19 Advokattilsynet

19.1 Sammensetning og organisering

19.1.1 Gjeldende rett

Dagens tilsynsråd ledes av et styre bestående av tre medlemmer, der både medlemmene og deres personlige varamedlemmer oppnevnes av departementet etter delegasjon fra Kongen, jf. domstolloven § 225 andre ledd og advokatforskriften § 4-1. Styrets leder er advokat, og blir i samsvar med forutsetningene i forarbeidene normalt oppnevnt etter forslag fra Advokatforeningen. Det er også en statsautorisert revisor med i styret. Det er ikke stilt noen spesielle krav til det tredje medlemmet, men det er forutsatt at vedkommende «nyter allmenn tillit», jf. Ot.prp. nr. 39 (1994–95) punkt 6.3 side 16.

Medlemmene oppnevnes for en periode på to år med adgang til gjenoppnevning, hver gang for ytterligere to år, jf. advokatforskriften § 4-1 andre ledd.

Tilsynsrådet har en egen administrasjon med en egen leder som er ansvarlig overfor styret og egne ansatte, jf. advokatforskriften § 4-1 tredje ledd.

19.1.2 Utvalgets forslag

Dersom advokatsamfunn-modellen ikke velges, foreslår utvalget at det etableres et advokattilsyn som skal ledes av et styre med syv medlemmer. Utvalget foreslår at Advokattilsynets formål og oppgaver lovreguleres.

Utvalget foreslår at medlemmene i styret utpekes av forskjellige miljøer. Utvalget mener Advokatforeningen bør utpeke advokatrepresentantene, men at dette kan stille seg annerledes dersom medlemstallet i foreningen synker eller det stiftes andre advokatforeninger.

Når det gjelder hvilke kvalifikasjonskrav som skal stilles til det enkelte styremedlemmet, mener utvalget det vil være naturlig at flertallet i styret er advokater, men at ikke alle medlemmer bør være det.

19.1.3 Høringsinstansens syn

Et flertall av høringsinstansene støtter særorganmodellen med etablering av et advokattilsyn, jf. punkt 18.3. Det er likevel ingen av høringsinstansene som har uttalt seg direkte om utvalgets forslag til sammensetning og organisering av et slikt tilsyn.

19.1.4 Departementets vurdering

Som vist til i punkt 18.4 mener departementet det bør etableres et statlig, uavhengig advokattilsyn, og at Advokattilsynets uavhengighet og at det ikke kan instrueres i sin myndighetsutøvelse, bør lovfestes. Departementet foreslår i likhet med utvalget at Advokattilsynet skal finansieres gjennom årlige bidrag fra advokatene. Nærmere krav til rapportering, revisjon og annen oppfølging av Advokattilsynets virksomhet foreslås regulert i forskrift.

Departementet støtter også utvalgets forslag om at Advokattilsynet skal ledes av et styre. Styret skal være Advokattilsynets øverste myndighet og oppnevnes av ulike fagmiljøer i tillegg til departementet. Det er særlig oppnevningen av styret som vil skille Advokattilsynet fra dagens tilsynsorgan. Etter departementets vurdering vil organiseringen gjennom et styre, og hvor styret også oppnevnes av ulike fagmiljøer, ivareta både uavhengigheten til staten, interesserepresentasjon og variert fagkompetanse i avgjørelsene som treffes. Dette vil øke organets legitimitet og styrke tilliten til ordningen.

Utvalget har ikke kommentert nærmere hvem som bør sitte i styret utover at de antar at et slikt styre bør ha syv medlemmer og at det vil være naturlig at det ikke bare består av advokater.

Ingen høringsinstanser har uttalt seg om størrelsen på, eller sammensetningen av Advokattilsynets styre, noe som nødvendigvis henger sammen med at utvalget primært har foreslått et advokatsamfunn og ikke et advokattilsyn.

Tilsynsrådet har imidlertid i etterkant av høringen gitt uttrykk for at det er tilstrekkelig med tre medlemmer i styret, og begrunnet dette blant annet i at flere saker enn i dag bør kunne delegeres fra styret til sekretariatet. Tilsynsrådet presiserer at styret fortsatt bør behandle prinsipielle saker og saker av viktighet, men at en økt delegasjonsadgang vil gi en mer effektiv behandling av andre enkeltsaker. Tilsynsrådet stiller dessuten spørsmål ved om det er hensiktsmessig at styret i Advokattilsynet har flere medlemmer enn Advokatnemnda som vil behandle eventuelle klager, se punkt 20.1.4 nedenfor. Tilsynsrådet påpeker også at færre styremedlemmer vil gi færre praktiske utfordringer, for eksempel med hensyn til å finne møtetidspunkt. I tillegg vil antall habilitetsinnsigelser reduseres.

Departementet er enig med Tilsynsrådet i at det bør legges til rette for at styrets avgjørelsesmyndighet kan delegeres for å sikre en effektiv sakshåndtering. Det vises i den forbindelse til lovforslaget § 43 femte ledd hvor departementet foreslår at styret i instruks kan fastsette hvilke saker som må forelegges eller avgjøres av et samlet styret. I dette ligger en mulighet til å delegere avgjørelsesmyndighet, både til styrets leder og til sekretariatet. Etter departementets vurdering bør et samlet styre behandle saker av prinsipiell betydning. Den nærmere oppgavefordelingen mellom styret, styrets leder og sekretariatet bør, etter departementets syn, ligge til styret å avgjøre. Delegasjon av avgjørelsesmyndighet fra styret til sekretariatet vil redusere antall saker som styrebehandles, noe som kan tilsi at det er behov for færre styremedlemmer. Departementet ser også at færre styremedlemmer vil gi enkelte administrative fordeler.

Departementet har imidlertid i vurderingen av styrets størrelse lagt avgjørende vekt på at Advokattilsynet skal ha vedtakskompetanse i flere saker enn Tilsynsrådet har i dag og at flere medlemmer også vil gi en bredere fagkompetanse i styret. Selv om avgjørelser i Advokatnemnda som hovedregel treffes av tre medlemmer, åpnes det for at enkelte saker kan avgjøres i plenum, se punkt 20.1.4. Departementet kan derfor heller ikke se at Advokatnemndas størrelse tilsier at Advokattilsynet ikke bør ha flere enn tre medlemmer.

Departementet har vurdert om man bør følge utvalgets forslag om syv medlemmer, men kan ikke se behov for dette. Utvalget har som nevnt over ikke gitt en nærmere begrunnelse for hvorfor styret bør bestå av syv medlemmer. Som Tilsynsrådet påpeker vil et stort styre også gi enkelte praktiske utfordringer. På bakgrunn av dette mener departementet det er tilstrekkelig at styret består av fem medlemmer.

Advokattilsynets styre skal ha en kontrollfunksjon og vil holdes ansvarlig for alle avgjørelser som treffes av Advokattilsynet. Avgjørelser i Advokattilsynet skal treffes av et samlet styre, med mindre avgjørelsesmyndigheten er delegert. Advokattilsynets administrative leder forutsettes å delta i styremøtene, men uten stemmerett.

Når det gjelder sammensetningen av styret er departementet enig med utvalget i at det kan styrke tilliten blant advokatene, som er gjenstand for Advokattilsynets tilsyn og kontroll, dersom styrets flertall er advokater. Samtidig kan et slikt flertall gi grunnlag for kritikk om at advokater hegner om sine egne, noe som vil kunne svekke tilliten utad. Departementet viser videre til at Advokattilsynet ikke skal være disiplinærmyndighet, noe som tilsier at behovet for nærhet til bransjen heller ikke er like stort. Styrets medlemmer bør dessuten ha ulik fagkompetanse. Etter departementets vurdering er det derfor tilstrekkelig at to av fem medlemmer er advokater, hvorav en av disse velges som leder. Advokatmedlemmene foreslås oppnevnt av Advokatforeningen.

Etter departementets oppfatning bør det også være en dommerrepresentant i styret. Departementet mener denne bør oppnevnes av Dommerforeningen. I tillegg bør det være en revisor oppnevnt av Revisorforeningen og en person som «nyter allmenhetens tillit», slik det også er i dag. Sistnevnte medlem foreslås oppnevnt av Justis- og beredskapsdepartementet. Med dette vil flertallet i styret ikke være tilknyttet offentlig virksomhet, noe som vil styrke den uavhengige stillingen til Advokattilsynet.

Som det fremgår av NOU 2019: 5 Ny forvaltningslov har man i de senere år vært mer tilbakeholden med å oppnevne dommere til ulike offentlige nemnder, både på bakgrunn av hensynet til en effektiv saksavvikling i domstolene og av hensynet til at det bør være et klart skille mellom dommeroppgaver og forvaltningsoppgaver. Samtidig har dommere et unikt innblikk i advokatstandens virke gjennom domstolsbehandlingen, i tillegg til at også rettssikkerhetshensyn kan tilsi at en dommer vil være egnet, siden styret avgjøre saker av inngripende betydning for den enkelte, for eksempel tilbakekall av advokatbevilling.

Departementet foreslår at Advokattilsynets styre oppnevnes for en periode på fire år med adgang til gjenoppnevning for én periode. Dette for å sikre nødvendig kontinuitet, samtidig som det sikres en viss utskiftning over tid.

Departementet foreslår videre at Advokattilsynet skal ha en administrasjon med en leder som skal ansettes på åremål for inntil syv år. Advokattilsynets styre vil ha tilsettingsmyndighet for Advokattilsynets stillinger, men kan delegere til leder å foreta ansettelser.

Når det gjelder de nærmere krav til oppnevning og sammensetning av styret, herunder hvordan dette skal håndteres når flere aktører oppnevner medlemmer, foreslår departementet at dette reguleres i forskrift.

Etter departementets vurdering skal hvert medlem ha et personlig varamedlem. Oppnevningen av varamedlemmene og bruken av disse foreslås også regulert i forskrift.

Videre foreslår departementet at nærmere regler om Advokattilsynets virksomhet og administrasjon gis i forskrift.

19.2 Bevillingsmyndighet

19.2.1 Gjeldende rett

Bevilling til å drive advokatvirksomhet gis i dag av Tilsynsrådet, jf. domstolloven § 220 første ledd. Det er også Tilsynsrådet som gir autorisasjon til å være advokatfullmektig, jf. domstolloven § 223 andre ledd. Videre utsteder Tilsynsrådet erklæring om at rettshjelpere har rett til å drive rettshjelpvirksomhet i medhold av domstolloven § 218 andre ledd nr. 1, og gir tillatelse til å yte rettshjelp etter domstolloven § 218 andre ledd nr. 3 og nr. 4.

Etter dagens ordning er det Advokatbevillingsnemnden som kan nedlegge forbud mot å yte rettshjelp etter domstolloven § 218 andre ledd nr. 1, og som kan tilbakekalle tillatelser gitt i medhold av domstolloven § 218 andre ledd nr. 3 og nr. 4, jf. domstolloven § 219 tredje ledd. Advokatbevillingsnemnden kan også tilbakekalle og suspendere advokatbevillinger etter domstolloven § 230. Avgjørelser etter domstolloven § 219 tredje ledd og domstolloven § 230 treffes etter forslag fra Tilsynsrådet eller Disiplinærnemnden, jf. domstolloven § 226 andre ledd første punktum.

19.2.2 Utvalgets forslag

Utvalget mener reglene om Advokatsamfunnets oppgaver i det vesentlige kan beholdes uendret ved en særorganmodell, hvor oppgavene i stedet legges til Advokattilsynet.

Utvalget foreslår at kompetansen til å utstede advokatbevilling legges til Advokattilsynet. Avslås en søknad om advokatbevilling skal søkeren kunne påklage avslaget til Advokatnemnda.

Utvalget foreslår videre å avvikle dagens autorisasjonsordning for advokatfullmektiger og i stedet legge ansvaret for kontrollen av advokatfullmektigens kvalifikasjoner til det enkelte advokatforetak. Advokattilsynet skal likevel føre register over advokatfullmektigene. Med utvalgets forslag vil Advokattilsynets oppgave være å ta stilling til søknader om registrering som advokatfullmektig og spørsmål om sletting fra advokatfullmektigregisteret. Utvalget foreslår at beslutningen om å nekte å registrere, eller å slette fra registeret, skal kunne påklages til Advokatnemnda.

Ved bortfall av advokatbevilling skal det etter utvalgets forslag ikke fattes et vedtak. Utvalget forslår derfor at Advokattilsynet kun skal registrere og orientere om bortfall av advokatbevilling.

Når det gjelder suspensjon og tilbakekall, mener utvalget det ikke er like opplagt hvilket organ som bør treffe vedtaket. De viser til at suspensjon og tilbakekall av advokatbevilling er svært inngripende avgjørelser overfor advokaten. Etter en avveining av hensynet til rettssikkerhet og effektivitet, har utvalget falt ned på at Advokattilsynet skal utrede spørsmålet om tilbakekall, og hvis de finner grunn til det, oversende saken til Advokatnemnda for avgjørelse. Advokatnemnda vil med dette treffe vedtak om tilbakekall som første og eneste instans i forvaltningssporet. Eventuell overprøving må skje ved domstolsbehandling. Utvalget anser det betryggende at det ikke er samme organ som både utreder saken og treffer vedtak om tilbakekall av bevilling. For å avhjelpe manglende klageadgang foreslår utvalget at både Advokattilsynets saksfremlegg og innstillingen fra Advokatnemndas sekretariat skal fremlegges advokaten for kommentarer før saken tas til behandling i Advokatnemnda.

Når det gjelder suspensjonsvedtak, mener utvalget at hasteelementet tilsier at Advokattilsynet vil være best oppsatt til å håndtere disse vedtakene. Utvalget mener suspensjonsvedtak bør kunne påklages til Advokatnemnda.

Utvalget foreslår videre at utstedelse, bortfall, suspensjon og tilbakekall av tillatelser til personer med utenlandsk advokatbevilling, skal følge tilsvarende ordning som for norske advokater. Reglene foreslås regulert i forskrift.

Utvalget foreslår for øvrig ikke å regulere adgangen til å yte rettslig bistand. Adgangen til å nedlegge forbud mot å yte rettslig bistand forslås lagt til Statens sivilrettsforvaltning for avgjørelse.

19.2.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har kommentert forslaget om at Advokattilsynet skal ha kompetanse til å utstede advokatbevilling. Når det gjelder tilbakekall er Den Norske Advokatforening (Advokatforeningen) enig med utvalget i at dagens ordning bør videreføres og at det bør være Advokatnemnda som fatter den endelige avgjørelsen. Tilsynsrådet for advokatvirksomhet (Tilsynsrådet) mener på sin side at dagens ordning er lite effektiv og uttaler:

«Vi foreslår å gå bort fra dagens modell der ett organ har forslagskompetanse i enkelte saker, mens et annet organ har beslutningskompetansen».

Advokatforeningen og Disiplinærnemnden for advokater (Disiplinærnemnden) støtter forslaget om at man skal ha mulighet til å vurdere tilbakekall i en disiplinærsak som er reist av andre enn tilsynsorganet, eksempelvis en klient eller andre som er påvirket av en advokats opptreden.

Både Advokatforeningen og Tilsynsrådet slutter seg for øvrig til forslaget om at Advokattilsynet treffer vedtak om suspensjon. De viser til at det i disse sakene ofte kan være behov for at vedtakene treffes noe hurtigere enn i saker om tilbakekall med full behandling i Advokatnemnda.

19.2.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med utvalget i at kompetansen til å utstede advokatbevilling bør legges til Advokattilsynet.

I motsetning til utvalget mener departementet at også autorisasjon som advokatfullmektig bør legges til Advokattilsynet. Bakgrunnen for dette er i hovedsak at dette vil sikre nødvendig tillit til ordningen og ivareta hensynet til likebehandling, se punkt 11.4.2.

Når det gjelder tillatelse for personer med utenlandsk advokatbevilling til å drive advokatvirksomhet permanent i Norge, er departementet enig med utvalget i at dette bør behandles på samme måte som søknader om norsk advokatbevilling. Nærmere regulering av adgangen til å frata personer med utenlandsk advokatbevilling retten til å drive advokatvirksomheten foreslås regulert i forskrift.

Departementet støtter også utvalgets forslag om at det ikke skal treffes vedtak ved bortfall av advokatbevilling. I slike tilfeller er det tilstrekkelig at Advokattilsynet registrerer bortfallet i advokatregisteret og foretar de nødvendige orienteringer. Det er viktig at ethvert bortfall av bevilling omgående blir registrert.

Når det gjelder kompetansen til å treffe vedtak om tilbakekall foreslår departementet at dette legges til Advokattilsynet, og velger med det en annen løsning enn utvalget. Som utvalget påpeker er tilbakekall av advokatbevilling svært inngripende vedtak. Saksbehandlingens kvalitet vil derfor være viktig.

Utvalget mener det vil virke forenklende om sakene avgjøres av Advokatnemnda etter forberedelse av Advokattilsynet, siden nemnda har vedtakskompetanse i disiplinærsaker. Man vil da slippe to prosesser knyttet til saksforberedelse og utarbeidelse av vedtak, først i disiplinærsaken og senere i tilbakekallssaken. Departementet er i utgangspunktet enig i at det vil være en fordel å kunne behandle disiplinærklage og tilbakekall i samme sak der dette er aktuelt. Basert på erfaringene med dagens ordning vil det imidlertid være et fåtall tilbakekallssaker som utelukkende bygger på et disiplinærbrudd. I slike saker bør spørsmålet om tilbakekall uansett vurderes av tilsynsorganet før vedtak treffes. Slik departementet ser det, vil derfor fordelen av at Advokatnemnda behandler både disiplinærsaker og tilbakekallssaker være begrenset.

I likhet med Tilsynsrådet mener departementet at det også vil være lite effektivt dersom sakene forberedes av Advokattilsynet før avgjørelsene treffes av Advokatnemnda. Det er viktig både for klienters og samfunnets tillit til ordningen at misligheter fanges opp raskt, og at advokatbevillinger tilbakekalles tids- og kostnadseffektivt der vilkårene for dette er oppfylt.

Som det fremgår av Advokatbevillingsnemndens årsrapporter, har en stor andel av tilbakekallssakene i dag sitt utspring fra innberetninger etter Tilsynsrådets bokettersyn. Brudd på regler om bokføring og regnskapsføring, samt brudd på regler om klientmiddelbehandling står følgelig sentralt ved vurderingen av tilbakekall, og tilbakekallssaken kan være et resultat av flere års tilsynsvirksomhet. Tilbakekallet kan dessuten grunnes i en rekke misligheter og brudd på krav som stilles til advokater, og vil derfor ofte kreve innhenting av flere års egenerklæringer, revisoruttalelser, regnskap og rapporter fra bokettersyn. Dette er informasjon tilsynsorganet besitter, noe som tilsier at avgjørelseskompetansen bør ligge til Advokattilsynet både av tids- og kvalitetsmessige årsaker.

Av totalt 94 innberetninger om tilbakekall i perioden 2016 til 2020, ble kun åtte oversendt fra Disiplinærnemnden, mens de øvrige ble oversendt fra Tilsynsrådet. Selv om dette delvis kan skyldes uklarheter i regelverket med hensyn til om Disiplinærnemnden kunne fremme saker av eget tiltak, er det ikke grunn til å tro at bildet vil endre seg drastisk ved ny advokatlov. Etter departementets syn viser tallene at det særlig er tilsynsorganets kompetanse som er viktig ved vurderingene i tilbakekallssakene. Dette antas også å være noe av bakgrunnen for at utvalget mener tilbakekallssakene skal utredes av Advokattilsynet før sakene avgjøres av Advokatnemnda.

Utvalget har argumentert for at rettssikkerhetshensyn tilsier at samme organ ikke bør både «etterforske» og «dømme» i tilbakekallssakene. Departementet ser at det kan stilles spørsmål ved om Advokattilsynets operativitet og nærhet til sakene rokker ved deres objektivitet ved den endelige beslutningen om tilbakekall. Departementet mener imidlertid at dagens erfaring, hvor Advokatbevillingsnemnden stort sett følger Tilsynsrådets innberetninger om tilbakekall, viser at det vil være ubetenkelig å legge tilbakekallskompetansen til tilsynsorganet. Det er dessuten en vanlig innretning i forvaltningen at samme organ både utreder og fatter vedtak. Ved å legge kompetansen til Advokattilsynet, legges det også til rette for at vedtakene kan påklages til Advokatnemnda.

Samlet sett mener departementet at tilbakekallskompetansen bør legges til Advokattilsynet, noe som vil bidra til kortere saksbehandlingstid, en mer kostnadseffektiv ordning, samtidig som hensynet til saksbehandlingens kvalitet ivaretas på en god måte. For tilsynsorganets del vil omleggingen til særorganmodellen innebære mindre endringer, da store deler av dagens organisasjon, struktur og kompetanse vil kunne videreføres. Departementet antar derfor at Advokattilsynet raskt vil være operativt.

Etter departementets vurdering bør også Advokattilsynet kunne ta initiativ til en disiplinærsak ved å sende saken videre til Advokatnemnda på lik linje som domstolen, påtalemyndigheten og forvaltningen for øvrig. Siden det legges opp til at Advokatnemnda er klageorgan i tilbakekallssaker, mener departementet derimot at Advokatnemnda ikke bør ta initiativ til tilbakekall i forbindelse med en disiplinærsak. Etter departementets vurdering bør imidlertid Advokatnemnda rutinemessig oversende alle fellende disiplinærvedtak til Advokattilsynet for å sikre nødvendig informasjonsutveksling. Departementet foreslår at dette reguleres i forskrift, jf. § 57 femte ledd. Tilsynsorganet vil da få oversikt over saker både i tilsyns- og disiplinærsporet, og de kan bygge på disiplinærsakene i sitt tilsynsarbeid, noe som vil bidra til å nå målet om at saker i større grad skal ses i sammenheng.

Departementet er videre enig med utvalget i at Advokattilsynet skal behandle saker om suspensjon. Høringsinstansene som har støttet forslaget om å legge suspensjonssakene til Advokatsamfunnet har fremhevet hensynet til at sakene må behandles raskt. Når departementet ikke går for forslaget om et advokatsamfunn, kan det stilles spørsmål ved om behandling av suspensjonsvedtak vil håndteres raskere av Advokattilsynet enn av Advokatnemnda slik utvalget og høringsinstansene argumenterer med. Departementet mener imidlertid det samme organet som treffer vedtak om tilbakekall også bør treffe vedtak som suspensjon. Ved å legge kompetansen til å treffe vedtak om suspensjon til Advokattilsynet, legges det også til rette for at vedtakene kan påklages til Advokatnemnda.

Advokattilsynet skal for øvrig også ha kompetanse til å nedlegge forbud mot å yte rettslig bistand, se mer om dette i punkt 5.5.3 og 10.4.5.2.

19.3 Tilsynsmyndighet

19.3.1 Gjeldende rett

Tilsyn med advokaters virksomhet føres av Tilsynsrådet. Tilsynsrådet fører også tilsyn med selskaper som driver annen advokatvirksomhet enn nevnt i § 233 første ledd bokstav a, jf. domstolloven § 225 første ledd. Advokatbevillingsnemnden er overordnet tilsynsorgan, jf. domstolloven § 226. Tilsynsrådets og Advokatbevillingsnemndens tilsynsvirksomhet er nærmere omtalt i punkt 18.1.2 og 18.1.3.

19.3.2 Utvalgets forslag

19.3.2.1 Generell tilsynsmyndighet

Veiledning og tilsynsvirksomhet er helt sentrale oppgaver utvalget foreslår å legge til Advokattilsynet. Veiledningen og tilsynet vil ikke bare rette seg mot advokater, advokatfullmektiger og personer med utenlandsk advokatbevilling som driver advokatvirksomhet i Norge, men også mot virksomheter der det drives advokatvirksomhet. Utvalget mener tilsynet bør være mer aktivt og oppsøkende enn etter gjeldende ordning, noe som forutsetter en betydelig ressursmessig styrking.

Etter utvalgets syn bør utgangspunktet for oppfølgingen av advokaten være at advokaten veiledes og støttes slik at brudd på reglene unngås. Utvalget foreslår på denne bakgrunn å innføre bruk av kollegial samtale som et virkemiddel for å få advokaten i tale. Det må ikke foreligge mistanke om overtredelse av regelverket for å innkalle til kollegial samtale. Det skal være tilstrekkelig at Advokattilsynet har blitt oppmerksom på et forhold de ønsker å drøfte med advokaten. Den kollegiale samtalen skal være et tilbud for å bistå advokaten, og manglende oppmøte skal derfor ikke medføre sanksjoner.

Som et virkemiddel for å drive mer aktivt og oppsøkende tilsyn, foreslår utvalget at det også innføres en ordning med jevnlige tilsynsbesøk. Utvalget viser blant annet til at man i Danmark har positiv erfaring med en slik ordning. Etter utvalgets syn bør alle advokater få tilsynsbesøk med mellom fem og åtte års mellomrom. Tilsynsbesøk må også kunne gjennomføres ved behov.

Informasjon fra andre organer kan være viktig i tilsynsarbeidet. Utvalget mener adgangen til å videreformidle informasjon stort sett er tilstrekkelig ivaretatt etter gjeldene regelverk, men foreslår en ny bestemmelse om at domstoler skal orientere Advokattilsynet dersom advokater og advokatfullmektiger blir idømt rettergangsstraff.

Som en del av veilednings- og tilsynsarbeidet foreslår utvalget videre at Advokattilsynet skal føre kontroll med at advokatene har tilstrekkelig sikkerhetsstillelse.

Utvalget mener for øvrig at Advokattilsynet i stor grad bør ha de samme virkemidlene som Tilsynsrådet har i dag og at disse bør fremgå av loven. Det vil imidlertid kunne være behov for nærmere regler, for eksempel om revisors oppgaver og adgangen til å avholde bokettersyn. Utvalget foreslår at disse fastsettes i forskrift.

Utvalget foreslår også å fastsette i forskrift regler om samarbeid med, og rapportering til, utenlandske tilsynsmyndigheter.

19.3.2.2 Forvalterordningen

Utvalget foreslår at forvalterordningen i hovedtrekk skal videreføres. Utvalget mener en forvalter bør oppnevnes uten ugrunnet opphold der det er behov for det. I tillegg bør adgangen til å beslutte at advokatvirksomheten skal avvikles, gjøres generell. I de tilfeller der det oppnevnes forvalter, mener utvalget at Advokattilsynet bør ha hjemmel til å kreve utgiftene dekket av advokaten som er satt under forvaltning, eller av dennes bo.

19.3.3 Høringsinstansenes syn

19.3.3.1 Generell tilsynsmyndighet

Advokatforeningen er positiv til forslaget om bruk av kollegial samtale. De peker på at tiltaket gir mulighet til å ta opp forhold for nærmere avklaring og veiledning. Forslaget gir også hensiktsmessig fleksibilitet, slik at det ikke nødvendigvis må åpnes disiplinærsak for at tilsynsmyndighetene skal kunne følge opp en bestemt sak.

Advokatforeningen ser også positivt på at tilsyns- og veiledningsvirksomheten, i tillegg til tradisjonelt tilsyn, skal ha et formål om å virke preventivt, slik at brudd på regelverket kan unngås. Aktiv veiledning av advokater vil etter foreningens syn bidra til god kvalitet på advokattjenester og bidra til at advokatregelverket overholdes. Advokatforeningen mener imidlertid det ikke bør ligge noen føringer for hvor ofte advokater bør få tilsynsbesøk. Dette bør vurderes på bakgrunn av behov og ressurser.

Tilsynsrådet påpeker at forslaget om jevnlig tilsynsbesøk er basert på den danske ordningen som har et mindre omfattende kontrollregime enn det norske. Informasjonen som det danske Advokatsamfundet innhenter ved sine «tilsynsbesøg» er i stor grad informasjon som Tilsynsrådet, gjennom løpende registrering og kontroll, har oversikt over. Danskenes tilsynsbesøk er derfor ikke sammenlignbart, verken med Tilsynsrådets bokettersyn eller forenklede ettersyn, eller deres øvrige kontroller. Tilsynsbesøkene fremstår som en skjematisk gjennomgang av en til to timers varighet, hvor utvalgte advokater får tilsendt et standardskjema for utfylling på forhånd. Verken advokatens regnskapsførsel eller klientmiddelbehandling er tema.

Tilsynsrådet stiller spørsmål ved om utvalgets forslag om jevnlig tilsynsbesøk er en hensiktsmessig bruk av ressurser. I realiteten betyr utvalgets forslag at 10 til 20 prosent av advokatene i Norge skal besøkes hvert år. Tilsynsrådet mener at en slik økning i tilsynsbesøk vil kreve en betydelig økt bemanning og således føre til en vesentlig kostnadsøkning, uten at det er grunnlag for å anta at det vil gi noen gevinst i form av at flere avvik avdekkes. Tilsynsrådet mener derfor dette vanskelig kan forsvares ut fra en kost-/nytte betraktning.

19.3.3.2 Overtredelsesgebyr

Advokatforeningen og Disiplinærnemnden støtter forslaget om innføring av et overtredelsesgebyr som etter utvalgets forslag kan ilegges sammen med disiplinær kritikk. Begge høringsinstansene påpeker at et slikt gebyr vil kunne ha preventiv effekt overfor advokatene, ikke minst overfor gjengangerne. Advokatforeningen mener gebyret også vil styrke disiplinærordningens anseelse utad.

Advokatforeningen er videre enig i at Advokatnemnda bør ha en skjønnsmessig adgang til å bestemme hva slags reaksjon som skal benyttes i den enkelte sak, avhengig av sakens alvorlighetsgrad og de konkrete omstendighetene i saken. Ved avgjørelsen bør Advokatnemnda kunne vektlegge tidligere fellende beslutninger mot advokaten, slik at flere mindre alvorlige fellelser vil tale for gebyr. Advokatforeningen synes for øvrig den foreslåtte grensen på gebyrets størrelse er passende.

Disiplinærnemnden stiller på sin side spørsmål ved om en øvre grense på ti G er for høy. De viser i den forbindelse til gebyrene i Danmark og Sverige som er på henholdsvis kr 300 000 og kr 50 000. Etter Disiplinærnemndens syn er det vanskelig å se begrunnelsen for den store differansen. Argumentet om at «enkelte advokatforetak tjener godt» gjelder også i våre naboland. Disiplinærnemnden mener at også gebyr som er vesentlig lavere vil ha en preventiv virkning overfor gjengangere som man savner i dagens ordning.

Disiplinærnemnden støtter for øvrig utvalget i at gebyret bør knyttes til en sats som reguleres jevnlig. De mener imidlertid det vil være mer nærliggende å knytte det til rettsgebyret, eller den offentlige salærsatsen i stedet for folketrygdens grunnbeløp.

19.3.3.3 Forvalterordningen

Både Advokatforeningen og Tilsynsrådet er enig med utvalget i at forvalterordningen bør videreføres. Advokatforeningen fremhever at der vilkårene for å oppnevne forvalter er oppfylt, er ordningen avgjørende for klientenes rettssikkerhet. Tilsynsrådet viser på sin side til at det er behov for flere og klarere hjemmelsgrunnlag knyttet til blant annet forvalters virksomhet.

Begge høringsinstansene støtter utvalget i at for advokater i advokatfellesskap, bør det normale være at de andre advokatene i fellesskapet sørger for en forsvarlig håndtering av klientene der advokatens virksomhet ikke blir forvaltet eller avviklet på en betryggende måte av advokaten selv. Tilsynsrådet mener en slik praktisering av regelverket vil være effektiv og kostnadsbesparende. Samtidig vil det etter Tilsynsrådets syn kunne reises spørsmål om utføringen av arbeidet kommer i konflikt med utvalgets foreslåtte bestemmelser om advokatens taushets- og fortrolighetsplikt. Advokatforeningen antar på sin side at reglene om taushetsplikt ikke er til hinder for forslaget. En fullgod løsning vil etter deres syn imidlertid være at loven helt tydelig fastslår at taushetsplikten ikke er til hinder for at en advokat i samme fellesskap, både i samme foretak og kontorfellesskap, kan gjøre det som er nødvendig for å avverge skade eller tap for klientene dersom en advokats virksomhet ikke blir forvaltet eller avviklet på en betryggende måte.

Både Advokatforeningen og Tilsynsrådet fremhever viktigheten av at forvalteren oppnevnes raskt. Advokatforeningen mener dette bør fremgå av loven, for eksempel ved at det innføres en plikt for Advokattilsynet til å behandle saken «uten ugrunnet opphold». Tilsynsrådet mener tilsynsorganets register bør kobles direkte opp mot folkeregisteret for å sikre informasjon om advokaters bortgang, som kan lede til forvalteroppnevnelse.

Tilsynsrådet støtter utvalgets forslag om at adgangen til å avvikle advokatvirksomheten bør gjelde alle typer forvalteroppdrag. De påpeker at dagens regelverk ikke tar høyde for at et forvalteroppdrag normalt innebærer avvikling av advokatvirksomheten.

Forvalters oppgave er å ivareta klientenes interesser og ikke arvingenes (dødsboets) eller konkursboets interesser som sådan. Dette skaper ifølge Tilsynsrådet i dag betydelige utfordringer hva gjelder rolleavklaringer og fullverdig løsningsalternativer.

Tilsynsrådet har for øvrig innspill til nye lov- og forskriftsbestemmelser. De mener det er behov for at oppnevnt forvalter skal kunne begjære offentlig skifte av den avdøde advokatens bo, jf. skifteloven § 60. De mener også det er behov for direkte tvangsgrunnlag i loven for tilfeller der den forvaltede advokaten nekter å samarbeide for eksempel om fysisk tilgang til kontorer eller arkiv. Tilsynsrådet ønsker også klar lovhjemmel for forvalters innsyn i advokatens bankkonti, og for at forvalter kan sperre av advokatens bankkonti. De foreslår dessuten at det utformes en presumsjonsbestemmelse i ny advokatlov om at det materialet som befinner seg på advokatens kontor presumptivt inngår i advokatens virksomhet. Dette vil effektivisere forvalterens arbeid, være kostnadsbesparende og bedre ivareta klientenes interesser

Advokatforeningen mener det bør gis en tydelig hjemmel for at tilsynsorganet kan kreve kostnadene ved oppbevaring av advokatens klientarkiv dekket av den aktuelle advokaten. Advokatforeningen foreslår derfor at det inntas en bestemmelse om at tilsynsorganet kan kreve refusjon for kostnadene ved arkiveringen.

Tilsynsrådet mener det må presiseres hva som ligger i «klientarkiv», og stiller spørsmål ved om det også omfatter advokatens regnskapsmateriale. Videre peker de på at det må tas hensyn til den teknologiske utviklingen ved utformingen av reglene, og viser til skytjenester og nettsider.

19.3.4 Departementets vurdering

19.3.4.1 Generell tilsynsmyndighet

Advokattilsynet skal føre tilsyn med at advokater, advokatfullmektiger, personer med utenlandsk advokatbevilling som utøver advokatvirksomhet på permanent basis i Norge, advokatforetak og organisasjoner eller enheter med organisasjonsadvokater. Advokattilsynet kan også føre tilsyn med filial av utenlandsk advokatforetak for så vidt gjelder virksomhet som drives i Norge. Formålet med tilsynsvirksomheten er å forebygge skade eller tap for klienten, samt bidra til at advokatene har nødvendig tillit i samfunnet. I likhet med utvalget mener departementet at Advokattilsynet bør drive aktivt og oppsøkende tilsyn.

Advokattilsynet skal også drive veiledning, men i motsetning til utvalget mener departementet det ikke skal gjelde et mer omfattende veiledningsansvar enn det som følger av forvaltningsloven. Departementet støtter derfor ikke utvalgets forslag om å innføre kollegial samtale. Departementet ser at bruk av kollegial samtale kan ha gode grunner for seg som et lavterskeltilbud for å få advokaten i tale, og hvor man gjennom råd og veiledning kan forebygge brudd på regelverket. Utvalgets forslag må imidlertid ses i sammenheng med deres forslag om et advokatsamfunn. Mens en kollegial samtale med Advokatsamfunnet ville ha vært en samtale med to advokater, vil en kollegial samtale med Advokattilsynet være en samtale med et offentlig organ og en advokat, hvor tilsynspreget nødvendigvis blir mer fremtredende.

Innføring av kollegial samtale vil dessuten kunne bli svært ressurskrevende. Advokattilsynets plikt til veiledning må tilpasses organets situasjon og kapasitet, men også partenes behov for veiledning jf. forvaltningsloven § 11. Selv om veiledningen ikke nødvendigvis er ment for å klargjøre regelverket, men snarere sikre etterlevelse av det, finner departementet likevel grunn til å påpeke at dette er en yrkesgruppe som har særlig gode forutsetninger for å gjøre seg kjent med de rammer som regelverket setter. Advokater har en selvstendig plikt til å sette seg inn i, og etterleve, gjeldende regler uavhengig av Advokattilsynets veiledning. Departementet mener derfor denne type kollegiale samtaler i stedet bør tilbys gjennom bransjeorganisasjonen og ikke tilsynsmyndigheten.

Departementet er enig i at et effektivt og formålsrettet tilsyn forutsetter at tilsynsorganet oppsøker advokatene og undersøker hvordan virksomhetene drives. Departementet mener derfor, i likhet med utvalget, at tilsynsorganet fortsatt skal gjennomføre både stedlig tilsyn og dokumentbasert tilsyn. Tilsynsbesøk, som plukkes ut på stikkprøvebasis, har både en preventiv effekt og gir samtidig informasjon om situasjonen og nivået blant advokatvirksomheter i Norge. En plikt til å gi Advokattilsynet adgang til lokaler og dokumenter krever i utgangspunktet hjemmel i lov, jf. grunnloven § 113. Departementet foreslår derfor, i likhet med utvalget, at dette reguleres i advokatloven, jf. lovforslaget § 45 andre ledd. Adgangen til lokaler og dokumenter gjelder så langt det er nødvendig for at Advokattilsynet skal kunne utføre sine oppgaver etter loven.

Departementet støtter derimot ikke utvalgets forslag om en ordning med jevnlige tilsynsbesøk. Som Tilsynsrådet påpeker i sin høringsuttalelse er tilsynsbesøk i Danmark ikke sammenlignbart, verken med Tilsynsrådets bokettersyn, tilsynsbesøk eller deres øvrige kontroller. Departementet er videre enig med Tilsynsrådet og Advokatforeningen i at tilsynsintensiteten bør vurderes på bakgrunn av behov og ressurser. Forslaget om å gjennomføre tilsynsbesøk hos alle advokater med mellom fem og åtte års mellomrom vil etter departementets syn kreve en betydelig økt bemanning og dermed føre til en vesentlig økning av kostnadene til Advokattilsynet. De siste årsrapportene fra Tilsynsrådet viser at det er et mindretall av alle advokater og virksomheter som bryter regelverket, men at disse begår flere brudd, også over tid. Dette tilsier at man i stedet for å bruke tid og ressurser på de som overholder regelverket, heller bør rette tilsynet der risikoen for brudd er størst. Dette gjøres allerede i dag, da tilsynsaktiviteten i de senere år er blitt vesentlig mer målrettet og risikobasert enn før. Departementet mener det ikke bør legges føringer for hvor ofte advokater bør få tilsynsbesøk. For at Advokattilsynet skal kunne utføre tilsyn, er det viktig at andre organer som besitter relevant informasjon om advokater, videreformidler informasjonen til Advokattilsynet. Departementet støtter derfor utvalgets forslag om at domstolene skal orientere Advokattilsynet der advokater og advokatfullmektiger er idømt rettergangsstraff. På samme måte er det viktig at Advokattilsynet i visse tilfeller rapporterer relevant informasjon de har fått tilgang til gjennom sin tilsynsvirksomhet til andre organer, innenfor de begrensninger som følger av taushetsplikten, se punkt 21.4.2.4.

I tilsynsansvaret ligger også et ansvar for å påse at plikten til å stille sikkerhet og ha revisor er oppfylt, jf. lovforslaget §§ 5 og 42.

Advokattilsynet må for øvrig oppfylle kravene som følger av tjenesteloven §§ 24 til 26 i sin tilsynsvirksomhet. Departementet er enig med utvalget i at tilsynsmyndighetens plikt til å samarbeide og rapportere til utenlandske tilsynsmyndigheter bør fremgå av forskrift som i dag. For øvrig vil også nærmere regler om innholdet i og gjennomføringen av tilsyn gis i forskrift.

Tilsynsrådets virkemidler ved brudd på advokatregelverket følger i dag av domstolloven § 225 tredje ledd og advokatforskriftens kapittel 4. Departementet er enig med utvalget i at Advokattilsynet i stor grad bør ha de samme virkemidlene som Tilsynsrådet har i dag.

Når det gjelder pålegg kan Advokattilsynet bare gi pålegg om retting av forhold som er i strid med regler gitt i eller i medhold av lov. Advokattilsynet har et løpende veiledningsansvar og departementet legger til grunn at de fleste tilsynssaker løses uten at det er nødvendig at Advokattilsynet treffer et formelt vedtak om pålegg. Vedtak om pålegg om retting kan påklages. Dette gjelder pålegg om retting, uansett hvor inngripende de er.

19.3.4.2 Overtredelsesgebyr

Departementet foreslår å innføre overtredelsesgebyr for brudd på §§ 20, 21, 22, 24, 25 og 36, som alle inneholder plikter knyttet til organisering av advokatvirksomhet. Det foreslås også at departementet kan gi forskrift om slikt gebyr for overtredelser av forskrifter gitt i medhold av advokatloven. Forslaget er tilpasset reglene om administrative sanksjoner i forvaltningsloven kapittel IX og basert på de grunnleggende vurderingene av overtredelsesgebyr som fremgår av Prop. 62 L (2015–2016) Endringer i forvaltningsloven mv. (administrative sanksjoner mv.).

De aktuelle paragrafene retter seg mot advokater, advokatforetak og organisasjoner eller enheter med organisasjonsadvokater. Når det gjelder hva som regnes som advokatforetak, vises det til lovforslaget § 20. Merknadene til forvaltningsloven § 46 i Prop. 62 L (2015–2016) inneholder følgende presisering når det gjelder enkeltpersonforetak:

«Her som ved foretaksstraff, er en forutsetning for at bestemmelsen om foretakssanksjon får anvendelse på et enkeltpersonforetak, at det er ansatte eller oppdragstakere i virksomheten, jf. Rt. 2007 side 785 avsnitt 16. I motsatt fall vil vedkommende kunne hefte etter de reglene som gjelder for fysiske personer.»

Dette vil også gjelde ved ileggelse av overtredelsesgebyr.

Utvalget har foreslått at overtredelsesgebyr kan ilegges når «regler i eller i medhold av denne lov er overtrådt». Overtredelsesgebyr skal ha en klar lovhjemmel, og departementet har derfor begrenset adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr til å gjelde brudd på bestemmelser i nærmere angitte paragrafer.

Etter departementets vurdering er det ikke forhold ved de aktuelle bestemmelsene som tilsier at overtredelsesgebyr etter advokatloven skal anses som straff etter Grunnloven § 96. Formålet med bruken av overtredelsesgebyr er å sikre etterlevelse av plikter som er sentrale for å ivareta tilliten til advokatbransjen og advokaters uavhengighet, det vil si regler som er satt også av hensyn til næringen selv. Reglene om overtredelsesgebyr i advokatloven retter seg dessuten bare mot en avgrenset gruppe næringsdrivende, noe som også taler for at dette ikke er straff i Grunnlovens forstand.

Siden forslag til ny advokatlov hjemler få reaksjonsmidler overfor advokatforetak, vil overtredelsesgebyr være særlig egnet til å sikre at advokatforetak etterlever reglene om organisering. Departementet bemerker for øvrig at det ligger gode rettssikkerhetsgarantier til grunn for ordningen, blant annet klageadgang og full domstolsprøving.

Departementet mener på bakgrunn av dette at overtredelsesgebyr i forslaget til ny advokatlov ikke er straff i Grunnlovens forstand. Imidlertid regnes overtredelsesgebyr som straff etter EMK, og rettssikkerhetsgarantiene som gjelder etter EMK, må derfor være oppfylt ved ileggelse av overtredelsesgebyr. Forholdet til EMK er nærmere beskrevet i Prop. 62 L (2015–2016) og er tatt hensyn til ved utarbeidelsen av bestemmelser om overtredelsesgebyr i forvaltningsloven kapittel IX om administrative sanksjoner. Etter forvaltningsloven § 48 har forvaltningen en veiledningsplikt om vern mot selvinkriminering. Dette har betydning for hvordan opplysningsplikten i § 62 tredje ledd kan gjennomføres. Departementet presiserer at det at opprettelse av en tilsynssak mot en advokat eller et foretak ikke i seg selv er nok til at det foreligger en «siktelse» etter EMK artikkel 6 nr. 1, og dermed en sak om administrativ sanksjon. Vernet mot selvinkriminering vil først inntre når tilsynssaken er avsluttet, og en sak om overtredelsesgebyr er åpnet ved forhåndsvarsel.

Departementet foreslår at overtredelsesgebyr begrenses til tilfeller der det foreligger vesentlige eller gjentatte brudd på advokatregelverket. Ved at også gjentatte brudd, omfattes, vil flere mindre alvorlige forhold kunne medføre ileggelse av gebyr. Departementet presiserer imidlertid at Advokattilsynet ikke skal ha noen plikt til å ilegge overtredelsesgebyr. Uavhengig av om det foreligger vesentlige eller gjentatte brudd, må det foretas en konkret vurdering av hvilket reaksjonsmiddel som er best egnet. Som det fremgår av Prop. 62 L (2015–2016) side 52, bør man bruke det minst inngripende virkemiddelet som vil gi den tilsiktede effekten. Departementet foreslår videre at det skal kunne gis forskrift med nærmere bestemmelser om hva det kan eller skal legges vekt på ved vurderingen av om overtredelsesgebyr skal ilegges, jf. lovforslaget § 17 tredje ledd. Ved behov kan forskriftshjemmelen brukes for å oppnå likebehandling, sikre den ønskede oppfølgingen fra sanksjonsmyndighetens side, lette sanksjonsmyndighetens arbeid og synliggjøre overfor aktørene hvilke vurderinger som kan eller skal legges til grunn.

Ved ileggelse av overtredelsesgebyr overfor fysiske personer, mener departementet det bør gjelde et krav om subjektiv skyld, det vil si forsett eller uaktsomhet. Ved ileggelse av overtredelsesgebyr overfor foretak, kan gebyret ilegges selv om ingen enkeltperson har utvist skyld, jf. forvaltningsloven § 46 første ledd første punktum. Foretakets ansvar er derfor i utgangspunktet objektivt. I Høyesteretts avgjørelse HR-2021-797-A, er det lagt til grunn at straff ikke kan idømmes på et rent objektivt grunnlag, da dette ikke er ansett forenlig med straffebegrepet i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 2 og artikkel 7. Det må vurderes hvilken betydning dommen får for ileggelse av overtredelsesgebyr overfor foretak.

Departementet foreslår at adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr legges til Advokattilsynet, i stedet for Advokatnemnda slik utvalget har foreslått. Med dette vil overtredelsesgebyr ilegges i forbindelse med tilsyn og ikke som en disiplinærreaksjon. Ved å gi Advokattilsynet adgang til å ilegge overtredelsesgebyr, sikres det at tilsynsmyndigheten har nødvendige virkemidler overfor både advokater, advokatforetak og organisasjoner eller enheter med organisasjonsadvokater som bryter sentrale plikter. Ileggelse av overtredelsesgebyr vil dermed heller ikke være avhengig av at advokaten eller foretaket er klaget inn for disiplinærmyndigheten. Ved forslaget vil det også legges til rette for at vedtak om overtredelsesgebyr kan påklages til Advokatnemnda. Etter departementets vurdering vil Advokattilsynet ha nødvendig kompetanse og kapasitet til å håndheve regelverket.

Departementet mener det bør fastsettes en øvre grense for gebyrets størrelse, og foreslår i likhet med utvalget, at denne settes til inntil ti ganger folketrygdens grunnbeløp (G). Per april 2021 er grunnbeløpet i folketrygden kr 101 351. Ved fastsettelsen av denne grensen har departementet tatt hensyn til den økonomiske utviklingen i advokatbransjen de senere årene, og at det må sikres at gebyret blir følbart og med det har en preventiv effekt for advokater og virksomheter i alle deler av bransjen, også i advokatforetak med stort overskudd. Selv om departementet antar at den øvre grensen sjelden vil benyttes, er det etter departementets vurdering behov for å gi Advokattilsynet et vidt handlingsrom. Departementet foreslår at det kan gis forskrift med nærmere bestemmelser om utmåling av overtredelsesgebyrer.

På bakgrunn av innspill fra høringsinstansene har departementet vurdert om overtredelsesgebyret bør knyttes til rettsgebyret eller den offentlige salærsatsen, i stedet for folketrygdens grunnbeløp. Dette er satser som advokatbransjen er godt kjent med. Etter departementets vurdering bør imidlertid gebyret knyttes til en sats som også utad er godt kjent. Departementet mener derfor det er mest hensiktsmessig å knytte overtredelsesgebyret til folketrygdens grunnbeløp.

Forvaltningsloven kapittel IX inneholder enkelte særlige saksbehandlingsregler for saker om administrative sanksjoner. Departementet mener reglene i forvaltningsloven i tilstrekkelig grad bidrar til å ivareta en rettssikkerhetsmessig forsvarlig prosess i saker om overtredelsesgebyr, og ser ikke behov for særregler knyttet til saksbehandlingen, verken når det gjelder forhåndsvarsel, rett til muntlig fremleggelse eller saksbehandlingstid.

Det er viktig for rettsikkerheten til fysiske og juridiske personer at tidligere overtredelser ikke skal hefte lenge etter at de er opphørt. Departementet mener at en foreldelsesfrist på to år ivaretar hensynet til forutberegnelighet for lovovertrederen og dennes behov for å legge ting bak seg, samtidig som også forvaltningens behov for en viss tid til å oppdage lovbruddet og behandle saken hensyntas. Det må blant annet være tid til å innhente nødvendig informasjon knyttet til et lovbrudd før det besluttes om bruddet skal sanksjoneres.

Departementet foreslår for øvrig at det kan gis i forskrift med nærmere regler om foreldelse, utmåling og innkreving av overtredelsesgebyr, og om renter og tilleggsgebyr dersom overtredelsesgebyret ikke blir betalt ved forfall. Vedtak om overtredelsesgebyr vil utgjøre et særlig tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav d.

Det er viktig at det ikke kan stilles spørsmål om økonomiske insentiver ved utstedelse av overtredelsesgebyr. Departementet støtter derfor også utvalgets forslag om at gebyret skal gå til statskassen og ikke til tilsynsmyndigheten, selv om det er Advokattilsynet som skal kreve inn gebyret.

19.3.4.3 Forvalterordningen

Dersom en advokats virksomhet ikke blir forvaltet eller avviklet på en forsvarlig måte, kan det være nødvendig å oppnevne en annen advokat som forvalter av virksomheten for å avverge skade eller tap for klienter. Departementet støtter derfor utvalgets forslag om å videreføre forvalterordningen og at Advokattilsynet skal administrere denne. Departementet mener likevel, i likhet med utvalget og høringsinstansene, at det normale for advokater i advokatfellesskap, bør være at en av advokatene i fellesskapet sørger for en forsvarlig håndtering av klientene i de tilfeller advokatens virksomhet ikke blir forvaltet eller avviklet på en betryggende måte av advokaten selv. Bare når det er nødvendig for å avverge tap eller skade for klientene bør det oppnevnes forvalter i disse situasjonene. I likhet med Tilsynsrådet mener departementet at en slik praktisering av regelverket vil være effektiv og kostnadsbesparende.

Utvalget foreslår at Advokattilsynet skal gis en generell adgang til å avvikle en virksomhet under forvaltning. Tilsynsrådet er enig i dette og viser i den forbindelse til at et forvalteroppdrag normalt innebærer avvikling av advokatvirksomheten, og mener derfor adgangen ikke bare bør gjelde når vedkommende dør, idømmes rettighetstap eller advokatbevillingen blir tilbakekalt eller frakjent som i dag.

Innføring av en generell avviklingsadgang vil innebære at virksomheten også kan avvikles ved suspensjon og der virksomheten ellers ikke utøves på «forsvarlig måte». Departementet ser at en generell avviklingsmulighet vil være enkel å praktisere, særlig tatt i betraktning at de fleste forvalteroppdrag faktisk innebærer avvikling av advokatvirksomhet. Departementet ser også at det i enkelte tilfeller vil kunne være hensiktsmessig å avvikle virksomheten, eksempelvis der bevillingen er suspendert over flere år.

En avvikling av virksomheten vil imidlertid være svært inngripende for en advokat som fortsatt har sin bevilling i behold, og departementet ser flere grunner for at avviklingsmuligheten ikke bør utvides til også å omfatte suspensjonstilfeller og der virksomheten ikke drives forsvarlig.

For det første treffes vedtak om suspensjon ofte på et spinklere grunnlag enn tilbakekall, se punkt 10.4.4.1. Konsekvensene av en avvikling av virksomheten kan bli svært store for advokaten, noe som tilsier at de samme rettssikkerhetsgarantier som ligger i et tilbakekall, også bør gjelde ved avvikling. Dette kan i praksis medføre at det uansett ikke vil være grunnlag for avvikling før vilkårene for tilbakekall er oppfylt.

Som det fremgår av punkt 10.4.3 foreslår dessuten departementet at bevillingen også kan tilbakekalles ved manglende økonomisk kontroll og på bakgrunn av disiplinære reaksjoner. Departementet kan ut fra dette ikke se at det er nødvendig å avvikle virksomheten der denne ikke har vært drevet på forsvarlig måte, men at man i stedet bør gå veien om tilbakekall for med det å kunne avvikle virksomheten. Siden departementet nå foreslår at konkurs skal føre til at advokatbevillingen bortfaller uten vedtak og ikke suspenderes som i dag, er det heller ikke behov for å gi forvalter adgang til å avvikle advokatvirksomheten ved advokatens konkurs.

Som i dag vil det være opp til Advokattilsynet å bestemme om forvalter skal oppnevnes dersom vilkårene er oppfylt. Dersom avviklingsmuligheten utvides vil dette kunne medføre at flere enn i dag vil motsette seg at det oppnevnes forvalter og derfor påklage vedtaket. Dette vil kunne være ressurskrevende for Advokattilsynet å håndtere.

På bakgrunn av dette foreslår departementet at avvikling kun kan skje dersom advokatens bevilling er bortfalt eller tilbakekalt. Dersom en forvalter er oppnevnt på grunn av suspensjon eller at advokatvirksomheten ikke drives på en forsvarlig måte, vil en forvalter ikke kunne avvikle virksomheten, men kan føre løpende saker og betrodde midler m.m. tilbake til klienten der det er nødvendig for å avverge skade eller tap.

Tilsynsrådet har i sin høringsuttalelse påpekt at der det ikke oppnevnes forvalter, men hvor en av advokatene i advokatfellesskapet sørger for forsvarlig håndtering av klientene, vil det kunne reises spørsmål om utføringen av arbeidet kommer i konflikt med utvalgets foreslåtte bestemmelser om advokatens taushets- og fortrolighetsplikt. Advokatforeningen mener loven klart bør fastslå at taushetsplikten ikke er til hinder for at advokaten kan gjøre det som er nødvendig for å avverge skade eller tap i disse situasjonene. Departementet bemerker at disse situasjonene ligger utenfor forvalterordningen da det ikke formelt er oppnevnt forvalter. Departementet ser at det er behov for å finne praktiske løsninger for å ivareta klientene i slik situasjoner. Det er imidlertid ikke naturlig å lovfeste en alternativ regulering til forvalterordningen. Departementet presiserer at slike praktiske løsninger må skje innenfor de rammene advokatloven setter.

Departementet er videre enig med utvalget og høringsinstansene i at det er viktig at forvalteren oppnevnes raskt for å forhindre skade eller tap for klientene. Advokatforeningen mener tidsaspektet bør komme direkte til uttrykk i lovbestemmelsen. Advokattilsynet vil imidlertid i medhold av forvaltningsloven § 11 a ha en plikt til å behandle saken uten ugrunnet opphold. Departementet mener derfor det ikke er behov for en særregulering av dette i advokatloven.

For å kunne oppnevne forvalter raskt der vilkårene for dette foreligger er Advokattilsynet avhengig av å få tilgang til nødvendig informasjon for eksempel om en advokats død. Tilsynsrådet foreslår derfor at det nye tilsynsorganets register bør kunne kobles direkte opp mot Folkeregisteret. Virksomheter med hjemmel i egen lov kan få utlevert taushetsbelagte opplysninger fra Folkeregisteret, jf. folkeregisterloven § 10-2. En slik hjemmel foreslås i § 62 andre ledd. Departementet mener det ikke er behov for en nærmere regulering av den praktiske informasjonsutvekslingen i advokatloven.

Advokatvirksomhet som er gjenstand for forvaltning kan være eller komme under konkursbehandling. Departementet støtter, i likhet med Tilsynsrådet, utvalgets forslag om at oppnevnt bobestyrer i større grad enn i dag gis tilgang til nødvendig materiale uhindret av konkursskyldnerens taushetsplikt, og at dette fremkommer i et nytt fjerde ledd i konkursloven § 85. Dette er helt nødvendig for at kunne ivareta oppgaven som bobestyrer.

Tilsynsrådet mener det også er behov for at oppnevnt forvalter skal kunne begjære offentlig skifte av den avdøde advokatens bo, jf. skifteloven § 60. Dette krever en lovendring av skifteloven siden det i dag bare er loddeiere som kan begjære offentlig skifte. Forslaget er ikke hørt, og departementet kan derfor ikke foreslå en slik endring i denne proposisjonen.

Tilsynsrådet mener det også er behov for direkte tvangsgrunnlag i loven for tilfeller der den forvaltede advokaten nekter å samarbeide. Tilsynsrådet ønsker klar lovhjemmel for forvalters innsyn i advokatens bankkonti, og for at forvalter kan sperre av advokatens bankkonti. Forvalters innsyn i advokatens bankkonti vil etter departementets syn følge av lovforslaget § 47 første ledd. Når det gjelder adgangen til å sperre av advokatens bankkonti ser departementet at det kan være behov for dette, men en slik adgang er ikke foreslått av utvalget og derfor ikke hørt. Departementet kan derfor ikke foreslå en slik adgang i denne proposisjonen.

Tilsynsrådet foreslår dessuten at det utformes en presumsjonsbestemmelse i ny advokatlov om at det materialet som befinner seg på advokatens kontor presumptivt inngår i advokatens virksomhet. Dette vil effektivisere forvalterens arbeid, være kostnadsbesparende og bedre ivareta klientenes interesser. Departement ser at dette vil kunne effektivisere forvalterens arbeid, men mener det må vurderes konkret hvilket materiale som er en del av advokatens virksomhet og ikke.

Departementet er enig med utvalget i at det bør kunne kreves refusjon av kostnadene ved forvaltningen eller avviklingen av advokatens virksomhet, og ikke bare av det bo som advokatvirksomheten inngår i slik som i dag. Dette kan være aktuelt der advokaten selv fortsetter virksomheten etter noe tid. Som Advokatforeningen påpeker er det også behov for en tydelig hjemmel for at tilsynsorganet kan kreve kostnadene ved oppbevaring av advokatens klientarkiv dekket av den aktuelle advokaten. Departementet foreslår at nærmere regler om forvalterordningen, herunder regler om kostnadsrefusjon, reguleres i forskrift.

19.4 Regelgivning

19.4.1 Gjeldende rett

Domstolloven fastsetter rammene for advokaters virksomhet og for andre som utøver rettshjelpvirksomhet, mens nærmere regler er fastsatt i forskrift. Forskriftskompetansen er lagt til Kongen i statsråd.

Etter domstolloven § 224 andre ledd kan Den Norske Advokatforening (Advokatforeningen) utarbeide regler om hva som skal anses som god advokatskikk, og reglene kan stadfestes av Kongen. Slike regler er utarbeidet av Advokatforeningen og er inntatt i advokatforskriften kapittel 12.

19.4.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår en særlig prosedyre for utferdigelse av forskrifter etter advokatloven. Utvalgets forslag knyttet til regelgivning må ses i lys av forslaget om etablering av et Advokatsamfunn. Utvalget mener hensynet til advokaters uavhengighet tilsier at bransjen ikke bare skal utarbeide regler om god advokatskikk, men også andre forskriftsbestemmelser om advokater og advokatvirksomhet. Mange spørsmål som etter gjeldende rett er regulert i advokatforskriften, foreslås lovregulert. Siden loven går langt i å sette rammene, mener utvalget det er mindre grunn til at det offentlige skal utarbeide den nærmere reguleringen, selv om forskriften fortsatt skal vedtas av departementet.

Ved valg av en særorganmodell mener utvalget det er unaturlig å legge forskriftskompetansen i sin helhet til Advokattilsynet, men presiserer at forskriftsbestemmelser om de advokatetiske reglene fortsatt bør ligge til advokatstanden selv. Utvalget mener det ikke er en optimal løsning at forskriftskompetansen legges til en forening som ikke alle er medlem av. Om ikke-medlemmene ikke blir hørt, kan det skape misnøye og gi reglene manglende legitimitet. Hvis forskriftskompetansen legges til Advokatforeningen, mener derfor utvalget det bør lages ordninger hvor advokater som ikke er medlemmer, kan inkluderes i prosessen. Utvalget forutsetter at departementet, på samme måte som etter dagens ordning, normalt vil akseptere bransjens forslag til forskrift når det gjelder regler om god advokatskikk. Etter utvalgets syn bør departementet ikke være bundet til å vedta forslaget, men bør heller ikke kunne vedta endringer på eget initiativ.

19.4.3 Høringsinstansenes syn

Den Norske Advokatforening (Advokatforeningen) og Tilsynsrådet for advokatvirksomhet (Tilsynsrådet) er enige med utvalget i at utarbeidelse av forskriftsbestemmelser om de advokatetiske reglene bør ligge til advokatstanden selv.

Advokatforeningen støtter utvalgets forslag til saksbehandlingsregler ved utferdigelse av forskrifter, og viser til at det i mange tilfeller vil ha skjedd en forhåndskonsultering med departementet.

Norges Juristforbund (Juristforbundet) mener forslag til forskrifter bør sendes på alminnelig høring jf. forvaltningsloven § 37 andre ledd. Juristforbundet legger til grunn at en slik utvidet høringsrunde vil sikre demokrati- og involveringshensyn, og viser til at det er mulig at både forbrukerinteresser og parter som representerer andre profesjonelle aktører kan bidra med gode innspill i en slik prosess.

19.4.4 Departementets vurdering

I vurderingen av hvem som bør ha kompetanse til å utforme forskrifter må det skilles mellom de advokatetiske reglene og andre regler som gjelder advokater.

Hensynet til advokatenes uavhengighet tilsier at advokatstanden selv bør ha ansvaret for å utforme og håndheve reglene om god advokatskikk. Departementet foreslår derfor at Advokatforeningens kompetanse til å utforme disse reglene videreføres.

Departementet er enig med utvalget i at det bør sikres at også ikke-medlemmer av Advokatforeningen blir hørt ved eventuelle endringer av de advokatetiske reglene, og foreslår at departementet fortsatt skal ha ansvaret for å sende eventuelle endringer på alminnelig høring. Etter departementets syn må det være opp til Advokatforeningen selv å avgjøre om det utover dette må iverksettes ytterligere tiltak for å ivareta ikke-medlemmer og hvordan en slik ordning eventuelt skal innrettes.

Som også utvalget foreslår bør ikke departementets forskriftskompetanse innebære at departementet kan endre Advokatforeningens forslag, men bare godkjenne eller forkaste forslaget. Som det fremkommer av merknaden til lovforslaget i § 37 andre ledd, begrenses dessuten adgangen til å forkaste forslaget til nærmere angitte grunner.

Advokattilsynet vil gjennom sitt arbeid opparbeide seg god oversikt over saksfeltet og vil følgelig også ha et godt faglig grunnlag til å fastsette forskrifter på området. Forskriftsbestemmelser som berører Advokattilsynet bør imidlertid legges til Kongen i statsråd, eventuelt til departementet. Det samme gjelder for eksempel bestemmelser om organisering av Advokatnemnda.

Det er i prinsippet ikke noe i veien for at forskrifter om samme emne fastsettes på ulike nivåer, eksempelvis både av Kongen i statsråd, departementet og Advokattilsynet. Etter departementets vurdering bør imidlertid dette kun gjøres der regelverkets art i seg selv gjør en slik inndeling naturlig, for eksempel der deler av regelverket er svært fagteknisk eller knyttet til lokale forhold. Departementet kan ikke se at det er behov for en slik inndeling i dette tilfellet og er derfor enig med utvalget i at det ikke vil være naturlig å legge forskriftskompetansen til Advokattilsynet. Dette utelukker imidlertid ikke at forskriftskompetansen kan delegeres til Advokattilsynet i det enkelte tilfellet, eller at Advokattilsynet kan utarbeide forslag til forskrifter. Dagens ordning foreslås derfor videreført slik at forskriftskompetansen, knyttet til annet enn de advokatetiske reglene, legges til Kongen i statsråd som eventuelt kan delegeres videre til departementet. I enkelte tilfeller legges forskriftskompetansen også direkte til departementet.

19.5 Føring av register over advokater og advokatfullmektiger

19.5.1 Gjeldende rett

Det følger av advokatforskriften § 1-1 at den som vil utøve advokatvirksomhet i eget navn eller drive rettshjelpvirksomhet i medhold av domstolloven § 218 andre ledd nr. 1 eller i henhold til tillatelse gitt i medhold av domstolloven § 218 andre ledd nr. 3 og nr. 4, har plikt til å gi Tilsynsrådet melding om oppstart og opphør av virksomheten. På bakgrunn av slik melding registrerer Tilsynsrådet vedkommende inn i et register.

19.5.2 Utvalgets forslag

Slik utvalget ser det, bør opplysninger om advokater og advokatfullmektiger i større grad enn i dag være tilgjengelige for allmenheten i et offentlig søkbart register. Utvalget foreslår at oppgaven med å føre et slikt register over advokater og advokatfullmektiger legges til Advokattilsynet.

Utvalget mener grunnleggende informasjon som advokatens og advokatvirksomhetens navn, samt datoen da vedkommende advokat fikk bevilling bør fremgå av registeret. Videre foreslår utvalget at opplysninger om bortfall, tilbakekall eller suspensjon av bevilling, samt hjemmelen for dette, også bør fremgå av registeret i inntil ti år etter at bevillingen opphørte.

Utvalget mener videre det er viktig at det gis allmenn tilgang til informasjon om en advokat er ilagt en disiplinæravgjørelse. Etter utvalgets vurdering veier hensynet til klienten tyngre enn belastningen en offentliggjøring eventuelt vil kunne medføre for den enkelte advokat. At disiplinæravgjørelser registreres og gjøres tilgjengelig, mener utvalget dessuten kan virke preventivt for advokatenes opptreden. Av hensyn til advokaten mener imidlertid utvalget at informasjon om disiplinærreaksjoner bør tas ut av registeret etter tre år.

Utvalget foreslår at registrering som utgangspunkt skal skje idet avgjørelsen foreligger, men at det kan bestemmes oppsettende virkning hvis advokaten går til søksmål om gyldigheten av avgjørelsen. Utvalget mener videre at tidligere bortfall, tilbakekall eller suspensjon av advokatbevilling ikke bør fremgå av registeret. Etter lovforslaget vil det imidlertid fremgå på hvilket tidspunkt advokaten fikk sin nåværende bevilling, noe som et stykke på vei vil kunne avhjelpe potensielle klienters informasjonsbehov.

19.5.3 Høringsinstansenes syn

Kun Den norske legeforening (Legeforeningen) har kommentert forslaget om et søkbart, offentlig register i høringsrunden.

Legeforeningen påpeker at utvalgets forslag om å etablere et åpent tilgjengelig register med personopplysninger, som den enkelte advokat vil være forpliktet til å stå oppført i, og hvor eventuelle disiplinærreaksjoner vil bli registrert, vil kunne ha overslagseffekt også til andre sektorer, herunder reguleringen av helsepersonell.

Legeforeningen mener det må gjøres grundigere vurderinger av hvilken informasjon som eventuelt skal inn i et register som dette, og vurderingene må sees i sammenheng med at man ønsker å senke terskelen for å gi sanksjoner. En oppføring av disiplinærreaksjoner kan få store konsekvenser for den enkelte advokat. Videre er det ikke drøftet konkret hvor mye informasjon som skal fremgå, det vil si om det kun skal gis informasjon om at det er gitt en sanksjon eller om også begrunnelsen i sin helhet skal fremgå av registeret. I førstnevnte tilfelle vil informasjonen gi lite veiledning til den som skal søke advokat, mens i sistnevnte tilfelle reises igjen nye spørsmål om håndtering av sensitiv informasjon.

19.5.4 Departementets vurdering

Departementet mener i likhet med utvalget at opplysninger om advokater og advokatfullmektiger i større grad enn i dag bør gjøres tilgjengelig for allmennheten, og foreslår å opprette et offentlig søkbart register. Oppgaven med å føre registeret foreslås lagt til Advokattilsynet. Grunnleggende informasjon som bør fremgå av registeret er opplysninger om advokatens og advokatvirksomhetens navn, arbeidssted, samt datoen da advokaten fikk bevilling.

I vurderingen av om også opphør av bevilling og disiplinærreaksjoner bør registreres, har departementet sett hen til at disiplinæravgjørelser i dag kan publiseres i anonymisert form i Advokatforeningens utgivelser, lovdata eller i andre lignende samlinger. Opplysninger om opphør av bevilling og disiplinærreaksjoner kan dessuten også utgis ved begjæring om innsyn hos henholdsvis Tilsynsrådet og Advokatforeningen. Selv om det ikke nødvendigvis vil gis mer informasjon enn i dag, er det imidlertid en forskjell å måtte be om innsyn og det å gjøre opplysningene offentlig tilgjengelig i et søkbart register.

Advokater har en viktig rolle for å ivareta borgernes rettssikkerhet. Departementet er enig i at informasjon om opphør, enten det gjelder bortfall, tilbakekall eller suspensjon, samt hjemmelen for dette og eventuelt hvilke bestemmelser advokaten har overtrådt, er sentral informasjon som bør registreres. Dette vil kunne sikre at ikke tidligere advokater opptrer på vegne av klienter.

Både allmennheten og den enkelte klient har en berettiget interesse i å få kjennskap til uregelmessigheter som avdekkes hos en advokat uten at dette nødvendigvis har medført tilbakekall eller suspensjon av advokatbevillingen. Selv om det er mange andre opplysninger som kan ha betydning for om en advokat er dyktig, mener departementet at også informasjon om disiplinæravgjørelser utvilsomt anses som relevant for den som skal velge advokat, og derfor bør kunne registreres.

Departementet ser at offentliggjøring av disiplinærreaksjoner vil kunne være belastende, og at hensynet til advokatens og fullmektigens personvern og rettssikkerhet kan tale mot en slik registrering. Departementet mener likevel at hensynet til klienten veier tyngre enn belastningen offentliggjøringen eventuelt vil kunne medføre for den enkelte advokat. I tillegg til å gi allmenheten tilgang til informasjonen, vil en slik registrering også kunne virke preventivt for advokatens opptreden.

Som også Legeforeningen viser til i sin høringsuttalelse må det gjøres grundige vurderinger av hvilken informasjon ut over selve konklusjonen i vedtak om disiplinærreaksjon, tilbakekall eller suspensjon som eventuelt skal inn i et register som dette. Formålet med tilgjengeliggjøring er å sikre det rettssøkende publikums behov for informasjon. Dette må imidlertid veies opp mot advokatens eller fullmektigens personvern og rettssikkerhet. Spørsmålet er da om det gir tilstrekkelig informasjon at man har fått en disiplinærreaksjon eller at det er truffet et vedtak om tilbakekall eller suspensjon, eller om også begrunnelsen for vedtaket bør fremgå.

Etter departementets vurdering kan det i enkelte tilfeller være til fordel for advokaten om begrunnelsen fremgår, særlig der bakgrunnen for forholdet er av mindre alvorlig karakter. Å legge også begrunnelsen for vedtaket i et søkbart register vil imidlertid være et relativt stort inngrep, samtidig som departementet er usikker på nytteverdien det vil ha i det enkelte tilfellet. Utgivelse av ethvert vedtak med begrunnelse vil dessuten være svært ressurskrevende, da taushetsbelagt informasjon må unntas. At en advokat har begått kritikkverdige forhold og hva disse kritikkverdige forholdene består i, vil ikke kunne regnes som «noens personlige forhold» etter forvaltningsloven § 13. Derimot bør årsakene til de kritikkverdige forholdene ikke kunne utgis, for eksempel at vedkommende har et rusproblem, lider av spillegalskap, er psykisk syk eller lignende. Departementet mener derfor at det er mest hensiktsmessig om det fremgår av registeret at vedkommende er ilagt en disiplinæravgjørelse og hvilke bestemmelser vedkommende har overtrådt, at advokatbevillingen er tilbakekalt eller suspendert og hjemmelen for dette, men at man må be om innsyn dersom man ønsker å se begrunnelsen for vedtaket.

Spørsmålet er så om enhver disiplinærreaksjon skal registreres, eller om en advokat, eller fullmektig må ha fått et visst antall fellende avgjørelser mot seg før det registreres. Departementet er kjent med at nettstedet advokatguiden.no høsten 2020 fikk en ny funksjon hvor det opplyses om alle advokater som har fått tre eller flere disiplinærfellelser mot seg de siste fem årene. Siden det særlig er gjengangerne i disiplinærsystemet man ønsker at potensielle klienter skal bli oppmerksomme på, mener departementet at det først er etter to disiplinærreaksjoner at disse skal registreres.

I dag er opplysninger om disiplinærreaksjoner offentlige i fem år. Ved et offentlig søkbart register vil imidlertid opplysningene være langt mer tilgjengelig enn i dag, og departementet antar at klientene med dette også vil bruke opplysningene mer aktivt ved valg av advokat enn de gjør i dag. Dette kan etter departementets syn tilsi at opplysningene bør slettes tidligere, og departementet er derfor enig med utvalget i at opplysningene bør slettes etter tre år. Departementet har vurdert om disiplinærreaksjonene bør slettes samlet tre år etter første reaksjon ble ilagt, men mener dette kan gi urimelige utslag. Det gjelder særlig der det har gått lang tid mellom første og andre reaksjon, og hvor det er den andre reaksjonen som er mest alvorlig. I så fall vil denne potensielt kunne slettes etter svært kort tid. Departementet mener derfor hver reaksjon bør være registrert i tre år. Så lenge man har en disiplinærreaksjon stående i registeret vil enhver ny reaksjon bli registrert.

Når det gjelder de nærmere reglene om registrering av opphør og disiplinæravgjørelser, herunder tidspunktet for registrering, foreslår departementet at dette fastsettes i forskrift.