3 Foreldreansvar der mor ikke er gift eller bor sammen med barnets far mv.

3.1 Innledning

Gjeldende regel i barneloven om foreldreansvar der foreldrene aldri har bodd sammen er ikke kjønnsnøytral, den gir mor foreldreansvaret alene. Departementet foreslår å endre barnelovens regler om foreldreansvar slik at alle foreldre vil få felles foreldreansvar, også de foreldrene som ikke bor sammen ved barnets fødsel. Der foreldrene ikke bodde sammen ved barnets fødsel, kan hver av foreldrene melde fra innen ett år hvis de ikke ønsker felles foreldreansvar.

Dersom mor melder fra om det, får hun foreldreansvaret alene og far må i så tilfelle gå til sak for å få felles foreldreansvar. Far kan på sin side også melde fra om at han ikke ønsker å ha felles foreldreansvar. For å gi mor og far mulighet til å prøve ut samarbeidet om foreldreansvaret, foreslås det at tidsfristen for å melde fra om at det ikke ønskes felles foreldreansvar settes til ett år fra farskap er etablert. Fristen for å melde fra skal være den samme for både mor og far.

3.2 Gjeldende rett

3.2.1 Foreldreansvaret. Innhold og hvem som har foreldreansvar

Foreldreansvaret innebærer både en plikt for foreldrene til å ta omsorg for barnet og en rett til å bestemme på barnets vegne i personlige forhold av ulik art. Til foreldreansvaret hører å ta avgjørelser om personlige forhold for barnet, jf. barneloven § 30 første ledd. Bortsett fra flytting utenlands, jf. barneloven § 40, er beføyelsene som ligger under foreldreansvaret kun angitt i praksis og forarbeider. Det sentrale innholdet i foreldreansvaret er myndighet til å bestemme over barnets personlige forhold, blant annet vergemål, medisinsk behandling, utstedelse av pass, valg av type skole, samtykke til adopsjon, navnevalg, samtykke til ekteskapsinngåelse, innmelding i trossamfunn, samtykke til medisinske inngrep og flytting utenlands.1 Foreldre som har felles foreldreansvar må være enige om disse beslutningene.

Området for foreldreansvaret etter samlivsbrudd avgrenses av barneloven § 37 mot større avgjørelser om dagliglivet, herunder om barnet skal gå i barnehage og flytting innenlands, som den av foreldrene barnet bor fast hos treffer. Den som har samvær med barnet kan treffe avgjørelser som følger med det å være sammen med barnet, jf. barneloven § 42 andre ledd. Barnet selv skal etter hvert involveres i beslutningene.

Foreldre som er gift når barnet blir født har etter barneloven i dag felles foreldreansvar, jf. barneloven § 34 første ledd. Departementet legger til grunn at et ekteskap anses å bestå fram til det formelt er oppløst ved skilsmisse, og at foreldrene som følge av dette får felles foreldreansvar for barn de får sammen i separasjonstiden. Dette gjelder uavhengig av om de bor sammen eller ikke ved fødselen.2 Også samboere har felles foreldreansvar for felles barn etter barneloven § 35 andre ledd.

Foreldre som er gift eller bor sammen kan ikke avtale at én av dem skal ha foreldreansvaret for felles barn alene.

Etter samlivsbrudd kan foreldrene avtale at en av foreldrene i stedet skal ha foreldreansvaret alene, eller den som ønsker foreldreansvaret alene kan få dom for dette, jf. § 34 andre ledd første og andre punktum og § 35 tredje ledd.

Dersom foreldrene verken er gift eller bor sammen, har mor etter barneloven § 35 første ledd i dag foreldreansvaret alene. Denne regelen er begrunnet i at mor er den som bor fast sammen med barnet etter fødselen og vil ha hovedansvaret for barnet. Foreldrene kan imidlertid inngå avtale om at de skal ha felles foreldreansvar, jf. barneloven § 35 tredje ledd. Dersom moren ikke er enig i at far skal få felles foreldreansvar for barnet, må far i tilfelle reise sak for domstolen om dette.

I Ot.prp. nr. 56 (1996–97) om endringer i barneloven behandlet departementet felles foreldreansvar der foreldrene aldri hadde bodd sammen og uttalte at det i utgangspunktet bør foreligge tungtveiende grunner for å nekte felles foreldreansvar. Videre heter det:

«At barnet som regel ikke har den samme nærhet i forholdet til vedkommende forelder, gjør imidlertid at vurderingen av barnets beste i disse tilfellene blir mer åpen i forhold til der foreldrene har bodd sammen. I vurderingen av hva som vil være til barnets beste bør det således generelt legges til grunn at det for de fleste barn vil være et gode at begge foreldre innehar foreldreansvaret, men at det er åpenbart at det også finnes unntak. Deretter blir det opp til lovanvender å vurdere hva som vil være til det enkelte barnets beste, blant annet ut fra en vurdering av foreldrenes evne til å samarbeide om de spørsmålene som faller inn under foreldreansvaret.»

I dom referert i Rt. 2011 s. 1572 oppsummerte Høyesterett reglene om felles foreldreansvar slik:

«I rettspraksis er det lagt til grunn at regelen ved samlivsbrudd er felles foreldreansvar med mindre særlige grunner tilsier at en av foreldrene bør ha foreldreansvaret alene, jf. Rt-2003-35 avsnitt 33. Dersom foreldrene aldri har bodd sammen, eller ikke har bodd sammen i barnets levetid, har man derimot foretatt en totalvurdering av hva som er til barnets beste uten å ta utgangspunkt i en regel om felles foreldreansvar, jf. Rt-2010-216 avsnitt 47 og HR-2011-2229-A.»

Foreldre som avtaler felles foreldreansvar skal sende melding til folkeregistermyndigheten, jf. barneloven § 39 første ledd første punktum. Avtaler om foreldreansvar må være sendt til Folkeregisteret for å være gyldige, jf. § 39 første ledd andre punktum. En slik avtale som ikke meldes til Folkeregisteret, blir uten rettsvirkning.

Reglene om foreldreansvar gjelder uavhengig av reglene om samvær i barneloven. At den forelderen som bor sammen med barnet har foreldreansvaret alene, er ikke til hinder for at den andre forelderen har samvær med barnet. Samværets omfang avtales eller fastsettes uavhengig av foreldreansvaret. En forelder som har omfattende samvær vil imidlertid som regel også ha felles foreldreansvar for barnet.

3.2.2 Nærmere om foreldreansvar i internasjonale saker

Lov 4. september 2015 nr. 85 om gjennomføring av konvensjon 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn (lov om Haagkonvensjonen 1996) trådte i kraft 1. juli 2016, og Norges ratifikasjon av konvensjonen fikk virkning fra samme dag. Nye bestemmelser i barneloven § 84 a og § 84 b berører foreldreansvar og omtales derfor i det følgende.3

I barneloven § 84 a første ledd fastsettes at reglene om foreldreansvar i § 34 og § 35 gjelder for barn som har vanlig bosted i Norge. Det samme gjelder for avtaler om foreldreansvar etter § 39. Når det gjelder barn som har hatt vanlig bosted i andre stater før det fikk vanlig bosted i Norge, følger det av § 84 a andre ledd at foreldreansvar eller tilsvarende myndighetsforhold skal legges til grunn i Norge når dette følger av artikkel 16 nr. 3 i Haagkonvensjonen 1996. Dette gjelder likevel ikke dersom det foreligger en utenlandsk avgjørelse som skal anerkjennes etter barneloven § 84 b.

Barneloven § 84 b innebærer at avgjørelse om foreldreansvar mv. skal legges til grunn når dette følger av overenskomst med annen stat, se merknader til denne paragrafen i punkt 13.2 i Prop. 102 LS (2014–2015) Lov om gjennomføring av konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn, og endringer i enkelte andre lover, og samtykke til ratifikasjon av konvensjonen.

3.3 Utenlandsk rett

I svensk rett er foreldreansvaret regulert i föräldrabalken (1949:381) 6 kapitlet. Föräldrabalken bruker begrepet «vårdnad». Dette svarer til det norske begrepet foreldreansvar. Dersom barnets foreldre er gift med hverandre når barnet fødes, har foreldrene automatisk felles foreldreansvar (vårdnad) for barnet. Gifter foreldrene seg senere, får de automatisk felles foreldreansvar (vårdnad) gjennom ekteskapet.

Det følger av föräldrabalken at moren har foreldreansvaret (vårdnad) alene dersom foreldrene ikke er gift med hverandre.4

Der en av foreldrene har foreldreansvaret alene, og begge foreldre ønsker felles foreldreansvar skal retten etterkomme deres begjæring, med mindre felles foreldreansvar er åpenbart uforenlig med barnets beste.5 Om barnet er folkbokført i Sverige, kan foreldrene også få felles foreldreansvar ved registrering hos skattemyndigheten etter at begge foreldrene har meldt fra til Socialnämnden i sammenheng med farskapsbekreftelse.6 Videre kan foreldrene inngå avtale om felles foreldreansvar. Avtalen, som skal inngås skriftlig og underskrives av begge foreldrene, skal godkjennes av Socialnämnden for å være juridisk gyldig. Socialnämnden skal godkjenne avtalen om det ikke er åpenbart at den er uforenlig med barnets beste.7

Det er far som må reise sak for domstolene for å få felles foreldreansvar (vårdnaden) hvis enslig mor ikke vil at de skal ha felles foreldreansvar.

I dansk rett er foreldreansvar regulert i forældreansvarsloven8. Forældreansvarsloven bruker betegnelsen «foreldremyndighed». Dette begrepet svarer til det norske begrepet foreldreansvar.

Foreldrene har felles foreldreansvar hvis de er gift med hverandre ved barnets fødsel eller de senere inngår ekteskap, jf. forældreansvarsloven § 6, stk. 1. Foreldre har også felles foreldreansvar hvis foreldrene har vært gift med hverandre de siste 10 måneder før barnets fødsel, jf. forældreansvarsloven § 6, stk. 3.

Moren har foreldreansvaret alene hvis ektefellene er separert ved barnets fødsel, med mindre den separerte mann eller medmor ved anerkjennelse eller dom anses som henholdsvis barnets far eller medmor, eller foreldrene har avgitt erklæring om at de sammen vil ivareta omsorgen og ansvaret for barnet, jf. forældreansvarsloven § 7, stk. 1 nr. 1.

Dersom foreldrene ikke er gift eller bor sammen, har de likevel felles foreldreansvar hvis de har avgitt erklæring om at de sammen vil ivareta omsorgen og ansvaret for barnet på nærmere vilkår, jf. forældreansvarsloven § 7 stk. 1 nr. 1. Foreldrene kan også ha felles foreldreansvar hvis de har inngått avtale om dette, jf. forældreansvarsloven § 7 stk. 1 nr. 2. Disse alternativene forutsetter at mannen må være registrert som far etter barneloven.

Foreldrene har også felles foreldreansvar hvis en mann eller kvinne anses å være henholdsvis far og medmor til barnet ifølge anerkjennelse eller dom, og foreldrene har eller har hatt felles Folkeregisteradresse de siste 10 måneder før barnets fødsel, jf. forældreansvarsloven § 7, stk. 3 nr. 1.

I andre tilfeller har moren foreldreansvaret alene.

Foreldre som har felles foreldreansvar og som ikke lever sammen kan avtale at én av dem skal ha foreldreansvaret alene, jf. forældreansvarsloven § 10. Avtale om foreldreansvar må meldes statsforvaltningen for å være gyldig, jf. loven §§ 9 og 10. Anmeldelse til statsforvaltningen skal skje på godkjent blankett. Anmeldelse kan også skje til domstolen, dersom sak om foreldreansvar er brakt inn for retten.

Er foreldre som har felles foreldreansvar og som ikke lever sammen uenige om foreldreansvaret, avgjør retten om felles foreldreansvar skal fortsette eller om én av dem skal ha foreldreansvaret alene. Retten kan kun oppheve felles foreldreansvar hvis det er holdepunkter for å anta at foreldrene ikke kan samarbeide om barnets forhold til barnets beste, jf. forældreansvarsloven § 11.

Foreldrene (både de som bor sammen og ikke) kan ved fødselen avgi erklæring om at de ønsker felles foreldreansvar. Hvis de ikke gjør dette, og mor derfor har foreldreansvaret alene, må far reise sak for å få felles foreldreansvar. Retten kan, etter anmodning fra en forelder som ikke har foreldreansvar, bestemme at det skal være felles foreldremyndighet eller retten kan overføre foreldremyndigheten til den forelderen som anmoder om endring, jf. forældreansvarsloven § 14 stk. 1. Alle avgjørelser etter loven skal treffes ut fra hva som er best for barnet, jf. § 4.

Også finsk rett bruker begrepet «vårdnad» for foreldreansvar. Reglene om foreldreansvar er fastsatt i lag angående vårdnad om barn och umgängesrätt, jf. lag 361/1983. Dersom barnets foreldre er gift med hverandre når barnet blir født, har de begge foreldreansvar for barnet. Er foreldrene ikke gift med hverandre når barnet blir født, har moren foreldreansvaret alene, jf. lov om värdnad om barn och umgängesrätt § 6 1 stykk 1 punktum.

Det er mulig for foreldrene å avtale felles foreldreansvar (vårdnad). Slik avtale skal godkjennes av sosialnemnden. Ved godkjenningen skal det tas hensyn til barnets beste og barnets egne ønsker. En av foreldrene eller begge kan be retten fatte beslutning om foreldreansvar for felles mindreårige barn, samvær, bosted og underhold.

Når det gjelder islandsk rett følger det av barnalagen9 at mor har foreldreansvaret alene dersom hun ikke er gift eller bor sammen med barnets far, jf. barnalagen § 29. For å regnes som samboende må samboerskapet være registrert.

Foreldrene kan avtale felles foreldreansvar eller avtale andre endringer om foreldreansvaret, jf. barnalagen § 32. Avtale om felles foreldreansvar skal spesifisere hvem av foreldrene barnet bor fast sammen med. Avtalen får virkning først når det er godkjent av Sysselmannen. Sysselmannen skal sende kopi av avtale til Register Iceland (som tilsvarer Folkeregisteret). Sysselmannen skal også veilede foreldrene om rettsvirkningene av avtale om foreldreansvar.

3.4 Internasjonale konvensjoner og instrumenter

Europarådskonvensjonen om den juridiske statusen for barn født utenfor ekteskap10 ble utarbeidet for å beskytte og forbedre situasjonen til disse barna. Norge ratifiserte konvensjonen 19. august 1976.

Artikkel 7 i konvensjonen slår fast at når barnet har tilknytning til begge foreldrene, må far ikke automatisk tildeles foreldreansvaret for barnet alene. Bestemmelsen er ikke til hinder for at foreldrene har felles foreldreansvar. Spørsmålet om endring av foreldreansvar skal bli løst i henhold til nasjonal rett i det enkelte land. Av Explantory report11 punkt 32 fremgår det at far ikke automatisk skal ha foreldreansvaret alene fordi barnet i disse tilfellene allerede vil ha tilknytning til mor. Dette er ikke til hinder for at foreldrene kan ha foreldreansvaret sammen, noe som vil være særlig relevant der foreldrene har felles husholdning. Det er opp til nasjonal rett å avgjøre spørsmål om endring av foreldreansvaret, jf. punkt 31 og punkt 33. Det kan for eksempel være tilfellet der mor har foreldreansvaret og dør. Det kan også være at mor anser seg ute av stand til å ivareta foreldreansvaret eller er uskikket til å ha det.

Kommisjonen for europeisk familierett (CEFL)12 foreslår i sine prinsipper at personer som har fått sitt juridiske foreldreskap etablert, bør ha (should have) foreldreansvar for barnet.13

3.5 Menneskerettighetene

En avgjørelse i den ene av foreldrenes favør vil kunne innebære et inngrep i den andre forelderens rett til familieliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8. I tillegg stiller EMK krav til rettergangen i artikkel 6. Tilleggsprotokoll 7-5 fastsetter dessuten at ektefeller skal ha like rettigheter og likt ansvar under og etter ekteskapet, men denne bestemmelsen har i praksis spilt en tilbaketrukket rolle.

I NOU 2008: 914 viser Karl Harald Søvig, nå prof. dr. juris, til at Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har behandlet flere saker med anførsler om diskriminering mellom foreldrene med utgangspunkt i retten til familieliv etter artikkel 8. Sakene har særlig omhandlet ulik regulering av fars posisjon etter om han har vært gift med moren eller ikke, se for eksempel Sommerfeld mot Tyskland15 og Sahin mot Tyskland16. Anførslene om diskriminering førte ikke frem. I saken Hoppe mot Tyskland17 forkastet EMD videre anførsler om at felles foreldreansvar fordrer foreldrenes enighet, var diskriminerende. EMD har normalt sett vært varsom med å konstatere krenkelse etter artikkel 8 der hvor nasjonale domstoler har avgjort tvister om foreldreansvar og fast bosted. En grunn til dette er at sakene regelmessig er lite egnet for internasjonal kontroll, fordi de er preget av konkrete avveininger etter en umiddelbar bevisførsel. Søvig viser likevel til at EMD har en dynamisk tolkningsstil, og diskrimineringsområdet er i rask endring.

3.6 Forskning og utredninger

Statistisk sentralbyrås (SSB) befolkningsstatistikk viser at 12,6 prosent av barn født i 2014 ble født av enslige mødre. Til sammenligning var andelen i 2008 på 14 prosent. Andelen barn født av enslige mødre har de senere årene vært stabil, men svakt synkende.

Blant foreldre som aldri har bodd sammen var det i 2002 og 2004 bare 19 prosent som oppga at de hadde felles foreldreansvar (Kitterød 2005).18 Det finnes ikke tall for hvor mange foreldre som har barn født utenfor samliv som i dag har avtalt felles foreldreansvar.

SSB gjennomførte i 2012 en undersøkelse om samvær og bosted for barn der foreldrene bor hver for seg. Undersøkelsen var en oppfølging av tilsvarende undersøkelser gjennomført av SSB i 2002 og 2004. SSB har med utgangspunkt i undersøkelsen publisert flere rapporter.

Undersøkelsen omfattet samarbeid mellom foreldre som bor hver for seg, og hvordan samarbeidet fungerer for ulike grupper av foreldre. Funn i undersøkelsen viser at foreldre som aldri har bodd sammen, oftere var i et konfliktfylt foreldreforhold, og at de var minst fornøyde med samværets omfang og sjeldnere enige om de daglige reglene for barna og oppfølging av barnas fritidsaktiviteter.19 Foreldre som aldri hadde vært gift eller bodd sammen hadde dessuten langt sjeldnere en samværsavtale enn de som hadde vært gift eller vært samboere. I undersøkelsen hadde kun 33 prosent av de foreldrene som aldri hadde bodd sammen eller vært gift en samværsavtale.

Videre viser undersøkelsen hvilke fedre som har liten eller ingen kontakt med barna når foreldrene bor hver for seg.20 Blant de fedrene i undersøkelsen som aldri hadde bodd sammen med moren hadde fire prosent ikke sett barnet siden brudd eller fødsel. Hele 17 prosent av fedrene hadde ikke hatt samvær siste år. 24 prosent av foreldrene hadde ikke månedlig samvær, og 36 prosent hadde maks tre dager samvær per måned. Ni prosent av samværsfedrene der foreldrene aldri hadde bodd sammen hadde verken hatt månedlig samvær eller kontakt med barna på telefon, sosiale media, e-post o.l. siste måned, mot tre prosent av samværfedrene totalt i undersøkelsen.

3.7 Tidligere behandling av foreldreansvar for barn født utenfor samliv

3.7.1 Klagenemnda for likestilling

Klagenemnda for likestilling behandlet i 2005 en klage21 over Likestillingsombudets uttalelse om at barneloven § 35 første ledd er i strid med likestillingsloven § 3. Bakgrunnen for saken var at Foreningen 2 Foreldre henvendte seg til Likestillingsombudet og ba ombudet vurdere om reglene i barneloven § 35 om at fedre som verken er gift eller samboende med barnets mor ved fødselen, ikke automatisk får foreldreansvar sammen med mor, er i strid med likestillingsloven. Likestillingsombudet konkluderte i sin uttalelse med at barneloven § 35 var i strid med likestillingsloven § 3.

Kompetansen til Klagenemnda for likestilling var i saken begrenset til kun å prøve spørsmålet om motstrid mellom de to lovene. Nemnda hadde ikke kompetanse til å avgjøre hvilken av lovene som i tilfelle av motstrid skulle gå foran. Klagenemndas flertall (fem medlemmer) kom til at barnelovens regel her var i strid med likestillingsloven § 3 om forbud mot forskjellsbehandling på grunn av kjønn.22 Flertallet uttalte blant annet:

«For nemndas flertall er spørsmålet om hvilke signaler loven gir om foreldrenes forventede deltakelse i barnas liv, det sentrale synspunktet. Når barnelovas § 35 unntar en gruppe fedre fra foreldreansvar, gir den signaler om at det er normalt og godtatt at disse fedrene ikke involverer seg i barnets ve og vel. Fullt ansvar alene for mor og ansvarsfrihet for far er en betydelig ulikhet. Når dette er kombinert med en relativt lett tilgang på foreldreansvar for en far dersom han anlegger sak, gir dette fedre en rett til å velge grad av tilknytning til sine barn.»

3.7.2 NOU 2008: 9 Med barnet i fokus

I NOU 2008: 9 Med barnet i fokus vurderte Strandbakken-utvalget reglene om foreldreansvar for barn født utenfor samliv. Utvalget mente at et felles automatisk foreldreansvar fremtrer som naturlig ut fra et generelt prinsipp om at barnets rettigheter og forhold til foreldrene i utgangspunktet skal være uavhengig av det rettslige og faktiske forholdet mellom foreldrene. Det samme gjelder i et likestillingsperspektiv. Men selv om likestilt foreldreskap i seg selv er en verdi som bør tilstrebes, kan dette ikke skje på bekostning av hva som er barnets beste.

Et samlet utvalg mente at dersom det innføres en regel om felles foreldreansvar uavhengig av om foreldrene har bodd sammen, må det være mulighet for å gjøre unntak.

Utvalget delte seg i et flertall og et mindretall i spørsmålet om dagens regel om at mor har foreldreansvaret alene bør beholdes.

Flertallet i utvalget (sju av elleve medlemmer), som ville beholde dagens regel, begrunnet dette slik:

• Det dreier seg om uensartede tilfeller.

• Hvis foreldrene er enige om felles foreldreansvar, kan de avtale dette.

• Der mor ønsker å dele foreldreansvaret med far, men far ikke ønsker å ta del i foreldreansvaret, vil det være lite å oppnå ved en lovregel.

• I noen tilfeller vil det ikke være til barnets beste med felles foreldreansvar.

• Det vil være en stor belastning for mor å gå til søksmål for å unngå at far får del i foreldreansvaret, og at bevisbyrden flyttes fra far til mor.

• De fleste fedre får felles foreldreansvar dersom de krever det for domstolene.

• Det vil være særlig belastende for den som har vært utsatt for overgrep selv å måtte ta rettslige skritt for å frata den andre forelderen foreldreansvaret.

• Også i enkelte andre tilfeller – for eksempel der far verken vil eller er interessert i å ta del i foreldreansvaret – synes det urimelig at mor må utvise aktivitet for å få foreldreansvaret alene.

Et mindretall av utvalget (fire av elleve medlemmer) gikk inn for at lovens regler bør endres:

• Det bør være automatisk felles foreldreansvar uavhengig av om foreldrene har bodd sammen.

• Det er lovteknisk mulig å etablere et regelsett som tar høyde for de tilfeller det vil være urimelig med et automatisk felles foreldreansvar og de prosessuelle utfordringene en slik regel vil innebære.

• Felles foreldreansvar vil ivareta barnets beste.

• Dagens regel gir et uheldig signal i forhold til viktigheten av likeverdig foreldreskap. Det er uheldig med en kulturell antakelse om at moren i disse tilfellene har hovedansvaret for barnet.

• Det er viktig for barnet med mest mulig stabil foreldrekontakt uavhengig av foreldrenes valg av sivilstand/samliv.

• Unntak ville være aktuelt der den ene forelderen har begått en straffbar handling mot den andre.

• Det finnes ikke vektige grunner for at ikke begge barnets foreldre skal ha samme juridiske utgangspunkt, ansvar og forpliktelser i forhold til barnet, uavhengig av samlivsstatus.

• Foreldreansvar er ikke noe en far selv kan velge om han ønsker å påta seg.

Subsidiært foreslo mindretallet at ugifte ikke-samboende foreldre får felles foreldreansvar når far ønsker det og mor ikke har protestert mot dette innen tre måneder etter at hun fikk kunnskap om meldingen om felles foreldreansvar.

3.7.3 St.meld. nr. 8 (2008–2009) Om menn, mannsroller og likestilling

I St.meld. nr. 8 (2008–2009) Om menn, mannsroller og likestilling gikk regjeringen Stoltenberg II ikke inn for å endre reglene om foreldreansvar. Det ble i meldingen vist til at gruppen foreldre som ikke bor sammen når barnet blir født er sammensatt, og at det er vanskelig å lage unntaksregler som dekker alle aktuelle situasjoner og tar hensyn til barnets beste. Svært få saker for domstolene dreier seg om kun foreldreansvar. Far får medhold i de fleste saker som blir reist for retten om å få del i foreldreansvaret. Det ble videre vist til at en utilsiktet effekt av å innføre en ny regel kunne være at mødre ikke vil opplyse om hvem som er barnefaren.

I Innst. S nr. 208 (2008–2009) sluttet komiteen seg til regjeringen Stoltenberg IIs vurdering. Stortinget ga sin tilslutning til dette ved behandlingen 12. mai 2009.

3.8 Felles foreldreansvar for alle som barnelovens utgangspunkt

3.8.1 Innledning

Det er vanligvis til barnets beste å ha kontakt med begge foreldrene sine, noe felles foreldreansvar kan bidra til. Når foreldrene ikke er gift eller bor sammen, har mor etter barneloven i dag foreldreansvaret alene. Å endre loven slik at begge foreldrene automatisk har foreldreansvaret felles vil innebære at foreldrene likestilles i foreldrerollen. Selv om foreldrene i dag kan avtale felles foreldreansvar, er det få som inngår en slik avtale.

3.8.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at barneloven endres slik at begge foreldre i utgangspunktet får felles foreldreansvar fra barnets fødsel, også der foreldrene ikke er gift eller bor sammen ved barnets fødsel.

Etter fødselen vil barnet i disse tilfellene bo sammen med mor, og hun må ha mulighet til å ta viktige beslutninger i barnets liv. Det er forutsatt i barneloven at den som barnet bor fast sammen med også må ha foreldreansvar, for å kunne ivareta barnets behov. De som får barn utenfor samliv er en uensartet gruppe der det ikke alltid vil være til barnets beste med felles foreldreansvar. En for vidtgående regel kan også føre til at mor ikke oppgir hvem som er far. Spørsmålet om det burde være en egen unntaksordning i loven for tilfeller der det ikke bør være felles foreldreansvar ble behandlet i høringsnotatet. I høringsnotatet foreslo departementet heller at mor på en enkel måte skal kunne motsette seg at far får felles foreldreansvar ved å melde fra til folkeregisteret innen ett år. Dersom far likevel ønsker foreldreansvar, kan han bringe saken inn for retten.

Fedre som ikke ønsker å ha kontakt med barnet bør videre kunne si fra seg foreldreansvaret hvis de ikke ønsker å ha det.

For at foreldrene skal kunne prøve ut samarbeidet om barnet, ble det foreslått at tidsfristen for å melde fra om at det ikke ønskes felles foreldreansvar settes til ett år fra farskap er etablert. Det ble videre foreslått at fristen for å melde fra skal være den samme for både mor og far.

I høringsnotatet ble det forutsatt at foreldrene fortsatt skal kunne inngå avtale om foreldreansvaret og om endringer i dette.

Høringsnotatet behandlet også spørsmål om foreldreansvar i situasjoner der mor og barn bor på sperret adresse i Folkeregisteret.

3.8.3 Høringsinstansenes syn

Ny hovedregel om felles foreldreansvar som lovens utgangspunkt

Høringsinstansene deler seg i synet på forslaget om felles foreldreansvar som lovens utgangspunkt.

I høringen støttes forslaget om at felles foreldreansvar skal være lovens utgangspunkt av følgende høringsinstanser: Barne,- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Helsedirektoratet, Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), Inntrøndelag tingrett, Fylkesmannen i Oppland, Fylkesmannen i Nordland, Fylkesmannen i Buskerud, Fylkesmannen i Rogaland, Gjøvik tingrett, Norsk Psykologforening, Tunsberg bispedømmeråd, Reform Ressurssenter for menn, Foreningen 2 Foreldre (F2F), Voksne for barn, Advokatforeningen, Juristforbundet,MannsForum, Forum for menn og omsorg, Landsforeningen for psykopatofre og Maskulinist.

Blant argumentene fra de som støtter forslaget nevnes at felles foreldreansvar legger til rette for at barnet får kontakt med begge foreldre og at dette vanligvis vil være til barnets beste. Det framheves også at en ny regel vil fremme likestilt foreldreskap og virke konfliktdempende.

Blant de som er positive til forslaget, viser departementet til følgende uttalelser:

Fylkesmannen i Nordland uttaler blant annet:

«I utgangspunktet må vi legge til grunn at det er til barnets beste å ha kontakt med begge foreldrene. En hovedregel om delt foreldreansvar vil harmonere med/gjenspeile presumpsjonen og også harmonere bedre med «normaltilfellene». Ut fra dette vil det være naturlig at felles foreldreansvar er lovens utgangspunkt. En slik hovedregel vil bidra til at barnet får et større nettverk. Felles foreldreansvar som hovedregel vil gi et klart signal om forventninger til at alle fedre har rett til /skal ta del i barns liv og vil medføre at alle foreldre får samme juridiske utgangspunkt.»

Fylkesmannen i Nordland mener at en hovedregel om felles foreldreansvar vil være til barnets beste, og viser til at mor på en enkel måte kan si nei til felles foreldreansvar ved å melde fra til Folkeregisteret.

Advokatforeningen uttaler:

«Utgangspunktet for barneloven bør være en hovedregel tilpasset det store flertall, og så finne hensiktsmessige måter å unnta det mindretall av tilfeller der felles foreldreansvar ikke er til barnets beste. Samtidig må målsettingen være å unngå at de nye reglene blir konfliktfremmende, og at de skal være noenlunde hensiktsmessige å praktisere.«

Flere høringsinstanser mener forslaget vil bidra til at det blir færre tvister som bringes inn for domstolene, blant dem Inntrøndelag tingrett og Gjøvik tingrett. Gjøvik tingrett uttaler blant annet:

«Vårt inntrykk er at økningen av foreldretvister for domstolene i ikke ubetydelig utstrekning skyldes at fedre i større grad enn tidligere ønsker å være en aktiv del av barnas liv, også i tilfeller hvor foreldrene ikke har vært gift. Dersom foreldrene allerede fra fødsel stilles på like fot for så vidt gjelder foreldreansvar, kan det være større sjanser for at foreldrene starter foreldreskapet med samarbeid og ikke tvist.»

Norsk Psykologforening mener også at endringsforslaget mest sannsynlig vil medvirke til å unngå konflikter der den som ikke har del i foreldreansvar, reiser sak om dette mot den andres vilje.

LDO har oppmerksomheten på likestilt foreldreskap og uttaler blant annet:

«(f)oreldreansvaret skal ivareta barnets grunnleggende rettigheter. Barnet har rett til omsorg fra både mor og far og automatisk felles foreldreansvar vil bidra til å oppfylle denne rettigheten. Automatisk delt foreldreansvar vil også fremme et mer likestilt foreldreskap, der fars rettigheter og plikter tydeliggjøres gjennom loven.»

LDO mener at reglene vil tydeliggjøre barns rett til omsorg fra både mor og far, og fars rettigheter og plikter. LDO og F2F har vanskelig for å se noen grunn til å splitte forsørgelsesplikten disse fedrene har, fra det juridiske ansvaret etter barneloven.

Følgende høringsinstanser er skeptiske eller går imot forslaget om felles foreldreansvar som lovens utgangspunkt: Barneombudet, Agder lagmannsrett, Bergen tingrett, Eiker, Modum og Sigdal tingrett og Kongsberg tingrett (i fellesuttalelse), Gjøvik tingrett, Kristiansand tingrett, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, Fellesorganisasjonen (FO), Aleneforeldreforeningen (AFFO), Juridisk rådgivning for kvinner (JURK), Kvinnefronten, Norsk kvinnesaksforening, Stiftelsen barnas rettigheter, Stiftelsen Kirkens Familievern (SKF), Redd Barna, Stine Sofies Stiftelse, Forskergruppen for barnerett ved Universitetet i Tromsø og UNIO.

Blant motforestillinger i høringen er at far i dag relativt enkelt kan få tilkjent felles foreldreansvar i sak for domstolen, at flere mødre ikke vil oppgi hvem som er barnets far og at ordningen synes byråkratisk.

En del av høringsinstansene mener at det er fare for at en lovendring som foreslått vil virke konfliktskapende og føre til flere foreldretvister:

Agder lagmannsrett, Bergen tingrett, Eiker, Modum og Sigdal tingrett og Kongsberg tingrett (fellesuttalelse), Fredrikstad tingrett, Kristiansand tingrett og Oslo tingrett mener at forslaget vil kunne skape konflikter mellom partene. Asker og Bærum tingrett mener at det er usikkert om de foreslåtte reglene vil virke konfliktdempende. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag frykter også at det vil bli flere prosesser i domstolene.

Statistisk sentralbyrå (SSB) refererer til sin egen undersøkelse om samvær og bosted i 2012, som viste at der foreldre aldri hadde bodd sammen oftere hadde et konfliktfylt foreldreforhold enn de som hadde bodd sammen. SSB mener at det er grunn til å anta at en endring som gir flere felles foreldreansvar i denne gruppen vil føre til flere meklinger og saker for retten.

Barneombudet viser også til at det fremgår av forskning at foreldre som aldri har bodd sammen, oftere har et konfliktfylt forhold enn andre foreldre. Høyt konfliktnivå mellom foreldrene er den enkeltfaktoren som forskning peker ut som den største risikoen for barns utvikling. Barneombudet er videre redd for at mødre som har vært utsatt for vold eller krenkelser fra barnets far ikke vil tørre å handle for å forhindre at far får felles foreldreansvar. Barneombudet og Redd Barna viser også til at forslaget gjelder foreldreansvar og ikke samvær, og at det derfor ikke kan trekkes konklusjoner om at det er nødvendig å endre reglene om foreldreansvar for å få til mest mulig samlet kontakt med begge foreldre.

Barneombudet og Redd Barna mener dessuten at det ikke er tilstrekkelig kunnskap om konsekvensene av en lovendring for de barna som omfattes, og at en derfor må være varsom med å endre regler. AFFO mener også at konsekvensene bør utredes nærmere. AFFO mener at felles foreldreansvar i slike tilfeller uansett bør springe ut av en aktiv handling.

Norsk Kvinnesaksforening fraråder at det innføres felles foreldreansvar som hovedregel i disse tilfellene, og viser til at det er mange grunner til at et barns foreldre ikke bor sammen når barnet fødes. Noen barn er resultat av overgrep mot mor, og i andre tilfeller har mannen ikke ønsket svangerskapet/barnet.

LO, FO, Forskergruppen for barnerett ved Universitetet i Tromsø og Stiftelsen barnas rettigheter viser til Strandbakkenutvalgets flertall i dette spørsmålet, og mener at dagens ordning er å foretrekke.

Flere av høringsinstansene, deriblant Arbeids- og velferdsdirektoratet, Barneombudet,Norsk Kvinnesaksforening og Forskergruppen for barnerett ved Universitetet i Tromsø, nevner at forslaget vil føre til at mødre ikke vil oppgi hvem som er far.

Blant høringsinstanser som nevner andre tiltak som kan bidra til å øke forekomsten av felles foreldreansvar, nevner Bufdir at målrettede informasjonstiltak og holdningsskapende arbeid er sentrale virkemidler for å øke forekomsten av felles foreldreansvar/deltakelse i barns oppvekst i de tilfellene foreldrene ikke bor sammen ved barnets fødsel.

Stiftelsen Kirkens Familievern (SKF) mener det heller bør innføres obligatorisk mekling for foreldre som ikke bodde sammen da barnet ble født, og at et slikt tiltak vil kunne øke andelen med felles foreldreansvar. Gjøvik tingrett peker også på mulighetene som ligger i en mer omfattende mekling på familievernkontorene som virkemiddel for å redusere konfliktnivået.

Spørsmålet om en unntaksordning

Det er få høringsinstanser som har uttalt seg om en særskilt unntaksregel i loven:

Stine Sofies Stiftelse frykter at man lovteknisk ikke klarer å fange opp de tilfellene der felles foreldreansvar ikke er til barnets beste, herunder vold og overgrep. Norges Kvinne- og familieforbund mener at det må være unntak fra felles foreldreansvar ved voldtekt og annen vold. Advokatforeningen støtter ikke å ta inn en unntaksregel for situasjoner der det ikke skal være felles foreldreansvar i loven. En unntaksregel i loven vil by på lovtekniske utfordringer, og vil kunne virke prosessdrivende. Advokatforeningen nevner også risiko for at enkelte typetilfeller ikke vil fanges opp, og at automatisk felles foreldreansvar da kan inntre der dette ikke er til barnets beste.

Mange av høringsinstansene støtter forslaget om at mor på en enkel måte kan motsette seg at far får felles foreldreansvar ved å melde fra til Folkeregisteret innen en fastsatt frist. Blant høringsinstansene som er mot en ny hovedregel om felles foreldreansvar, mener de fleste at hvis regelen likevel innføres, må det være en betingelse at mor enkelt skal kunne nekte felles foreldreansvar.

3.8.4 Departementets vurderinger og forslag

Ny hovedregel om felles foreldreansvar som lovens utgangspunkt

I høringen har høringsinstansene delt seg i synet på forslaget. Noen høringsinstanser mener at felles foreldreansvar i «normaltilfellene» (hovedregel i loven) vil være til barnets beste, virke konfliktdempende og fremme likestilt foreldreskap. Andre mener endringen vil heve konfliktnivået, føre til at mødre ikke vil oppgi barnets far og at det er behov for mer kunnskap før regelen innføres.

I dag behandles mor og far som aldri har bodd sammen ulikt med andre foreldre i barneloven ved at mor har foreldreansvaret alene. Å innføre en regel om at begge foreldrene automatisk har foreldreansvaret felles også i disse tilfellene, vil innebære at foreldrene i utgangspunktet likebehandles i loven og likestilles i foreldrerollen.

Selv om foreldre som aldri har bodd sammen i dag kan avtale felles foreldreansvar, er det få som i praksis inngår en slik avtale. Ved å endre loven slik at felles foreldreansvar blir utgangspunktet, vil normen endres og flere får felles foreldreansvar.

Departementet legger til grunn at det vanligvis er til det beste for barn at foreldrene har felles foreldreansvar, også der foreldrene aldri har bodd sammen. Der barnet er født utenfor samliv, har far etter dagens regler forsørgelsesplikt, men i utgangspunktet ikke noe juridisk ansvar og rett til å være med på avgjørelser om barnet. Mange fedre kan ha et oppriktig ønske om å ta ansvar for og ta del i beslutninger om barnet selv om barnet er født utenfor samliv. Dette kan også legge grunnlag for kontakt og samvær mellom far og barn, noe barnet som oftest er tjent med. Når begge foreldrene får mulighet til å delta i barnets liv fra fødselen, vil begge foreldrene ha bedre mulighet til å bli viktige personer i barnets liv. At barnet har kontakt med begge foreldrene kan også gi barnet tilgang til et bredere familienettverk, og vil kunne redusere sårbarheten ved at barnet kun har én forelder å forholde seg til. Selv om foreldrene ikke har planlagt barnet sammen, legger departementet til grunn at de fleste fedrene vil kunne bidra til barnets beste gjennom felles foreldreansvar.

Departementet kan ikke se at det er grunnlag for å fastslå at felles foreldreansvar vil heve konfliktnivået mellom foreldrene i normaltilfellene. God informasjon om hva felles foreldreansvar innebærer og hjelp til bedre foreldresamarbeid fra familieverntjenesten der det er behov for det, vil kunne få en positiv effekt også på konfliktnivået. Lovendringene bør uansett evalueres når de har virket en tid.

Der foreldrene ikke er enige om foreldreansvaret, må uenigheten, på samme måte som uenighet om fast bosted og samvær, fortsatt løses av domstolene.

Spørsmålet om en unntaksordning

Ved utformingen av en ny regel i barneloven må det tas høyde for at det kan være situasjoner der det ikke vil være til barnets beste at foreldreansvaret er felles. Det kan være ulike grunner til at far ikke bør ha foreldreansvar. Dette gjelder for eksempel dersom far mangler de grunnleggende egenskapene som bør oppstilles for å få foreldreansvar, for eksempel alvorlig psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet mv.

Det kan også tenkes at foreldrene ikke klarer å samarbeide om å utøve foreldreansvaret for barnet i fellesskap og at det er vedvarende høyt konfliktnivå mellom foreldrene til skade for barnet. I tillegg kan situasjonen være at far oppholder seg på ukjent adresse eller at han av andre grunner er vanskelig å komme i kontakt med, slik at det ikke er mulig å få tatt viktige beslutninger om barnet i fellesskap. Videre kan situasjonen også være at mor fysisk eller psykisk har vært utsatt for mishandling fra far under svangerskapet, eller at barnet er resultat av voldtekt. Disse situasjonene illustrerer at det ikke alltid vil være til barnets beste at begge foreldrene skal ha foreldreansvaret sammen. Hensynet til barnets beste i slike situasjoner må ivaretas ved den nærmere utformingen av denne regelen i barneloven.

Departementet har vurdert muligheten for å utforme en særskilt unntaksordning i loven. Departementet viser til at et samlet utvalg i NOU 2008: 9 Med barnet i fokus mente at det uansett må være mulighet for å gjøre unntak fra felles foreldreansvar, og uttalte følgende på side 46:

«Lovteknisk kan det imidlertid by på utfordringer å utforme denne unntakskategorien nettopp fordi unntakskategoriene er uensartede og uoversiktlige. Et generelt unntak med en allmenn skikkethetsvurdering kan virke prosessdrivende og åpne for en uønsket og omfangsrik bevisførsel. Ved å oppstille nærmere angitte unntak løper en også en risiko for at enkelte typetilfelle ikke fanges opp, og at et automatisk felles foreldreansvar inntrer der dette ikke er til barnets beste.»

Slik flertallet i utvalget og noen av høringsinstansene påpeker, er det lovtekniske utfordringer ved å utforme en særskilt unntaksregel for å fange opp tilfeller der det ikke bør være felles foreldreansvar, og det er fare for at en slik regel vil virke prosessdrivende. Departementet har kommet til at det ikke er hensiktsmessig å utforme en særskilt unntaksregel i loven, men foreslår heller at den som barnet bor fast sammen med og som har hovedansvaret for barnet i disse tilfellene, det vil si mor, skal kunne si nei til felles foreldreansvar innen en nærmere angitt frist.

Etter departements vurdering vil unntaksmuligheter som ligger i at det åpnes for å motsette seg felles foreldreansvar på en enkel måte være viktig for å ivareta barnets beste. Samtidig er det forutsatt, slik det er adgang til etter dagens regler i barneloven, at foreldrene fremdeles fritt kan inngå avtaler om foreldreansvaret, for eksempel om endringer i dette. Det kan eksempelvis være aktuelt å avtale endringer i foreldreansvaret dersom situasjonen eller barnets behov endrer seg etter hvert som barnet blir eldre.

3.9 Mulighet for mor til å motsette seg felles foreldreansvar

3.9.1 Innledning

De som får barn utenfor samliv er ingen ensartet gruppe. En regel om automatisk felles foreldreansvar vil derfor omfatte mange ulike typetilfeller. Selv om de fleste fedre vil utøve foreldreansvaret på en positiv måte, vil det likevel være tilfeller hvor det ikke vil være til barnets beste med felles foreldreansvar.

3.9.2 Forslaget i høringsnotatet

Mor kan motsette seg at far får felles foreldreansvar ved å melde fra

Høringsnotatet behandlet spørsmålet om det skal være mulighet for å motsette seg felles foreldreansvar innenfor en nærmere fastsatt frist. En regel om at foreldreansvaret skal være felles, uten at mor kan melde fra om at hun ikke ønsker felles foreldreansvar, vil føre til at mor, der hun er uenig i at far skal få felles foreldreansvar, må gå til søksmål for at hun skal få foreldreansvaret alene. I dag er det far som må reise sak dersom han ønsker å ha felles foreldreansvar og mor er uenig i dette. Mange kvinner i denne situasjonen vil trolig være i en utsatt posisjon, alene med omsorgen for et lite barn.

Beskyttelse der mor og barn bor på sperret adresse

Høringsnotatet behandlet også spørsmålet om den samme regel skal gjelde der mor og barn bor på sperret adresse. Departementet foreslo at mor også skulle melde fra til Folkeregisteret hvis hun ønsker at far ikke skal ha felles forelderansvar, men at det er viktig å sikre at adressen forblir skjermet.

3.9.3 Høringsinstansenes syn

Mor kan motsette seg at far får felles foreldreansvar ved å melde fra

I høringsnotatet foreslo departementet, ut fra hensynet til barnets beste, at mor gis mulighet til å motsette seg at far får felles foreldreansvar på en enkel måte. Det kan være ulike grunner til at mor ikke vil at far skal ha foreldreansvar. Det kan for eksempel være at han mangler de grunnleggende egenskapene som bør oppstilles for å få foreldreansvar, eller at det ikke er mulig å oppspore/få kontakt med han.

Forslaget om at mor enkelt skal kunne motsette seg at far får felles foreldreansvar får støtte i høringen.

Helsedirektoratet viser til at mor noen ganger vil ha svært gode grunner (for eksempel situasjoner med psykisk og fysisk vold) for å motsette seg at far får del i foreldreansvaret, og støtter derfor forslaget.

Advokatforeningen støtter også forslaget om at mor, forhåpentligvis i sjeldne tilfeller, bør kunne si nei til felles foreldreansvar. Advokatforeningen legger til grunn at terskelen for å fradømme far felles foreldreansvar vil bli hevet i sammenheng med lovendringen.

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), som støtter forslaget om at mor innen ett år skal ha mulighet til å melde fra til folkeregisteret om at far ikke skal ha felles foreldreansvar, viser til at tungtveiende hensyn begrunner dette, selv om forslaget innebærer en forskjellsbehandling mellom mor og far for en begrenset periode. LDO uttaler:

«Ombudet ser at det kan være gode grunner til at noen mødre ikke ønsker å dele foreldreansvaret med far. Noen av disse mødrene vil også være i en sårbar situasjon, hvor de både skal komme seg etter fødselen og etablere en god omsorgssituasjon for barnet. Under disse forholdene vil det være svært utfordrende og samtidig skulle gjennomføre en rettssak om foreldreansvaret for barnet. Ombudet er derfor enig med departementet i at det bør være en mulighet for å gjøre unntak fra hovedregelen om felles foreldreansvar det første året.»

Ombudet peker også på at ettårsregelen legger opp til en forskjellsbehandling av fedre og mødre, og at det er et inngripende tiltak for far å bli fratatt foreldreansvar, noe som reiser flere rettssikkerhetsspørsmål. Ombudet mener at ordningen kan tenkes misbrukt der foreldrene allerede er i en konfliktsituasjon, ved at mor enkelt kan frasi far foreldreansvaret innen det første året. Far vil imidlertid ha mulighet til å gå til rettssak dersom han er uenig i mors avgjørelse. Utover denne ettårsperioden vil søksmålsbyrden ligge på mor, og rettspraksis viser at terskelen for å frata far foreldreansvar er høy. Ombudet konkluderer slik:

«Selv om departementets forslag innebærer en forskjellsbehandling av far og mor for en begrenset periode, mener ombudet likevel at det er tungtveiende hensyn som kan begrunne en slik ordning. Vi støtter derfor departementets forslag. Dersom den foreslåtte ordningen viser seg å få uønskede konsekvenser, som nevnt ovenfor, ber vi om at departementet revurderer ordningen.»

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) mener at det er en belastning for begge foreldre å anlegge sak om foreldreansvaret. Bufdir viser til at søksmål i mange tilfeller vil være aktuelt allerede under svangerskapet eller rett etter fødselen hvor mor er i en utfordrende situasjon. Bufdir uttaler:

«Dersom mor motsetter seg felles foreldreansvar og må reise sak, vil bevistemaet endres fra spørsmålet om en forelders egnethet til spørsmål om en forelder er uegnet eller uskikket som forelder. Strandbakkenutvalget påpeker at dette kan være konfliktopptrappende.

På grunnlag av disse betraktningene anser direktoratet det mest hensiktsmessig at det er barnets far som må reise søksmål om foreldreansvar der mor motsetter seg felles foreldreansvar.»

Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) peker på at endringen, dersom den blir gjennomført, må følges opp med informasjon til mødre om reglene og virkningen av ettårsfristen.

Følgende høringsinstanser er negative til forslaget:

Forskergruppen for barnerett ved Universitetet i Tromsø mener at en ettårsgrense for mor til å melde fra om at hun ønsker foreldreansvaret alene heller ikke er noen god løsning, og uttaler:

«Forutsatt automatisk felles foreldreansvar, er det etter vår vurdering en uheldig løsning å etablere en ettårsfrist for mor til å melde fra om at hun ikke ønsker felles foreldreansvar. Mors «sanksjonsmulighet» er egnet til å skape usikkerhet og konflikt mellom partene.»

Norsk Psykologforening, MannsForum og Forum for menn og omsorg går imot at far får søksmålsbyrden. De mener at søksmålsbyrden i stedet må legges på den som ikke ønsker felles foreldreansvar, i praksis bostedsforelder/mor.

Beskyttelse der mor og barn bor på sperret adresse

Det kan reises spørsmål om en mor som bor på sperret adresse må motsette seg felles foreldreansvar positivt ved å protestere til folkeregistermyndigheten, eller om sperret adresse i seg selv skal anses som grunnlag for at det ikke skal være felles foreldreansvar. Høringsnotatet uttalte at uansett om mor eksplisitt skal måtte motsette seg felles foreldreansvar eller ikke, må rutinene hos NAV og folkeregistermyndigheten være utformet slik at skjermedes oppholdssted forblir hemmelig.

Følgende instanser har uttalt seg om spørsmålet:

Stine Sofies Stiftelse mener at sperret adresse i seg selv gir grunnlag for at det ikke skal være felles foreldreansvar.

Kripos kommenterer også situasjonen der mor bor på sperret adresse. At mor kan melde fra ivaretar etter Kripos syn barnets beste i de tilfellene der barnets mor har vært utsatt for vold fra barnets far før eller under graviditeten. Kripos uttaler blant annet:

«Adressesperre er et av flere beskyttelsestiltak politiet kan iverksette dersom en person er utsatt for vold eller trusler om vold. Adressesperre iverksettes bare i de tilfellene hvor andre, mindre inngripende, tiltak ikke er tilstrekkelige, og oppheves når behovet for tiltaket ikke lenger er til stede. Alle innvilgede adressesperrer vurderes på nytt hvert tredje år. Tiltaket kan iverksettes uavhengig av om trusselutøver er domfelt eller tiltalt for forholdene som utløser adressesperre. Det er heller ikke nødvendig at det er innledet etterforsking. Tatt i betraktning at en adressesperre i utgangspunktet er tidsbegrenset og den tidvis uklare bevissituasjonen ved iverksettelse, er det etter Kripos' syn uheldig dersom en beslutning om adressesperre skal få som direkte rettsvirkning at barnets far ikke får del i foreldreansvaret.

Kripos anser det imidlertid som hensiktsmessig at det er barnets far som må reise sak dersom mor ikke ønsker felles foreldreansvar etter barnets fødsel. Dette begrunnes med at mor formodentlig i vil reise sak i alle aktuelle tilfeller dersom ansvaret for å reise sak påligger henne, mens det er sannsynlig at far ikke alltid vil reise sak dersom ansvaret påligger ham. Felles foreldreansvar og gjennomføring av samvær, samt mekling og føring av sak, medfører utfordringer for den grunnleggende forutsetning om at oppholdsstedet til en person som lever på adressesperre skal holdes hemmelig.»

3.9.4 Departementets vurderinger og forslag

Mor kan motsette seg at far får felles foreldreansvar ved å melde fra

De som får barn utenfor samliv er ingen ensartet gruppe. Det kan være tilfeller der felles foreldreansvar ikke vil være til barnets beste. Departementet har kommet til at det ikke er hensiktsmessig å utforme en særskilt unntaksregel i loven, jf. punkt 3.8.4, men foreslår heller at den som har hovedansvaret for barnet i disse tilfellene, det vil si mor, skal kunne si nei til felles foreldreansvar innen en nærmere angitt frist. Etter departementets vurdering vil den unntaksmuligheten som ligger i at det åpnes for å motsette seg felles foreldreansvar på en enkel måte være viktig for å ivareta barnets beste.

I enkelte tilfeller kan det, slik som nevnt ovenfor, være forhold hos far som gjør det vanskelig med felles foreldreansvar.

Målet om likestilt foreldreskap innebærer at foreldrene skal ha like muligheter uavhengig av om de er far eller mor. En regel om felles foreldreansvar uten at mor kan melde fra om at hun ikke ønsker at foreldreansvaret skal være felles, vil føre til at mor, der hun er uenig i at far skal få felles foreldreansvar, må gå til søksmål for at hun skal få foreldreansvaret alene. I dag er det far som må reise sak dersom han ønsker å ha felles foreldreansvar og mor er uenig i dette. Mange kvinner i denne situasjonen med et nyfødt barn vil trolig være i en utsatt posisjon, alene med omsorgen for et lite barn. Søksmål vil kunne være aktuelt å forberede allerede under svangerskapet eller rett etter fødselen, når mor er i en svært sårbar situasjon.

Som LDO peker på legger regelen opp til en forskjellsbehandling av fedre og mødre. Å bli fratatt foreldreansvar for far kan være et inngripende tiltak. Det ene spørsmålet er ifølge LDO om en slik regel gjør terskelen for lav for at far mister foreldreansvaret. Det andre spørsmålet LDO reiser er om forslaget vil ramme fedre, som ifølge LDO ikke har ressurser til å gå til sak for å få tilbake foreldreansvaret, på en uforholdsmessig måte. Departementet viser til at det, som også påpekt av LDO, er tungtveiende hensyn som begrunner en slik ordning. Departementet slutter seg til LDOs vurdering om at det kan være gode grunner til at noen mødre ikke ønsker å dele foreldreansvaret med far. Noen av disse mødrene vil også være i en sårbar situasjon, hvor de både skal komme seg etter fødselen og etablere en god omsorgssituasjon for barnet. I en slik situasjon vil det være særlig utfordrende å ta initiativ til og å gjennomføre en rettsak.

Departementet har derfor kommet til at mor, innen en nærmere angitt frist (jf. punkt 3.10.4 nedenfor), bør kunne motsette seg at far får felles foreldreansvar.

Dersom foreldrene ikke er enige om felles foreldreansvar, er utgangspunktet at uenigheten må løses for domstolene. Etter departementets forslag videreføres gjeldende rett om at det er far som må reise sak dersom han ønsker å ha felles foreldreansvar og mor innen ettårsfristen har meldt fra om at hun ikke ønsker felles foreldreansvar. Der det er uenighet mellom foreldrene om felles foreldreansvar og det reises sak for retten, må domstolen foreta en konkret og individuell vurdering av om felles foreldreansvar er til barnets beste. Se for øvrig punkt 3.12.4 nedenfor.

Beskyttelse der mor og barn bor på sperret adresse

Der mor og barn bor på sperret adresse eller det er søkt om eller gitt tillatelse til å benytte fiktive personopplysninger, kan dette reise særlige utfordringer med hensyn til reglene om automatisk felles foreldreansvar. Et viktig hensyn vil her være at skjermedes oppholdssted ikke røpes. Politiet har ansvaret for beskyttelsestiltaket adressesperre og fiktiv identitet i Det sentrale folkeregister. Adressesperre besluttes av det enkelte politidistrikt og meldes inn til Det sentrale folkeregister av Kripos.

I farskapssak for retten er Oslo tingrett alternativt verneting etter barneloven § 15 andre ledd. Dette vil gjelde dersom far til barnet er den det skal skjermes fra. Det kan reises spørsmål om en mor på sperret adresse må motsette seg felles foreldreansvar positivt ved å protestere til folkeregistermyndigheten eller om sperret adresse i seg selv skal anses som grunnlag for at det ikke skal være felles foreldreansvar.

Som opplyst i høringsuttalelsen fra Kripos kan adressesperre iverksettes uavhengig av om trusselutøver er domfelt eller tiltalt for forholdene som utløser adressesperre. Det er heller ikke nødvendig at det er innledet etterforsking. Et annet viktig hensyn som taler mot et automatisk unntak i disse tilfellene, er at barnet kan ha en annen far enn den mannen som har vært årsak til beskyttelsestiltaket. Folkeregisteret har ikke registrert slike opplysninger, og et automatisk unntak for de som bor på sperret adresse vil ikke kunne skille mellom tilfeller hvor barnets far er trusselutøveren eller om det er en annen person.

Det vil i praksis være enkelt for mor å motsette seg at foreldreansvaret skal være felles.

Departementet går på bakgrunn av dette inn for at mødre som bor på sperret adresse, selv skal melde fra til Folkeregisteret dersom de ikke ønsker at far skal få felles foreldreansvar. Departementet vil i samarbeid med Kripos og Skatteetaten for å etablere rutiner som skal ivareta den skjermedes sikkerhet, slik at opplysninger om skjermedes adresse ikke kommer ut.

3.10 Far kan motsette seg å ha foreldreansvar ved å melde fra

3.10.1 Innledning

I noen tilfeller kan det være slik at far ikke ønsker å ha foreldreansvar for barnet. Spørsmålet blir da om far skal ha adgang til å kunne frasi seg lovpålagt foreldreansvar for barnet innen en viss frist.

3.10.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at far skal gis anledning til å frasi seg foreldreansvaret dersom han gir melding om dette innen en nærmere frist. Det å fastsette at far skal ha felles foreldreansvar mot sitt eget ønske, kan føre til at det blir et vanskelig samarbeidsklima mellom foreldrene og at barnets behov ikke blir ivaretatt. Dette igjen kan føre til at mor blir hindret i å utøve viktige funksjoner ved at det bare gis samtykke fra den ene av foreldrene med foreldreansvar (mor). Det synes dermed å være lite tjenlig å pålegge far felles foreldreansvar mot hans vilje, når han ikke har bodd sammen med mor ved barnets fødsel.

3.10.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene som støtter forslaget om felles foreldreansvar har i hovedsak ikke uttalt seg spesielt om fars mulighet til å motsette seg felles foreldreansvar, men departementet legger til grunn at de også slutter seg til dette forslaget. Følgende høringsinstanser har uttalt seg spesielt om dette spørsmålet:

Advokatforeningen, som støtter forslaget, mener at far aldri bør pålegges felles foreldreansvar mot sin vilje, og at det er lite tjenlig å pålegge felles foreldreansvar når han ikke har bodd sammen med mor ved barnets fødsel.

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og Foreningen 2 Foreldre (F2F) mener at det ikke skal være mulig for far å frasi seg felles foreldreansvar. LDO uttaler:

«Ombudet støtter ikke forslaget fordi det sender uheldige signaler om at foreldreansvar for fedre er basert på frivillighet. Vi leser dette forslaget som en motsats til forslaget om at mor, innen det første året, skal ha adgang til å melde at hun vil ha foreldreansvaret alene. Ombudet ser ikke at de samme tungtveiende hensynene gjør seg gjeldende bak forslaget om at far kan frasi seg foreldreansvaret. Vi mener også at dagens ordning, der begge må skrive under vil ivareta behovet for at far kan frasi seg foreldreansvaret.»

I følge F2F vil en slik mulighet være å gjøre barnet en bjørnetjeneste da barnets relasjon til den ene grenen av familien vil bli svekket.

3.10.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet har forståelse for synspunktene fra LDO og F2F. Å pålegge en far som ikke har bodd sammen med barnets mor felles foreldreansvar mot sin vilje, vil imidlertid innebære risiko for at barnet vokser opp under konfliktfylte forhold, noe som ikke vil være til barnets beste. I en sak for domstolen om foreldreansvar antas det videre at far ikke vil bli pålagt foreldreansvar mot sin vilje. I praksis vil således felles foreldreansvar for far forutsette at far er enig i dette. Departementet har derfor kommet til at far bør kunne melde fra om at han ikke ønsker å ha foreldreansvar innen en nærmere angitt frist, jf. punkt 3.11.4 nedenfor.

3.11 Frist for å melde fra til folkeregisteret mv.

3.11.1 Innledning

Barnets rettslige posisjon har betydning i mange sammenhenger og skal avklares så tidlig som mulig. Det vil være viktig for foreldrene og barnet med en avklaring av foreldreansvaret så tidlig som mulig, samtidig som det må tas hensyn til at sakene det her er tale om er særegne. Etter departementets vurdering bør det settes en frist for innen hvilken tidsramme partene eventuelt kan fravike hovedregelen om felles foreldreansvar gjennom ensidig melding.

3.11.2 Forslaget i høringsnotatet

Frist for å melde fra hvis foreldreansvaret ikke skal være felles

I høringsnotatet foreslo departementet at det settes en frist for innen hvilken tidsramme partene eventuelt kan fravike hovedregelen om felles foreldreansvar ved å sende melding om dette. Det ble foreslått en tidsfrist på ett år for å fravike hovedregelen om felles foreldreansvar. Fristen løper i utgangspunktet fra barnets fødsel. Der farskapet blir fastsatt etter at barnet er født, begynner fristen å løpe fra det tidspunktet farskapet er fastsatt. Det er folkeregistermyndigheten som skal motta slik melding.

Etter gjeldende regler i barneloven § 39 skal avtale eller avgjørelse om foreldreansvar meldes til folkeregistermyndigheten. Avtale om foreldreansvar som ikke er meldt til folkeregistermyndigheten er ikke gyldig, og dermed uten rettsvirkning.

Særlig om utøvelse av foreldreansvar før farskap er fastsatt

Høringsnotatet tok også opp spørsmålet om utøvelse av foreldreansvar forut for at farskapet er fastsatt.

3.11.3 Høringsinstansenes syn

Frist for å melde fra hvis foreldreansvaret ikke skal være felles

Norsk Psykologforening mener at en ettårsfrist for å melde fra er hensiktsmessig.

Oslo tingrett mener at fristen er for kort. De uttaler at svært få foreldre har et bevisst forhold til hva foreldreansvaret innebærer og at ettårsfristen derfor vil kunne føre til søksmål som vil kreve mye ressurser hos domstolene, for eksempel til forkynnelse for en forelder med ukjent adresse i utlandet. Oslo tingrett nevner også situasjonen at mor først etter ettårsfristen kan bli klar over at far har felles foreldreansvar.

Inntrøndelag tingrett mener også at fristen bør være lengre enn ett år, og foreslår en frist på to år, fordi innholdet i foreldreansvaret vil være mer synlig etter hvert som barnet blir eldre, og behovet for samarbeid med andre instanser som barnehage og helsestasjon vil øke. Det kan også være vanskelig for fedre å avgjøre hvorvidt og hvilken rolle de vil ha i barnets liv. Foreldrene bør derfor få noe lengre tid til denne avklaringen.

Arbeids- og velferdsdirektoratet etterlyser rutiner for å informere foreldrene i slike saker og uttaler at direktoratet:

«(…) kan ikke se at det legges opp til en rutine for å orientere foreldrene om felles foreldreansvar og at det løper en frist for ensidig å kunne melde fra om at foreldreansvaret ikke skal være felles. Det nevnes heller ingen rutine for å orientere den andre av foreldrene når en av foreldrene har meldt fra om at foreldreansvaret ikke lenger skal være felles, og dermed heller ingen rutine for å orientere foreldrene om at uenighet om foreldreansvaret eventuelt må løses av domstolene. Arbeids- og velferdsdirektoratet påpeker at det er viktig at foreldrene blir gjort kjent med konsekvensene ved felles foreldreansvar og muligheten til å melde fra om at foreldreansvaret ikke skal være felles. Dette ansvaret bør ligge hos folkeregistermyndigheten.»

Særlig om utøvelse av foreldreansvar før farskap er fastsatt

Det er et vilkår for å ha foreldreansvar at farskapet til barnet er fastsatt. Selv om farskapet ikke er fastsatt etter barneloven, kan det være at far er kjent og har et ønske om å delta i beslutninger om barnet. Saksbehandlingstiden med hensyn til å få fastsatt farskap kan variere, og det kan være uheldig dersom far ønsker å ta del i foreldreansvaret, og ikke har anledning til det fordi det tar noe tid å få fastsatt farskapet. Selv om mor i denne perioden vil kunne rådføre seg med den utpekte far, vil hun likevel i denne mellomperioden være i posisjon til å treffe viktige beslutninger om barnet. I høringsnotatet ble det reist spørsmål om mor skal pålegges å vente med å ta enkelte avgjørelser til farskapet er fastsatt, slik at far også kan være med å utøve foreldreansvaret.

Det er kun to høringsinstanser som har uttalt seg uttrykkelig om dette. Bufdir mener det vil være uheldig om mor skal pålegges å vente med å ta viktige avgjørelser om barnet før farskapet er fastsatt. Også Helsedirektoratet finner det problematisk i forhold til helsehjelp om mor skal utsette å ta avgjørelser om barnet i påvente av at farskapet blir fastsatt.

3.11.4 Departementets vurderinger og forslag

Frist for å melde fra hvis foreldreansvaret ikke skal være felles

I høringsnotatet ga departementet uttrykk for at det kan være behov for å gi foreldrene mulighet til å prøve ut samarbeidet om felles foreldreansvar. Strandbakkenutvalget hadde i NOU 2008: 9 Med barnet i fokus foreslått en frist på tre måneder for mor til å motsette seg felles foreldreansvar (subsidiært forslag fra mindretallet). Etter departementets syn kan det være behov for å gi foreldrene en noe romsligere frist for at foreldrene sammen kan prøve ut samarbeid om barnet. Det kan være situasjoner der foreldrene ikke kjenner hverandre, og det bør være mulighet for å bruke noe tid på å prøve ut om felles foreldreansvar kan fungere. Foreldrene kan også ha behov for veiledning om foreldresamarbeid mv. fra familieverntjenesten. Så lenge mor ikke har meldt fra til folkeregistermyndigheten om at hun vil ha foreldreansvaret alene eller far ikke har meldt fra for sin del, jf. nedenfor om dette, vil foreldreansvaret være felles.

Departementet foreslår at det skal være en tidsfrist på ett år for å motsette seg felles foreldreansvar ved ensidig melding. Dersom ingen av foreldrene har motsatt seg felles foreldreansvar innen ett år, vil foreldreansvaret i fortsettelsen være felles, dersom foreldrene ikke senere avtaler eller får dom for noe annet. Å ha en frist også for far på ett år, vil gi foreldrene mulighet til å prøve ut og forsøke å etablere et godt samarbeid om barnet.

Fristen løper fra barnets fødsel, men der farskapet blir fastsatt etter at barnet er født, begynner fristen å løpe fra det tidspunktet farskapet er fastsatt. Foreldreansvar vil først inntre når farskap blir etablert. Det er en forutsetning for å kunne få foreldreansvar at det er etablert et juridisk farskap etter norsk rett.

Når foreldrene ikke bor sammen ved barnets fødsel, vil forholdet dem imellom være uensartet. I noen tilfeller vil foreldrene selv ta initiativ til å etablere farskap ved erklæring. I andre tilfeller vil farskap ved erklæring først bli etablert etter at Arbeids- og velferdsetaten (NAV) har tatt kontakt med partene og eventuelt lagt til rette for DNA-analyse. Dersom det er oppgitt én eller flere mulige fedre som ikke ønsker å medvirke til farskapsfastsettelsen, kan farskap fastsettes ved dom, eventuelt at det ikke kan fastsettes farskap fordi barnets mor ikke oppgir hvem som kan være far til barnet.

Det vil være viktig at foreldrene sammen avtaler hvordan de kan få til et godt samarbeid. En del av foreldrene som får barn utenfor samliv vil ha behov for veiledning og råd hos familieverntjenesten i denne perioden. De kan også ha behov for bistand til å sette opp avtaler seg imellom. Mange er også usikre på hva som ligger i det juridiske begrepet foreldreansvar. Familieverntjenesten kan gi veiledning om dette og hjelp til bedre foreldresamarbeid.

Enkelte høringsinstanser mener at fristen bør være lengre enn ett år fordi foreldreansvaret blir mer tydelig etter hvert som barnet blir eldre. Etter departementets vurdering er en frist på ett år tilstrekkelig romslig. Det vil være viktige spørsmål knyttet til barnet som skal fastsettes det første året, deriblant navn23, noe som vil gjøre foreldrene mer oppmerksomme på foreldreansvaret og innholdet i dette.

Det vil være behov for informasjon om hva som ligger i felles foreldreansvar, om muligheten for å motsette seg felles foreldreansvar og om fristen til de dette gjelder. Departementet legger til grunn at begge foreldre vil ha behov for informasjon og veiledning. NAV vil være en viktig instans for å gi foreldrene informasjon i forbindelse med fastsettelsen av farskap. Etter barneloven § 10 andre ledd skal NAV av eget tiltak veilede partene i en farskapssak om rettigheter og plikter når det gjelder barnet. Familieverntjenesten kan også gi veiledning til foreldrene om innholdet i foreldreansvaret og hjelp til bedre foreldresamarbeid mv.

Dersom ingen av foreldrene har motsatt seg felles foreldreansvar innen ett år, vil foreldreansvaret i fortsettelsen være felles. Hvis mor etter at ettårsfristen har løpt ut, mener at far ikke bør ha felles foreldreansvar, må hun gå til søksmål med krav om å få foreldreansvaret alene dersom foreldrene ikke blir enige om endringer i fellesskap. Se nærmere om vurdering av domstolen i slike saker i punkt 3.12 nedenfor.

Det er folkeregistermyndigheten som skal registrere avtaler og avgjørelser om foreldreansvar i samsvar med barneloven § 39. Tilsvarende er det folkeregistermyndigheten som skal ta imot meldinger fra mor og/eller far om at de ikke ønsker at foreldreansvaret skal være felles. Som følge av dette oppdaterer folkeregistermyndigheten opplysningene i Folkeregisteret om at den barnet bor sammen med har foreldreansvaret alene. Fristene for mor og far for å motsette seg felles foreldreansvar og rettsvirkninger av dette er foreslått tatt inn i barneloven § 35 andre ledd.

Foreldrene har etter forslaget til nye regler i utgangspunktet felles foreldreansvar, også i tilfeller der de aldri har bodd sammen. Folkeregistermyndigheten vil, når det gjelder barn født utenfor samliv, innen uløpet av ettårsfristen, kunne motta ensidig melding fra mor om at hun ikke ønsker at far skal ha felles foreldreansvar, og melding fra far om at han ikke ønsker foreldreansvar.

Det vil imidlertid være behov for at den andre forelderen rutinemessig får melding fra Folkeregisteret om registeringen av at han eller hun ikke lenger har foreldreansvar for barnet. Denne meldingen kan også inneholde standardinformasjon om hvilke etater som kan gi informasjon om foreldreansvaret og muligheten for far til å gå til søksmål, og kan eventuelt gjøres i samme operasjon som endringen av registeringen av foreldreansvaret. Departementet vil samarbeide med Skattedirektoratet slik at det kommer på plass hensiktsmessige rutiner for folkeregisterets tilbakemelding om registering av meldinger om at det ikke skal være felles foreldreansvar.

Særlig om utøvelse av foreldreansvar før farskap er fastsatt

Selv om saksbehandlingstiden for å få farskap fastsatt vil kunne variere fra sak til sak, har departementet kommet til at mor ikke bør pålegges å vente med beslutninger om barnet inntil farskapet er avklart. Dersom far er kjent og ønsker å påta seg farskapet, vil imidlertid farskapsfastsettelsen kunne skje raskt.

3.12 Når foreldrene er uenige om felles foreldreansvar. Departementets merknader

Dersom foreldrene ikke er enige om felles foreldreansvar, er utgangspunktet at uenigheten må løses av domstolene. Etter departementets forslag videreføres gjeldende rett om at det er far som må reise sak dersom han ønsker å ha felles foreldreansvar og mor er uenig i dette, gitt at hun melder ifra innen ettårsfristen.

Der det er uenighet, må domstolen foreta en konkret og individuell vurdering av om felles foreldreansvar er til barnets beste.

Det følger av barneloven § 51 første ledd at foreldre med felles barn under 16 år må møte til mekling før det blir reist sak om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og samvær.

Målsettingen med lovendringen er at flere foreldre skal få felles foreldreansvar. Dette hensyn må avveies mot barnets beste. Det vil si at retten må foreta en konkret vurdering av om det vil være til barnets beste med felles foreldreansvar. Eksempler på forhold som kan få betydning kan være at far har utøvd vold, eller at det er problematikk knyttet til rus, psykiatri eller personlighetsforstyrrelser. Andre grunner til at far ikke bør ha felles foreldreansvar kan være at han har alvorlige karakteravvik. Også konflikter og samarbeidsproblemer kan tilsi at foreldreansvaret ikke bør være felles.

Ved vurderingen av forannevnte vil det være naturlig at det ses hen til om det er konflikter mellom foreldrene av en slik karakter at det ikke vil være til barnets beste med felles foreldreansvar. Videre at det foretas en vurdering av om foreldrene vil kunne samarbeide for å utøve foreldreansvar i fellesskap, og at den ene ikke aktivt motarbeider den andre.

I gruppen av foreldre som ikke bor sammen, vil det være foreldre som kjenner hverandre lite. SSBs undersøkelse av 2012 om samvær og bosted for barn der foreldrene bor hver for seg, viser at foreldre som aldri har bodd sammen oftere har et konfliktfylt foreldreforhold enn de som hadde bodd sammen, se punkt 3.6.

At det er høyt konfliktnivå mellom partene på domstidspunktet, behøver ikke være tilstrekkelig for å nekte felles foreldreansvar. Det vil være naturlig å vurdere om konfliktnivået mellom foreldrene må forventes å vedvare og hvilke virkninger eventuelle konflikter vil få for barnet og for muligheten til å ta viktige beslutninger om barnet. I dom i Eidsivating lagmannsrett 2007-10-30 LE-2007-74818, kom retten til at far skulle få vanlig samvær og at han skulle ha del i foreldreansvaret, og uttalte:

«I vurderingen av hva som er til det beste for barnet, tar lagmannsretten utgangspunkt i at det i alminnelighet vil være et gode og til barnets beste at begge foreldrene har del i foreldreansvaret, og at det også gjelder når partene ikke har bodd sammen, som i vår sak. Spørsmålet er om det foreligger konkrete og tilstrekkelig tungtveiende grunner til å fravike dette utgangspunktet.

As (mors) uvilje mot at B (far) skal få del i foreldreansvaret kan ikke være avgjørende. Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at forholdet mellom B og A har vært noe konfliktfylt. Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til hvem som er mest å bebreide for at det har oppstått uheldige episoder i forbindelse med overlevering av C til samvær. Det er uansett ikke tale om slike alvorlige forhold at dette diskvalifiserer far fra å ta del i foreldreansvaret. Det er ikke sannsynliggjort forhold ved Bs person som gjør han uskikket til å inneha foreldreansvar.

Ut fra en alminnelig vurdering er far egnet til å ta del i foreldreansvaret for C. Han har under ankeforhandlingen gitt uttrykk for et reflektert syn på hvorfor han ønsker del i foreldreansvaret, hva dette innebærer og hvordan det kan og bør utøves.»

Lagmannsretten fant det ikke sannsynliggjort at konfliktnivået mellom foreldrene er av en så alvorlig og dyptgripende karakter at det vil være umulig å utvikle et samarbeid mellom partene, eller at et felles foreldreansvar vil gå ut over barnets utvikling.

Det er også rettspraksis der far har vært domfelt for skremmende og plagsom oppførsel mot mor og der far har krevd, men ikke fått, felles foreldreansvar.24 Ut fra konfliktsituasjonen og mors angst for far kom retten til at mor skulle ha foreldreansvaret alene og det ble ikke fastsatt samvær.

Retten vil foreta en konkret vurdering basert på sakens fakta og en vurdering av hva som vil være til barnets beste.

Momentene ovenfor er også relevante ved endring av felles foreldreansvar.

3.13 Oppsummering

Departementet foreslår å endre barnelovens regler om foreldreansvar slik at alle foreldre har felles foreldreansvar, også de foreldrene som ikke bor sammen ved barnets fødsel.

For barn født uten at foreldrene er gift eller bor sammen, foreslår departementet at foreldreansvaret automatisk blir felles for foreldrene.

Der foreldrene ikke bodde sammen ved barnets fødsel, kan hver av foreldrene melde fra til folkeregisteret innen ett år hvis de ikke ønsker felles foreldreansvar. Den som bor fast sammen med og har hovedansvaret for barnet i disse tilfellene, det vil si mor, skal ensidig kunne si nei til felles foreldreansvar innen en ettårsfristen. Mor får foreldreansvaret alene hvis hun melder fra om dette innen ett år. Far må i så fall gå til søksmål for å få felles foreldreansvar. Det foreslås videre at far skal kunne si fra seg foreldreansvaret, dersom han ikke ønsker å ha felles foreldreansvar med mor.

Fristen løper fra barnets fødsel, men der farskapet blir fastsatt etter at barnet er født, begynner fristen å løpe fra det tidspunktet farskapet er fastsatt.

Forslaget innebærer ingen endring i foreldrenes adgang til å gjøre avtaler seg imellom om foreldreansvar for felles barn.

Departementets lovforslag er innarbeidet i lovutkastet til barneloven § 35.