7 Hvilke kilder kan opplysningene hentes fra

7.1 Gjeldende rett

Personopplysningsforskriften kapittel 4 inneholder i dag ikke angivelse av hvilke kilder eller kategorier av kilder kredittopplysningsforetakene har anledning til å hente opplysninger fra. Gjeldende konsesjoner inneholder imidlertid en opplisting over hvilke kilder kredittopplysningsforetakene kan innhente opplysninger fra. Kildene inkluderer blant annet inkassoforetak og andre som driver virksomhet i henhold til inkassoloven, Ambita AS og Statens Kartverk, Brønnøysundregistrene, Norsk lysingsblad, Statistisk sentralbyrå, Det sentrale folkeregisteret, Skattedirektoratet, domstolene, andre kredittopplysningsforetak, media, den registrerte selv, teleselskaper og offentlige tilbydere av kontaktinformasjon.

7.2 Forordningen

Personvernforordningen inneholder ingen bestemmelser om hvilke kilder personopplysninger kan hentes fra. De generelle prinsippene i forordningen artikkel 5 setter likevel noen rammer, blant annet ved at det slås fast at opplysningene må være korrekte og oppdaterte. Personvernforordningen artikkel 6 nr. 3 inneholder en ikke uttømmende liste over forhold det kan fastsettes nasjonale særregler om. Det er ikke eksplisitt nevnt i opplistingen at man kan regulere hvilke kilder opplysninger kan innhentes fra. Det fremgår likevel klart at listen ikke er uttømmende, jf. formuleringen «Nevnte rettslige grunnlag kan inneholde[…], blant annet [vår kursivering] de generelle vilkår som skal gjelde for lovligheten[…]».

7.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet la i høringsnotatet til grunn at forordningen artikkel 6 nr. 3 gir hjemmel til å fastsette nasjonale regler om hvilke kilder opplysningene kan hentes fra. Slik regulering må anses som en spesifisering av forordningens regler som et ledd i sikring av datakvaliteten og den enkeltes personvern.

Departementet foreslo i høringsnotatet å detaljregulere hvilke kilder kredittopplysningsforetakene kan innhente opplysninger fra i sin virksomhet. Høringsutkastet videreførte alle de kildene det i dag er anledning til å benytte i kredittopplysningsvirksomhet. For å sikre datakvaliteten, foreslo departementet å videreføre vilkåret om at opplysninger om konkurs, akkord og gjeldsforhandlinger bare kan hentes fra Brønnøysundregistrene og Norsk Lysingsblad. I tillegg til de eksisterende kildene, ble det i høringsforslaget foreslått å åpne for innhenting av opplysninger fra gjeldsregistre opprettet i medhold av gjeldsinformasjonsloven.

Etter gjeldende rett er det anledning til å hente opplysninger om næringsdrivende fra media. Med utbredelsen av blant annet sosiale medier, omfatter mediebegrepet i dag noe helt annet enn det gjorde for få år siden. Høringsnotatet la til grunn at mediebegrepet i dag er så omfattende at det kan erstattes med «offentlig tilgjengelige kilder» for så vidt gjelder innhenting av opplysninger om næringsdrivende. Høringsforslaget åpnet derfor for at opplysninger om næringsdrivende, i tillegg til de spesifikt opplistede kildene, skulle kunne hentes fra «offentlig tilgjengelige kilder».

Høringsinstansene ble bedt om å vurdere hensiktsmessigheten av å samle kildene i grupper, og eventuelt gi innspill til egnede overordnede grupperinger av de opplistede kildene.

For å ta høyde for at det over tid vil kunne skje en utvikling i hvilke kilder det vil være naturlig å bruke i kredittopplysningsvirksomhet, foreslo departementet i høringen at det skulle åpnes for nærmere spesifisering av kilder i forskrift.

7.4 Høringsinstansenes syn

Statistisk sentralbyrå (SSB) har i sin høringsuttalelse vist til at Statistikklovutvalget har foreslått at SSB ikke lenger skal utlevere grunndata om næringslivet. Høringsinstansen anbefalte på denne bakgrunn at SSB ikke lenger skal kunne benyttes som kilde i kredittopplysningsvirksomhet. I stedet bør grunndata om næringsdrivende, etter de to høringsinstansenes syn, hentes fra Brønnøysundregistrene.

Enkelte høringsinstanser har kommentert begrepsbruken i høringsforslaget. Skatteetaten ber om at «Det sentrale folkeregisteret» endres til «Folkeregisteret», mens Finans Norge peker på at kildeangivelsen «gjeldsregister» bør erstattes med «gjeldsinformasjonsforetak» for å samsvare med begrepsbruken i gjeldsinformasjonsloven.

Datatilsynet mener kildeangivelsen i loven bør være så uttømmende som mulig, men med mulighet for å tilføye nye kilder i forskrift, og begrunner dette slik:

«Vi frykter en aggregering av kildene vil gi dårligere vern for den registrerte. Det kan tenkes situasjoner der kilder man ikke har tenkt på, tas i bruk med uheldige konsekvenser for de registrerte. Vi frykter også at en aggregering kan føre til ulik praktisering av reglene og mindre forutberegnelighet for både bransjen og den registrerte.»

Norske kredittopplysningsbyråers forening, derimot, ønsker en mer overordnet kildeangivelse. Høringsinstansen peker på at både svensk og dansk rett har en kildeangivelse som går ut på at opplysninger kan «hentes fra kilder eller data som har betydning for kredittvurdering». Det anføres at

«Konkret hvilke kilder som kan benyttes vil videre bli definert ut fra hvilke kilder og opplysninger som vil være å anse som «saklig begrunnet» å benytte i kredittopplysning.»

Samtidig peker Norske kredittopplysningsbyråersforening på at kilder som ikke er offentlig tilgjengelige, for eksempel gjeldsinformasjonsforetak eller inkassoforetak, må angis positivt.

Både Juristforbundet og Skatteetaten mener «media» bør beholdes som kilde fremfor «offentlig tilgjengelige kilder». Begge høringsinstansene begrunner dette med at informasjonskvaliteten i redaktørstyrte medier er høyere enn informasjonskvaliteten i sosiale medier.

7.5 Departementets vurderinger

Departementet vurderer at personvernforordningen ikke er til hinder for at det i nasjonal rett reguleres hvilke kilder det lovlig kan innhentes opplysninger fra i kredittopplysningsvirksomhet. I høringsnotatet la departementet seg på en linje der angivelse av hvilke opplysninger som kan benyttes i kredittopplysningsvirksomhet, både om fysiske og juridiske personer, var angitt på et meget overordnet nivå. Samtidig var den detaljerte kildeangivelsen fra gjeldende konsesjoner foreslått videreført. Departementet la i høringen til grunn at de to elementene sammen ville sette en god ramme for hvilke opplysninger som kan benyttes i kredittopplysningsvirksomheten.

Departementet mener det ikke vil være heldig å angi både opplysningstyper og kilder på et helt overordnet nivå. Dette vil gi de registrerte dårlig forutberegnelighet, og kunne føre til svært ulik praksis mellom de ulike tilbyderne av kredittopplysninger.

Angivelse av de opplysningstyper som lovlig skal kunne brukes, og hvilke kilder opplysningene skal kunne hentes fra, henger tett sammen. Dersom den ene oversikten detaljeres, kan den andre være mindre detaljert. En detaljert liste over opplysninger vil legge premisser for hvilke kilder som kan benyttes. På den annen side vil en detaljert kildeangivelse sette rammer for hvilke opplysninger som kan innhentes. Et av målene med regulering av kredittopplysningsvirksomhet er å sette gode rammer for behandling av opplysninger og sikre forutberegnelighet for de registrerte. Departementet har kommet til at den mest hensiktsmessige reguleringen er en overordnet angivelse av opplysningskategorier i loven, kombinert med en relativt detaljert kildeangivelse. En lovbestemmelse som angir lovlige kilder for informasjonsinnhenting i kredittopplysningsvirksomhet fremgår i lovforslaget § 9.

Departementet legger til grunn at de kildene som ikke er eksplisitt videreført fra gjeldende konsesjonsregulering, faller inn under hovedkategorien «offentlig tilgjengelige kilder». Dette gjelder for eksempel Norsk lysingsblad, Brønnøysundregistrene og «selskaper som rangeres blant de 50 største kredittgiverne i norsk næringsliv» for så vidt gjelder opplysninger om betalte fakturaer for juridiske personer. Samtidig har departementet merket seg høringsinnspillene fra Statistisk sentralbyrå (SSB) og som peker på at Statistikklovutvalget har foreslått at SSB ikke lenger skal utlevere identifiserbare opplysninger. På denne bakgrunn vurderer departementet at SSB ikke lenger bør benyttes som kilde i kredittopplysningsvirksomhet. I stedet bør grunndata om juridiske personer, som hittil er hentet fra registre hos SSB, hentes fra Brønnøysundregistrene. Departementet kan ikke se at dette innebærer noen ulempe for kredittopplysningsforetakene. Endringene i kildeangivelse er gjenspeilet i lovforslaget, der følgende kilder nå fremgår:

• offentlig tilgjengelige kilder

• inkassoforetak

• Statens kartverk og virksomheter som videreformidler eiendomsopplysninger fra Statens kartverk i henhold til forskrift om utlevering, viderebruk og annen behandling av opplysninger fra grunnboken og matrikkelen

• Folkeregisteret

• Skattedirektoratet

• gjeldsinformasjonsforetak

• den registrerte selv

• register over kredittsperrer

Samtidig vurderer departementet at angivelsen av hvilke opplysningstyper det skal være adgang til å benytte, til en viss grad må detaljeres. Det mest hensiktsmessige vil være detaljering i forskrift innenfor lovens rammer, da dette gir et mest mulig fleksibelt regelverk. Det vises til drøftelsen av regulering av lovlige opplysningstyper i kapittel 6.1.5.

Departementet har merket seg at både Juristforbundet og Skatteetaten har tatt til orde for at «media» bør beholdes som kilde fremfor «offentlig tilgjengelige kilder», fordi dette sikrer opplysningskvaliteten. Det er krevende å gå inn i en diskusjon om hvilke medier det skal være adgang til å hente næringsinformasjon fra, og hvilke som ikke skal være tillatte kilder i kredittopplysningsvirksomhet. Å skille mellom redaktørstyrte, tradisjonelle medier på den ene siden, og sosiale medier på den andre, kan gi opphav til krevende grensedragninger. Begrepet «offentlig tilgjengelige kilder» vil omfatte alle typer medier, og departementet mener det bør være adgang til å hente opplysninger både fra redaktørstyrte medier og medier uten redaktør. Det skal likevel bemerkes at kredittopplysningsforetakene er ansvarlige for å påse at den informasjonen de benytter i sin virksomhet er korrekt, og holder nødvendig kvalitet i forhold til formålet. Bruk av uriktige opplysninger kan føre til at kredittopplysningsforetaket pådrar seg erstatningsansvar for eventuelle feil. Det vil være kredittopplysningsforetakets ansvar å forsikre seg om at den informasjonen som innhentes og benyttes i virksomheten er korrekt, uavhengig om den hentes fra redaktørstyrte medier eller andre typer medier.

I tillegg til kildeangivelsen i loven, mener departementet det er hensiktsmessig å åpne for nærmere regulering i forskrift. En forskriftshjemmel vil for eksempel gjøre det mulig å fastsette mer detaljerte regler om hva som anses som «offentlig tilgjengelige kilder» dersom erfaring skulle tilsi at det er behov for dette. Samtidig vil en slik forskriftshjemmel åpne for at det kan fastsettes nærmere regulering av hvilke opplysningstyper som kan innhentes fra hvilke kilder, på linje med det som allerede i lovforslaget § 9 er foreslått for så vidt gjelder innhenting av opplysninger om konkurs, akkord og gjeldsforhandlinger.

Når det gjelder de øvrige merknadene om begrepsbruk, har departementet tatt disse tilfølge i lovutkastet.