4 Relevant regelverk i Norge
4.1 Regnskapsloven
Regnskapsloven stiller krav til redegjørelse om samfunnsansvar for store foretak, jf. § 3-3 c. Kravene i direktiv 2014/95/EU om ikke-finansiell rapportering er for en stor del reflektert i regnskapsloven.
Store foretak skal etter regnskapsloven § 3-3 c redegjøre for hva foretaket gjør for å integrere hensynet til menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter, likestilling og ikke-diskriminering, sosiale forhold, det ytre miljø og bekjempelse av korrupsjon i sine forretningsstrategier, i sin daglige drift og i forholdet til sine interessenter. Redegjørelsen skal minst inneholde opplysninger om retningslinjer, prinsipper, prosedyrer og standarder foretaket benytter for å integrere de nevnte hensynene i sine forretningsstrategier, i sin daglige drift og i forholdet til sine interessenter.
Foretak som har retningslinjer, prinsipper, prosedyrer og standarder som benyttes for å integrere de ovennevnte hensynene, skal opplyse om hvordan foretaket arbeider for å omsette disse til handling, gi en vurdering av resultatene som er oppnådd som følge av arbeidet med å integrere hensynene i virksomheten, og opplyse om forventninger til dette arbeidet fremover. Foretak som ikke har slike retningslinjer, prinsipper, prosedyrer og standarder, skal opplyse om dette. Redegjørelsen om samfunnsansvar etter regnskapsloven § 3-3 c skal gis i årsberetningen eller i annet offentlig tilgjengelig dokument. Dersom redegjørelsen gis i annet offentlig tilgjengelig dokument, og foretaket har en plikt til å levere årsberetning, skal det opplyses i årsberetningen hvor dokumentet finnes offentlig tilgjengelig.
Regnskapsloven § 3-3 a regulerer årsberetningens innhold for regnskapspliktige som ikke er små foretak. Bestemmelsen pålegger blant annet rapportering om arbeidsmiljø samt forhold ved virksomheten, herunder dens innsatsfaktorer og produkter, som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning av det ytre miljø. Sistnevnte rapporteringskrav i regnskapsloven § 3-3 a må ses i sammenheng med virksomheters kunnskapsplikt og rett til informasjon om virksomheters miljøpåvirkning i miljøinformasjonsloven, se punkt 4.4.
Regnskapsloven § 3-3 a til c gjennomfører hovedinnholdet i direktiv 2014/95/EU om ikke-finansiell rapportering. Direktivet stiller krav til at store foretak skal utarbeide en redegjørelse som inneholder konsistent og sammenlignbar informasjon relatert til bærekraft, som omfatter miljø, sosiale forhold og arbeidsforhold, respekt for menneskerettigheter og bekjempelse av bestikkelser og korrupsjon. Redegjørelsen skal inneholde informasjon som er nødvendig for å forstå foretakets utvikling, resultat og finansielle stilling, samt påvirkning av dets aktiviteter. Finansdepartementet la 18. desember 2020 frem Prop. 66 LS (2020–2021). Finansdepartementet foreslo i proposisjonen blant annet endringer i regnskapsloven som er nødvendig for å gjennomføre i norsk rett det konsoliderte regnskapsdirektivet (direktiv 2013/34/EU) og direktivet for ikke-finansiell rapportering (direktiv 2014/95/EU). Det ble foreslått endringer i regnskapsloven § 3-3 b og § 3-3 c, samt i enkelte andre bestemmelser for å sørge for at norsk regnskapslov oppfyller direktivforpliktelsene.
4.2 Arbeidslivsregulering mv.
4.2.1 Innledning
Arbeidslivet i Norge er velregulert gjennom lov og forskrifter og med tilsyn som både veileder og gir pålegg. Eksisterende arbeidslivsregulering vil grense opp mot reglene i åpenhetsloven, og nedenfor følger en oversikt over deler av det tilgrensende regelverket på det arbeidsrettslige området mv. Flere tilsyn, blant annet Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet, veileder om regelverket og kontrollerer praksis.
4.2.2 Arbeidsmiljøloven og arbeidsmiljøforskriftene
Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) er den sentrale verneloven for norsk arbeidsliv. Arbeidsmiljøreguleringen har en målsetting om et fullt forsvarlig arbeidsmiljø, og gjelder for de fleste arbeidsforhold i private og offentlige virksomheter. Det gjelder egen lovgivning for sjøfart, fangst, fiske og militær luftfart. Supplerende arbeidsmiljøforskrifter gir detaljerte regler om hvordan man skal ha det på norske arbeidsplasser. Arbeidstilsynet fører tilsyn med at virksomhetene følger arbeidsmiljøloven med forskrifter.
Virkemidler i arbeidsmiljøarbeidet og krav til arbeidsmiljøet følger av arbeidsmiljøloven kapittel 3 og 4, samt tilhørende forskrifter. Arbeidet skal innrettes og organiseres slik at de ansatte er sikret mot helseskader og ulykker. Arbeidsmiljøloven kapittel 2 A gir regler om varsling. Disse er begrunnet i allmennhetens interesse i at kritikkverdige forhold blir avdekket, og hensynet til et forsvarlig arbeidsmiljø, jf. arbeidsmiljøloven § 4-1.
Arbeidsmiljøloven kapittel 6 og 7 har regler om verneombud og arbeidsmiljøutvalg. I alle virksomheter med flere enn ti ansatte skal det velges verneombud. Virksomheter med mer enn ett verneombud skal ha minst ett hovedverneombud, som har ansvar for å samordne verneombudenes virksomhet. I virksomheter med flere enn 50 ansatte skal det etableres et arbeidsmiljøutvalg som skal sikre gjennomføring av et fullt forsvarlig arbeidsmiljø.
Kapittel 8 i arbeidsmiljøloven gir regler om informasjon og drøfting av spørsmål av betydning for arbeidstakernes arbeidsforhold med tillitsvalgte. Kapittel 9 regulerer vilkår for kontrolltiltak i virksomheten. Kapittel 10 gir regler om hva som er lovlig arbeidstid, forbud mot nattarbeid, helsekontroller, pauser og fritid. Arbeidsmiljøloven gir detaljerte regler om barnearbeid i kapittel 11. Hovedregelen er at barnearbeid er forbudt. De verste formene for barnearbeid rammes av bestemmelsene i straffeloven.
Kapittel 12 til og med 19 regulerer rett til permisjon, vern mot diskriminering, hovedregelen om fast ansettelse og vilkår for bruk av midlertidige ansatte, regler for utestasjonerte arbeidstakere, begrensninger i bruken av innleid arbeidskraft, likebehandling av innleid arbeidskraft, krav om saklig grunn for opphør av arbeidsforhold, arbeidstakernes rettigheter ved virksomhetsoverdragelse, tvister om arbeidsforhold osv.
4.2.3 Internkontrollforskriften
Arbeidsgiver er pålagt å arbeide systematisk med HMS for å sikre at hensynet til arbeidstakeres helse, miljø og sikkerhet blir ivaretatt, jf. arbeidsmiljøloven § 3-1 første ledd. Forskriften om internkontroll er hjemlet i arbeidsmiljøloven § 3-1 og gjelder for virksomheter som produserer, selger eller tilbyr varer og tjenester i Norge. Forskriften gir regler for systematisk arbeid med helse, miljø og sikkerhet, og omfatter også vern av det ytre miljø mot forurensning. Selve kravet til systematisk HMS-arbeid er det samme for alle virksomheter, men internkontrollen skal tilpasses virksomhetens art, aktiviteter, risikoforhold og størrelse i det omfang som er nødvendig for å etterleve kravene i helse-, miljø- og sikkerhetslovgivningen. Internkontrollforskriften er knyttet opp mot en rekke lover og forskrifter, og forvaltes av flere myndigheter. De mest sentrale myndighetene er Arbeidstilsynet, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Miljødirektoratet og Næringslivets sikkerhetsorganisasjon. Ved brudd på regelverket kan myndighetene gi pålegg om å rette opp forholdet innen en viss frist. Hvis pålegget ikke etterkommes innen fristen, kan virksomheten bli ilagt dagbøter som løper til pålegget er oppfylt. I alvorlige tilfeller kan det også resultere i politianmeldelser.
4.2.4 Andre relevante forskrifter
Det er flere forskrifter med regler for håndtering av kjemikalier. Storulykkeforskriften retter seg mot virksomheter som har kjemikalier som kan forårsake såkalte storulykker. REACH-forskriften og CLP-forskriften stiller krav til leverandører av kjemikalier. REACH-forskriften har bestemmelser om registrering, vurdering, godkjenning og begrensning av kjemikalier. CLP-forskriften har krav til klassifisering, merking og emballering av kjemikalier. Deklareringsforskriften har krav om at kjemikalier som importeres eller omsettes, skal registreres i Produktregisteret.
4.2.5 Arbeidslivets parter har avtalt regler om et anstendig og bærekraftig arbeidsliv
I hovedavtalen mellom LO og NHO ble det inntatt en bestemmelse i 2008 der partene understreker betydningen av et anstendig og bærekraftig arbeidsliv. Bestemmelsen viser til de prinsipper OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper og FNs Global Compact bygger på. Virksomheter oppfordres til å legge slike prinsipper til grunn for sin virksomhet både hjemme og ute. Bestemmelsen er videreført i Hovedavtalen for 2018–2021.
4.2.6 Allmenngjøringsloven og forskrifter
Lovens formål er å sikre at utenlandske arbeidstakere som arbeider i Norge, får lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har. Loven skal dermed samtidig hindre konkurransevridning til ulempe for det norske arbeidsmarkedet. Når hele eller deler av en tariffavtale mellom arbeidslivets parter gjøres gjeldende for alle som utfører arbeid av den art som avtalen omfatter, kalles det allmenngjøring av tariffavtale. Tariffnemnda, etablert gjennom allmenngjøringsloven § 3, består av representanter fra arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner og myndighetene. Tariffnemnda fatter vedtak om allmenngjøring etter krav fra en eller begge parter i en tariffavtale. Vedtaket blir allmenngjort gjennom forskrift. I noen bransjer, som skips- og verftsindustri og byggebransjen, er tariffavtalene allmenngjort av Tariffnemnda. I praksis vil allmenngjorte bestemmelser om lønn være minstelønn i de bransjene der dette er innført.
Det er videre innført et solidaransvar for oppdragsgivere etter allmenngjøringsloven § 13. Solidaransvaret gjelder for en leverandørvirksomhet som har påtatt seg å utføre et oppdrag innenfor virkeområdet til en allmenngjøringsforskrift, og som benytter en eller flere underleverandører til å utføre en del av oppdraget. Ansvaret gjelder gjennom hele kjeden, dvs. hovedleverandør og nedover. Dette gjelder ikke for den som bestiller selve produktet eller resultatet, for eksempel et bygg eller et skip (byggherren). Oppdragsgiver kan holdes solidaransvarlig for lønn og overtidsgodtgjøring etter allmenngjøringsforskrifter og feriepenger etter ferieloven. Dersom det er avtalt høyere lønn enn den minstelønna som følger av allmenngjøringsforskrifter, vil oppdragsgiver kun være ansvarlig for minstelønna. Solidaransvaret inntrer når lønna er forfalt til utbetaling, og arbeidstaker må fremme skriftlig krav innen tre måneder. Arbeidstilsynet fører tilsyn med at lønns- og arbeidsvilkår som følger av forskrifter om allmenngjøring etterleves.
4.2.7 Forskrift om informasjons- og påseplikt og innsynsrett
Formålet med forskriften er å bidra til å sikre etterlevelse av lønns- og arbeidsvilkår som følger av allmenngjøringsforskrifter. Informasjonsplikten innebærer at bestiller i kontrakter med entreprenører eller leverandører skal informere om at virksomhetens arbeidstakere minst skal ha lønns- og arbeidsvilkår etter gjeldende allmenngjøringsforskrifter. Dette skal tolkes slik at den også omfatter innleide arbeidstakere. Påseplikt vil si at hovedleverandør og/eller bestiller skal påse at lønns- og arbeidsvilkår hos virksomhetens underleverandører er i overensstemmelse med gjeldende allmenngjøringsforskrifter. Bestemmelsen gjelder bare der bestiller driver næringsvirksomhet. Påseplikt innebærer at det skal iverksettes systemer og rutiner for å undersøke, og om nødvendig, følge opp at allmenngjøringsforskrifter etterleves. Forskriften innebærer som hovedregel at hovedleverandør plikter å samle inn opplysninger om lønns- og arbeidsvilkår fra underleverandører og videreformidle disse til tillitsvalgte i virksomheten, dersom de tillitsvalgte krever dette.
4.2.8 Forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter
Forskriften pålegger offentlige oppdragsgivere å stille krav i kontrakten om at leverandøren skal gi sine ansatte lønns- og arbeidsvilkår (ikke pensjonsrettigheter) i henhold til allmenngjøringsforskrifter der slike gjelder, eventuelt i henhold til landsomfattende tariffavtaler. Disse reglene er kun rettet mot den leverandøren som har fått kontrakten. Den offentlige oppdragsgiveren skal også føre nødvendig kontroll med at lønns- og arbeidsvilkårene oppfylles i kontraktsperioden.
4.2.9 Regjeringens strategi mot arbeidslivskriminalitet
Norsk arbeidsliv er i hovedsak preget av gode og ordnede arbeidsforhold. Arbeidslivskriminalitet er likevel en betydelig utfordring for visse arbeidstakere, enkelte virksomheter og samfunnet som helhet. Arbeidslivskriminalitet innebærer handlinger som bryter med norske lover om lønns- og arbeidsforhold, trygder, skatter, avgifter, gjerne utført organisert, som utnytter arbeidstakere eller virker konkurransevridende og undergraver samfunnsstrukturer. I løpet av de siste femten årene har sosial dumping og arbeidslivskriminalitet blitt så alvorlig at regjeringen har økt bevilgningene til å bekjempe utviklingen. Dette gjøres blant annet gjennom tverretatlige Arbeidslivkrimsenter (A-krim). Regjeringen utarbeidet i 2015 en strategi for å bekjempe arbeidslivskriminalitet. Strategien er utarbeidet i tett dialog med partene i arbeidslivet, og er revidert i 2017, 2019 og 2021. Det er iverksatt en rekke nye tiltak og et utstrakt samarbeid mellom ulike etater for å bekjempe arbeidslivskriminalitet. Dette er omtalt i den reviderte strategien av 2021.
4.3 Regelverket for offentlige anskaffelser
Anskaffelsesloven inneholder flere bestemmelser som pålegger offentlige innkjøpere å ta hensyn til miljø, arbeidsforhold og sosiale forhold ved gjennomføringen av sine anskaffelser. Anskaffelsesloven § 5 omhandler menneskerettigheter, miljø og andre samfunnshensyn.
Anskaffelsespraksisen skal etter anskaffelsesloven § 5 innrettes slik at den bidrar til å redusere skadelig miljøpåvirkning og fremme klimavennlige løsninger der dette er relevant. Oppdragsgiverne skal også ha egnede rutiner for å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter ved offentlige anskaffelser der det er en risiko for brudd på slike rettigheter. Oppdragsgiverne kan stille egnede krav og kriterier knyttet til ulike trinn i anskaffelsesprosessen, slik at offentlige kontrakter gjennomføres på en måte som fremmer hensyn til miljø, innovasjon, arbeidsforhold og sosiale forhold, forutsatt at kravene og kriteriene har tilknytning til leveransen, og lovens grunnleggende prinsipper og mer detaljerte regulering i forskrift respekteres. Nærings- og fiskeridepartementet har utarbeidet en veiledning til anskaffelseslovens bestemmelser om samfunnsansvar.
Rutinene skal primært bidra til å forhindre brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Sentralt i forståelsen av grunnleggende menneskerettigheter, er rettighetene nedfelt i ILOs kjernekonvensjoner. Disse består av åtte konvensjoner som setter minimumsstandarder for arbeidslivet. I tråd med forholdsmessighetsprinsippet skal rutinene gjelde anskaffelser der det er en risiko for brudd på menneskerettigheter. Det må dreie seg om mer enn en teoretisk risiko. Meld. St. 22 (2018–2019) Smartere innkjøp – effektive og profesjonelle offentlige anskaffelser, kapittel 12 om mer sosialt ansvar, beskriver nærmere hva som anses som egnede rutiner.
Anskaffelsesavdelingen i Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) gir veiledning om hvordan offentlige oppdragsgivere på best mulig måte kan gjennomføre offentlige innkjøp innenfor anskaffelsesregelverket. På nettsidene til DFØ (www.anskaffelser.no) er det gitt informasjon om hvordan innkjøpere kan stille krav om sosialt ansvar, inkludert veiledning i å utarbeide egnede rutiner for å fremme grunnleggende menneskerettigheter. DFØ anbefaler blant annet bruk av en liste over produktkategorier med høy risiko for brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Det er også utarbeidet standard kontraktsvilkår og kriterieveiviser for å bistå innkjøpere i arbeidet.
4.4 Miljøinformasjonsloven
Miljøinformasjonsloven regulerer både offentlige organers og offentlige og private virksomheters plikter til å ha og til å utgi miljøinformasjon. Miljøinformasjon er faktiske opplysninger og vurderinger om miljøet, faktorer som påvirker eller kan påvirke miljøet og menneskers helse, sikkerhet og levekår.
Forvaltningsorganer skal på et overordnet nivå ha miljøinformasjon som er relevant for sine egne ansvarsområder og funksjoner, og gjøre denne informasjonen allment tilgjengelig (aktiv informasjonsplikt). Forvaltningsorganer og andre offentlige organer skal på forespørsel gi ut informasjon de har eller skal ha som følge av kunnskapsplikten (passiv informasjonsplikt). Enhver virksomhet, både offentlig og privat, plikter å ha kunnskap om forhold ved virksomheten som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning på miljøet. Kunnskapsplikten omfatter positiv og negativ miljøpåvirkning, også potensielle eller mulige miljøpåvirkninger som følger av virksomheten. Virksomheter plikter å utgi miljøinformasjon om dette på forespørsel (passiv informasjonsplikt). Retten til informasjon gjelder «enhver». Kunnskaps- og informasjonsplikten omfatter ikke leverandørkjeden. Rett til informasjon fra virksomheter om miljøpåvirkning fra produksjon eller distribusjon av produkt utenfor Norges grenser gjelder i den grad slik informasjon er tilgjengelig, dvs. at virksomheten enten har informasjonen selv eller den er lett å fremskaffe. Virksomheten skal rette forespørsel til foregående salgsledd dersom det er nødvendig for å besvare kravet.
Miljøinformasjonsloven har ingen aktsomhetsplikt eller krav om å gjøre aktsomhetsvurderinger.
4.5 Produktkontrolloven
Produktkontrolloven § 3 fastsetter en kunnskaps- og aktsomhetsplikt om produkter. Den som tilvirker, innfører, bearbeider, omsetter, bruker eller på annen måte behandler produkt som kan medføre helseskade eller miljøforstyrrelse, skal vise aktsomhet og treffe rimelige tiltak for å forebygge og begrense slik virkning. Produsent og importør skal skaffe seg slik kunnskap som er nødvendig for å kunne vurdere om et produkt kan medføre helseskade eller miljøforstyrrelse. Eier eller leder av virksomhet som tilbyr forbrukertjenester skal ha nødvendig kunnskap for å vurdere faren for helseskade. Dette innebærer å ha oversikt over eksisterende kunnskap, og innhente opplysninger og utøve en viss kritisk sans overfor informasjonskilder og hvilke som er relevante og pålitelige.
Videre er det en plikt til å gi bruker av et forbrukerprodukt og mottaker av en forbrukertjeneste tilstrekkelig og relevant informasjon slik at disse settes i stand til å vurdere sikkerheten ved disse og eventuelt sikre seg mot fare, med mindre dette klart fremgår uten slik informasjon. Informasjonen skal være tydelig, lett tilgjengelig og tilpasset brukerens og mottakerens behov.
Produktkontrolloven § 5a fastsetter at enhver som distribuerer forbrukerprodukter skal ha tilgjengelig opplysninger som er nødvendig for å kunne spesifisere og spore produktenes opprinnelse. Opplysningene skal holdes tilgjengelig for kontroll i 5 år fra utgangen av det året de mottas.
Produktkontrolloven § 10 gir enhver rett til å få informasjon om produkter, herunder informasjon om faren for helseskade og miljøforstyrrelser. Enhver kan også på forespørsel kreve informasjon om produsent. Enhver har også rett til å få informasjon om virkninger på miljøet som følge av produksjon eller distribusjon av produkt utenfor Norges grenser, i den grad slik informasjon er tilgjengelig. Det vil si at virksomheten enten har informasjonen selv eller den er lett å fremskaffe. Virksomheten skal rette informasjonskrav til foregående salgsledd dersom det er nødvendig for å besvare kravet. Det er altså ikke en kunnskapsplikt knyttet til helseskade eller miljøforstyrrelse ved produksjon eller distribusjon utenfor Norge.
4.6 Straffeloven
Reglene om foretaksstraff, det vil si straff som rammer selskaper eller andre juridiske personer i form av bøter, er inntatt i straffeloven § 27 og § 28. Når et straffebud er overtrådt av noen som har handlet på vegne av et foretak, kan foretaket straffes, jf. § 27 første ledd. Dette gjelder selv om ingen enkeltperson kan straffes for overtredelsen. Bestemmelsen hjemler altså at et foretak kan holdes strafferettslig ansvarlig for alle straffbare handlinger begått på vegne av foretaket. Hva som er «på vegne» av et foretak, beror på en konkret vurdering. Lovbryter kan enten være ansatt i foretaket eller være en person som arbeider som selvstendig oppdragstaker. Ifølge forarbeidene til straffeloven, Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 430 andre spalte, må personen ha hatt en positiv hjemmel til å handle på vegne av foretaket. Det fremgår videre av samme sted i forarbeidene at et morselskap ikke automatisk kan holdes ansvarlig for handling begått på vegne av datterselskapet. Hvorvidt morselskapet kan holdes ansvarlig, beror på en vurdering av lovbryterens tilknytning til dette selskapet, for eksempel om lovbryteren også har verv i morselskapet. Generelt vil de samme momentene være relevante som ved vurderingen av lovbryterens tilknytning til datterselskapet, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 431. Lovens § 27 gir bare hjemmel for å straffe morselskapet dersom overtredelsen også kan anses begått på vegne av det, jf. Ot.prp. nr. 27 (1990–91) side 20 andre spalte og Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 431 første spalte.
Foretaket kan straffes med bot. Foretaket kan også fradømmes retten til å utøve virksomheten eller forbys å utøve den i visse former, og ilegges inndragning, jf. § 27 tredje ledd.
Lovens § 28 angir en ikke uttømmende oppregning av momenter ved avgjørelsen om et foretak skal ilegges straff, og utmålingen av straffen:
a. straffens preventive virkning,
b. lovbruddets grovhet, og om noen som handler på vegne av foretaket, har utvist skyld,
c. om foretaket ved retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak kunne ha forebygget lovbruddet,
d. om lovbruddet er begått for å fremme foretakets interesser,
e. om foretaket har hatt eller kunne ha oppnådd noen fordel ved lovbruddet,
f. foretakets økonomiske evne,
g. om andre reaksjoner som følge av lovbruddet blir ilagt foretaket eller noen som har handlet på vegne av det, blant annet om noen enkeltperson blir ilagt straff, og
h. om overenskomst med fremmed stat forutsetter bruk av foretaksstraff.
Justis- og beredskapsdepartementet sendte i mai 2018 på høring et forslag til endringer i straffeloven mv. som blant annet behandler foretaksstraff og straffelovens anvendelse på handlinger begått i utlandet. Høringen er fulgt opp gjennom Prop. 66 L (2019–2020), se kapittel 14, og Innst. 328 L (2019–2020). Lovendringene i straffeloven § 5 om jurisdiksjon trådte i kraft 1. juli 2020. Det pågår også en utredning av reglene om foretaksstraff og korrupsjon som er ventet levert til Justis- og beredskapsdepartementet i 2021. Ifølge mandatet for utredningen skal det blant annet vurderes «om foretak i større utstrekning enn i dag bør kunne holdes ansvarlig for lovbrudd begått av agenter, andre selvstendige oppdragstakere og andre som kan forbindes med selskapet, herunder skal rekkevidden av medvirkningsansvaret vurderes». Det skal vurderes «om morselskaper bør kunne holdes ansvarlig for lovbrudd begått i datterselskaper i større grad enn i dag», og «om organisatoriske og forebyggende tiltak for å forhindre lovbrudd bør tillegges større betydning enn etter gjeldende rett, og hvordan dette eventuelt bør reguleres».
4.7 Likestillings- og diskrimineringsloven
Likestillings- og diskrimineringsloven skal fremme likestilling og hindre diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder og andre vesentlige forhold ved en person. Loven oppstiller blant annet forbud mot diskriminering og trakassering. Med diskriminering menes både direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke kan anses som en lovlig forskjellsbehandling etter loven. Trakassering omfatter handlinger, utelatelser eller ytringer som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende.
1. januar 2020 trådte endringer i likestillings- og diskrimineringsloven i kraft som styrker arbeidsgiveres aktivitets- og redegjørelsesplikt. Alle arbeidsgivere har en plikt til å arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling og hindre diskriminering på alle lovens diskrimineringsgrunnlag, med unntak av alder, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 26 første ledd. Arbeidet skal blant annet omfatte områdene rekruttering, lønns- og arbeidsvilkår, forfremmelse, utviklingsmuligheter, tilrettelegging og mulighet for å kombinere arbeid og familieliv. Arbeidsgivere i alle offentlige virksomheter og i private virksomheter med mer enn 50 ansatte har etter § 26 annet ledd en plikt til å:
a. undersøke om det finnes risiko for diskriminering eller andre hindre for likestilling,
b. analysere årsakene til identifiserte risikoer,
c. iverksette tiltak som er egnet til å motvirke diskriminering, og bidra til økt likestilling og mangfold i virksomheten, og
d. vurdere resultater av arbeidet.
Arbeidsgivere i alle offentlige virksomheter og i private virksomheter med mer enn 50 ansatte har også en plikt til å gjennomføre lønnskartlegging fordelt etter kjønn, og redegjøre for resultatene fra denne kartleggingen. De skal også kartlegge bruken av ufrivillig deltidsarbeid, der stillingsinnehaveren ønsker og er tilgjengelig for å jobbe mer. Det samme gjelder arbeidsgivere i private virksomheter med mellom 20 og 50 ansatte når en av arbeidslivets parter i virksomheten krever det.
De samme arbeidsgiverne som har en aktivitetsplikt etter § 26 annet ledd, har også en redegjørelsesplikt etter likestillings- og diskrimineringsloven § 26 a. Arbeidsgiverne skal redegjøre for den faktiske tilstanden for kjønnslikestilling i virksomheten, og hva virksomheten gjør for å oppfylle aktivitetsplikten etter § 26. Redegjørelsesplikten skal sikre at aktivitetsplikten blir fulgt opp. Redegjørelsen skal gis i årsberetning eller i et annet offentlig tilgjengelig dokument. Arbeidsgivere i offentlige virksomheter som ikke er pålagt å utarbeide årsberetning, skal ta redegjørelsene inn i årsrapporten.
Aksjeselskapers og allmennaksjeselskapers styreansvar for aktivt likestillingsarbeid er fremhevet i likestillings- og diskrimineringsloven § 26 c. Her fremgår det at styret skal sørge for at plikten til aktivt likestillingsarbeid og plikten til å redegjøre for dette oppfylles i samsvar med aktivitetsplikten etter likestillings- og diskrimineringsloven og regnskapsloven § 3-3 c.
Likestillings- og diskrimineringsombudet har ansvar for veiledning og oppfølging av aktivitets- og redegjørelsesplikten, både for private og offentlige aktører, jf. lov om likestillings- og diskrimineringsombudet og Diskrimineringsnemnda § 5 fjerde ledd. Dette innebærer at ombudet skal følge opp aktivitets- og redegjørelsesplikten etter likestillings- og diskrimineringsloven, samt rapporteringsplikten om likestilling og ikke-diskriminering etter regnskapsloven § 3-3 c. Dette kan blant annet innebære at ombudet og arbeidsgiver utarbeider en felles tilnærming til hvordan aktivitetsplikten følges opp i virksomheten. Ombudet kan videre gjennomgå likestillingsredegjørelsene, analysere funnene, og komme med et forslag til forbedringstiltak og styrket innsats på likestillingsarbeidet i virksomheten. Ombudet kan også gjennomføre oppfølgingsbesøk i virksomhetene.
Diskrimineringsnemnda håndhever bestemmelsen om arbeidsgivers redegjørelsesplikt og kan fatte et forvaltningsvedtak dersom det foreligger brudd på oppfyllelsen av redegjørelsesplikten. Nemnda kan ilegge tvangsmulkt for å sikre oppfyllelsen av pålegget.