13 Merknader til bestemmelsene

Kapittel 1. Innledende bestemmelser

Til § 1 Formål

Bestemmelsen er ny. Bestemmelsen angir lovens formål og gir føringer for skjønnsutøvelse, utforming av forskrifter i medhold av loven og fortolkning av lovteksten.

Til § 2 Virkeområde

Bestemmelsen angir lovens saklige og stedlige virkeområde.

Bestemmelsens første ledd presiserer at loven skal gjelde den som tilbyr bruk av fornøyelsesinnretninger til publikum.

Loven er ment å omfatte det som etter en alminnelig språkbruk er å forstå som fornøyelsesinnretninger. Det vil si karuseller, radiobilbaner, pariserhjul mv., som krever minimalt av ferdigheter av brukeren. I vurderingen av om en innretning er å anse som en fornøyelsesinnretning, skal det derfor legges vekt på om det kreves mer enn minimale ferdigheter av brukeren. Som eksempel på minimale ferdigheter vil være det å slippe seg ut i en zip-line eller bevege seg rundt i en klatrepark hvor alt er tilrettelagt og hvor brukerens innvirkning på risikoen er liten. En klatrevegg vil derimot falle utenfor virkeområdet til tivoliloven.

Det er videre en forutsetning at en fornøyelsesinnretning tilbys publikum for at den skal omfattes av lovens virkeområde. En innretning som kun er til privat bruk vil derfor falle utenfor lovens virkeområde. Når det gjelder grensedragningen mellom hva som er privat bruk og hva som skal anses å være tilbud til bruk for publikum, er det helt klart at en innretning som for eksempel er satt opp i egen hage til bruk for familien er privat bruk. Det er like klart at en innretning som er satt opp på et offentlig sted og som tilbys brukt mot betaling omfattes. Mellom disse klare utgangspunktene vil det måtte vurderes i hvert enkelt tilfelle hva som omfattes av loven. Departementet legger til grunn at privat bruk i denne sammenheng bør tolkes snevert, slik at om en innretning er leid eller kjøpt i forbindelse med et privat arrangement, men med mange til stede uten familiære relasjoner til tilbyder, vil den være omfattet. Det samme gjelder om en arbeidsgiver tilbyr innretningen til sine ansatte.

I bestemmelsens andre ledd gis departementet hjemmel til å unnta innretninger helt eller delvis fra regelverket. Dette er en videreføring av dagens tivolilov § 2. Da fornøyelsesinnretninger er et område hvor det kan påregnes en utvikling i form av nye typer innretninger, er det nødvendig med en hjemmel for at departementet i forskrift kan unnta fornøyelsesinnretninger helt eller delvis fra loven. Det kan også oppstå behov for unntak for innretninger som også faller inn under andre regelverk, for eksempel arbeidsmiljøloven og taubaneloven. Det følger av andre punktum at enkeltvedtak om unntak fra lovens virkeområde ikke kan påklages.

Til § 3 Definisjoner

Bestemmelsen er ny. Bestemmelsen definerer hva som menes med fornøyelsesinnretning og virksomhet. Innføring av et virksomhetsbegrep legger ansvaret for driften av fornøyelsesinnretningen til virksomheten. Dette åpner for at en eier av flere fornøyelsesinnretninger kan forsikre alt under ett, i motsetning til dagens lovverk som pålegger forsikring av hver enkelt innretning. På samme måte kan virksomheten etablere et sikkerhetsstyringssystem som omfatter alle innretningene, i motsetning til dagens lovverk der det kreves en internkontrollhåndbok for hver innretning.

Bestemmelsen inneholder videre definisjoner av ulykke, alvorlig hendelse og hendelse, som skal legges til grunn for nye bestemmelser om varslings- og rapporteringsplikt i §§ 9 og 10. Definisjonene bygger på definisjonene i lov 3. juni 2005 nr. 34 om varsling, rapportering og undersøkelse av jernbaneulykker og jernbanehendelser (jernbaneundersøkelsesloven) § 5.

Til § 4 Myndighet etter loven

Bestemmelsens første ledd presiserer at departementet er myndigheten etter loven.

Bestemmelsens andre ledd presiserer hvilke saksområder som departementet kan gi forskrifter om. I bokstav b) omtales fjerning av fornøyelsesinnretning. Dette skal inkludere retten til å unnta slike innretninger fra fjerning. I bokstav d) gis departementet hjemmel til å etablere krav til bruk av særskilt kompetent eksternt organ ved utførelse av oppgaver av sikkerhetsmessig betydning. Bestemmelsen åpner for å kreve at virksomhetene følger krav i internasjonale standarder om periodisk bruk av uavhengige tekniske inspeksjonsorganer. Dette vil også være viktig der tilsynsmyndigheten er i tvil om en fornøyelsesinnretnings tekniske tilstand er i tråd med lov- og forskriftskrav, for eksempel der en eldre fornøyelsesinnretning skal bygges om slik at det ikke benyttes originale sikkerhetskomponenter, eller der det skal gjennomføres gjennomgripende ettersyn og vedlikehold av gamle komponenter. I noen tilfeller vil det være nødvendig å sikre at utførende virksomhet har en dokumentert kompetanse, for eksempel ved testing av materialtretthet. Det foreslås derfor en hjemmel til å kreve at utførende virksomhet skal godkjennes av tilsynsmyndigheten eller være akkreditert for de oppgaver som skal utføres.

Kapittel 2. Tillatelse og krav til virksomheten

Til § 5 Virksomhetens ansvar

Bestemmelsens første ledd viderefører prinsippet i gjeldende tivolilov om at virksomheten skal drive fornøyelsesinnretningen på en sikker måte og sikre at vilkårene som er satt i eller i medhold av loven er oppfylt. Ansvaret vil nå ligge hos virksomheten.

Bestemmelsens andre ledd fastslår at virksomheten skal stanse driften av fornøyelsesinnretningen om hensynet til sikkerheten tilsier det. Kravet gjelder uavhengig av om årsaken skyldes teknisk svikt, personalmangel eller forhold utenfor virksomhetens kontroll, for eksempel værforhold.

Til § 6 Krav om driftstillatelse

Bestemmelsen er ny. Bestemmelsens første ledd stiller krav om at en fornøyelsesinnretning ikke kan tas i bruk før departementet har gitt driftstillatelse. Departementet mener det er tilstrekkelig med en driftstillatelse, som varer inntil den blir sagt opp av virksomheten eller tilbakekalt av tilsynsmyndigheten. Bestemmelsen skal sikre at virksomheten har dokumentert at fornøyelsesinnretningen tilfredsstiller tekniske og driftsmessige krav, herunder at virksomheten har et sikkerhetsstyringssystem for å drive sikkert.

Bestemmelsens andre ledd presiserer tjenestelovens krav om saksbehandlingsfrister, jf. tjenesteloven § 11 første ledd første punktum. Driftstillatelser som faller inn under tjenesteloven skal ha en saksbehandlingsfrist på fire uker. Det gjøres samtidig unntak fra tjenesteloven § 11 andre ledd, der det fremgår at tillatelse skal anses å være gitt når fristen er ute (selv om tillatelse ikke faktisk er gitt). Unntaket er hjemlet i tjenesteloven § 27 tredje ledd, der det går frem at et slikt unntak kan gis, dersom det er begrunnet ut fra tvingende allmenne hensyn, herunder hensynet til privatpersoners beskyttelsesverdige interesser. Ved behandlingen av søknader om driftstillatelse vil tilsynsmyndigheten måtte gå gjennom en ikke ubetydelig mengde dokumentasjon for å verifisere samsvar med de tekniske krav som gjelder for fornøyelsesinnretninger. Videre vil virksomhetens sikkerhetsstyringssystem måtte gjennomgås for å vurdere om systemet tilfredsstiller lov- og forskriftskrav. I mange tilfeller vil det også ut fra en risikovurdering måtte foretas et stedlig tilsyn for å vurdere om det er lagt opp til en tilfredsstillende drift av fornøyelsesinnretningen. I mange tilfeller vil dette ikke være mulig å gjennomføre innen fire uker.

Det understrekes at en driftstillatelse etter denne bestemmelsen ikke erstatter krav om offentlig godkjenning, tillatelse, konsesjon med videre etter annen lovgiving. For eksempel vil tivoliloven med tilhørende forskrifter ikke innebære endringer i eksisterende krav etter plan- og bygningsloven om byggetillatelser med videre. Kravet til å følge denne lovgivningen vil gjelde parallelt.

Til § 7 Plikt til sikkerhetsstyringssystem (internkontrollsystem)

Bestemmelsen er ny og innebærer et krav om at virksomheten skal etablere og implementere et sikkerhetsstyringssystem som skal sikre at kravene i eller i medhold av denne lov er oppfylt. Sikkerhetsstyringssystemet skal inneholde de rutiner som er nødvendige for blant annet å sikre at personalet er opplært til de sikkerhetsmessige oppgaver de har, at vedlikeholdet av fornøyelsesinnretning(ene) er forsvarlig og at driften forøvrig ivaretar sikkerheten.

Sikkerhetsstyringssystemet skal være tilpasset arten og omfanget av virksomheten. Dette kan innebære at en liten virksomhet med begrenset drift kan ha et enkelt og mindre omfangsrikt system, mens en større og mer kompleks virksomhet må ha et mer omfattende system. Innføringen av et krav om at virksomhetene skal ha et sikkerhetsstyringssystem åpner for at tilsynet med fornøyelsesinnretninger kan utøves mer risikobasert.

Det kan gis forskrifter om de nærmere krav til sikkerhetsstyringssystemet, jf. § 4 andre ledd bokstav c).

Til § 8 Erstatnings- og forsikringsplikt

Bestemmelsens første ledd viderefører et objektivt erstatningsansvar for skader som voldes av fornøyelsesinnretninger.

Bestemmelsens andre ledd pålegger virksomheten å tegne forsikring og sørge for sikkerhetsstillelse til dekning av er mulig erstatningsansvar. Manglende sikkerhetsstillelse skal føre til tilbakekall av driftstillatelsen. Kravet om sikkerhetsstillelse gir brukeren av en fornøyelsesinnretning og tredjemann et bedre vern enn om virksomheten kun var pliktig til å tegne forsikring. Årsaken er at sikkerhetsstillelsen også vil omfatte skader som er unntatt fra forsikringsdekningen, for eksempel skader som er forsettlig forvoldt av en ansatt i en virksomhet. I motsetning til gjeldende regelverk, foreslås det å knytte plikten til å tegne forsikring til virksomheten og ikke til den enkelte fornøyelsesinnretning. Dette innebærer at virksomheter med mer enn en fornøyelsesinnretning vil kunne tegne en forsikring for alle sine innretninger samlet.

Etter bestemmelsens tredje ledd plikter forsikringsselskapet å varsle tilsynsmyndigheten om bortfall av sikkerhetsstillelse, slik at tilsynsmyndigheten kan tilbakekalle virksomhetens driftstillatelse(r).

Det kan gis forskrifter om de nærmere krav til erstatnings- og forsikringsplikt, jf. § 4 andre ledd bokstav c).

Kapittel 3. Varslingsplikt, rapportering og taushetsplikt

Til § 9 Varslingsplikt

Bestemmelsen er ny. Bestemmelsens første ledd pålegger virksomheten en plikt til straks å varsle politiet om ulykke med ikke ubetydelig personskade, da politiet har ansvaret for koordinering av redningsarbeid, utøvelse av skadestedsledelse, eventuell beslutning om etterforskning mv.

Andre ledd pålegger virksomheten en plikt til å varsle tilsynsmyndigheten om ulykke eller alvorlig hendelse.

Det er virksomheten, med dens ansatte, som har varslingsplikt etter første og andre ledd. Bestemmelsen bygger delvis på jernbaneundersøkelsesloven § 6 første og tredje ledd.

Det kan gis forskrifter om de nærmere krav til varslingsplikt, jf. § 4 andre ledd bokstav h).

Til § 10 Rapporteringsplikt

Bestemmelsen pålegger virksomheten å rapportere opplysninger om ulykker, alvorlige hendelser og hendelser til tilsynsmyndigheten. Bestemmelsen er ny, og bygger delvis på jernbaneundersøkelsesloven § 8 om rapportering av opplysninger. Bestemmelsen må videre ses i sammenheng med varslingsplikten i § 9. Det er virksomheten med dens ansatte som har rapporteringsplikt, slik som i § 9.

Hensikten med varslings- og rapporteringsplikten er å gi tilsynsmyndigheten en oversikt over farlige forhold for bransjen sett under ett, for å kunne se trender, levere statistikk og informasjon til bransjen og allmenheten samt iverksette tiltak innen tilsynsvirksomheten. En systematisk rapportering av ulykker, alvorlige hendelser og hendelser vil også være av betydning for virksomhetens interne oppfølging og sikkerhetsstyring.

Det kan gis forskrifter om de nærmere krav til rapporteringsplikt, jf. § 4 andre ledd bokstav h).

Til § 11 Taushetsplikt

Bestemmelsen er ny og bygger på jernbaneundersøkelsesloven § 22 jf. § 17.

Bestemmelsens femte ledd presiserer at opplysninger tilsynsmyndigheten mottar i medhold av § 11 ikke kan brukes som bevis i en senere straffesak mot den som har gitt opplysningene.

Det kan gis forskrifter om de nærmere krav til taushetsplikt, jf. § 4 andre ledd bokstav h).

Kapittel 4. Tilsyn. Reaksjoner ved lovbrudd

Til § 12 Tilsynsmyndighet

Bestemmelsen presiserer at departementet, eller den departementet delegerer oppgaven til, skal føre tilsyn med at loven med tilhørende forskrifter overholdes. Den som fører tilsyn benevnes i bestemmelsen, og de følgende bestemmelsene, som «tilsynsmyndigheten». Departementets tilsynsmyndighet kan delegeres.

Til § 13 Tilsynsmyndighetens adgang til virksomheten

Bestemmelsen er ny, men en tilsvarende bestemmelse finnes i arbeidsmiljøloven § 18-4. Formålet med denne bestemmelsen er å sikre at tilsynsmyndigheten har mulighet til å gjennomføre sitt tilsyn på en forsvarlig og uhindret måte. «Ethvert sted» vil normalt være selve fornøyelsesinnretningen eller virksomheten, samt andre områder som kan knyttes til fornøyelsesinnretningen.

Til § 14 Opplysningsplikt

Bestemmelsen innfører krav om at enhver som er underlagt tilsyn, uten hinder av taushetsplikt, skal legge frem de opplysninger som tilsynsmyndigheten mener er nødvendig for å kunne utføre tilsynet. Lovforslaget gir rettsgrunnlag for generelt å kunne kreve inn opplysninger som er nødvendige for tilsynet. Det foreslås ingen begrensninger med henhold til hvilke opplysninger som kan kreves, forutsatt at de er nødvendige for tilsynsmyndighetens gjennomføring av tilsynet.

Til § 15 Pålegg om korrigerende tiltak

Bestemmelsen gir tilsynsmyndigheten rett til å gi pålegg om korrigerende tiltak, ved forhold i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. Bestemmelsen innebærer også en hjemmel til å kreve at virksomheten ikke bare retter opp det identifiserte avviket, men også til å kreve at virksomheten identifiserer hva som skal til for å fjerne årsaken til avviket, slik at man kan få effektive tiltak for å hindre gjentagelse. Ved utferdigelse av pålegg skal det settes en frist for oppfyllelse. Fristen for oppfyllelse av et pålegg om retting eller endring må tilpasses de forhold som kreves rettet. Pålegg om korrigerende tiltak skal forhåndsvarsles etter forvaltningsloven § 16. Pålegget er gjenstand for klage.

Til § 16 Pålegg om stans eller opphør av bruk

Bestemmelsen gir tilsynsmyndigheten utvidet adgang til å pålegge øyeblikkelig stans av driften helt eller delvis eller opphør av bruk med øyeblikkelig virkning, dersom det avdekkes forhold som kan medføre fare for helse, miljø eller sikkerhet. Slike pålegg kan gis uten forhåndsvarsel. Stoppordren må likevel bekreftes skriftlig i ettertid.

Adgangen til øyeblikkelig stans er en kan-bestemmelse, og tilsynsmyndigheten bør ved vurderingen av om adgangen skal benyttes, blant annet legge vekt på risiko og fare forbundet med at det ulovlige forhold fortsetter, samt kostnadsmessige og rettssikkerhetsmessige forhold. Det ligger imidlertid i sakens natur at tilsynsmyndigheten i slike tilfeller vil måtte treffe avgjørelser raskt, og før man har full oversikt over alle sider ved saken. Avgjørelser av denne karakter vil således kunne være forsvarlig behandlet, selv om det i ettertid viser seg at det forelå ytterligere opplysninger av betydning for ulovlighetsspørsmålet.

Om nødvendig kan tilsynsmyndigheten kreve bistand av politiet for gjennomføring av pålegg om stans eller opphør av bruk. I en situasjon der det er behov for å handle raskt, vil tilsynsmyndigheten ha behov for å gi pålegg om stans eller opphør av bruk umiddelbart. Bestemmelsen er en videreføring av tilsvarende bestemmelse i tivoliloven § 6, der det fremgår at det kan gis pålegg om stans når sikkerhetsmessige hensyn krever det, når eier ikke dekker gebyrer for saksbehandling eller kontroll, eller når gyldig godkjenning eller forsikring mangler.

Pålegg om øyeblikkelig stans er et enkeltvedtak som kan påklages.

Til § 17 Tilbakekall av driftstillatelse

Bestemmelsens første ledd gir tilsynsmyndigheten rett til å trekke tilbake driftstillatelse ved brudd på vilkår eller krav som er satt for virksomheten. Tilbakekall vil være aktuelt å benytte der det avdekkes svikt i virksomhetens sikkerhetsstyring. Bruk av et inngripende virkemiddel som tilbakekall av driftstillatelse bør normalt ikke skje før det er fastslått at bruk av mildere virkemidler ikke fører frem. For de tilfeller der det er sikkerhetskritiske mangler av mer operativ karakter, bør tilsynsmyndigheten som hovedregel velge stans, jf. § 16. Dette vil være et mindre inngripende virkemiddel fordi virksomheten beholder sin driftstillatelse og kan ta opp driften igjen når forholdene som utløser stans er utbedret.

Det kan gis forskrifter om de nærmere krav til tilbakekall av driftstillatelse, jf. § 4 andre ledd bokstav c).

Til § 18 Tvangsmulkt

Bestemmelsens første ledd gir tilsynsmyndigheten kompetanse til å fastsette en tvangsmulkt dersom et pålegg ikke er oppfylt innen fastsatt frist. Tvangsmulkt er den vanligste og ofte mest hensiktsmessige måten for å tvinge frem oppfyllelse av et pålegg. Det normale vil imidlertid være at mildere virkemidler er utprøvd før tvangsmulkt varsles. Tvangsmulkten må varsles og starter når det fastsatte fristen er utløpt og løper fram til pålegget er oppfylt. Det finnes ingen slik bestemmelse i tivoliloven i dag. Tilsvarende bestemmelse eksisterer imidlertid i en rekke andre lover, for eksempel arbeidsmiljøloven og produktkontrolloven.

Fastsettelse av tvangsmulkt forutsetter at det er gitt pålegg. Adressaten skal være den samme for pålegget og tvangsmulkten. Tvangsmulkten skal forhåndsvarsles etter forvaltningsloven § 16, og vedtak om tvangsmulkt er gjenstand for klage.

I bestemmelsens andre ledd fremgår det at tvangsmulktens størrelse skal beregnes ut fra hvor viktig det er at pålegget blir gjennomført, og hvilke kostnader det vil ha. Det innebærer at mulkten kan fastsettes skjønnsmessig til et beløp som løper per dag inntil lovstridig virksomhet er opphørt eller pålegget er oppfylt.

Bestemmelsens tredje ledd presiserer at vedtak om tvangsmulkt må utformes slik at det er mulig å unngå tvangsmulkten ved å etterleve den plikten som vedtaket om tvangsmulkt er knyttet til. Dette betyr blant annet at fristen for å etterkomme pålegget ikke kan være så kort at den i utgangspunktet er umulig å overholde. På noen områder kan forvaltningen ha mulighet til å fastsette at tvangsmulkten løper allerede fra tidspunktet for vedtaket om tvangsmulkt, slik at det ikke er satt noen særskilt frist for etterlevelse. Hvis det foreligger øvrige hindringer for gjennomføring som ikke skyldes den ansvarlige, kan heller ikke tvangsmulkten kreves inn, se til eksempel Rt. 1991 side 1219.

Bestemmelsens fjerde ledd presiserer at tilsynsmyndigheten i særlige tilfeller kan redusere eller frafalle påløpt tvangsmulkt. Hvorvidt vilkåret «særlige tilfeller» er oppfylt og hvorvidt påløpt tvangsmulkt bør ettergis, hører inn under forvaltningens frie skjønn. Skjønnet kan bare prøves av domstolene innenfor rammene av den ulovfestede myndighetsmisbrukslæren, se Prop. 62 L (2015–2016) Endringer i forvaltningsloven mv. (administrative sanksjoner mv.).

Bestemmelsen femte ledd presiserer at tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg.

Det kan gis forskrifter om de nærmere krav til tvangsmulkt, jf. § 4 andre ledd bokstav j), herunder adgang til å innføre standardiserte satser for tvangsmulkt.

Til § 19 Overtredelsesgebyr

Bestemmelsens første ledd gir tilsynsmyndigheten rett til å ilegge overtredelsesgebyr ovenfor en virksomhet som overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven. Dette kan omfatte både overtredelse av lov og andre offentligrettslige plikter, både av generell karakter (typisk forskrift) og individuell karakter (typisk enkeltvedtak), se Prop. 62 L (2015–2016).

Bestemmelsen er ny. Overtredelsesgebyret kan bare ilegges virksomheten og er uavhengig av skyld.

Overtredelsesgebyr forutsettes å være et alternativ til politianmeldelse og straff ved lovovertredelser, der de øvrige sanksjonsmidlene tilsynsmyndigheten har til rådighet viser seg å være utilstrekkelige. Felles for sanksjonsmidler som tvangsmulkt, stans, tilbakekall av driftstillatelse og pålegg om korrigering, er at de i hovedsak kun egner seg som sanksjonsmidler der lov- eller forskriftsbruddet fortsatt eksisterer. Der et alvorlig sikkerhetsbrudd blir utbedret før tilsynsmyndigheten kommer på tilsyn, eller gjentatte sikkerhetsbrudd avdekkes, vil disse sanksjonsmidlene være lite anvendbare. I de fleste tilfeller vil det derfor kun være politianmeldelse som gjenstår som virkemiddel. I mange tilfeller kan imidlertid straff være en unødig hard reaksjon. Dessuten antar departementet at etterforskning i slike tilfeller neppe vil være prioritert, og det vil i tilfelle oftest ta for lang tid før en eventuell reaksjon gis. Det er derfor behov for et sanksjonsmiddel som kan benyttes der lov- eller forskriftsbruddet enkeltvis eller samlet er alvorlige, men ikke lengre foreligger.

Bestemmelsens andre ledd angir de bestemte vurderingsforhold som tilsynsmyndigheten skal særlig legge vekt på ved avgjørelse av om et overtredelsesgebyr skal ilegges, og når overtredelsesgebyrets størrelse skal fastsettes. Det gis her klare føringer til hvilke momenter tilsynsmyndigheten skal legge vekt på, samtidig som det gis tilstrekkelig fleksibilitet til å vurdere om overtredelsesgebyr er en egnet sanksjonsmåte.

Fastsettelsen av overtredelsesgebyr vil være et enkeltvedtak, slik at forvaltningslovens bestemmelser om varsling og klage med videre kommer til anvendelse.

Oppfyllelsesfristen for overtredelsesgebyr er fire uker fra vedtak ble truffet, jf. den vedtatte, men ikke ikraftsatte bestemmelsen i forvaltningsloven § 44 femte ledd.

Det gjøres videre oppmerksom på at det er mulig å anmode både underinstansen og klageinstansen om utsatt frist. Forvaltningen har adgang til å treffe senere avgjørelse om fristutsettelse. Det følger av Prop. 62 L (2015–2016) at en «slik senere avgjørelse kan i praksis treffes nokså formløst. Det er ikke nødvendig at det foreligger noen formell søknad fra den private parten for at utsettelse kan gis. At særloven selv sier noe om oppfyllelsesfristens lengde, vil normalt ikke stenge for at forvaltningslovens bestemmelse om adgang til å forlenge fristen, får anvendelse».

Det kan gis forskrifter om de nærmere krav til overtredelsesgebyr, jf. § 4 andre ledd bokstav j).

Til § 20 Straff

Bestemmelsens første ledd angir det alminnelige straffeansvar for den som forsettlig eller uaktsomt bryter bestemmelser i eller i medhold av denne loven. Straffen er bøter, hvis forholdet ikke går inn under en strengere straffebestemmelse. Bestemmelsen viderefører bestemmelsen i tivoliloven § 9.

Bestemmelsens andre ledd innfører en særskilt straffebestemmelse for overtredelse av pliktavholdsbestemmelsen i § 21.

Kapittel 5. Pliktavhold og testing av ruspåvirkning

Til § 21 Pliktavhold

Bestemmelsen er ny. Bestemmelsens første ledd innfører et forbud for enhver som har oppgaver som kan påvirke sikkerheten for fornøyelsesinnretninger, å bruke alkohol eller andre berusende eller bedøvende middel i tjenestetiden. Bestemmelsen omfatter alt personell som har oppgaver som kan påvirke sikkerheten på en fornøyelsesinnretning. Personell som til daglig ikke har sikkerhetsmessige oppgaver, men som inngår i virksomhetens beredskap, vil være omfattet av bestemmelsen.

I bestemmelsens andre ledd presiseres det at tjenestetiden omfatter tidsrommet fra den tid da personell i henhold til sine tjenesteplikter påbegynner sitt arbeid og til det avsluttes. Forbudet gjelder også i et tidsrom av åtte timer før tjenestetiden begynner.

Til § 22 Testing av ruspåvirkning

Bestemmelsen er ny, og tilsvarer vegtrafikkloven § 22 a.

Politiet kan ta alkotest (foreløpig blåseprøve) og foreløpig test av om den ansatte er påvirket av andre berusende eller bedøvende middel når det er grunn til å tro at vedkommende har overtrådt bestemmelsene i § 21 eller med eller uten skyld er innblandet i en ulykke eller alvorlig hendelse. Slik test kan også tas som ledd i kontroll med virksomheten.

Kapittel 6. Andre bestemmelser

Til § 23 Gebyr og avgift

Bestemmelsens første ledd første punktum gir hjemmel for å kreve gebyr for behandling og for å inneha tillatelser og lignende etter denne lov eller forskrifter, og for tilsyn. Tilsyn må her forstås i vid forstand, der foruten etterlevelse av lovverket, blant annet også lov- og forskriftsarbeid og analysearbeid må inngå. Denne forståelsen er i tråd med definisjonen av tilsyn i Stortingsmelding nr. 17 (2002–2003) Om statlige tilsyn. Dette åpner langt på vei for en videreføring av dagens gebyrpraksis.

Det presiseres i bestemmelsens første ledd andre punktum at gebyrene skal settes slik at de samlet ikke overstiger tilsynsmyndighetens kostnader med saksbehandlingen eller tilsynet, jf. Finansdepartementets retningslinjer R-112/2015.

Bestemmelsens andre ledd gir hjemmel for at det også kan kreves gebyr for godkjenning av virksomheter og godkjenning eller sertifisering av personell etter henholdsvis § 4 andre ledd bokstav d) og e), for eksempel driftstillatelse.

Bestemmelsens fjerde ledd gir hjemmel for å innføre sektoravgift istedenfor årsgebyr for tilsyn, se Finansdepartementets retningslinjer R-112/2015.

Det kan gis forskrifter om nærmere krav til gebyr, årsgebyr og sektoravgift, jf. § 4 andre ledd bokstav k).

Til § 24 Fjerning av fornøyelsesinnretning

Bestemmelsen er ny. Bestemmelsens første ledd presiserer at fornøyelsesinnretninger som ikke lengre skal brukes skal fjernes, slik at de ikke fører til skade på person, eiendom eller unødvendig skade på omgivelsene.

Bestemmelsens andre ledd angir at det er den virksomheten som har eller hadde den siste driftstillatelsen er ansvarlig for fjerningen.

Bestemmelsens tredje ledd gir departementet en rett, men ingen plikt, til å fjerne fornøyelsesinnretningen for virksomhetens regning og risiko, dersom den ikke er fjernet innen en fastsatt frist. Departementets kompetanse kan delegeres.

Det kan gis forskrifter om nærmere krav til fjerning, herunder unntak fra plikten om fjerning, jf. § 4 andre ledd bokstav b).

Kapittel 7. Avsluttende bestemmelser

Til § 25 Ikrafttredelse

Bestemmelsen presiserer at loven skal gjelder fra det tidspunktet Kongen bestemmer.