7 Økonomiske og administrative konsekvenser
7.1 Innledning
Lovforslaget er utformet med tanke på å sette partene selv i stand til å oppnå effektive løsninger. Det settes krav til kontrakter mellom næringsdrivende i dagligvarebransjen, og til partenes adferd i forhandlinger. Dette skal medføre at aktørene i fellesskap oppnår resultater som kan gi grunnlag for økt samfunnsøkonomisk effektivitet.
Økt samfunnsøkonomisk effektivitet kan bety økt verdiskaping og mer innovasjon. Et eventuelt overskudd kan videreføres til forbrukerne gjennom konkurransen mellom dagligvarekjedene. Det skal tas særlig hensyn til forbrukernes interesser ved tolkning og håndheving av loven.
7.2 Samfunnsøkonomisk effektivitet
7.2.1 Krav på opplysninger
Forhandlinger mellom parter med vesentlig ulik informasjonstilgang leder til ineffektive forhandlingsløsninger dersom den informerte parten utnytter sin informasjonsfordel på en måte som reduserer den vertikale relasjonens samlede verdiskaping. Lovforslaget § 4 regulerer partenes krav på opplysninger. Opplysninger av betydning for kontraktsinngåelsen eller for fastleggelsen av innholdet i avtalen, som for eksempel forhold knyttet til vurdering av risiko og grunnlag for beregning av rabatter og ytelser, skal lojalt fremlegges av partene i forhandlingsfasen. Når begge parter er bedre i stand til å vurdere hvilken risiko som er forbundet med kontrakten, blir det lettere å komme til enighet om en effektiv risikofordeling partene imellom.
7.2.2 Beskyttelse av partenes investeringer
Vertikale relasjoner mellom leverandører og dagligvarekjeder innebærer ofte at det foretas relasjonsspesifikke investeringer, det vil si investeringer som bare kommer det konkrete avtaleforholdet til gode. Når investeringen er besluttet eller gjennomført før vilkårene i avtalen endelig fastsettes, vil den som har foretatt investeringen kunne utsettes for opportunistisk adferd fra den annen part fordi investeringen gjør at forhandlingsstyrken partene imellom endres. Hensikten med lovforslaget § 5 er å styrke partenes plikt til lojalitet og redelighet overfor hverandre, både før avtale er inngått og ved reforhandlinger i senere faser av et avtaleforhold. Dette vil kunne lede til at investeringsrisikoen overfor kontraktsmotparten blir så liten som mulig. Økt tillit og lojalitet i den prekontraktuelle fasen vil bidra til å styrke partenes investerings- og innovasjonsinsentiver. Dette vil øke den samfunnsøkonomiske effektiviteten i den vertikale relasjonen mellom partene.
7.2.3 Krav til skriftlighet og klarhet
Lovforslaget § 6 nedfeller krav til at avtaler skal være skriftlige, og klart beskrive hvilke ytelser partene er forpliktet til å yte. Dette formkravet skal forhindre at vesentlige elementer beskrevet i kontrakten, endres ensidig i etterkant av kontraktsinngåelse. Bestemmelsen har til formål å skape forutsigbarhet og notoritet i avtaleforholdet. Mer fullstendige og klarere kontrakter vil redusere risikoen for manglende etterlevelse og sette partene bedre i stand til å maksimere den vertikale relasjonens samlede verdiskaping.
7.2.4 Ansvaret for svinn og kundereklamasjoner
Lovforslaget § 7 fastslår at ansvar for svinn og kundereklamasjoner skal reguleres skriftlig i avtalen. Bestemmelsen vil presumptivt føre til mer effektiv risikofordeling. Det mest effektive er å plassere ansvaret for svinn og reklamasjoner hos den part som ved sin adferd står nærmest til å påvirke risikoen som reguleres, eller som har størst vilje til å ta ansvaret.
7.2.5 Formkrav til delisting
Dagligvarekjedene er nærmest til å vurdere hva som er et optimalt varesortiment. Hensikten med endringer i sortiment er å vinne markedsandeler, skape konkurransekraft og sikre økt lønnsomhet. Delisting kan være til forbrukernes beste og et viktig virkemiddel for å få konkurransemekanismen til å fungere. Uventet delisting og delisting brukt som represalie eller sjikane, støter imidlertid an mot prinsippet om forutberegnelighet i kontraktsforhold. Lovforslaget § 8 omhandler formkrav til delisting som innebærer avtalte frister for varsling av delisting og oppsigelse, samt skriftlig begrunnelse når en avtalepart krever det. Større forutsigbarhet for solgt volum vil kunne gi kostnadsfordeler i produksjonsprosessen, og sette selger bedre i stand til å konkurrere hardere på pris og kvalitet.
7.2.6 Vern mot etterligninger
Vern av forretningshemmeligheter er av stor betydning for næringsdrivendes konkurranseevne. Innsyn i sensitiv informasjon vil kunne dempe insentiver til å innovere ved manglende sikkerhet for at informasjonen ikke utnyttes i konkurrerende virksomhet. Lovforslaget § 9 nedfeller et vern mot etterligninger, for eksempel i forbindelse med forhandlerens utvikling av egne merkevarer i konkurranse med leverandørens produkter. Bestemmelsen rammer etterligninger som må anses som en urimelig utnyttelse av en annens innsats eller resultater og fører med seg fare for forveksling. Bedre beskyttelse av forretningshemmeligheter og styrket vern mot etterligninger, vil forsterke næringsutøvernes innovasjonsinsentiver og kan øke verdiskapingen i den vertikale relasjonen.
7.2.7 Trusler
Lovforslaget § 10 forbyr ord og handlinger som kan fremkalle alvorlig frykt, for eksempel trusler om utilbørlige represalier eller spredning av usann informasjon. Bestemmelsen adresserer påstander om en «fryktkultur» i dagligvarebransjen som fremkommer i en undersøkelse foretatt av KPMG på oppdrag fra Matkjedeutvalget. Mer effektive forhandlinger og kontrakter mellom dagligvareleverandører og -kjeder som følge av forbudet mot ovennevnte adferd, vil bidra til økt verdiskaping mellom leverandører og dagligvarekjeder.
7.3 Konsekvenser for forbrukerne
Konkurransen mellom dagligvarekjedene sørger for at fordelene kjedene oppnår gjennom mer effektive kontrakter med leverandører, videreføres til forbrukerne. Jo hardere konkurranseintensiteten er mellom dagligvarekjedene, desto mer av kjedenes fordeler vil komme forbrukerne til gode i form av lavere priser, bedre utvalg og økt kvalitet.
Gjennom å stille krav til forhandlingsadferd og kontraktsutforming som foreslått i lovforslagets materielle bestemmelser §§ 3-10, legges det til rette for ryddige forhandlinger mellom partene. De fleste av de materielle bestemmelsene innebærer en bransjespesifikk presisering av prinsipper som allerede følger av andre rettskilder. Felles for bestemmelsene er at de regulerer partenes adferd, ikke det kommersielle forhandlingsresultatet. Det er en målsetting med bestemmelsene å samle relevante bransjespesifikke prinsipper i én lov, og underlegge disse offentlig tilsyn for å ivareta forbrukernes interesser bedre.
Stadig tilbakevendende konflikter er ressurskrevende og tar oppmerksomheten bort fra å levere gode produkter og tjenester til forbrukerne. Kontrakter og forhandlinger som følger lovens bestemmelser, vil bli klarere og mer forutberegnelige. Dette vil bidra til økt samfunnsøkonomisk effektivitet som kan komme til uttrykk gjennom økt verdiskaping og mer innovasjon. Deler av dagligvarekjedenes overskudd fra den økte effektiviteten vil deles med forbrukerne gjennom vanlige markedsmekanismer.
7.4 Konsekvenser for næringslivet
Lovforslaget medfører plikt for aktørene i dagligvarebransjen til å utforme klare kontrakter hvor det tydelig fremgår hvilke vilkår partene har blitt enige om. Lovforslaget forutsetter en omlegging av dagens forretningspraksis. Det er ikke erfaringsgrunnlag til å anslå kostnadene forbundet med dette. Det må imidlertid forventes at markedsaktørene vil legge noe større vekt på utformingen av kontraktene. Krav om skriftlige avtaler kan føre til mer omfattende og kompliserte kontrakter. Det er ikke opplagt at dette vil være en fordel for alle aktørene. Samtidig vil økt effektivitet i kontraktsforhold presumptivt føre til at partenes kostnader forbundet med å oppfylle kravene i lovforslaget, dekkes av fordelene forslaget gir opphav til. Klare og dekkende kontrakter mellom leverandører og dagligvarekjeder legger til rette for mer effektiv risikofordeling, økte investeringer i produktutvikling og innovasjon, og økt verdiskaping.
Partene dekker sine egne kostnader i forbindelse med saksbehandlingen i tilsynet og klageorganet, etter de vanlige reglene i forvaltningsretten. Dersom saken påklages og klager gis medhold, kan det etter forvaltningsloven § 36 gis helt eller delvis dekning av saksomkostningene. Erstatning for saksomkostninger kan gis for vesentlige kostnader som er nødvendige for å få endret vedtaket. Klagefrekvensen forventes å være høyest den første tiden etter ikrafttredelsen. Den antas å synke gradvis ettersom tolkningen av lovens bestemmelser blir klarlagt gjennom praksis, og aktørene innretter seg etter loven.
Det legges opp til offentligrettslig håndheving av den nye loven. Regelverket som foreslås, er derfor ikke avhengig av at kontraktspartene selv tar initiativ til håndheving. Dette vil kunne motvirke underhåndhevingen av eksisterende regelverk, for eksempel av reglene om lojalitet i forretningsforhold.
7.5 Konsekvenser for forvaltningen
I forbindelse med behandling av Dokument 8: 170 S (2017–2018) om balansert makt i verdikjeden for mat og dagligvarer, besluttet Stortinget i mai 2018 at det skal fremmes et «forslag til lov om god handelsskikk med tilsyn som innehar selvstendig beslutningskompetanse, men tilsynsalternativer kan utredes».
Departementet foreslår at det opprettes et nytt og uavhengig dagligvaretilsyn. Tilsynet vil bli samlokalisert med Forbrukertilsynet, noe som legger til rette for stordriftsfordeler.
En samlokalisering med Forbrukertilsynet i Grenlandsområdet vurderes også som den beste løsningen basert på lokaliseringspolitiske hensyn i retningslinjer om etablering av statlige arbeidsplasser gitt av Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Det er en fordel at det legges flere arbeidsplasser av lignende art til samme område. I tillegg vil denne lokaliseringen sikre nærhet til aktørene, noe som vil være svært viktig for at tilsynets informasjons- og veiledningsvirksomhet skal fungere etter intensjonen.
Dagligvareutvalget vurderte at omlag fire til seks årsverk bør tilføres et nytt og uavhengig tilsyn som skal håndheve loven om god handelsskikk i dagligvarekjeden. Videre la utvalget til grunn at Konkurransetilsynet skulle tilføres ressurser for å yte bistand til det nye tilsynet.
For å anslå behovet for ressurser til Dagligvaretilsynet, har departementet også sett hen til Storbritannia, hvor det er opprettet et eget dagligvareombud, Grocery Code Adjudicator (GCA). GCA har bare én ansatt som trekker på ressurser fra andre forvaltningsorganer og kjøper eksterne ressurser. Ressursbehovet til GCA ble opprinnelig beregnet til åtte årsverk. I 2018 var omlag seks årsverk tilknyttet funksjonen.
Det forventes at Dagligvaretilsynet vil ha et bredere saksområde enn GCA. Dessuten vil Dagligvaretilsynet ha kompetanse til å treffe inngripende tiltak mot private aktører, som overtredelsesgebyr. Dette stiller store krav til saksbehandlingen i tilsynet.
Basert på ovennevnte, legges det til grunn en relativt liten organisasjon. Regjeringen vil komme tilbake med forslag til dimensjonering av Dagligvaretilsynet og budsjettmessig håndtering i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2020.