11 Merknader til lovforslaget

Til § 1

Paragrafen angir lovens formål og lovens saklige virkeområde. Hovedformålet med loven er å fremme virksomheters respekt for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. Lovens saklige virkeområde er med dette grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. Begrepene er definert i § 3 bokstav b og c. Lovens andre formål, som også er et viktig virkemiddel for å oppnå lovens hovedformål, er å sikre allmennheten tilgang til informasjon om hvordan virksomheter håndterer negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. Dette omfatter både hva virksomheter gjør for å forebygge og begrense risikoen for negative konsekvenser, og hva virksomheter gjør for å stanse og begrense faktiske negative konsekvenser som virksomheten har avdekket.

Det presiseres i formålsbestemmelsen at loven gjelder grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold «i forbindelse med produksjon av varer og levering av tjenester». Denne presiseringen skal ikke forstås som en avgrensning knyttet til hvem som berøres av de negative konsekvensene. Loven gjelder negative konsekvenser uavhengig av om disse berører interne eller eksterne forhold. Presiseringen skal tydeliggjøre at loven gjelder negative konsekvenser som er knyttet til virksomhetens produksjon av varer og levering av tjenester, fra råvarestadiet til ferdig produkt, og at loven ikke gjelder negative konsekvenser som varen eller tjenesten kan ha i fremtidige ledd, dvs. etter at virksomheten har solgt produktet eller levert tjenesten. Denne avgrensningen fremkommer også av definisjonen av «leverandørkjede» og «forretningspartner» i henholdsvis § 3 bokstav d og e.

Med «allmennheten» menes enhver, for eksempel forbrukere, organisasjoner, fagforeninger, journalister, investorer, offentlige oppdragsgivere og virksomheter. Loven skal, ved å gi allmennheten tilgang til informasjon, gjøre det enklere for de enkelte gruppene og det enkelte individet å treffe etiske kjøps- og investeringsbeslutninger, etterprøve virksomhetene, og dermed bidra til å fremme virksomheters respekt for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold.

Det vises til nærmere omtale i punkt 7.1.3 og 7.2.3.

Til § 2

Paragrafen angir lovens pliktsubjekter og geografiske virkeområde.

Første ledd fastslår at loven gjelder større virksomheter, se definisjonen av «større virksomheter» i § 3 bokstav a og merknaden til denne bestemmelsen. Det følger videre av første punktum at loven gjelder større virksomheter som er hjemmehørende i Norge, uavhengig av om disse tilbyr varer og tjenester i Norge eller utenfor Norge. Annet punktum angir at loven også gjelder større utenlandske virksomheter som tilbyr varer og tjenester i Norge, og som er skattepliktige til Norge etter norsk intern lovgivning. Lovens geografiske virkeområde må ses i sammenheng med tilsvarende virkeområde for regnskapsloven, se regnskapsloven § 1-1, og angivelsen av regnskapspliktige virksomheter i regnskapsloven § 1-2. Loven gjelder uten saklige og personelle begrensninger ved at den ikke avgrenses til spesifikke varer, tjenester eller bransjer. Eksempelvis vil loven både omfatte den som selger forbruksvarer og den som yter innsatsfaktorer til industri eller er leverandør til offentlig sektor.

Annet ledd gir Kongen kompetanse til å bestemme at loven helt eller delvis skal gjelde for virksomheter på Svalbard, Jan Mayen og de norske bilandene.

Det vises til nærmere omtale i punkt 7.3.3.

Til § 3

Første ledd bokstav a definerer «større virksomheter». Definisjonen samsvarer med hvilke virksomheter som omfattes av plikten til å utarbeide årsberetning etter § 3-1 annet ledd i regnskapsloven, og omfatter store foretak og andre foretak som ikke er definert som små i regnskapsloven. Regnskapsloven § 1-2 angir hvilke virksomhetstyper som er regnskapspliktige etter regnskapsloven, og skal også danne utgangspunkt for pliktsubjektene etter loven her. Det vil si at virksomheter som ikke er regnskapspliktige etter regnskapsloven, ikke vil anses som en større virksomhet etter definisjonen. Hvorvidt en regnskapspliktig virksomhet regnes som en større virksomhet må vurderes konkret opp mot kriteriene som oppstilles i definisjonen. Regelen i regnskapsloven § 1-6 fjerde ledd gis tilsvarende anvendelse ved vurderingen, slik at morselskap skal anses som større virksomheter dersom vilkårene er oppfylt for morselskap og datterselskaper sett som en enhet uavhengig av om datterselskapene er registrert i Norge eller i utlandet.

Bokstav b angir en definisjon av «grunnleggende menneskerettigheter». Definisjonen omfatter de internasjonalt anerkjente menneskerettighetene som med utgangspunkt i Verdenserklæringen om menneskerettigheter fra 1948 er uttrykt i de konvensjonene som er oppregnet i bestemmelsen, samt andre som anses relevante for den enkelte virksomheten. Bestemmelsens opplisting omfatter de mest sentrale menneskerettighetskonvensjonene, men er likevel ikke uttømmende, jf. «blant annet». Andre relevante internasjonale instrumenter som omfattes av definisjonen, er FNs konvensjon om barnets rettigheter av 1989 (Barnekonvensjonen) og ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater av 1989 (Urfolkskonvensjonen). Menneskerettsloven skal styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett og inkorporerer blant annet den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, i tillegg til enkelte av konvensjonene nevnt over. Rettighetene i disse konvensjonene vil være relevante «grunnleggende menneskerettigheter» etter definisjonen. Eksempler på menneskerettigheter som omfattes av definisjonen, er retten til liv og personlig frihet og sikkerhet, ytringsfrihet, retten til privatliv, forbud mot slaveri og slavehandel, rett til foreningsfrihet, forbud mot barnearbeid, forbud mot tvangsarbeid, rett til arbeid og til rettferdige og gode arbeidsforhold, ikke-diskriminering og likt behandling for likt arbeid, rett til hvile og fritid, rimelig begrensning av arbeidstiden og regelmessige ferier med lønn. Det vil være en viktig del av tilsyns- og veiledningsorganets oppgave å utarbeide en oversikt over relevante menneskerettighetskonvensjoner og menneskerettigheter som omfattes av definisjonen, se merknadene til § 8.

Bokstav c angir en definisjon av «anstendige arbeidsforhold». Definisjonen omfatter grunnleggende rettigheter i arbeidslivet slik det fremgår av de internasjonalt anerkjente menneskerettighetene, blant annet nedfelt i ILOs kjernekonvensjoner, jf. ILOs erklæring om grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet (1998). ILOs agenda for anstendig arbeid fastsetter fire strategiske målsettinger: å legge til rette for sysselsetting som gir en lønn å leve av, sikre arbeidstakerrettigheter, forbedre og effektivisere sosiale beskyttelsesordninger og fremme trepartssamarbeid. Begrepet «anstendige arbeidsforhold» omfatter dermed også ivaretakelse av helse, miljø og sikkerhet på arbeidsplassen og en lønn som gjør det mulig for arbeidstakere å forsørge seg selv og sine familier («lønn å leve av»). Dette følger av ILOs erklæringer om rettferdig globalisering (2008), den globale jobb-pakten (2009) og ILOs 100-års erklæring om fremtidens arbeidsliv (2019), og er blant de formål som omtales i fortalen til ILOs konstitusjon («the provision of an adequate living wage […] the protection of the worker against sickness, disease and injury»), og som ILOs tre parter i kraft av sine medlemskap er forpliktet til å overholde. FNs bærekraftsmål nr. 8 skal langt på vei ivareta de samme forhold ved å fremme varig, inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst, full sysselsetting og anstendig arbeid for alle. Eksempler på relevante konvensjoner om helse, miljø og sikkerhet er ILOs konvensjon nr. 155 om sikkerhet og helse i arbeidsmiljøet og ILOs konvensjon nr. 187 om rammeverk til fremme av sikkerhet og helse i arbeidslivet. Artikkel 6 og 7 i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter som omfattes av definisjonen av «grunnleggende menneskerettigheter», gir veiledning om anstendig lønn.

Bokstav d definerer begrepet «leverandørkjede». Definisjonen omfatter enhver, for eksempel virksomheter og enkeltpersoner, i kjeden av leverandører og underleverandører som leverer eller produserer varer, tjenester eller andre innsatsfaktorer som inngår i virksomhetens levering av tjenester eller produksjon av varer. Leverandørkjeden omfatter altså alle som er involvert i prosessen med å flytte og bearbeide et produkt fra råvarestadiet til et ferdig produkt. Dette kan være både leverandører og underleverandører, men også forretningspartnere av disse, så lenge deres innsatsfaktorer inngår i virksomhetens (dvs. pliktsubjektets) produksjon. Med «innsatsfaktorer» menes råvarer, komponenter, tjenester samt transport og annet. Returordninger og annen avhending vil også kunne være en del av leverandørkjeden som følge av den sirkulære økonomien. Definisjonen av «leverandørkjede» er ment å samsvare med tilsvarende begrepsbruk i EUs forordning om konfliktmineraler (EU/2017/821) artikkel 2 bokstav c. Definisjonen er sammen med definisjonen av «forretningspartner» i bokstav e, ment å svare til definisjonen av «forretningsforbindelser» i OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper.

Bokstav e definerer «forretningspartner» som enhver som leverer varer og tjenester direkte til virksomheten, men som ikke omfattes av definisjonen av «leverandørkjede» i bokstav d. Definisjonen omfatter aktører som står i et kontraktsforhold til virksomheten, jf. «direkte». Eksempler på aktører som omfattes av definisjonen av «forretningspartner», er konsulentfirmaet som utvikler nettsidene for virksomheten, firmaet som vasker virksomhetens forretningslokaler, firmaet som leverer kontorstoler og rekvisita til virksomheten, og reklamebyråer. Disse aktørene leverer ikke varer eller tjenester som inngår i virksomhetens produksjon av varer og tjenester som de tilbyr, og er derfor ikke en del av leverandørkjeden etter bokstav d, men de har likevel en direkte tilknytning til virksomheten. Definisjonen er sammen med definisjonen av «leverandørkjede» i bokstav d, ment å svare til definisjonen av «forretningsforbindelser» i OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper.

Annet ledd første punktum gir departementet kompetanse til å fastsette nærmere i forskrift hva som anses som «grunnleggende menneskerettigheter» etter definisjonen i første ledd bokstav b og «anstendige arbeidsforhold» i første ledd bokstav c. Annet punktum gir departementet kompetanse til å fastsette i forskrift unntak fra pliktsubjektene, dvs. virksomheter som faller innenfor definisjonen i første ledd bokstav a, men som likevel ikke skal anses som et pliktsubjekt etter loven.

Det vises til nærmere omtale i punkt 7.2.3, 7.3.3 og 7.4.3.

Til § 4

Paragrafen regulerer virksomheters plikt til å utføre aktsomhetsvurderinger.

Første ledd første punktum angir at virksomhetene skal utføre aktsomhetsvurderinger i tråd med OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper. Aktsomhetsvurderinger som metode står sentralt i OECDs retningslinjer, og handler både om å undersøke og styre risikoer i selve virksomheten, og om risiko for arbeidstakere og andres menneskerettigheter som berøres av virksomheten. Aktsomhetsvurderinger etter OECDs retningslinjer vil også være i tråd med FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UNGP). At aktsomhetsvurderingene som følger av denne bestemmelsen, skal utføres i tråd med OECDs retningslinjer er viktig for at det ikke utvikles parallelle systemer, ett nasjonalt med denne loven og ett internasjonalt med UNGP og OECDs retningslinjer. Hva som kreves etter denne bestemmelsen for å utføre tilfredsstillende aktsomhetsvurderinger, vil derfor bero på hva som forventes etter de internasjonale prinsippene og retningslinjene. Lovens bestemmelse om aktsomhetsvurderinger skal derfor tolkes i tråd med de til enhver tid gjeldende prinsippene og retningslinjene. Dette innebærer at virksomhetene må legge til grunn eventuelle reviderte retningslinjer fra OECD i sitt arbeid med aktsomhetsvurderingene.

En aktsomhetsvurdering som utføres etter denne loven, skal knyttes til grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. Plikten er materielt begrenset sammenlignet med de internasjonale prinsippene og retningslinjene som går lenger ved å gjelde også andre områder, for eksempel miljø, bestikkelse og korrupsjon.

OECDs veileder for aktsomhetsvurderinger for ansvarlig næringsliv forklarer hvordan virksomheter kan utføre aktsomhetsvurderinger i tråd med OECDs retningslinjer. OECDs veileder for aktsomhetsvurderinger for ansvarlig næringsliv – En innføring gir en kort innføring i metoden aktsomhetsvurderinger, og tydeliggjør hvilket ansvar virksomheter har for å opptre ansvarlig. Veilederne fra OECD gir virksomheter en helhetlig tilnærming til aktsomhetsvurdering som metode og inkluderer forklaringer, tips og illustrerte eksempler på aktsomhetsvurderinger som det legges opp til at virksomhetene kan benytte som hjelp for å utføre aktsomhetsvurderinger etter bestemmelsen her. Det finnes også sektorveiledere som gir konkrete og praktiske råd tilpasset ulike bransjer. Dette er OECDs veileder for aktsomhetsvurderinger for ansvarlige leverandørkjeder i tekstil- og skosektoren, OECDs veileder for ansvarlige leverandørkjeder i landbruks- og matvaresektoren,OECDs sektorveileder for institusjonelle investorer, OECDs veileder for konfliktmineraler og OECDs veileder for meningsfylt interessedialog i utvinningsindustrien. Veilederne er dynamiske dokumenter som kan bli endret, eller erstattet med nye veiledere. Virksomhetene må legge til grunn den versjonen som gjelder på det tidspunktet de utfører aktsomhetsvurderingene. For å kartlegge risiko og prioritere risikoområder, kan virksomhetene også benytte den produktbaserte høyrisikolisten til DFØ som veiledning. Listen er imidlertid ikke uttømmende.

Første ledd bokstav a til f lister opp hva aktsomhetsvurderingene skal inneholde, og er ment å samsvare med trinnene i OECDs veileder for aktsomhetsvurderinger for ansvarlig næringsliv. Virksomhetene skal kun gjennomgå trinnene som er relevante ut fra egen virksomhet. Det vil si at dersom en virksomhet for eksempel etter kartlegging av risiko for negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold etter bokstav b ikke avdekker noen risiko, er det heller ikke nødvendig å iverksette tiltak og overvåke resultatet, jf. bokstav c og d.

Etter bokstav a skal virksomhetene forankre ansvarlighet i virksomhetenes retningslinjer. Dette gjelder uansett om virksomheten bruker begrepet «retningslinjer» eller annet begrep for sine styringsdokumenter, rutiner, etc. Det er instrumentets reelle innhold som er avgjørende. Trinnet skal sikre at virksomhetene har retningslinjer for hvordan de jobber med grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold slik at dette innarbeides i den ordinære forretningsdriften. Ifølge OECDs veileder for aktsomhetsvurderinger for ansvarlig næringsliv handler dette om å utarbeide, godkjenne og kommunisere retningslinjer for ansvarlighet og planer for aktsomhetsvurderinger som tydeliggjør virksomhetens forpliktelser i henhold til prinsippene i OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper. De skal gjelde virksomhetens egne operasjoner, leverandørkjeden og andre forretningspartnere. Det handler også om å forankre virksomhetens retningslinjer for ansvarlighet i virksomhetens ledelse- og styringssystemer, slik at de innarbeides i den ordinære forretningsdriften. Samtidig må det tas hensyn til juridiske føringer for virksomheters uavhengighet, selvstyre og juridisk struktur som kan være relevant gjennom nasjonale lover og forskrifter. Det handler også om å innarbeide forventninger og retningslinjer rundt ansvarlig næringsliv i alle avtaler med leverandører og forretningspartnere. OECDs veileder for aktsomhetsvurderinger for ansvarlig næringsliv oppstiller flere praktiske tiltak som virksomhetene kan gjennomføre for å oppfylle dette punktet, se side 22–24. Se også spørsmål og svar knyttet til punktet på side 56–60.

Etter bokstav b skal virksomhetene kartlegge og vurdere faktiske og potensielle negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. Begrepet «negative konsekvenser» omfatter faktiske og potensielle negative konsekvenser for den enkeltes rettigheter. Med potensielle konsekvenser menes risiko for konsekvenser som ikke ennå har resultert i en faktisk konsekvens. Eksempler på negative konsekvenser på grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold er tvangsarbeid, barnearbeid, lønnsdiskriminering for likt arbeid eller arbeid med lik verdi, unnlate å respektere arbeidstakeres rett til å etter eget valg opprette eller slutte seg til fagforeninger, diskriminering av arbeidstakere i ansettelsen eller yrke på grunnlag av for eksempel rase, farge, kjønn, språk og religion, kjønnsbasert vold eller trakassering, betaling av lønn som ikke dekker de grunnleggende behovene til arbeidstaker og deres familier og begrensning av folks tilgang til rent vann, se OECDs veileder for aktsomhetsvurderinger for ansvarlig næringsliv side 38 og 39.

Aktsomhetsvurderingene skal omfatte negative konsekvenser som i ulik grad er tilknyttet virksomheten. Med «forårsake» menes at virksomheten alene er tilstrekkelig for at påvirkningen skjer. Et eksempel er dersom en virksomhet diskriminerer kvinner eller etniske minoriteter i ansettelser. Med «bidratt til» forstås en aktivitet som forårsaker, legger til rette for eller oppfordrer til at en annen enhet forårsaker negative konsekvenser. Det omfatter ikke mindre eller trivielle bidrag. Et eksempel er dersom en virksomhet setter svært korte ledetider for leveranse av et produkt, til tross for at den vet fra lignende produkter tidligere at produksjonstiden ikke er gjennomførbar, og samtidig begrenser bruken av forhåndsgodkjent underentreprise. Disse handlingene øker risikoen for overdreven bruk av overtid hos produsenten. Dersom det ikke ble gjennomført noen tiltak for å redusere risikoen for at skaden skulle oppstå, kan forhandleren ha bidratt til overdreven bruk av overtid hos produsenten. Med «direkte knyttet til» siktes det til forholdet mellom konsekvensen og virksomhetens produkter, tjenester eller forretningsvirksomhet via en forretningspartner eller leverandørkjeden. Ordlyden «direkte» begrenses til kontraktsforhold, slik som direkte innkjøp. Et eksempel er dersom en virksomhet kjøper kobolt som brukes i produktene, og som utvinnes ved hjelp av barnearbeid, kan virksomheten være direkte forbundet til den negative påvirkningen, dvs. barnearbeid. I dette tilfellet har virksomheten ikke forårsaket eller bidratt til den negative konsekvensen selv, men det kan likevel være en direkte forbindelse mellom virksomhetens produkter og den negative konsekvensen gjennom forretningsforbindelsene som er involvert i virksomhetens koboltkjøp, dvs. med smelteverk, forhandler, samt gruveselskapet som bruker barnearbeid. Begrepene «leverandørkjede» og «forretningspartner» defineres i henholdsvis § 3 første ledd bokstav d og e, se merknadene til bestemmelsene. Med «forretningsvirksomhet» forstås den samme enheten som er vurdert som pliktsubjekt etter definisjonen i § 3 første ledd bokstav a. Forståelsen av begrepene «forårsaket», «bidratt til» og «direkte knyttet til» samsvarer med det som er lagt til grunn i OECDs veileder for aktsomhetsvurderinger for ansvarlig næringsliv, se særlig side 70 og 71.

Hvor påvirkningen påvises er ikke av betydning. Negative konsekvenser kan vises både innenfor og utenfor virksomhetens forretningsvirksomhet, leverandørkjede og forretningspartnere. Negative konsekvenser for eksempelvis lokalbefolkning eller urfolk omfattes derfor også, så lenge den negative konsekvensen kan knyttes til virksomhetens forretningsvirksomhet, leverandørkjede eller en forretningspartner.

Etter OECDs veileder for aktsomhetsvurderinger for ansvarlig næringsliv handler bokstav b om å gjøre en overordnet analyse for å kartlegge alle områder av virksomheten, alle operasjoner og forretningsforbindelser, herunder leverandørkjeden, hvor det mest sannsynlig er risiko og der den er høyest. Sentrale elementer kan være informasjon om risiko knyttet til bransje, geografi, produkter og virksomheter, inkludert kjent risiko virksomheten har møtt på tidligere eller sannsynligvis vil møte på. Analysen skal gjøre det mulig for virksomheten å prioritere de viktigste risikoområdene for videre kartlegging. For virksomheter med mindre spredning i forretningsområder, er det kanskje ikke nødvendig med en slik overordnet analyse før de går over til steget med å kartlegge og prioritere spesifikk påvirkning.

Etter OECDs veileder skal virksomhetene starte med de mest fremtredende risikoområdene som er kartlagt og gjennomføre gjentagende og stadig mer grundige vurderinger av prioriterte operasjoner, leverandører og forretningspartnere for å kartlegge og vurdere faktiske og potensielle negative konsekvenser. Virksomhetene skal vurdere hvordan de er involvert i den faktiske eller potensielle negative konsekvensen som er kartlagt, for å fastslå riktig oppfølging. Det vil si at virksomhetene skal vurdere særlig om i) de har forårsaket eller potensielt kan forårsake negative konsekvenser, om ii) de har bidratt til eller kan bidra til negative konsekvenser, eller om iii) negative konsekvenser er eller kan bli direkte forbundet med virksomhetens forretningsvirksomhet, produkter eller tjenester gjennom en leverandørkjede eller forretningspartner.

Basert på informasjonen som er tilegnet om faktiske og potensielle negative konsekvenser, skal virksomhetene foreta prioriteringer av de viktigste risikoene og negative konsekvensene med sikte på oppfølgingstiltak. Prioriteringen skal gjøres ut fra alvorlighetsgrad og sannsynlighet. Prioritering må gjøres der det ikke er mulig å rette opp alle potensielle og faktiske negative konsekvenser umiddelbart. Når de viktigste konsekvensene er kartlagt og håndtert, bør virksomheten gå videre med å håndtere mindre vesentlige konsekvenser. OECDs veileder for aktsomhetsvurderinger for ansvarlig næringsliv oppstiller flere praktiske tiltak som virksomhetene kan gjennomføre for å oppfylle dette punktet, se side 25–28. Se også spørsmål og svar knyttet til punktet på side 61–73.

Etter bokstav c skal virksomhetene iverksette egnede tiltak for å stanse, forebygge eller begrense negative konsekvenser basert på virksomhetenes prioriteringer og vurderinger etter bokstav b. Ifølge OECDs veileder for aktsomhetsvurderinger for ansvarlig næringsliv handler dette om å stanse aktiviteter som forårsaker eller bidrar til negative konsekvenser, basert på virksomhetens vurdering av forbindelsen med den negative påvirkningen, jf. bokstav b. Virksomhetene skal videre utarbeide og gjennomføre planer som er egnet for å forebygge og redusere potensielle (fremtidige) negative konsekvenser. Virksomhetene skal også utarbeide og iverksette planer for å stanse, forebygge eller redusere faktiske eller potensielle negative konsekvenser som er direkte forbundet med virksomhetens forretningsvirksomhet, produkter eller tjenester. Virksomhetens prioritering av risiko skal utgjøre grunnlaget for disse planene. Egnede oppfølgingstiltak på risiko forbundet med leverandørkjede eller forretningspartner kan være 1) opprettholdelse av forretningsforbindelsen mens risikoreduserende tiltak pågår, 2) midlertidig brudd i forretningsforholdet mens man følger opp pågående risikoreduserende tiltak, eller 3) avslutte forretningsforholdet, enten etter mislykkede forsøk på å avbøte og redusere skade, der virksomheten ikke anser avbøting som mulig, eller på grunn av skadens alvorlighetsgrad. En beslutning om å avslutte forholdet bør ta hensyn til potensielle sosiale og økonomiske konsekvenser. Disse planene bør beskrive detaljert hvilke tiltak virksomheten vil iverksette, samt forventninger til leverandører og forretningspartnere. OECDs veileder for aktsomhetsvurderinger for ansvarlig næringsliv oppstiller flere praktiske tiltak som virksomhetene kan gjennomføre for å oppfylle dette punktet, se side 29–31. Se også spørsmål og svar knyttet til punktet på side 74–81.

Etter bokstav d skal virksomhetene følge med på gjennomføring og resultater av virksomhetens tiltak etter bokstav c. Ifølge OECDs veileder for aktsomhetsvurderinger for ansvarlig næringsliv handler dette om å overvåke gjennomføringen og resultatene av virksomhetens tiltak for å kartlegge, vurdere, forebygge, redusere og, når det er påkrevd, støtte gjenoppretting av skade, inkludert med forretningsforbindelser. Virksomhetene skal deretter bruke erfaringen fra overvåkingen til å forbedre disse prosessene i framtiden. Veilederen oppstiller flere praktiske tiltak som virksomhetene kan gjennomføre for å oppfylle dette punktet, se side 32. Se også spørsmål og svar knyttet til punktet på side 82–84.

Etter bokstav e skal virksomhetene kommunisere med berørte interessenter og rettighetshavere om hvordan negative konsekvenser er håndtert etter bokstav c og d. Ifølge OECDs veileder for aktsomhetsvurderinger for ansvarlig næringsliv omfatter i utgangspunktet dette trinnet å kommunisere eksternt, både med allmennheten og med berørte. Trinnet må imidlertid ses i sammenheng med redegjørelsesplikten i § 5 som oppstiller minimumskrav til hvilken nøkkelinformasjon som skal offentliggjøres for allmennheten. Trinnet omfatter derfor kun informasjon til de som er berørt eller potensielt berørt av de negative konsekvensene. Slik kommunikasjon kan være naturlig der virksomhetene har forårsaket eller bidratt til de negative konsekvensene. Hvorvidt kommunikasjon med berørte er hensiktsmessig, beror altså på virksomhetenes tilknytning til de negative konsekvensene. Med «interessenter» menes for eksempel arbeidstakere, arbeidstakerrepresentanter, fagforeninger, representanter fra lokalsamfunn, sivilsamfunnsorganisasjoner, investorer og bransje- og handelssammenslutninger. Begrepet «rettighetshavere» omfatter også rettighetshavernes representanter. OECDs veileder for aktsomhetsvurderinger for ansvarlig næringsliv oppstiller flere praktiske tiltak som virksomhetene kan gjennomføre for å oppfylle dette punktet, se side 33. Se også spørsmål og svar knyttet til punktet på side 85–87.

Etter bokstav f skal virksomhetene sørge for eller samarbeide om gjenoppretting og erstatning der dette er påkrevd. Ifølge OECDs veileder for aktsomhetsvurderinger for ansvarlig næringsliv handler dette om at når virksomheten kartlegger at den har forårsaket eller bidratt til faktisk skade, skal skaden håndteres ved å sørge for, eller samarbeide om, gjenoppretting og erstatning. Dette trinnet avhenger altså av virksomhetenes tilknytning til de negative konsekvensene. Hvilken type gjenopprettingstiltak som passer, beror på de konkrete forholdene, blant annet type skade og skadens omfang. Det bør ses hen til eventuelle eksisterende nasjonale og internasjonale standarder eller lover rundt hva som er egnet gjenoppretting. Ifølge veilederen skal virksomhetene, der det er hensiktsmessig, sørge for eller samarbeide med legitime klageordninger, som berørte interessenter og rettighetshavere kan klage gjennom, og sørge for at de blir håndtert av bedriften. Det kan, ifølge veilederen, være særlig nyttig å henvise en påstått skade til en legitim klageordning i situasjoner der det er uenighet om hvorvidt virksomheten har forårsaket eller bidratt til skade, eller der det er uenighet om type og omfang av gjenoppretting som skal gis. OECDs veileder for aktsomhetsvurderinger for ansvarlig næringsliv oppstiller flere praktiske tiltak som virksomhetene kan gjennomføre for å oppfylle dette punktet, se side 34 og 35. Se også spørsmål og svar knyttet til punktet på side 88–91.

Annet ledd angir at aktsomhetsvurderingene skal utføres regelmessig og stå i forhold til virksomhetens størrelse, virksomhetens art, konteksten virksomheten finner sted innenfor, samt alvorlighetsgraden av, og sannsynligheten for negative konsekvenser. Bestemmelsen regulerer altså at aktsomhetsvurderingene skal tilpasses hver enkelt virksomhet og være risikobaserte, forholdsmessige, og gjentagende. Hva som forventes av virksomhetene vil derfor variere. Dette følger også av de internasjonale prinsippene og retningslinjene. Med «virksomhetens størrelse» menes at aktsomhetsvurderingene må tilpasses ressurssituasjonen i virksomheten. Med «virksomhetens art» og «kontekst» menes bransje og hvilke varer og tjenester virksomheten tilbyr, samt hvor i verden virksomhetens produksjon foregår, herunder hvilke utfordringer og risikoer som finnes der. Det vises til OECDs veileder for aktsomhetsvurderinger for ansvarlig næringsliv side 46 og 47 som gir eksempler på hvordan ressursbegrensninger i virksomheten kan håndteres og hvordan aktsomhetsvurderinger kan tilpasses virksomhetens kontekst. Virksomhetens aktsomhetsvurderinger skal stå i forhold til alvorlighetsgraden av, og sannsynligheten for negative konsekvenser. Aktsomhetsvurderingene skal altså være risikobaserte. Kartlegging og vurdering av negative konsekvenser krever en overordnet analyse av egen virksomhet, leverandørkjeder og forretningspartnere. Viktige innledende vurderinger kan eksempelvis være om driftsområdet eller produksjonsprosessen er særlig risikofylt, eller om omgivelsene skaper særlig risiko. En sentral del av aktiviteten er å prioritere risiko for nærmere vurdering og håndtering. Når de faktiske eller potensielle negative konsekvensene er alvorlige, vil det kreve mer omfattende vurderinger og tiltak. Sannsynligheten for negative konsekvenser vil være et supplerende moment i vurderingen. At aktsomhetsvurderingene skal utføres regelmessige vil si at prosessen er kontinuerlig og må evalueres hele tiden slik at virksomheten kan lære av hva som fungerte og ikke fungerte, og forbedre prosessene.

Tredje ledd gir departementet kompetanse til å fastsette nærmere i forskrift hvordan virksomhetene skal utføre aktsomhetsvurderinger etter bestemmelsen.

Det vises til nærmere omtale i punkt 8.2.3.1 til 8.2.3.5.

Til § 5

Paragrafen regulerer plikten til å offentliggjøre en redegjørelse for aktsomhetsvurderingene etter § 4, hva redegjørelsen skal inneholde, samt hvordan og når den skal offentliggjøres.

Første ledd angir virksomhetenes plikt til å offentliggjøre en redegjørelse, og regulerer redegjørelsens innhold. Bestemmelsen oppstiller minimumskrav. Det er opp til virksomhetene selv om de vil offentliggjøre en grundigere redegjørelse enn det bestemmelsen angir.

Bokstav a angir at redegjørelsen skal inneholde en generell beskrivelse av virksomhetens organisering, driftsområde, retningslinjer og rutiner for å håndtere faktiske og potensielle negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. Relevante opplysninger i en slik beskrivelse er en overordnet omtale av hvordan virksomheten er organisert, hva slags produkter og tjenester virksomheten tilbyr, markeder virksomheten opererer i, hvordan virksomheten har forankret arbeidet med menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold i interne retningslinjer og rutiner, samt informasjon om varslingskanaler og klagemekanismer som skal bidra til å avdekke negative konsekvenser.

Bokstav b angir at redegjørelsen skal inneholde opplysninger om faktiske negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold, og vesentlig risiko for negative konsekvenser som virksomheten har avdekket gjennom sine aktsomhetsvurderinger. Hensikten er å gi allmennheten tilgang til virksomhetens risikokartlegging og de risikoområdene som virksomheten har valgt å fokusere på i sine aktsomhetsvurderinger. I henhold til prinsipp 21 i FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter forventes formell rapportering særlig der det er risiko for alvorlige negative konsekvenser på menneskerettighetene. Det virksomhetene plikter å redegjøre for på dette punkt er mindre omfattende enn det virksomhetenes aktsomhetsvurderinger skal inkludere. Virksomhetenes aktsomhetsvurderinger skal inkludere alle «faktiske og potensielle» negative konsekvenser, jf. § 4 første ledd bokstav b, mens redegjørelsesplikten knyttes til faktiske negative konsekvenser og «vesentlig» risiko for negative konsekvenser. Med «risiko» menes hvor alvorlig de negative konsekvensene er eller vil kunne være for de berørte og sannsynligheten for negative konsekvenser. Hva som skal anses som «vesentlig risiko» må vurderes konkret.

Bokstav c angir at redegjørelsen skal inneholde opplysninger om tiltak som virksomheten har iverksatt eller planlegger å iverksette for å stanse faktiske negative konsekvenser og for å begrense vesentlig risiko for negative konsekvenser. Bokstav c kan inkludere informasjon om systemer for å motta og håndtere klager, samt informasjon om hvordan virksomheten retter opp negativ påvirkning og gir eventuell erstatning eller oppreisning. Annen relevant informasjon kan være informasjon om interessentdialog med særlig utsatte grupper, eksempelvis urfolksgrupper. Det kan også være informasjon om bransjesamarbeid for å løse utfordringene. Tiltak og påvirkningsmuligheter vil variere ut fra blant annet leverandørkjedens oppbygging. Bestemmelsen angir også at redegjørelsen skal inneholde en omtale av resultatet eller forventede resultater av tiltak som virksomheten har iverksatt eller planlegger å iverksette. Dette innebærer at virksomhetene som et minimum skal redegjøre for hvordan valgt tiltak har bidratt til eller forventes å bidra til å begrense risiko eller rette opp faktiske negative konsekvenser.

Annet ledd fastsetter at redegjørelsen ikke må inkludere opplysninger om noens personlige forhold og drifts- og forretningsforhold som kan unntas fra informasjonsplikten, jf. § 6 annet ledd bokstav c og d, samt gradert informasjon etter sikkerhetsloven, og informasjon som er beskyttet etter åndsverkloven jf. § 6 fjerde ledd. Det vises til merknader til disse bestemmelsene. Som for informasjonsplikten for øvrig, vil det ikke være anledning til å unnta informasjon om faktiske negative konsekvenser på grunnleggende menneskerettigheter i tilknytning til virksomheten og dens leverandørkjede som virksomheten er kjent med, jf. § 6 tredje ledd. Plikten til å redegjøre for aktsomhetsvurderinger strekker seg ikke lenger enn morselskapets faktiske muligheter etter nasjonal lovgivning til å få tilgang på informasjon fra utenlandsregistrerte datterselskap som ikke tilbyr varer og tjenester i Norge.

Tredje ledd regulerer hvordan redegjørelsen skal offentliggjøres. Første punktum fastsetter at redegjørelsen skal offentliggjøres på virksomhetens nettside. Plikten til å publisere redegjørelsen på nettsiden gjelder uavhengig av om virksomheten i tillegg velger å innta redegjørelsen i årsberetningen som en del av redegjørelsen om samfunnsansvar etter regnskapsloven § 3-3 c. Det legges til grunn at virksomhetene som omfattes av loven, i stor grad har nettsider. Virksomheter som likevel ikke har dette, må gjøre redegjørelsen lett tilgjengelig på annen måte. Ettersom redegjørelsen offentliggjøres på virksomhetens nettside vil det være tilstrekkelig til å oppfylle regnskapslovens krav om rapportering om samfunnsansvar at det i årsberetningen inntas en henvisning til hvor informasjonen finnes offentlig tilgjengelig, jf. regnskapsloven § 3-3 c femte ledd. Det er presisert i bestemmelsens annet punktum at tilsvarende skal gjelde for redegjørelsen om aktsomhetsvurderinger etter loven her.

Fjerde leddførste punktum regulerer når redegjørelsen skal offentliggjøres. Bestemmelsen angir at redegjørelsen skal oppdateres og offentliggjøres innen 30. juni hvert år. Dette samsvarer med hovedregelen i regnskapsloven knyttet til frist for fastsettelse av årsberetning, jf. regnskapsloven § 3-1 jf. § 1-7. Redegjørelsen skal ellers oppdateres dersom det skjer vesentlige endringer i virksomhetens risikovurderinger. Dette må ses i sammenheng med § 4 annet ledd som fastsetter at aktsomhetsvurderinger skal utføres regelmessig. Kontinuerlige aktsomhetsvurderinger kan avdekke et endret risikobilde som gir grunnlag for å oppdatere redegjørelsen oftere enn én gang i året. Virksomhetene skal da ikke vente til neste årlige oppdatering, men oppdatere informasjonen fortløpende. Ordlyden «vesentlige endringer» tilsier at det er en viss terskel for når ny informasjon fordrer oppdatering. Hva som skal anses som «vesentlige endringer», må vurderes konkret. Annet punktum fastsetter at redegjørelsen skal underskrives av styret og daglig leder i tråd med reglene i regnskapsloven § 3-5. Det vises til merknader til regnskapsloven § 3-5.

Femte ledd gir departementet kompetanse til å fastsette nærmere i forskrift hvordan virksomhetene skal redegjøre for aktsomhetsvurderingene.

Det vises til nærmere omtale i punkt 8.2.3.6.

Til § 6

Paragrafen regulerer allmennhetens rett til informasjon og følgelig virksomhetenes plikt til å svare på informasjonsforespørsler om virksomhetens håndtering av negative konsekvenser på grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold.

Første ledd første punktum angir at «enhver» har rett på informasjon. Med «enhver» menes alle som ønsker informasjon, for eksempel forbrukere, fagforeninger, organisasjoner, journalister, investorer og offentlige oppdragsgivere. Informasjonssøkerne kan ha ulike grunner til å ønske informasjon. Bestemmelsen krever ikke at informasjonssøkeren har en særskilt grunn til å få informasjonen, og må derfor heller ikke oppgi en begrunnelse på hvorfor den ber om informasjon. Informasjonskravet må fremsettes skriftlig, for eksempel via e-post, nettskjema eller fysisk brev som for eksempel sendes til hovedkontoret eller som leveres direkte i butikk.

Første punktum angir hovedregelen om at informasjonssøkerne har rett på informasjon om hvordan virksomheten håndterer negative konsekvenser på grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. Begrepet «negative konsekvenser» omfatter både påvirkning som gjør seg gjeldende innenfor og utenfor virksomhetens forretningsvirksomhet, leverandørkjeder eller forretningspartnere, så lenge påvirkningen er knyttet til disse. Informasjon om negative konsekvenser som rammer for eksempel lokalbefolkning eller urfolk, vil derfor kunne omfattes av informasjonsplikten.

Utgangspunktet for informasjonsplikten er virksomhetenes aktsomhetsvurderinger etter § 4. Det betyr at informasjonskravet vil kunne gå lenger enn hva som følger av redegjørelsesplikten etter § 5. Det betyr videre at et krav om informasjon kan omhandle informasjon som følger av de ulike trinnene i en aktsomhetsvurdering etter § 4 første ledd. Virksomheten vil derfor ofte sitte på informasjonen som informasjonssøkeren ber om, slik at informasjonskravet ikke vil kreve ytterligere arbeid for å fremskaffe informasjonen. En forespørsel vil imidlertid kunne kreve at virksomheten innhenter informasjon som virksomheten ikke besitter når den mottar informasjonskravet, selv om den har utført gode aktsomhetsvurderinger. For eksempel dersom det gjelder informasjon om et produksjonsforhold som virksomheten ikke har prioritert å fokusere på, eller dersom det gjelder uforutsette hendelser som har oppstått på et produksjonssted, se nærmere omtale i punkt 8.3.3.2. Omfanget av informasjonsplikten vil variere avhengig av informasjonskravet og blant annet størrelsen på virksomheten som kravet rettes til. Jo større virksomheten er, jo mer kan man i utgangspunktet forvente av virksomheten når det gjelder å besvare informasjonskrav. Enkelte virksomheter vil likevel kunne henvise til importører, grossister eller leverandører for ulike spørsmål, der det kan forventes at disse har oversikt over leverandørkjeden.

Informasjonskravet kan både omhandle generell informasjon eller informasjon knyttet til en særskilt vare eller en særskilt tjeneste som virksomheten tilbyr, jf. annet punktum. Et krav kan for eksempel omhandle generell informasjon om virksomhetens arbeid, systemer og tiltak for å stanse, forebygge eller redusere negative konsekvenser på grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. Det vil typisk kunne være organisering av arbeidet i virksomheten, virksomhetens retningslinjer og rutiner, og systemer for aktsomhetsvurderinger. Informasjon om hvordan virksomheten overordnet arbeider for å forhindre negative konsekvenser og hvordan virksomheten arbeider med å stille krav til og følge opp helse, miljø og sikkerhet, og tiltak for å fremme arbeiderrepresentasjon og varslingskanaler, kan være viktige i en overordnet fremstilling. Informasjonskravet kan også omhandle informasjon om hvilke negative konsekvenser virksomhetene har identifisert og hvilke tiltak virksomheten har iverksatt eller planlegger å iverksette.

At informasjonskravet kan være knyttet til en særskilt vare eller en særskilt tjeneste vil eksempelvis kunne innebære nærmere opplysninger om hvor en råvare stammer fra og hva virksomheten gjør for å ivareta arbeidsforholdene på produksjonsstedet. Retten til informasjon gir ikke virksomhetene en plikt til å navngi konkret produksjonssted. Allmennheten skal likevel kunne få dekkende og riktig informasjon om de menneske- og arbeidsrettslige forholdene uten at produksjonsstedet må oppgis. For eksempel ved å gi informasjon om hvor i verden og under hvilke forhold og kontekst produksjonen er, hvilke potensielle og faktiske negative konsekvenser virksomheten eventuelt har avdekket og hvordan virksomheten jobber med å ivareta arbeidsforholdene på produksjonsstedet. Spesifikke informasjonskrav om særskilte varer og tjenester vil ofte kunne innebære at virksomhetene må fremskaffe ytterligere informasjon enn informasjonen som virksomheten har skaffet seg gjennom utførte aktsomhetsvurderinger for å kunne besvare informasjonskravet på en tilfredsstillende måte. Hva som kan forventes av virksomhetenes ressursbruk knyttet til å besvare informasjonskravet, må ses i lys av prinsippet om forholdsmessighet. I enkelte tilfeller vil informasjonskrav knyttet til en særskilt vare eller tjeneste kunne besvares med informasjon om avdekket risiko og iverksatte tiltak. I andre tilfeller vil informasjonskravet kunne besvares tilstrekkelig med informasjon om avdekket risiko, og at det ikke er iverksatt tiltak. Dette fordi prinsippet om risikobasert tilnærming og forholdsmessighet som plikten til å utføre aktsomhetsvurderinger bygger på, gjør at virksomheter ikke pålegges å iverksette tiltak knyttet til alle risikoene som avdekkes. Dersom virksomheten avdekker mange risikoområder vil virksomheten kanskje måtte prioritere enkelte risikoområder som de skal arbeide videre med fremfor andre. Informasjonsplikten pålegger ikke virksomhetene å iverksette tiltak, men kan likevel avdekke forhold som er av slik alvorlighetsgrad at de bør prioriteres ved fremtidige aktsomhetsvurderinger.

Annet ledd angir når virksomheten kan avslå et informasjonskrav. Etter bokstav a kan et krav avslås dersom det ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å identifisere hva kravet gjelder. Det kan være at kravet er formulert på en måte som gjør at virksomhetene ikke kan identifisere spørsmålet. Det må være mulig å forstå hvilke forhold det stilles spørsmål om. Krav som er uforståelig, kan avslås. Dette er imidlertid en snever unntaksbestemmelse. Informasjonssøkeren kan være «enhver» for eksempel en forbruker, en organisasjon eller en journalist, noe som innebærer at informasjonskravene vil være ulikt formulert og mer eller mindre tydelig formulert avhengig av hvem som ber om informasjon. En forbruker som for eksempel ikke formulerer seg like tydelig som en journalist, skal ikke med denne unntaksbestemmelsen fratas retten til informasjon. Det må kunne forventes at virksomheter ved uklare informasjonskrav går i dialog med informasjonssøkeren for å forsøke å avklare hva det er informasjonssøkeren ønsker informasjon om, før avslagsgrunnen eventuelt benyttes.

Etter bokstav b kan et krav avslås dersom det er «åpenbart urimelig». Dette er en snever unntaksbestemmelse. Tilsvarende bestemmelse er inntatt i miljøinformasjonsloven § 17 første ledd bokstav b. Bestemmelsen er inntatt som en sikkerhet, for eksempel mot sjikanøse krav eller krav som rammer virksomheten på en utilbørlig måte. Siktemålet med bestemmelsen er blant annet å unngå store økonomiske og administrative byrder for virksomhetene. Vurderingen av hva som er åpenbart urimelig, innebærer en avveining av offentlighetens interesse i innsyn i spørsmål som omfattes av lovens formål, og arbeidsbyrden for virksomheten. Informasjonskrav kan eksempelvis avslås dersom de omhandler uvesentligheter, eller virksomheten må bruke uforholdsmessige ressurser på å innhente og sammenstille informasjon for å besvare kravet. Denne avslagsgrunnen må imidlertid ses i sammenheng med virksomhetens rett til å forlenge fristen for å svare på informasjonskravet med to måneder hvis mengden eller type informasjon som etterspørres gjør det uforholdsmessig byrdefullt å besvare informasjonskravet innen tre uker, jf. § 7 annet ledd annet punktum.

Etter bokstav c kan et krav avslås dersom den etterspurte informasjonen gjelder opplysninger om noens personlige forhold. Virksomhetene må tilpasse informasjonen slik at personlige forhold ikke oppgis. Dersom dette ikke er mulig, kan informasjonskravet avslås. Bestemmelsen må forstås likt som tilsvarende bestemmelse i forvaltningsloven § 13. Med personlige forhold menes opplysninger om en person som det er vanlig å ville holde for seg selv. Opplysningene kan for eksempel gjelde egenskaper ved en person eller noe personen har gjort som er egnet til å karakterisere personen. Opplysningene kan blant annet gjelde genetiske eller andre sensitive biometriske forhold, helsetilstand, livssyn, politisk ståsted og seksuell legning. Taushetsplikten gjelder ikke opplysninger om fødselsnummer, statsborgerskap, bosted, sivilstand, yrke, arbeidsgiver eller arbeidssted.

Etter bokstav d kan et krav avslås dersom den etterspurte informasjonen gjelder opplysninger om tekniske innretninger og fremgangsmåter eller andre drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den opplysningene angår. Virksomhetene må tilpasse informasjonen slik at drifts- og forretningsforhold ikke oppgis. Dersom dette ikke er mulig, kan informasjonskravet avslås. Bestemmelsen må forstås likt som tilsvarende bestemmelse i forvaltningsloven § 13. Opplysninger om drifts- eller forretningsforhold vil omfatte opplysninger som direkte gjelder utøving av næringsvirksomhet, slik som informasjon om produksjonsmetoder, produkt, kontraktsvilkår, markedsføringsstrategier, analyser, prognoser eller strategier knyttet til virksomheten. Den sentrale avgrensningen ligger imidlertid i vilkåret om at det må være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde opplysningene. For at opplysningene skal være underlagt taushetsplikt må det med andre ord kunne føre til økonomisk tap eller redusert gevinst for virksomheten dersom opplysningene blir kjente, enten direkte eller ved at konkurrenter kan utnytte opplysningene. I forarbeidene til lov om vern av forretningshemmeligheter nevnes det at leverandørlister i visse tilfeller kan utgjøre forretningshemmeligheter, jf. Prop. 5 LS (2019–2020) punkt 5.1.5. Selv om definisjonen av forretningshemmeligheter etter forretningshemmelighetsloven § 2 første ledd ikke er identisk med angivelsen av opplysninger som er beskyttet etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2, legger departementet til grunn at opplysninger som vil være beskyttet som forretningshemmeligheter etter forretningshemmelighetsloven normalt også vil være omfattet av taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2, se Prop. 5 LS (2019–2020) punkt 5.1.7.

Tredje ledd angir tilfeller der informasjonen uansett skal utgis. Dette gjelder informasjon om faktiske negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter som virksomheten kjenner til. Se nærmere omtale i punkt 8.3.3.4.

Fjerde ledd fastslår at åndsverksloven har forrang der retten til informasjon etter loven kommer i konflikt med opphavsrettigheter. Bestemmelsen antas å ha liten betydning i praksis. Det slås videre fast at gradert informasjon etter sikkerhetsloven aldri skal utgis som ledd i å besvare et informasjonskrav.

Retten til informasjon strekker seg ikke lenger enn morselskapets faktiske muligheter etter nasjonal lovgivning til å få tilgang på informasjon fra utenlandsregistrerte datterselskap som ikke tilbyr varer og tjenester i Norge.

Femte ledd gir departementet kompetanse til i forskrift å fastsette nærmere regler om retten til informasjon og virksomhetenes adgang til å avslå et informasjonskrav.

Det vises til nærmere omtale i punkt 8.3.3.1 til 8.3.3.4.

Til § 7

Paragrafen angir saksbehandlingsregler for virksomhetene som skal besvare informasjonskrav etter § 6, blant annet hvordan virksomhetene skal besvare informasjonskrav, fristene for å besvare kravene og adgangen til å kreve utvidet begrunnelse for avslag på informasjonskrav.

Første ledd fastsetter at virksomhetene skal besvare informasjonskrav skriftlig. Dette må ses i sammenheng med § 6 første ledd som regulerer at en forespørsel om informasjon også skal fremsettes skriftlig. Også avslag på informasjonskrav skal være skriftlig. Bestemmelsen regulerer videre kvaliteten på svaret som gis. Svaret skal dekke det informasjonssøker etterspør, og skal være formulert på en forståelig måte. Det vil si at informasjonen skal gi et dekkende, riktig og forståelig bilde av det som etterspørres. Hva som skal til for å tilfredsstille kravene vil kunne variere ut fra virksomhetenes forutsetninger og ut fra hvem forespørselen kommer fra, jf. prinsippet om forholdsmessighet. Arbeidsbyrden må veies mot hensynet til allmennhetens behov for informasjon. Se også merknad til § 6. Virksomhetene kan henvise informasjonssøker til offentlig tilgjengelig informasjon dersom svaret informasjonssøkeren får her oppfyller kvalitetskravene som oppstilles i bestemmelsen. Å henvise informasjonssøker til offentlig informasjon vil kunne være praktisk i tilfeller hvor informasjonen allerede er skrevet ned og tilgjengeliggjort, for eksempel gjennom redegjørelsen for aktsomhetsvurderinger, jf. § 5.

Annet ledd oppstiller frister for virksomhetene til å besvare informasjonskrav. Hovedregelen er at et informasjonskrav skal besvares innen rimelig tid og senest innen tre uker etter at informasjonskravet er mottatt av virksomheten, jf. første punktum. Dersom det kan henvises til eksisterende opplysninger, eller hvor svar kan gis uten nærmere undersøkelser, tilsier formuleringen «innen rimelig tid» at svar gis i løpet av noen dager. Annet punktum er en unntaksregel som i særlige tilfeller forlenger fristen for å gi opplysninger til to måneder etter at informasjonskravet er mottatt. Unntaksregelen kan blant annet komme til anvendelse der hvor det er snakk om større mengder med informasjon som skal utleveres eller sammenstilles, og hvor det å besvare informasjonskravet krever tid og arbeid av virksomheten utover det som vil være normalt ved informasjonskrav. Det er imidlertid en snever unntaksregel, jf. formuleringen «uforholdsmessig byrdefullt». Tredje punktum fastsetter at virksomhetene ved anvendelse av forlenget frist i annet punktum, skal opplyse informasjonssøkeren om forlengelsen, grunnene til forlengelsen og når informasjonssøker kan vente å få informasjonen. Orientering om forlenget behandling av informasjonskravet skal gis til informasjonssøker innen tre uker etter at informasjonskravet er mottatt. Orienteringen skal gis skriftlig.

Tredje ledd fastsetter saksbehandlingsregler som gjelder dersom virksomhetene avslår et informasjonskrav etter § 6 annet ledd. Første punktum fastsetter at virksomhetene plikter å vise til hjemmelen for å avslå informasjonskravet, samt å opplyse om adgangen til å kreve nærmere begrunnelse for avslaget og fristen for dette. Virksomheten skal også informere om at Forbrukertilsynet er tilsynsmyndighet. I motsetning til miljøinformasjonsloven, inneholder denne loven ingen rett til å få en klage på avslag behandlet privatrettslig. En henvendelse fra informasjonssøker til Forbrukertilsynet blir derfor ikke behandlet som en privatrettslig klage, men blir i realiteten et tips fra informasjonssøkeren om at virksomheten etter informasjonssøkerens vurdering har avslått informasjonskrav i strid med loven. Forbrukertilsynet kan basert på informasjonssøkerens henvendelse ta opp saken med virksomheten dersom tilsynet mener det er grunnlag for dette, jf. § 9 om kontroll og håndheving.

Fjerde ledd første punktum fastsetter adgangen og fristen for informasjonssøkeren for å kreve en nærmere begrunnelse for avslaget fra virksomheten. Det er ikke tale om en fullstendig og omfattende gjennomgang av argumenter og avveininger, men en kort redegjørelse for hva som gjør at virksomheten mener det er hjemmel for å avslå informasjonskravet. Annet punktum fastsetter virksomhetenes frist på tre uker for å gi informasjonssøkeren en nærmere begrunnelse. Begrunnelsen skal gis skriftlig.

Femte ledd gir departementet kompetanse til å fastsette nærmere regler i forskrift om hvordan virksomhetene skal behandle informasjonsskrav.

Det vises til nærmere omtale i punkt 8.3.3.5 og 8.3.3.6.

Til § 8

Paragrafen regulerer Forbrukertilsynets plikt til å veilede virksomhetene om lovens plikter. Første punktum presiserer at Forbrukertilsynet gjennom generelle opplysninger, råd og veiledninger skal arbeide for at reglene i loven og Forbrukertilsynets vedtak i medhold av loven blir fulgt. Bestemmelsen innebærer en presisering av Forbrukertilsynets veiledningsplikt som strekker seg lengre enn veiledningsplikten i forvaltningsloven § 11 som det henvises til i annet punktum. Veiledningsplikten i forvaltningsloven § 11 pålegger Forbrukertilsynet å gi individuell veiledning til virksomhetene. Den generelle veiledningen kan blant annet bestå av å utarbeide informasjonsskriv, arrangere kurs, for eksempel om aktsomhetsvurderinger, utarbeide veiledningsmateriell som eksempelvis konkretiserer hvilke menneskerettighetskonvensjoner og konkrete rettigheter som lovens plikter omhandler, og gi virksomhetene generelle tips og råd om hvordan de skal gå frem for å oppfylle lovens krav.

Det vises til nærmere omtale i punkt 9.2.3.

Til § 9

Paragrafen regulerer hvem som skal føre tilsyn med åpenhetslovens plikter og hva som skal være utgangspunktet for tilsynet med loven. Første ledd første punktum fastsetter at Forbrukertilsynet er tilsynsorgan etter åpenhetsloven. Annet punktum angir hvilke hensyn som skal være førende for Forbrukertilsynets tilsyn med loven, altså å fremme virksomheters respekt for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. Dette må ses i sammenheng med lovens formål etter § 1.

Annet ledd regulerer Forbrukertilsynets saksbehandling, og fastsetter utgangspunktet om at Forbrukertilsynet skal forsøke å få virksomhetene til å innrette seg etter lovens plikter, den såkalte forhandlingsmodellen. Dette prinsippet vil stå sterkt ved Forbrukertilsynets tilsyn med åpenhetsloven. Bestemmelsen tilsvarer markedsføringsloven § 36 første ledd.

Tredje ledd første punktum angir hva Forbrukertilsynet kan gjøre dersom en virksomhet opptrer i strid med bestemmelsene i loven. Forbrukertilsynet kan da innhente skriftlig bekreftelse på at det ulovlige forholdet skal opphøre, eller fatte vedtak. Forbrukertilsynet kan fatte vedtak i alle saker. Bestemmelsen tilsvarer markedsføringsloven § 36 annet ledd første punktum. Annet punktum fastsetter at Markedsrådet er klageorgan for Forbrukertilsynets vedtak. Nærmere regler for hvilke vedtak Markedsrådet skal behandle fremgår av markedsføringsloven § 37, som gis anvendelse etter bestemmelsens fjerde ledd.

Fjerde ledd fastsetter at markedsføringslovens regler om Forbrukertilsynets og Markedsrådets uavhengighet i § 32, organisering i § 33, Markedsrådets oppgaver etter § 37 og nærmere regler om Forbrukertilsynet og Markedsrådet fastsatt i forskrift til § 38 skal gjelde ved Forbrukertilsynet og Markedsrådets kontroll med åpenhetsloven.

Det vises til nærmere omtale i punkt 9.1.3 og 9.3.3.1.

Til § 10

Paragrafen regulerer Forbrukertilsynets og Markedsrådets adgang til å kreve opplysninger. Første ledd tilsvarer markedsføringsloven § 34 første ledd. Annet ledd tilsvarer markedsføringsloven § 34 fjerde ledd første og annet punktum og angir at opplysninger kan kreves uavhengig av taushetsplikt.

Det vises til nærmere omtale i punkt 9.3.3.2.

Til § 11

Paragrafen angir hva slags vedtak Forbrukertilsynet og Markedsrådet kan fatte, dvs. forbuds- og påbudsvedtak etter § 12, vedtak om tvangsmulkt etter § 13 og vedtak om overtredelsesgebyr etter § 14. Paragrafen regulerer også adgangen til å rette vedtak mot medvirkere. Den tilsvarer markedsføringsloven § 39 første, tredje og fjerde ledd.

Det vises til nærmere omtale i punkt 9.3.3.3.

Til § 12

Paragrafen fastsetter adgangen til å fastsette forbuds- og påbudsvedtak og tilsvarer markedsføringsloven § 40.

Det vises til nærmere omtale i punkt 9.3.3.3.

Til § 13

Første ledd regulerer adgangen til å fastsette tvangsmulkt for å sikre at bekreftelser etter § 9 tredje ledd og vedtak etter § 12 overholdes. Bestemmelsen samsvarer med markedsføringsloven § 41, men med den forskjell at det «kan» fastsettes tvangsmulkt for å sikre at vedtak overholdes, i motsetning til markedsføringsloven hvor hovedregelen er at tvangsmulkt «skal» fastsettes. Det er altså ikke noe krav om at Forbrukertilsynet skal fastsette tvangsmulkt ved alle påbuds- og forbudsvedtak. Dette er i stedet opp til Forbrukertilsynet selv å avgjøre. Annet og tredje ledd tilsvarer markedsføringsloven § 41 annet og tredje ledd, og regulerer at tvangsmulkt kan fastsettes som et engangsbeløp eller løpende mulkt og at det kan knyttes tvangsmulkt til plikten til å gi opplysninger etter § 10. Fjerde ledd fastsetter at endelig vedtak om betaling av tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg. Femte ledd fastsetter forskriftshjemmel for departementet til å gi nærmere regler om ileggelse av tvangsmulkt i forskrift.

Det vises til nærmere omtale i punkt 9.3.3.3.

Til § 14

Første ledd regulerer adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr for brudd på plikten til å gi informasjon i § 5 og § 6, og brudd på fristene for å gi informasjon i § 7. Det er kun plikten til å gi informasjon som kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr, altså ikke innholdet og kvaliteten på informasjonen som gis. Her vil imidlertid Forbrukertilsynet kunne benytte vedtak med tvangsmulkt hvis dette vurderes som hensiktsmessig. Overtredelsesgebyr kan bare ilegges ved gjentatte overtredelser.

Annet ledd angir skyldkravet for ileggelse av overtredelsesgebyr. Det oppstilles et tilnærmet objektivt ansvar for foretak i første punktum. Det vil si at overtredelsesgebyr kan ilegges foretak uten at noen enkeltperson har utvist skyld, i tråd med forvaltningsloven § 46. Annet punktum oppstiller skyldkrav for fysiske personer som innebærer at overtredelsen må ha skjedd forsettlig eller uaktsomt.

Tredje og fjerde ledd tilsvarer markedsføringsloven § 42 annet og tredje ledd, og fastsetter momenter som skal vektlegges ved vurderingen av størrelsen på overtredelsesgebyret, samt regler for betalingsfrist.

Femte ledd fastsetter forskriftshjemmel for departementet til å gi nærmere regler om utmåling av overtredelsesgebyr i forskrift, for eksempel å fastsette en øvre ramme for overtredelsesgebyr i tråd med forvaltningsloven § 44.

Det vises til nærmere omtale i punkt 9.3.3.3.

Til § 15

Ikrafttredelsestidspunktet for loven fastsettes av Kongen i statsråd. Det åpnes for at ulike bestemmelser kan settes i kraft på forskjellige tidspunkt. Det kan være aktuelt at de materielle bestemmelsene settes i kraft på et tidligere tidspunkt enn bestemmelsene om håndheving og sanksjoner. Ulikt tidspunkt for ikrafttredelse kan gi virksomhetene tid til å innrette seg før sanksjoner er aktuelt.