8 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

Til § 1 Formål

Bestemmelsen slår fast at loven skal bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser og ivareta forbrukernes interesser ved å fremme redelighet, forutberegnelighet og lojalitet i kontraktsforhold mellom næringsdrivende i dagligvarebransjen. Formålet med loven er å forhindre adferd som gir ineffektive løsninger mellom partene, og som dermed indirekte rammer forbrukernes interesser. Begrepene redelighet, forutberegnelighet og lojalitet har samme innhold som etter lovforslaget § 3, jf. omtalen av denne bestemmelsen nedenfor.

Forbrukerbegrepet knytter seg til fysiske personers etterspørsel etter dagligvarer for forbruk som ikke er knyttet til næringsvirksomhet. Ikke alle kontrakter om vareleveringer hvor fysiske personer er sluttbrukere, foretas med utgangspunkt i sluttbrukernes egen etterspørsel. Det gjelder for eksempel mattilbudet i offentlige institusjoner som fengsler, sykehjem og lignende. En ivaretakelse av sluttbrukere slike steder er ikke i seg selv en ivaretakelse av forbrukerhensynet.

Forbrukerhensynet omfatter de preferanser som forbrukerne gir uttrykk for gjennom sine valg. Dersom det er ønskelig å styre forbrukerpreferansene i en spesiell retning for å ivareta andre hensyn, som for eksempel hensyn til folkehelse eller miljø, er ikke dette en del av de forbrukerhensyn loven er ment å ivareta. Slike hensyn ivaretas av annen lovgivning.

Lovens bestemmelser er utformet med sikte på å ramme adferd som på generelt grunnlag vil ramme forbrukernes interesser. Forbrukerhensyn vil også være et sentralt moment ved tolkningen av bestemmelsene. Forbrukerhensyn vil også stå sentralt ved de ulike skjønnsmessige vurderingene Dagligvaretilsynet må gjøre i forbindelse med håndheving av loven, for eksempel ved prioritering av saker og utforming av vedtak, se nærmere § 11 tredje ledd.

Til § 2 Virkeområde

Det fremgår av bestemmelsens første ledd bokstav a at loven gjelder for forhandlinger og avtaler om leveranser av dagligvarer som er ment for videresalg til forbruker. Den gjelder med andre ord for handel med dagligvarer mellom leverandører/importører og videreforhandlere/detaljister. Både den prekontraktuelle fasen, kontraktsinngåelse og løpende kontraktsoppfølging er omfattet.

Loven gjelder uavhengig av om forhandlingene foregår i sentralleddet, i en profilkjede eller på et lavere nivå i virksomhetenes organisasjon. Loven skiller dermed ikke mellom hvordan verdikjeden er organisert, eller på hvordan virksomheten har plassert ansvaret for forhandlingene om innkjøp. Loven vil dermed også gjelde for innkjøp mellom en lokal kjøpmann og en lokal leverandør, og uavhengig av om kjøpmannen er en franchisetaker eller en filialsjef.

Dersom to dagligvarekjeder samarbeider om innkjøp, gjelder loven for hele innkjøpsvirksomheten til den aktøren som kjøper på vegne av den annen. I tillegg gjelder loven for det direkte samarbeidet, for eksempel om felles markedsføring, mellom den andre kjeden og leverandøren.

Loven er avgrenset til «dagligvarer». Med dagligvarer menes produkter som normalt omtales som dagligvarer, det vil si næringsmidler og forbruksartikler i vid forstand, inkludert for eksempel dyremat. I dette inngår også råvarer som får sin endelige form ved bearbeiding på utsalgsstedet, for eksempel i ferskvaredisker. Loven omfatter også de viktigste non-food varegruppene som vanligvis hovedsakelig selges gjennom dagligvareforretninger, som for eksempel rengjøringsmidler og toalettartikler, husholdningsvarer av papir og plast og liknende. Den gjelder imidlertid ikke for produkter som ligger i randsonen av dagligvarekjedenes varetilbud, som bøker, elektriske artikler eller klær, selv om noen dagligvarebutikker skulle ha enkelte slike produkter som del av sitt sortiment. Dette innebærer at loven ikke kommer til anvendelse på dagligvarevirksomhetenes innkjøp av slike produkter for videresalg til forbrukere. Loven gjelder heller ikke dagligvarevirksomhetenes innkjøp av ulike former for støttetjenester og innsatsfaktorer, som frakt, inventar eller IT-infrastruktur, som ikke er en del av leveringsavtaler for dagligvarer.

Videresalg av dagligvarer til forbrukerne må utgjøre en vesentlig del av utsalgsstedets virksomhet. Det er ikke avgjørende hvilken salgskanal som benyttes. Loven omfatter med andre ord ikke bare avtaler om levering til videresalg gjennom ordinære dagligvareforretninger, men også gjennom kiosker, bensinstasjoner og servicehandel (KBS). Det er ikke avgjørende hva detaljisten kaller seg, eller hvordan videresalget skjer, så lenge videresalg av dagligvarer til forbrukerne utgjør en vesentlig del av detaljistens virksomhet. Dermed vil også for eksempel nettsalg være omfattet. Innkjøp av dagligvarer til virksomheter som selger dagligvarer som et supplement til sitt hovedsortiment, for eksempel sportsforretninger eller elektronikkforretninger, er ikke omfattet av denne loven.

Det fremgår av første ledd bokstav b at loven også gjelder for forhandlinger og avtaler om leveranser av dagligvarer for salg til storhusholdning gjennom en part som også leverer dagligvarer til utsalgssteder som nevnt i bokstav a. Det innebærer at dagligvaregrossisters videresalg til storhusholdningsvirksomhet som for eksempel kantiner, hoteller og restauranter, også omfattes. Dette gjelder typisk der en dagligvareaktør samordner innkjøp av varer som skal videreselges gjennom dagligvareforretninger, med innkjøp av varer som skal videreselges til storhusholdning. Loven gjelder imidlertid ikke når innkjøpene til storhusholdning ikke foretas gjennom en dagligvaregrossist. Innkjøp til blandede virksomheter, for eksempel restauranter som også selger dagligvarer, er ikke ment å reguleres av loven med mindre dagligvaresalget utgjør en vesentlig del av virksomheten.

Annet ledd første punktum slår fast at loven ikke gjelder for salg til forbrukere. Dette forholdet reguleres av forbrukerkjøpsloven og annen forbrukerlovgivning.

Annet ledd annet punktum slår fast at loven heller ikke gjelder for avtaler mellom primærprodusenter og industriaktører. Loven gjelder altså ikke for handel med råvarer og andre innsatsfaktorer i næringsmiddelindustrien, for eksempel når en bonde selger til slakteri, meieri, møller, pakkeri eller grossist, eller når fiskeren selger fisk til fabrikken. Dersom bonden eller fiskeren leverer direkte til butikken uten et slikt mellomledd, gjelder loven.

Tredje ledd regulerer lovens stedlige virkeområde. Det fremgår av bestemmelsen at loven gjelder for forhandlinger og avtaler som foretas, har virkning eller er egnet til å ha virkning her i riket. Om forhandlingene foregår i Norge eller i utlandet er ikke avgjørende, men hvilke virkninger forhandlingene eller avtalene får eller kan få. Aktørene kan ikke unngå at loven kommer til anvendelse ved å kontraktsfeste andre lovvalgsregler eller annet verneting enn norsk jurisdiksjon.

Til § 3 God handelsskikk

Det fremgår av bestemmelsen at i forretningsforhold mellom næringsdrivende i dagligvarebransjen skal det ikke foretas handlinger som strider mot god handelsskikk. God handelsskikk skal være basert på redelighet, forutberegnelighet og lojalitet. Dette er altså en overordnet bestemmelse om hvilke prinsipper som skal kjennetegne god handelsskikk i dagligvarebransjen. Bestemmelsen må leses i sammenheng med de etterfølgende særbestemmelsene som eksemplifiserer hvilken type adferd som vil være i strid med disse prinsippene. Denne generalklausulen vil bidra i tolkningen av de etterfølgende særbestemmelsene, men står også på egne ben og kan anvendes selvstendig.

Bestemmelsen rammer visse typer adferd som anses i strid med redelighet, forutberegnelighet og lojalitet. Det er adferden som reguleres, ikke forhandlingsresultatet. Parters misnøye med de avtaler de har inngått, eller med resultatet av kommersielle forhandlinger, reguleres ikke gjennom denne bestemmelsen.

Bestemmelsen definerer prinsippene som kjennetegner «god handelsskikk». Begrepet har en parallell til begrepet «god forretningsskikk» i markedsføringsloven § 25. Praksis etter markedsføringsloven § 25 vil være relevant ved tolkningen av bestemmelsen så langt forholdet faller inn under lovforslagets virkeområde.

Begrepet «redelighet» betyr ærlig og sannferdig. Uredelig adferd innebærer utnyttelse av motpartens mangelfulle informasjon, misforståelser, mangelfulle forståelse eller uvitenhet. Det er den illojale utnyttelsen som rammes. I samsvar med den alminnelige avtaleretten, er det for eksempel ikke gitt at en part plikter å sørge for at en avtalepart er kjent med informasjon som i utgangspunktet er tilgjengelig for dem begge.

Kjernen i «forutberegnelighet» er at en part skal ha visshet om at kontraktsforpliktelser vil bli etterlevd. Forpliktelser skal ikke endres ensidig i løpet av kontraktsperioden. Investeringer foretatt i tillit til berettigede forventninger skapt av en samarbeidspartner, skal kunne gjennomføres i henhold til det partene hadde oppnådd enighet om.

Kjernen i begrepet «lojalitet» er krav til aktsom og lojal opptreden. Partene har en viss plikt til å ivareta den andre partens interesser. Bestemmelsen skal tolkes i samsvar med ulovfestede prinsipper om lojalitet i kontraktsforhold. Det vil oftest være en interessemotsetning til stede i kontraktsforhold, og bestemmelsen tar ikke sikte på å oppheve denne. Det er den illojale opptreden som rammes av bestemmelsen.

Inngrep i immaterialrettigheter og ulovlig tilegnelse, bruk og formidling av forretningshemmeligheter vil kunne stride både mot prinsippet om redelighet, forutberegnelighet og lojalitet. Selv om slike elementer vil kunne inngå i vurderingen av om det foreligger et brudd på god skikk-normen, vil departementet understreke at privatrettslige tvister knyttet til inngrep i immaterialrettigheter og misbruk av forretningshemmeligheter må løses etter den relevante særlovgivning og i tråd med det håndhevelsesregimet som er nedfelt der. Det er ikke meningen at Dagligvaretilsynet i sin håndheving av lov om god handelsskikk skal ta stilling til uklare tolkningsspørsmål, eller andre tvilstilfelle etter immaterialrettslovgivningen eller nåværende markedsføringslov §§ 28 eller 29 og forlaget til lov om vern av forretningshemmeligheter. Dersom det foreligger klare og gjerne gjentatte brudd på disse reglene, vil det imidlertid være grunnlag for å trekke inn dette ved vurderingen av om det foreligger et brudd på § 3.

Lovens formålsbestemmelse, i kombinasjon med de etterfølgende bestemmelser som rammer konkrete former for forretningsskikk, bidrar til å klargjøre generalklausulens innhold. Det fremgår av lovforslaget § 1 at loven skal bidra til å ivareta forbrukernes interesser. Dette innebærer ikke at det ved rettsanvendelsen skal vurderes konkret hvordan forbrukerne kommer ut. Derimot vil formålet prege tolkningen av bestemmelsen slik at den bare kan anvendes på adferd som på mer generelt grunnlag er egnet til å påvirke forbrukerne negativt, for eksempel gjennom vanskeliggjøring av investeringer eller innovasjon. Forbrukerhensyn angir således den overordnede innretning for bestemmelsen, men representerer ikke vilkår som konkret må påvises at er oppfylt i den enkelte sak. Forretningsadferd der det ikke på mer generelt grunnlag kan påvises en sammenheng mellom forbrukerinteresser og prinsippene for god handelsskikk, faller imidlertid utenfor. Forbrukerhensynet er således et viktig tolkningsmoment.

Til § 4 Krav på opplysninger

Bestemmelsen kommer til anvendelse i situasjoner der partene har ulik informasjon om de forholdene som reguleres, eller skal reguleres, i avtalen.

Bestemmelsens første punktum slår fast at ved forhandlinger og gjennomføring av avtaler om leveranser av dagligvarer, skal hver av partene legge frem opplysninger som de kjenner til, og som de har grunn til å tro er av betydning for den annen part. Plikten oppstår på forhandlingstidspunktet, altså forut for kontraktsinngåelse. Den gjelder også i forbindelse med reforhandlinger og løpende gjennomføring av avtalen. Det kan for eksempel være tale om forhold som har betydning for vurdering av risiko eller det nærmere innholdet i ytelsen. Elementer som det skal opplyses om, kan for eksempel være informasjon om beregningsgrunnlaget for rabatter og andre forhold av betydning for risikoforholdet partene imellom. Innholdsmessig tilsvarer bestemmelsen de alminnelige kontraktsrettslige prinsipper om lojalitet i kontraktsforhold.

Annet punktum slår fast at opplysningsplikten ikke gjelder informasjon som den andre parten har en berettiget grunn til å holde hemmelig. Det kan for eksempel være opplysninger som ikke er relevante for samarbeidet eller den andre parts risikovurdering. Det kan også være opplysninger som en part vil ha interesse av å beskytte som forretningshemmeligheter, for eksempel opplysninger som øker risikoen for at produkter kan kopieres eller informasjon om hvilke vilkår en part har tilbudt andre aktører.

Partene plikter å sørge for at det ikke formidles informasjon som er i strid med forbudet mot konkurransevridende informasjonsutveksling i konkurranseloven § 10.

Det er den illojale tilbakeholdelse av informasjon som rammes. Departementet legger til grunn at tilsynets håndheving av bestemmelsen i hovedsak vil dreie seg om å forhindre at partene systematisk underinformerer motparten som et ledd i en bevisst forretningsstrategi.

Til § 5 Beskyttelse av partenes investeringer

Bestemmelsen gir vern for investeringer som er foretatt før avtale er inngått eller ved reforhandlinger i senere faser av et avtaleforhold. Dersom den ene parten i god tro har foretatt investeringer eller andre tiltak i forståelse med den andre parten, må sistnevnte ikke opptre på en måte som strider mot de berettigede forventningene som har oppstått.

Bestemmelsen må anses som et supplement til, og presisering av, det privatrettslige prinsippet om prekontraktuelt ansvar og prinsippet om lojalitet i kontraktsforhold. Bestemmelsen retter seg primært mot relasjonsspesifikke investeringer eller disposisjoner. Dette er investeringer eller tiltak som er knyttet direkte til det konkrete avtaleforholdet, slik at de ikke kan nyttiggjøres på samme måte dersom kontrakt ikke blir inngått. Det kan for eksempel være tale om utgifter til produktutvikling, leie av produksjonskapasitet (leieproduksjon) eller lignende. Praksis etter det ulovfestede prinsippet om prekontraktuelt ansvar og prinsippet om lojalitet i kontraktsforhold, vil være veiledende for forståelsen av bestemmelsen.

Bestemmelsen gjelder uavhengig av hvem av partene som har foretatt investeringene eller tiltakene.

For å få vern etter bestemmelsen, må en part ha opptrådt «i god tro». Hvis en part bevisst har tatt en risiko i håp om at en avtale skal komme i stand, er ikke dette et forhold som omfattes av bestemmelsen. Det er partens «berettigede forventninger» som beskyttes. Slike berettigede forventninger kan oppstå når en part på illojalt vis unnlater å opplyse forhandlingsmotparten om forhold av betydning for avgjørelsen av om investeringen eller disposisjonen skal foretas. Som etter forslaget § 4, kan ikke en part ha en «berettiget forventning» om å få informasjon som den andre parten har en legitim grunn til å holde hemmelig.

Departementet legger til grunn at tilsynets håndheving av bestemmelsen i hovedsak vil dreie seg om å motvirke at bransjeaktører systematisk utnytter motpartenes relasjonsspesifikke investeringer for å oppnå opportunistiske og kortsiktige fordeler.

Tvister mellom foretakene må behandles gjennom alminnelige tvisteløsningsmekanismer med hjemmel i privatrettslige prinsipper.

Til § 6 Skriftlighet og klarhet

Bestemmelsens første punktum nedfeller et krav til skriftlighet og klarhet. Avtaler skal inngås skriftlig og klart beskrive hvilke ytelser partene er forpliktet til å levere. Dette er et formkrav som innebærer at vesentlige elementer i avtalen, for eksempel prosedyrer for prisendringer, bestillinger og leveringsforpliktelser, må være beskrevet i avtalen mellom partene. Det stilles strengere krav til beskrivelsen av ytelsene i avtaler av stor verdi enn mindre omfattende avtaler.

Selv om avtalen klart skal beskrive hvilke ytelser partene er forpliktet til å levere, vil det alltid kunne oppstå tolkningstvil. Det følger av alminnelige ulovfestede regler at der kontrakten er tvetydig eller uklar, vil innholdet måtte fastlegges ved tolkning eller utfylling. I tråd med alminnelige prinsipper for avtaletolkning, vil avtaler ofte tolkes mot den part som burde ha uttalt seg klarere.

Bestemmelsen inneholder et formkrav, men griper ikke inn i avtalens materielle innhold. Dette innebærer at klarhetskravet i den foreslåtte bestemmelsen ikke er til hinder for at det avtales for eksempel felles markedsføringstiltak, der deler av ytelsen er betaling for en tjeneste, og deler er rene kontantoverføringer som i realiteten er en rabatt. Friheten til å avtale ikke-lineære vilkår, det vil si at det inngår andre vilkår i leveringskontrakten enn pris per enhet, vil ofte være nødvendig for å oppnå effektivitet i kontraktene. Det er heller ikke et krav etter loven at rabatter fra en leverandør skal videreføres i form av rabatter eller markedsføring av denne leverandørens produkter. Dette er forhold partene selv må avklare i avtalen, innenfor de rammer som følger av konkurranseloven. Lovbestemmelsen krever i slike tilfeller først og fremst at avtalene er klare på hva som er betaling for en tjeneste, og hva som er kontantoverføring eller rabatt.

Selv om en muntlig avtale vil være i strid med lov om god handelsskikk, og vil kunne gi grunnlag for sanksjoner etter denne loven, er også muntlige avtaler som hovedregel bindende mellom partene etter avtaleretten. Brudd på skriftlighetskravet vil således ikke i seg selv medføre at avtalen anses som ugyldig mellom partene. Ugyldighet må i tilfelle utledes av avtaleloven eller andre privatrettslige regler.

Videre fremgår det av annet punktum at en part ikke ensidig kan endre avtalen. Bestemmelsen er en lovfesting av det generelle prinsippet om at avtaler skal holdes. Annet punktum er dermed ikke en ny rettsregel, men følger av norsk avtalerett. Bestemmelsen må tolkes i samsvar med den alminnelige obligasjonsretten. Det innebærer at modifikasjoner til prinsippet, for eksempel læren om bristende forutsetninger, må tolkes inn i bestemmelsen.

Bestemmelsen er ikke i veien for at selve avtalen kan inneholde mekanismer for justeringer på nærmere vilkår. Bestemmelsen er ikke ment å ramme tilfeller der partene har behov for å gjøre løpende avklaringer og justeringer som ledd i den løpende drift, men tilfeller der den ene part tvinger frem endringer i strid med den andre parts ønske.

Bestemmelsen som foreslås, innfører først og fremst et formkrav til avtalene mellom leverandør og kjede, men griper ikke inn i den alminnelige avtalefriheten med hensyn til avtalenes kommersielle innhold.

Departementet legger til grunn at tilsynets håndheving av bestemmelsen i hovedsak vil dreie seg om å kontrollere at avtalene klargjøres, og at ensidige endringer ikke skjer. Noe av kjernen i loven er å hindre uønsket adferd som gir utslag i at en part ensidig tvinger avtalemotparter til å endre avtaler.

Til § 7 Ansvar for svinn og reklamasjoner

Bestemmelsen slår fast at avtalen skal regulere ansvaret for svinn og kundereklamasjoner.

Bestemmelsen innfører med dette et formkrav om regulering i avtale, men lovfester ikke hvordan profesjonelle parter avtalefester ansvarsplasseringen. Dette er underlagt partenes avtalefrihet, som suppleres av deklaratoriske regler i kjøpsloven.

Til § 8 Delisting og oppsigelse

Bestemmelsen gjelder delisting av produkter og oppsigelse av avtaleforholdet. Bestemmelsen regulerer ikke når delisting eller oppsigelse kan finne sted. En part står fritt til selv å beslutte sitt varesortiment gitt at dette skjer innenfor avtalens rammer, men formkravene i bestemmelsen må oppfylles.

Det fremgår av bestemmelsens første punktum at det skal avtales frister for varsling av delisting og oppsigelse. Oppsigelse innebærer at hele avtaleforholdet sies opp. Delisting forutsetter at det foreligger en avtale om levering over en tidsperiode, men at en part trekker enkeltvarer, varegrupper eller hele porteføljen til avtalemotparten ut av sitt sortiment. Delisting omfatter også å endre en vares status fra plikt- til valgsortiment. Dette kan enten skje sentralt med virkning for en hel kjede, eller lokalt.

Annet punktum slår fast at delisting skal varsles selv om avtalen ellers fastsetter tidsrom for når delisting kan finne sted. Det er med andre ord ikke tilstrekkelig at en part gjennom avtalen har fått et varsel om at avtalemotparten vil gjennomgå sortimentet og foreta eventuelle delistinger på et nærmere bestemt tidspunkt. Det er nødvendig med et konkret varsel om hvilke av deres produkter som vil bli delistet.

Tredje punktum slår fast at delisting skal begrunnes skriftlig når en avtalepart krever det. Bestemmelsen regulerer ikke begrunnelsens innhold.

Til § 9 Vern mot etterligninger

Bestemmelsen slår fast at næringsdrivende i dagligvarebransjen ikke må anvende etterlignende kjennetegn, produkter, kataloger, reklamemidler eller andre frambringelser på slik måte og under slike omstendigheter at det må anses som en urimelig utnyttelse av en annens innsats eller resultater og fører med seg fare for forveksling.

Tre kumulative vilkår må være oppfylt for at det skal foreligge en overtredelse av bestemmelsen. Det må foreligge en etterligning, det må være tale om en urimelig utnyttelse av en annens innsats eller resultater, og det må foreligge fare for forveksling. Vilkårene er de samme som etter markedsføringsloven § 30, og må forstås på samme måte. Praksis etter markedsføringsloven § 30 vil dermed være veiledende så langt forholdet faller inn under lovforslagets virkeområde.

Departementet legger til grunn at tilsynets håndheving av bestemmelsen særlig vil dreie seg om å forhindre at partene utvikler forretningsstrategier der de bevisst utnytter sin posisjon som både kunde og konkurrent til å produsere og/eller markedsføre etterligninger.

Til § 10 Trusler

Bestemmelsen slår fast at næringsdrivende i dagligvarebransjen ikke må benytte ord og handlinger som er egnet til å fremkalle alvorlig frykt, for eksempel trusler om utilbørlig represalier eller spredning av usann informasjon.

Ordlyden «egnet til å fremkalle alvorlig frykt» er parallell til straffelovens bestemmelse om trusler, jf. straffeloven 2005 § 263, og begrepet må tolkes i samsvar med denne. Trusler om utilbørlige represalier eller spredning av usann informasjon er nevnt som eksempler, men bestemmelsen rammer også andre ord og handlinger som er egnet til å fremkalle alvorlig frykt.

Det er bare dersom det er selve forretningsmetoden som skaper frykt, og ikke det konkrete økonomiske resultatet av forhandlingene, som innebærer en overtredelse. Frykt for økonomiske problemer som følge av et dårlig forhandlingsresultat, er med andre ord ikke relevant.

Dersom Dagligvaretilsynet har mistanke om at det foreligger forhold som rammes av bestemmelsen, er det naturlig at tilsynet vurderer å politianmelde forholdet fremfor å ta i bruk sanksjonene i lov om god handelsskikk.

Til § 11 Dagligvaretilsynets organisasjon og oppgaver

Bestemmelsen gir en overordnet beskrivelse av organiseringen og oppgavene til Dagligvaretilsynet.

Første ledd fastslår at Dagligvaretilsynet skal føre tilsyn med at bestemmelsene i loven overholdes. Det nye tilsynet gir veiledning og informasjon om loven og kontrollerer at lovens påbud og forbud overholdes. Disse oppgavene er nærmere regulert i etterfølgende bestemmelser.

Det fremgår av annet ledd at Dagligvaretilsynet kan gi pålegg etter § 12 og treffe vedtak etter §§ 15 til 17, som kan påklages til Markedsrådet etter § 18. Reglene om Markedsrådets uavhengighet og organisering reguleres i markedsføringsloven §§ 32 og 33.

Det følger av tredje ledd at Dagligvaretilsynet skal legge vekt på hensynet til forbrukerne ved håndhevingen av loven. Dette gjelder både ved prioritering av saker og ved valg av sanksjoner, inkludert den nærmere utformingen av et forbud eller påbud. Dagligvaretilsynet vil kunne prioritere saker hvor skadevirkningene av brudd på god handelsskikk medfører særlige ulemper for forbrukerene, eller der håndhevingen vil kunne føre til økt forbrukervelferd i form av for eksempel lavere priser, bedre utvalg, tilgjengelighet og kvalitet. Motsatt kan det være mindre grunn til å prioritere saker hvor slike hensyn ikke gjør seg gjeldende. Prioritering av saker og valg av sanksjon beror imidlertid på en helhetsvurdering, og også andre hensyn enn forbrukerhensynet kan være utslagsgivende. Imidlertid vil det ikke være i samsvar med lovens formål å håndheve loven på en slik måte at forbrukernes interesser påvirkes negativt.

I fjerde ledd første punktum fastsettes at Dagligvaretilsynet er et uavhengig forvaltningsorgan. Dette innebærer en faglig uavhengighet. Tilsynet er, på lik linje med andre uavhengige forvaltningsorganer, likevel administrativt underordnet departementet. Sistnevnte innebærer blant annet at Dagligvaretilsynet underlegges budsjett- og etatsstyring.

Ifølge fjerde leddannet punktum skal Dagligvaretilsynet ledes av en direktør som utnevnes av Kongen i statsråd. Dette innebærer at det nye tilsynet ikke er et kollegialt organ, men styres av en direktør som tar endelige avgjørelser på vegne av organet.

I femte ledd fremkommer at Dagligvaretilsynet ikke kan instrueres om behandlingen av enkeltsaker. Dette innebærer at politiske myndigheter er avskåret fra å påvirke vurderingene eller utfallet i sakene som Dagligvaretilsynet har til behandling. Politiske myndigheter skal heller ikke kunne gi Dagligvaretilsynet generelle instrukser om hvordan myndighet etter loven skal utøves.

Av sjette ledd framkommer at verken Kongen eller departementet skal kunne omgjøre Dagligvaretilsynets vedtak. Dette er et unntak fra bestemmelsen i forvaltningsloven § 35 om at overordnet organ eller klageinstans kan omgjøre underordnet organs vedtak. Bakgrunnen for denne innskrenkningen av omgjøringsadgangen er hensynet til Dagligvaretilsynets uavhengighet. Dagligvaretilsynet kan derimot omgjøre egne vedtak etter de alminnelige regler om omgjøring, jf. forvaltningsloven § 35 første ledd. Omgjøringsadgangen er således ikke begrenset til ugyldighetstilfellene.

Til § 12 Opplysningsplikt

Bestemmelsen tilsvarer i stor grad konkurranseloven § 26, markedsføringsloven § 34 og pristiltaksloven § 3. Praksis etter disse bestemmelsene vil derfor gi veiledning også for forståelsen av § 12.

Etter første ledd kan Dagligvaretilsynet og Markedsrådet pålegge å gi opplysninger. Opplysningsplikten gjelder «enhver», det vil si alle fysiske og juridiske personer som kan ha relevant informasjon. Pålegg om å gi informasjon skriftlig eller muntlig, og å utlevere dokumenter for gransking, må derfor kunne rettes mot leverandører, kjeder, butikker, deres konkurrenter, og eventuelle andre med informasjon av relevans for tilsynet.

Tilsynet kan således etter bestemmelsen innhente opplysninger fra andre enn partene for å få belyst ytterligere sider eller virkninger av et tiltak. Det kan fastsettes både individuelle og generelle pålegg om å gi opplysninger. Et pålegg om å gi opplysninger kan gjelde for et enkelt tilfelle, eller det kan pålegges en løpende plikt til å opplyse om endringer eller nye forhold. Det er således opp til tilsynet å avgjøre hvem det ønsker å få opplysningene fra, dersom det er flere som besitter samme informasjon. Adgangen er begrenset av de vanlige forvaltningsrettslige prinsipper om forholdsmessighet og myndighetsmisbruk.

Opplysningsplikten gjelder informasjon som kreves for at myndighetene skal kunne utføre sine «gjøremål etter loven». Det vil si at det er opplysningsplikt i alle typer saker og på ethvert tidspunkt i saksbehandlingen. Det må her ses hen til beskrivelsen av Dagligvaretilsynets oppgaver i § 11 første ledd. For Markedsrådet er opplysningsplikten begrenset til det som er nødvendig for å utføre sine oppgaver som klageinstans. Vilkåret for å kunne kreve opplysninger, er at Dagligvaretilsynet eller Markedsrådet har behov for dem i sin virksomhet. Det er overlatt til konkurransemyndighetenes skjønn å avgjøre hvilke opplysninger som trengs og når behovet foreligger. Opplysningsplikten etter § 12 er svært vid, og det skal ikke legges noen snever forståelse til grunn for hva tilsynsmyndigheten kan kreve. Det er imidlertid kun opplysninger som kan kreves etter bestemmelsen. Dette medfører at tilsynet ikke kan kreve at avgiver gir uttrykk for meninger, smak eller gjetninger. Det er de vanlige prinsipper om misbruk av forvaltningsmyndighet som utgjør yttergrensen for retten til å kreve opplysninger.

Bestemmelsen vil blant annet kunne benyttes til å innhente informasjon ved generelle markedsundersøkelser. Slike undersøkelser kan særlig være aktuelle dersom utviklingen innen dagligvarebransjen gir grunn til å anta at det er særlige utfordringer i forhold til lovens bestemmelser om god handelsskikk §§ 3 til 10.

Plikten til å gi opplysninger er betinget av at tilsynet eller Markedsrådet «krever» å få opplysningene. Det foreligger således ingen plikt til uoppfordret å gi opplysninger til myndighetene.

Den som mottar et pålegg om å gi opplysninger, må medvirke til å fremskaffe den ønskede informasjonen. Manglende medvirkning kan medføre ileggelse av tvangsmulkt, jf. merknader til § 16.

Kravet kan gå ut på at opplysningene gis «skriftlig eller muntlig», og de kan kreves innen en fastsatt frist.

Bestemmelsen gir adgang til å ta lydopptak ved muntlige forklaringer. Den som gir forklaringen, må informeres om opptaket på forhånd.

Etter første ledd siste punktum er det ikke bare plikt til å gi informasjon og svare på spørsmål i anledning saken, men også til å utlevere allerede eksisterende informasjon. Etter bestemmelsen kan myndighetene kreve utlevert dokumenter for gransking uavhengig av lagringsmedium. Utleveringsplikten gjelder uansett om opplysningene er nedtegnet på papir eller er lagret elektronisk eller på annen måte. Det er uttrykkelig fastsatt at tilsynet og Markedsrådet også kan kreve utlevert informasjonsbæreren.

Opplysningsplikten begrenses i den grad opplysningene kan utsette den som kravet rettes mot, for sanksjon eller straff, jf. forvaltningsloven § 48. Dette gjelder i saker hvor det er aktuelt å ilegge overtredelsesgebyr. Om og i tilfelle når dette er aktuelt, vil måtte avgjøres i det konkrete tilfellet under saksbehandlingen. Tilsynsorganets saksbehandling må ivareta de krav menneskerettskonvensjonene og norsk lov for øvrig stiller. Avgrensning av opplysningsplikten både overfor foretak og enkeltpersoner må her som ellers finne sin nærmere avklaring gjennom praksis fra norske domstoler og Den europeiske menneskerettsdomstolen.

Etter annet ledd fritar ikke taushetsplikt som følger av lov, pålegg eller avtale, fra opplysningsplikten eller tilsynets rett til å foreta gransking etter første ledd. Dette medfører blant annet at myndigheter som har til oppgave å overvåke offentlige reguleringer av ervervsvirksomhet, herunder lignings- og skattemyndigheter, likevel skal kunne gi opplysninger til tilsynsorganet uten hinder av lovbestemt taushetsplikt.

Av annet ledd annetpunktum fremgår at dette likevel ikke gjelder opplysninger, informasjon eller bærere av informasjon som er omfattet av taushetsplikten som nevnt i straffeprosessloven §§ 117 til 120. Som etter andre tilsvarende bestemmelser om opplysningsplikt, må plikten til å gi opplysninger derfor vike for såkalt kvalifisert lovbestemt taushetsplikt som påhviler den kravet er rettet mot. Dette inkluderer opplysninger som må holdes hemmelig av hensynet til rikets sikkerhet eller fremmed stat (straffeprosessloven § 117), opplysninger som er underlagt lovbestemt taushetsplikt som følge av tjeneste eller arbeid for stat eller kommune, familievernkontor, tilbyder av posttjenester, tilbyder av ekomnett eller ekomtjenester eller statens lufthavnselskap (straffeprosessloven § 118), betroelser gitt til visse yrkesgrupper (straffeprosessloven § 119) og opplysninger som er underlagt taushetsplikt pålagt av en domstol (straffeprosessloven § 120). Advokatkorrespondanse kan av denne grunn ikke kreves utlevert med mindre det foreligger samtykke. Pressens rett og plikt til kildevern går også foran opplysningsplikten etter § 12.

Pålegg om å gi opplysninger og utlevere dokumenter er prosessledende avgjørelser som omfattes av klageadgangen etter forvaltningsloven §§ 14 og 15. En klage må fremsettes senest innen tre dager. Vurderingen av hvorvidt det er behov for opplysninger, er ikke gjenstand for klage.

Til § 13 Taushetsplikt og beskyttelse av kilder

Bestemmelsen tilsvarer i stor grad konkurranseloven § 27 første ledd. Praksis og teori etter denne bestemmelsen vil derfor være relevant også ved anvendelsen av § 13.

Bestemmelsens første ledd fastslår at enhver som utfører tjeneste eller arbeid for Dagligvaretilsynet eller Markedsrådet, har plikt til å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det vedkommende i forbindelse med arbeidet eller tjenesten får vite om identiteten til den som gir tips om overtredelse av §§ 3 til 10 og tilhørende forskrifter.

Taushetsplikten omfatter «identiteten» til den som gir tips. Dette omfatter både tipserens navn og andre opplysninger som kan avsløre tipserens identitet, som arbeidssted, stilling mv. Dersom det er mulig å videreformidle tipsets innhold eller et sammendrag av tipset uten at kilden avsløres, kan dette gjøres. Bestemmelsen innebærer imidlertid en absolutt taushetsplikt. I tilfeller der tipset kun kan stamme fra en svært begrenset krets av personer, kan ikke innholdet i tipset avsløres, selv ikke til de som anklages for overtredelse av loven.

Det er opplysninger om tipsers identitet som er taushetsbelagt, ikke hele dokumenter. Det må derfor vurderes hvor store deler av innkommende brev, egne nedtegnelser, dokumentjournal mv. som må unntas innsyn for å sikre kildens anonymitet. Dette kan medføre at i enkelte tilfeller må hele dokumenter unntas innsyn.

Taushetsplikten omfatter identiteten til den som gir «tips». Tips kan omfatte ulike former for informasjon til Dagligvaretilsynet om mulige overtredelser av §§ 3 til 10 og forskrifter gitt med hjemmel i § 20. Bestemmelsen gjelder selv om det skulle vise seg at forholdet det blir tipset om, ikke er i strid med loven. Det avgjørende for om meldingen skal behandles som et tips, er tipsers karakteristikk idet opplysningene gis. Det er ikke avgjørende på hvilken måte opplysningene er gitt. Unntaket omfatter også senere opplysninger som presiserer eller supplerer det første tipset.

Taushetsplikten omfatter kun tips, ikke anmodning om påbud eller forbud. Dagligvaretilsynet må derfor avklare med den som gir opplysningene, om disse må anses som et tips eller en anmodning om påbud eller forbud. Tilsynet kan ikke behandle et tips om overtredelse som en anmodning om forbud eller påbud eller omvendt, uten at dette skjer i forståelse med den som gir opplysningene.

Av annet ledd følger at taushetsplikten også gjelder overfor parter og partsrepresentanter i saken. Bestemmelsen går derfor foran reglene om partsoffentlighet i forvaltningsloven §§ 18 flg. For øvrig gjelder forvaltningslovens regler om taushetsplikt §§ 13 a til 13 e for saker etter lov om god handelsskikk.

Til § 14 Veiledning og dialog

Det fremgår av første leddførste punktum at Dagligvaretilsynet skal gi informasjon om loven og veiledning i enkeltsaker. Etter annet punktum skal tilsynet av eget tiltak eller etter henvendelse, søke å påvirke næringsdrivende til å innrette seg etter bestemmelsene i denne loven. Dette kan skje ved å gi generell veiledning og informasjon om loven og lovens rekkevidde, eller ved å informere om hvordan bestemmelsene påvirker den enkelte sak. Bestemmelsen beskriver forhandlingsmodellen som er lovens primære virkemiddel for å sikre etterlevelse av loven. Dagligvaretilsynet skal derfor først og fremst arbeide for å få de næringsdrivende til å innrette seg frivillig etter loven ved å bruke «myke» virkemidler som informasjonsvirksomhet, dialog og forhandlinger. Første ledd gjelder generelt, også før tilsynet har konstatert at det foreligger lovstrid. Tilsynet behandler saker på grunnlag av klager, tips eller på eget initiativ. Tilsynet står fritt til å prioritere hvilke saker som skal tas opp til behandling. Noen ganger kan det være hensiktsmessig å ta problemområder opp på bredt grunnlag, fremfor å behandle konkrete enkeltsaker.

Dagligvaretilsynet kan ikke gå med på frivillige ordninger hvor det godtas vilkår og adferd i strid med loven. Tilsynet kan heller ikke forhåndsgodkjenne konkret adferd, vilkår eller handlinger som aktørene ønsker å sette i verk. Det stilles ikke formkrav til inngåelse av frivillige ordninger.

Det fremgår av annet ledd at Dagligvaretilsynet kan kreve skriftlig bekreftelse på at det ulovlige forholdet skal opphøre, for å rydde unna tvil om innholdet i den frivillige ordningen. Det vil si at praksis eller avtalevilkår endres eller at den næringsdrivende unnlater å ta i bruk den lovstridige handelspraksisen eller det urimelige avtalevilkåret for fremtiden. Bekreftelsen må være tilstrekkelig konkret ved beskrivelsen av handlingene eller vilkårene som forbys, slik at den er enkel å etterleve og det er enkelt å kontrollere etterlevelsen. Det er frivillig for den næringsdrivende å avgi en skriftlig bekreftelse. Dersom en slik bekreftelse er gitt, vil det ved brudd ikke være nødvendig for tilsynet å forsøke å få en ny minnelig ordning, men tilsynet kan treffe vedtak umiddelbart. Dersom aktørene ikke vil avgi en skriftlig bekreftelse, kan det være aktuelt med et vedtak om påbud eller forbud etter § 15.

Til § 15 Vedtak om overtredelse av §§ 3 til 10

Det følger av bestemmelsens første ledd at dersom veiledning og informasjon etter § 14 ikke er tilstrekkelig for å sikre etterlevelse av §§ 3 til 10, kan Dagligvaretilsynet fatte slike vedtak om påbud og forbud som er nødvendige for å sikre overholdelse.

Et av håndhevingsvirkemidlene til Dagligvaretilsynet er å treffe forbudsvedtak. Med dette forbys den næringsdrivende for fremtiden å foreta konkrete handlinger eller benytte konkrete vilkår som er i strid med loven. Det er kun aktuelle og konkrete handlinger eller vilkår som kan forbys. Vilkårene for å treffe forbudsvedtak er at det konstateres lovbrudd. Det er imidlertid opp til tilsynet selv om det skal treffe vedtak der vilkårene er oppfylt, med de begrensninger som følger av prinsipper om likebehandling, forholdsmessighet og forutberegnelighet i forvaltningen. Tilsynet kan også treffe påbud om opphør av en lovovertredelse. Et vedtak kan forby visse vilkår, avtaler eller handlinger som er nødvendig for å sikre etterlevelse av loven.

Det følger av annet ledd at Dagligvaretilsynetogså kan fatte vedtak som kun konstaterer at det har skjedd en overtredelse av loven. Bestemmelsen kan være aktuell for tilfeller der lovbrudd har opphørt, men tilsynet likevel ønsker en prinsipiell avklaring for fremtiden. Videre kan det være behov for å få justert tidligere vedtak eller treffe vedtak i saker av stor prinsipiell betydning. Det kan ikke ilegges overtredelsesgebyr for overtredelse av vedtak etter annet ledd, se merknadene til § 17.

Det er viktig at det klart fremgår av tilsynets vedtak hva slags vedtak det er, og om det pålegger navngitte aktører påbud eller forbud mot nærmere bestemt adferd og/eller bruk av vilkår i forhandlinger. Et vedtak etter § 15 første ledd som skal kunne gi grunnlag for vedtak om overtredelsesgebyr, må beskrive klart hvilken adferd, vilkår eller lignende som er forbudt eller påbudt etter vedtaket. Den vedtaket retter seg mot, skal ikke være i tvil om hvordan vedkommende skal opptre for å etterleve vedtaket.

Til § 16 Tvangsmulkt

Ifølge første ledd er tvangsmulktens formål å sørge for at forbuds- og påbudsvedtak etter § 15 bokstav a og pålegg om opplysningsplikt etter § 12 etterleves. Tvangsmulkten tilfaller staten.

De nærmere reglene om vedtak om tvangsmulkt følger av forvaltningsloven § 51. Ifølge denne bestemmelsen kan tvangsmulkten fastsettes løpende, for eksempel per dag eller uke inntil den næringsdrivendes brudd på vedtaket eller pålegget opphører, eller den kan settes til et engangsbeløp, eventuelt til et beløp per overtredelse. Tvangsmulkt påløper ikke dersom etterlevelse blir umulig, og årsaken til dette ikke ligger hos den ansvarlige. Forvaltningsorganet kan i særlige tilfeller redusere eller frafalle påløpt mulkt. Tvangsmulkten tilfaller statskassen. Forhold knyttet til ileggelsen av tvangsmulkt kan påklages særskilt. Reglene i forvaltningsloven §§ 28 til 36 gjelder tilsvarende for slike klager.

Tvangsmulktens størrelse skal fastsettes etter en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. Det legges vekt på at det ikke skal lønne seg for den næringsdrivende å overtre vedtaket. Formålet med tvangsmulkten er at den skal virke som et reelt oppfyllelsespress. Dagligvaretilsynet og Markedsrådet kan kreve å få opplysninger om den næringsdrivendes økonomi i medhold av § 12. Tvangsmulktens størrelse må i vedtaket fastsettes på en mest mulig entydig måte, slik at adressaten på forhånd er klar over hva som risikeres ved manglende etterlevelse.

Som det fremgår av merknadene til § 12, er opplysningspliktbestemmelsen svært vid da tilsynet kan pålegge «enhver» å gi opplysninger, det vil si også andre enn de som er direkte involvert i saken. Opplysningspliktbestemmelsen omfatter således i utgangspunktet alle som har opplysninger som tilsynet trenger for å kunne utføre sine gjøremål etter loven. Den kan også benyttes til å skaffe opplysninger til mer generelle kartlegginger av markedsforhold o.l. Tvangsmulkt kan imidlertid kun ilegges dersom dette anses å være en forholdsmessig reaksjon på manglende oppfyllelse av opplysningsplikten. Det vil for eksempel ikke være forholdsmessig å ilegge tvangsmulkt dersom en forbruker ikke ønsker å svare på mer generelle spørsmål i en markedsundersøkelse e.l.

Når det gjelder muligheten til å klage over ileggelse av tvangsmulkt, vil forvaltningens vurdering av om det er adgang til å ilegge tvangsmulkt i det enkelte tilfelle, normalt ikke være et enkeltvedtak, og vil derfor ikke utløse klagerett. Derimot kan vurderingen av de forholdene som inntreffer i etterkant av vedtaket om tvangsmulkt, gi parten grunn til å bestride ileggelsen. Det kan for eksempel være uenighet om vedtaket som ligger til grunn for tvangsmulkten er oppfylt fra partens side eller ikke. Eller parten kan mene at det på grunn av etterfølgende omstendigheter er blitt umulig å oppfylle pålegget innen den fastsatte fristen. Dette er forhold som ofte ikke kunne vært påberopt innenfor den klagefristen som gjelder etter det opprinnelige tvangsmulktsvedtaket. Departementet mener på denne bakgrunn at parten bør kunne påklage særskilte forhold knyttet til ileggelsen av tvangsmulkten. For å avgrense klageretten slik at det ikke klages gjentatte ganger over samme pålegg, bør klageretten begrenses til slike etterfølgende forhold. I samsvar med dagens lovgivningspraksis, antar departementet at det ikke bør stilles krav om subjektiv skyld for å kunne ilegge tvangsmulkt.

Ifølge annet ledd er endelig vedtak om betaling av tvangsmulkt tvangsgrunnlag for utlegg. Denne bestemmelsen er et såkalt særlig tvangsgrunnlag, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 tredje ledd og § 7-2 bokstav e. Dette betyr at Dagligvaretilsynet eller Markedsrådet kan gå direkte til tvangsinndriving av tvangsmulkten når det handles i strid med vedtak. Det er ikke nødvendig å få fastslått oppfyllelsesplikten ved dom.

Det antas at det i praksis ofte vil være Dagligvaretilsynet som tilsynsorgan som eventuelt oppdager at vedtak brytes. Tilsynet kan da ved enkeltvedtak fatte vedtak om at tvangsmulkten skal betales. Vedtaket kan påklages til Markedsrådet etter de alminnelige reglene i forvaltningsloven kapittel IV.

Det er «endelig» vedtak som er tvangsgrunnlag. Det betyr at tvangsfullbyrdelse ikke kan skje før klagefristen er ute. Dersom Dagligvaretilsynets vedtak påklages til Markedsrådet, kan tvangsfullbyrdelse ikke skje før Markedsrådet har truffet vedtak. På den annen side vil tvangsinndrivelse kunne skje dersom saken bringes inn for domstolene, med mindre tilsynet eller Markedsrådet treffer beslutning om oppsettende virkning (utsatt iverksettelse) etter forvaltningsloven § 42.

Ifølge § 20 bokstav e kan det fastsettes nærmere regler om ileggelse av tvangsmulkt ved forskrift. Dette omfatter også bestemmelser om tvangsmulktens størrelse.

Til § 17 Vedtak om overtredelsesgebyr

Første ledd i bestemmelsen fastslår at Dagligvaretilsynet kan ilegge overtredelsesgebyr ved overtredelse av vedtak etter § 15 bokstav a, det vil si påbud eller forbud som er nødvendige for å sikre etterlevelse av loven. Bestemmelsen viser ikke til vedtak etter § 15 bokstav b, det vil si vedtak som fastslår at en overtredelse har funnet eller finner sted. Bakgrunnen for dette er at et slikt vedtak kun konstaterer at en overtredelse har funnet sted, men ikke pålegger eller forbyr en spesiell adferd. Overtredelsesgebyr kan ikke ilegges fysiske personer, kun foretak.

Det kan også ilegges overtredelsesgebyr for brudd på forskrifter etter § 20.

Ved vurderingen av om det skal ilegges overtredelsesgebyr, og ved utmålingen av gebyret, gjelder også bestemmelsene forvaltningsloven kapittel IX om administrative sanksjoner. Krav om subjektiv skyld gjelder ikke når bestemte enkeltpersoner som har handlet på vegne av foretaket, er identifisert, eller ved anonyme eller kumulative feil. Ansvaret er objektivt. Foretaksstraff kan ikke ilegges dersom overtredelsen må anses som et hendelig uhell eller utslag av force majeure.

Departementet legger til grunn at utmåling av gebyr etter § 17, må skje etter et konkret skjønn fra tilsynets side. Utmålingen må ta utgangspunkt i adferdens grovhet, foretakets vinning og de potensielle skadevirkningene for forbrukerne, jf. annet ledd.

Relevante hensyn ved vurdering av grovhet, er blant annet adferdens betydning for effektiviteten i verdikjeden. Det er særlig relevant å vurdere hvordan adferden påvirker den annen parts insentiver til kostnads- og prisreduksjoner eller til innovasjon og produktutvikling, samt hvilke potensielle skadevirkninger som kan oppstå for forbrukerne. Ved ileggelse av gebyrsanksjoner blir det derfor særlig viktig at tilsynet gjør en overordnet analyse av adferdens betydning for lovens formål, selv om dette ikke trenger å kvantifiseres i vedtaket. Tilsynet må også vurdere adferdens betydning for foretaket, for å sikre at gebyr etter loven gir andre bedrifter et insentiv til å etterleve den. Ordlyden presiserer at det skal legges vekt på foretakets vinning ved gebyrutmålingen. Departementet understreker imidlertid at dette ikke betyr at utmålingen bør ta utgangspunkt i partenes omsetning, eller omsetningsverdien av de varer saken dreier seg om. Gebyret skal reflektere lovbruddets bedriftsøkonomiske merverdi for den som har brutt loven.

For øvrig gjelder forvaltningsloven § 46 om administrativ foretakssanksjon for overtredelsesgebyr etter lov om god handelsskikk. I annet ledd er det opplistet momenter som det kan tas hensyn til både ved avgjørelsen av om det skal ilegges overtredelsesgebyr, og dersom dette besvares bekreftende, ved den konkrete utmålingen av gebyret.

Overtredelsesgebyr forfaller til betaling fire uker etter at vedtaket er truffet. Det er «endelig» vedtak som er tvangsgrunnlag. Det betyr at tvangsfullbyrdelse ikke kan skje før klagefristen er ute. Dersom Dagligvaretilsynets vedtak påklages til Markedsrådet, kan tvangsfullbyrdelse ikke skje før Markedsrådet har truffet vedtak. På den annen side vil tvangsinndrivelse kunne skje dersom saken bringes inn for domstolene, med mindre tilsynet eller Markedsrådet treffer beslutning om oppsettende virkning (utsatt iverksettelse) etter forvaltningsloven § 42. Se tilsvarende bestemmelse om tvangsmulkt etter § 16.

Til § 18 Klageinstansens kompetanse

Bestemmelsen første ledd sier at vedtak etter bestemmelsene i §§ 15, 16 og 17 og pålegg etter § 12 kan påklages til Markedsrådet. For pålegg etter § 12 om opplysningsplikt gjelder de særlige reglene om klage i forvaltningsloven §§ 14 og 15. Det samme gjelder for andre avgjørelser Dagligvaretilsynet treffer som kan påklages etter forvaltningsloven og offentleglova. Markedsrådet behandler således klager over alle avgjørelser fra tilsynet der det er klagerett. Bakgrunnen for dette er at Markedsrådet som klageinstans er den som er best egnet og har mest kunnskap om disse sakene, og derfor vil behandle dem mer effektivt enn for eksempel departementet.

Klageinstansen kan prøve alle sider av saken, jf. forvaltningsloven § 34.

Klagefristen følger de vanlige regler om klagefrist i forvaltningsloven § 29, med unntak for pålegg etter opplysningspliktbestemmelsen som følger særreglene i forvaltningsloven §§ 14 og 15.

Markedsrådet ikke er et overordnet forvaltningsorgan i vanlig forstand, men et rent klageorgan. Det følger av annet ledd første punktum at Markedsrådet derfor ikke skal kunne omgjøre Dagligvaretilsynets vedtak av eget tiltak. Markedsrådet kan omgjøre egne vedtak dersom de er ugyldige, jf. annet punktum. Utenfor ugyldighetstilfellene må det således reises søksmål for å få endret Markedsrådets vedtak.

Til § 19 Domstolsprøving

Ifølge bestemmelsen må søksmål mot Dagligvaretilsynets eller Markedsrådets vedtak reises innen tre måneder etter at underretning om vedtaket er mottatt.

I saker om overtredelsesgebyr kan retten ifølge forvaltningsloven § 50 prøve alle sider av saken. Dette medfører at retten også kan overprøve Dagligvaretilsynets og Markedsrådets skjønnsutøvelse. Dette omfatter vilkårene for ileggelse av sanksjonen, utmålingen av sanksjonen, og den skjønnsmessige vurderingen av om en sanksjon bør ilegges dersom vilkårene er oppfylt («kan»-skjønnet). Retten kan dermed prøve både faktum, saksbehandling, rettsanvendelse og forvaltningsskjønnet som sanksjonsvedtaket bygger på. Det vises her til forarbeidene til forvaltningsloven § 50, Prop. 62 L (2015–2016), for nærmere redegjørelse for rettens prøving av forvaltningens skjønn i saker om administrative sanksjoner.

Til § 20 Forskrifter

Bestemmelsen gir hjemmel til å vedta forskrifter som utfyller loven.

Bokstav a gir hjemmel til å fastsette at loven skal gjelde for Svalbard, og fastsette særlige regler av hensyn til de stedlige forholdene.

Bokstav b gir hjemmel til å gi forskrifter som avgrenser virkeområdet og presiserer adferdsnormene i §§ 4 til 9, det vil si gjeldende bestemmelser som eksemplifiserer brudd på prinsippene for god handelsskikk, med unntak av § 10 som tilsvarer bestemmelsene i straffeloven § 263 om trusler. Bestemmelsen kan ikke benyttes til å presisere innholdet i generalklausulen i § 3. Vedtakelse av nye bestemmelser av samme karakter som §§ 4 til 9, det vil si nye bestemmelser som eksemplifiserer brudd på prinsippene for god handelsskikk, må skje ved lov. Forskriftshjemmelen kan benyttes til å presisere de særbestemmelsene som allerede er gitt ved lov. Et eksempel kan være å innføre verdimessige terskler for hvilke kontrakter som skal være omfattet av en eller flere konkrete lovbestemmelser.

Bokstav c gir hjemmel til forskrifter om dagligvaremyndighetenes organisering og saksbehandling etter loven § 11. Etter at dagligvaremyndighetene har vært i virksomhet en periode, kan det oppstå behov for slike utfyllende regler.

Bokstav d gir hjemmel til å vedta nærmere regler om opplysningsplikt og gransking etter loven § 12. Dette gir mulighet til å fastsette mer detaljerte regler om fremgangsmåten ved anmodning om opplysninger, innhenting av muntlige forklaringer, krav om utlevering av opplysninger på forskjellige lagringsmedier, tilbakelevering eller sletting av overskuddsinformasjon og andre spørsmål som trenger nærmere regulering.

Bokstav e gir hjemmel til å fastsette nærmere regler om ileggelse av tvangsmulkt etter § 16, herunder om tvangsmulktens størrelse, gjennomføring og tidsrommet tvangsmulkten skal gjelde for. Det kan i forskrift fastsettes at det skal påløpe rente og tilleggsgebyr dersom tvangsmulkten ikke blir betalt ved forfall.

Bokstav f gir hjemmel til å gi forskrifter om utmåling av overtredelsesgebyr etter loven § 17. Forskriftshjemmelen kan brukes til å gi nærmere regler om utmåling av overtredelsesgebyr dersom § 17 og forvaltningsloven §§ 44 og 46 ikke gir tilstrekkelig veiledning. Herunder kan det fastsettes rammer for overtredelsesgebyrets størrelse.

Bokstav g gir hjemmel til å vedta forskrifter om innføring av EØS-regelverk om forretningspraksis for dagligbransjen. Denne vil etter en nærmere vurdering kunne benyttes til å innføre hele eller deler av Direktivet om urimelig handelspraksis i matkjeden (EU) 2019/633. Dersom det blir aktuelt å innføre annet EØS-regelverk for dagligvarebransjen i fremtiden, må det bero på en konkret vurdering om forskriftshjemmelen kan benyttes eller om legalitetsprinsippet krever regulering i lov.

Til § 21 Ikrafttredelse og overgangsregler

Første ledd slår fast at loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.

Loven skal ikke ha tilbakevirkende kraft. Det fremgår av annet ledd at Dagligvaretilsynet bare kan treffe vedtak om avtaler eller handlinger som har funnet sted etter at loven har trådt i kraft. Dersom det er snakk om et løpende brudd, for eksempel manglende oppfyllelse av skriftlighetskravet i lovforslaget § 6, har aktørene plikt til å rette opp i dette før lovens ikrafttredelse. Tilsynet kan treffe vedtak dersom forholdet vedvarer etter ikrafttredelsen. Ved utmålingen av et eventuelt overtredelsesgebyr, der det blant annet skal legges vekt på overtredelsens grovhet, vil det være naturlig å legge vekt på om forholdet oppsto før eller etter lovens ikrafttredelse, og varigheten av bruddet etter ikrafttredelsen.