10 Opphør av advokatbevilling ved bortfall, tilbakekall og suspensjon

10.1 Gjeldende rett

Opphør av advokatbevilling er i dag regulert i domstolloven § 230.

Etter domstolloven § 230 første ledd nr. 1 til 5 kan en advokatbevilling tilbakekalles etter vedtak fra Advokatbevillingsnemnden dersom nærmere fastsatte vilkår er oppfylt. Bestemmelsen gir hjemmel for to former for tilbakekall, henholdsvis tilbakekall etter generalklausulen i § 230 første ledd nr. 1 og de direkte tilbakekallshjemlene i § 230 første ledd nr. 2 til 5.

Generalklausulen i første ledd nr. 1 oppstiller to alternative vilkår for tilbakekall ved at advokaten enten må ha gjort seg skyldig i forhold som gjør personen uskikket eller uverdig til å drive advokatvirksomhet, eller som medfører at vedkommende mister den nødvendige tillit. Det må foreligge et vesentlig avvik fra akseptabel adferd. Det er ikke et vilkår at det klanderverdige forholdet har forekommet under utøvelse av advokatvirksomhet, eller har sammenheng med yrkesutøvelsen, jf. Rt-1994-118.

Tilbakekall av advokatbevilling etter generalklausulen gjelder på ubestemt tid. For å få bevillingen tilbake, må enten det opprinnelige vedtaket omgjøres, eller advokaten må søke om ny advokatbevilling. Det gjelder ingen karantenetid, og i praksis er det åpnet for at det kan utstedes ny bevilling når det har gått mellom to til tre år fra de kritikkverdige handlingene fant sted.

Det er Advokatbevillingsnemnden som har bevisbyrden for at vilkårene for tilbakekall er oppfylt. Som i andre sivile saker er beviskravet i utgangspunktet alminnelig sannsynlighetsovervekt. I sivile saker krever man imidlertid høyere grad av sannsynlighet der det er spørsmål om det foreligger et straffbart forhold eller annen form for sterkt klanderverdig opptreden. Det følger av rettspraksis at dette også er lagt til grunn i tilbakekallssakene hvor det er uttalt at det kan være grunn til å vurdere et skjerpet beviskrav ved bebreidelser som er inkriminerende eller sterkt klanderverdig, jf. LB-2018-192788-2. Tilbakekall etter § 230 første ledd nr. 2 til 5 gjelder brudd på advokatens plikter knyttet til henholdsvis sikkerhetsstillelse, betaling av bidrag, regnskaps- og revisjonsplikt, rapporterings- og opplysningsplikt, forklaringsplikt, samt brudd på krav knyttet til organisering av advokatvirksomhet. Terskelen for tap av bevilling etter nr. 2 til 5 er lavere enn etter generalklausulen i nr. 1. Etter nr. 2, 3 og 4 vil i utgangspunktet fristoverskridelse i seg selv være tilstrekkelig til at lovens vilkår er oppfylt. Det er i praksis innfortolket et forholdsmessighetsprinsipp ved håndhevelsen av domstolloven § 230 første ledd nr. 2 til 5, slik at det bare er fortsatt brudd på reglene, etter pålegg om utbedring fra Tilsynsrådet, som kan gi grunnlag for å frata advokaten bevillingen. Advokaten vil ha krav på å få bevillingen tilbake når vedkommende dokumenterer at forholdene som ga grunnlag for tilbakekall er brakt i orden, jf. Rt-2005-416.

Advokatbevillingsnemnden kan for øvrig sammen med et tilbakekallsvedtak nedlegge forbud mot at en person som har juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap yter rettshjelp, jf. domstolloven § 219 tredje ledd.

Det følger av domstolloven § 230 andre ledd at en advokatbevilling midlertidig trer ut av kraft uten vedtak dersom advokaten får oppnevnt verge eller dersom advokatens bo kommer under konkursbehandling. Oppheves et vergemål, eller utløper et tidsbegrenset vergemål, trer bevillingen i kraft igjen. Ved konkurs trer bevillingen i kraft igjen så snart gjelden blir innfridd, ettergitt eller faller bort på annen måte etter en konkursbehandling. Advokaten kan søke Advokatbevillingsnemnden om å få benytte bevillingen under konkursbehandlingen. Bevillingen kan gis tilbake dersom advokaten under konkursbehandling ikke oppfyller tilbakekallsvilkårene i § 230 første ledd, og det etter en helhetsvurdering anses forsvarlig at den gis tilbake.

En advokatbevilling kan etter gjeldende rett også frakjennes ved dom dersom advokaten på grunn av sinnssykdom eller sjelelig svekkelse er uskikket til å utøve advokatvirksomhet, jf. domstolloven § 230 tredje ledd. Vedkommende har krav på ny bevilling når vedkommende ved søknad godtgjør at det ikke lenger er grunnlag for fradømmelse. Advokatbevillingen kan suspenderes i påvente av endelig avgjørelse, jf. domstolloven § 230 tredje ledd tredje punktum.

Blir en advokat siktet for et lovbrudd som kan føre til tap av advokatbevilling, kan Advokatbevillingsnemnden bestemme at bevillingen skal tre ut av kraft inntil saken er endelig avgjort, jf. domstolloven § 230 fjerde ledd. Nemnden har i liten grad benyttet suspensjonshjemmelen på siktelses- eller tiltaletidspunktet. I de relativt få sakene hvor nemnden har besluttet suspensjon før fellende dom i første instans, har enten de faktiske forhold vært avklart, for eksempel gjennom tilståelse, eller advokaten har vært siktet eller tiltalt for svært grove eller gjentatte straffbare forhold. I saker med fellende dom, og hvor det straffbare forholdet vil kvalifisere til tilbakekall etter domstolloven § 230 første ledd nr. 1, har nemnden som regel besluttet suspensjon av bevillingen inntil rettskraftig dom foreligger.

Et suspensjonsvedtak i medhold av domstolloven § 230 fjerde ledd varer inntil spørsmålet om varig tilbakekall er endelig avgjort. Loven synes å forutsette at det reises sak om varig tilbakekall samtidig med at suspensjonsvedtak fattes.

Domstolen kan også idømme rettighetstap i straffesak, jf. straffeloven § 56, og kan velge å spesifisere et tidsrom rettighetstapet skal vare, eller å la det gjelde på ubestemt tid. Påtalemyndigheten hadde tidligere en lite konsistent praksis når det gjaldt å nedlegge påstand om rettighetstap for advokater som ble dømt for straffbare handlinger. Riksadvokaten og Advokatbevillingsnemnden ble i 2008 enige om at nemnden var nærmest til å ta stilling til spørsmålet, og Riksadvokaten ga derfor i rundskriv RA-2008-118 instruks til påtalemyndigheten om ikke å legge ned påstand om rettighetstap i slike saker. Domstolen har uavhengig av nedlagt påstand kompetanse til å idømme rettighetstap av eget tiltak, jf. Rt-1979-694. I visse saker har retten også plikt til å vurdere det, jf. straffeloven § 319.

En advokat kan videre si fra seg advokatbevillingen ved å sende melding om dette til Tilsynsrådet. Selv om advokaten allerede har frasagt seg bevillingen, vil antakelig Advokatbevillingsnemnden uansett kunne fatte vedtak om tilbakekall, dersom nemnden skulle anse dette som nødvendig.

Det vanligste er at den som slutter som advokat, melder fra til Tilsynsrådet om opphør av advokatvirksomhet, jf. advokatforskriften § 1-1 tredje ledd. En melding om opphør fører, i motsetning til innlevering av advokatbevilling, til at bevillingen går over til å bli passiv. Advokaten kan da gjenoppta virksomheten ved melding om oppstart til Tilsynsrådet.

10.2 Utvalgets forslag

10.2.1 Bortfall av advokatbevilling

En advokatbevilling er personlig og det er derfor åpenbart at den faller bort dersom innehaveren dør. For å gjøre lovteksten uttømmende på dette punktet, foreslår utvalget at dette uttrykkelig skal framgå av loven som en bortfallsgrunn.

Utvalget foreslår videre å fjerne muligheten til å ha passiv bevilling, og går inn for at bevillingen bortfaller når en advokat melder fra om opphør av virksomheten. Dette omfatter også innlevering av bevilling etter gjeldende rett. Utvalget mener man ikke skal være forpliktet til å melde opphør selv om man ikke lenger driver advokatvirksomhet, men man vil i så fall være bundet av alle forpliktelsene knyttet til bevillingen.

Utvalget foreslår videre å lovfeste at advokatbevillingen anses bortfalt uten ytterligere saksbehandling dersom advokaten fradømmes retten til å utøve advokatvirksomhet etter straffeloven § 56. Utvalget foreslår å videreføre dagens praksis hvor påtalemyndigheten ikke nedlegger påstand om rettighetstap for advokater i straffesaker, jf. Riksadvokatens rundskriv RA-2008-118. Utvalget vil likevel ikke oppheve rettens kompetanse til å vurdere tilbakekall ex officio, da de mener det er nødvendig med en slik adgang for de tilfellene hvor det er klart at det straffbare forholdet må lede til tilbakekall av advokatbevillingen.

Utvalget foreslår også at advokatbevillingen automatisk skal falle bort dersom advokaten får oppnevnt verge, jf. vergemålsloven § 20. Utvalget mener at alle vergemål bør likestilles i denne sammenheng, slik at det ikke, som etter gjeldende rett, beror på en tolkning av vedtaket om advokaten fortsatt kan drive advokatvirksomhet. Dersom et vergemål faller bort som følge av at det ikke var grunnlag for det opprinnelige vedtaket, foreslår utvalget at vedkommende har krav på å få bevillingen tilbake, uten å søke om ny bevilling. Faller derimot vergemålet bort på grunn av senere inntrådte forhold, eller fordi den som har fått oppnevnt verge trekker sitt samtykke til vergemål, må vedkommende søke om ny bevilling. Utvalget mener for øvrig det er behov for å pålegge vergemålsmyndigheten og domstolene å melde fra til tilsynsorganet om at det er fattet vergemålsvedtak eller idømt straff eller erstatning, og har foreslått bestemmelser om dette i henholdsvis vergemålsloven og domstolloven.

Utvalget foreslår også å videreføre regelen om at advokatbevillingen automatisk faller bort ved konkurs. Utvalget foreslår imidlertid at bortfallet skal være endelig, og ikke midlertidig, som etter gjeldende rett. Advokaten må derfor søke om ny bevilling. Utvalget åpner for at tilsynsorganet kan gi skyldneren ny advokatbevilling selv om bobehandlingen ikke er avsluttet dersom dette er ubetenkelig.

10.2.2 Tilbakekall av advokatbevilling

10.2.2.1 Generalklausul om tilbakekall

Utvalget foreslår å videreføre generalklausulen, men mener alternativene uverdig, uskikket eller mangle nødvendig tillit i domstolloven § 230 første ledd nr. 1 bør sammenfattes i ett uskikket-kriterium. Generalklausulen foreslås også å omfatte tilfeller som i dag faller inn under det materielle vilkåret i domstolloven § 230 tredje ledd første punktum. Man vil med det ikke lenger kunne frakjennes advokatbevillingen ved sinnssykdom eller sjelelig svekkelse. Bakgrunnen er at utvalget mener det ikke er et praktisk behov for å frata bevillingen i slike tilfeller uten at sykdommen har gitt seg utslag i opptreden som indikerer at vedkommende er uskikket til å utøve advokatvirksomhet. Tilbakekallskompetansen i slike saker foreslås med det flyttet fra domstolen til Advokatnemnda.

Utvalget foreslår videre at en advokat kan anses uskikket til å drive advokatvirksomhet alene på grunn av manglende kontroll over egen økonomi, noe som er en utvidelse av generalklausulens virkeområde sammenlignet med gjeldende rett. Utvalget viser i den forbindelse til at dårlig økonomi svekker advokatens uavhengighet og øker risikoen for brudd på regelverket, for eksempel ved at man tar eller låner klientmidler til eget bruk.

At en advokat må gjøre «seg skyldig i» et forhold som gir grunn til å anse vedkommende uskikket, slik det er formulert i gjeldende generalklausul, kan etter utvalgets vurdering gi assosiasjoner til skyldbegrepet i strafferetten eller erstatningsretten. Som nevnt over legger utvalget opp til at bevillingen kan tilbakekalles dersom psykisk sykdom har gitt seg utslag i en handling som gjør at vedkommende må anses uskikket. Bevillingen kan også tilbakekalles dersom advokaten har store økonomiske problemer. I slike situasjoner er det etter utvalgets oppfatning ikke naturlig å bruke karakteristikken skyldig. Utvalget mener derfor det er tilstrekkelig at advokaten gjennom sin opptreden har vist seg uskikket til å drive advokatvirksomhet.

Som det fremgår av merknaden til lovutkastets § 10 foreslår utvalget at terskelen for tilbakekall, når advokaten er uskikket, reduseres noe. Utvalget viser blant annet til at det har vært anført at advokater i for stor grad får begå lovbrudd uten at advokatbevillingen har blitt tilbakekalt. Utvalget presiserer enkelte utgangspunkter for tilbakekallsvurderingen. Forutsetningen for tilbakekall må være at avviket fra korrekt opptreden er vesentlig. Advokaten bør dessuten få anledning til å forbedre seg etter veiledning, disiplinærsanksjoner eller andre tiltak. Grove straffbare forhold og andre kvalifiserte overtredelser bør likevel være tilstrekkelig for å tilbakekalle bevillingen.

Utvalget har vurdert om vedtak om tilbakekall bør kunne gjøres tidsbegrenset. De konkluderer imidlertid med at en tidsbegrensning vil kunne tolkes som at det er en reaksjon mot advokaten og at tidsbegrensningen skyldes at reaksjonen bør stå i et rimelig forhold til advokatens overtredelse. Utvalget ønsker ikke at tilbakekall skal bære preg av å være en sanksjon og foreslår derfor ikke en adgang til å gjøre tilbakekall tidsbegrenset.

10.2.2.2 Mislighold av plikter som tilbakekallsgrunn

Utvalget foreslår ikke å videreføre de direkte tilbakekallshjemlene i domstolloven § 230 nr. 2 til 4. Siden utvalget foreslår en kollektiv forsikringsordning, vil hensynet til klienten ikke lenger tilsi at bevillingen må bortfalle automatisk ved manglende betaling av andel av forsikringskostnadene. Etter utvalgets vurdering bør det være tilstrekkelig at det gis anledning til å fastsette et betydelig purregebyr i disse tilfellene og at det i loven fastsettes at manglende innbetaling er tvangsgrunnlag for utlegg. Det samme mener utvalget også bør gjelde ved brudd på plikten til å betale bidrag for finansiering av tilsyns- og disiplinærordningen.

Også når det gjelder brudd på regnskaps- og revisjonsplikten og plikten til å gi adgang til kontroll og avgi forklaring er utvalget betenkt over sanksjonspreget tilbakekallsadgangen har i disse tilfellene. Utvalget mener derfor at brudd på disse forpliktelsene i stedet bør gi grunnlag for disiplinærreaksjoner, eventuelt sammen med et overtredelsesgebyr.

Selv om utvalget mener mislighold av de aktuelle pliktene ikke skal gi direkte tilbakekallsadgang, åpner de for at en advokat som alvorlig eller gjentatte ganger bryter forpliktelser etter advokatregelverket må anses uskikket til å drive advokatvirksomhet, og at bevillingen derfor kan tilbakekalles etter generalklausulen.

Utvalget foreslår imidlertid å videreføre den direkte tilbakekallshjemmelen i domstolloven § 230 første ledd nr. 5 som retter seg mot brudd på kravene til organisering av advokatvirksomhet. Utvalget mener at forbudet mot å kombinere advokatvirksomhet med visse andre typer virksomhet langt på vei ivaretar de samme hensynene som reglene om organisering. Også brudd på denne bestemmelsen bør etter utvalgets syn gi grunnlag for tilbakekall. Utvalget foreslår at det må være et vilkår for tilbakekall i disse tilfellene at advokaten først har mottatt et skriftlig pålegg om å bringe forholdet i orden. Dersom advokaten ikke bringer forholdet i orden innen en gitt frist, kan Advokatnemnda tilbakekalle bevillingen. Varslingsregelen skal ikke gjelde der bevillingen tilbakekalles etter generalklausulen.

10.2.2.3 Beviskrav

Utvalget mener beviskravet ved tilbakekall bør være alminnelig sannsynlighetsovervekt. Det vises til at beviskravet må sees i sammenheng med at tilbakekall ikke skal være en sanksjon, men et tiltak av hensyn til klienter og andre som berøres av advokatens virksomhet.

10.2.3 Suspensjon av advokatbevilling

Utvalget foreslår å bruke betegnelsen suspensjon av advokatbevilling om det å frata noen advokatbevillingen midlertidig, i påvente av avgjørelse av spørsmålet om tilbakekall. Det legges dermed opp til en noe snevrere bruk av suspensjonsbegrepet enn terminologien som er vanlig etter domstolloven § 230.

Utvalget mener at terskelen for hvilken opptreden som kan føre til opphør av advokatbevilling i utgangspunktet bør være tilnærmet lik for suspensjon og tilbakekall. Utvalget fremhever imidlertid at de ulike formålene tilsier forskjellige vurderinger. Ved tilbakekall er spørsmålet om advokatens opptreden er av en slik karakter at den bør føre til opphør av bevillingen. Ved suspensjon er derimot spørsmålet om opptredenen er av en slik karakter at det bør føre til umiddelbart opphør.

Utvalget foreslår at tilsynsorganet kan suspendere en advokatbevilling dersom advokaten blir siktet for en straffbar handling og det må antas at advokatbevillingen vil bli tilbakekalt dersom advokaten blir funnet skyldig. Forslaget bygger på en videreføring av gjeldende bestemmelse om suspensjon i domstolloven § 230 fjerde ledd. Utvalget foreslår imidlertid en noe lavere terskel for å suspendere en bevilling sammenlignet med praksis etter gjeldende rett. Utvalget mener at suspensjon alltid bør vurderes i tilfeller der man blir kjent med at en advokat er siktet for en alvorlig straffbar handling, eller for mindre alvorlige forhold som særlig angår tilliten til vedkommende advokat. Dette gjelder for eksempel bedrageri, økonomisk utroskap, underslag, falsk forklaring eller motarbeidelse av rettsvesenet. Dreier det seg om straffbare handlinger som ved domfellelse ligger i det nedre sjiktet av hva som kan føre til tilbakekall, mener utvalget det kan være større grunn til tilbakeholdenhet.

Når det er en straffesiktelse som danner grunnlaget for suspensjon, mener utvalget at det bør fremgå uttrykkelig av loven at suspensjonsvedtaket faller bort dersom advokaten frifinnes for forholdet. Straffes advokaten, bør spørsmålet om tilbakekall behandles snarest mulig.

Utvalget mener videre det er behov for å utvide dagens suspensjonsadgang til å omfatte også andre forhold enn straffesiktelse. De foreslår derfor en generell suspensjonsadgang for tilfeller der det reises tilbakekallssak.

Ethvert forhold som tilsier at advokatbevillingen settes umiddelbart ut av kraft, bør etter utvalgets syn kunne begrunne suspensjon. Utvalget mener at det må være et krav at tilsynsorganet reiser sak om tilbakekall senest samtidig med suspensjonsvedtaket for å unngå at suspensjonsvedtaket blir stående lenger enn nødvendig. Utvalgets forslag innebærer at tilsynsorganets vedtak om suspensjon kan påklages til Advokatnemnda.

10.2.4 Konsekvenser av tilbakekall

Utvalget mener at den som har fått bevillingen tilbakekalt i utgangspunktet ikke bør være advokatfullmektig. Sett hen til at advokatrollen og advokatfullmektigrollen er ulike, mener imidlertid utvalget det kan tenkes tilfeller der det ikke er grunn til å forby vedkommende å være advokatfullmektig, selv om vedkommende ikke kan være advokat. Utvalget foreslår derfor som hovedregel at tilbakekall av advokatbevilling også medfører tap av adgangen til å ta stilling som advokatfullmektig, men at det i vedtaket kan fastsettes at den tidligere advokaten kan ta stilling som advokatfullmektig.

Utvalget foreslår at det i tilbakekallsvedtaket er adgang til å forby vedkommende å yte rettslig bistand for en bestemt tid på inntil fem år, etter samme vilkår som i § 101 første ledd. Dette må i så fall fremgå uttrykkelig av vedtaket.

Utvalget foreslår at det innføres en karantenetid på to år før den som har fått advokatbevillingen tilbakekalt etter generalklausulen kan søke om ny bevilling. Bakgrunnen for forslaget er innspill fra Tilsynsrådet og Advokatbevillingsnemnden om at personer som har fått tilbakekalt advokatbevillingen etter generalklausulen i mange tilfeller sender gjentatte søknader om ny bevilling under henvisning til at de mener det ikke lenger er grunn for tilbakekall, noe som kan gå ut over ressursbruken til andre oppgaver. Ved avslag på søknad om ny bevilling foreslår utvalget at det skal gjelde en ny karantenetid på ett år.

10.3 Høringsinstansenes syn

10.3.1 Bortfall av advokatbevilling

Den Norske Advokatforening (Advokatforeningen) og Tilsynsrådet for advokatvirksomhet (Tilsynsrådet) har uttalt seg om utvalgets forslag om opphør av advokatbevilling. Begge instansene er enige med utvalget i at det er grunn til å klargjøre og til dels skjerpe kravene til tilbakekall. Begge er også enige i at forslagene samlet sett utgjør en forenkling og klargjøring til gunst for både advokater og publikum, men har enkelte forslag til justeringer.

Advokatforeningen bemerker at det er viktig at bortfall at advokatbevilling omgående blir registrert i advokatregisteret.

Tilsynsrådet støtter forslaget om at bevillingen skal falle bort dersom advokaten melder opphør av advokatvirksomheten. Ifølge Tilsynsrådet bidrar forslaget til å fjerne flere praktiske problemstillinger som følger av dagens praksis med aktive og passive advokatbevillinger. Denne løsningen vil være avklarende for publikum og advokatene, og også egnet til å forenkle rammene for tilsynsorganets oppgaver, noe som vil kunne gi seg positive utslag for ressursbruken.

Slik Tilsynsrådet ser det, kan det argumenteres for å pålegge alle advokater som ikke lenger vil drive advokatvirksomhet å melde opphør. Løsningen som ligger i forslaget er likevel akseptabel, forutsatt at vedkommende som ønsker å beholde advokatbevillingen må oppfylle alle forpliktelsene som påligger en advokat. Lovgiver må angi klart at det er en forutsetning at vedkommende må være underlagt tilsyns- og disiplinærordningen fullt ut.

Tilsynsrådet støtter også forslaget om at en advokatbevilling skal falle bort dersom en advokat får oppnevnt verge eller slås personlig konkurs. Tilsynsrådet mener at forslaget vil gi økt forutberegnelighet for advokaten, samt være ressursbesparende for tilsynsmyndigheten.

Når det gjelder bestemmelsen om vergemål ser Tilsynsrådet det som positivt at bevillingen skal bortfalle uansett hvilke begrensninger i vedkommendes handleevne som fastsettes i vergemålsvedtaket. Det er tungtveiende argumenter for å likestille alle former for vergemålsvedtak i denne sammenhengen. At tilsynsmyndigheten ikke lenger må foreta en skjønnsmessig vurdering av vergemålsvedtakets innhold vil også innebære en prosessuell forenkling.

Når det gjelder forslaget om at søknad om ny advokatbevilling kan innvilges selv om bobehandlingen ikke er avsluttet dersom dette er ubetenkelig, bemerker Tilsynsrådet at ordlyden er utpreget skjønnsmessig og at hensynene til likebehandling og advokatenes forutberegnelighet derfor tilsier at det gis utdypende retningslinjer i lovforarbeidene om forståelsen av begrepet, gjerne med flere illustrerende eksempler.

Tilsynsrådet støtter for øvrig utvalgets forslag om å pålegge vergemålsmyndigheten og domstolene å melde fra til tilsynsorganet om at det er fattet vergemålsvedtak og der det er idømt rettergangsbøter.

10.3.2 Tilbakekall av advokatbevilling

10.3.2.1 Generalklausul om tilbakekall

Advokatforeningen mener terskelen for å frata en advokat bevillingen etter domstolloven § 230 første ledd nr. 1 er for høy. Tilsynsmyndigheten synes å ha en tendens til å utsette realitetsbehandling av sakene til rettskraftig dom foreligger i straffesaker, noe som gjerne tar flere år. Når det endelig foreligger rettskraftig dom, kommer Advokatbevillingsnemnden ofte til at det har gått for lang tid for at tap av bevilling kan besluttes.

Advokatforeningen viser til at advokater er avhengig av tillit fra samfunnet generelt og det rettssøkende publikum spesielt. Advokater som er dømt for alvorlig kriminalitet og som ikke fratas bevillingen, utgjør en fare for dette tillitsbehovet. Samtidig må det tas hensyn til at tap av bevilling er en svært inngripende handling overfor den enkelte advokat, og regelverket må derfor også være forutsigbart og sikre nødvendig rettssikkerhet for advokaten. Ved økonomiske misligheter eller andre overtredelser som har direkte sammenheng med advokatens virksomhet, mener Advokatforeningen at terskelen for tap av bevilling må være lav. De er enig med utvalget i at den som dømmes for bedrageri eller underslag av klientmidler som hovedregel ikke kan være advokat.

Tilsynsrådet er positiv til at det foreslås en språklig forenkling og oppdatering i forhold til ordlyden i domstolloven § 230 første ledd nr. 1. De mener det er fornuftig å velge begrepet «uskikket» som angivelse av vurderingstema, idet dette begrepet er godt innarbeidet i dagens praksis. De anbefaler at det i lovforarbeidene inntas klarere retningslinjer for den skjønnsmessige utøvelsen, samt flere konkrete eksempler som angir grensene for begrepets nedslagsfelt. Det bør også i noen grad ses hen til gjeldende praksis på «tilstøtende områder», slik som eiendomsmegling og inkassovirksomhet.

Tilsynsrådet deler utvalgets synspunkt om at det er hensynet til klientene som primært skal begrunne vedtak om tilbakekall av en advokatbevilling. Utvalget fremhever at dette hensynet også kan tale for at advokaten får beholde bevillingen, eksempelvis dersom klientene ønsker at vedkommende skal få fortsette sin virksomhet fordi de står midt i en rettssak. Det fremstår som uklart for Tilsynsrådet om dette momentet også skal trekkes inn i en konkret vurdering av om en advokatbevilling skal tilbakekalles eller ikke. De mener dette vil være uhensiktsmessig, og stiller blant annet spørsmål ved hvordan «klientenes ønsker» skal kunne kartlegges. I tillegg ser de i praksis ofte at klientens ønsker kan endre seg over relativt kort tid.

Tilsynsrådet er enig i at et vedtak om tilbakekall av advokatbevilling i de fleste tilfellene vil være inngripende overfor advokaten. Dersom vedkommende anses uskikket må imidlertid hensynet til advokaten og eventuelle nærstående åpenbart vike. Tilsynsrådet viser her til at det normalt ikke vil være snakk om å nedlegge et yrkesforbud. Vedkommende vil, med mindre det er nedlagt forbud, kunne yte rettslig bistand, alternativt livnære seg som jurist i andre stillinger

Tilsynsrådet ser positivt på at manglende økonomisk kontroll nå fremheves som et moment som også alene vil kunne lede til tilbakekall av en advokatbevilling, men mener det bør gis føringer for hvordan skjønnet skal utøves da forslaget vil innebære en endring og i den sammenheng ta utgangspunkt i føringene som er gitt på andre områder som for eksempel eiendomsmegling. Tilsynsrådet ser det imidlertid som kunstig at man i forlengelsen av generalklausulen trekker frem ett typetilfelle i loven som kan lede til at en advokat anses uskikket.

Tilsynsrådet mener det er hensiktsmessig å samle tilbakekallskompetansen hos ett organ. De støtter derfor forslaget om at en bevilling også skal kunne tilbakekalles i medhold av lovutkastet § 10 første ledd som følge av svekket psykisk helse. Hensynet til advokatens rettssikkerhet vil etter Tilsynsrådets syn være tilfredsstillende ivaretatt ved de generelle reglene om klageadgang og domstolsprøving av tilbakekallsvedtakene. Tilsynsrådet etterlyser imidlertid en nærmere angivelse av hva som omfattes av begrepet «svekket psykisk helse».

Tilsynsrådet er enig med utvalget i at beviskravet ved tilbakekall av advokatbevillinger normalt bør være ordinær sannsynlighetsovervekt.

10.3.2.2 Mislighold av plikter som tilbakekallsgrunn

Tilsynsrådet er uenig i utvalgets forslag om å fjerne de direkte tilbakekallshjemlene som er inntatt i domstolloven § 230 første ledd nr. 3 og 4. Disse har i praksis vist seg å være effektive for å luke ut uskikkede advokater. Tilsynsrådet erfarer at advokater som har brutt sentrale regler, ofte trenerer eller saboterer tilsynsorganets kontrolltiltak, slik at nærmere undersøkelser ikke lar seg gjennomføre på tilfredsstillende vis. Det faktum at advokaten ikke følger opp plikter pålagt i lovverket eller konkrete pålegg fra tilsynsorganet, gir etter Tilsynsrådets oppfatning klare indikasjoner på at vedkommende er uskikket til å utøve slik virksomhet. Tilsynsrådet peker også på at regelverket som nå vedtas bør ses i sammenheng med bestemmelser innen lignende områder med tilsvarende problematikk, og viser i den forbindelse til adgangen til å forby en advokat å drive eiendomsmegling dersom vedkommende har latt være å etterkomme pålegg gitt av Finanstilsynet.

Når det gjelder utvalgets forslag om å fjerne hjemmelen til å kunne tilbakekalle ved mislighold av plikten til å betale bidrag og å betale sin andel av kostnadene til forsikringen, viser Tilsynsrådet til at langvarige fristoversittelser for blant annet å betale bidrag er et økende problem i dag. Det nye tilsynsorganet bør derfor utarbeide en praksis på disse områdene som ivaretar hensynet til effektivitet. Av hensyn til advokatenes forutberegnelighet må praksisen også være relativt skjematisk.

Tilsynsrådet støtter for øvrig utvalgets forslag om at den direkte tilbakekallshjemmelen i domstolloven § 230 første ledd nr. 5 videreføres, men påpeker samtidig at de ikke kan se noen vesentlig forskjell på disse tilfellene og de tilfellene der advokatene unnlater å gi tilsynsorganet anledning til å føre kontroll.

10.3.3 Suspensjon av advokatbevilling

Advokatforeningen mener adgangen til suspensjon bør benyttes i større grad enn i dag. Disiplinærmyndighetens praksis viser at suspensjon benyttes i liten grad, noe som får betydning for den endelige vurderingen om tap av bevilling. Dersom en advokat blir tiltalt for grove straffbare forhold eller alvorlige økonomiske misligheter, må dette i seg selv gi grunnlag for suspensjon.

Tilsynsrådet mener forslaget om å åpne for suspensjon også i tilfeller som ikke relaterer seg til straffesaker er konstruktivt og nødvendig. De mener det også vil gi det nye tilsynsorganet større slagkraft, idet det får anledning til raskere å ekskludere en advokat midlertidig, enn det prosedyrene for tilbakekall av bevillingen tillater.

Tilsynsrådet bemerker at hensynet til advokatens interesser på generelt grunnlag kan tale mot at suspensjonshjemmelen utvides, da det normalt vil være inngripende for advokaten både på et økonomisk og personlig plan. For å ivareta hensynet til rettssikkerhet og advokatens forutberegnelighet mener Tilsynsrådet at lovgiver bør gi nærmere veiledning om typetilfeller hvor suspensjon bør benyttes. Dette vil kunne bidra til at tilsynsorganet benytter suspensjonsadgangen oftere, som igjen vil kunne føre til at tidsmomentet i færre tilfeller vil bli utslagsgivende i tilbakekallssaker.

10.3.4 Konsekvenser av tilbakekall

Tilsynsrådet er enig med utvalget i at den som har fått advokatbevillingen tilbakekalt etter generalklausulen som hovedregel skal forbys å ta arbeid som advokatfullmektig. Dersom spesielle forhold taler for det, må det imidlertid kunne gjøres unntak i den enkelte sak. Tilsynsrådet mener også at den som har fått tilbakekalt bevillingen som følge av brudd på reglene om organisering av advokatvirksomhet eller adgangen til å kombinere advokatvirksomhet med annen virksomhet, bør kunne forbys å ta stilling som advokatfullmektig, men at det også i disse tilfellene bør kunne gjøres unntak etter en konkret vurdering.

Når det gjelder forslaget om å innføre en karantenetid før en kan søke ny bevilling mener Tilsynsrådet at dette blant annet vil bidra til å effektivisere bevillingssystemet.

Tilsynsrådet viser videre til at det har vært rettet kritikk mot tilsynsorganenes praksis når det gjelder tilbakekallstidens lengde. Praksisen har sitt utspring i Høyesteretts uttalelser i konkrete saker, og det er derfor etter Tilsynsrådets oppfatning påkrevet at lovgiver nå tar et oppgjør med den etablerte praksisen ved at disse spørsmålene kommenteres særskilt i forarbeidene til ny lov. Tilsynsrådet mener lovgiver bør gi signaler om hvor lang tid det i ulike typetilfeller må gå til en på nytt som et utgangspunkt, kan anses skikket til å drive advokatvirksomhet. Ellers vil man kunne havne i en situasjon der lengden av karantenetiden blir oppfattet som et uttrykk for når man normalt må kunne forvente å få ny bevilling.

Tilsynsrådet bemerker at det er til dels svært sprikende forvaltningspraksis når det gjelder tilbakekallstidens lengde for tilbakekall av advokatbevilling og tilbakekall eller forbud etter eiendomsmeglingsloven. Lovgiver bør benytte muligheten til å harmonisere regelverk og praksis.

10.4 Departementets vurdering

10.4.1 Innledning

Et overordnet mål med forslaget til advokatlov er å bidra til å opprettholde og styrke tilliten til advokater og advokaters kompetanse. I likhet med inngangskravene for å få advokatbevilling er også kravene for at bevillingen skal opphøre sentrale for å nå denne målsettingen. Departementet viderefører i hovedsak gjeldende rett, med enkelte materielle endringer. I tillegg foreslår departementet en ny struktur i loven i samsvar med utvalgets forslag. Opphørsreglene deles med dette inn i tre ulike bestemmelser: bortfall, tilbakekall og suspensjon. Mens bortfall og tilbakekall innebærer tidsubestemt opphør av bevillingen, medfører suspensjon et midlertidig opphør. Vurderingene nedenfor baserer seg på forslaget til ny struktur.

10.4.2 Bortfall av advokatbevilling

10.4.2.1 Bortfall ved død

En advokatbevilling er personlig og faller derfor bort dersom innehaveren dør. For å gjøre lovteksten uttømmende, er departementet enig med utvalget i at dette bør fremgå uttrykkelig av loven som en bortfallsgrunn, jf. lovforslaget § 14 bokstav a. Som Advokatforeningen påpeker i sin høringsuttalelse er det viktig at ethvert bortfall av advokatbevilling omgående blir registrert i advokatregisteret.

10.4.2.2 Bortfall etter melding om opphør

Departementet støtter utvalgets forslag om at det ikke lenger skal være mulig å ha såkalt passiv advokatbevilling, se punkt 8.4.5 om vilkår for bevilling. Som Tilsynsrådet påpeker i sin høringsuttalelse vil avskaffelse av passiv advokatbevilling løse flere praktiske problemstillinger, og med det virke avklarende både for publikum og for den enkelte advokat.

En avskaffelse av adgangen til å ha passiv advokatbevilling innebærer at bevillingen bortfaller uten vedtak dersom advokaten gir melding om opphør av advokatvirksomheten.

Departementet har vurdert om man bør pålegge advokater som ikke lenger utøver advokatvirksomhet å melde opphør, men mener dette vil kunne skape unødvendige avgrensningsspørsmål der advokaten i kortere perioder ikke utøver advokatvirksomhet, for eksempel på grunn av sykdom, midlertidige oppdrag og lengre reiser. Departementet har derfor falt ned på at vedkommende kan beholde bevillingen i disse tilfellene dersom man samtidig oppfyller alle forpliktelsene som følger av å ha advokatbevilling og fortsatt er underlagt kontroll fra tilsyns- og disiplinærorganene. Dette gjelder derimot ikke for enkelte bestemte yrkesaktiviteter som forutsetter at advokaten sier fra seg bevillingen ved å melde opphør av advokatvirksomhet, se lovforslaget § 27.

Dersom melding om opphør ikke innsendes selv om advokatvirksomheten opphører, vil manglende sikkerhetsstillelse eller innbetaling av bidrag gi grunnlag for vedtak om tilbakekall. For å unngå unødvendig administrasjon bør Advokattilsynet oppfordre vedkommende til å melde fra om opphør før vedtak om tilbakekall treffes, dersom det antas at manglende oppfyllelse av kravene skyldes opphør av advokatvirksomheten.

Dersom vedkommende etter bortfall igjen ønsker bevilling, må dette søkes om på ny. Som det fremgår av punkt 8.4.8, legges det opp til en forenklet saksbehandling der vedkommende tidligere har meldt opphør av advokatvirksomheten av eget tiltak.

10.4.2.3 Bortfall etter rettighetstap

Departementet mener i likhet med utvalget at domstolenes adgang til å frata en advokat retten til å drive advokatvirksomhet etter straffeloven § 56 bør videreføres.

Departementet støtter også utvalgets forslag om å lovfeste at advokatbevillingen anses bortfalt uten vedtak ved idømt rettighetstap. Det kan argumenteres for at en slik bestemmelse kun slår fast det som uansett vil gjelde etter alminnelige regler. Justisdepartementets lovavdeling har imidlertid i tolkningsuttalelse 13. juni 2005 uttalt at Advokatbevillingsnemnden bør vurdere å trekke bevillingen tilbake i tilfeller der advokater idømmes rettighetstap etter straffeloven for å unngå tvil om bevillingens gyldighet. Forslaget om å lovfeste at advokatbevillingen anses bortfalt uten vedtak ved rettighetstap vil derfor klargjøre hvilke konsekvenser et idømt rettighetstap har for gyldigheten av advokatbevillingen.

For å sikre informasjon om idømt rettighetstap foreslås det at domstolen, som avgjør spørsmålet om straff, skal varsle Advokattilsynet etter at dom er avsagt, og opplyse om avgjørelsen eventuelt er rettskraftig, jf. domstolloven ny § 217 a.

Forslaget legger opp til tidsubestemt opphør av advokatbevillingen og bortfallet inntrer når dommen er rettskraftig. Vedkommende kan eventuelt søke om ny bevilling etter at perioden for rettighetstapet er utløpt. Som det fremgår av straffeloven § 58 kan rettighetstap ilegges for en bestemt tid på inntil fem år.

10.4.2.4 Bortfall etter opprettelse av vergemål

Departementet foreslår, i likhet med utvalget, at advokatbevillingen automatisk bortfaller uten vedtak dersom advokaten får oppnevnt verge, og går inn for å likestille alle vergemål i denne sammenheng, jf. lovforslaget § 14 bokstav d.

Vilkåret for å opprette et vergemål er blant annet at vedkommende ikke er i stand til å ivareta sine egne interesser «på grunn av sinnslidelse, herunder demens, psykisk utviklingshemming, rusmiddelbruk, alvorlig spilleavhengighet eller alvorlig svekket helbred», jf. vergemålsloven § 20 første ledd. Den som oppfyller vilkårene for vergemål, enten det gjelder ordinære vergemål eller fratakelse av rettslig handleevne, og på bakgrunn av det får oppnevnt verge, bør heller ikke være advokat. Et vergemål kan være svært begrenset, noe som tilsier at man bør foreta en konkret vurdering av betydningen av vergemålet. Departementet mener likevel det har formodningen mot seg at en som ikke er i stand til selv å foreta rettslige handlinger eller råde over egne midler, kan yte advokatbistand. Å likestille alle vergemål i denne sammenheng slik utvalget foreslår, vil dessuten innebære en prosessuell forenkling ved at tilsynsmyndigheten ikke lenger må foreta en skjønnsmessig vurdering av vergemålsvedtakets innhold for å avgjøre om bevillingen skal bortfalle. Dette medfører igjen økt grad av forutsigbarhet for advokatene, sikrer en effektiv håndtering og ivaretar hensynet til likebehandling.

Departementet foreslår at bortfallet skal inntre når den tidligere advokaten blir underrettet om vedtaket om vergemål. Vedkommende må dermed søke om ny bevilling dersom vergemålet opphører eller advokaten trekker sitt samtykke til vergemålet. Dette utgjør en endring sammenlignet med gjeldende rett, hvor bevillingen kun suspenderes og hvor vedkommende har krav på å få bevillingen tilbake uten å søke på nytt dersom vergemålet opphører. I likhet med utvalget, mener imidlertid departementet at dersom et vergemål faller bort som følge av at det ikke var grunnlag for det opprinnelige vedtaket, må vedkommende ha krav på å få bevillingen tilbake, uten å søke om ny bevilling.

For å sikre Advokattilsynet nødvendig informasjon, foreslår departementet å innføre en plikt for vergemålsmyndigheten til å undersøke i advokatregisteret dersom det er grunn til å tro at den som får oppnevnt verge er advokat. Vergemålsmyndigheten må informere Advokattilsynet om vergemålet dersom dette er tilfellet. Departementet foreslår at plikten til å undersøke og å gi informasjon til Advokattilsynet reguleres i vergemålsloven § 65 nytt andre ledd.

10.4.2.5 Bortfall etter konkursåpning

Departementet foreslår å videreføre regelen om at advokatbevillingen automatisk bortfaller ved konkursåpning. I motsetning til gjeldende rett hvor bevillingen kun midlertidig trer ut av kraft, foreslår imidlertid departementet at bevillingen skal anses bortfalt på ubestemt tid. Dette er i samsvar med utvalgets forslag og støttes også av høringsinstansene som har uttalt seg om forslaget.

Departementet har vurdert om det bør gjøres et unntak fra dette, slik at advokaten kan beholde bevillingen dersom videre drift på boets regning blir besluttet etter konkursloven § 119 første ledd. Når departementet likevel ikke foreslår en slik løsning er dette av hensyn til advokatens uavhengighet. Advokaten vil ved en bobehandling miste råderetten over advokatvirksomheten, og vil følgelig stå i et avhengighetsforhold til boets organer med fare for ikke å ha den nødvendige frihet til å sette klientenes interesser først.

Departementet understreker at det bare er ved personlig konkurs at advokatbevillingen automatisk bortfaller, det vil si når advokaten driver virksomhet fra et enkeltpersonforetak. Er advokatvirksomheten organisert på annen måte, for eksempel i aksjeselskap eller ansvarlig selskap, kan advokaten etter foretakets konkurs fortsatt drive advokatvirksomhet. Departementet ser likevel at det i enkelte tilfeller kan være behov for å vurdere tilbakekall av advokatbevilling for advokater som har vært eiere eller hatt en rolle i ledelsen i et foretak som har gått konkurs, men da eventuelt på bakgrunn av at de må anses uskikket som følge av manglende økonomisk kontroll, jf. punkt 10.4.3.

Departementet foreslår at bortfall som følge av at advokatens bo kommer under konkursbehandling reguleres i lovforslaget § 14 bokstav e. Bortfallet vil være tidsubestemt og advokatbevillingen trer følgelig, i likhet med etter gjeldende rett, ikke i kraft igjen når gjelden er ordnet. Dersom vedkommende igjen ønsker å utøve advokatvirksomhet etter at bobehandlingen er avsluttet, må det søkes om ny bevilling. Etter departementets vurdering vil tidsubestemt bortfall gi et klarere regelverk, i tillegg til å være ressursbesparende for tilsynsmyndigheten.

For å sikre at Advokattilsynet får informasjon om konkurser, foreslår departementet at bostyrer plikter å informere Advokattilsynet om at det er åpnet konkurs i en advokats bo, jf. forslag til ny nr. 10 i § 85 første ledd i konkursloven.

Som det fremgår ovenfor, kan den tidligere advokaten i utgangspunktet ikke søke om ny bevilling før bobehandlingen er avsluttet. I likhet med utvalget mener imidlertid departementet at det bør åpnes for at skyldneren kan søke og få ny advokatbevilling selv om bobehandlingen ikke er avsluttet, dersom Advokattilsynet etter en konkret vurdering finner det ubetenkelig.

Det er den tidligere advokaten som må godtgjøre at det er ubetenkelig å gi vedkommende ny bevilling. Se for øvrig merknadene til lovforslaget § 6 andre ledd.

10.4.3 Tilbakekall av advokatbevilling

10.4.3.1 Generalklausul om tilbakekall

Departementet viderefører en generalklausul om tilbakekall som ikke er begrenset til en viss type adferd eller bestemte handlinger. Departementet mener det materielle innholdet i dagens generalklausul i hovedsak bør videreføres, men er enig med utvalget i at ordlyden bør forenkles ved å erstatte de tre alternativene «uskikket», «uverdig» eller mangler nødvendig «tillit» i domstollovens § 230 første ledd nr. 1 med ett uskikket-kriterium, se lovforslaget § 15 første ledd.

Utvalget har lagt stor vekt på at tilbakekall ikke skal være en sanksjon mot advokaten eller ha et sanksjonspreg. Departementet er enig med utvalget i disse utgangspunktene og ønsker å understreke at tilbakekall etter lovforslaget § 15 skal være et tiltak som først og fremst retter seg fremover i tid. Det sentrale spørsmålet vil være om det er utilrådelig at advokaten fortsetter sin advokatvirksomhet. Som det fremgår nedenfor, vekter imidlertid departementet hensynene noe annerledes enn utvalget. Dette innebærer blant annet at departementet ikke følger utvalgets forslag om å fjerne de direkte tilbakekallshjemlene i domstolloven § 230 første ledd nr. 2 til 4.

Departementet finner grunn til å presisere at avgjørelser som medfører midlertidig eller tidsubestemt tap av advokatbevilling, ikke utgjør straff i EMKs forstand, jf. EMDs og Høyesteretts praksis om andre typer tillatelser til yrkesutøvelse, for eksempel EMDs dom 8. juni 1976 i sak 5100/71 Engel m.fl. mot Nederland og EMDs dom 8. april 2003 i sak 41265/98 Manasson mot Sverige og Rt-2004-1343. Tilbakekall vil dermed heller ikke være en administrativ sanksjon, selv om tilbakekallet er foranlediget av at det har skjedd et lovbrudd jf. definisjonen i forvaltningsloven § 43 og Prop. 62 L (2015–2016) punkt 14.1.

10.4.3.2 Terskelen for tilbakekall

Å bli fratatt bevillingen kan få store og inngripende konsekvenser for advokaten. I de senere år har Høyesterett slått fast at tilbakekall kan utgjøre et inngrep i eiendomsvernet etter Den europeiske menneskerettskonvensjon, protokoll 1 artikkel 1, jf. HR-2019-1593-U avsnitt 1-3. Etter departementets syn må utgangspunktet derfor være at terskelen for å tilbakekalle en bevilling skal være høy. Dette er også lagt til grunn ved anvendelsen av dagens generalklausul i domstolloven § 230 første ledd nr. 1.

Det er imidlertid i de senere år stilt spørsmål ved om terskelen er for høy. Kritikken har særlig vært rettet mot tilfeller hvor det er begått straffbare handlinger, men hvor bevillingen ikke har blitt suspendert i påvente av avgjørelse i straffesaken. Der det har gått lang tid før straffesaken har blitt avgjort, har det ofte endt med at bevillingen ikke har blitt tilbakekalt, selv om straffesaken i utgangspunktet har gitt grunnlag for tilbakekall. Denne praksisen synes å være i utakt både med profesjonens synspunkter og den allmenne rettsfølelse. Regelverket bør derfor legge til rette for at praksisen ikke fortsetter. Slik departementet ser det, er imidlertid dette ikke et spørsmål om utforming av generalklausulen, men et spørsmål om hvordan suspensjon bør reguleres og praktiseres, jf. punkt 10.4.4.

Det er også stilt spørsmål ved om terskelen for tilbakekall er for høy ved tilfeller med økonomiske misligheter. Det har fra flere hold blitt argumentert for at det bør stilles krav om økonomisk vederheftighet, slik at den som har for dårlig økonomi kan fratas bevillingen. Departementet er enig med utvalget i at det bør være anledning til å tilbakekalle en advokatbevilling alene på grunn av manglende økonomisk kontroll, slik det fremgår av punkt 10.4.3.5.

10.4.3.3 Uskikkethetsvurderingen

Bakgrunnen for at en advokat må anses uskikket kan relatere seg til flere ulike typer forhold, for eksempel økonomiske forhold, straffbare forhold eller dårlig faglig og etisk utførelse av advokatoppdrag. Det beror på en konkret helhetsvurdering om vilkåret for tilbakekall av advokatbevilling er oppfylt. Bestemmelsen er hovedsakelig begrunnet i samfunnets behov for at borgerne skal kunne ha tillit til advokatstanden. I vurderingen av tilbakekall vil dette formålet stå sentralt.

Tilsynsrådet viser i sin høringsuttalelse til at det bør tydeliggjøres hva som ligger i kravet om ikke å anses uskikket, og påpeker at dette vil styrke advokatenes forutberegnelighet og være prosessbesparende.

Siden generalklausulen i hovedsak videreføres, vil tidligere praksis fortsatt være relevant. I rettspraksis er det vist til at advokaten må ha utvist en opptreden som representerer et vesentlig avvik fra akseptabel adferd før advokatbevillingen kan tilbakekalles. Domstolene har trukket opp flere momenter ved vurderingen, for eksempel advokatens klanderverdige opptreden, handlingens art og grovhet, omfanget av overtredelsen, i hvilken grad det er snakk om gjentatte overtredelser, advokatens evne og vilje til forbedring, og grad av tillitstap. Tidsforløpet fra det klanderverdige forholdet ble begått og frem til vurderingen av om bevillingen skal tilbakekalles er også tillagt betydning. Departementet mener disse momentene fortsatt er relevante, men bemerker at listen ikke er uttømmende.

Nedenfor redegjøres det nærmere for uskikket-vurderingen knyttet til henholdsvis straffbare forhold, manglende økonomiske kontroll, svekket psykisk helse og ileggelse av disiplinære reaksjoner. Det bemerkes at heller ikke dette er en uttømmende redegjørelse for hvilke forhold som omfattes av generalklausulen. For eksempel vil også omfattende misbruk av salær for offentlig rettshjelp kunne tilsi at man er uskikket. I en del tilfeller vil også flere forhold kunne foreligge samtidig, og det vil da være den samlede opptredenen som skal vurderes.

10.4.3.4 Tilbakekall som følge av straffbare forhold

Om et straffbart forhold skal føre til tilbakekall vil bero på handlingens art og alvorlighetsgrad. Departementet er enig med utvalget i at alvorlige forbrytelser som fører til langvarige fengselsstraffer som et klart utgangspunkt bør føre til tilbakekall. Dette er i tråd med gjeldende praksis og gjelder selv om forbrytelsen ikke har sammenheng med advokatvirksomheten. Begår advokaten straffbare handlinger som medfører kortere fengselsstraff eller for eksempel bøtestraff, har handlingens art betydning og det må blant annet vurderes om handlingen har sammenheng med advokatvirksomheten.

I likhet med utvalget mener departementet at det skal mindre til for å miste bevillingen ved økonomiske misligheter eller andre lovovertredelser som har direkte sammenheng med advokatens virksomhet. Behandling av klientmidler inngår i kjernevirksomheten til advokater. Et klart utgangspunkt må derfor være at den som dømmes for bedrageri eller underslag av klientmidler bør miste bevillingen av hensyn til tilliten til advokatstanden.

Utvalget mener for øvrig at terskelen for å miste advokatbevilling som følge av straffeovertredelser bør ligge noe høyere enn vandelskravet for å bli advokat ved at forhold som enten aksepteres innenfor eller i grenseland for vandelskravet ikke skal medføre tilbakekall av advokatbevillingen. Slike forhold må likevel vektlegges sammen med andre momenter som etter en totalvurdering kan medføre tilbakekall. Departementet slutter seg til dette.

10.4.3.5 Tilbakekall som følge av manglende økonomisk kontroll

Ifølge Tilsynsrådet og Advokatforeningen er det en klar tendens til at mange av advokatene som begår alvorlige regelbrudd, over tid har hatt dårlig kontroll med egen eller virksomhetens økonomi. Departementet kjenner imidlertid ikke til tilfeller der en advokatbevilling har blitt tilbakekalt på grunn av manglende økonomisk kontroll alene.

Erfaringene til Tilsynsrådet og Advokatforeningen viser at det er behov for å kunne tilbakekalle en advokatbevilling dersom advokaten mangler økonomisk kontroll, enten det gjelder privatøkonomi eller foretakets økonomi, uten at vedkommende nødvendigvis er under konkursbehandling. I likhet med utvalget mener dessuten departementet at tilbakekall bør kunne være aktuelt selv om den manglende kontrollen ikke har gitt seg utslag i forsettlige lovbrudd eller forsømmelser. Dette vil også samsvare med regelverket for eiendomsmeglere og revisorer hvor tillatelsen kan tilbakekalles dersom vedkommende ikke er i stand til å oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller.

Å tilbakekalle bevillingen på dette grunnlaget alene kan oppleves svært inngripende for advokaten. Samtidig kan advokatens økonomiske situasjon være så problematisk at det medfører at tilliten til advokatens uavhengighet er svekket. Det har et stort skadepotensiale dersom hensynet til egen inntjening settes foran klientens beste. Hensynet til klientene tilsier derfor etter departementets vurdering at det bør være en adgang til å tilbakekalle bevillingen i denne situasjonen for å hindre en slik utvikling. I vurderingen av hva som skal til for å anse en advokat uskikket på dette grunnlaget har utvalget vist til at betydelig gjeld alene åpenbart ikke er tilstrekkelig, og at det normalt heller ikke er tilstrekkelig at advokaten er i underbalanse eller har helt kortvarige betalingsproblemer. Utvalget fremhever derimot at dersom en advokat har forfalt gjeld til det offentlige eller har pådratt seg flere inkassosaker, vil dette være en indikasjon på at advokaten har slik manglende kontroll med økonomien at det bør kunne føre til tilbakekall. Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger.

Utvalget har foreslått at manglende økonomisk kontroll fremheves i lovteksten som et typetilfelle som faller inn under generalklausulen. I motsetning til for eksempel eiendomsmeglingsloven som inneholder en uttømmende liste over typetilfeller som gjør megleren uegnet, åpner generalklausulen i advokatloven for at enhver utilbørlig opptreden kan føre til tilbakekall dersom advokaten må anses uskikket. Som det fremgår av punkt 10.4.3.7 vil imidlertid manglende økonomisk kontroll, straffbare forhold og grove eller gjentatte overtredelser av plikter gitt i lov eller forskrift utgjøre kjernen i generalklausulens virkeområde. Departementet foreslår derfor at disse typetilfellene nevnes særskilte i bestemmelsen, og at ikke bare manglende økonomisk kontroll fremheves særskilt.

10.4.3.6 Tilbakekall som følge av svekket psykisk helse mv.

I likhet med utvalget foreslår departementet at sinnslidelse som tilbakekallsgrunn ikke videreføres i loven slik det i dag er regulert i domstolloven § 230 tredje ledd første punktum. Forholdet må i stedet vurderes opp mot generalklausulen. Etter departementets vurdering er det ikke et praktisk behov for å frata en psykisk syk person advokatbevillingen uten at sykdommen har gitt seg utslag i opptreden som har vist at vedkommende må anses uskikket. Forslaget medfører at tilbakekallskompetansen i slike saker, overføres fra domstolen til Advokattilsynet.

Utvalget har omtalt disse tilfellene som tilbakekall ved «svekket psykisk helse». Tilsynsrådet har i sin høringsuttalelse etterlyst en nærmere angivelse av hva som omfattes av dette begrepet. Slik departementet oppfatter det, har utvalget benyttet begrepet som en samlebetegnelse uten at dette skal oppfattes som et vilkår. Som også utvalget påpeker er det opptredenen som er avgjørende for om vedkommende må anses uskikket. Departementet mener derfor det ikke er behov for å gå nærmere inn på hva som ligger i begrepet svekket psykiske helse.

Tilsynsrådet har for øvrig gitt uttrykk for at personer som oppfyller vilkårene for vergemål, det vil si at personen ikke er i stand til å ivareta sine egne interesser som følge av sinnslidelse, demens, psykisk utviklingshemming, rusmiddelbruk, alvorlig spilleavhengighet eller alvorlig svekket helbred, bør anses uskikket uavhengig av om det opprettes vergemål eller ikke. Departementet mener at tilstandene ikke i seg selv kan være utslagsgivende, men at det også i disse tilfellene må vurderes om tilstanden har gitt seg utslag i en uskikket opptreden.

10.4.3.7 Tilbakekall som følge av disiplinærreaksjoner

Sammen med straffbare forhold og økonomiske misligheter, vil grovere eller gjentatte overtredelser av reglene for god advokatskikk eller andre sentrale regler for yrkesutøvelsen utgjøre kjernen i generalklausulens anvendelsesområde. Alle forhold som kan gi grunnlag for disiplinærreaksjoner, kan også danne grunnlag for tilbakekall. Disiplinære reaksjoner har imidlertid et pønalt formål hvor vurderingstemaet retter seg bakover i tid som en reaksjon på en overtredelse, i motsetning til uskikkethetsvurderingen ved tilbakekall som retter seg fremover i tid. Vurderingstemaet er om disiplinære brudd gir grunnlag for å konkludere med at advokaten ikke vil ha den nødvendige tillit som advokat. Ett alvorlig forhold som danner grunnlag for disiplinær reaksjon, eller flere mindre alvorlige forhold, kan imidlertid vise at advokaten er uskikket til å drive advokatvirksomhet.

At vedkommende advokat også tidligere er ilagt disiplinære reaksjoner skal tillegges vekt ved uskikkethetsvurderingen. I likhet med utvalget mener imidlertid departementet at et prikksystem for disiplinærreaksjoner som automatisk fører til tilbakekall ikke bør innføres. Dette fordi et vedtak om tilbakekall må vurderes konkret og være rettet fremover i tid, noe automatikken ved et prikksystem ikke åpner for.

Dersom forholdet ikke har vært vurdert med hensyn til disiplinærreaksjon av Advokatnemnda, skal Advokattilsynet ikke ta stilling til om det er grunnlag for disiplinærreaksjon, men om forholdet gjør vedkommende uskikket. Advokattilsynet må følgelig kunne ta stilling til om det foreligger brudd på regler for god advokatskikk i uskikkethetsvurderingen. Departementet ser at dette kan oppfattes som en forskuttering av disiplinærsaken og at det kan få uheldige konsekvenser dersom Advokatnemnda senere vurderer forholdet annerledes enn Advokattilsynet. For å forhindre dette har departementet vurdert om Advokattilsynet i disse tilfellene bør avvente å behandle tilbakekallssaken til disiplinærsaken er ferdigbehandlet. Departementet har imidlertid falt ned på at dette ikke er en hensiktsmessig løsning. For det første kan brudd på reglene for god advokatskikk bare være ett av flere forhold som inngår i uskikkethetsvurderingen. Det kan også være at forholdet ikke vil påklages til Advokatnemnda. For å sikre en effektiv håndtering av tilbakekallssaken mener derfor departementet at det ikke kan stilles krav om at Advokatnemnda må ha behandlet disiplinærsaken før Advokattilsynet kan vurdere om vedkommende er uskikket.

10.4.3.8 Nærmere om den skjønnsmessige vurderingen av om en advokatbevilling bør tilbakekalles

Det er flere hensyn som gjør seg gjeldende ved den skjønnsmessige vurderingen av om en advokatbevilling bør tilbakekalles når vilkårene er oppfylt. Departementet mener utgangspunktet må være at det er hensynet til det rettsøkende publikum som kan begrunne tilbakekall. Det er viktig at klienter som velger advokat kan være trygge på at advokater yter tjenester av tilstrekkelig god kvalitet og oppfyller regelverkets øvrige krav til virksomheten. For at advokater skal kunne fylle den rollen de er tillagt i lovverket er de også avhengig av tillit generelt, ikke bare fra egne klienter. Motparter, dommere, påtalemyndigheten, advokatkolleger og andre må kunne ha tillit til advokatstandens integritet. Taper advokaten den nødvendig tilliten, tilsier det at advokatbevillingen tilbakekalles.

Hensynene som taler for en streng praksis må balanseres mot hensynene som taler for at advokaten får beholde bevillingen. Et tilbakekall vil kunne være inngripende for advokaten som mister inntektsgrunnlaget. På den annen side vil advokaten normalt kunne bruke sin juridiske kompetanse i andre stillinger og vil også ha rett til å yte rettslig bistand etter lovforslaget kapittel 14, med mindre tilbakekallsvedtaket fastsetter forbud mot slik virksomhet. Hensynet til advokaten har i rettspraksis særlig vært vektlagt der det har gått lang tid fra det aktuelle forholdet til tilbakekall har blitt vurdert. Tidsmomentet vil fortsatt være et relevant hensyn, men departementet antar at dette hensynet vil få mindre betydning ved departementets forslag knyttet til suspensjon, se punkt 10.4.4.

10.4.3.9 Innføring av karantenetid for ny søknad

Departementet mener i likhet med utvalget at et vedtak om tilbakekall ikke skal kunne gjøres tidsbegrenset, men at advokaten må søke om ny bevilling. Tilsynsrådet har i de senere år registrert en klar økning i antall søknader om advokatbevilling fra personer som tidligere har fått tilbakekalt sin bevilling. I flere tilfeller har det gått svært kort tid fra tilbakekallsvedtaket er fattet til det er søkt om ny bevilling. For å ivareta hensynet til likebehandling, forutberegnelighet og et effektivt Advokattilsyn, foreslår departementet å innføre en karantenetid for ny søknad på to år. Dette innebærer at søknader som fremsettes før toårsperioden er utløpt skal avvises. Både Tilsynsrådet og Advokatforeningen støtter forslaget.

Departementet foreslår, i likhet med utvalget, at det i vedtak om tilbakekall kan fastsettes en reduksjon i karantenetiden eller at den faller helt bort. Departementet støtter for øvrig utvalget i at det ved avslag på ny søknad etter utløpet av toårsperioden bør gjelde en ny karantenetid på ett år. Departementet presiserer at karantenetiden ikke skal forstås som en presumsjon for at bevillingen bør gis tilbake etter to år. Det må foretas en konkret, fremtidsrettet helhetsvurdering, der det blant annet må ses hen til søkerens opptreden etter tilbakekallet. Se for øvrig merknader til § 6 tredje ledd.

10.4.3.10 Mislighold av plikter som tilbakekallsgrunn

Departementet støtter ikke utvalgets forslag om å fjerne de direkte tilbakekallshjemlene i dagens domstollov § 230 første ledd nr. 2 til 4. De direkte tilbakekallshjemlene omfatter mislighold av plikten til å stille sikkerhet og betale bidrag, forsømmelse av regnskaps- og revisjonsplikten, samt brudd på plikten til å gi adgang til kontroll og avgi forklaring. Dette er grunnleggende forpliktelser som det må kunne forventes at advokatene til enhver tid oppfyller.

Som det fremgår av punkt 8.4.6.2 går departementet ikke inn for utvalgets forslag om en kollektiv forsikringsordning som advokaten automatisk skal være omfattet av. Ved at departementet viderefører kravet om individuell sikkerhetsstillelse vil klienten risikere tap dersom advokaten misligholder plikten til å stille sikkerhet. Dette understøtter behovet for en direkte tilbakekallshjemmel ved brudd på denne plikten. Når det gjelder brudd på plikten til å betale bidrag til finansiering av tilsyns- og disiplinærordningen har både Advokatforeningen og Tilsynsrådet i sin høringsuttalelse påpekt at langvarige fristoversittelser er et økende problem. Utvalget foreslår på sin side å erstatte tilbakekallshjemmelen ved mislighold av sikkerhets- og bidragsplikten med et høyt purregebyr. Departementet er enig i at et tilstrekkelig høyt purregebyr kan være effektivt uten at det går ut over klienten. Det vil imidlertid etter departementets syn kunne medføre unødvendig mye administrasjon for Advokattilsynet å håndheve et slikt regelverk og departementet går derfor ikke inn for dette.

Tilsynsrådet erfarer også at advokater som har brutt sentrale regler, ofte trenerer eller forhindrer tilsynsorganets kontrolltiltak, slik at nærmere undersøkelser ikke lar seg gjennomføre på tilfredsstillende vis. En beslutning om å iverksette kontrolltiltak er ofte basert på informasjon om forhold som kan medføre tilbakekall av advokatbevillingen. Det faktum at advokaten i en slik sammenheng ikke følger opp plikter pålagt i lovverket eller konkrete pålegg fra tilsynsorganet, gir etter Tilsynsrådets oppfatning klare indikasjoner på at det ikke er tilrådelig at vedkommende fortsetter å utøve slik virksomhet. Departementet er enig i dette og mener at den direkte hjemmelen for tilbakekall på grunnlag av forsømmelse av regnskaps- og revisjonsplikten, og plikten til å gi adgang til kontroll og avgi forklaring også bør videreføres.

Departementet foreslår videre, i likhet med utvalget, at de direkte tilbakekallshjemlene også skal omfatte de tilfeller der advokaten organiserer sin advokatvirksomhet i strid med reglene i lovforslaget § 19 og der advokaten kombinerer advokatvirksomhet med annen virksomhet i strid med § 27 andre ledd.

Etter departementets vurdering bør brudd på disse pliktene alene kunne føre til tilbakekall. Selv om departementet ser at tilbakekall på grunn av mislighold av konkrete plikter kan ha et sanksjonspreg, kan dette ikke være avgjørende. Som Tilsynsrådet viser til, er det et praktisk behov for hjemlene om tilbakekall ved pliktbrudd, da dette har vist seg å være et effektivt virkemiddel både for å få advokatene til å oppfylle sine betalingsforpliktelser og for å luke ut advokater som det er utilrådelig at fortsetter sin advokatvirksomhet. Dersom de direkte tilbakekallshjemlene fjernes, vil tilbakekall som følge av mislighold av plikter måtte skje med hjemmel i generalklausulen. Etter departementets vurdering vil dette kunne medføre en høyere terskel for tilbakekall i disse tilfellene, noe som vil være uheldig og i strid med intensjonen om et mer effektivt regelverk for tilbakekall.

Departementet mener videre det bør stilles som vilkår for tilbakekall ved pliktbrudd at advokaten først har mottatt et skriftlig pålegg om å bringe forholdet i orden, og at advokaten ikke har etterkommet pålegget innen en angitt frist. Dette innebærer en lovfesting av gjeldende praksis. Dersom Advokattilsynet vurderer tilbakekall for pliktbruddet alene eller sammen med andre forhold etter generalklausulen vil alminnelige regler om varsel etter forvaltningsloven gjelde.

10.4.3.11 Beviskravet

Departementet er enig med utvalget i at beviskravet ved tilbakekall av advokatbevilling normalt bør være alminnelig sannsynlighetsovervekt som i andre sivile saker. I sivile saker kreves det imidlertid høyere grad av sannsynlighet der det er spørsmål om det foreligger et straffbart forhold eller annen form for sterkt klanderverdig opptreden. Det følger av rettspraksis at det også gjelder i tilbakekallssakene. I en dom fra Borgarting lagmannsretts uttalte lagmannsretten at det kan være grunn til å vurdere et skjerpet beviskrav ved bebreidelser som er inkriminerende eller sterkt klanderverdig, jf. LB-2018-192788-2.

Selv om utgangspunktet er alminnelig sannsynlighetsovervekt mener departementet at beviskravet fortsatt bør være relativt ut fra hvilke faktiske forhold som skal vurderes ved tilbakekall. Det vises for øvrig til departementets vurdering av beviskrav i disiplinærsaker i punkt 20.7.4.

10.4.4 Suspensjon av advokatbevilling

10.4.4.1 Suspensjon ved straffbare forhold

Departementet mener i likhet med utvalget og høringsinstansene at adgangen til å suspendere en advokatbevilling ved straffbare forhold bør benyttes i større grad enn i dag. Årsrapportene fra Advokatbevillingsnemnden viser at det ble vurdert og besluttet fire suspensjoner som følge av pågående straffesaker i 2019, to i 2018, to i 2017, én i 2016 og to i 2015.

Suspensjonsvedtak vil normalt være like inngripende for advokaten som et tilbakekall, både på et økonomisk og personlig plan. Et suspensjonsvedtak vil i mange tilfeller også måtte fattes på et noe spinklere grunnlag siden bevissituasjonen kan være mer uavklart på suspensjonstidspunktet. Departementet ser på bakgrunn av dette at hensynet til advokatens interesser på generelt grunnlag kan tale mot økt bruk av suspensjonshjemmelen, og at man i stedet bør benytte tilbakekall med de rettssikkerhetsgarantiene som ligger i en full behandling av tilbakekallsspørsmålet.

Som vist til i punkt 10.4.3 har imidlertid manglende bruk av suspensjon i påvente av rettskraftig dom i straffesaker medført at bevillingen i enkelte tilfeller ikke har blitt tilbakekalt. Som Advokatforeningen viser til i sin høringsuttalelse er advokater avhengig av tillit fra samfunnet generelt og det rettssøkende publikum spesielt. Ved å benytte suspensjon oftere vil tidsmomentet ikke i like stor grad bli utslagsgivende i tilbakekallsvurderingen. Både Advokatforeningen og Tilsynsrådet har vist til den positive effekten dette kan gi ved økt tillit til både tilsynsordningen og advokatstanden.

Det kan også være behov for umiddelbart opphør av bevillingen for å unngå tap hos klienter, eksempelvis der advokaten er siktet for underslag av klientmidler og det er en risiko for at vedkommende kan påføre klientene ytterligere tap ved å fortsette sin virksomhet. Etter departementets vurdering vil advokatens rettssikkerhet i disse tilfellene bli tilstrekkelig ivaretatt ved at suspensjonsvedtaket kan overprøves av Advokatnemnda og ved domstolsprøving.

For å øke bruken av suspensjon ved straffbare forhold har departementet vurdert om en advokatbevilling automatisk skal suspenderes der advokaten blir siktet for en alvorlig straffbar handling eller for mindre alvorlige straffbare forhold som har sammenheng med advokatvirksomheten. Departementet mener imidlertid bevissituasjonen ved en siktelse ikke alltid vil være tilstrekkelig for suspensjon, noe som tilsier at man ikke automatisk bør suspendere ved siktelse. Departementet foreslår derimot at Advokattilsynet alltid skal vurdere suspensjon når en advokat blir siktet i en straffesak og at dette skal fremgå uttrykkelig av loven, se lovforslaget § 16 andre ledd. Det følger av politiregisterforskriften § 10-7 at politiet har underretningsplikt til tilsynsorganet ved siktelse for et lovbrudd som kan få betydning for bevillingen. Forutsetningen for suspensjon er at advokaten er siktet og at det foreligger forhold som vil kunne føre til tilbakekall, se drøftelsen om bruk av generalklausulen ved straffbare forhold i punkt 10.4.3. Hensynene bak suspensjonsadgangen tilsier imidlertid at vurderingen vil bli noe annerledes enn ved tilbakekall siden formålet med suspensjon er umiddelbart opphør av advokatbevillingen. I tillegg til karakteren og alvorlighetsgraden av den straffbare handlingen bør mistankens styrke tillegges vekt.

Advokatforeningen uttaler at dersom en advokat etter siktelsen blir tiltalt for grove straffbare forhold eller alvorlige økonomiske misligheter, må dette i seg selv gi grunnlag for suspensjon. Departementet deler dette synet. Når påtalemyndigheten har funnet bevisene gode nok til å ta ut tiltale og det foreligger forhold som vil kunne føre til tilbakekall, skal bevillingen suspenderes.

Departementet slutter seg også til utvalgets forslag om at det bør fremgå uttrykkelig av loven at suspensjonsvedtaket faller bort dersom advokaten frifinnes for forholdet siktelsen gjelder. Dette er en videreføring av det som allerede er gjeldende praksis, og departementet mener det er ryddig at dette følger av loven. Idømmes advokaten straff, bør Advokattilsynet snarest mulig behandle spørsmålet om tilbakekall.

10.4.4.2 Suspensjon ved sterke grunner

I likhet med utvalget mener departementet det er behov for en hjemmel for suspensjon der sterke grunner tilsier at suspensjon er nødvendig i påvente av avgjørelsen om tilbakekall.

Tilsynsrådet har erfart tilfeller der en advokats bevilling etter deres syn burde vært suspendert på et tidligere tidspunkt på bakgrunn av alvorlige forhold som har blitt avdekket ved bokettersyn, men hvor det ikke har vært hjemmel til dette. Tilsynsrådet har i sin høringsuttalelse gitt uttrykk for at muligheten for å suspendere på bakgrunn av andre forhold enn straffbare forhold både er konstruktivt og nødvendig, men at det bør gis nærmere veiledning for hvilke typetilfeller suspensjon bør benyttes. Departementet presiserer at utgangspunktet fortsatt bør være at tilbakekall skal benyttes med de rettssikkerhetsgarantiene som ligger i en slik behandling. Departementet foreslår derfor at vilkåret for suspensjon i disse tilfellene er at det foreligger sterke grunner.

Kravet om at det må foreligge sterke grunner som tilsier at suspensjon er nødvendig i påvente av endelig avgjørelse, knytter seg til behovet for å reagere umiddelbart. Ved vurderingen skal det legges vekt på hensynet til klientene. Det må foreligge en reell og begrunnet risiko for at advokatens klienter eller potensielle klienter vil bli utsatt for tap eller på annen måte lide overlast dersom advokaten får fortsette sin advokatvirksomhet.

Departementet er videre enig med utvalget i at det er viktig å unngå at suspensjonsvedtaket blir stående lenger enn nødvendig. Departementet foreslår derfor at det stilles krav om at Advokattilsynet må treffe vedtak om tilbakekall så snart forholdene som begrunnet suspensjonen er avklart og vilkårene for tilbakekall er oppfylt.

10.4.5 Konsekvenser av tilbakekall

10.4.5.1 Adgangen til å bli advokatfullmektig

Departementet mener i likhet med utvalget at den som har fått bevillingen suspendert eller tilbakekalt i utgangspunktet ikke kan fortsette som advokatfullmektig. Advokatrollen og fullmektigrollen er imidlertid ulike. Det kan derfor være tilfeller der det ikke er grunn til å forby vedkommende å ta stilling som fullmektig selv om vedkommende ikke kan være advokat. Departementet foreslår derfor som hovedregel at den som får sin advokatbevilling tilbakekalt ikke kan ta stilling som advokatfullmektig, men at det i tilbakekallsvedtaket kan åpnes for at det kan gjøres unntak for dette etter en konkret vurdering.

10.4.5.2 Forbud mot å yte rettslig bistand

Departementet foreslår at Advokattilsynet kan ilegge forbud mot å yte rettslig bistand etter lovforslaget § 70 i saker om tilbakekall av advokatbevilling, jf. lovforslaget § 15 fjerde ledd. Dette er etter departementets syn viktig for å sikre at vedkommende ikke skal kunne fortsette deler av sin virksomhet i kraft av å være jurist, noe som i praksis ville kunne innebære en omgåelse av reglene om tilbakekall.

Årsrapporten fra Tilsynsrådet for advokatvirksomhet for 2019 peker på at «personer som har fått tilbakekalt sin advokatbevilling i økende grad opptrer i strid med rettsrådsmonopolet, blant annet ved at de fortsetter å arbeide i advokatforetaket og utfører tilsvarende oppgaver som andre advokater utfører». Tilsynsrådet opplyser videre i årsrapporten at de i saker om tilbakekall av advokatbevilling, har etablert en praksis der de regelmessig har innstilt på å nedlegge forbud mot å utøve rettshjelp.

Departementet er enig med utvalget og Tilsynsrådet i at det er en uheldig utvikling at personer som har fått tilbakekalt bevillingen i stor grad fortsetter som før. Som det fremkommer i punkt 12.7.2.2 foreslår departementet at det ikke skal være adgang til å yte rettslig bistand etter lovforslagets kapittel 14 fra et advokatforetak. Dette innebærer at advokater som har fått tilbakekalt bevillingen ikke utad kan yte rettslig bistand som jurist fra et advokatforetak. Departementet foreslår i tillegg at Advokattilsynet plikter å vurdere om det skal nedlegges et forbud mot å yte rettslig bistand samtidig med tilbakekallet.

Om forbud skal nedlegges vil måtte bero på en konkret vurdering av hva som var bakgrunnen for tilbakekallet sett opp mot vilkårene for å ilegge et forbud i § 70.

Departementet har i punkt 5.5.3, foreslått at et forbud mot å yte rettslig bistand kan ilegges for en bestemt tid på inntil fem år. Ved nedleggelse av forbud samtidig med tilbakekall mener departementet derimot at forbudet skal være tidsubegrenset, på samme måte som tilbakekallet. Dette for å sikre sammenheng i regelverket.