8 Hvem kan opplysninger utleveres til

Utlevering av kredittopplysninger reiser spørsmål både om hvem opplysninger kan utleveres til, og hvordan opplysningene kan utleveres. Spørsmålet om hvem opplysninger kan utleveres til behandles i dette kapittelet, mens spørsmålet om hvordan opplysninger kan utleveres behandles i proposisjonen kapittel 9.

8.1 Gjeldende rett

Det fremgår av personopplysningsforskriften § 4-3 første ledd at kredittopplysninger bare kan gis mottakere med «saklig behov» for opplysningene i sin virksomhet. Det er ikke sagt noe nærmere om hva som anses som saklig behov. Praksis tilsier likevel at opplysningene normalt skal benyttes til å foreta en vurdering av om den registrerte har nødvendig betalingsevne og -vilje i forbindelse med kredittgivning. Personvernnemnda har akseptert boligutleie, som kan innebære en økonomisk risiko, som et eksempel på saklig behov for kredittopplysninger, se sak PVN-2017-12. I saken viser nemnda til tilblivelsen av bestemmelsen i personopplysningsforskriften § 4-3 om saklig behov for kredittopplysninger. Nemnda viser til at Justiskomiteen i Innst. O. nr. 51 (1999–2000) uttalte at den så det som ønskelig med en ny lovregulering av kredittopplysningsvirksomhet. I påvente av ny lovregulering valgte man å videreføre personregisterlovens (1978) og personregisterforskriftens regler om kredittopplysningsvirksomhet. Personvernnemnda peker i vedtaket på at den ikke kan se at det fremgår verken av ordlyden eller forarbeidene at det skjedde en innstramming da personopplysningsloven 2000 ble vedtatt. I kgl. res. om fastsettelse av personopplysningsforskriften 15.12.2000 fremgår det av merknadene til forskriften § 4-3 at «Bestemmelsen viderefører i sin helhet personregisterloven § 17 og 18».

Den opphevede personregisterloven (1978) § 17 lød:

«Kredittopplysning må ikke gis når det etter det som foreligger, går fram at bestilleren ikke har saklig behov for den».

Nemnda skriver følgende i vedtak PVN-2017-12:

«Ordlyden i bestemmelsen ble, slik det fremgår, omformulert fra en negativ til en positiv angivelse, men den materielle regelen ble, etter det nemnda legger til grunn, videreført i personopplysningsforskriften § 4-3.»

Personvernnemnda viser i vedtaket også til forarbeidene til personregisterloven (1978), NOU 1974: 22 side 51, der følgende uttales:

«Bestemmelsen gir kreditt- og personopplysningsforetak rett og plikt til å nekte å gi opplysninger i tilfelle hvor det må anses på det rene at bestilleren ikke har saklig behov for dem, men bare er ledet av nysgjerrighet og kikkermentalitet. Utvalget vil likevel peke på at det neppe bør stilles for snevre skranker for adgangen til å få opplysninger; kriteriet «saklig grunn» bør derfor her tolkes romslig.»

Nemnda viser til at Justis- og politidepartementet gjengir og støtter uttalelsen i Ot.prp. nr. 2 (1977–78), side 89. Etter nemndas vurdering har disse uttalelsene i forarbeidene relevans og skal tillegges vekt ved tolkning av personopplysningsforskriften § 4-3. Basert på dette har Personvernnemnda lagt til grunn at kravet om saklig behov for kredittopplysninger ikke skal tolkes så strengt at det kun omfatter kredittsituasjoner.

Det saklige behovet for opplysninger må vurderes både generelt for de virksomhetene som gis elektronisk tilgang til å søke i kredittopplysningsforetakenes registre, og konkret for hver enkelt forespørsel om opplysninger. Det er klarlagt gjennom Datatilsynets og Personvernnemndas praksis at selv om en virksomhet som sådan kan ha saklig behov for kredittopplysninger på generelt grunnlag, vil det kunne oppstå konkrete situasjoner der uthenting av opplysninger ikke var saklig. I sak PVN-2017-02 kom Personvernnemnda til at en verkstedeier hadde benyttet sin generelle tilgang til kredittopplysninger til å innhente informasjon om en slektning uten at det forelå en reell kredittvurderingssituasjon eller andre forhold som begrunnet behov for kredittopplysninger. Dette ble ansett å være en overtredelse av personopplysningsforskriftens krav om saklig behov.

8.2 Forordningen

I samsvar med personvernforordningen artikkel 6 nr. 3 jf. nr. 1 bokstav e kan det fastsettes nasjonale bestemmelser blant annet om hvem personopplysninger kan utleveres til. Det følger videre av forordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav b at personopplysninger skal behandles til uttrykkelig angitte og berettigede formål. Opplysningene kan ikke viderebehandles på en måte som er i strid med innsamlingsformålet. Etter artikkel 5 nr. 2 er det den behandlingsansvarlige, altså kredittopplysningsforetaket, som er ansvarlig for at prinsippene om lovlig behandling i artikkel 5 nr. 1 overholdes.

8.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å lovfeste at kredittopplysninger bare kan utleveres til to grupper mottakere, henholdsvis mottakere som har klart saklig behov i kredittvurderingssammenheng jf. høringsutkastets formålsbestemmelse, og mottakere med særskilt innhentingshjemmel i lov.

For det første foreslo departementet at kredittopplysninger kunne utleveres til mottakere som har saklig behov for opplysningene i samsvar med høringsutkastets formålsbestemmelser, det vil si til kredittvurdering i den hensikt å legge til rette for et velfungerende kredittmarked. Forslaget innebar at kredittopplysningsforetaket må foreta en viss undersøkelse av mottakers virksomhet ved inngåelse av avtale om kjøp av opplysninger. Disse undersøkelsene skal gi grunnlag for å kunne vurdere om det er sannsynlig at opplysningene vil bli brukt som grunnlag for kredittvurdering, og at kredittvurderingen er nødvendig i mottakers virksomhet. Skal det gis tilgang til direkte søk i kredittopplysningsregisteret, gjøres denne undersøkelsen ved inngåelse av avtalen om slik tilgang. Det fulgte av forslaget at tilgang til opplysninger bør nektes dersom forespørselen ikke synes å være basert på behov for kredittvurdering, eller annet behov for økonomisk vurdering.

For det andre foreslo departementet at det skulle være adgang til å utlevere kredittopplysninger til mottakere som har hjemmel i lov til å innhente kredittopplysninger. Dette kan for eksempel være relevant for offentlig myndigheter som yter tilskudd til private organisasjoner eller andre mottakere. Det vil da være relevant å kunne foreta en viss kontroll av mottakers økonomi før tilskudd utbetales, for på denne måten å sørge for at offentlige midler forvaltes på en god måte. Slike vurderinger er relevante vurderinger av økonomiske forhold, men uten at det foreligger noe klart kredittelement. Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for at denne bruken av opplysningene likevel ikke anses uforenlig med innsamlingsformålet, og således ligger innenfor den gjenbruken av personopplysninger som forordningen åpner for.

Departementet foreslo videre å lovfeste at gjeldsopplysninger jf. gjeldsinformasjonsloven § 2 bokstav d bare kan utleveres til finansforetak, Husbanken og Statens pensjonskasse i samsvar med gjeldsinformasjonsloven § 12 første ledd bokstav a, til kommuner i forbindelse med behandling av saker om startlån jf. gjeldinformasjonsloven § 12 første ledd bokstav b, eller brukes som grunnlag for beregning av kredittscore jf. gjeldsinformasjonsloven § 13 annet ledd. Gjeldsopplysninger er opplysninger som er taushetsbelagte hos finansforetakene, og gjeldsinformasjonsloven har ikke ment å åpne for omfattende utlevering av opplysningene.

8.4 Høringsinstansenes syn

En rekke høringsinstanser har uttalt seg om vilkår for utlevering av kredittopplysninger. Høringsinnspillene deler seg i to kategorier, der forbruker- og personverninteressene tar til orde for en streng tolkning av kravet om saklig behov, mens næringsinteressene på den andre siden går inn for en mer romslig tolkning av begrepet.

Forbrukertilsynet tar i sin høringsuttalelse til orde for at kravet om saklig behov ikke må tolkes for vidt. De peker på at det ikke bør være saklig for profesjonelle som tilbyr nødvendighetsgoder å benytte kredittopplysninger for å ekskludere forbrukere med dårlig kredittverdighet. Forbrukertilsynet viser til den tidligere nevnte avgjørelsen fra Personvernnemnda i PVN-2017-12 som gjelder innhenting av kredittopplysninger ved boligutleie, og mener denne gir uttrykk for en uheldig utvikling. Videre påpeker Forbrukertilsynet at tidspunkt for utlevering av opplysninger må knyttes til at det foreligger en faktisk bestilling av vare/tjeneste. Om dette skriver høringsinstansen:

«Vi er kjent med at bl.a. en del teleoperatører foretar kredittvurdering av potensielle nye kunder på et meget tidlig stadium i bestillingsprosessen, og uten at det eksplisitt informeres om at kredittvurderingen vil bli foretatt. Kredittvurderingen skjer dermed før forbrukeren har gjennomført bestillingen, og uten at vedkommende er informert.»

Datatilsynet påpeker at hvorvidt det foreligger saklig behov for kredittopplysninger ikke bare kan vurderes ut fra om det foreligger et kredittelement, men at vurderingen også bør suppleres med en vurdering av «grad av forretningsrisiko». Tilsynet påpeker at departementets særmerknader til bestemmelsen om utlevering bør vise til at det går en grense for hvor lave beløp som kan berettige kredittvurdering selv om det foreligger et kredittelement. I likhet med Forbrukertilsynet, mener også Datatilsynet at det bør vurderes å begrense adgangen til å kredittvurdere ved tilbud om nødvendighetsgoder som bolig eller strøm. Datatilsynet peker videre i sin høringsuttalelse på at utlevering av kredittopplysninger til mottakere med hjemmel i lov, jf. departementets høringsutkast, må relateres til formålsbegrensningsprinsippet i personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav b. Tilsynet skriver følgende:

«Kredittopplysninger kan utleveres hvis formålet med behandlingen som lovbestemmelsen hjemler, er forenlig med kredittopplysningsforetakenes formål. Dette må avgjøres etter en konkret vurdering.»

I forlengelse av dette ber Datatilsynet også om at departementet konkretiserer hva som er ment med formulering «annet behov for økonomisk vurdering», og stiller samtidig spørsmål om videreføring av adgangen til å utlevere kredittopplysninger ved ansettelse i stillinger med et særlig økonomisk ansvar. Datatilsynet har dessuten stilt spørsmål ved adgangen til å utlevere kredittopplysninger til mottakere i tredjestater, og anbefalt at det i lovforslaget tas inn en henvisning til personvernforordningens og personopplysningslovens regler om overføring av personopplysninger til tredjestater.

Finansdepartementet og Norges Bank tar begge til orde for at Norges Bank bør ha tilgang til kredittopplysninger for å gjøre analyser. Det vises i denne sammenheng til gjeldsinformasjonsloven § 12 fjerde ledd som åpner for utlevering av opplysninger fra gjeldsinformasjonsforetak til både Finanstilsynet, Norges Bank og Statistisk sentralbyrå for analyse-, overvåknings- og statistikkformål.

Virke Inkasso påpeker i sin høringsuttalelse at det må komme tydelig frem at inkassoforetakene skal ha tilgang til kredittopplysninger til bruk i innfordringsprosesser i samsvar med inkassolovens regler. Formålsbestemmelsen, slik den ble foreslått i høringsutkastet, med sitt særlige fokus på kredittmarkedet, kan virke begrensende på inkassoforetakenes tilgang til kredittopplysninger. Norske kredittopplysningsbyråers forening har tilsvarende i sin høringsuttalelse stilt spørsmål om utleveringsbestemmelsen sammen med formålsbestemmelsen vil innskrenke bruken av kredittopplysninger. Det stilles særlig spørsmål ved om formålsbestemmelsens bruk av begrepet «kredittmarked» medfører at inkassoforetakenes tilgang til kredittopplysninger begrenses, med de uheldige konsekvenser det kan få for innfordringsprosessen. Høringsinstansen peker på at utfordringen enkelt kan løses ved at man i lovbestemmelsen «gjør en tilføyelse ved at det også vises til innfordring eventuelt andre forhold for å sikre inndrivelse og derfor har behov for vurdering av betalingsevne og -vilje».

Finans Norge mener det er viktig at regelverket legger til rette for at kredittopplysninger fremdeles skal kunne benyttes i innfordringsprosessen. Høringsinstansen foreslår i tråd med dette at loven tydelig åpner for «utlevering av kredittopplysninger kan skje til inkassoforetak i forbindelse med foretakenes innfordring av forfalte pengekrav etter inkassolovens bestemmelser.»

Presseorganisasjonene har i sin høringsuttalelse tatt til orde for å lovfeste pressens tilgang til kredittopplysninger i journalistisk virksomhet. Organisasjonene peker på at uttalelser fra Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet knyttet til personregisterloven (1978), avgjørelser fra Personvernnemnda etter personopplysningsloven 2000, samt Datatilsynets vedtak, alle gir uttrykk for at kredittopplysninger kan utleveres til pressen for bruk i deres journalistiske virksomhet.

8.5 Departementets vurderinger

Det er departementets vurdering at det med grunnlag i personvernforordningen artikkel 6 nr. 3 jf. nr. 1 bokstav e og artikkel 5 er adgang til å fastsette nærmere regler i nasjonal rett om utlevering av kredittopplysninger. Slike regler anses nødvendige for å tilpasse anvendelsen av forordningen på dette konkrete området, og ivareta de registrertes behov for konfidensialitet.

Merknadene i høringsrunden tyder på at den foreslåtte utleveringsbestemmelsen, sammenholdt med den foreslåtte formålsbestemmelsen, vil kunne ha en utilsiktet negativ effekt på adgangen til å utlevere og bruke kredittopplysninger. Departementet vurderer at hovedutfordringen ligger i den relativt stramme formålsangivelsen som ble foreslått i høringsnotatets lovutkast.

8.5.1 Saklig behov

Som omtalt i kapittel 8.1 har det vært en utvikling i praksis over tid med hensyn til hva som anses som saklig behov for kredittopplysninger. Uttalelser i Personvernnemndas vedtak kan tyde på at Datatilsynet har lagt til grunn en strengere tolkning av begrepet de senere årene enn det som var tenkt da begrepet første gang ble introdusert i personregisterloven (1978). Samtidig har tilgangen til, og ønske om tilgang til, personopplysninger økt enormt de senere årene. Grunnlaget for å ta beslutninger i dag, er i de fleste sammenhenger et helt annet og bedre enn i 1978. Dette kan på den ene siden tale for at man er varsom med å tolke begrepet saklig behov alt for vidt fordi det vil åpne for en betydelig utvidelse av bruken av kredittopplysninger. Samtidig vil en tolkning som er noe videre enn det høringsutkastet innebar, kunne bidra til bedre vurderinger og beslutninger i en rekke ulike situasjoner der økonomi har betydning, og ikke bare i rene kredittsituasjoner. Departementet viser for øvrig til drøftelsen av formålet med denne loven i kapittel 5.

Departementet finner i denne sammenheng også grunn til å vise til utleveringsbestemmelsen i den svenske kreditupplysningslagen (1973:1173) § 9, slik den lyder etter endringer i 2018 som følge av ikrafttredelse av personvernforordningen. Bestemmelsens første ledd, og særlig bruk av formuleringen «nokon liknande anledning» må forstås slik at det ikke bare er rene kredittsituasjoner som gir grunnlag for utlevering av kredittopplysninger. Bestemmelsen lyder:

9 § Kreditupplysningar om fysiska personer som inte är näringsidkare får inte lämnas ut, om det finns anledning att anta att upplysningen kommer att användas av någon annan än den som på grund av ett ingånget eller ifrågasatt kreditavtal eller av någon liknande anledning har behov av upplysningen.

Första stycket gäller inte offentliggörande av en kreditupplysning på ett sådant sätt som avses i tryckfrihetsförordningen eller yttrandefrihetsgrundlagen, utom när upplysningen tillhandahålls ur en databas enligt 1 kap. 4 § yttrandefrihetsgrundlagen på sätt som avses i den paragrafens första stycke 1 och 2.

Krav om saklig behov er godt innarbeidet i kredittopplysningssammenheng. Departementet finner ikke at det isolert sett er grunn til å gå bort fra dette begrepet. Forutsatt at begrepet anvendes i sammenheng med og i lys av lovens definisjon av kredittopplysningsvirksomhet, mener departementet det bør videreføres. Lovens hovedregel vil derfor fremdeles være at kredittopplysninger bare kan utleveres til mottakere som har saklig behov, se lovforslaget § 14 første ledd.

Gode kredittvurderinger kan ha stor betydning både for kreditor og skyldner. For kreditor er det av stor viktighet at skyldner kan betjene de økonomiske forpliktelsene vedkommende påtar seg, slik at kreditor unngår tap. For skyldner kan det også ha betydning at kreditor foretar en god kredittvurdering, og eventuelt fraråder eller nekter skyldner en kreditt vedkommende trolig ikke vil kunne betjene. Når betalingsproblemer er oppstått, er det viktig for inkassoforetakene å ha tilgang til oppdatert informasjon om skyldners økonomiske situasjon for å kunne drive effektiv håndtering av krav. Et godt kredittopplysningsregelverk skal legge til rette for at disse hensynene kan ivaretas.

Lovforslagets bestemmelse om saklig virkeområde sammenholdt med definisjonen av «kredittopplysningsvirksomhet» i lovforslaget § 3 første ledd bokstav d legger til grunn at kredittopplysningsvirksomhet har som formål å belyse de registrertes kredittevne. Begrepet kredittevne skal, jf. det som er sagt i kapittel 5.5, forstås slik at det omfatter både det som etter gjeldende rett omtales som betalingsevne og -vilje, og innholdet i begrepet økonomisk vederheftighet. I lys av dette, legger departementet til grunn at saklig behov for kredittopplysninger også kan foreligge i situasjoner ut over rene kredittsituasjoner. I lys av formuleringer i forarbeidene til personregisterloven 1978, mener departementet det bør være adgang til å utlevere kredittopplysninger til mottakere som skal benytte opplysningene i en vurdering av den registrertes økonomiske situasjon, og denne vurderingen har nær og naturlig sammenheng med en aktivitet mottaker driver. Dette kan, som tidligere omtalt, være i forbindelse med ansettelse i stillinger der økonomisk orden er av stor betydning. Det kan også være aktuelt ved utleie av fast eiendom der den økonomiske risikoen for utleier kan være betydelig. Samtidig er det ikke departementets hensikt å åpne for utlevering av kredittopplysninger i situasjoner der mottaker av opplysningene ikke har saklig grunn til å foreta en økonomisk vurdering av den registrerte. På denne bakgrunn kan det generelt legges til grunn at det verken er tilstrekkelig eller nødvendig at det foreligger en kredittsituasjon. Både kredittens størrelse og eventuelt andre forhold som gir behov for vurdering av kredittevne må tas i betraktning. Hvorvidt det foreligger saklig behov for kredittopplysninger vil derfor bero på en konkrete vurdering i den enkelte situasjonen.

8.5.2 Nødvendighetsgoder

Departementet har vurdert merknadene fra Forbrukertilsynet og Datatilsynet om at det bør innføres en slags nedre terskel for hvor små beløp som skal kunne gi grunnlag for innhenting av kredittopplysninger, og at det ikke bør være adgang til å benytte kredittopplysninger for å nekte nødvendighetsgoder som leie av bolig, kjøp av strøm- eller telefonabonnement. Departementet har forståelse for at det kan sette forbrukere i en krevende situasjon dersom de ikke får leie bolig eller ikke kan tegne abonnement på nødvendighetsgoder som strøm og telefoni/internett fordi de har anstrengt økonomi. Departementet stiller seg imidlertid tvilende til om kredittopplysningsregelverket er det riktige regelverket å benytte dersom man ønsker å regulere vanskeligstiltes tilgang til nødvendighetsgoder, eller pålegge tjenestetilbydere å kontrahere med alle potensielle kunder.

Departementet mener at hindringer for eller nektelse av å foreta gode kredittvurderinger basert på kredittopplysninger ikke er et egnet tiltak for å hjelpe vanskeligstilte. Samfunnet har andre ordninger for å hjelpe denne gruppen. Det synes ikke rimelig at private boligutleiere eller tilbydere av nødvendighetsgoder skal bære ansvaret for kundenes dårlige økonomi fordi de er forhindret fra å foreta gode kredittvurderinger. Departementet antar at dersom denne type tilbydere nektes tilgang til kredittopplysninger, vil det kunne få som effekt at krav til depositum eller annen type sikkerhet øker. Dette er neppe til gunst for personer med anstrengt økonomi, og vil etter departementets vurdering ikke gjøre det lettere for denne gruppen å få tilgang til nødvendighetsgoder. Dessuten er det grunn til å anta at redusert tilgang til kredittopplysninger vil kunne føre til dyrere tjenester generelt, også for personer uten betalingsproblemer. Dette er neppe en heldig utvikling.

Departementet er på bakgrunn av dette kommet til at det ikke er ønskelig å hindre tilbydere av nødvendighetsgoder tilgang til kredittopplysninger. Tilsvarende er det ikke ønskelig å sette noen nedre grense for hvor små kredittbeløp som kan gi grunnlag for innhenting av kredittopplysninger. Det må være opp til den enkelte tilbyder å vurdere hvilken risiko de kan akseptere i sin virksomhet.

Kredittopplysningsforetaket er ansvarlig for at de innsamlede opplysningene behandles i samsvar med personvernforordningen og særlovgivningens regler. Dette følger av ansvarsprinsippet i forordningen artikkel 5 nr. 2. Kredittopplysningsforetaket er blant annet ansvarlig for at personopplysninger behandles i samsvar med de generelle kravene i forordningen artikkel 5 nr. 1, herunder kravet om at opplysninger ikke viderebehandles på en måte som er uforenlig med innsamlingsformålet. Kredittopplysningsforetaket må derfor selv vurdere hvor omfattende undersøkelser som må gjøres før det inngås avtale om utlevering av kredittopplysninger. I praksis vil det trolig, som følge av ansvarsprinsippet i forordningen artikkel 5 nr. 2 og lovforslaget § 5 jf. forordningen artikkel 24 nr. 1, kunne falle et større ansvar på kredittopplysningsforetaket til å foreta undersøkelser enn det som har vært praksis etter personopplysningsloven 2000.

Basert på endringen i lovens formålsangivelse, mener departementet at innspillene fra Norske kredittopplysningsbyråers forening, Virke Inkasso og Finans Norge er ivaretatt. Blant annet vil det med grunnlag i den foreslåtte bestemmelsen klart være adgang for inkassoforetakene til å innhente kredittopplysninger til bruk i innfordringsprosesser.

8.5.3 Utlevering med hjemmel i lov

Datatilsynet har kommentert at hensynet til formålsavgrensing innebærer at det ikke kan åpnes for utlevering av opplysninger til mottakere som har hjemmel i lov med mindre mottakers behandlingsformål faller innenfor formålet med behandling av kredittopplysninger. Departementet er ikke uenig i dette synspunktet. All behandling av kredittopplysninger, herunder utlevering av opplysningene, må skje som ledd i vurdering av kredittevne. For så vidt gjelder opplysninger om fysiske personer, følger dette av personvernforordningens formålsbegrensningsprinsipp. Samtidig følger det av personvernforordningen artikkel 6 nr. 4 at personopplysninger kan benyttes til andre formål enn innsamlingsformålet forutsatt at det nye formålet ikke er uforenlig med innsamlingsformålet. I vurderingen av om det nye formålet er forenlig med innsamlingsformålet, skal det blant annet legges vekt på forholdet mellom innsamlingsformålet og viderebruksformålet.

Departementet mener at ved å tolke kravet om saklig behov for kredittopplysninger slik at det omfatter mer enn rene kredittsituasjoner, vil man få det nødvendige handlingsrommet til å benytte kredittopplysningene blant annet ved administrasjon av offentlige tilskuddsordninger, som nettopp var ett av de bruksområdene høringsnotatet la til grunn at det kunne være hensiktsmessig å lovhjemle. Departementet vurderer etter dette at det ikke er behov for en egen lovbestemmelse som åpner for utlevering av kredittopplysninger med hjemmel i lov, slik det var foreslått i høringsutkastet. Vurderingskriteriet vil i alle sammenhenger være om mottaker har saklig behov for opplysninger for å vurdere den registrertes kredittevne.

8.5.4 Journalistiske formål

Departementet har merket seg presseorganisasjonenes innspill om at pressen ikke må hindres tilgang til kredittopplysninger for bruk i journalistisk virksomhet. Pressens tilgang til informasjon er grunnleggende i et demokratisk samfunn. Også tilgang til kredittopplysninger kan være relevant i journalistisk virksomhet. Likevel mener departementet at det er tvilsomt om pressen kan sies å ha saklig behov for kredittopplysninger når dette skal knyttes opp mot kredittopplysningsvirksomhetens formål, som er å legge til rette for vurdering av kredittevne. Departementet vurderer det derfor som hensiktsmessig å presisere direkte i kredittopplysningsloven at det alminnelige kravet om saklig behov for kredittopplysninger i lys av lovens saklige virkeområde ikke gjelder for utlevering av opplysninger som etterspørres i journalistisk virksomhet. Begrepet journalistisk virksomhet i lovforslaget skal forstås på samme måte i som begrepet journalistiske formål i personopplysningsloven § 3.

Samtidig vurderer departementet at det ikke er et formål med kredittopplysningsvirksomheten å legge til rette for at pressen skal gis tilgang til taushetsbelagte personopplysninger pressen ikke har tilgang til fra andre kilder. Dette gjelder særlig opplysninger om misligholdte krav/inkassosaker og gjeldsinformasjon. Det er heller ikke slik at Norges forpliktelse til å verne om ytringsfriheten innebærer en plikt til å tilrettelegge for at pressen har enkel tilgang til taushetsbelagte personopplysninger. Departementet vurderer derfor at det, av personvernhensyn, er nødvendig å begrense kredittopplysningsforetakenes adgang til å utlevere personopplysninger som pressen ikke også kunne innhentet fra offentlig tilgjengelige kilder. Det vises til utkast til lovbestemmelse i lovforslaget § 14 sjette ledd bokstav a. På denne måten legges det til rette for at pressen enkelt kan innhente sammenstilte og strukturerte kredittopplysninger om fysiske personer, forutsatt at de samme opplysningene er tilgjengelige fra offentlig tilgjengelige kilder. For så vidt gjelder pressens tilgang til kredittopplysninger om juridiske personer, gjelder ingen tilsvarende begrensninger. Slike opplysninger kan derfor utleveres til pressen på begjæring.

8.5.5 Gjeldsinformasjon

Det har ikke kommet merknader til forslaget i høringsnotatet om at gjeldsinformasjon bare skal kunne utleveres i samsvar med bestemmelsene i gjeldsinformasjonsloven §§ 12 og 13. Handlingsrommet på dette området er uansett lite, fordi rammene for behandling av gjeldsinformasjon følger av gjeldsinformasjonsloven og dens formåls- og utleveringsbestemmelser. Departementet anbefaler derfor at forslaget i høringsnotatet videreføres. Lovforslaget § 15 inneholder av pedagogiske hensyn en bestemmelse som speiler bestemmelsen i gjeldsinformasjonsloven § 13.

8.5.6 Analyse og statistikk

Finansdepartementet og Norges Bank har begge tatt til orde for at Norges Bank bør gis adgang til å kreve utlevert kredittopplysninger for analyse og statistikkformål. Departementet ser at dette kan være nyttig bruk av opplysningene, og at analyser og overvåking av gjeldsbyrden både blant fysiske personer og i næringslivet er viktig av samfunnshensyn. Det kan være hensiktsmessig at opplysningene kan utleveres i identifiserbar form fordi det gir mulighet til å koble opplysningene med annen informasjon som etatene behandler for analyse- og statistikkformål. Det vil uansett være en forutsetning at identifiserbare opplysninger ikke utleveres eller på annen måte gjøres tilgjengelig for andre enn de som har tjenstlig behov, og kun benyttes internt hos mottakerne. Departementet har vurdert at ikke bare Norges Bank, men også Finanstilsynet og Statistisk sentralbyrå vil kunne ha behov for kredittopplysninger i sitt analysearbeid. Statistisk sentralbyrå vil ha hjemmel i statistikkloven til å kreve opplysninger utlevert fra kredittopplysningsforetakene.

Det bør ikke være noen tvil om kredittopplysningsforetakenes adgang til å utlevere opplysninger til de tre nevnte institusjonene. Departementet foreslår derfor at det i lovforslaget § 14 sjette ledd bokstav b inntas en bestemmelse som klargjør at både Statistisk sentralbyrå, Norges Bank og Finanstilsynet kan kreve kredittopplysninger utlevert for bruk til analyse, overvåking og utarbeidelse av statistikk. Bestemmelsen er utformet slik at den er ment å samsvare med tilsvarende bestemmelse i gjeldsinformasjonsloven § 12 fjerde ledd. De identifiserbare opplysningene kan benyttes til interne analyse-, overvåkings- og statistikkformål, og kan ikke utleveres til tredjeparter. Dette er ikke til hinder for at anonymiserte og aggregerte data gjøres tilgjengelig for andre gjennom analyser og rapporter.

Utlevering av opplysninger til Statistisk sentralbyrå, Norges Bank og Finanstilsynet skal skje vederlagsfritt for mottakerne. Dette er tilsvarende som ved utlevering av gjeldsinformasjon til de samme mottakerne jf. gjeldsinformasjonsloven § 14 første ledd andre punktum.

8.5.7 Utlevering til tredjestater

Et særspørsmål om utlevering av kredittopplysninger gjelder utlevering av opplysninger til tredjestater eller internasjonale organisasjoner. I personopplysningsforskriften 2000 § 4-3 første ledd fremgår det at kredittopplysninger «skal gis på ikke-diskriminerende vilkår til kredittgivere fra EØS-stater». I sitt høringsinnspill har Datatilsynet anført at dette innebærer at «kredittopplysninger kun kan utleveres til kredittgivere fra EØS-stater». Tilsynet viser samtidig til reglene i personvernforordningen kapittel 5 om overføring av personopplysninger til tredjeland.

Departementet mener at bestemmelsen i personopplysningsforskriften 2000 § 4-3 første ledd må forstås som en bestemmelse om ikke-diskriminering mer enn en bestemmelse som forbyr utlevering av kredittopplysninger til mottakere i tredjestater. Bestemmelsen kan ikke leses slik at den er til hinder for overføring av kredittopplysninger til land utenfor EØS-området. Samtidig må den leses slik at utlevering til mottakere innenfor EØS-området må skje på samme vilkår som utlevering til nasjonale mottakere. Departementet mener derfor det ikke er holdepunkter for å tolke bestemmelsen i personopplysningsforskriften 2000 så strengt som Datatilsynet kan synes å gjøre. Det må legges til grunn at kredittopplysninger, etter gjeldende rett, kan utleveres til tredjestater på samme vilkår som personopplysninger for øvrig kan utleveres til tredjestater.

Når det er sagt, er departementet enig med Datatilsynet i at overføring av kredittopplysninger til tredjestater eller internasjonale organisasjoner i fremtiden bør følge de samme reglene som overføring av alle andre typer personopplysninger. Personvernforordningen kapittel 5 gir regler om adgangen til å overføre personopplysninger til land utenfor EU-/EØS-området, omtalt som tredjestater. Disse reglene kan landene ikke fravike i nasjonal rett. Norge kan derfor ikke gjøre unntak fra disse reglene på kredittopplysningsområdet, og de vil sette klare begrensninger for adgangen til å utlevere kredittopplysninger til tredjestater.

Personvernforordningens generelle regler gjelder for behandling av kredittopplysninger om fysiske personer med mindre det i særlovgivningen er bestemt noe annet. Departementet mener det derfor verken er nødvendig eller hensiktsmessig med en egen bestemmelse i loven som eksplisitt viser til personvernforordningens regler om overføring av personopplysninger til tredjestater. En slik særbestemmelse om utlevering av opplysninger til tredjestater vil dessuten kunne skape uklarheter om gyldigheten av de øvrige generelle reglene i personvernforordningen og personopplysningsloven som kredittopplysningsloven ikke henviser til.

Et annet spørsmål er om det bør fastsettes grenser for adgangen til å utlevere kredittopplysninger om juridiske personer til mottakere i tredjestater. Uten særskilt regulering vil utlevering av opplysninger om juridiske personer ikke begrenses av reglene i personvernforordningen kapittel 5. Departementet kan i utgangspunktet ikke se at det foreligger behov for slik begrensning. Det er ingen andre høringsinstanser enn Datatilsynet som har tatt til orde for reglene om overføring av kredittopplysninger til tredjestater bør være like for opplysninger om fysiske og juridiske personer. Mange juridiske personer vil kunne ha betydelig forretningssamarbeid med aktører utenfor EØS-området. I denne sammenheng kan det ha stor betydning for dem at deres samarbeidspartnere utenfor EØS-området har enkel tilgang til kredittopplysninger om dem. Departementet har forståelse for at like regler vil skape et enkelt regelverk som er lett for alle å forholde seg til. Når det likevel på flere områder gjelder ulike regler for behandling av kredittopplysninger om henholdsvis fysiske og juridiske personer, kan departementet ikke se at det er særlige forhold som tilsier at reglene bør være like på dette området. Det er imidlertid, som alltid ved utlevering av kredittopplysninger om juridiske personer, en klar forutsetning for utlevering til mottakere i tredjeland at det kan godtgjøres at mottaker har et saklig behov for opplysningene i sin virksomhet.

Basert på det ovenstående, har departementet vurdert at det ikke er behov for særskilte regler om utlevering av kredittopplysninger til mottakere i land utenfor EU-/EØS-området.