4 Gjeldende rett
4.1 Innledning
Den som deltar i en kriminell organisasjon, kan bli straffet for handlinger vedkommende selv begår eller medvirker til. Straffen kan også bli skjerpet hvis overtredelsen er begått som ledd i aktiviteten til en kriminell gruppe, jf. straffeloven § 79 bokstav c. Straffeloven inneholder imidlertid ikke i dag et straffebud som forbyr deltakelse i kriminelle organisasjoner i sin alminnelighet. En slik bestemmelse fantes i straffeloven 1902 § 330.
Straffeloven har derimot bestemmelser som forbyr deltakelse i enkelte typer kriminelle organisasjoner. Det gjelder straffeloven § 136 a om deltakelse mv. i terrororganisasjoner, straffeloven § 128 om deltakelse i sammenslutninger av militær karakter, straffeloven § 129 om deltakelse i en organisasjon som har til formål å forstyrre samfunnsordenen og straffeloven §§ 145 og 146 om deltakelse i og rekruttering til militær virksomhet i væpnet konflikt i utlandet. I tillegg rammer straffeloven § 198 forbund om å begå en straffbar handling som ledd i aktiviteten til en organisert kriminell gruppe.
Straffelovrådet gir i NOU 2020: 4 kapittel 7 side 26–36 en utførlig fremstilling av relevante bestemmelser både i straffeloven og straffeprosessloven. I det følgende gis en kortfattet redegjørelse for utvalgte bestemmelser i straffeloven som anses særlig relevante for problemstillingen som behandles i proposisjonen her. Formålet er dels å belyse hvilke handlinger knyttet til gjengkriminalitet som er straffbare i dag, og dels å gi et bakteppe for vurderingene av hvordan et straffebud rettet mot deltakelse i en organisasjon mest hensiktsmessig kan utformes. For en mer utførlig beskrivelse av gjeldende rett vises det til rådets fremstilling.
4.2 Straffeloven § 136 a om deltakelse mv. i en terrororganisasjon
Straffeloven § 136 a forbyr ulike former for deltakelse i en terrororganisasjon. Første ledd lyder slik:
«Med fengsel inntil 6 år straffes den som danner, deltar i, rekrutterer medlemmer eller yter økonomisk eller annen materiell støtte til en terrororganisasjon, når organisasjonen har tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler.»
Paragrafen ble tilføyd i straffeloven 1902 § 147 d ved lov 21. juni 2013 nr. 85, som trådte i kraft straks. Samtidig ble § 136 a tilføyd i straffeloven 2005, som trådte i kraft 1. oktober 2015.
Medvirkning til overtredelse av § 136 a er ikke straffbart, jf. annet ledd. Begrunnelsen er at straffebudet reelt sett er en kriminalisering av en særskilt form for forberedelse og medvirkning til en terrorhandling, jf. Prop. 131 L (2012–2013) punkt 14.1 side 87.
Straffeloven § 136 a består av tre gjerningselementer: Gjerningspersonen må (1) danne, delta i, rekruttere medlemmer eller yte økonomisk støtte til (2) en terrororganisasjon, og (3) denne terrororganisasjonen må ha tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler. I tråd med dekningsprinsippet må gjerningspersonens forsett dekke samtlige gjerningselementer, jf. straffeloven § 22 første ledd.
Straffeloven inneholder ingen legaldefinisjon av begrepet «terrororganisasjon». Det følger imidlertid av forarbeidene at en terrororganisasjon er «en organisasjon som enten har som hovedformål å begå terrorhandlinger eller hvor dette er en vesentlig del av gruppens virksomhet», jf. Prop. 131 L (2012–2013) punkt 14 side 86. I proposisjonen er det presisert at begrepet skal forstås på tilsvarende måte som i straffeloven §§ 121–124 og 126, der handlinger til fordel for terrororganisasjoner likestilles med handlinger til fordel for fremmed stat for enkelte lovbrudd mot staten, jf. Prop 131 L (2012–2013) punkt 7.6 side 41. Definisjonen av «terrororganisasjon» i disse bestemmelsene var utformet etter mønster av den opprinnelige definisjonen av «organisert kriminell gruppe» i straffeloven 1902 § 162 c om forbund om alvorlig organisert kriminalitet.
Det fulgte uttrykkelig av definisjonen av «organisert kriminell gruppe» i straffeloven 1902 § 162 c at det måtte være tale om minst tre personer for at det skulle foreligge en gruppe. Videre fremgikk det av forarbeidene at organisasjonsvilkåret innebar at gruppen må ha «en viss struktur og varighet», jf. Ot.prp. nr. 62 (2002–2003) punkt 13.1 side 96. I proposisjonen uttales følgende om hvilke momenter som er relevante ved vurderingen av om gruppen er tilstrekkelig strukturert (side 96):
«Ved vurderingen av om det foreligger en organisert gruppe, vil det være av betydning om det er etablert en viss organisatorisk eller hierarkisk struktur, om gruppen har internasjonale forgreininger, om det er avtalt en bestemt arbeidsfordeling mellom medlemmene, om gruppen har tilknytning til bestemte lokaler, om deltakerne møtes jevnlig mv.»
Organisasjonen må ha som «hovedformål» å begå terrorhandlinger eller ha som «vesentlig del av sin virksomhet» å begå terrorhandlinger. Kravet om hovedformål betyr at voldelige elementer i organisasjonen ikke er tilstrekkelig, jf. Prop. 131 L (2012–2013) punkt 14.1 side 86–87. I forarbeidene til straffeloven 1902 § 162 c, som før en lovendring i 2013 inneholdt et tilsvarende vesentlighetsvilkår, er vesentlighetskravet forklart slik, jf. Ot.prp. nr. 62 (2002–2003) punkt 13.1 side 96–97:
«I dette ligger det ikke at gruppens virksomhet hovedsakelig må være av ulovlig karakter. Grupper som driver lovlig og ulovlig virksomhet om hverandre og i noenlunde samme omfang, faller innenfor definisjonen. Den straffbare virksomheten vil også være vesentlig selv om omfanget av den er mindre enn omfanget av den lovlige virksomheten. Består en tredjedel av gruppens aktiviteter i ulovlig virksomhet, vil også dette normalt måtte betraktes som en vesentlig del. Og man kan vanskelig trekke en absolutt grense ved ulovlig virksomhet av dette omfang. Hvor grensen nærmere skal trekkes må bero på de konkrete omstendigheter i saken, blant annet på hvor alvorlig kriminalitet det dreier seg om.»
Den straffbare handlingen består i å danne, delta i, rekruttere medlemmer til eller å yte økonomisk eller annen materiell støtte til terrororganisasjonen. I forarbeidene heter det at bestemmelsen er «myntet på dem som på ulikt vis bidrar til å danne og opprettholde en terrororganisasjon», og at det er meningen å kriminalisere bare de kvalifiserte bidragene til organisasjonen, jf. Prop. 131 L (2012–2013) punkt 7.6 side 41. I proposisjonen uttales videre (side 87):
«Ulike former for bidrag til organisasjonen rammes. Deltakelse er meget vidtfavnende, og vil blant annet kunne ramme den som anskaffer våpen, datamateriell, kjemikalier eller annet utstyr til å begå en terrorhandling, men uten å være så knyttet til saken at vedkommende kan straffes for medvirkning til den aktuelle terrorhandlingen. Også det å oppfordre til terrorhandlinger og inspirere til aksjoner kan etter omstendighetene omfattes. Rekruttering omfatter typisk vervevirksomhet. Dette må avgrenses mot humanitær støtte til sivile i terrorkontrollerte områder, for eksempel leger som jobber på sykehus i slike områder.»
I HR-2018-1650-A la Høyesterett til grunn at passivt medlemskap ikke rammes av bestemmelsen, og at det bare er de aktive og kvalifiserte bidragene til opprettholdelsen av terrororganisasjonen som faller inn under ordlyden. Helt bagatellmessige eller perifere bidrag rammes ikke (avsnitt 46). Videre ble det fastslått at handlingsalternativet «rekrutterer» ikke er begrenset til ren vervevirksomhet, men at også annen virksomhet som primært drives i rekrutteringsøyemed, etter omstendighetene kan omfattes (avsnitt 64). Det ble uttalt at rekrutteringsvilkåret krever en aktiv tilskyndelse, men at det er uten betydning om påvirkningen er direkte eller mer subtil (avsnitt 67). Endelig ble det lagt til grunn at handlingsalternativet «yte økonomisk eller annen materiell støtte» ikke krever at støtten ytes til terrororganisasjonen som sådan – det er tilstrekkelig at støtten gis til en deltaker i organisasjonen, med sikte på bruk til fordel for organisasjonen (avsnitt 81).
Det siste vilkåret i § 136 a er at terrororganisasjonen «har tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler». I dette ligger at organisasjonen må ha «demonstrert vilje og evne til å begå en terrorhandling ved å begå et lovbrudd», jf. Prop. 131 L (2012–2013) punkt 14.1 side 87.
4.3 Straffeloven § 79 bokstav c om straffskjerpelse ved organisert kriminalitet
Straffeloven § 79 åpner for fastsettelse av straff ut over lengstestraffen. Etter bokstav c kan straffen forhøyes inntil det dobbelte, men ikke med mer enn 6 år og aldri utover 21 år, «når en straffbar handling er begått som ledd i aktivitetene til en organisert kriminell gruppe». Bestemmelsen viderefører straffeloven 1902 § 60 a, som ble tilføyd ved lov 4. juli 2003 nr. 78. Et hovedformål med innføringen av bestemmelsen var å straffe bakmennene i organisert kriminalitet og andre sentrale aktører strengt, jf. Ot.prp. nr. 62 (2002–2003) punkt 13.1 side 93.
Paragraf 79 bokstav c inneholder en legaldefinisjon av begrepet «organisert kriminell gruppe». Bestemmelsen lyder slik:
«Med organisert kriminell gruppe menes et samarbeid mellom tre eller flere personer som har som et hovedformål å begå en handling som kan straffes med fengsel i minst 3 år, eller som går ut på at en ikke ubetydelig del av aktivitetene består i å begå slike handlinger.»
Den straffbare handlingen måtte opprinnelig være utøvet som ledd i «virksomheten» til en organisert kriminell gruppe. Ved lov 21. juni 2013 nr. 85 ble «virksomheten» erstattet med «aktivitetene». Formålet var å hindre at bestemmelsen avgrenses til samarbeid hvor deltakerne er profesjonelle kriminelle, jf. Prop. 131 L (2012–2013) punkt 11.5 side 77. Det ble i tillegg foretatt endringer i legaldefinisjonen av «organisert kriminell gruppe». I proposisjonen ble det uttalt følgende om den tilsvarende endringen i straffeloven 1902 § 60 a (punkt 14.1 side 83):
«Annet ledd definerer nærmere hva som menes med en organisert kriminell gruppe. Begrepet ‘samarbeid’ tydeliggjør at gruppen kan være organisert på ulikt vis og likevel omfattes. Det er heller ikke nødvendigvis et krav om at medlemmene har faste oppgaver, fellessamlinger eller at gruppen har en hierarkisk struktur. Det er tilstrekkelig at det kan påvises et samarbeid av en viss fasthet. Mer tilfeldig og sporadisk samarbeid vil normalt falle utenfor. Kravet til at samarbeidet skal bestå av tre eller flere personer, skal ikke forstås som et krav om at minst tre personer må delta i planleggingen eller gjennomføringen av de kriminelle handlingene. Det er tilstrekkelig at handlingen springer ut av et samarbeid og at den som begår handlingen er klar over at samarbeidet består av minst to personer utover vedkommende selv.»
Straffeloven § 79 bokstav c åpner for at retten kan skjerpe straffen ved organisert kriminalitet – den pålegger ingen plikt til det. I Borgarting lagmannsretts avgjørelse 7. januar 2007 (LB-2007-103906) uttales følgende om den tidligere straffeloven § 60 a:
«Lagmannsretten understreker også at § 60 a bare åpner adgang til å skjerpe straffen ved organisert kriminalitet, men pålegger ingen plikt. Hvorvidt og hvor mye straffen konkret skal skjerpes, vil særlig bero på hvilken rolle og posisjon vedkommende har hatt i forhold til gruppen. Fordi strafferammene for de fleste forbrytelsestyper som regel er svært vide og fordi graden av samarbeid, organisasjon og rollefordeling uansett vil være tradisjonelle straffeutmålingsmomenter, har § 60 a mer teoretisk betydning.»
4.4 Straffeloven § 198 om forbund om alvorlig organisert kriminalitet
Straffeloven § 198 gjør det straffbart å inngå forbund om å begå kriminalitet som ledd i aktivitetene til en organisert kriminell gruppe. Bestemmelsens første ledd lyder slik:
«Den som inngår forbund med noen om å begå en handling som kan straffes med fengsel i minst 3 år, og som skal begås som ledd i aktivitetene til en organisert kriminell gruppe, straffes med fengsel inntil 3 år med mindre forholdet går inn under en strengere straffebestemmelse.»
Bestemmelsen viderefører uten realitetsendringer straffeloven 1902 § 162 c, som ble tilføyd ved lov 4. juli 2003 nr. 78. Bestemmelsen gjennomfører FNs konvensjon om grenseoverskridende organisert kriminalitet (Palermo-konvensjonen) artikkel 5 i norsk rett. Konvensjonen stiller krav til kriminalisering av enten det å inngå forbund om alvorlige straffbare handlinger, eller det å delta aktivt i en organisert kriminell gruppe. I Ot.prp. nr. 62 (2002–2003) punkt 4.5.2.3 side 26–27 begrunnet departementet valget av forbundsbestemmelse slik:
«Riksadvokaten, Oslo statsadvokatembeter og Den Norske Advokatforening foretrekker forbundsalternativet, og viser til at denne bestemmelsen gir en klarere angivelse av området for det straffbare. Departementet er enig i det. En straffebestemmelse som retter seg mot deltakelse i organiserte kriminelle grupper, vil uvegerlig bli mer skjønnsmessig og vurderingspreget. I tillegg til at gjerningsbeskrivelsen vil kunne utformes på en mer presis måte, har dessuten både påtalemyndigheten og domstolene en viss erfaring med å anvende forbundsbestemmelser, som det fra før finnes flere av i straffeloven.»
Forbundsinngåelse innebærer at to eller flere personer inngår avtale om at de skal begå en eller flere bestemte straffbare handlinger. Avtalen kan være uttrykkelig eller underforstått. Det kreves ikke at avtalen er inngått skriftlig, eller at den avklarer alle detaljer om selve gjennomføringen. Forbundet må gjelde et lovbrudd som kan straffes med fengsel i 3 år eller mer. Det er ikke et vilkår at påtalemyndigheten kan føre bevis for hvilken konkret straffbar handling avtalen gjelder, så lenge den kan bevise at avtalen gjelder en eller annen straffbar handling med den aktuelle strafferammen, jf. Ot.prp. nr. 62 (2002–2003) punkt 13.1 side 95.
Straffeloven § 198 rammer bare forbund om handlinger som skal begås «som ledd i aktivitetene til en organisert kriminell gruppe». Begrepet «organisert kriminell gruppe» er definert i annet ledd, og har det samme innholdet som det tilsvarende begrepet i straffeloven § 79 bokstav c, se punkt 4.3 foran. Vilkåret om at handlingen skal begås «som ledd i» aktivitetene til en organisert kriminell gruppe, innebærer at minst én av partene i avtalen må være med i en slik gruppe, jf. Ot.prp. nr. 62 (2002–2003) punkt 13.1 side 95–96. I tillegg kreves det at forbundet har tilknytning til gruppens kriminelle virksomhet. Forbundet må være inngått av gruppen eller på vegne av gruppen. Bestemmelsen omfatter ikke forbund som en deltaker i en kriminell gruppe inngår på eget initiativ og bare på vegne av seg selv.
4.5 Medvirkning
Medvirkning er straffbart hvis ikke annet fremgår av det enkelte straffebud, jf. straffeloven § 15. Også forsøk på medvirkning er straffbart, jf. straffeloven § 16.
For å kunne bli dømt for medvirkning kreves normalt at tiltalte fysisk har bidratt ved den faktiske utførelsen av hovedgjerningen (fysisk medvirkning), eller at tiltalte positivt har tilskyndet til handlingen eller styrket gjerningspersonens forsett (psykisk medvirkning), jf. for eksempel Rt. 2014 side 466 avsnitt 15. I tillegg kreves det at medvirkeren har utvist skyld – både med hensyn til egen medvirkning og til hovedgjerningen. Skyldkravet medfører at den som ikke har ment å bistå, eller ikke kjenner til hovedgjerningen, ikke kan straffes for medvirkning. Den generelle rettsstridsreservasjonen får anvendelse også for medvirkningshandlinger, og setter visse grenser for hvor liten påvirkning som kan straffes som medvirkning.
Medvirkningsansvaret rekker vidt, og vil i praksis kunne dekke mange av de handlingene som gjerne karakteriseres som deltakelse i kriminelle gruppers virksomhet. For eksempel vil deltakere som med forsett gir instruksjoner om når og hvor et drap skal utføres, eller den som stiller en garasje til disposisjon for bilen som drapsmannen benytter, kunne dømmes for medvirkning til drap, jf. straffeloven § 275, jf. § 15, se til illustrasjon Borgarting lagmannsretts dom 20. juni 2018 (LB-2018-107758).
4.6 Straffeloven 1902 § 330
Straffeloven 1902 § 330 rettet seg blant annet mot det å stifte eller delta i en forening som enten er forbudt ved lov, eller som har som formål å begå eller oppmuntre til straffbare handlinger. Strafferammen for overtredelse av bestemmelsen var bot eller fengsel inntil 3 måneder, men strafferammen ble skjerpet til fengsel inntil 6 måneder dersom foreningens formål var å begå eller oppmuntre til forbrytelser. Medvirkning til overtredelse av bestemmelsen var ikke straffbart.
Straffelovkommisjonen gikk i NOU 2002: 4 ikke inn for å videreføre § 330 i ny straffelov, jf. kommisjonens utredning punkt 10.2 side 414–415. Som begrunnelse viste kommisjonen blant annet til at det ikke fantes noen lovforbud mot bestemte foreninger. Hvis slike forbud skulle vedtas i fremtiden, mente kommisjonen at straffetrusselen burde inntas i forbudsloven. Når det gjaldt forbudet om å delta mv. i en forening som har som formål å begå eller oppmuntre til straffbare handlinger, mente kommisjonen blant annet at bestemmelsen hadde et for bredt virkefelt. Det ble blant annet vist til at bestemmelsen rammet medlemmer som står i et fjernt forhold til konkrete straffbare handlinger. Etter kommisjonens syn burde straff forbeholdes den som selv har begått eller medvirket til straffbare handlinger. Kommisjonen konkluderte slik (punkt 10.2 side 414):
«Etter kommisjonens oppfatning er det […] ikke ønskelig med et generelt straffebud mot medlemskap i foreninger som har dette til formål, men uten å ha tatt skritt til å realisere dette, når heller ikke foreningen på forhånd er forbudt ved lov.»
Departementet fulgte opp Straffelovkommisjonens forslag i Ot.prp. nr. 8 (2007–2008), jf. punkt 9.16 side 230. I proposisjonen fremholdt departementet at eventuelle behov for å ramme deltakelse i enkelte sammenslutninger burde ivaretas ved straffebud som har en mer målrettet avgrensning enn straffeloven § 330. Straffeloven 2005 inneholder ikke et tilsvarende straffebud.