: Resultatmålene ble redusert. Dette kommer blant annet som en følge av en reduksjon i de produksjonsbaserte inntektene og i statstilskuddene med 0,6 mill. kroner. Erstatningene økte med 1,3 mill. kroner. Totalt utgjør dette en inntektsøkning på 0,7 mill. kroner. Imidlertid har de totale kostnadene økt med 6,6 mill. kroner sammenlignet med 2014. Samlet gir dette en reduksjon i vederlaget til arbeid og egenkapital på 5,4 mill. kroner. Antall siidaandeler har økt fra 47 til 48.

Nordland: Resultatmålene økte. Foruten en liten reduksjon i livdyrverdien, økte alle inntektspostene. Samtidig har Nordland redusert både de totale kostnadene og renteutgiftene. Som en følge av dette økte vederlaget til arbeid og egenkapital med 4,3 mill. kroner, noe som er en økning på 29 pst. sammenlignet med 2014. Antall siidaandeler har økt fra 41 til 42.

Nord-Trøndelag: Resultatmålene økte. Dette kommer hovedsakelig som en følge av en økning i den samlede livdyrverdien, samt høyere tilskuddsutbetalinger. Erstatningene reduseres. Området har økt sine totale kostnader med 0,3 mill. kroner sammenlignet med 2014. Antall siidaandeler er uendret.

Sør-Trøndelag/Hedmark: Resultatmålene har en økning. Dette skyldes at kjøttinntektene øker med 4,7 mill. kroner. Økningen av kjøttinntektene kommer som en følge av at slaktevekter, pris og kvantum var høyere i 2015 enn de var i 2014. Når området i tillegg reduserer sine totale kostnader og renteutgifter, medfører dette en total økning i vederlag til arbeid og egenkapital på 0,8 mill. kroner. Antall siidaandeler er uendret på 30.

Tamreinlag: Vederlaget til arbeid og egenkapital økte med 4 mill. kroner sammenlignet med 2014. I Tamreinlagene var det i 2015 også en økning i uttaket og prisene, noe som medførte at kjøttinntektene økte med 1,4 mill. kroner. Samtidig økte både statstilskuddene og erstatningene med totalt 5,1 mill. kroner. Den samlede livdyrverdien ble redusert med 1,5 mill. kroner, og kostnadene økte med om lag 1 mill. kroner. Antall årsverk er uendret på 40.

3.5.3 Siidaandelenes økonomi

Gjennomsnittlige nøkkeltall per siidaandel og per rein i de ulike reinbeiteområdene er presentert i tabell 3.4. Tabellen viser at det er store variasjoner mellom områdene. Eksempelvis varierer kjøttinntektene per siidaandel mellom 564.600 kroner i Sør-Trøndelag/Hedmark og 564.500 kroner i Polmak/Varanger, til 121.800 kroner i Troms. Gjennomsnittlige kjøttinntekter per rein varierer mellom 482 kroner per rein i Troms og 1.294 kroner per rein i Sør-Trøndelag/Hedmark. Det er også betydelige variasjoner i gjennomsnittlig statstilskudd mellom reinbeiteområdene. Reinbeiteområdene der flest siidaandeler og distrikter oppfyller kravene i reindriftsavtalens ordninger, får uttelling i form av høyere utbetaling. Dersom inntektsoverføringene relateres til reintall, er overføringene i 2015 størst i Sør-Trøndelag/Hedmark med 612 kroner per rein og lavest i Karasjok med 324 kroner per rein. For 2015 er inntektsoverføringene per siidaandel høyest i Sør-Trøndelag/Hedmark med 267.213 kroner, og lavest i Troms med 84.494 kroner.

De totale kostnadene per siidaandel varierer også betydelig mellom områdene. Tilsvarende varierer de totale kostnader per rein. Nordland og Troms har det høyeste kostnadsnivået sett i forhold til reintallet med hhv. 1.921 og 1.700 kroner per rein, mens Vest-Finnmark har de laveste kostnadene med 810 kroner per rein. Variasjonen i kostnadene per rein har sammenheng med driftsstrukturen og størrelsen på driftsgruppene i de ulike områder.

Tabell 3.4 viser til dels store forskjeller i lønnsomhet mellom områdene. Den store variasjonen skyldes forskjeller både når det gjelder reintall per siidaandel og inntjening per rein, hvorav sistnevnte ser ut til å ha størst betydning for resultatet. Dette innebærer at en forbedring av siidaandelenes økonomi først og fremst betinger økt inntjening per rein.

Mange reindriftsfamilier henter betydelige deler av sin inntekt utenfor reindriftsnæringen. Det er i all hovedsak kvinner som står for denne inntekten. Gjennomsnittlig inntekt utenfor reindriften per siidaandel varierte i 2015 fra 402.000 kroner i Polmak/Varanger til 317.000 kroner i Sør-Trøndelag/Hedmark.

Tabell 3.5 viser at vederlag for arbeid og egenkapital i 2015 er på sitt høyeste i sammenligningsperioden. Det foreligger en betydelig økning sammenlignet med 2014, da vederlagsmålet var på sitt laveste gjennom mange år. Dette gjelder for samtlige områder, bortsett fra Polmak/Varanger og Troms som har redusert sitt vederlagsmål sammenlignet med fjoråret.