4 Formål og virkeområde

4.1 Lovens formål

4.1.1 Utvalgets forslag

Dagligvarelovutvalget foreslo en formålsbestemmelse som ga uttrykk for at lovforslagets formål er å bidra til økt forbrukervelferd. Lovforslaget skulle legge til rette for effektivitet og forutberegnelighet mellom næringsdrivende. Den samfunnsøkonomiske gevinsten kan komme forbrukerne til gode gjennom virksom konkurranse.

Utvalget understreket at reguleringsformålet er forbrukervelferd, mens reguleringsobjektet er redelighet og forutberegnelighet i de vertikale kontraktsforholdene. Koblingen mellom disse er kontraktsmessig effektivitet innenfor en samfunnsøkonomisk ramme. Utvalget understreket at forbrukervelferd ikke bare oppnås ved lavere priser, men også gjennom kvalitet, utvalg og tilgjengelighet. For nærmere beskrivelse av utvalgets forslag, se kapittel 6 i NOU 2013: 6.

4.1.2 Departementets høringsnotat

De av høringsinstansene som uttalte seg om utvalgets forslag til formålsparagraf, var gjennomgående positive til denne. Departementet foreslo likevel i sitt høringsnotat en alternativ formulering av formålsbestemmelsen. Begrunnelsen var blant annet at departementet ville få innspill til en formålsbestemmelse som ikke inneholdt en definisjon av forbrukervelferd.

Utvalget foreslo følgende formålsparagraf:

Lovens formål er å bidra til økt forbrukervelferd ved å fremme forretningsforbindelser mellom næringsdrivende med en høy etisk standard, særlig i form av effektive og forutberegnelige relasjoner.

Med forbrukervelferd menes velferd for sluttkunder gjennom lave priser, høy kvalitet, bredt vareutvalg og høy grad av tilgjengelighet.

I høringen lanserte departementet en alternativ formulering:

Loven skal bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å hindre uredelighet og vilkårlighet i kontraktsforhold mellom næringsdrivende i dagligvaresektoren. Ved håndheving av loven skal det tas særlig hensyn til forbrukernes interesser.

4.1.3 Høringsinstansenes syn

De fleste som uttalte seg om spørsmålet i høringen, foretrakk departementets alternative formulering. Høringsinstansenes begrunnelser varierte, med ulik vektlegging av forskjellige elementer som de ønsket ivaretatt i formålsparagrafen.

Forbrukerrådet, I.K. Lykke AS, Konkurransetilsynet, Virke Dagligvare og Virke KBS foretrekker ut fra varierende begrunnelser utvalgets opprinnelige forslag. Disse høringsinstansene synes å legge mest vekt på ordlyden knyttet til forbrukerhensynet.

Coop Norge SA, Dagligvareleverandørenes Forening (DLF), Forbrukertilsynet, Framtiden i våre hender, Fylkesmannen i Vestfold og Telemark, Hedmark Fylkeskommune, Justis- og beredskapsdepartementet, Kjøtt- og fjørfebransjens landsforbund (KLF), Landbruksdirektoratet, Landsorganisasjonen i Norge (LO), Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), NHO Mat og Drikke, NHO Reiseliv, NHO Service og Handel, Norges Bondelag, Orkla ASA, Stiftelsen Bondens Marked Norge og TINE SA foretrekker ut fra varierende begrunnelser departementets alternative forslag til formulering.

DLF uttrykker enighet med departementet i at forbrukervelferd ikke er et statisk begrep, og bemerker at utvalgets forslag til formålsbestemmelse kan gi inntrykk av at forbrukervelferd bestemmes av et begrenset sett parametere.

Fylkesmannen i Vestfold og Telemark legger vekt på å få inn etikk i formålsparagrafen, og foreslår en hybrid mellom de alternative forslagene til formålsparagraf i høringen. Etisk handel Norge ønsker en annen målsetting hvor velferd for sluttkunder defineres som: «gjennom fornuftige priser hvor anstendige arbeidsforhold er ivaretatt i leverandørkjeden, høy kvalitet, bredt vareutvalg og høy grad av tilgjengelighet».

DLF, TINE SA og Norsk Landbrukssamvirke reiser spørsmålet om ikke «forretningsforhold» er et bedre uttrykk for det loven skal regulere enn «kontraktsforhold», og om ordlyden i formålet derfor bør endres tilsvarende.

Justis- og beredskapsdepartementet uttaler at begge alternativene benytter uklare og til dels ladede ord som «økt forbrukervelferd», «høy etisk standard» og «effektive og forutberegnelige relasjoner».

Bergen Næringsråd er enig i at forbrukerperspektivet bør være det bærende og avgjørende element, men er skeptiske til at lovforslaget vil bidra til økt forbrukervelferd. NorgesGruppen ASA er enig i at hensynet til økt forbrukervelferd bør være det bærende prinsipp for håndhevelsen og tolkningen av lovens bestemmelser. Norsk Landbrukssamvirke mener økt forbrukervelferd er ønskelig som indirekte virkning av loven, men ikke er egnet som lovens formålsparagraf.

Nortura AS mener at et direkte formål om økt forbrukervelferd, og at økt forbrukervelferd er foreslått å utgjøre en skranke for lovens anvendelse, er uheldig. Eksempelvis nevnes motsetningen mellom forbrukerfordel på kort sikt ved produktetterligning, og nytten ved investeringer i innovasjon for å få bedre produkter lenger frem i tid. Subsidiært støttes departementets alternative forlag til formålsparagraf på det klare vilkår at forbrukervelferd ikke skal være en skranke for inngrep etter loven. NHO Mat og Drikke uttaler at det er viktig å legge til grunn at forbrukervelferd er en indirekte konsekvens av loven, som ikke kan tas med som en hard skranke i utøvelse av tilsynets virksomhet.

Konkurransetilsynet anser, som Dagligvarelovutvalget, at det eksisterer en spenning mellom hensynet til balanserte og rimelige forretningsforhold og hensynet til forbrukerne. Tilsynet er derfor tilfreds med at departementet viderefører forbrukerhensynet ved å understreke at det ikke skal gjøres inngrep som fører til at forbrukerne kommer dårligere ut.

NorgesGruppen ASA uttaler at sannsynliggjøring av at negative konsekvenser for forbrukerne er et vilkår for å gripe inn mot en handelspraksis, er et så viktig premiss at det bør komme klarere frem i selve lovteksten. Virke Dagligvare gir uttrykk for lignende synspunkter.

Oslo Handelsstands forening bemerker at forslaget til henvisning til lave priser indikerer at kun lav pris er viktig, mens det er riktig pris som bør være siktemålet. Flere høringsinstanser, herunder Framtiden i våre hender, Hedmark fylkeskommune, KLF, LO og Norges Bondelag har lignende synspunkter.

4.1.4 Departementets vurderinger

Departementet foreslår den alternative teksten fra høringen som utgangspunkt for formålsparagraf for loven. Formuleringen peker mer direkte enn utvalgets forslag på de bestemmelser loven inneholder. Det foreslås likevel en justering i ordlyden, slik at det fremgår at loven skal bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser og ivareta forbrukerne ved å fremme redelighet, forutberegnelighet og lojalitet i forretningsforhold mellom næringsdrivende i dagligvarebransjen.

I høringsnotatet var det formuleringen «hindre uredelighet og vilkårlighet» som ble benyttet. Ved å endre dette til redelighet, forutberegnelighet og lojalitet, blir det samsvar mellom formålsbestemmelsen og begrepene som benyttes i generalklausulen om god handelsskikk i lovforslaget § 3. Dermed får begrepene som benyttes i formålsbestemmelsen, også et klarere innhold.

Stadig tilbakevendende konflikter kan unngås dersom forretningsforholdene er basert på redelighet, forutsigbarhet og lojalitet. Slike konflikter kan trekke oppmerksomheten bort fra å levere de gode produktene. Departementet legger til grunn at kontrakter og forhandlinger som følger lovens bestemmelser, vil bli klarere og mer forutberegnelige, og derved mer effektive i samfunnsøkonomisk forstand. Mer effektive kontrakter kan bidra til å maksimere verdiskapingen mellom kjeder og leverandører, noe som indirekte kan føre til fordeler for forbrukerne.

Andre krav som stilles eller kan stilles til aktørene i matkjeden; som mattrygghet, etisk handel og lignende, vil imidlertid ligge utenfor lovens formål. Slike hensyn ivaretas gjennom annen lovgivning.

Formålet med loven er ikke å ivareta interessene til den ene eller andre kontraktsparten eller å regulere resultatet av partenes kommersielle forhandlinger, men å forhindre adferd som gir ineffektive løsninger til skade for forbrukerne. Departementet mener det derfor bør fremgå uttrykkelig av formålsbestemmelsen at loven skal bidra til å ivareta forbrukernes interesser.

Flere høringsinstanser har uttrykt skepsis mot formuleringer i høringsnotatet som kunne forstås slik at det må foretas en full virkningsanalyse av hvordan forbrukerne kan bli påvirket, før det kan opprettes en tilsynssak. Departementet er enig i at pålegg om gjennomføring av en slik virkningsanalyse i alle enkeltsaker ville være ineffektivt og kompliserende, og har derfor ikke foreslått dette. Lovens bestemmelser er utformet med sikte på å ramme adferd som på generelt grunnlag vil ramme forbrukernes interesser. Forbrukerhensyn vil være et sentralt moment ved tolkningen av bestemmelsene, og vil være et vesentlig hensyn ved de ulike skjønnsmessige vurderingene tilsynet må gjøre i sin håndheving av loven, for eksempel ved prioritering av saker og utforming av vedtak. Forbrukerhensyn som tolkningsmoment er nærmere omtalt i spesialmotivene til lovforslaget § 3. Paragraf § 11 tredje ledd slår fast at Dagligvaretilsynet skal legge vekt på hensynet til forbrukerne ved håndheving av loven. Se nærmere omtale i særmerknaden til bestemmelsen.

Departementet mener det ikke bør tas inn en definisjon eller eksemplifisering av forbrukerhensynet i selve lovbestemmelsen. Det er delte meninger blant høringsinstansene om dette, og også om listen med eksempler i utvalgets forslag bør utvides med andre forhold. Departementet mener innspillene viser at det er lite hensiktsmessig å liste opp hva som menes med forbrukerhensyn i bestemmelsen. Forbrukerhensynet må tolkes dynamisk, og det vil bero på en konkret vurdering hvordan forbrukerhensyn vil virke inn som tolkningsmoment eller vurderingstema i ulike sammenhenger.

Departementet har vurdert innspill fra DLF, TINE SA og Norsk Landbrukssamvirke om «forretningsforhold» er et bedre uttrykk for det loven skal regulere enn «kontraktsforhold». Departementet viser til at lovforslaget skal oppfattes slik at det omfatter både avtaler og forhandlinger om avtaler. Det skal i den sammenheng heller ikke skilles mellom etablerte og nye forretningsforhold. Departementet er derfor enig i dette forslaget, og foreslår å endre ordlyden tilsvarende.

4.2 Lovens virkeområde

4.2.1 Utvalgets forslag

Utvalgets lovforslag gjelder kontrakts- og forretningsrelasjonen mellom næringsmiddelindustri og dagligvarekjeder. Primærprodusentenes rolle og rammevilkår, herunder adgangen til markedet gjennom eksisterende eller nye kanaler, berøres ikke. Det samme gjelder den enkelte kjøpmanns stilling overfor til kjedene, jf. Matkjedeutvalgets forslag om å vurdere nærmere behovet for en norsk franchiselov. Mandatet adresserte heller ikke konkurransepolitiske spørsmål i sin alminnelighet. Disse utgangspunktene dannet grunnlaget for utvalgets forslag til virkeområdebestemmelse.

Utvalget foreslo at loven skal gjelde for omsetning mellom næringsdrivende av dagligvarer til bruk i husholdningen. Den foreslås også å gjelde salg av næringsmidler og forbruksartikler til storkjøkken. Utvalget understreket at «loven er ment å gjelde i forholdet mellom leverandører og detaljister (herunder storkjøkken og eventuelle innkjøpsgrupperinger for slike), og ikke i kontraktsforhold oppover i verdikjeden». Loven skal videre bare gjelde mellom næringsdrivende, og ikke mellom næringsdrivende og forbrukere.

Utvalget begrenset ikke virkeområdet til bestemte varegrupper, selv om matpolitikken, landbrukspolitikken og importvernet kun legger føringer på enkelte av de varegrupper som omsettes i dagligvarebutikker. All den tid det foreslås regler med et oppdragende formål overfor aktørenes adferd i dagligvarekjedene, så ikke utvalget grunn til å begrense anvendelsesområdet til enkeltprodukter.

Derimot mente utvalget at en avgrensning av loven til forhandlinger og kontrakter om varer som bare er ment for salg i dagligvareforretninger, ville ha vært for snevert. Utvalget begrunnet dette med at kontrakter forhandles på tvers av ulike distribusjonskanaler, for eksempel både dagligvareforretninger, kiosker, bensinstasjoner og servicehandel (KBS) og storkjøkken. Det ville derfor ha virket tilfeldig om bare deler av kontraktene og forhandlingene skulle omfattes av loven. Dessuten er det i stor utstrekning de samme aktørene som møter hverandre i de ulike distribusjonskanalene. Utvalget mente at en regulering som tar sikte på å ha et oppdragende formål overfor aktørene, bør dekke totaliteten av forhandlingssituasjonene.

Utvalget var klar over at det ville kunne oppstå grensetilfeller ved anvendelsen av lovens virkeområde. En normal forståelse av «dagligvarer» vil i slike tilfeller kunne gi en naturlig avgrensning. Samtidig påpekte utvalget at prinsippene som loven gir uttrykk for, langt på vei allerede følger av norsk rett. Av den grunn bør betydningen av å avgrense lovens virkeområde snevert, ikke overvurderes. Etter utvalgets oppfatning overlates nærmere grensedragninger best til forskriftsreguleringer etter hvert som det vinnes erfaringer med praktisering av loven.

4.2.2 Departementets høringsnotat

I høringen av utvalgets forslag, etterlyste flere høringsinstanser tydeligere avklaringer av hvilke varer, leverandører og salgskanaler som skal være omfattet av loven. I høringsnotatet fulgte departementet opp med et lovforslag som i all hovedsak hadde samme materielle innhold som utvalgets forslag til regulering av lovens saklige og personelle virkeområde, men med en noe annen ordlyd. Samtidig ble vanskelige grensedragninger omtalt i høringsnotatet der departementet redegjorde for tolkningen av den foreslåtte bestemmelsen. Departementet ba også om innspill fra høringsinstansene på avgrensningen av lovens virkeområde.

4.2.3 Høringsinstansenes syn

Landsorganisasjonen i Norge (LO) mener at loven ikke burde vært avgrenset til dagligvarer, men burde gjelde andre typer varehandel som bøker, elektroniske artikler, klær, osv.

Dagligvareleverandørenes forening (DLF) understreker at definisjonen av dagligvarer må ta utgangspunkt i de varer som til enhver tid selges i dagligvareforretninger.

Flere høringsinstanser mener det er uklart hvilke detaljister loven gjelder for. Dagligvaremarkedet har opplevd en betydelig bransjeglidning de siste årene, der stadig flere aktører selger dagligvarer i direkte konkurranse med dagligvarehandel og kiosk- og bensinstasjonnæringen. DLF, NorgesGruppen ASA og I.K. Lykke AS er opptatt av at alle salgskanaler av dagligvarer må være omfattet av loven. Virke Dagligvare og Virke KBS mener loven på denne bakgrunn også må omfatte aktører innen bransjen for bredt vareutvalg for å skape like konkurranseforhold. Virke Dagligvare mener det må defineres klarere hvilke produkter som skal anses som næringsmidler og forbruksartikler i vid forstand, og at denne definisjonen i neste omgang vil være førende for hvilke aktører loven skal gjelde for. DLF mener at det ikke bør stilles krav om at salg av dagligvarer skal utgjøre hovedvirksomheten til aktørene for at de skal være omfattet av loven. Det bør være tilstrekkelig at salg av dagligvarer utgjør en betydelig del av virksomheten. DLF legger til grunn at også netthandelsaktører skal være omfattet.

NHO Reiseliv, NHO Service og Handel og DLF mener at loven må omfatte hele storhusholdningsmarkedet. Det vil si at ikke bare dagligvarekjedenes innkjøp til storkjøkkenvirksomhet bør omfattes, men også for eksempel kantiner, hoteller og restauranter som gjør innkjøp direkte fra leverandørene. Virke KBS påpeker i denne sammenheng at serveringsbransjen konkurrerer med dagligvarebransjens salg av raske måltidsløsninger, slik at disse bør underlegges lik regulering.

Landbruksdirektoratet viser til økt konkurranse mellom paraplykjedenes egne merkevarer og etablerte merkevarer om leveranse til kjedenes egne butikker. Direktoratet er av den oppfatning at handel mellom paraplykjedenes innkjøps- og produksjonsselskaper og eksterne leverandører faller innenfor lovens virkeområde, slik det er beskrevet i høringsnotatet. DLF mener også at avtaler om leveranse av dagligvarer som selges under kjedenes egne merkevarer, må falle innenfor lovens virkeområde.

I. K. Lykke AS er bekymret for at lovforslaget ser ut til å gjelde også for forhandlinger mellom lokale kjøpmenn og leverandører og produsenter. De mener at dette vil innebære en urimelig byrde for enkeltkjøpmenn, og frykter det kan føre til at kjøpmenn kvier seg for å inngå avtaler lokalt. Virke Dagligvare mener også at en slik regulering mellom lokale kjøpmenn og mindre leverandører fremstår som urimelig kronglete og i strid med regjeringens forenklingsmål. Lokale kjøpmenn som sporadisk inngår direkte avtaler med lokale leverandører, bør ikke måtte forholde seg til lov om god handelsskikk.

NorgesGruppen ASA og Kjøtt- og fjørfebransjens Landsforbund (KLF) på sin side støtter at alle som selger dagligvarer til forbruker omfattes av loven, herunder små, spesialiserte grossister og forretninger.

KLF mener det må avklares om loven kommer til anvendelse når utenlandske leverandører og kjeder inngår kontrakter utenfor Norge, selv om varen skal selges i Norge.

Coop Norge SA påpeker at det er behov for avklaringer av virkeområdet sett i sammenheng med den teknologiske utviklingen. I tilknytning til kjøp av dagligvarer utvikles en rekke støttetjenester i form av ulike teknologiske løsninger for forbrukerne i kjøpssituasjonen. Coop legger til grunn at disse faller utenfor lovens virkeområde, men mener det bør presiseres i form av et unntak.

4.2.4 Departementets vurderinger

Bakgrunnen for lovforslaget er en lengre prosess med utredninger av konkurranseforholdene i dagligvarebransjen, se kapittel 2. Dagligvareutvalgets mandat var avgrenset til utfordringer i dagligvarebransjen. Departementet ser ikke bort fra at det også er andre bransjer som kan ha liknende utfordringer, men en eventuell utvidelse av lovens virkeområde har ikke vært gjenstand for utvalgets vurdering. Det samme gjelder andre utfordringer i den vertikale dagligvarekjeden enn de som relaterer seg til omsetning av dagligvarer, for eksempel konkurransemessige forhold i sin alminnelighet. Departementet holder derfor fast ved at lovforslagets sentrale virkeområde er forhandlinger og avtaler om salg av dagligvarer som er ment for videresalg til forbruker. I kapittel 2 beskrives tiltak regjeringen har igangsatt for å bøte på andre utfordringer i dagligvarebransjen enn de som reguleres av dette lovforslaget.

Loven gjelder for produkter som normalt omtales som dagligvarer, det vil si næringsmidler og forbruksartikler i vid forstand. Departementet har vurdert behovet for å definere begrepet dagligvare i loven for å bidra til avklaring av hvilke varer som er omfattet. Dette anses imidlertid lite hensiktsmessig. Bransjen endres stadig, og loven bør utformes slik at den fanger opp endringer i det naturlige vareutvalget i dagligvarebransjen. Om varene selges under eget eller eksterne leverandørers varemerke, er ikke avgjørende.

Loven vil omfatte avtaler mellom leverandører eller importører av dagligvarer, og kjøpere som videreselger dagligvarer med sikte på salg til forbrukerne. Flere høringsinstanser har etterlyst avklaringer med hensyn til hvilke salgskanaler loven gjelder for. Departementet er enig i at det er viktig å arbeide for like konkurranseforhold mellom de virksomhetene som reelt konkurrerer i samme marked. Loven gjelder derfor ikke bare innkjøp til virksomheter som skal selge varene til forbruker gjennom dagligvarehandel, men også innkjøp til andre detaljister som kiosker, bensinstasjoner eller servicehandel (KBS). Det avgjørende er ikke hva detaljisten kaller seg, eller hvordan salget skjer, men om salg av dagligvarer til forbrukerne utgjør en vesentlig del av detaljistens virksomhet. Dermed vil også for eksempel nettsalg være omfattet.

Innkjøp av dagligvarer til virksomheter som selger dagligvarer som en mindre vesentlig del av sitt supplement, for eksempel sportsforretninger eller elektronikkforretninger, vil etter departementets vurdering ha mindre betydning for verdiskapingen eller tilbud og pris til forbrukerne. Det ville imidlertid innebære en vesentlig økt kompleksitet å vurdere om handelspraksisen til disse virksomhetene er i strid med normen loven oppstiller. Slike innkjøp er derfor ikke ment å omfattes av denne loven.

Loven gjelder også for dagligvarekjeders innkjøp for videresalg til storkjøkkenvirksomhet, typisk der en dagligvareaktør samordner innkjøp av varer som skal videreselges til forbruker, med innkjøp av varer som skal videreselges til storkjøkkenvirksomheter. Slik lovforslaget er formulert, gjelder loven derimot ikke for andre aktørers innkjøp til storkjøkken, for eksempel sykehuskantiner, hoteller eller restauranter som gjør innkjøp direkte fra leverandør. Enkelte høringsinstanser mener at loven også må omfatte slike innkjøp. Departementets vurdering er at de utfordringene som er utgangspunktet for behovet for regulering, primært relaterer seg til dagligvarebransjen. Ettersom dagligvarekjedene ofte forhandler kontrakter for varer som skal distribueres gjennom flere distribusjonskanaler, det vil si gjennom både ordinære dagligvareforretninger, kiosker, bensinstasjoner og storkjøkken, vil det være tilfeldig om ikke alle disse distribusjonskanalene omfattes. Å utvide virkeområdet til også å gjelde alle storkjøkkenbransjens innkjøp, uten at tilsvarende utfordringer er avdekket i denne bransjen, vil kunne føre til overregulering. Storkjøkkenbransjen er dessuten som utgangspunkt ikke i direkte konkurranse med dagligvarebransjen. Departementet er klar over at bransjeglidning medfører at dette bildet er i stadig endring, for eksempel der kiosker og dagligvareforretninger selger bearbeidet ferdigmat i konkurranse med restaurantbransjens take away-tilbud. Departementet vil derfor følge med på denne utviklingen og vurdere om det på sikt kan være nødvendig å endre lovens anvendelsesområde for å skape like rammevilkår.

Lovforslaget tar ikke sikte på å regulere hele næringskjeden for dagligvarer. Loven gjelder ikke for salg til forbrukere. Dette er regulert av kjøpsloven og annen forbrukerlovgivning. Den gjelder heller ikke forhandlinger og avtaler mellom primærprodusenter og industriaktører, for eksempel bondens salg til meieriet. Dette forholdet reguleres blant annet gjennom samvirkeloven. Jordbruksavtalen har dessuten bestemmelser om mottaksplikt og målpriser på enkelte produkter, noe som også har betydning for forholdet mellom primærprodusenter og industriaktører. Dersom bonden selger direkte til kjøpmannen uten noe slikt mellomledd, gjelder imidlertid loven.

Loven skiller ikke på hvordan verdikjeden er organisert, eller på hvordan virksomheten har plassert ansvaret for forhandlingene om innkjøp. Enkelte høringsinstanser har argumentert for at forhandlinger mellom lokale kjøpmenn og leverandører og produsenter bør unntas fra lovens virkeområde. Departementet kan vanskelig se hvordan en slik avgrensning i loven skal kunne skje uten å føre til kompliserte avveininger. Størrelsen på kontraktene kan likevel være et relevant moment når Dagligvaretilsynet tar stilling til hvilke saker de vil prioritere. Dersom det skulle vise seg ønskelig at enkelte bestemmelser kun kommer til anvendelse på kontrakter av en viss størrelse, for eksempel lovforslaget § 5 om skriftlighet og klarhet, vil forskriftshjemmelen i lovforslaget § 20 bokstav b kunne benyttes til å innføre verdimessige terskler for hvilke kontrakter som skal være omfattet.

Departementet har merket seg innspill fra KLF om at det kan oppstå spørsmål knyttet til lovens anvendelse på forhold som dels har en tilknytning til utlandet og dels til Norge. Ettersom det er tale om en regulering som skal ivareta offentlige interesser og som er underlagt offentlig tilsyn, kan det ikke være anledning for partene til å fastsette lovvalgs- og jurisdiksjonsbestemmelser i kontraktene som unntar forholdet fra lovens virkeområde. Departementet mener derfor det er behov for å regulere lovens stedlige virkeområde slik at tilsynet har kompetanse til å håndheve regelverket på forhold som har virkning her i landet.

I høringsnotatet tok ikke departementet stilling til om loven bør gjelde på Svalbard, men ba om innspill fra høringsinstansene på dette punktet. Ingen høringsinstanser kommenterte dette. Departementet har ikke tatt stilling til dette spørsmålet på nåværende tidspunkt. Forskriftshjemmelen i lovforslaget § 20 bokstav a kan benyttes dersom det skulle vise seg ønskelig å la loven få anvendelse på Svalbard.