5 Lovens formål

5.1 Gjeldende rett

Verken personopplysningsforskriften kapittel 4 eller de gjeldende kredittopplysningskonsesjonene har klare formålsbestemmelser. Definisjonen av hva som er kredittopplysningsvirksomhet i personopplysningsforskriften § 4-2, særlig bestemmelsens første punktum, er likevel ansett for å angi hva kredittopplysninger kan benyttes til, og således angi formålet med behandling av opplysninger i kredittopplysningsvirksomhet. Det følger av bestemmelsen at kredittopplysningsvirksomhet er virksomhet som består i å gi meddelelser som belyser kredittverdighet eller økonomisk vederheftighet.

5.2 Forordningen

Personvernforordningen inneholder ingen bestemmelser om formålet med behandling av personopplysninger generelt, ut over det som følger av de generelle prinsippene i artikkel 5. Av artikkel 5 nr. 1 bokstav b følger at personopplysninger skal samles inn for spesifikk, uttrykkelig angitte og berettigede formål, og at de ikke kan viderebehandles på en måte som er uforenlig med innsamlingsformålet. Forordningen artikkel 6. nr. 3 jf. nr. 1 bokstav e åpner likevel for å fastsette nasjonale særregler som blant annet regulerer formålet med en behandling av personopplysninger.

5.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å klargjøre formålet med loven og også formålet med kredittopplysningsvirksomhet. Formålet med lovforslaget var å legge til rette for god behandling av opplysninger om økonomiske forhold i kredittopplysningsvirksomhet. Formålet med kredittopplysningsvirksomheten var å legge til rette for gode kredittvurderinger i et velfungerende kredittmarked, herunder motvirke uforsvarlig gjeldsbyrde. Ved å angi lovens formål på denne måten ønsket departementet å redusere uklarheter og tolkningsrommet for så vidt gjelder adgangen til å utlevere kredittopplysninger.

5.4 Høringsinstansenes syn

Det er få høringsinstanser som direkte har kommentert høringsnotatets forslag til formålsbestemmelse. Flere har imidlertid indirekte kommentert formålsbestemmelsen gjennom å kommentere adgangen til å utlevere kredittopplysninger.

Presseorganisasjonene er opptatt av at medienes rett til å innhente kredittopplysninger må lovfestes. Finans Norge viser til at formålsbestemmelsen sammen med forslaget til utleveringsbestemmelse medfører en uheldig begrensning i blant annet bankers mulighet til å innhente kredittopplysninger i andre situasjoner enn når det foreligger en kredittsøknad. Norske kredittopplysningsbyråers forening peker på at formålsangivelsen må være klar og tydelig, og gjenspeile den endringen som har vært i samfunnet og måten kreditt ytes på i dag. Høringsinstansen fremhever at forslagets bruk av begrepet «et velfungerende kredittmarked» gir regelverket en ønsket fleksibilitet. Virke inkasso peker på sin side på at formålsangivelse sammen med utleveringsbestemmelsen ikke åpner for bruk av kredittopplysninger i innfordringsprosesser, og finner dette uheldig.

Datatilsynet viser i sitt høringssvar til at en videreføring av dagens rettstilstand innebærer videreføring av en uavklart rettstilstand. Det er uklart hva som i dag ligger i begrepet «saklig behov» for kredittopplysninger. Videre mener Datatilsynet at departementet ikke har lagt tilstrekkelig vekt på personvernforordningens krav om formålsbestemthet når det i høringsutkastet åpnes for bruk til annet enn kredittvurdering i rene kredittsituasjoner. Både Datatilsynet og Forbrukertilsynet peker i sine høringsuttalelser på at det ikke nødvendigvis er tilstrekkelig for utlevering av kredittopplysninger at det foreligger en kredittsituasjon. Datatilsynet peker på at det kan foreligge situasjoner der risikoen er så beskjeden at det er tvilsomt om det er behov for kredittvurdering. Forbrukertilsynet skriver at de

«mener det er uheldig dersom det ikke er adgang til å vektlegge hensynet til forbrukeres behov for nødvendighetsgoder ved vurdering av om det foreligger saklig behov for å kredittvurdere.»

5.5 Departementets vurderinger

Departementet mener det er et behov for å klargjøre formålet med behandling av kredittopplysninger. Det bør fremkomme tydelig av loven hva den tar sikte på å regulere, og således hva opplysningene kan benyttes, herunder utleveres, til. Departementet er imidlertid, etter en vurdering, kommet til at det ikke er nødvendig at loven inneholder en særskilt formålsbestemmelse. Formålet med behandling av opplysninger vil i stedet fremgå ved å sammenholde lovforslagets bestemmelse om saklig virkeområde i § 1, bestemmelsen som definerer henholdsvis kredittopplysning i § 3 bokstav b og kredittopplysningsvirksomhet i § 3 bokstav d, og kravet om saklig behov i lovforslagets utleveringsbestemmelse i § 14 første ledd.

Formålet med loven er å regulere behandling av opplysninger i kredittopplysningsvirksomhet. Slik virksomhet går i henhold til definisjonsbestemmelsen ut på «ervervsmessig eller stadig utlevering av kredittopplysninger i den hensikt å belyse kredittevne». Det sentrale for om behandlingen faller inn under lovens virkeområde og formålet med lovutkastet, vil derfor være om opplysningene skal behandles i den hensikt å belyse noens kredittevne. Dette betyr samtidig at behandling av de samme opplysningene for andre formål, for eksempel Arbeids- og velferdsetatens behandling for tildeling av ulike typer stønader, ikke vil være omfattet av lovforslaget.

Etter en nærmere vurdering, mener departementet det er hensiktsmessig å gi regelverket noe mer fleksibilitet enn det høringsutkastet la opp til. Lovforslaget viderefører derfor ikke høringsforslagets henvisning til at loven skal legge til rette for et velfungerende kredittmarked. I stedet foreslås det at loven skal regulere behandling og utlevering av opplysninger i den hensikt å belyse kredittevne. Hva som utgjør «saklig behov» for kredittopplysninger må vurderes i lys av hvilke opplysninger det kan være behov for når man skal vurdere kredittevne, og i hvilke situasjoner det er behov for å vurdere kredittevne. Kredittevne skal omfatte både betalingsevne og -vilje.

Departementet legger til grunn at vurdering av kredittevne også kan innebære en vurdering av det som i personopplysningsforskriften 2000 § 4-2 første ledd ble omtalt som «økonomisk vederheftighet». Vurdering av «økonomisk vederheftighet» kan være aktuelt i situasjoner der det ikke skal ytes kreditt, og kan omfatte for eksempel ansettelsessituasjoner, ytelse av offentlige tilskudd og andre situasjoner der det er av stor betydning å vurdere noens generelle økonomiske situasjon og pålitelighet. Departementet mener at slik bruk av kredittopplysninger er innenfor det de registrerte med rimelighet må kunne forvente, og at loven ikke bør være til hinder for slik bruk. Departementet mener en tolkning av begrepet kredittevne til å omfatte både betalingsvilje og -evne i tillegg til økonomisk pålitelighet, vil innebære en videreføring av gjeldende rett og praksis. Departementet viser for øvrige til at et begrep tilsvarende «økonomisk vederheftighet» benyttes i den svenske kredittopplysningsreguleringen. Departementet finner imidlertid at begrepet er noe foreldet i norsk språklig sammenheng, og foreslår derfor ikke å videreføre begrepet fra gjeldende rett, men i stedet erstatte det med det mer tidsriktige begrepet kredittevne.

Videre anbefaler departementet å ikke videreføre forslaget i høringsnotatet om at formålet med kredittopplysningsvirksomhet er å motvirke uforsvarlig gjeldsbyrde for den enkelte. Det er gode kreditt- og risikovurderinger i kredittinstitusjonene som skal bidra til å motvirke uforsvarlig gjeldsbyrde. Kredittopplysningsvirksomheten skal legge til rette for at disse kredittvurderingene kan foretas på et så godt og fullstendig grunnlag som mulig. Departementet mener det gir regelverket økt og ønskelig fleksibilitet når lovutkastet er mindre knyttet til virkninger i kredittmarkedet. Dette kan åpne for utlevering av kredittopplysninger også i andre situasjoner enn rene kredittsituasjoner, forutsatt at mottakers behov fremstår som saklig fundert. Departementet mener det er ønskelig å klargjøre grensene for det saklige behovet for vurdering av kredittevne noe sammenliknet med gjeldende rett. Hva som oppfattes som saklig behov kan samtidig endre seg over tid, og fremstår dermed som en rettslig standard. Ved å anvende en rettslig standard i loven kan man gi regelverket ønsket og nødvendig fleksibilitet. Departementet mener det er utleveringsbestemmelsen som bør inneholde denne rettslige standarden. Krav til saklig behov omtales nærmere i kapittel 8.5.1. Pressens tilgang til kredittopplysninger reiser særlige spørsmål. Disse drøftes i kapittel 8.5.4 om kredittopplysningsforetakenes adgang til å utlevere opplysninger til bruk i journalistiske formål.