6 Tilbakekall av statsborgerskap – valg av saksbehandlingsprosedyre
6.1 Innledning
I høringsnotatet omtalte departementet to alternative behandlingsmåter for tilbakekall av statsborgerskap. Det ene alternativet var at saker om tilbakekall av statsborgerskap etter § 26 annet ledd skal behandles av domstolen i første instans. Det ble også beskrevet et alternativ hvor det fortsatt er forvaltningen som fatter vedtak, men hvor rettssikkerheten styrkes. Det ble bedt om høringsinstansenes syn på begge alternativene.
6.2 Høringsnotatet
6.2.1 Domstolsbehandling i første instans
Departementet foreslo i høringsnotatet at UDI skulle få kompetanse til å reise saker om tilbakekall av statsborgerskap etter statsborgerloven § 26 annet ledd. Departementet tok utgangspunkt i at det opprettes en ny enhet i UDI, som forbereder og prosederer sakene i retten, og som drives som et advokatkontor på samme måte som dagens prosedyreenhet i UNE.
Departementet foreslo et nytt delkapittel III i kap. 6 om saksbehandling for domstolen ved tilbakekall av statsborgerskap § 26 annet ledd. Det ble blant annet foreslått at lov av 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) gjelder der annet ikke er fastsatt.
Departementet foreslo videre at Oslo tingrett skulle være tvunget verneting i saker om tilbakekall etter § 26 annet ledd og at tvisteloven § 32-4 annet ledd ikke skulle gjelde i saker om tilbakekall av statsborgerskap, slik at det også ved begjæring om midlertidig forføyning ville være tvungent verneting i Oslo.
Departementet foreslo å regulere i delkapittelet om saksbehandling at saker om tilbakekall av statsborgerskap etter § 26 annet ledd prioriteres og påskyndes så mye som mulig, at det ikke foretas mekling og at de nødvendige institusjoner blir varslet om dom om tilbakekall av statsborgerskap.
På bakgrunn av Stortingets anmodningsvedtak nr. 648 foreslo departementet at det i saker om tilbakekall av statsborgerskap etter § 26 annet ledd burde gjelde en rett til fri sakførsel uten behovsprøving.
I høringsnotatet redegjorde departementet for betenkeligheter ved forslaget. Det ble vist til at en ordning hvor tilbakekall av statsborgerskap avgjøres av domstolen i førsteinstans rokker ved det grunnleggende trekk ved oppgave- og ansvarsfordelingen mellom den utøvende og dømmende makt. Det ble påpekt at forslaget svekker det parlamentariske og konstitusjonelle styrings- og ansvarssystemet: Ved at visse forvaltningsavgjørelser blir fjernet fra den utøvende makt, blir muligheten for parlamentarisk og konstitusjonell kontroll redusert tilsvarende.
Departementet viste videre til at forslaget om domstolsbehandling av tilbakekallssaker vil medføre at saksbehandlingstiden i disse sakene, og i tilknyttede utlendingssaker, øker. En vanlig situasjon er at personen som har sitt statsborgerskap til vurdering har familiemedlemmer som enten har en utlendingssak til behandling, eller har søkt om norsk statsborgerskap. Lengre saksbehandlingstid i tilbakekallssaker og det faktum at utlendingsforvaltningen mister fordelen av å kunne behandle tilhørende saker samtidig, gjør at ikke bare personen som har sitt statsborgerskap til vurdering, men også dennes familiemedlemmer vil bli berørt.
Departementet viste også til at det finnes tilfeller der parten ikke ønsker å påklage vedtaket, eller ikke ønsker en muntlig eller offentlig prøving av sin sak, men heller vil ha en så rask avklaring som mulig på sin status og om han eller hun får en ny oppholdstillatelse i Norge. Dette blir ikke mulig dersom domstolen er førsteinstans.
Departementet viste videre til at domstolsbehandling av tilbakekall av statsborgerskap i første instans vil kunne få enkelte konsekvenser som ikke nødvendigvis ville være til gunst for den saken gjelder. Tvistelovens regler om offentlighet ville kunne gi personen saken gjelder uønsket eksponering, sammenlignet med om saken hadde blitt behandlet i utlendingsforvaltningen. Departementet påpekte også at det kan oppleves belastende for personen saken gjelder å bli saksøkt av staten, slik forslaget om domstolsbehandling legger opp til. Departementet viste videre til at ordningen vil medføre at personer med kjent uriktig identitet vil forbli registrert i Folkeregisteret med denne identitet inntil endelig dom er avsagt i tingretten eller lagmannsretten, noe som kan ta opptil flere år. Dette er uheldig av flere grunner, blant annet kan det svekke tilliten til norske pass.
Departementet påpekte at det er viktig å se statsborgerloven og utlendingsloven i sammenheng. Selv om tilbakekall av statsborgerskap ble overført til domstolene, ville det fortsatt være forvaltningen som avgjør om personen får bli i Norge, eller om personen eventuelt skal utvises etter utlendingsloven. Dette vil forlenge saksbehandlingstiden. Departementet viste i den sammenheng til at i to av utlendingssakene hvor Norge har blitt dømt i EMD, har tidsbruk vært en avgjørende faktor.
6.2.2 Styrking og videreføring av dagens forvaltningsbehandling
På bakgrunn av betenkelighetene ved forslaget om domstolsbehandling i første instans, foreslo departementet i høringsnotatet også et alternativ der dagens forvaltningsbehandling videreføres og styrkes.
Dagens ordning ble foreslått styrket med fritt rettsråd uten behovsprøving i forvaltningsbehandlingen, obligatorisk nemndbehandling i UNE med personlig fremmøte, fri sakførsel uten behovsprøving ved eventuell etterfølgende domstolskontroll og fritak for rettsgebyr. Det ble også foreslått at personen saken gjelder skulle beholde det norske statsborgerskapet inntil saken er avgjort av tingretten, så fremt saken bringes inn for domstolene innen en angitt frist.
Til støtte for dette forslaget viste departementet til at reglene om enkeltvedtak i forvaltningsloven er ment som rettssikkerhetsgarantier for borgerne. UDIs og UNEs uavhengighet er dessuten sikret gjennom at departementet ikke kan instruere om utfallet av enkeltsaker, og klagebehandlingen for UNE er enda mer betryggende lagt opp enn for forvaltningsklager på andre områder. Etter en grundig saksbehandling på forvaltningsnivå i to instanser, kan saker om tilbakekall av statsborgerskap dessuten bringes inn for domstolene for etterfølgende domstolskontroll. Departementet ga uttrykk for at rettssikkerheten samlet sett er god.
6.3 Høringsinstansenes syn
Agder lagmannsrett, Amnesty Norge, Borgarting lagmannsrett, Den norske Dommerforening, Domstolsadministrasjonen, Høyesterett, Justis- og beredskapsdepartementet, Oslo politidistrikt, Oslo tingrett, Politidirektoratet, Politihøgskolen, Politiets utlendingsenhet, Regjeringsadvokaten, Sør-vest politidistrikt, Vest politidistrikt, Utlendingsdirektoratet (UDI), Utlendingsnemnda (UNE) og Øst politidistrikt uttaler seg generelt mot forslaget om domstolsbehandling i første instans og støtter i stedet forslaget om å styrke rettssikkerheten i gjeldende system.
Høyesterett, Regjeringsadvokaten, Agder lagmannsrett, Borgarting lagmannsrett, Den norske dommerforening, Domstolsadministrasjonen og Oslo tingrett, mener forslaget om domstolsbehandling i første instans rokker ved maktfordelingsprinsippet som er en del av det norske samfunnets garanti for at rettssikkerheten til innbyggerne blir ivaretatt. Disse høringsinstansene påpeker at domstolenes uavhengighet forutsetter en klar ansvarsfordeling mellom statsmaktene, og at domstolsbehandling i første instans ikke vil styrke rettssikkerheten ved tilbakekall, men tvert imot svekke den. Disse høringsinstansene anser det også som problematisk at domstolene pålegges å ta stilling til spørsmål av utpreget politisk karakter, og mener overføringen av forvaltningsoppgaver til domstolene vil svekke tilliten til domstolene. Høyesterett uttaler:
«Høyesterett viser til at det første alternativet vil endre det tradisjonelle forholdet mellom statsforvaltningen og domstolene, som går ut på at vedtak treffes av forvaltningen med adgang til etterfølgende domstolskontroll. Denne ansvarsfordelingen mellom den utøvende og dømmende makt er grunnleggende og velbegrunnet, og det bør foreligge gode grunner dersom den skal endres innenfor et enkelt forvaltningsområde.»
Borgarting lagmannsrett bemerker at en slik overføring av myndighet og oppgaver – i strid med den grunnleggende arbeidsfordelingen mellom forvaltningen og domstolen – krever en særlig god begrunnelse. Borgarting lagmannsrett kan ikke se at høringsnotatet gjør noen prinsipiell drøftelse av dette spørsmålet, og høringsnotatet underbygger ikke at det er noe reelt behov for endringsforslaget. Lagmannsretten mener departementet selv på en overbevisende måte redegjør for betenkelighetene ved å la domstolen bli første instans i denne typen saker, og er enig i de vurderinger departementet gjør på dette punkt.
Agder lagmannsrett uttaler at når forvaltningsoppgaver overføres til domstolene, svekkes muligheten for parlamentarisk og konstitusjonell kontroll, samtidig som det medfører risiko for å svekke domstolenes legitimitet som politisk nøytrale instanser ved å gi domstolene et ansvar for å utøve statsborgerpolitikk. Lagmannsretten påpeker at dette kan anses som nok et skritt i en utvikling i retning av større grad av rettsliggjøring av politiske spørsmål som har vært problematisert i de senere år.
Regjeringsadvokaten og Oslo tingrett legger vekt på at dagens system med forvaltningsbehandling i første instans fungerer godt. Regjeringsadvokaten uttaler:
«Regjeringsadvokatens overordnede syn er at dagens ordning, hvor vedtak om tilbakekall av statsborgerskap treffes av utlendingsforvaltningen, fungerer godt og fullt ut ivaretar hensynet til kontradiksjon og rettssikkerhet. Etter vårt syn vil det være en klart bedre løsning å videreføre et system hvor vedtak i første omgang treffes av forvaltningen og deretter eventuelt prøves av domstolene, enn å gå over til en ordning hvor domstolene avgjør saken i første instans. Dersom det skal gjøres endringer i saksbehandlingsreglene for statsborgerskapssaker, vil vi derfor støtte departementets alternative forslag (jf. høringsnotatet punkt 5.2), som etter vårt syn også best ivaretar Kommunal- og forvaltningskomitéens intensjon om å styrke rettssikkerheten i tilbakekallssaker.»
Oslo tingrett legger også vekt på at vurderingstemaene ved tilbakekall av statsborgerskap ikke står i noen særstilling sammenlignet med andre forvaltningsavgjørelser. Oslo tingrett viser til at dagens behandlingsmåte er bygget opp for å sikre forsvarlig avgjørelsesgrunnlag og avgjørelsesform, og at UDI er bundet av forvaltningslovens krav til saksbehandling og utforming av enkeltvedtak. Tingretten bemerker at UNEs klagebehandling gjennomføres etter behandlings- og avgjørelsesformer som åpner for muntlighet og kontradiksjon, og forvaltningsvedtakene kan deretter bringes til domstolene for overprøving.
Politidirektoratet, Politiets utlendingsenhet, UDI og UNE legger vekt på at saksbehandlingstiden vil bli svært lang dersom domstolen skal avgjøre saker om tilbakekall av statsborgerskap i første instans. De nevnte instansene viser til det fortsatt er forvaltningen som må vurdere spørsmål om utvisning og ny oppholdstillatelse for den saken gjelder. Instansene mener dette vil gjøre saksgangen ineffektiv, og være en belastning for personen.
UDI støtter forutsetningen i høringsnotatet om at det ikke er realistisk å bygge opp kapasiteten i direktoratet (og domstolene) mye for en kort periode, slik at restansene kan behandles innen forsvarlig tid. UDI uttaler at det er vanskelig å se for seg en realistisk og hensiktsmessig størrelse på direktoratets fremtidige prosedyreenhet som vil gi en behandlingstid som ikke utfordrer hva EMD anser som tilstrekkelig hurtig og effektiv saksbehandling i slike inngripende saker.
UNE bemerker at forslaget om domstolsbehandling i førsteinstans vil føre til økt usikkerhet og ventetid for parten med hensyn til partens fremtidige rettsstilling i Norge. UNE viser til at det ikke gjelder bare med hensyn til om statsborgerskap vil bli tilbakekalt, men også ut fra de langsiktige konsekvensene av et eventuelt tilbakekall. UNE mener at dette nødvendigvis ikke styrker partens rettsikkerhet. UNE påpeker at dette også vil gjelde i saker som kunne vært avgjort raskt og effektivt, for eksempel ved erkjennelse av at det er oppgitt uriktig identitet.
Justis- og beredskapsdepartementet påpeker at et tungtveiende argument for at forvaltningen skal treffe vedtak om tilbakekall av statsborgerskap, er at det er ressursbesparende når tilbakekallssaken behandles parallelt med utlendingssaken.
Regjeringsadvokaten uttaler at de deler bekymringen om at forslaget om domstolsbehandling vil innebære en betydelig belastning på et allerede hardt presset domstolsystem.
Oslo tingrett uttaler:
«Oslo tingrett mener at forslaget i høringsnotatets punkt 5.1 er betenkelig av hensyn til domstolenes ressurssituasjon og samfunnets ressursutnyttelse. Oslo tingrett viser for det første til at tilbakekall av statsborgerskap har nær sammenheng med andre forvaltningsavgjørelser. Avgjørelsen utgjør i praksis en del av et større sakskompleks, hvor også spørsmål om utvisning og opphold står til behandling. Både i forvaltningen og domstolene ligger det en effektivitetsgevinst i å behandle disse avgjørelsene samlet. Departementets forslag vanskeliggjør en slik behandlingsmåte. Oslo tingrett vil derfor gjøre departementet oppmerksom på at forslaget kan medføre økt saksbehandlingstid og ressursbruk. Oslo tingrett viser for det andre til at overføring av vedtaksmyndighet i saker om tilbakekall av statsborgerskap krever betydelige ressurser i domstolene.»
Amnesty mener, etter en helhetsvurdering og under noe tvil, at alternativet om forvaltningsbehandling i første instans i høringsnotatet fremstår som den mest hensiktsmessige løsningen for å øke rettssikkerheten ved tilbakekall av statsborgerskap.
Advokatforeningen, Antirasistisk senter, Bergen kommune, Den norske Helsingforskomité, Fylkesmannen i Rogaland, Innvandrernes Landsorganisasjon, Jussbuss, Larvik kommune, Likestillings- og diskrimineringsombudet, MiRA, Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), Redd Barna og Utdanningsforbundet støtter forslaget om at domstolen skal behandle saker om tilbakekall av statsborgerskap i første instans. Jussbuss, NOAS og Advokatforeningen ser ikke noen særlige betenkeligheter med den foreslåtte overføringen, og disse instansene mener at domstolsbehandling i første instans av tilbakekallssaker ikke vil rokke ved maktfordelingsprinsippet. Advokatforeningen uttaler:
«Advokatforeningen er ikke enig i at domstolsbehandling av tilbakekallssaker vil virke vilkårlig eller være med på å redusere muligheten for parlamentarisk og konstitusjonell kontroll. Samspillet mellom lovgivende, dømmende og utøvende makt vil ikke endres. Domstolens prøvingsadgang på likeartede områder i utlendingsloven (forholdsmessighetsvurderingen i utvisningssaker) kan neppe sies å skille seg ut fra den prøving som domstolen skal foreta etter alternativ 1 hvor staten ved UDI vil være en part. Advokatforeningen ser derfor ikke alvorlige konstitusjonelle problemstillinger som argument for å velge alternativ 2.»
Advokatforeningen, Bergen kommune, Jussbuss, Likestillings- og diskrimineringsombudet, NOAS og MiRA mener at domstolsbehandling i første instans best vil styrke rettssikkerheten og legitimiteten i tilbakekallssakene. NOAS uttaler:
«Vi vil bemerke at det domstolene skal ta stilling til er, gjennom en vurdering av de foreliggende bevisene, om grunnlaget for å tilbakekalle statsborgerskapet er til stede. NOAS mener at å vurdere bevis er det domstolene gjør hver dag, og det er også det de må gjøre om saken blir brakt til domstolen etter en behandling i forvaltningen. Forskjellen er at domstolen, ved en førsteinstansbehandling, ikke kun skal vurdere hvorvidt forvaltningens vedtak er ugyldig, men skal gjennomføre en full gjennomgang av bevisene i saken. Vi kan ikke se at en slik prosess skal rokke ved domstolens uavhengighet eller legitimitet.»
Jussbuss er kritiske til alternativet der forvaltningen fatter vedtak i første instans, men uttaler at hvis dette alternativet velges, må det innføres obligatorisk nemndmøte med personlig oppmøte og fritt rettsråd uten behovsprøving. Jussbuss bemerker at en domstol vil kunne gi den enkelte større grad av rettssikkerhet sammenlignet med behandling i forvaltningen. Domstolene er i større grad enn UNE uavhengige av forvaltningen. Påkrevd domstolsbehandling vil også legge til rette for muntlig og umiddelbar bevisføring, slik at alle parter vil få en reell mulighet til å få sine sider av saken belyst.
Antirasistisk senter bemerker at et avgjørende spørsmål er hvilken prøvingsrett domstolene vil ha. Antirasistisk senter uttaler:
«Med modellen hvor forvaltningen fortsatt fatter vedtak, risikerer man etter hva vi kan se begrensninger av denne. Dette er i så fall å gi domstolene en vesentlig mindre rolle enn komiteen la opp til. Dermed kan den forutgående behandlingen i forvaltningen stadig i avgjørende grad bli bestemmende for utfallet. Hvis det konkluderes med alternativ 2, anser vi at det må klargjøres at domstolene skal ha full prøvingsrett om både fakta og juss. Alternativt risikerer vi at det gjennomføres en reform som på papiret framstår som nokså omfattende, men som i praksis vil ha liten reell betydning for den enkeltes rettssikkerhet.»
Flere høringsinstanser, herunder Utlendingsdirektoratet (UDI), Utlendingsnemnda (UNE) og Politiets utlendingsenhet, uttrykker bekymring for at domstolsbehandling av tilbakekallssaker vil føre til uønsket eksponering for den saksøkte, og at dette vil være svært belastende for den enkelte person.
Jussbuss, Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) og Advokatforeningen bemerker at belastningen ved uønsket eksponering ikke kan få avgjørende betydning for valg av behandlingsform.
6.4 Departementets vurdering
Departementet konstaterer at det foreligger tungtveiende argumenter som taler mot alternativet om domstolsbehandling i første instans, både av prinsipiell, praktisk og økonomisk karakter. Departementet påpeker at kontrollen som domstolene utøver over forvaltningsvedtak etter maktfordelingsprinsippet, er ment som en rettssikkerhetsgaranti for borgerne. Ved å overføre en del av forvaltningsoppgavene til domstolene fjernes denne kontrollmyndigheten, og rettssikkerhetsgarantiene vil således svekkes. Departementet vurderer også at legitimiteten til domstolene vil svekkes, dersom domstolene skal utføre saksbehandling i første instans istedenfor kontroll av forvaltningens vedtak. Det er domstolenes oppgave å føre legalitetskontroll, og ikke drive forvaltning etter maktfordelingsprinsippet. Departementet viser her til Høyesteretts uttalelse i Rt. 2001 s. 995:
«Forvaltningen avgjør et særdeles stort antall saker, og disse avgjørelsene er fordelt på mange forvaltningsenheter, som både er faglig og geografisk oppdelt. Erfaring, påkrevet faglig kompetanse og til dels lokalkunnskap gir de spesialiserte forvaltningsorganene et bedre grunnlag enn domstolene for å treffe riktige avgjørelser. Dette taler for at vurderinger om hva vedtakets innhold skal være, i sin alminnelighet bør tilligge forvaltningen. Denne behandler dessuten et større antall saker og er derfor bedre i stand til å sikre en ensartet praksis. Domstolenes oppgave bør være å foreta en etterfølgende kontroll med hvorvidt vedtaket formelt og materielt er korrekt.
Dette fører selvsagt til en mer begrenset vurdering av saken enn dersom oppgaven er å finne det materielt beste resultat. Forberedelsen av et positivt forvaltningsvedtak vil kunne være meget bredere enn legalitetskontrollen med et allerede fattet vedtak. Til dette kommer at mens forvaltningen selv har plikt til å sørge for å fremskaffe nødvendige faktiske opplysninger som grunnlag for vedtaket, er dette i domstolen overlatt til partene. Siden domstolene har plikt til å ta stilling til partenes påstander, vil en adgang for domstolen til å gi dom for realiteten kunne føre til at partene oftere må forberede saken med sikte på eventuell realitetsavgjørelse. Slik staten har påpekt, innebærer dette at domstolsbehandling så vel kostnadsmessig som tidsmessig vil svulme opp under et system der positivt vedtak kan kreves.
Det er nok riktig som anført av den kjærende part at den kontradiktoriske behandlingsmåten i rettsapparatet gir en særlig grundig behandling. Derimot vil domstolene gjennomgående ha en dårligere erfaringsbakgrunn enn forvaltningen for å treffe det materielt sett beste vedtaket der dette krever en faglig innsikt av annen karakter enn den domstolen selv besitter.»
Departementet vurderer at det er betenkelig å overføre én forvaltningsoppgave fra forvaltningen til domstolene. Departementet mener det ikke foreligger gode grunner til at tilbakekall av statsborgerskap ikke kan behandles av forvaltningen i første instans. Departementet viser til at andre inngripende vedtak fattes av forvaltningen i første instans, herunder avslag på søknad om beskyttelse, avslag på søknad om familiegjenforening og tilbakekall av permanent oppholdstillatelse. Departementet slutter seg til Oslo tingretts uttalelse om at vurderingstemaene ved tilbakekall av statsborgerskap ikke står i noen særstilling sammenlignet med andre forvaltningsavgjørelser.
Slik flere av høringsinstanser påpeker, ligger det rettssikkerhetsgarantier i den spesialkompetanse UDI og UNE har på saksområdet. Dommere i domstolene vil ikke i like stor grad som saksbehandlere i forvaltningen ha anledning til å kunne fordype seg, særlig med tanke på landkunnskap og identitetsvurderinger.
Departementet viser videre til at ved å beholde tilbakekallssakene i forvaltningen, så vil hver enkelt sak kunne være gjenstand for kontroll i flere instanser enn dersom oppgaven legges til domstolene i første instans. Ved forvaltningsbehandling vil sakene avgjøres først av UDI og så kunne påklages til UNE. Saken vil deretter kunne tas inn for domstolene for konstitusjonell kontroll. Dersom domstolene skal være første instans, risikerer personen å få saken vurdert av kun en instans, hvis vedkommende ikke har midler til å anke saken videre.
Enkelte av høringsinstansene har påpekt prinsipielle argumenter til støtte for alternativet om domstolsbehandling i første instans. Domstolsbehandling av tilbakekallssaker vil, slik flere høringsinstanser påpeker, gi mulighet for direkte og muntlig bevisførsel for retten, der parten vil være representert av en advokat som vil kunne imøtekomme statens argumenter direkte. Hensynet til kontradiksjon vil på denne måten bli godt ivaretatt. Etter departementets syn er hensynet til kontradiksjon ivaretatt gjennom dagens forvaltningssystem, se nærmere omtale i punkt 3.2, og dette kan således ikke få avgjørende vekt ved valg av avgjørelsesform.
Flere høringsinstanser påpeker utfordringer av praktisk karakter som vil oppstå dersom domstolene skal avgjøre saker om tilbakekall av statsborgerskap i første instans. Som påpekt i høringsnotatet, ville spørsmålet om eventuell utvisning i etterkant av tilbakekall av statsborgerskap fortsatt bli avgjort av utlendingsforvaltningen i etterkant av en dom om tilbakekall av statsborgerskap. Det kan settes spørsmålstegn ved om domstolene i en slik situasjon vil være i stand til å foreta en reell vurdering av hvilke konsekvenser et eventuelt tilbakekall av statsborgerskapet ville få for den saken gjelder. Departementet mener dette taler mot å innføre et system hvor domstolene avgjører saker om tilbakekall av statsborgerskap i første instans.
Flere høringsinstanser peker på at saksbehandlingstiden ville bli svært lang dersom tilbakekallssakene overføres til domstolen i første instans. Departementet bemerker at i tillegg til saksbehandlingstiden for selve tilbakekallssaken, kommer at spørsmålet om utvisning eller ny oppholdstillatelse ville måtte avgjøres av forvaltningen i første instans etter dom om tilbakekall av statsborgerskap. Dermed vil det kunne gått flere år før personen får avklart sin oppholdsstatus i Norge. Av hensyn til de personene som har hatt sine saker stilt i bero over lang tid, er det viktig med en så rask behandlingstid som mulig, noe forslaget om domstolsbehandling i første instans ikke vil kunne legge til rette for. Lang saksbehandlingstid svekker rettssikkerheten i tilbakekallssakene, og vil kunne være i strid med kravene til Den europeiske menneskerettighetsdomstol. Departementet viser i tillegg til at saksbehandlingstiden for tilstøtende saker, for eksempel saker om familieinnvandring, ville vært tilsvarende lang.
Departementet peker på at forvaltningen raskere enn domstolene vil kunne omstille seg til å behandle et stort antall tilbakekallssaker i løpet av kort tid, når restansene skal nedbygges.
Som flere av høringsinstansene har påpekt ville domstolsbehandling i første instans også kunne medføre uønsket eksponering for den saken gjelder.
Departementet viser til at det i tillegg foreligger sterke økonomiske hensyn som tilsier at forvaltningen fortsatt bør fatte vedtak i saker om tilbakekall av statsborgerskap. Departementet har på bakgrunn av innspill som kom inn i høringen utredet de økonomiske kostnadene ved forslagene om behandlingsmåte for tilbakekall ytterligere, se punkt 9.3. Utredningene viser at domstolsbehandling av saker om tilbakekall i første instans med fri sakførsel uten behovsprøving i tingretten vil ha en merkostnad på omlag 136 millioner kroner per år de tre første årene etter iverksettelse mens restansene behandles. Deretter vil de årlige merkostnader ved domstolsbehandling utgjøre om lag 34 millioner kroner. Departementet vurderer at nytteeffekten av å innføre domstolsbehandling i første instans i saker om tilbakekall av statsborgerskap, ikke kan forsvares kostnadsmessig. Se punkt 9 under for nærmere drøfting og redegjørelse.
Basert på drøftelsene over vurderer departementet at det foreligger tungtveiende grunner til at tilbakekall av statsborgerskap fortsatt bør skje ved vedtak i forvaltningen. Departementet fremmer på denne bakgrunn ikke forslag om domstolsbehandling i første instans av saker om tilbakekall av statsborgerskap etter statsborgerloven § 26 annet ledd.