3 Gjeldende rett

3.1 Innledning

Lov om god handelsskikk i dagligvarekjeden innebærer en ny type regulering av forretningspraksis, avgrenset til dagligvarebransjen. En del av den forretningspraksisen som den nye loven tar sikte på å motvirke, omfattes imidlertid også av eksisterende lover og ulovfestede prinsipper. I det følgende beskrives de mest relevante rettsreglene. En grundigere redegjørelse for disse lovene og reglene, med ytterligere referanser, er inntatt i NOU 2013: 6 kapittel 8 og 9.

Punkt 3.2 beskriver først gjeldende rett. Deretter gis en overordnet drøftelse av forholdet mellom gjeldende rett og lovforslaget i punkt 3.3. I punkt 3.4 vurderes forholdet til EU-direktivet om urimelig handelspraksis i matkjeden (EU) 2019/633.

3.2 Gjeldende rett

3.2.1 Avtaleloven

Lov om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer av 31. mai 1918 nr. 4 (avtaleloven) oppstiller ugyldighetsregler som rammer klare brudd på hva som kan anses som god forretningsskikk. Ugyldighetsreglene omfatter både tilblivelsesmangler (typisk villfarelse om de faktiske forhold hos den ene parten ved avtaleinngåelse, eventuelt tvang, bedrageri mv.) og innholdsmangler (for eksempel at avtalens innhold fremstår som sterkt urimelig eller lovstridig).

Mest relevant er avtaleloven § 36, som er den mest fleksible bestemmelsen, som anses å fange opp de øvrige svake ugyldighetsgrunnene i loven. Paragraf 36 regulerer både hvordan en avtale har blitt til (forhandlingssituasjonen) og avtalens innhold (forhandlingsresultatet). Dersom en avtale lider av en tilblivelses- eller innholdsmangel som gjør at avtalen virker urimelig eller er i strid med god forretningsskikk, kan avtalen settes helt eller delvis til side. Bestemmelsen legger opp til en helhetsvurdering av en avtales rimelighet, sett hen til avtalens innhold, partenes stilling, forholdene ved avtalens inngåelse, senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig.

Det følger av rettspraksis at det skal svært mye til for at en avtale mellom næringsdrivende, på grunn av sitt innhold, kan settes til side som urimelig etter avtaleloven § 36. Høyesterett har brukt karakteristikken «kvalifisert urimelig» for å angi grensen, se blant annet Rt. 2003 s. 1132. Markerte avvik fra det som må regnes som god skikk i en bransje, vil imidlertid kunne føre til ugyldighet også i forholdet mellom næringsdrivende. I tilfeller hvor opplysninger er holdt tilbake i forhandlinger eller avtalen av andre grunner gir en part ensidig rett til endringer eller til å overføre risiko, vil avtalen stå i strid med grunnleggende verdier og med rettslige utgangspunkter i kontraktsretten.

Inngrep etter § 36 ligger eksklusivt til de alminnelige domstoler, som vil utøve den skjønnsmessige adgangen til tilsidesettelse, lempning eller endring ut fra partenes påstander i sivile søksmål. Bestemmelsen baserer seg på en konkret rimelighetsvurdering av den enkelte kontrakt.

3.2.2 Pristiltaksloven

Lov om pristiltak av 11. juni 1993 nr. 66 (pristiltaksloven) setter forbud mot urimelige priser og hjemler generell og spesiell prisregulering. Det primære formål med loven er forbrukervern, men loven kan også komme til anvendelse på forholdet mellom næringsdrivende.

Mest relevant er pristiltaksloven § 2 som slår fast at det er forbudt å ta, kreve eller avtale priser som er urimelige. Det må heller ikke kreves, avtales eller opprettholdes forretningsvilkår som virker urimelig overfor den annen part eller som åpenbart er i strid med allmenne interesser. Pristiltaksloven setter ikke begrensninger bare for pris, men også andre vilkår som har betydning for balansen mellom ytelse og motytelse. Denne bestemmelsen synes å være egnet til å adressere flere av de forhold Matkjedeutvalget påpeker som problematiske. Dagligvareutvalget nevner blant annet forhold relatert til balanse mellom ytelse og motytelse, urimelig korte frister for oppsigelse/delisting eller urimelig lave terskler for dette, eller urimelig risikofordeling for svinn, se NOU 2013: 6 punkt 8.4. Utvalget påpeker samtidig at de forbrukerpolitiske føringene som ligger bak bestemmelsen, gjør det mindre naturlig å anse bestemmelsen som et generelt uttrykk for en redelighet-/rimelighetsstandard for kommersielle kontrakter.

Det er Konkurransetilsynet som fører tilsyn med pristiltaksloven. Overtredelser av loven er straffbare, jf. § 4. Utover muligheten til å fatte prisreguleringsvedtak etter § 1, har ikke tilsynet sanksjonsmuligheter eller påbudskompetanse for å sikre etterlevelse av § 2. Tilsynet kan imidlertid etterforske lovbrudd, men en anmeldelse vil bare være aktuelt ved alvorlige overtredelser. Således foreligger det ikke et offentligrettslig håndhevelsesregime tilpasset de mindre grove overtredelsene. Konkurransetilsynet vil kunne ta opp saker av eget tiltak, eller etter klage fra en part. Paragraf 2 kan også håndheves ved de alminnelige domstoler. Loven inneholder også en særregel om tilbakebetaling av ulovlig merpris, jf. § 6.

3.2.3 Ulovfestede kontraktsrettslige prinsipper

Alminnelige domstolsskapte kontraktsrettslige prinsipper kan også være relevante for forretningspraksis i dagligvarebransjen.

Prinsippet om at avtaler skal holdes, er en grunnleggende forutsetning for hele kontraktsretten. Det følger av dette at ensidige «endringer» i en kontrakt, som ikke er hjemlet i kontrakten selv, ikke vil være bindende mellom partene. Prinsippet håndheves gjennom alminnelige kontraktsrettslige sanksjoner. Der kontrakten er tvetydig eller uklar, vil innholdet måtte fastlegges ved tolkning eller utfylling. Avtaler vil ofte tolkes mot den part som burde ha uttrykt seg klarere.

Prinsippet om lojalitetsplikt i kontraktsforhold vil også komme inn ved forhandlinger og gjennomføringer av kontrakter i dagligvarebransjen. En plikt til å informere medkontrahenten om relevante forhold er en sentral bestanddel i dette prinsippet. Prinsippet kan også omfatte forhold i den prekontraktuelle fasen, der en part har fått en berettiget forventning om at avtale er inngått og har disponert i tillit til dette. Terskelen for ugyldighet på grunn av brudd på lojalitetsplikten, synes imidlertid å være høy og begrenset til mer kvalifiserte forhold.

Disse ulovfestede prinsippene håndheves ved de alminnelige domstoler gjennom søksmål. Det er altså opp til partene selv å hevde og forsvare sine rettigheter. Kombinasjonen av vage og generelle rettslige standarder, og at det vil kunne være en viss terskel for å saksøke kontraktsparter, representerer en ulempe ved bruken av ulovfestede kontraktsrettslige prinsipper.

3.2.4 Immaterialretten

Begrepet immaterialrett er en samlebetegnelse som omfatter blant annet kjennetegnsretten (varemerker, foretaksnavn og andre forretningskjennetegn), designretten (som verner produkters utseende), patentretten (som verner oppfinnelser) og opphavsretten (som særlig verner litterære og kunstneriske verk).

Ulike problemstillinger knyttet til kopiering av produkter beskrives som et problem i Matkjedeutvalgets rapport. Immaterialrettslovgivningen gir en effektiv beskyttelse mot inngrep i immaterialrettigheter. De sentrale lovbestemmelsene om varemerker og designvern finnes i hhv. varemerkeloven av 2010 og designloven av 2003. Bestemmelser om patentbeskyttelse er regulert i patentloven av 1967, mens de sentrale bestemmelsene om opphavsrett er hjemlet i åndsverkloven av 2018. Den norske immaterialrettslovgivningen er i stor grad basert på EØS-avtalen og andre internasjonale avtaler.

Med unntak av opphavsrett, forutsetter stiftelse av immaterialrettigheter som regel en aktiv handling i tillegg til selve frembringelsen av beskyttelsesobjektet. Hvis en næringsdrivende velger ikke å beskytte innovasjoner som det i prinsippet er mulig å beskytte, eller utvikler produkter eller velger navn som ikke lar seg verne, vil den næringsdrivende ikke nyte godt av beskyttelsen immaterialrettslovgivningen gir. I slike tilfeller vil den næringsdrivende måtte falle tilbake på det vernet som følger av markedsføringslovens regler om illojale konkurransehandlinger, se punkt 3.2.5 nedenfor.

3.2.5 Markedsføringsloven

Markedsføringsloven av 2009 inneholder hovedsakelig bestemmelser til beskyttelse av forbrukerne (kapittel 1–5). Disse bestemmelsene håndheves av Forbrukerombudet og Markedsrådet. Kapittel 6 inneholder bestemmelser som skal ivareta rettferdig konkurranse næringsdrivende imellom. Det er opp til de næringsdrivende selv å ivareta sine rettigheter etter kapittel 6 enten via domstolene eller Næringslivets Konkurranseutvalg.

Markedsføringsloven § 25 inneholder den såkalte generalklausulen til beskyttelse av god forretningsskikk mellom næringsdrivende. Bestemmelsen slår fast at «i næringsvirksomhet må det ikke foretas handling som strider mot god forretningsskikk næringsdrivende imellom».

Etterligning er i utgangspunktet lovlig, men markedsføringsloven § 30 representerer et unntak fra dette utgangspunktet. Bestemmelsen slår fast at det er «forbudt å anvende etterlignende kjennetegn, produkter, kataloger, reklamemidler eller andre frambringelser på en slik måte og under slike omstendigheter at det må anses som en urimelig utnyttelse av en annens innsats eller resultater og fører med seg fare for forveksling». For den krenkede part er det i praksis kun aktuelt å påberope seg bestemmelsen når det ikke foreligger et gyldig registrert eller godt innarbeidet varemerke som har vern etter varemerkeloven. Generalklausulen i § 25 kan komme til anvendelse i tillegg til eller i stedet for spesialbestemmelsen i § 30 dersom det foreligger elementer i saken utover selve etterligningen, og hensynet til sunn konkurranse taler for at det må innrømmes et vern utover det som følger av spesialbestemmelsen.

Bestemmelsene kan ramme en næringsdrivende enten han driver produksjon, salg eller import av de aktuelle produktene.

Matmaktutvalget har også påpekt utfordringer i dagligvarekjeden knyttet til misbruk av forretningshemmeligheter. I dag er det markedsføringsloven §§ 28 og 29 som regulerer bruk av bedriftshemmeligheter og tekniske hjelpemidler som andre næringsdrivende har fått kunnskap om. Disse bestemmelsene kan i prinsippet ramme tilfeller hvor kjedene tilegner seg informasjon fra leverandørene som en del av et vertikalt avtaleforhold, og deretter utnytter denne i egenskap av også å være leverandørens konkurrent.

Markedsføringsloven §§ 28 og 29 er imidlertid foreslått avløst av en ny lov om vern av forretningshemmeligheter, se Prop. 5 LS (2019–2020). Hovedformålet med lovforslaget er å gjennomføre direktiv (EU) 2016/943 om beskyttelse av fortrolig knowhow og fortrolige forretningsopplysninger (forretningshemmeligheter) mot ulovlig erverv, bruk og videreformidling i norsk rett. Lovforslaget viderefører i stor grad gjeldende rett, men på enkelte punkter utvides vernet, som følge av at direktivet blant annet oppstiller et mer nyansert håndhevingsregime. Direktivet innebærer en harmonisering av hvilken informasjon som utgjør forretningshemmeligheter, og av hvilke handlinger som utgjør inngrep i rettighetene til forretningshemmeligheter. Forslaget innebærer også en klarere regulering av hvilke sanksjoner og tiltak som en innehaver av forretningshemmeligheter kan påberope seg ved et inngrep. Etter forslaget vil sentrale håndhevingsmidler fortsatt være dom om forbud mot eksisterende og fremtidige inngrep, tilkjennelse av vederlag og erstatning, samt kjennelse om midlertidig forføyning og eventuelt ileggelse av straff. I tillegg vil domstolene kunne gi inngriperen pålegg om en rekke ulike tiltak som vil kunne avbøte virkningene av foretatte inngrep og vanskeliggjøre fremtidige inngrep.

3.2.6 Konkurranseloven

Konkurranseretten vil på flere måter sette skranker for adferd som kan betraktes som uredelig eller utilbørlig handelspraksis. I korte trekk kan konkurranselovgivningen komme inn på tre ulike nivåer; regulering av markedets struktur for å legge til rette for konkurranse, regulering av aktørenes adferd for å hindre begrensninger i konkurransen og regulering av markedsresultatet.

Kontroll med markedets struktur skjer gjennom preventiv kontroll med fusjoner og oppkjøp, jf. konkurranseloven § 16. Konkurransemyndighetene har imidlertid ikke generell hjemmel til å regulere markedsstrukturen for å legge til rette for mer konkurranse.

For det andre setter konkurranseloven forbud mot utilbørlig utnyttelse av dominerende markedsstilling, jf. § 11. Denne bestemmelsen retter seg primært mot bruk av markedsmakt for å stenge konkurrenter ute, men omfatter også utnyttende misbruk overfor etterspørrere. Misbruksforbudet kan dermed regulere både adferd og resultat.

For det tredje setter konkurranseloven § 10 forbud mot konkurransebegrensende avtaler eller samordning mellom foretak. Dette gjelder horisontalt (mellom foretak på samme omsetningsnivå), for eksempel pris- og anbudssamarbeid, og vertikalt (mellom for eksempel produsenter og distributører), for eksempel eksklusivavtaler.

Konkurranseloven har imidlertid et annet formål enn regulering av god handelsskikk. Konkurranselovens formål er ikke å regulere forholdet mellom næringsdrivende, å gripe inn i forhandlinger eller å fordele verdier mellom partene, men å oppnå økt ressurseffektivitet. Likevel kan det være et viss overlapp, det vil si at forhold både kan være i strid med krav til god handelsskikk og med konkurranseloven. Man kan heller ikke helt utelukke bruk av konkurransereglene der praksis leder til et urimelig markedsresultat.

Forholdet til konkurranselovgivningen er nærmere beskrevet i NOU 2013: 6 kapittel 9. Dagligvareutvalget konkluderer her med at det er et potensial for å benytte loven på flere av de former for adferd som er påpekt som problematiske i Matkjedeutvalgets innstilling, men at det også knytter seg utfordringer til anvendelsen av særlig lovens forbudsbestemmelser.

3.3 Forholdet mellom gjeldende rett og lovforslaget

3.3.1 Behov for supplerende regulering av god handelsskikk i dagligvarekjeden

Gjennomgangen viser at fragmenter av en norm for god handelsskikk som fanger opp utfordringer i dagligvarekjeden, allerede finnes i det eksisterende lovverket. Mest treffsikkert synes vernet av immaterialrettigheter etter varemerkeloven og vernet av forretningshemmeligheter i nåværende markedsføringslov og den foreslåtte loven om vern av forretningshemmeligheter å være. Her finnes det også adekvate håndhevelsesmuligheter gjennom søksmål for de alminnelige domstoler eller bruk av Næringslivets konkurranseutvalg. Adferd i strid med markedsføringsloven kan også gi grunnlag for midlertidig forføyning. For næringsdrivende foreligger det imidlertid ingen muligheter for offentlig håndhevelse av reglene, utover mulighetene til å påklage registrering av varemerke.

Adferd som er uredelig eller urimelig, kan fanges opp av avtaleloven §§ 33 og 36 eller alminnelige prinsipper om lojalitet i kontraktsforhold. Selv om de avtalerettslige reglene er spesifikt rettet inn mot rettsvirkninger som ugyldighet eller lempning, er det på det rene at selve reglene også inneholder selvstendige normer for redelighet og god skikk. Håndhevelsesmulighetene er imidlertid begrensede. Pristiltaksloven § 2 kan også komme til anvendelse der det kreves urimelige priser eller forretningsvilkår.

Samlet sett finnes altså en rekke bestemmelser spredt rundt i lovverket som er relevante for god skikk i dagligvarebransjen, men de er ikke tilpasset de særlige utfordringene i bransjen. Bestemmelsene synes heller ikke å være tilstrekkelig kjent og etterlevd av aktørene. Det blir rapportert at manglende håndheving er et problem.

Lovforslaget bygger på at det er et behov for å tilpasse gjeldende regler til de særlige utfordringene i dagligvarebransjen, og samle dem i én lov. Samtidig innføres det en mer fleksibel, offentlig håndhevingsmekanisme og sanksjoner for å kunne endre adferd som ikke er i samsvar med god skikk i bransjen. Håndhevingen skjer for å ivareta offentlige interesser i mest mulige effektive forhandlinger til gunst for forbrukerne, og er således ikke avhengig av at partene tar initiativ for å håndheve sine rettigheter.

3.3.2 Nærmere om overlapp mellom gjeldende rett og lovforslaget

Flere høringsinstanser har uttrykt bekymring for overlapp med eksisterende lovgivning. Virke Dagligvare,Virke KBS, Bergen Næringsråd, Oslo Handelsstands Forening,Coop Norge SA og I.K. Lykke AS mener lovforslaget innebærer en uheldig dobbeltregulering som kan skape usikkerhet om lovens rekkevidde i forhold til gjeldende rett. De er derfor usikre på om loven vil bety en forenkling for næringslivet. Forbrukertilsynet og Konkurransetilsynet mener det kan stilles spørsmål ved om det er behov for bestemmelser som allerede er helt eller delvis dekket av annen lovgivning. Justis- og beredskapsdepartementet mener primært at forhold som er dekket av immaterialrettslovgivningen, markedsføringsloven og den generelle avtaleretten, ikke bør omfattes av lov om god handelsskikk. Alternativt ber Justis- og beredskapsdepartementet og Coop Norge SA om at departementet klargjør forholdet til eksisterende rettsregler på tilgrensende felt.

Selv om enkeltkonflikter kan løses innenfor rammen av andre regelsett, har flere innen bransjen etterlyst normer for god handelsskikk som er samlet i én lov som er særlig utformet med tanke på forholdene i dagligvarebransjen, og som håndheves av et selvstendig håndhevingsorgan med et helhetlig perspektiv og oppdragende formål. Dette støtter departementet, og ser behovet for et samlet sett med prinsipper for god handelsskikk i dagligvarekjeden underlagt et offentlig tilsyn.

Lovforslaget er som utgangspunkt ikke ment å gjøre endringer i privatrettslige rettigheter etter eksisterende lover, men skal være et supplement til disse. Samtidig vil andre reguleringer kunne innvirke på tolkningen av lovforslagets bestemmelser, på samme måte som lovforslaget kan være et relevant tolkningsmoment ved anvendelsen av andre regelsett. Departementet har søkt å gi bestemmelsene en utforming som minimerer tolkningstvil som følge av overlapp med annet regelverk.

Det kan også reises spørsmål ved om lovforslaget gir aktørene rettigheter som egner seg for privat håndheving ved domstolene. Departementet legger opp til at tilsynsorganet skal ha full frihet til å ta opp, unnlate å ta opp og til å legge bort saker, uten at dette utløser klagemuligheter. Det er derfor et viktig spørsmål om bestemmelsene i loven kan påberopes for de alminnelige domstolene der tilsynet ikke ønsker eller ikke har ressurser til å prioritere en konkret sak. Dagligvarelovutvalget anså at dette spørsmålet ikke kunne besvares generelt for loven som helhet og tok derfor ikke uttrykkelig stilling til spørsmålet. Etter departementets vurdering vil en slik usikkerhet omkring lovens rekkevidde være uheldig for aktørene i bransjen.

Departementet mener de beste hensyn taler for at loven ikke skal kunne håndheves privatrettslig, ved at aktørene selv kan ta saker med påstand om brudd på loven inn for domstolene. Lovforslaget innebærer derfor at det foreslåtte regelverket kun håndheves direkte av Dagligvaretilsynet, med Markedsrådet som klageinstans. Den aktør som har fått et vedtak rettet mot seg, kan på vanlig måte bringe dette inn for domstolene som en sak om gyldigheten av et forvaltningsvedtak. Departementet mener imidlertid at tvister mellom private parter fortsatt bør søkes løst i alminnelige domstoler eller aktuelle tvisteløsningsorganer med hjemmel i rettsregler som er utformet for dette formål. Det er derfor ikke anledning til å påberope seg lovens bestemmelser direkte i et slikt privat søksmål. Lovforslaget gir for eksempel ikke hjemmel for å kjenne en avtale ugyldig. Dersom det foreligger brudd på lovforslagets bestemmelser, vil dette imidlertid etter en konkret vurdering kunne inngå som et relevant moment ved anvendelsen av andre rettsregler, for eksempel dersom det foreligger påstand om ugyldighet etter avtaleloven § 36.

At lovforslaget kun vil være underlagt offentlig håndhevelse, vil redusere risikoen for en uklar rettstilstand for aktørene som følge av overlapp mellom lovforslaget og andre rettsregler. Formålet med loven er ikke å ivareta interessene til den ene eller andre kontraktsparten eller å regulere resultatet av partenes kommersielle forhandlinger, men å forhindre adferd som gir ineffektive løsninger til skade for forbrukerne.

I gjennomgangen av bestemmelsene i lovforslaget kapittel 2 i punkt 5.2 til 5.9 nedenfor, sett i sammenheng med spesialmotivene til bestemmelsene, har departementet søkt å klargjøre forholdet til relevant tilgrensende regelverk.

3.3.3 Forholdet til EØS-avtalen

Dagligvarelovutvalget fikk i oppdrag å vurdere sine forslag opp mot Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Som følge av dette vurderte utvalget om EØS-avtalen er til hinder for en innføring av en lov om god handelsskikk, og eventuelt hvilke føringer EØS-avtalen vil legge på utformingen av loven.

Utvalget vurderte først om EØS-avtalens regler om forrang for EØS-konkurransereglene var til hinder for en lov om god handelsskikk. Utvalget mente dette ikke var tilfelle. Departementet er enig i denne vurderingen, og viser til at lovforslaget er søkt avgrenset mot konkurranserettslige problemstillinger.

Videre vurderte utvalget om en lov om god handelsskikk vil være i strid med restriksjonsforbudet i EØS-avtalens regler om fri bevegelighet. Utvalget konkluderte med at loven ikke ville utgjøre en restriksjon i EØS-avtalens forstand. Utvalget viste i denne sammenheng blant annet til at lovforslaget ikke ville slå ulikt ut for innenlandske og utenlandske aktører, og at restriksjonsforbudet ikke hadde vært problematisk ved innføring av liknende lovgivning for eksempel i Storbritannia. Departementet støtter utvalgets vurdering.

Dagligvareutvalgets vurderinger knyttet til EØS-rettslige skranker for nasjonal regulering er inntatt i NOU 2013: 6 kapittel 11.

3.4 EU-direktivet om urimelig handelspraksis i matkjeden

3.4.1 Om direktivet

Direktivet om urimelig handelspraksis i matkjeden (EU) 2019/633 er av 17. april 2019. Direktivet er hjemlet i den felles landbrukspolitikken, jf. Traktaten om Den europeiske unions virkemåte artikkel 43 annet ledd, og er av Europakommisjonen ikke merket som EØS-relevant.

Formålet med direktivet er å etablere felles europeiske regler og håndhevingsregime som skal beskytte aktører innen landbruk, ved å innføre minimumsbeskyttelse mot de mest alvorlige formene for urimelig handelspraksis. De beskyttede aktørene er mikrovirksomheter, små og mellomstore bedrifter (SMB) og mellomstore virksomheter, med en årlig omsetning mindre enn 350 millioner EUR. Det er primærleddet (bønder og fiskere) og leverandørsiden som skal få beskyttelse gjennom direktivet. Motpartene er kjøpere som er større enn leverandørene, som kan ha utøvet en handelspraksis som nå skal reguleres eller forbys. Europakommisjonens utgangspunkt har derfor vært problemene som oppstår ved misbruk når forhandlingsstyrken mellom partene er ujevn.

Medlemslandene i EU skal utpeke én eller flere offentlige myndigheter med ansvar for håndheving av de nye reglene. Disse myndighetene skal kunne innlede undersøkelser på eget initiativ eller på grunnlag av en klage, og ilegge bøter. Leverandørene vil kunne velge å inngi en klage i sitt eget medlemsland eller i det medlemslandet hvor innkjøperen er etablert.

Direktivteksten inneholder en liste over handlinger som anses som urimelig handelspraksis og som forbys. For eksempel kan ikke kjøper forsinke betaling for lett bedervelig mat, annullere bestillinger i siste øyeblikk slik at leverandøren ikke kan finne alternativer eller endre en kontrakt på en ensidig eller tilbakevirkende måte. Kjøper kan heller ikke kreve at leverandøren skal dekke svinn som skjer i kjøpers lokaler og som ikke skyldes leverandørens forsømmelse eller feil. Listen inneholder også forbud mot at kjøper misbruker fortrolige opplysninger eller iverksetter represalier eller trusler om represalier mot leverandøren.

Direktivet inneholder også en bestemmelse om adferd som er forbudt, med mindre partene har avtalt noe annet på en klar og entydig måte. Kjøper kan ikke returnere usolgte matvarer, kreve betaling for å lagre, utstille eller fremvise leverandørens matvarer eller kreve at leverandøren betaler for salgsfremstøt eller at leverandøren skal betale for kjøperens markedsføring, uten at dette er klart avtalt.

3.4.2 Departementets høringsnotat og vurdering av direktivets betydning for norsk regulering på området

Næringskomiteen har i Innst. 292 S (2018–2019) bedt regjeringen om, ved utarbeidelsen av forslag til ny lov om god handelsskikk i dagligvarekjeden, også å se hen til direktivet som på det tidspunktet var i forslagsform. I høringsnotatet vurderte derfor departementet hvordan denne føringen fra Stortinget best kunne ivaretas. Departementet uttalte at direktivforslaget om urimelig handelspraksis er en del av unionens felles landbrukspolitikk, som ikke er del av EØS-avtalen. Dette tilsier at Norge ikke har en EØS-rettslig plikt til å innta direktivet i norsk rett.

I høringsnotatet vektla departementet at anvendelsesområdet til lovforslaget og direktivet ikke er helt sammenfallende. Direktivet er ment å bekjempe urimelig handelspraksis som forekommer i forbindelse med salg av landbruks- og matvarer, samt fisk. Enkelte av bestemmelsene er særlig rettet mot lett bedervelige matvarer. Formålet med direktivet er å hindre urimelig handelspraksis mellom kjøpere og leverandører i landbruks- og matvareforsyningskjeden. Det innføres minstekrav til handelspraksis der det er misforhold mellom størrelsen på kontraktspartene. Direktivet gjelder kun for primærleddet og leverandørsiden, og bare for små og mellomstore aktører med omsetning opp til 350 millioner EUR. Dette i motsetning til lovforslaget, som omfatter omsetning av dagligvarer generelt (ikke bare landbruks- og matvarer). Lovforslaget gir dessuten rettigheter og plikter både for innkjøper- og leverandørsiden, og uten noen størrelsesbegrensning. Direktivet er for øvrig rettet mot urimelig handelspraksis knyttet til varer omfattet av EUs landbrukspolitikk. Det er per i dag uklart for departementet om direktivets regulering fullt ut utgjør en hensiktsmessig regulering av problemer som oppstår også i Norge.

Departementet kom på denne bakgrunnen til at det ville være lite hensiktsmessig å innta bestemmelser fra direktivforslaget i lovforslaget. Departementet vurderte likevel hvordan direktivet, eller deler av det, kan tas inn i norsk rett dersom dette skulle være aktuelt. Direktivet kunne enten innlemmes i norsk rett som ny lov, enten som en selvstendig lov eller som et nytt kapittel i lov om god handelsskikk, eller forskriftshjemmelen i lovforslaget kunne benyttes. Endelig påpekte departementet at eventuell gjennomføring vil innebære en grundig prosess, med høring av forslaget. En slik høring ville eventuelt også avdekke hvordan direktivbestemmelsene treffer de forholdene som aktørene i den norske dagligvarebransjen opplever som utfordrende.

3.4.3 Høringsinstansenes syn

Konkurransetilsynet mener det ikke bør tas inn bestemmelser fra direktivet i lovforslaget i denne omgang. Både Konkurransetilsynet og Nortura SA er videre enig i at dersom det på et senere tidspunkt vurderes å implementere direktivet, vil dette kreve en grundig prosess med høring av forslaget. Etisk handel Norge viser på sin side til at det er sannsynlig at produkter som selges i norske dagligvarekjeder, kan være utført av arbeidere under kritikkverdige arbeidsforhold i EU. De mener på denne bakgrunn at direktivet bør gjennomføres i loven.

3.4.4 Departementets vurdering

Departementet fastholder sitt forslag om ikke å ta inn bestemmelser fra direktivet i loven i denne omgang. Direktivet er ikke EØS-relevant. Norge står derfor fritt til å vurdere om tilsvarende regulering likevel skal innføres i Norge. I et slikt tilfelle vil det være naturlig å vurdere hver enkelt direktivbestemmelse, for å ta stilling til om de møter norske utfordringer på en adekvat måte, og på denne bakgrunn gjøre de nasjonale tilpasninger til norske forhold som anses ønskelig. Dette forutsetter i tilfelle en grundig prosess og en egen høring.

Direktivet vil ikke fange opp utfordringer knyttet til produksjon utført av arbeidere under kritikkverdige arbeidsforhold i EU, slik at det uansett ikke vil berøre de utfordringene Etisk handel Norge peker på.

Som beskrevet i punkt 3.4.2, har lovforslaget og direktivet delvis ulikt anvendelsesområde og forskjellig formål. Lovforslaget står derfor på egne ben, uavhengig av om direktivet om urimelig handelspraksis i matkjeden skal gjennomføres eller ikke. Forskriftsbestemmelsen i lovforslaget § 20 bokstav g gir hjemmel til å innføre regelverk tilsvarende direktivet, dersom det skulle anses ønskelig.