4 Alminnelige bestemmelser

4.1 Behovet for en egen lov

4.1.1 Forslaget i høringen

Departementet foreslo i høringen å innføre en egen lov om offentlige organers ansvar for å bruke tolk. Hensikten med forslaget var å samle bestemmelser om tolking i offentlig sektor. Bakgrunnen for forslaget er at det i dag er et uklart og fragmentarisk regelverk om bruk av tolk.

4.1.2 Høringsinstansenes syn

De aller fleste høringsinstansene er positive til forslaget om en egen tolkelov og mener en tolkelov kan tydeliggjøre og systematisere ansvaret for bruk av tolk og bidra til rettssikkerhet og likebehandling. Amnesty International, Domstoladministrasjonen, Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier ved OsloMet, Sentralenheten for fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker, Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) og Oslo universitetssykehus, Stab fag, pasientsikkerhet og samhandling er blant høringsinstansene som støtter forslaget om en tolkelov. Flere av disse høringsinstansene hadde imidlertid konkrete bemerkninger til utformingen av lovforslagene og virkningene av dem, herunder til hvilke kostnader forslagene antas å medføre og hvilken betydning forslagene antas å ha for saksbehandlingen på deres saksområde.

Amnesty International støtter forslaget om en tolkelov og peker på at dagens lovverk er spredt og lite presist, noe som kan føre til både ulik behandling på tvers av virksomhetene og til manglende bruk av tolk der det er behov for det. Domstoladministrasjonen bemerker at forslag til ny tolkelov inneholder forslag som vil bidra til å heve kvaliteten på tolking i domstolene. KDI peker på at en tolkelov kan bidra til økt rettssikkerhet, samt føre til en mer samordnet organisering og høyere kvalitet på tolking i offentlig sektor. Oslo universitetssykehus støtter behovet for en lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk, og viser til at det vil styrke rettssikkerheten, pasientsikkerheten og medvirkningen for den enkelte pasient, pårørende og bruker i spesialisthelsetjenesten.

Det er bare et fåtall av høringsinstansene som ikke støtter forslaget om en egen lov, blant disse Kristiansand tingrett og Troms fylkeskommune som mener det er tilstrekkelig eller det hører bedre hjemme med regler om tolk i sektorlovgivningen. Oslo kommune er også imot egen tolkelov da kommunen ikke er overbevist om at en lov er det best egnede virkemidlet til å heve kvaliteten på feltet.

Justis- og beredskapsdepartementet (JD) uttaler at en tolkelov som foreslått i høringsnotatet, vil kunne føre til uheldige dobbeltreguleringer og skape uklarheter når det gjelder den praktiske anvendelsen av regelverket. JD peker på flere problemstillinger som må avklares dersom det skal fremmes en egen tolkelov.

4.1.3 Departementets vurderinger og forslag

Tolkebruken i offentlig sektor er preget av underforbruk, manglende kvalitetskrav til tolker, for få kvalifiserte tolker og manglende bestillingsrutiner blant tolkebrukere. En annen utfordring er lav tillit til bruken av tolker i offentlig sektor, noe som blant annet skyldes omfattende bruk av ukvalifiserte tolker og manglende overholdelse av kravene til habilitet og taushetsplikt i tolkesektoren.

I dag er regelverket om bruk av tolk uklart og fragmentarisk. Hvilket ansvar offentlige organer har for å bruke tolk, følger i noen sektorer direkte eller indirekte av lovgivningen, mens det i andre sektorer er uklart om organene har et slikt ansvar. Av de bestemmelsene som innebærer en plikt til å bruke tolk, er det svært få som stiller krav om kvalifikasjoner. Videre er det ofte uklart hvilke regler om taushetsplikt og habilitet som gjelder for tolkene som brukes.

Departementet mener det er behov for en lov om offentlige organers ansvar for å bruke tolk. Ved å innføre en tolkelov, kan sentrale bestemmelser samles og være lett tilgjengelig for de som bruker tolk. Departementet mener det er bedre å samle generelle regler om bruk av tolk i en egen tolkelov enn å innføre slike regler i de ulike særlovene. Med en egen tolkelov etableres et tydelig ansvar for bruk av tolk og en felles minstestandard, samtidig som det åpnes for lempeligere og strengere regler i særlov der det er behov for det. Forholdet mellom forslaget til tolkelov og annen lovgivning er omtalt i punkt 4.4.

4.2 Lovens formål

4.2.1 Forslaget i høringen

Departementet foreslo i høringen et todelt formål med tolkeloven. Ett av formålene var å bidra til å sikre rettssikkerhet og forsvarlig hjelp og tjeneste gjennom å regulere offentlige organers ansvar for å bruke tolk. Det andre formålet var å sikre at tolker holder en faglig forsvarlig standard.

4.2.2 Høringsinstansenes syn

Det er bare fem høringsinstanser som har uttalt seg om forslaget til lovens formål. Det er ingen som er uenig i forslaget, men det foreslås enkelte tilføyelser. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) mener likebehandling bør synliggjøres i lovens formålsbestemmelse og LDO mener likeverdighet også bør være et formål. Sametinget mener det bør tas inn i lovens formålsparagraf at samisk og norsk er likestilte språk eller at dette klargjøres mer utførlig i merknadene til formålsparagrafen.

4.2.3 Departementets vurderinger og forslag

Departementet opprettholder forslaget om et todelt formål med tolkeloven, se forslag til § 1. Ett av formålene skal være å bidra til å sikre rettssikkerhet og forsvarlig hjelp og tjeneste for personer som ikke kan kommunisere forsvarlig med offentlige organer uten tolk. Ordlyden er endret noe sammenlignet med høringen for å få tydeligere fram hvem loven skal ivareta, istedenfor hvordan loven skal ivareta rettssikkerhet og forsvarlig hjelp og tjeneste.

I mange tilfeller vil bruk av tolk være avgjørende for å sikre god kommunikasjon, og dermed forebygge uriktige avgjørelser og misforståelser. Rettssikkerhetshensynet gjør seg særlig gjeldende der utfallet av en sak kan ha stor betydning for den enkeltes rettigheter og plikter, for eksempel i domstolene, utlendingsforvaltningen og politiet. Hensynet til barnets beste, jf. Grunnloven § 104, er også en del av rettssikkerhetshensynet og gjør seg blant annet gjeldende i barnevernet. Hensynet til å yte forsvarlig hjelp og tjeneste gjør seg gjeldende i flere sektorer, for eksempel innen helse- og omsorgssektoren, arbeids- og velferdsforvaltningen, barnehage og grunnopplæring samt arbeid med integrering. Saker som faller inn under kjernen av de nevnte hensynene, er saker der det er særlig viktig å unngå feil som følge av dårlig kommunikasjon. I helsesaker kan misforståelser mellom helsepersonell og pasient føre til fare for liv og helse, for eksempel ved at alvorlig sykdom ikke diagnostiseres raskt nok. Innenfor justissektoren kan språklige misforståelser få alvorlige konsekvenser, for eksempel i form av feilaktig fengsling eller uriktig dom. Også i grunnopplæringen, arbeids- og velferdsforvaltningen og i arbeid med integrering kan dårlig kommunikasjon innebære at rettigheter og plikter ikke oppfylles. Gjennom å regulere offentlige organers ansvar for å bruke tolk, kan loven også bidra til større tillit mellom innvandrere og det norske samfunnet.

Det andre formålet med loven skal være å bidra til å sikre at tolker holder en faglig forsvarlig standard, jf. forslag til § 1 andre ledd. Departementet har etter høringen endret fra «å sikre» til «å bidra til å sikre» da tolkeloven alene ikke vil være nok til å sikre at tolker holder en faglig forsvarlig standard. Hva som er faglig forsvarlig vil avhenge av det konkrete tolkeoppdraget og variere fra situasjon til situasjon. Det er stor variasjon i tolkeoppdragene. Noen oppdrag kan vare en halvtime, mens andre kan vare i flere dager. Det er også variasjon i krav til presisjonsnivå ut fra hva saken gjelder. I noen tilfeller må tolker formidle dramatisk informasjon, kanskje om opplevd tortur eller vold, alvorlig sykdom, vedtak om utsendelse eller omsorgsovertakelse av barn. Tolker må kunne håndtere tolkeoppdrag mellom offentlig ansatte og barn, eldre, alvorlig psykisk eller fysisk syke eller tungt kriminelle. Se punkt 6 om krav til tolken.

Departementet har på bakgrunn av høringen vurdert om likebehandling eller likeverdighet også bør tas inn som formål med tolkeloven. Bruk av tolk kan bidra til at personer som ikke kan forstå eller gjøre seg forstått uten bruk av tolk, likebehandles med andre personer i de tilfellene som omfattes av tolkeloven. Plikten til å bruke tolk etter tolkeloven og kravet om kvalifisert tolk skal gjelde når det er nødvendig å bruke tolk for å ivareta hensynet til rettssikkerhet eller for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste. Departementet mener det foreslåtte formålet speiler kravene i loven på en god måte og at det verken er nødvendig eller hensiktsmessig å ta inn likebehandling eller likeverdighet i formålet.

Departementet anser det ikke som nødvendig at det tas inn i formålsparagrafen til tolkeloven at samisk og norsk er likeverdige språk. At samisk og norsk er likeverdige språk er slått fast i sameloven § 1-5. At samisk er likeverdig med norsk gjenspeiles også i reglene i sameloven om retten til å bruke samisk på viktige samfunnsområder, som i kontakt med politi, domstoler og helsetjenester innenfor forvaltningsområdet. I noen tilfeller kan retten til å bruke samisk innebære at det må brukes tolk dersom ansatte i det offentlige organet ikke er samisktalende. Formålet med sameloven er å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe i Norge kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Formålet med sameloven går dermed lengre og er til dels et annet enn formålet med tolkeloven.

4.3 Lovens virkeområde

4.3.1 Forslaget i høringen

Departementet foreslo i høringen at loven skal gjelde for offentlige organer og tolker, og at private rettssubjekter regnes som offentlige organer når de treffer enkeltvedtak, eller utfører tjenester på vegne av et offentlig organ. Private barnehager, frittstående skoler og private grunnskoler godkjent etter opplæringsloven § 2-12 var også omfattet av forslaget.

Departementet foreslo i høringen at loven skal gjelde tolking mellom norsk og andre språk, og ikke omfatte tolking for døve, hørselshemmede og døvblinde med unntak av forbudet mot bruk av barn som tolk. Videre inneholdt forslaget om virkeområdet et unntak om at reglene om tilsyn og pålegg ikke skal gjelde for domstolene eller Politiets sikkerhetstjeneste.

4.3.2 Høringsinstansenes syn

Det er 26 høringsinstanser som har uttalt seg om forslaget om virkeområde. Høringsinstansene støtter at loven gjelder for tolker, offentlige organer og for private rettssubjekter når de treffer enkeltvedtak, eller utfører tjenester på vegne av offentlig organ. Barneombudet, Fagforbundet og Kompetanse Norge er blant dem som støtter at loven skal gjelde for private organer som utfører tjenester på vegne av offentlig organ.

Det er få høringsinstanser som har kommentert det geografiske virkeområdet. Longyearbyen lokalstyre støtter forslaget om at loven ikke skal gjelde på Svalbard.

I høringen er det enkelte spørsmål om hva slags virksomheter som vil omfattes av lovforslaget. Sjukehusapoteka Vest spør om lovforslaget skal gjelde for sykehusapotekene og omfatte apotekutsalg, og ber i så fall departementet vurdere om et slikt lovkrav også skal gjelde for private aktører i apotekbransjen. LDO peker på at det er noen viktige private tjenesteytere som vil falle utenfor eller som det er uklart om vil omfattes av loven. LDO uttaler følgende:

Det er noen viktige private tjenesteytere som ser ut til å falle utenfor loven og som også bør ha en plikt til å bruke kvalifisert tolk. Dette gjelder blant andre viktige helsetjenester som tannleger, fysioterapeuter uten kommunal avtale, optikere og apotek. Det er imidlertid vanskelig å pålegge disse en plikt uten å samtidig ha noe finansiering på plass.

Kristiansand tingrett og Riksadvokaten mener det ikke kommer klart nok fram at loven ikke omfatter skriftlig oversettelse og at det heller ikke er godt nok begrunnet hvorfor loven ikke skal omfatte dette.

Flere høringsinstanser er skeptiske til at loven, utenom forbudet mot bruk av barn som tolk, ikke skal omfatte tolking for døve, hørselshemmede og døvblinde. Det pekes blant annet på at det ikke er gitt noen nærmere begrunnelse for hvorfor de øvrige generelle bestemmelsene om for eksempel taushetsplikt, habilitet og god tolkeskikk ikke skal gjelde for tegnspråktolker. Det er dessuten spilt inn at reglene om politiattest også bør gjelde ved denne typen tolking. Nasjonalt fagorgan for tegnspråk og tolking mener at departementets begrunnelse om at disse gruppene har rettigheter etter folketrygden, forutsetter at alle døve, hørselshemmede og døvblinde har rettigheter i folketrygden, noe som ikke er tilfelle. Både Nasjonalt fagorgan for tegnspråk og tolking og Norges Døveforbund er kritiske til at loven avgrenses mot tegnspråktolking. Språkrådet mener at forslaget innebærer at norsk tegnspråk ikke blir behandlet på linje med andre språk, heller ikke andre minoritetsspråk, noe som er et brudd med offisiell norsk språkpolitikk.

Det er også flere høringsinstanser som har synspunkter på forslaget om at reglene om tilsyn og pålegg ikke skal gjelde for domstolene eller Politiets sikkerhetstjeneste. Høringsinstansenes syn på dette er omtalt i punkt 5.8.

4.3.3 Høringsmøte om tolking mellom offentlige organer og døve, døvblinde og hørselshemmede

På bakgrunn av høringsinnspillene gjennomførte Kunnskapsdepartementet sammen med Arbeids- og sosialdepartementet et høringsmøte for å få belyst om tolking i offentlige organers kommunikasjon med døve, hørselshemmede og døvblinde bør inkluderes i tolkeloven.

Norges Døveforbund, Nasjonalt fagorgan for tegnspråk og tolking, Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier OsloMet og Tolkene i Akademikerforbundet mener tolking i offentlige organers kommunikasjon med døve, hørselshemmede og døvblinde bør inkluderes i tolkeloven. Argumentene er i hovedtrekk at dette vil være å likebehandle norsk talespråk og norsk tegnspråk, at det er samme behov for kvalifiserte tolker og for å stille krav til tolken og at det vil styrke tolkeyrket som profesjon. Norges Døveforbund er opptatt av at rettigheter etter folketrygdloven beholdes, men mener innlemming i tolkeloven vil supplere disse reglene på en god måte ved at det stilles tydeligere krav til offentlige organer og til tolkene.

Hørselshemmedes Landsforbund, Foreningen Norges Døvblinde og Landsforeningen for kombinert syns- og hørselshemmede mener det verken er nødvendig eller hensiktsmessig å inkludere tolking for døve, hørselshemmede og døvblinde i tolkeloven da slik tolking er godt nok ivaretatt etter folketrygdloven. Instansene opplever ikke den foreslåtte avgrensningen som diskriminerende, men er bekymret for at en innlemming i tolkeloven kan føre til at finansieringsmodellen for tolking for døve, hørselshemmede og døvblinde kan komme i spill og at det kan være en risiko for at rettighetene svekkes på sikt.

Kunnskapsdepartementet og Arbeids- og sosialdepartementet har også innhentet råd fra Språkrådet. Språkrådet mener det vil være i samsvar med norsk språkpolitikk og forslaget til ny språklov i Prop. 108 L (2019–2020) Lov om språk (språklova) å inkludere tolking på norsk tegnspråk i tolkeloven.

4.3.4 Departementets vurderinger og forslag

4.3.4.1 Geografisk virkeområde

Departementet går videre med forslaget om at tolkeloven bare skal gjelde for offentlige organer som bestiller og bruker tolk i Norge, se forslag til § 2. Dette innebærer at loven ikke vil gjelde for tolkeoppdrag utført på ambassader eller i tilfeller hvor det offentlige yter bistand i utlandet. Det foreslås ikke at loven skal gjelde på Svalbard og Jan Mayen.

4.3.4.2 Saklig virkeområde

Generelt

Departementet opprettholder forslaget om at tolkeloven skal gjelde for offentlige organer og for tolker. Med offentlig organ menes organer som omfattes av forvaltningsloven, domstolene og påtalemyndigheten. Dette sikrer lovens anvendelse innenfor de sektorene der bruk av tolk er særlig viktig. Departementet presiserer at helseforetak og politiet fullt ut omfattes av loven, gjennom henvisningen til organer som omfattes av forvaltningsloven.

Private rettssubjekter regnes som offentlige organer når de treffer enkeltvedtak, eller utfører tjenester på vegne av et offentlig organ. Begrepet «private rettssubjekter» brukes her som en felles betegnelse på organisasjoner, institusjoner, bedrifter og lignende som ikke anses som et organ for stat eller kommune. Dette er praktisk viktig idet mange samfunnsoppgaver settes ut til private aktører, for eksempel drift av asylmottak og sykehjem. Også vergeoppdrag og representantoppdrag for enslige mindreårige asylsøkere vil i utgangspunktet omfattes.

Et privat rettssubjekt som er tildelt kompetanse til å fatte enkeltvedtak, regnes som et offentlig organ etter tolkeloven når det private rettssubjektet utøver slike oppgaver. Loven vil gjelde under hele saksforberedelsen.

Forslaget til tolkelov skal gjelde private rettssubjekter når de treffer enkeltvedtak, eller utfører tjenester på vegne av et offentlig organ. Tolkeloven skal ellers ikke gjelde for private rettssubjekter. Dette betyr at loven vil gjelde for en tjeneste når den utøves av eller på vegne av et offentlig organ, men ikke for tilsvarende tjeneste som kan kjøpes hos en privat tjenestetilbyder uten avtale med et offentlig organ. Departementet har forståelse for at det kan være ønskelig med like krav, og at bruk av tolk også er viktig når private tilbyr viktige tjenester innenfor for eksempel helse. Samtidig gjør ikke de samme hensynene seg gjeldende. Formålet med tolkeloven er å bidra til å sikre rettssikkerhet og forsvarlig hjelp og tjenester. På sentrale samfunnsområder har det offentlige ansvaret for tjenester og oppgaver overfor borgerne. Det er det offentlige som selv eller ved å bruke private tilbydere, oppfyller sentrale rettigheter. Dersom den enkelte isteden velger å kjøpe en tjeneste hos en privat tilbyder, kan man ikke forvente det samme rettsvernet som ved mottakelse av offentlige tjenester og i møte med det offentlige. Departementet bemerker likevel at private tjenestetilbydere trolig vil ønske å bruke tolk dersom dette etterspørres av deres kunder.

Tolking i offentlige organers kommunikasjon med døve, hørselshemmede og døvblinde er omtalt i punkt 4.3.4.3.

Særlig om apotek

Sjukehusapoteka Vest har bedt om at det klargjøres om lovforslaget også skal gjelde for apotekutsalgene til sykehusapotekene. Departementet bemerker at sykehusapotekene vil falle inn under det foreslåtte virkeområdet til tolkeloven ettersom de er statlige helseforetak. Om det gjelder en plikt til å bruke tolk er avhengig av om det er plikt i særlovgivningen. I tilfeller hvor det ikke er regler om bruk av tolk i særlov, vil det avgjørende være om oppgaven eller tjenesten faller innenfor den generelle plikten til å bruke tolk etter tolkeloven.

Den som yter helse- og omsorgstjenester, skal gi informasjon til den som har krav på det etter reglene i pasient- og brukerrettighetsloven, jf. helsepersonelloven § 10 første ledd første punktum. Pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2 gir pasienter og brukere rett til informasjon om helsehjelpen. Helsehjelp omfatter blant annet handlinger med behandlende formål som er utført av helsepersonell, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav c. Det går fram av Helsedirektoratets kommentarer til helsepersonelloven at der apotekpersonell utfører tjenester som innebærer individrettet oppfølgning eller behandlingstilbud, kan dette være helsehjelp. Slike tjenester må være basert på kunnskap om den aktuelle pasienten. Videre må den inneholde en individuell faglig vurdering som er av kvalifisert handlingsrettet karakter. Generell veiledning og informasjon til kunden om et legemiddel vil typisk være å anse som produktinformasjon og ikke som helsehjelp.

En pasient skal blant annet få informasjon som er nødvendig for å få innsikt i innholdet i helsehjelpen, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2 første ledd. Pasienten skal også informeres om mulige risikoer og bivirkninger. Informasjonen må blant annet være tilstrekkelig for at pasienten skal kunne benytte sin rett til medvirkning, herunder medvirke ved valg av helsehjelp der det er mer enn ett alternativ. Det gjelder også informasjon om legemidler, og bruken av dem, fra apoteket. Informasjonen skal være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger f.eks. språkbakgrunn, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5. Hvis pasienten ikke kan kommunisere med apoteket på norsk og det er avgjørende at pasienten skjønner informasjonen, må det skaffes tolk.

Det går fram av forarbeidene til pasient- og brukerrettighetsloven at den som yter helsehjelpen, har ansvaret for å tilrettelegge informasjonen eller for å få dette gjort. Personen har derfor i utgangspunktet krav på tolk når det er nødvendig for å forstå nødvendig informasjon fra apoteket. Personen vil likevel ikke ha krav på tolk ved utlevering av legemidler i apotek dersom nødvendig informasjon allerede er gitt via tolk da resepten ble skrevet ut.

Ettersom det er regler som innebærer krav om bruk av tolk i særloven, vil i utgangspunktet ikke den generelle plikten til å bruke tolk etter tolkeloven komme til anvendelse. Kravet om å bruke kvalifisert tolk etter tolkeloven vil gjelde også når plikten til å bruke tolk følger av særlov, men bare dersom bruk av tolk er «nødvendig for å ivareta hensynet til rettssikkerhet eller for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste». Terskelen for at det skal foreligge krav om å bruke kvalifisert tolk etter forslaget er høy, og kravet vil i hovedsak inntre i saker som har stor betydning for den enkeltes rettigheter og plikter. Se også punkt 5.2.4.2. Apotekene har en viktig rolle i å formidle informasjon om medisinbruk mv., men oppgaven vil normalt falle utenfor tilfellene hvor det vil gjelde krav om kvalifisert tolk etter tolkeloven.

Særlig om barnehager og skoler

I høringen foreslo departementet at tolkeloven også skal gjelde private barnehager, frittstående skoler og private grunnskoler godkjent etter opplæringsloven § 2-12. Private barnehager og skoler som er godkjent etter barnehageloven, friskoleloven og opplæringsloven driver barnehage- og skolevirksomhet på lik linje med offentlige barnehager og skoler. Disse virksomhetene omfattes av en godkjenningsordning, men utfører ikke oppgaver på vegne av et offentlig organ. Departementet foreslo derfor i høringen å regulere særskilt at disse virksomhetene skal omfattes av tolkeloven. Departementet opprettholder dette forslaget med noen mindre justeringer.

Departementet foreslår at det presiseres at det er barnehager som er godkjent etter barnehageloven som omfattes, da det ellers kan være tvil om hva som menes med private barnehager. Retten til barnehageplass gjelder dessuten barnehager i samsvar med barnehageloven med forskrifter. Hvilke virksomheter som har godkjenningsplikt følger av barnehageloven § 6. Departementet opprettholder at tolkeloven skal gjelde for frittstående skoler. Departementet foreslår at tolkeloven i tillegg til private grunnskoler som er godkjent etter opplæringsloven § 2-12, skal gjelde for private videregående skoler som er godkjent etter opplæringsloven § 3-11. Det er bare én privat videregående skole som er godkjent etter denne bestemmelsen, og det er den tysk-norske skolen. Departementet foreslår at det i lovteksten vises til hvilken lov virksomhetene er godkjent etter, men ikke til paragrafer.

Særlig om oversettelser

Departementet foreslo i høringen at loven skal gjelde for tolking mellom norsk og andre språk. Kristiansand tingrett og Riksadvokaten mener det ikke kommer klart nok fram at loven ikke omfatter skriftlig oversettelse og at det heller ikke er godt nok begrunnet hvorfor loven ikke skal omfatte dette.

Tolking og oversettelse er to ulike profesjoner. Departementet mener derfor det ikke er naturlig at oversettelser skal inkluderes i tolkeloven. Departementet mener videre at det er tilstrekkelig klart at oversettelser ikke omfattes av tolkeloven ettersom loven gjelder tolking. Samtidig ser departementet at det kanskje ikke er så kjent at tolking og oversetting er to ulike profesjoner og vil være oppmerksom på dette i veiledning om loven.

4.3.4.3 Særlig om tolking mellom offentlige organer og døve, hørselshemmede og døvblinde

Generelt

Departementet foreslo i høringen at tolkeloven ikke skulle gjelde for tolking for døve, hørselshemmede og døvblinde. Flere av høringsinstansene mener en slik avgrensning er dårlig begrunnet og kan oppleves diskriminerende. På den andre siden er det flere instanser som støtter avgrensningen og som er bekymret for at en innlemming i tolkeloven vil frata døve, hørselshemmede og døvblinde rettigheter.

NAV formidler tolketjenester til døve, hørselshemmede og døvblinde. NAV rapporterer om at det til sammen var 2 544 døve, hørselshemmede og døvblinde brukere som benyttet tolk i 2019. Bestillinger fra andre betalere utgjorde 6 900 tolkebestillinger. NAVs tolketjeneste formidlet tolk til 88 prosent av oppdragene. De resterende 12 prosent ble ikke dekket som følge av manglende tilgang på tolk. Innenfor tegnspråktolking er det lang tradisjon for utdanning og de fleste tegnspråktolker har bachelorgrad.

Dette innebærer at det er mindre underforbruk av tolk og mer bruk av kvalifiserte tolker innenfor tegnspråktolking enn innenfor taletolking. Tolkene formidles gjennom NAV, som stiller krav om god tolkeskikk mv. Dette tyder på at det ikke er like stort behov for en lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk når det gjelder tolking for døve, hørselshemmede og døvblinde.

Departementet mener likevel at det er gode grunner til at tolkeloven skal gjelde for tolking mellom offentlige organer og døve, hørselshemmede og døvblinde. For det første er norsk tegnspråk likeverdig med norsk talespråk, og det kan dermed være grunn til å ha like regler om offentlige organers ansvar for tolkingen. Det vises i denne sammenheng til Prop. 108 L (2019–2020) Lov om språk (språklova) hvor det foreslås en ny språklov hvor det slås fast at norsk tegnspråk er likeverdig med norsk som språklig og kulturelt uttrykk. Departementet viser også til FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) og da særlig artikkel 30 nr. 4 om at mennesker med nedsatt funksjonsevne på lik linje med andre skal ha rett til anerkjennelse av og støtte til sin spesielle kulturelle og språklige identitet, herunder tegnspråk og døvekultur.

Det er dessuten ønskelig med en helhetlig tilnærming til tolkeyrket. Behovene for å stille krav til kvalitet og til utøvelsen av tolkeoppdraget, gjelder tolking generelt, uavhengig av hvilket språk det tolkes på. En helhetlig tilnærming kan styrke tolkeyrket som profesjon.

Departementet foreslår på denne bakgrunn ikke å gå videre med avgrensningen som var foreslått i høringen. Departementet understreker at det å inkludere tolking for døve, hørselshemmede og døvblinde i tolkeloven, ikke fratar den enkelte noen rettigheter. Tolkeloven vil tydeliggjøre offentlige organers ansvar for å bruke tolk og det vil lov- og forskriftsfestes krav til tolken. Tolkeloven vil ikke innskrenke den enkeltes rettigheter til å få tolketjenester. Nedenfor omtales forholdet til folketrygdloven nærmere.

Forholdet til folketrygdloven

Reglene om rett til stønad til tolk for døve, hørselshemmede og døvblinde etter folketrygdloven er ikke til hinder for at tolkeloven også kan gjelde. Tolkeloven og folketrygdloven gjelder ulike forhold. Tolkeloven handler blant annet om plikt for offentlige organer til å bruke tolk, mens folketrygdloven gir den enkelte en generell rett til stønad til tolketjenester til arbeids- og dagliglivet. Folketrygdloven handler dessuten om bruk av tolk på flere områder enn i kontakt med offentlige organer. Folketrygdloven gir også en utvidet rett til stønad til ledsagertjenester for døvblinde.

Det følger av langvarig og fast praksis at NAV har ansvar for å yte tolketjenester også når andre sektorer har finansieringsansvaret. Tolketjenesten formidler tolker som først og fremst oversetter mellom norsk tale og norsk tegnspråk eller skriftlig norsk. Retten til stønad etter folketrygdloven er etter gjeldende regler begrenset av at ytelsen faller inn under ansvarsområdet i annen lovgivning. Dette betyr at dersom det offentlige organet har plikt til å bruke tolk, har ikke personen som trenger tolketjeneste rett til stønad til tolketjenester over folketrygden. NAV har fortsatt ansvaret for å gi tolketjenester i slike tilfeller, men det er det offentlige organet som skal finansiere tjenesten.

I tolkeloven vises det for det første til at offentlige organer har plikt til å bruke tolk når dette følger av annen lov. Dersom plikten til å bruke tolk følger av annen lov, er det i dag ikke rett til stønad fra NAV. Dette endres ikke av at plikten gjentas i tolkeloven.

Den generelle plikten til å bruke tolk etter tolkeloven skal gjelde «når det er nødvendig for å ivareta hensynet til rettssikkerhet eller for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste». Plikten vil i all hovedsak innebære en lovfesting og tydeliggjøring av den generelle plikten som i dag kan utledes av forvaltningsloven samt det ulovfestede kravet til forsvarlig saksbehandling. Plikten kan innebære en viss utvidelse i noen sektorer, sammenlignet med hva som har vært lagt til grunn i praksis. Dette gjelder blant annet for barnehage og grunnopplæring. I den grad tolkeloven utvider plikten sammenlignet med det som kan utledes av forvaltningsloven, vil retten til stønad og NAVs finansieringsansvar over folketrygden begrenses tilsvarende fordi det offentlige organet da skal finansiere bruken av tolk.

Plikten til å bruke tolk etter tolkeloven skal også gjelde for domstoler og påtalemyndighetene. Forvaltningsloven gjelder ikke for disse organene. Det finnes derimot regler om bruk av tolk i domstolloven § 135 og et mer indirekte krav i straffeprosessloven § 304. I tillegg innebærer både Grunnloven og internasjonale forpliktelser at det må brukes tolk. Grunnloven § 95 og EMK artikkel 6 omhandler retten til en rettferdig rettergang. EMK artikkel 5 slår fast at enhver som blir pågrepet straks skal bli underrettet på et språk vedkommende forstår, om grunnene til pågripelsen og om en eventuell siktelse mot vedkommende. Retten til stønad og NAVs finansieringsansvar gjelder ikke i den utstrekning domstolene og påtalemyndighetene har plikt til å bruke tolk etter annen lovgivning.

I de aller fleste tilfeller hvor det vil være plikt til å bruke tolk etter tolkeloven, vil det også i dag være en plikt for det offentlige organet. Dersom det er tilfeller hvor det i dag ikke er lagt til grunn at det offentlige organet har en plikt til å bruke tolk, blir konsekvensen at det offentlige organet, og ikke NAV, har finansieringsansvaret. NAV skal fortsatt ha ansvar for å gi tolketjenester i slike tilfeller, men den enkelte har ikke rett til stønad fra NAV, fordi det offentlige organet skal betale for tjenesten.

En mulig problemstilling er at det kan oppstå uenighet mellom NAV og det offentlige organet om finansieringsansvaret. Slik uenighet kan også oppstå etter dagens regelverk, og en tydeligere plikt for offentlige organer til å bruke tolk vil ikke øke risikoen for at slik uenighet oppstår. Det følger dessuten, som nevnt, av langvarig og fast praksis at NAV har ansvar for å yte tolketjenester også når andre sektorer har finansieringsansvaret. En eventuell uenighet om finansieringsansvaret skal dermed ikke gå ut over den enkelte som trenger tolk.

Hva betyr det at tolkeloven skal gjelde tolking mellom offentlige organer og døve, hørselshemmede og døvblinde

I de fleste tilfeller hvor det blir plikt for offentlige organer til å bruke tolk etter tolkeloven, er det som nevnt allerede en indirekte plikt til å bruke tolk etter forvaltningsloven. Å inkludere tolking mellom offentlige organer og døve, hørselshemmede og døvblinde vil derfor ikke ha store konsekvenser i praksis.

Én konsekvens av å inkludere tolking for døve, hørselshemmede og døvblinde i tolkeloven, er at det vil bli krav om å bruke kvalifisert tolk i tilfeller hvor bruk av tolk er nødvendig for å ivareta hensynet til rettssikkerhet eller for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste. Dette vil heller ikke innebære noen stor endring i praksis ettersom det innenfor tegnspråktolking er lang tradisjon for utdanning og de fleste tegnspråktolkene har bachelorgrad.

At tolkeloven skal gjelde innebærer at det blir stilt krav til tilfredsstillende tekniske løsninger mv. i forbindelse med fjerntolking, krav om retningslinjer for bestilling og bruk av tolk og krav om politiattest for tolker som tar oppdrag for organer i straffesakskjeden. Dessuten skal det kunne gjennomføres tilsyn med overholdelsen av utvalgte bestemmelser i tolkeloven og det offentlige organet skal kunne pålegges retting, se punkt 5.8. Andre konsekvenser av at tolkeloven skal gjelde, er at det vil bli stilt krav til tolkene, som krav til god tolkeskikk mv.

Behovet for tilpasninger i tolkeloven mv.

Departementet mener de fleste bestemmelsene i tolkeloven kan gjelde for tolking for døve, hørselshemmede og døvblinde uten at det er behov for tilpasninger.

Forslaget til § 2 endres sammenlignet med høringen ved at avgrensningen mot tolking for døve, hørselshemmede og døvblinde, tas ut. Departementet foreslår dessuten en endring av bestemmelsen om virkeområde ved å bruke ordlyden «tolking til og fra norsk» i stedet for «tolking mellom norsk og andre språk». Hensikten med denne endringen er å unngå at virkeområdet forstås for snevert. Loven skal omfatte tolking mellom norsk tale og norsk tegnspråk. Loven skal også omfatte tolking mellom norsk og andre lands tegnspråk og annen tolking i offentlige organers kommunikasjon med døve, hørselshemmede og døvblinde, som taktiltolking og skrivetolking.

Departementet understreker at de foreslåtte unntakene fra kravet om å bruke kvalifisert tolk kan være aktuelle i enkelte tilfeller, se punkt 5.2.4.4. For eksempel kan det være vanskelig å få tak i kvalifiserte tolker som kan tolke mellom andre lands tegnspråk og norsk talespråk, eventuelt via norsk tegnspråk. Departementet vurderer at de foreslåtte unntakene er tilstrekkelige til å dekke situasjoner der det ikke finnes kvalifiserte tolker eller tilsvarende kvalifikasjonsordninger som for taletolker. Dersom det viser seg at det er behov for et mer spesifikt unntak fra kravet om å bruke kvalifisert tolk, vil departementet komme tilbake til dette. Departementet viser til at det uansett er foreslått en dispensasjon slik at kravet om kvalifisert tolk ikke vil gjelde fullt ut før etter en overgangsperiode på fem år etter lovens ikrafttredelse. Dispensasjonen kan også forlenges i forskrift ved behov.

Departementet foreslår en mindre språklig endring i lovforslagets § 6 for at det skal passe bedre også for tilfeller hvor en person ikke kan kommunisere på norsk talespråk. For øvrig er det etter departementets vurdering ikke behov for endringer i lovforslaget som følge av at tolking for døve, hørselshemmede og døvblinde skal inkluderes i loven.

Departementet ser at det vil være behov for enkelte tilpasninger i forslaget til forskrift til tolkeloven som var på høring samtidig med loven. For eksempel må det gjøres et unntak fra det foreslåtte kravet om at tolken ikke skal utføre andre oppgaver enn å tolke, slik at reglene ikke er til hinder for at en person kan opptre som både tolk og ledsager for personer med kombinert syns- og hørselshemming.

At tolkeloven ikke skal avgrenses mot tolking for døve, hørselshemmede og døvblinde, betyr også at tegnspråktolker skal kunne oppføres i Nasjonalt tolkeregister dersom de oppfyller kravene for dette. Tegnspråktolker med bachelorgrad kan oppføres i kategori B i registeret. Det kan også legges til rette for at tegnspråktolker kan oppføres i kategori D etter å ha oppnådd 30 studiepoeng innen studiet Tegnspråk og tolking. For at tegnspråktolker skal kunne oppføres i øvrige kategorier må statsautorisasjonsordningen og Tospråktesten utvides til å omfatte tegnspråktolker og det må gjøres enkelte tilpasninger i kurset Tolkens ansvarsområde (TAO). Departementet mener det vil være en fordel om tegnspråktolker kan oppføres i alle kategorier i registeret, men det er ikke avgjørende at dette er mulig fra lovens ikrafttredelse.

4.4 Forhold til øvrig lovgivning

4.4.1 Forslaget i høringen

Departementet foreslo i høringen at tolkeloven skal gjelde, med mindre annet er bestemt i eller i medhold av lov. Videre foreslo departementet å regulere i tolkeloven at det i særlovgivningen ikke kan stilles lavere kvalifikasjonskrav enn det som følger av tolkeloven og at det bare kan gis strengere regler om taushetsplikt enn det som følger av tolkeloven.

4.4.2 Høringsinstansenes syn

Det er få høringsinstanser som har uttalt seg om forslaget. Bufdir er positiv til at tolkeloven oppstiller en minstenorm og åpner for strengere regler i annen lov. Barneombudet mener det hadde vært best å samle alt i én lov og ikke ha regler om bruk av tolk både i tolkeloven og i de ulike særlovene. Justis- og beredskapsdepartementet (JD) mener forholdet til annen lovgivning er uklart. Videre peker JD på at dersom det i særlov er kvalifikasjonskrav og regler om taushetsplikt som avviker fra reglene i tolkeloven, må det bero på en konkret tolkning hvilke regler som gjelder og at slike begrensninger som departementet foreslo bare bør vedtas dersom tungtveiende grunner taler for det. JD har også synspunkter om forholdet til annen lovgivning når det gjelder flere av de konkrete bestemmelsene i forslaget til tolkelov. Disse innspillene omtales og vurderes i tilknytning til de aktuelle bestemmelsene.

4.4.3 Departementets vurderinger og forslag

Departementet opprettholder forslaget i høringen om at tolkeloven bør gjelde med mindre annet er bestemt i eller i medhold av lov, se forslag til § 3. Dette innebærer at det kan fastsettes både strengere og lempeligere regler i annen lov. I de fleste tilfeller vil tolkelovens regler supplere reglene i særlov og dermed utgjøre en minstestandard.

Om reglene i særlov kommer i stedet for reglene i tolkeloven eller suppleres av reglene i tolkeloven, må bero på en konkret tolkning. Dersom det ut fra lovtekst, forarbeider og andre rettskilder er klart at en særlov er ment å gi uttømmende regler om bruk av tolk på det aktuelle områder, vil reglene i særlov gjelde i stedet for de mer generelle reglene i tolkeloven. Det har også betydning hvordan reglene i særloven er utformet. Dersom det er spesialiserte regler om et forhold som også er regulert i tolkeloven, er det større grunn til å anse at særreglene kommer i stedet for tolkelovens regler. Dersom det er generelle regler og regler som indirekte forutsetter bruk av tolk, vil tolkelovens regler supplere reglene i særlov. Dersom reglene er like spesialiserte eller generelle, må det ved motstrid bero på en konkret tolkning hvilke regler som går foran.

Departementet ser at det kunne vært enklere å få oversikt over regelverket, dersom alle særregler om tolkebruk ble opphevet slik at alle regler om tolk ble samlet i tolkeloven. Samtidig er sektorene hvor det brukes tolk svært forskjellige og det kan være ulike behov for regulering. Tolkeloven vil fastsette en felles minstestandard, som vil gjelde med mindre annet er bestemt i eller i medhold av lov. Departementet legger til grunn at det i de fleste tilfeller vil være mest aktuelt med særregler som er strengere eller som gjelder andre forhold ved bruk av tolk enn det som er hensiktsmessig å regulere i den generelle loven. Det kan likevel ikke utelukkes at det på enkelte områder kan være behov for lempeligere regler.

I høringen foreslo departementet en begrensning i tolkeloven om at det i annen lov ikke kan stilles lavere kvalifikasjonskrav eller mindre strenge krav til taushetsplikt. Departementet foreslår ikke å gå videre med en slik begrensing. En slik bestemmelse vil ikke være bindende for nye lovvedtak, og forholdet mellom lover må uansett bero på en konkret tolkning. Departementet understreker likevel at det er gode grunner til at det ikke bør fastsettes mindre strenge krav om kvalifikasjonsnivå og taushetsplikt. De laveste kvalifikasjonskategoriene i Nasjonalt tolkeregister etablerer et minimumsnivå for hvilke kvalifikasjoner en tolk må ha for å anses som kvalifisert. En tolk som ikke oppfyller kravene til å bli oppført i den laveste kategorien, har ikke dokumentert et minimum av kvalifikasjoner for å kunne være tolk. Departementet mener derfor at det er liten grunn til å stille lavere kvalifikasjonskrav til tolken. Dersom det på enkelte områder skal gjelde lavere kvalifikasjonskrav, vil dette dessuten kunne undergrave hensikten med Nasjonalt tolkeregister og målet om at offentlige organer skal bruke kvalifisert tolk. Etter departementets vurdering er det heller ingen saklige grunner for å ha mindre strenge krav til taushetsplikt for tolker i særlovgivningen. Taushetsplikt er sentralt for å oppnå den tilliten som er nødvendig for å kunne utføre tolkeoppgaven på en god måte.

4.5 Forbud mot bruk av barn som tolk

4.5.1 Gjeldende rett

I dag er det et forbud mot bruk av barn som tolk i forvaltningsloven § 11 e. Bestemmelsen trådte i kraft 1. juli 2016. I bestemmelsen er det slått fast at barn ikke skal brukes til tolking eller annen formidling av informasjon mellom forvaltningen og personer som ikke har tilstrekkelige språkferdigheter til å kunne kommunisere direkte med forvaltningen. Forbudet gjelder både ved tolking til og fra minoritetsspråk og ved tolking for døve, hørselshemmede og døvblinde.

Unntak kan gjøres når det er nødvendig for å unngå tap av liv eller alvorlig helseskade, eller det er nødvendig i andre nødssituasjoner. Dette kan for eksempel være i ulykkessituasjoner, ved brann eller for å forhindre alvorlige lovbrudd.

Det kan også gjøres unntak når det ut fra hensynet til barnet og omstendighetene for øvrig må anses forsvarlig. I denne vurderingen tas det blant annet hensyn til barnets alder og modenhet.

4.5.2 Forslaget i høringen

Departementet foreslo i høringen at forbudet mot bruk av barn som tolk flyttes fra forvaltningsloven til ny tolkelov. For å videreføre gjeldende rett ble forbudet foreslått å omfatte også tolking for døve, hørselshemmede og døvblinde, selv om lovforslaget for øvrig ble foreslått avgrenset mot slik tolking. Departementet foreslo unntak fra forbudet når det er nødvendig i nødssituasjoner eller i tilfeller der det ut fra hensynet til barnet og omstendighetene for øvrig må anses som forsvarlig.

4.5.3 Høringsinstansenes syn

Det er 20 høringsinstanser som har uttalt seg om forslaget. Høringsinstansene er i all hovedsak positive til forslaget om å flytte forbudet mot bruk av barn som tolk fra forvaltningsloven til ny tolkelov. Blant dem som støtter at forbudet tas inn i tolkeloven er Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet, Barneombudet, Oslo tingrett, Oslo kommune, Kristiansand kommune og Foreldreutvalget for grunnopplæringen og Foreldreutvalget for barnehager.

Bufdir anbefaler at forbudet også blir stående i forvaltningsloven. Vestfold fylkeskommune støtter ikke opphevingen av forvaltningslovens forbud mot bruk av barn som tolk, og mener dette kan gå utover barnets rettssikkerhet.

Høringsinstansene som har uttalt seg om det, blant andre Norges Døveforbund, er positive til at forbudet skal omfatte tolking for døve, hørselshemmede og døvblinde.

Flere høringsinstanser, blant andre Amnesty International, Barneombudet og LDO mener det foreslåtte unntaket knyttet til «tilfeller der det ut fra hensynet til barnet og omstendighetene for øvrig må anses som forsvarlig» er for vidt. Det pekes på at et unntak knyttet til nødssituasjoner bør være tilstrekkelig.

Helsedirektoratet mener det bør vurderes om heller ikke familiemedlemmer skal kunne brukes som tolk. Utdanningsforbundet omtaler også at slektninger ikke skal tolke for familien. Justis- og beredskapsdepartementet mener at forholdet mellom unntaket fra plikten til å bruke kvalifisert tolk og unntaket fra forbudet mot bruk av barn som tolk er uklart og at forholdet bør omtales noe nærmere i en proposisjon.

4.5.4 Departementets vurderinger og forslag

4.5.4.1 Generelt om å flytte og videreføre forbudet mot bruk av barn som tolk

Som omtalt i Prop. 65 L (2015–2016) Endringer i forvaltningsloven (forbud mot bruk av barn som tolk) er det ved innføring av en tolkelov nødvendig å vurdere på nytt hvor forbudet mot bruk av barn som tolk best kan plasseres i regelverket. Når det nå fremmes en egen lov som skal regulere bruk av tolk i offentlig sektor, vurderer departementet at forbudet mot bruk av barn som tolk bør inngå i denne loven, se forslag til § 4. Dette vil gi mer helhet og sammenheng i lovverket når det gjelder regler som angår tolking i offentlig sektor.

Etter departementets vurdering bør forbudet i forvaltningsloven da oppheves. Offentlige organer må forholde seg til tolkeloven, og dobbeltregulering kan gi risiko for feil ved endringer i forbudet. Departementet viser for øvrig til at det i NOU 2019: 5 Ny forvaltningslov – Lov om saksbehandlingen i offentlig forvaltning (forvaltningsloven) er foreslått at det tas inn en generell henvisning til tolkeloven i forvaltningsloven. Departementet legger til grunn at det vil bli vurdert om dette kan være hensiktsmessig i oppfølgingen av NOU 2019: 5.

Departementet foreslår etter dette at forbudet mot bruk av barn som tolk flyttes til tolkeloven, og at forvaltningsloven § 11 e oppheves.

Ved å ta bestemmelsen inn i tolkeloven, vil forbudet mot bruk av barn som tolk omfatte flere organer enn i dag. Forbudet gjelder i dag forvaltningsorganer, mens tolkeloven også skal gjelde for enkelte organer som ikke er forvaltningsorganer. Se omtalen av virkeområdet til tolkeloven i punkt 4.3.

I dag er forbudet formulert slik: «Offentlige organer skal ikke bruke barn til tolking eller annen formidling av informasjon mellom organet og personer som ikke har tilstrekkelige språkferdigheter til å kommunisere direkte med organet». Departementet foreslår å ta ut tillegget «mellom organet og personer som ikke har tilstrekkelige språkferdigheter til å kommunisere direkte med organet». Departementet mener tillegget er overflødig og at det rettslige innholdet ikke endres ved å ta det ut. Endringen vil gjøre at utformingen av bestemmelsene i tolkeloven blir mer enhetlig.

Det vises ellers til Prop. 65 L (2015–2016) Endringer i forvaltningsloven (forbud mot bruk av barn som tolk), der behovet for et forbud gjennomgås i punkt 2.1. Barn har ikke tolkefaglige kvalifikasjoner og barn som blir satt til å tolke eller formidle informasjon kan settes i en vanskelig rollekonflikt. Disse hensynene gjør seg gjeldende også i andre offentlige organer enn forvaltningsorganer.

4.5.4.2 Unntak fra forbudet mot bruk av barn som tolk

Departementet opprettholder forslaget om å endre unntaket sammenlignet med forvaltningsloven § 11 e. Departementet foreslår å forenkle ordlyden slik at unntaket gjelder «når det er nødvendig i nødssituasjoner», mot i dag da unntaket er «når det er nødvendig for å unngå tap av liv eller alvorlig helseskade, eller det er nødvendig i andre nødssituasjoner». Dette innebærer ikke realitetsendringer.

Unntaket for nødssituasjoner gir adgang til å bruke barn som tolk når det er et akutt behov for det, men skal ikke praktiseres for vidt. I nødssituasjoner kan situasjonen tilsi at informasjonsformidling ikke kan vente, for eksempel i kontakt med nødsentral, ambulanse eller sykehus i forbindelse med trafikkulykker, akutte og alvorlige sykdoms- eller skadetilfeller og brann. Barn kan bare brukes som tolk i en nødssituasjon dersom det er nødvendig. Hvis det finnes andre alternativer for å videreformidle den nødvendige informasjonen, skal barnet ikke brukes som tolk.

Feil kommunikasjon kan i seg selv føre til tap av liv eller alvorlig helseskade. Det er derfor viktig at aktuelle offentlige organer tilrettelegger for akutte behov for tolketjenester. Det må gjøres en konkret vurdering av hver enkelt situasjon, og det må vurderes hvor raskt tolk kan kontaktes. Det kan noen ganger være aktuelt med en alternativ løsning i den første akutte fasen, fram til kvalifisert tolk kan overta i den videre kommunikasjonen. Bruk av fjerntolking skal vurderes.

Nødssituasjoner kan også omfatte situasjoner der det er snakk om å redde vesentlige økonomiske interesser, for eksempel ved brann, oversvømmelser, store lekkasjer, strømbrudd eller lignende. Unntaket kan komme til anvendelse i disse situasjonene dersom risikoen for skade, herunder tap av vesentlige økonomiske interesser, er av et slikt omfang at skaderisikoen må veie tyngre enn risikoen ved å bruke barnet som tolk. Videre kan også muligheten for å forhindre alvorlige lovbrudd anses som en nødssituasjon.

Både i akutte og i andre situasjoner må det skilles mellom det som faktisk er tolking og en samtale der det gis informasjon, for eksempel mellom pårørende og ambulansepersonell. Det er naturlig at de som er til stede hjelper til med informasjon om hva som har skjedd osv., uten at dette må anses som tolking.

Departementet presiserer at unntaket gjelder selve tolkeoppdraget. Dersom tolken ikke kommer fram til tolkeoppdraget på grunn av en trafikkulykke, anses ikke dette som en nødssituasjon som berettiger bruk av barn som tolk i et avtalt møte.

Departementet har på bakgrunn av innspillene i høringen vurdert om det er nødvendig å videreføre unntak fra forbudet der det ut fra hensynet til barnet og omstendighetene for øvrig må anses som forsvarlig. Etter departementets vurdering omfatter dette unntaket andre tilfeller enn det som omfattes av unntaket om nødssituasjoner. Gjennom dette unntaket beholdes muligheten for at barn for eksempel kan formidle beskjeder til foreldrene i sektorer der dette er vanlig, for eksempel i skolen. Departementet foreslår å videreføre unntaket, men understreker at det skal være en høy terskel. For at dette unntaket skal komme til anvendelse må videreformidlingen av informasjon helt tydelig være forsvarlig ut fra hensynet til barnet.

I vurderingen av om det anses forsvarlig å bruke et barn som tolk, må det tas hensyn til sakens art, hva alternativene er og forhold ved barnet. Ved kompleks informasjon, eller der situasjonen kan bli belastende for barnet, skal barn ikke brukes som tolk. Det er bare i mer trivielle og hverdagslige saker det kan være aktuelt å bruke barn som tolk etter dette unntaket. Dersom det er andre muligheter for tolking i den aktuelle situasjonen, vil det heller ikke være forsvarlig å bruke barnet til å videreformidle informasjon. I vurderingen av om dette unntaket skal benyttes skal hensynet til barnet stå sentralt. Blant annet må barnets alder og modenhet tas i betraktning. Samtidig veies den samlede belastningen for barnet ikke nødvendigvis opp av alder og modenhet.

I tilfeller der bruk av tolk er nødvendig for å ivareta hensynet til rettssikkerhet eller for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste, er det krav om å bruke kvalifisert tolk, se punkt 5.2. Kravet om kvalifisert tolk utelukker i seg selv bruk av barn som tolk fordi barn ikke vil kunne oppfylle kvalifikasjonskravene. Departementet foreslår i punkt 5.2 at kravet om å bruke kvalifisert tolk kan fravikes når det ikke er forsvarlig å vente til en kvalifisert tolk er tilgjengelig, i nødssituasjoner eller når andre sterke grunner tilsier det. Dersom vilkårene for unntak er oppfylt, kan likevel ikke det offentlige organet uten videre bruke et barn som tolk. Dette vil ikke være trivielle og hverdagslige saker, men saker der bruk av tolk er nødvendig for å ivareta hensynet til rettssikkerhet eller for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste. I slike tilfeller vil det bare være aktuelt å bruke barn som tolk hvis det er en nødssituasjon. Departementet understreker at barn bare kan brukes som tolk i nødssituasjon dersom det er nødvendig. Hvis det finnes andre alternativer for å videreformidle den nødvendige informasjonen, skal barnet ikke brukes som tolk.

4.5.4.3 Bruk av familiemedlemmer som tolk

Departementet er enig med Helsedirektoratet og Utdanningsforbundet i at familiemedlemmer og slektninger i utgangspunktet ikke bør brukes som tolk. Departementet mener derimot at det ikke er nødvendig å lovregulere dette særskilt. I saker hvor det er nødvendig for å ivareta hensynet til rettssikkerhet eller for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste, vil det som regel følge av kravet om å bruke kvalifisert tolk at det ikke kan brukes familiemedlemmer eller slektninger som tolk. Kravet til habilitet, som omtales i kap. 6.3, vil også være til hinder for at tolker kan ta oppdrag som tolk i saker hvor de er inhabile med mindre det er nødvendig i nødssituasjoner eller det ut fra omstendighetene må anses som forsvarlig. Departementet mener de generelle reglene om bruk av tolk er tilstrekkelige for å forhindre bruk av familiemedlemmer og slektninger som tolk i de sakene hvor dette er særlig viktig å unngå.

4.6 Behandling av personopplysninger

4.6.1 Gjeldende rett

Regler om behandling av personopplysninger er fastsatt i personopplysningsloven. Personopplysningsloven gjennomfører EUs personvernforordning (også omtalt som GDPR), og forordningen gjelder som lov med visse tilpasninger, jf. personopplysningsloven § 1.

Personopplysninger er enhver opplysning om en identifisert eller identifiserbar fysisk person, jf. forordningen artikkel 4 nr. 1. Behandling av personopplysninger er bare lovlig dersom det foreligger et behandlingsgrunnlag som angitt i forordningen artikkel 6 nr. 1. Behandlingsgrunnlaget kan for eksempel være samtykke fra personen opplysningene gjelder, at behandlingen er nødvendig for å oppfylle en rettslig forpliktelse som påhviler den behandlingsansvarlige eller at behandlingen er nødvendig for å utføre en oppgave i allmennhetens interesse eller utøve offentlig myndighet. Når behandlingen er nødvendig for å oppfylle en rettslig forpliktelse, utføre en oppgave i allmennhetens interesse eller utøve offentlig myndighet kreves det et supplerende rettsgrunnlag i nasjonal rett, der formålet med behandlingen framgår, jf. artikkel 6 nr. 3.

Forordningen artikkel 9 regulerer behandling av særlige kategorier av personopplysninger. Dette er blant annet opplysninger om etnisk opprinnelse, politisk oppfatning og religion. Behandling av slike opplysninger er i utgangspunktet forbudt, med mindre et av vilkårene i artikkel 9 nr. 2 er oppfylt. Behandling er for eksempel tillatt dersom den registrerte har gitt sitt samtykke, jf. bokstav a, eller behandlingen er nødvendig av hensyn til viktige allmenne interesser, jf. bokstav b. For det sistnevnte behandlingsgrunnlaget kreves nasjonal lovregulering i tillegg. Lovbestemmelsen må stå i et rimelig forhold til det mål som søkes oppnådd, være forenlig med det grunnleggende innholdet i retten til vern av personopplysninger og sikre egnede og særlige tiltak for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser.

Et samtykke må oppfylle kravene etter personvernforordningen for å utgjøre et gyldig behandlingsgrunnlag. Samtykke er en frivillig, spesifikk, informert og utvetydig aksept fra den registrerte om at vedkommende aksepterer behandling av egne personopplysninger, jf. forordningen artikkel 4 nr. 11.

Adgangen til å bruke samtykke som behandlingsgrunnlag beror på en nærmere vurdering, der det tas utgangspunkt i kravene som stilles til samtykke, herunder kravet til frivillighet. Dersom et samtykke ikke kan anses frivillig avgitt er det ikke adgang til å bruke samtykke som behandlingsgrunnlag. I vurderingen skal det blant annet tas hensyn til skjevheten mellom den behandlingsansvarlige og den registrerte samt eventuelle negative konsekvenser ved ikke å samtykke.

Offentlige myndigheters behandling av personopplysninger er i forordningens fortale punkt 43 trukket fram som eksempel på et tilfelle der det kan foreligge en klar skjevhet mellom den behandlingsansvarlige og den registrerte. Denne skjevheten kan gjøre det usannsynlig at samtykket er avgitt frivillig med hensyn til alle omstendigheter som kjennetegner situasjonen

4.6.2 Forslaget i høringen

Departementet foreslo i høringen at det gis et uttrykkelig hjemmelsgrunnlag for behandling av personopplysninger om tolker i tolkeloven, selv om loven i seg selv ville kunne oppfylt kravet om supplerende rettsgrunnlag etter forordningen artikkel 6 nr. 3. Forslaget gikk ut på å lovfeste eksplisitt at offentlige organer kan behandle personopplysninger, inkludert opplysninger om etnisk opprinnelse, når det er nødvendig for å utføre oppgaver etter tolkeloven.

4.6.3 Høringsinstansenes syn

Det er få høringsinstanser som har uttalt seg om forlaget. Kompetanse Norge og Kristiansand kommune støtter forslaget og bekrefter at det er behov for å kunne behandle personopplysninger for å kunne bestille tolk.

4.6.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet opprettholder forslaget i høringen om å gi et uttrykkelig hjemmelsgrunnlag for behandling av personopplysninger om tolker i tolkeloven, selv om loven i seg selv ville kunne oppfylt kravet om supplerende rettsgrunnlag etter forordningen artikkel 6 nr. 3. I forslaget til § 5 første ledd gis offentlige organer hjemmel til å behandle personopplysninger når det er nødvendig for å utføre oppgaver etter tolkeloven.

Det skal ikke behandles personopplysninger i større utstrekning enn det som er nødvendig for tolkeoppdraget og saksbehandlingen for øvrig. Departementet antar at det i hovedsak vil være behov for å behandle opplysninger om tolkens navn, kontaktinformasjon, språk og kvalifikasjoner. Opplysninger om språk kan i visse tilfeller avsløre etnisk opprinnelse, og dermed utgjøre en særlig kategori opplysning etter personvernforordningen artikkel 9. Disse opplysningene er sentrale for å oppfylle målet med tolketjenesten og behandling er derfor nødvendig av hensyn til viktige allmenne interesser.

Det er ikke nødvendig å behandle andre særlige kategorier av opplysninger om tolker. I henhold til proporsjonalitetskravet i forordningen artikkel 9 bokstav g foreslås det derfor at adgangen til å behandle særlige kategorier av personopplysninger begrenses til opplysninger som kan avsløre etnisk opprinnelse.

Departementet har vurdert muligheten for å basere behandlingen av personopplysninger om tolken på samtykke, men har kommet til at dette ikke er hensiktsmessig. Konsekvensen av å ikke samtykke til behandling av personopplysninger er at tolken ikke vil kunne ta oppdrag som tolk. Som følge av dette mener departementet at det ikke vil være tilstrekkelig klart at et samtykke vil kunne anses frivillig avgitt, og behandlingen bør derfor baseres på hjemmel i lov.

Departementet understreker at forslaget bare gjelder offentlige organers behandling av opplysninger om tolken. Hvilke opplysninger organet kan behandle om den tjenesten eller myndighetsutøvelsen retter seg mot, må bero på det rettslige grunnlaget for den aktuelle tjenesten eller oppgaven og hva som eventuelt finnes av annet behandlingsgrunnlag.