7 Nye regler for reduksjon av uføreytelser fra folketrygden og offentlige og private tjenestepensjonsordninger mot arbeidsinntekt, herunder økt rett til hjelpemidler i arbeid
7.1 Innledning
Uføretrygden skal kompensere for tapt inntekt ved arbeidsuførhet. Når inntekten etter uførhet viser seg å bli større enn forutsatt, skal ytelsen reduseres for å unngå overkompensasjon. Det har imidlertid vært tradisjon for å holde noe av inntekten utenfor en slik inntektsprøving, hovedsakelig for å stimulere til å forsøke seg i arbeidslivet eller øke arbeidsinnsatsen. Utformingen av regler for reduksjon av uføretrygd ved inntekt har vært ulikt utformet over tid, og har vist seg å ha enkelte svakheter. For å legge ytterligere til rette for å stimulere uføretrygdede til å prøve ut sitt arbeidspotensiale, og at det skal lønne seg for uføretrygdede å jobbe så mye de kan, foreslår departementet en omlegging av reglene. Det foreslås å gå bort fra ordningen med full reduksjon av ytelsen ved inntekt over et fribeløp på 0,4 G (grunnbeløp), og i stedet innføre delvis reduksjon ved all inntekt innenfor et inntektsintervall opp til 1,2 G. Grunnbeløpet tilsvarer 106 399 kroner per 1. mai 2021. Omleggingen omfatter folketrygdens uføretrygd, uførepensjon fra offentlige tjenestepensjonsordninger og uførepensjon etter tjenestepensjonsloven.
Det kan gis stønad til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet også til personer som mottar uføretrygd, dersom det er sannsynlig at stønaden vil føre til at uføretrygden faller bort eller blir redusert. Retten til stønad til hjelpemidler i arbeid er indirekte knyttet opp mot fribeløpet for uføretrygdede, ettersom uføretrygden blir redusert når inntekten overskrider 0,4 G (1 G for deltakere i VTA).
Forslaget om å endre reglene for reduksjon av uføretrygd mot inntekt vil derfor få innvirkning for retten til hjelpemidler i arbeid. Den foreslåtte omleggingen kan dermed styrke arbeidsinsentivene for uføre som har behov for hjelpemidler, ved at terskelen for å sannsynliggjøre redusert uføretrygd blir senket.
7.2 Gjeldende rett
7.2.1 Folketrygdens uføretrygd
Formålet med uføretrygd er å sikre inntekt for personer mellom 18 og 67 år som har fått inntektsevnen varig nedsatt som følge av varig sykdom, skade eller lyte. Det gis hel uføretrygd til personer som er helt arbeidsuføre, og gradert uføretrygd til de som er delvis arbeidsuføre. Personer som forsørger barn, kan ha rett til et barnetillegg.
For å ha rett til uføretrygd er det et vilkår at inntektsevnen er varig nedsatt med minst halvparten, etter at hensiktsmessig behandling og arbeidsrettede tiltak er gjennomgått. For personer som mottar arbeidsavklaringspenger når krav om uføretrygd settes fram er det tilstrekkelig at inntektsevnen er nedsatt med minst 40 prosent. Med inntektsevne menes evnen til å skaffe seg inntekt ved eget arbeid, se folketrygdloven §§ 12-5 til 12-7.
Uføregraden fastsettes ved å sammenligne inntektsevnen før og etter uførhet, og skal reflektere den delen av inntektsevnen som er tapt. For å komme fram til hvor mye inntektsevnen er nedsatt, skal det foretas en sammenligning av den uføres nåværende inntektsmuligheter, sammenlignet med inntekten før uførhet. En redusert uføregrad kan økes dersom inntektsevnen blir ytterligere nedsatt. Den fastsatte uføregraden endres ikke selv om uføretrygden reduseres på grunn av inntekt, se folketrygdloven §§ 12-9 og 12-10.
Uføretrygden utgjør 66 prosent av et beregningsgrunnlag. Beregningsgrunnlaget er gjennomsnittet av den pensjonsgivende inntekten i de tre beste av de fem siste årene før uføretidspunktet. Personer med lav eller ingen egen opptjening er sikret en minsteytelse. Hvis trygdetiden er kortere enn 40 år, avkortes uføretrygden, se folketrygdloven §§ 12-11 til 12-13. Uføretrygden skattlegges som vanlig lønnsinntekt.
Uføretrygden skal kompensere for tapt inntekt, dvs. inntekt som den uføre ikke (lenger) kan skaffe seg. Det er derfor fastsatt regler for hvordan ytelsen skal reduseres dersom den uføre klarer å skaffe seg (mer) inntekt. Dette er regulert i folketrygdloven § 12-14, jf. §§ 12-10 og 12-9. Uten reduksjon av ytelsen ville den uføre fått erstattet en inntekt som ikke lenger var tapt.
Når uføregraden fastsettes, skal det fastsettes en inntektsgrense for hvor høy pensjonsgivende inntekt en ufør kan ha ved siden av uføretrygden før den reduseres. Inntektsgrensen reflekteres i inntekt etter uførhet (IEU) tillagt 0,4 G per kalenderår. IEU fastsettes til inntekten som den uføre forutsettes å kunne skaffe seg ved å utnytte sin restinntektsevne. Dersom IEU er null, fastsettes inntektsgrensen til 0 kroner tillagt 0,4 G, og dersom IEU for eksempel er 250 000 kroner fastsettes inntektsgrensen til 250 000 kroner tillagt 0,4 G. Tillegget på 0,4 G representerer et fribeløp og utgjør 42 560 kroner per 1. mai 2021. Betydningen av fribeløpet er at denne inntekten kan komme i tillegg til uføretrygden som allerede kompenserer for den tapte inntektsevnen.
Dersom mottakeren av uføretrygd har inntekt som overstiger inntektsgrensen, skal uføretrygden reduseres. Reduksjonen skal svare til den overskytende inntekten multiplisert med en brøk der uføretrygden ved 100 prosent uføregrad er teller og inntekt før uførhet er nevner.
Eksempel: En person har en full uføretrygd tilsvarende 300 000 kroner. Både beregningsgrunnlaget og inntekten før uførhet er 454 545 kroner, dvs. at uføretrygden her tilsvarer 66 prosent av tidligere inntekt (kompensasjonsgrad). Inntektsgrensen fastsettes til 42 560 kroner (fribeløpet på 0,4 G). Vedkommende får så en pensjonsgivende inntekt på 62 560 kroner, og overstiger dermed inntektsgrensen med 20 000 kroner. Her vil reduksjonen i uføretrygden tilsvare 13 200 kroner (20 000 x 300 000/454 545), dvs. 66 prosent av den overskytende inntekten. Dersom beregningsgrunnlaget er 400 000 kroner, men inntekten før uførhet er 454 545 kroner (noen av årene i beregningsgrunnlaget har her vært lavere enn den inntekten vedkommende hadde på uføretidspunktet), tilsvarer uføretrygden 264 000 kroner og gir dermed en kompensasjonsgrad på 58 prosent. Ved samme pensjonsgivende inntekt på 62 560 kroner, vil reduksjonen i dette tilfellet bli på 11 600 kroner (20 000 x 264 000/454 545), dvs. 58 prosent av den overskytende inntekten. Reduksjonsgraden tilsvarer den kompensasjonsgraden uføretrygden utgjør av inntekt før uførhet. (Dette må ikke forveksles med utmålingsprosenten for uføretrygden, som alltid er 66 prosent av beregningsgrunnlaget).
Som nevnt tidligere, reduseres ikke uføregraden selv om utbetalingen reduseres. Dersom den uføretrygdede ikke klarer å opprettholde inntekten, gjeninntrer den tidligere utbetalingen av uføretrygd. Øker inntekten derimot så mye at den overstiger 80 prosent av inntekten vedkommende hadde før uførheten, faller uføretrygden bort. Man kan imidlertid beholde retten til uføretrygd med opprinnelig uføregrad i inntil fem år (hvilende rett) ved å melde fra til Arbeids- og velferdsetaten, se folketrygdloven § 12-10 tredje ledd. Denne retten kan etter søknad beholdes i ytterligere fem år.
7.2.1.1 Nærmere om ulike former for fribeløp
Ulike former for friinntekt, fribeløp osv. innebærer en overkompensasjon, ved at folketrygden kompenserer for en del av inntektsevnen som ikke lenger kan anses å være bortfalt. Formålet er å stimulere til at uføretrygdede gjør forsøk på å gjenvinne eller øke inntektsevnen sin. Uavhengig av utforming, vil det uansett oppstå terskeleffekter ved at inntekt utover fribeløpet kan føre til en kraftig økning i den effektive skattesatsen. Det er derfor flere hensyn som kan trekke i ulike retninger. Ordningen med friinntekt/fribeløp, herunder konsekvensene for retten til eller utbetalingen av ytelsen, har vært justert en rekke ganger. Ved innføringen av folketrygdloven i 1967 var det et «slingringsmonn» (friinntekt) på 10 prosent av tidligere inntekt før uføregraden ble revurdert. En eventuell ny uføregrad ble da fastsatt ved å sammenligne inntekten før uførheten med de inntektsmulighetene vedkommende nå måtte forutsettes å ha ved siden av uførepensjonen.
I 1989 ble beløpet som vedkommende kunne tjene, fastsatt til 0,5 G. Fra 1. mai 1997 ble friinntektsbeløpet hevet fra 0,5 til 1 G. Ytelsen og pensjonsgivende inntekt kunne til sammen ikke overstige inntektsnivået før uførhet. For å unngå revurdering måtte det ha gått ett år fra innvilgelse til man kunne ha slik inntekt, og det løp en ny ventetid på ett år hver gang det blir fattet vedtak om endring (revurdering) av uføregraden. Personer med gradert pensjon hadde også friinntekt med inntil 1 G. Begrunnelsen for ventetidsbestemmelsen på ett år var at det kunne bidra til uheldige tilpasninger dersom retten til friinntekt skulle gjelde allerede kort tid etter innvilgelse eller endring av uføregraden. Uten ventetid ville enkelte kunne ta inntektsgivende arbeid eller trappe opp arbeidsinnsatsen kort tid etter at ytelsen var innvilget. Ventetiden var derfor ansett som viktig for å hindre en høyere uføregrad enn det som var nødvendig.
Fra 1. januar 2000 ble det gjort unntak fra ventetidsbestemmelsen for uføre med politiske og andre tillitsverv i frivillige organisasjoner. Begrunnelsen var blant annet at denne type verv vanligvis utføres på fritiden. Sandmanutvalget (NOU 2000: 27) foreslo å avskaffe ordningen med friinntekt for uførepensjonister. Det ble blant annet påpekt at summen av arbeidsinntekt og pensjon i mange tilfeller gikk ned ved inntekt over friinntekten på grunn av revurdering av uføregraden. Utvalget beskrev to alternative varianter av en modell med proporsjonal reduksjon. Regjeringen Bondevik II foreslo i Ot.prp. nr. 102 (2001–2002) å erstatte friinntekten med et toleransebeløp på 0,1 G for at det alltid skulle lønne seg for uførepensjonister å øke arbeidsinnsatsen. Uførepensjonister med godtgjørelse fra politiske verv og verv i frivillige organisasjoner, uførepensjonister med omsorgslønn og uførepensjonister med bonuslønn i varig tilrettelagt arbeid skulle fortsatt ha rett til å ha friinntekt. Det framgår av proposisjonen at dette toleransebeløpet fungerer på samme måte som friinntekt, men at formålet er å hindre revurdering ved små endringer i inntekt.
Forslaget fikk ikke flertall i Stortinget. Reglene om reduksjon av uføreytelsen ved samtidig arbeidsinntekt ble også drøftet i NOU 2007: 4 (Ny uførestønad og ny alderspensjon til uføre). Flertallet mente prinsipielt at det ikke burde være noe fribeløp eller friinntekt, men at det av administrative grunner kunne aksepteres et toleransebeløp på for eksempel 0,2 G og at inntekt utover beløpet burde medføre en proporsjonal reduksjon i ytelsen. Regjeringen Stoltenberg II foreslo den någjeldende ordningen med et fribeløp på 0,4 G i Prop. 130 L (2010–2011) Endringer i folketrygdloven (ny uføretrygd og alderspensjon til uføre).
7.2.1.2 Særlig om fribeløpet til personer som deltar i varig tilrettelagt arbeid (VTA)
Varig tilrettelagt arbeid (VTA) er et arbeidsmarkedstiltak som kan være aktuelt for personer med nedsatt arbeidsevne, se forskrift om arbeidsmarkedstiltak kapittel 14. VTA har som formål å bidra til at personer med vesentlig og varig nedsatt arbeidsevne kan utvikle sine ressurser gjennom tilrettelagt arbeid, som er viktig i tilknytningen til arbeidslivet. Varig tilrettelagt arbeid fyller således en viktig rolle i å skape et inkluderende arbeidsliv og i å øke arbeidsdeltakelsen for personer med nedsatt arbeidsevne.
Uføretrygdede i VTA er heltidsbeskjeftiget og har en liten bonuslønn i tillegg til uføretrygden, der timelønnen er veldig lav. Bonuslønnen oppleves som en viktig motivasjon for deltakere i dette tiltaket, og spiller en viktig rolle for opplevelsen av en meningsfylt hverdag. I Prop. 130 L (2010–2011) foreslo departementet derfor at bonuslønn fra VTA ikke skulle føre til reduksjon av uføretrygden.
Departementet sendte 31. januar 2014 på høring forslag til blant annet forskrift om uføretrygd («Forslag til enkelte tilpasninger i deler av folketrygdens regelverk som følge av innføring av ny uføretrygd.»). Som det framgår av høringsnotatet punkt 3.3, var det ikke praktisk mulig for Arbeids- og velferdsetaten å kunne skille ut bonuslønnen fra eventuell annen inntekt. Det ble derfor foreslått at denne gruppen skulle få fastsatt en inntektsgrense lik inntekt etter uførhet tillagt 1 G. Dette framgår av forskrift om uføretrygd fra folketrygden § 3-1. Det vil si at en person som har fått innvilget uføretrygd og begynner i VTA, har et fribeløp på 1 G.
Beløpsgrensen på 1 G gjelder også for personer som har VTA-plass i ordinær virksomhet. Det pågår et forsøk med å gi kommunen ansvar for VTA, som er forlenget til utgangen av 2021. Deltakere i de kommunale tiltaksplassene har et ordinært fribeløp på 0,4 G, noe som gjør at de får redusert sin uføretrygd dersom inntekt overstiger 0,4 G. Det følger av forskrift om forsøk med å gi kommunen ansvar for å arrangere tilrettelagt arbeid for personer med varig nedsatt arbeidsevne at denne beløpsgrensen skal gjelde også for deltakere i forsøket.
7.2.2 Offentlig tjenestepensjon
Formålet med uførepensjon fra Statens pensjonskasse og de andre offentlige pensjonsordningene er å gi en uføreytelse til medlemmer av ordningen som har fått inntektsevnen varig nedsatt som følge av varig sykdom, skade eller lyte.
Det er et vilkår for uførepensjon at inntektsevnen er varig nedsatt. Det kan også gis midlertidig uførepensjon når det ikke er avklart om inntektsevnen er varig nedsatt slik tilfellet er ved mottak av arbeidsavklaringspenger fra folketrygden. Retten til midlertidig uførepensjon og uførepensjon faller bort fra og med måneden etter at medlemmet når aldersgrensen for stillingen, men senest fra måneden etter fylte 67 år. Reglene for midlertidig uførepensjon og uførepensjon er regulert i kapittel 6 i lov om Statens pensjonskasse, kapittel 5 i lov om pensjonsordning for sykepleiere, kapittel 4 i lov om pensjonsordning for apotekvirksomhet mv. Reglene for uførepensjon i lov om pensjonsordning for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer følger i hovedsak reglene i lov om Statens pensjonskasse.
Tjenestepensjonsordningene for kommuner, fylkeskommuner, helseforetak og noen andre foretak er tariffestede. Disse ordningene administreres enten av livsforsikringsselskaper eller kommunale pensjonskasser. Ved omleggingen av uføreordningen i 2015 la departementet til grunn at hovedtrekkene i endringene i de lovfestede tjenestepensjonsordningene, også skulle gis virkning for de øvrige offentlige tjenestepensjonsordningene. Dette ble fulgt opp ved endringer i de tariffestede ordningene.
Dersom medlemmet ikke har tapt hele inntektsevnen i stillingen som gir rett til medlemskap i pensjonskassen, ytes det gradert pensjon, normalt etter samme grad som i folketrygden. Det gis ikke pensjon ved lavere uføregrad enn 20 prosent. Personer som forsørger barn, har rett til et barnetillegg.
Full uførepensjon utgjør 25 prosent av folketrygdens grunnbeløp begrenset til 6 prosent av pensjonsgrunnlaget (inntekt før uførhet) og 3 prosent av pensjonsgrunnlaget opp til 6 ganger grunnbeløpet. I tillegg utbetales 69 prosent av eventuelt pensjonsgrunnlag mellom 6 og 12 ganger grunnbeløpet, det vil si av inntekt som ikke inngår i beregningsgrunnlaget for uføretrygden fra folketrygden. Ved lave uføregrader der det ikke gis uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger fra folketrygden, gis det et tillegg på 66 prosent av pensjonsgrunnlaget opp til 6 ganger grunnbeløpet. Dersom uføregraden er lavere enn 100 prosent, utgjør pensjonen en forholdsmessig andel. Er tjenestetiden kortere enn 30 år, avkortes pensjonen forholdsmessig.
Uførepensjonen reduseres dersom pensjonisten har inntekt som overstiger en inntektsgrense som beregnes når uførepensjonen innvilges. Inntektsgrensen tilsvarer den inntekten pensjonisten er forutsatt å kunne skaffe seg etter uførheten og oppjusteres i samsvar med senere reguleringer av grunnbeløpet. For pensjonister som mottar uføretrygd fra folketrygden, tillegges inntektsgrensen 0,4 G. I tilfeller hvor det ikke utbetales uføretrygd fra folketrygden er det ikke et slikt fribeløp. Reduksjonen i uførepensjonen blir beregnet som overskytende inntekt (inkludert fribeløpet) multiplisert med vedkommendes kompensasjonsgrad ved full uførhet.
For personer som mottar pensjon og er i varig tilrettelagt arbeid (VTA), skal inntektsgrensen tillegges 100 prosent av grunnbeløpet per kalenderår. Dette framgår av forskrift 26. november 2014 nr. 1467 om reduksjon av uførepensjon fra lovfestet offentlig tjenestepensjonsordning på grunn av inntekt og om etteroppgjør § 3a.
7.2.3 Privat tjenestepensjon
Uførepensjon etter tjenestepensjonsloven er en valgfri tilleggsdekning til alderspensjon i private tjenestepensjonsordninger. Det er arbeidsgiveren som beslutter om pensjonsordningen skal ha uførepensjonsdekning for medlemmene og i tilfellet nivået på uførepensjonen.
Maksimalrammene for uførepensjonen tilsvarer nivået på uførepensjon fra offentlige tjenestepensjonsordninger. Uførepensjon fra privat tjenestepensjonsordning kommer i tillegg til uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger fra folketrygden, jf. tjenestepensjonsloven § 8-1. Uførepensjon kan også utbetales der folketrygden ikke gir dekning, for eksempel ved lavere uføregrad enn minstekravet i folketrygden, eller høyere inntekt enn det som dekkes i folketrygden.
Etter tjenestepensjonsloven § 8-3 skal det for uføre medlemmer fastsettes en inntekt henholdsvis før og etter uføretidspunktet. Inntekt etter uførhet fastsettes til den inntekten medlemmet forutsettes å kunne skaffe seg ved å utnytte sin restinntektsevne, jf. § 8-3 tredje ledd. Hvis medlemmet har arbeidsinntekt i et kalenderår som overstiger inntekt etter uførhet, som fastsatt etter tjenestepensjonsloven § 8-3, skal det gjøres fradrag i uførepensjonen. Reglene om slikt fradrag følger av tjenestepensjonsloven § 8-9. Hvis medlemmet mottar uføretrygd fra folketrygden, er det bare arbeidsinntekt ut over inntekt etter uførhet med tillegg av 0,4 G som skal gi fradrag i uførepensjonen. Det er ikke noe slikt fribeløp for medlemmer som ikke mottar uføretrygd fra folketrygden.
Det skal fastsettes et forholdsmessig fradrag etter de samme prinsipper som i folketrygden. Fradraget skal tilsvare overskytende inntekt, det vil si arbeidsinntekt ut over beregnet inntekt etter uførhet og eventuelt fribeløpet, multiplisert med forholdet mellom uførepensjon ved 100 prosent uføregrad og inntekten før uførhet (kompensasjonsgraden ved full uførepensjon). Beløpet man da kommer fram til, skal gå til fradrag i uførepensjonen. Inntekt før og etter uførhet skal justeres i tråd med senere regulering av folketrygdens grunnbeløp.
Fradraget som gjøres i uførepensjonen (inntektsfradraget) skal tilføres foretakets premiefond, jf. tjenestepensjonsloven § 8-9 første ledd siste punktum.
Ifølge tjenestepensjonsloven § 8-9 andre ledd skal medlemmene opplyse pensjonsleverandøren om forventet inntekt og eventuelle endringer i denne. Videre skal det foretas etteroppgjør hvis medlemmet har fått utbetalt for lite eller for mye uførepensjon.
Eventuelle barnetillegg skal reduseres på tilsvarende måte som uførepensjonen, jf. tjenestepensjonsloven § 8-9 fjerde ledd.
7.2.4 Hjelpemidler til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet
Det er et kompensatorisk prinsipp som ligger til grunn for regelverket på hjelpemiddelområdet. Formålet med stønad til hjelpemidler er å kompensere for bestemte utgifter til bedring av arbeidsevnen og funksjonsevnen i dagliglivet for medlemmer som har sykdom, skade eller lyte, se folketrygdloven § 10-1. Det er merutgiftene knyttet til den nedsatte funksjonsevnen som skal kompenseres.
Formålet med hjelpemidler til arbeid etter folketrygdloven § 10-5 er å sikre inntekt og kompensere for bestemte utgifter til bedring av arbeidsevnen og funksjonsevne i arbeidslivet.
Stønad til hjelpemidler i arbeid har også som formål å hindre utstøting fra arbeidslivet, skape et mer inkluderende arbeidsliv, og bidra til at personer med funksjonsnedsettelser skal ha muligheter til deltakelse i arbeidslivet på linje med andre samfunnsborgere. Hjelpemidler og tilrettelegging kan føre til at flere kommer i arbeid, samt redusere sykefravær.
For å ha rett til hjelpemidler etter folketrygden, må den som søker oppfylle medisinske vilkår om at det må foreligge sykdom, skade eller lyte og at denne må ha medført en varig funksjonsnedsettelse utover to år. Funksjonsnedsettelsen må ha medført varig nedsatt inntektsevne eller innebære en vesentlig innskrenket mulighet til å velge yrke eller arbeidsplass.
For hjelpemidler i arbeid ved nedsatt inntektsevne, må funksjonsnedsettelsen være hovedårsaken til den nedsatte inntektsevnen eller arbeidsevnen. Funksjonsnedsettelsen må ha en reell innvirkning for at den skal kunne ses på som årsak til at inntektsevnen er nedsatt. Hjelpemidlet må være nødvendig. Det vil si at behovet ikke kan løses på annen måte, for eksempel med rimeligere alternative hjelpemidler eller andre tiltak, uavhengig av om disse faller inn under folketrygdlovens ansvarsområder. Videre må hjelpemidlet være hensiktsmessig. Det vil si at stønadsmottaker kan nyttiggjøre seg ytelsen og den avhjelper det problemet som medlemmet har søkt hjelp til. Retten til en ytelse begrenses til det som er rimeligste, hensiktsmessige stønad.
Hvilke ytelser det kan gis stønad til, er opplistet i folketrygdloven § 10-7. I samme paragraf er departementet gitt hjemmel til å gi forskrifter som nærmere regulerer retten til hjelpemidler innen de ulike områdene.
Det kan ytes stønad i form av hjelpemidler og tilrettelegging på arbeidsplass, tolketjenester for døve, hørselshemmede og døvblinde, lese- og sekretærhjelp, eller stønad til motorkjøretøy for å komme seg til og fra arbeid etter folketrygdloven § 10-5, jf. § 10-7.
Stønad kan gis til den som allerede er falt ut av arbeidslivet og som må ha hjelp til å kunne skaffe seg arbeid, men også til den som er i arbeid og som på grunn av en sykdom under utvikling står i fare for å falle ut av arbeidslivet.
Det gis som hovedregel ikke stønad til hjelpemidler og tilrettelegging til arbeid etter folketrygdloven § 10-5 til medlemmer som mottar uføretrygd. Det kan likevel gis slik stønad dersom det er sannsynlig at det vil føre til at uføretrygden reduseres eller faller bort, det vil si at inntekten vil overstige fribeløpet i folketrygdloven § 12-14 andre ledd, eller etter forskrift om uføretrygd § 3-1 for deltakere i VTA. Det gis ikke stønad for at medlemmet skal kunne skaffe seg inntekt under fribeløpet.
Det økonomisk behovsprøvde tilskuddet til bil i gruppe 1 er inntil 160 507 kroner per 1. januar 2021. Tilskuddet avskrives med 1/22 per halvår over 11 år. Dersom vilkår for stønad ikke lenger er oppfylt, skal det foretas gjeldsoppgjør. Det tilskuddet som ikke er avskrevet skal betales tilbake til Arbeids- og velferdsetaten, se forskrift av 7. mars 2003 nr. 290 om stønad til motorkjøretøy eller annet transportmiddel § 15.
7.3 Sysselsettingsutvalget
Sysselsettingsutvalget ble oppnevnt av regjeringen Solberg for å analysere utviklingen i sysselsettingen i Norge, utviklingen i mottak av inntektssikringsytelser og foreslå tiltak som kan bidra til at flere kommer i arbeid. Utvalgets arbeid var delt opp i to faser. Sysselsettingsutvalgets ekspertgruppe la fram sine forslag for økt sysselsetting 28. mars 2019. I fase to fortsatte partene i arbeidslivet og fagekspertene drøftingene med utgangspunkt i forslagene fra ekspertgruppen. Sysselsettingsutvalget fase to avga sin utredning til Arbeids- og sosialdepartementet 11. februar 2021.
Ekspertgruppen (NOU 2019: 7) viste til at det på prinsipielt grunnlag kan stilles spørsmål om det bør være fribeløp i inntektssikringsordningene, herunder uføretrygd. Den viste til at et alternativ til å fjerne fribeløpet helt, ville være å erstatte det med en lavere reduksjon mot inntekt i et lengre intervall enn fribeløpet, og at dette for eksempel kunne konkretiseres ved at bare halvparten av arbeidsinntekt opp til ett grunnbeløp (1 G) legges til grunn for reduksjonen. Det partssammensatte utvalget (NOU 2021: 2) støttet forslaget om å erstatte fribeløpet på 0,4 G med halvert reduksjon over et lengre intervall. Utvalget foreslo konkret en halvert reduksjon opp til 1,2 G, dvs. i et noe lengre intervall enn forslaget i NOU 2019: 7 på 1 G.
Sysselsettingsutvalget pekte på at det ligger en begrensning i at personer med 100 prosent uføretrygd i mange tilfeller har lite å tjene økonomisk på å komme i jobb. Arbeidsinntekt ut over fribeløpet på 0,4 G innebærer reduksjon av utbetalt trygdeytelse, og etter skatt sitter arbeidstaker i dag igjen bare med i overkant av 20 prosent av arbeidsinntekt ut over fribeløpet. Ifølge utvalget er dette trolig en medvirkende årsak til at mange mottakere av uføretrygd har en arbeidsinntekt som er lavere enn fribeløpet. Selv om det nåværende fribeløpet på 0,4 G gjør det gunstig å jobbe inntil dette beløpet, pekte utvalget på at den høye effektive marginalskatten for inntekt ut over dette kan framstå som en psykologisk barriere mot å arbeide mer. Utvalget viser også til rapporter som antyder at det foreligger en viss uutnyttet restarbeidsevne blant uføre.
7.4 Bakgrunnsinformasjon om mottakere av uføretrygd og arbeid
7.4.1 Mottakere av uføretrygd
Per juni 2021 var det registrert 360 700 mottakere av uføretrygd. Disse utgjorde 10,5 prosent av befolkningen fra 18 til 67 år. Det er flere kvinner enn menn som mottar uføretrygd og andelen uføre øker kraftig med økende alder. Andelen uføretrygdede kvinner var på 12,6 prosent, mens tilsvarende andel for menn var 8,6 prosent. Over tid har uføreandelen utviklet seg dels forskjellig mellom ulike aldersgrupper. For de eldste har andelen uføretrygdede falt fra midten av 2000-tallet, men for de aller yngste har det vært en mer langsom vekst. Det er særlig økningen for 18–19-åringene som driver veksten for de under 30 år. Per juni 2021 var om lag 84 prosent av de uføre registrert med 100 prosent uføregrad. Det er flere menn enn kvinner som har 100 prosent uføregrad. Over tid har andelen med 100 prosent uføregrad økt, blant begge kjønn.
Det er betydelig flere med en gradert uføretrygd som er registrert med et arbeidsforhold, sammenlignet med 100 prosent uføre. I 2019 hadde om lag 33 prosent av uføretrygdede også pensjonsgivende inntekt. De med 100 prosent uføregrad, jobber i mindre grad enn de som har gradert uføretrygd. Blant personer med 100 prosent uføregrad hadde om lag 22 prosent pensjonsgivende inntekt, mens for de med gradert uføretrygd var det om lag 91 prosent som også hadde pensjonsgivende inntekt. Figur 7.1 viser pensjonsgivende inntekt blant uføretrygdede med slik inntekt i 2019. På x-aksen vises øvre grense i hvert inntektsintervall. Av de som kombinerte 100 prosent uføregrad med pensjonsgivende inntekt, hadde om lag 62 prosent inntekt opp til 0,4 G. Blant personer med gradert uføretrygd kombinert med pensjonsgivende inntekt, hadde om lag 54 prosent inntekt over 2 G.
Figur 7.1 Uføretrygdede med pensjonsgivende inntekt etter inntektsintervall og uføregrad. Prosent. 2019
7.4.2 Målet om flere i arbeid
Et av formålene med uførereformen fra 2015 var å gjøre det enklere å kombinere uføretrygd med arbeid. Flere tiltak ble innført for å øke uføres arbeidsinsentiver. Venteperioden mellom tilstått uføretrygd og når en kunne begynne å arbeide uten reduksjon av ytelsen ble fjernet, og det ble gjort endringer i reglene for hvor mye en kunne tjene ved siden av uføretrygden uten å få den redusert. I Prop. 130 L (2010–2011) vurderte departementet at reduksjon i uføretrygd mot arbeidsinntekt prinsipielt bør skje fra første krone, fordi uføreordningen bare bør erstatte inntekt som faktisk har falt bort. Det ble likevel satt en nedre beløpsgrense for reduksjon. For å unngå terskeleffekter ved inntekt over beløpsgrensen, ble denne utformet som et fribeløp, dvs. at bare inntekt over grensen skulle gi reduksjon i trygden. Departementet vurderte at en fribeløpsgrense på 0,4 G balanserer hensynet til at samlet inntekt ikke skal kunne bli for høy i forhold til tidligere inntekt med hensynet til arbeidsinsentiver på en god måte. Ordningen med revurdering av uføregraden ved inntekt over beløpsgrensen falt bort.
På tross av disse endringene, har ikke uføretrygdedes arbeidsinnsats økt i betydelig grad etter uførereformen. I sin revisjonsrapport om uførereformen fra 2017, konkluderte Riksrevisjonen med at andelen uføre som kombinerte trygd med arbeid ikke hadde økt etter innføringen av uførereformen, men de som allerede var i arbeid hadde økt stillingsandelene sine noe etter at reformen ble innført. I NOU 2019: 7 henviste Sysselsettingsutvalgets ekspertgruppe til en forskningsartikkel om uførereformen som bekrefter funnene i Riksrevisjonens rapport, men artikkelen viste samtidig at effekten av reformen hadde variert med alder, kjønn og uføregrad. Både Riksrevisjonens rapport og forskningsartikkelen viste imidlertid at det gjenstår utfordringer med å øke uføretrygdedes arbeidsdeltakelse. I nevnte forskningsartikkel fant man også at mange uføre tilpasser arbeidsinntekten sin til fribeløpet. Tall fra Arbeids- og velferdsdirektoratet for 2019 viser at de fleste med 100 prosent uføregrad (78 prosent) ikke har inntekt utover uføretrygden. Blant de som har inntekt har imidlertid 62 prosent inntekt under 0,4 G. 21 prosent har inntekt rundt fribeløpet på 0,4 G (inntekt fra 0,3 til 0,5 G), se figur 7.1 Dette kan være en indikasjon på at fribeløpet slik det er i dag har betydelige terskeleffekter.
7.5 Høring
Arbeids- og sosialdepartementet sendte 18. mars 2021 på høring Sysselsettingsutvalgets rapporter NOU 2019: 7 Arbeid og inntektssikring og NOU 2021: 2 Kompetanse, aktivitet og inntektssikring med frist 17. juni 2021.
Det er nær sammenheng mellom reglene for reduksjon av uføretrygd i folketrygden og reglene for reduksjon av uførepensjon fra offentlig og privat tjenestepensjon. Sysselsettingsutvalget har imidlertid ikke redegjort for fordeler og ulemper ved tilsvarende endringer for uførepensjon fra tjenestepensjonsordningene. Utvalget har heller ikke pekt på eventuelle konsekvenser for retten til hjelpemidler til bruk i arbeid for personer som mottar uføretrygd.
Det har derfor vært nødvendig å høre tilsvarende forslag til omlegging av reglene for reduksjon av uførepensjon fra offentlige og privat tjenestepensjon, men også andre modeller for reduksjon av uføreytelser mot inntekt.
Departementet sendte 22. juni 2021 på høring fire ulike modeller for reduksjon av uføretrygd og uførepensjon mot arbeidsinntekt, samt retten til hjelpemidler til arbeid for uføretrygdede. Høringsfristen var 1. september 2021.
Høringen ble offentliggjort på departementets hjemmesider og sendt til følgende høringsinstanser:
Departementene
Arbeids- og velferdsdirektoratet
Arbeidsforskningsinstituttet
Datatilsynet
Finanstilsynet
Forbrukertilsynet
Konkurransetilsynet
Pensjonsordningen for apotekvirksomhet
Pensjonsordningen for sykepleiere
Pensjonstrygden for fiskere
Pensjonstrygden for sjømenn
Regelrådet
Skattedirektoratet
Statens pensjonskasse
Statens Seniorråd
Statistisk sentralbyrå (SSB)
Trygderetten
Riksrevisjonen
Samediggi – Sametinget
Sivilombudsmannen (nå Sivilombudet)
Oslo kommune
Akademikerne
Arbeid & inkludering
Arbeidsgiverforeningen for Vekst og attføringsbedrifter (ASVL)
Arbeidsgiverforeningen Spekter
Delta
Den Norske Advokatforening
Den Norske Aktuarforening
Fagforbundet
Fellesorganisasjonen (FO)
Finans Norge
Forskningsinstituttet Fafo
Forsvar offentlig pensjon
Forsvarets seniorforbund
Frischsenteret
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO)
Gabler
Hovedorganisasjonen for universitets- og høyskoleutdannede (Unio)
Hovedorganisasjonen Virke
Institutt for samfunnsforskning
Jussbuss
Jussformidlingen i Bergen
Jusshjelpa i Nord-Norge
Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)
Kommunal Landspensjonskasse (KLP)
KS (kommunesektorens landsorganisasjon)
Landsforbundet for offentlige pensjonister
Landsorganisasjonen i Norge (LO)
Likestillings- og diskrimineringsombudet
LO-Kommune
LO-stat
Norges Ingeniør- og Teknologorganisasjon (NITO)
Norges Juristforbund
Norsk Pensjon AS
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)
Oslo Pensjonsforsikring AS
Pensjonistforbundet
Pensjonskasseforeningen
Pensjonskontoret
Regnskap Norge
Samarbeidsforumet av funksjonshemmedes organisasjoner (SAFO)
Samfunnsbedriftene
Senior Norge
Seniorenes Fellesorganisasjon
Senter for seniorpolitikk
Uføres Landsorganisasjon (ULO)
Unge funksjonshemmede
Velferdsalliansen
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)
Det kom inn 58 høringssvar. Følgende 34 hadde merknader til forslaget:
Arbeids- og velferdsdirektoratet
Statens pensjonskasse
Oslo kommune
AAP-aksjonen
Akademikerne
Arbeidsgiverforeningen for Vekst og attføringsbedrifter (ASVL)
EL og IT Forbundet – Rogaland Elektromontørforening
Finans Norge
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO)
FØL Norge
Gabler
Hovedorganisasjonen for universitets- og høyskoleutdannede (Unio)
Hovedorganisasjonen Virke
Informasjonssenteret Hieronimus
Jussbuss
Kommunal Landspensjonskasse (KLP)
Kommunesektorens organisasjon (KS)
Landsforbundet for offentlige pensjonister
Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL)
Landsorganisasjonen i Norge (LO)
Likestillings- og diskrimineringsombudet
Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU)
Norsk Sjøoffisersforbund (NSOF)
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)
Organisasjonen for Uføres rettigheter
Oslo Pensjonsforsikring AS
Pensjon for alle
Pensjonistforbundet
Pensjonskasseforeningen
Rettspolitisk forening
Samfunnsbedriftene
Senior Norge
Velferdsalliansen
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)
I tillegg hadde 14 privatpersoner merknader til forslaget.
Følgende instanser har uttalt at de ikke har merknader:
Forsvarsdepartementet
Helse- og omsorgsdepartementet
Justis- og beredskapsdepartementet
Klima- og miljødepartementet
Kunnskapsdepartementet
Landbruks- og matdepartementet
Samferdselsdepartementet
Utenriksdepartementet
I tillegg har Statistisk Sentralbyrå (SSB) og Den Norske Aktuarforening uttalt at de ikke har merknader til forslaget. SSB understreker viktigheten av nøyaktig registrering av reduksjon av uføretrygd i Arbeids- og velferdsetaten sine registre, og Den Norske Aktuarforening påpeker at de er opptatt av at mulige endringer ikke må medføre store administrative kostnader.
7.6 Nye regler for reduksjon av uføreytelser mot arbeidsinntekt
7.6.1 Høringsnotatet
Departementet ba om høringsinstansenes syn på følgende tre modeller sett opp mot dagens regelverk:
Halv reduksjon opp til 1 G (modell a), tilsvarende forslag i NOU 2019: 7 Arbeid og inntektssikring
Halv reduksjon opp til 1,2 G (modell b), tilsvarende forslag i NOU 2021: 2 Kompetanse, aktivitet og inntektssikring
Fribeløp på 0,1 G og halv reduksjon opp til 1,2 G (modell c)
Det ble bedt om høringsinstansenes syn på de tre alternative modellene sett opp mot dagens regelverk. Det ble videre bedt om synspunkter både med hensyn til arbeidsinsentiver for de som allerede mottar en uføreytelse, men også med hensyn til at flest mulig med delvis inntektsevne skal få innvilget en gradert uføreytelse når de søker om ytelsen.
Med «halv reduksjon» menes halvparten av den enkelte mottakers reduksjonsgrad. Reduksjonsgraden illustrerer hvor stor andel av den overskytende inntekten som skal gå til fradrag i uføreytelsen. Den enkeltes reduksjonsgrad er i dag lik den faktiske kompensasjonsgraden ved full uførhet, og vil avhenge av inntekt før uførhet (som kan avvike fra beregningsgrunnlaget), se nærmere punkt 7.2.1. En mottaker som har en nåværende reduksjonsgrad (kompensasjonsgrad) på 66 prosent, vil i modellene med halv reduksjon få redusert ytelsen med et beløp tilsvarende 33 prosent av inntekt over inntektsgrensen.
I høringsnotatet ble det vist til at dagens regler for reduksjon av uførepensjon fra offentlig tjenestepensjonsordning mot arbeidsinntekt, speiler reglene for reduksjon av uføretrygd fra folketrygden. Ved innføring av ny uførepensjon i de offentlige tjenestepensjonsordningene ble det lagt vekt på harmonisering med nye regler i folketrygden for å gjøre det enklere for mottakerne å forstå hvordan økt arbeidsinnsats påvirker samlet inntekt, se Prop. 202 L (2012–2013) punkt 4.9.
Det er de samme hensynene som ligger til grunn for reglene om reduksjon av uførepensjon fra private tjenestepensjonsordninger mot arbeidsinntekt, som for uføretrygd fra folketrygden og uførepensjon fra offentlig tjenestepensjonsordninger. I høringsnotatet vises det til at det ved innføringen av ny uførepensjon i privat sektor ble lagt avgjørende vekt på hensynet til harmonisering mellom de ulike ordningene på dette punktet.
Det framgår av høringsnotatet at endringer i reglene for reduksjon i uføretrygden tilsier at reglene for kombinasjon av arbeidsinntekt med uførepensjon fra offentlig og privat tjenestepensjon endres tilsvarende. Dersom reglene er ulike, kan det være vanskeligere for den enkelte å få oversikt over konsekvensene av å jobbe ved siden av og samtidig motta en uføreytelse. For å bygge opp under intensjonen om å stimulere til arbeid, ble det derfor lagt til grunn at det vil være hensiktsmessig at endringer i folketrygdens regler for reduksjon av uføretrygd gjøres tilsvarende i de offentlige og private tjenestepensjonsordningene. De foreslåtte modellene gjelder derfor generelt.
Nærmere om de ulike modellene
Alle de tre alternative modellene som er drøftet i høringsnotatet reduserer terskelen i regelverket for reduksjon av uføretrygd mot arbeidsinntekt, sammenlignet med dagens fribeløp på 0,4 G. Sammenlignet med dagens system vil alle modellene også gjøre det mer lønnsomt å øke arbeidsinntekten på marginen for inntekt over 0,4 G til henholdsvis 1 G (modell a) og 1,2 G (modell b-c). Dette er illustrert i figur 7.2 ved at de tre modellene alle har lavere reduksjonssats enn ved dagens regler for inntekt over 0,4 G. Sammenlignet med modell a) gjør modell b) og modell c) det mer lønnsomt å øke arbeidsinntekten for inntekt mellom 1 og 1,2 G. Sammenlignet med dagens regler vil det bli mindre lønnsomt å øke arbeidsinntekten med modell a) og b), for uføre ved inntekt mellom 0 og 0,4 G. Modell c) gir uendrede insentiver til arbeid for personer med inntekt under 0,1 G, men svakere insentiver til å øke inntekten mellom 0,1 og 0,4 G. For inntekt over 1,2 G vil insentivene til å øke inntekten være like som i dag for alle modellene. I figur 7.2 er det lagt til grunn en tidligere inntekt over det som gir minsteytelse i uføretrygd og opp til 6 G. Det er også forutsatt at inntekt før uførhet er den samme som beregningsgrunnlaget, slik at reduksjonsgraden (kompensasjonsgraden) er 66 prosent.
Figur 7.2 Reduksjon av uføretrygd mot arbeidsinntekt. Dagens regler og modell a-c. Prosent
For personer som i tillegg til uføretrygd fra folketrygden mottar uførepensjon fra offentlig eller privat tjenestepensjonsordning, vil kompensasjonsgraden og reduksjonsgraden være høyere enn for dem som kun mottar uføretrygd fra folketrygden. I figur 7.3 er det forutsatt et pensjonsgrunnlag i tjenestepensjonsordningen på 6 G og dette er også inntekt før uførhet og beregningsgrunnlaget for uføretrygden.
Figur 7.3 Samlet reduksjon av uføretrygd og uførepensjon mot arbeidsinntekt. Dagens regler og modell a-c. Prosent
Figur 7.2 og 7.3 over viser hvor mye uføreytelsene blir redusert i de ulike modellene når arbeidsinntekten stiger marginalt. Figur 7.4 viser samlet inntekt før skatt for en person med uføretrygd fra folketrygden med dagens regler sammenlignet med de tre ulike modellene for reduksjon. Det er lagt til grunn at inntekt før uførhet og beregningsgrunnlaget er på 6 G.
Figuren illustrerer samlet inntekt (y-aksen) ved økende arbeidsinntekt (x-aksen), begge målt i G. Ved arbeidsinntekt over 0,7 G vil modell c) gi lavest samlet reduksjon av uføretrygden, og dermed størst samlet inntekt. Ved arbeidsinntekt over 0,8 G vil modell a)-c) gi større samlet inntekt enn dagens ordning. Ved arbeidsinntekt over 1 G er modell b) og c) mest lønnsom. Tilsvarende er dagens ordning mest lønnsom ved inntekt under 0,7 G. Ved inntekt opp til 0,1 G er dagens ordning og modell c) like lønnsom. Dersom man ser bort fra atferdsendringer vil personer med inntekt under 0,7 G med modell c) og 0,8 G med modell a) og b), få noe redusert inntekt sammenlignet med dagens regler. Det er likevel grunn til å tro at uføre som får økte arbeidsinsentiver, og har en ytterligere restinntektsevne som de i dag ikke benytter seg av, vil øke arbeidstilbudet sitt og dermed få økt samlet inntekt. I eksemplet må en 100 prosent ufør som i dag har pensjonsgivende inntekt på 0,4 G, øke arbeidstilbudet sitt til 0,6 G i modell a) og b) og 0,55 G i modell c) for å få en tilsvarende samlet inntekt som under dagens ordning.
Figur 7.4 Samlet inntekt før skatt etter økende arbeidsinntekt. Inntekt i G
7.6.2 Høringsuttalelser
Som nevnt over, ba departementet om høringsinstansenes syn på de tre nye modellene sett opp mot dagens regelverk. Det ble videre bedt om synspunkter både med hensyn til arbeidsinsentiver for de som allerede mottar en uføretrygd, og med hensyn til at flest mulig med en restinntektsevne skal få en gradert uføreytelse når de søker om uføretrygd.
Høringsinstansene er delt i synet på hvorvidt det bør foretas endringer i reglene, og hvilke endringer som i så fall bør gjennomføres. Enkelte høringsinstanser, blant annet Finans Norge og Landsorganisasjonen i Norge viser til at gjeldende uføreregler er relativt nye og at det er tidlig å gjøre endringer, og flere av høringsinstansene uttrykker behov for en mer helhetlig gjennomgang. KLP mener det er uheldig at det kun foreslås å endre på ett element blant mange, i et forholdsvis nytt og komplisert uføreregelverk uten å se alt i sammenheng. Senior Norge foreslår at dette spørsmålet behandles i en mer helhetlig sammenheng i samband med oppfølging av Sysselsettingsutvalgets sluttrapport. Unio uttaler at det er behov for en helhetlig evaluering heller enn å flikke og stramme inn på et krevende og dels urimelig regelverk. YS mener at det er for lite forskning som viser hvor stor uutnyttet inntektsevne det er blant personer på uføretrygd, og at det derfor er vanskelig å si hvor mye gevinst det reelt sett vil være ved å gjøre endringer på uføreordningen nå, uten samtidig å se på en helhetlig tilnærming som inkluderer blant annet tiltak på kompetanse og kvalifisering, forebygging og oppfølging mv.
NHO mener prinsipielt at det ikke er behov for et fribeløp, men stiller seg bak å prøve ut en ny modell for å se om det kan ha en bedret effekt på uføres bruk av restinntektsevne. Arbeids- og velferdsdirektoratet støtter retningen i Sysselsettingsutvalgets forslag. Norsk Sjøoffisersforbund mener at uføretrygden prinsipielt bør avkortes fra første krone, men lander på å anbefale modell c på grunn av praktiske fordeler ved å ha et lite fribeløp. Oslo kommune slutter seg til Sysselsettingsutvalgets utgangspunkt om at man bør se på alternativer til dagens fribeløp, men peker på at alle modellene framstår som mer kompliserte enn dagens. De vurderer modell c som den beste av de foreslåtte. Samfunnsbedriftene mener også at det prinsipielt bør skje en reduksjon fra første krone fordi uføreordningen bare bør erstatte inntekt som faktisk har falt bort, og at dette taler for modell a eller b. Hovedorganisasjonen Virke foretrekker modell c, men uttaler også at forenklingsaspektet i for liten grad er omtalt i høringsnotatet, og at ulemper ved å fjerne en klar fribeløpsgrense kunne vært nærmere utredet. YS mener at en kombinasjon av dagens modell og modell c vil være riktig, men støtter subsidiært modell c. Finans Norge, som ikke støtter at det gjøres endringer i regelverket nå, peker imidlertid på modell c som særlig kompleks ved at det blir to terskelverdier.
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Informasjonssenteret Hieronimus, Jussbuss, Landsforbundet for offentlige pensjonister, Landsforeningen for hjerte- og lungesyke, Pensjon for alle og Rettspolitisk forening støtter ingen av modellene, men tar til orde for at dagens fribeløp på 0,4 G beholdes i kombinasjon med at det innføres halv reduksjon for inntekter mellom 0,4 G og 1,2 G. Landsorganisasjonen i Norge mener også at halv reduksjon for beløp over 0,4 G og opp til 1,2 G kan gjøre det mer attraktivt å jobbe ved siden av uføretrygden og at dette kan vurderes i tråd med endringene foreslått i høringen. Akademikerne mener at en kombinasjonsløsning med lavere reduksjon og et fribeløp nærmere dagens nivå bør utredes og vurderes nærmere. Pensjonistforbundet tar til orde for å øke fribeløpet til 1 G.
De av høringsinstansene som har uttalt seg om forholdet mellom folketrygdens uføretrygd og uførepensjon fra tjenestepensjonsordninger støtter at de sistnevnte tilpasses folketrygden, det vil si at reglene bør være like. Pensjonskasseforeningen viser til at endringer i de lovfestede offentlige tjenestepensjonsordningene forutsetter endringer i tariffavtaler.
Flere høringsinstanser, herunder Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) og Arbeidsgiverforeningen for vekst- og attføringsbedrifter (ASVL) har foreslått å likestille VTA i statlig og kommunal regi hva gjelder reduksjonsregler, slik at også personer som har en kommunal tiltaksplass og som har en arbeidsavtale om tilrettelagt arbeid gis mulighet til å tjene inntil 1 G uten at dette fører til reduksjon i uføretrygden. Departementet vil vurdere dette spørsmålet videre i et eget løp.
I høringen ble pensjonsleverandørene bedt om å vurdere hvor raskt de ulike modellene kan implementeres i saksbehandlingssystemene.
Arbeids- og velferdsdirektoratet skriver i sitt høringssvar at etaten trenger åtte måneder for å sikre en forsvarlig implementering. For å sikre en gjennomføring i tråd med Sysselsettingsutvalgets intensjoner, er det viktig at det legges til rette for tilstrekkelig kommunikasjon med brukere og arbeidsgivere i forkant. Alle de større leverandørene av offentlig tjenestepensjon, (Statens pensjonskasse, KLP, Gabler og Oslo Pensjonsforsikring), og Finans Norge har i sine høringssvar understreket viktigheten av at en eventuell regelendring skjer fra et årsskifte, og at det ikke er gjennomførbart å implementere regelendringen fra 1. januar 2022.
7.6.3 Departementets vurdering og forslag
Et av formålene med uførereformen var å gjøre det enklere å kombinere uføretrygd med arbeid, men uføres arbeidsinnsats har ikke økt i betydelig grad. Sysselsettingsutvalget har påpekt at uføre med 100 prosent uføregrad i mange tilfeller har lite å tjene økonomisk på å komme i jobb. Utvalget viste til at uføre etter reduksjon av trygd og skatt kun sitter igjen med i overkant av 20 prosent av inntekt over fribeløpet. I tillegg kan fribeløpet på 0,4 G fungere som en barriere mot å arbeide ut over fribeløpet. I Meld. St. 32 (2020–2021) ble det varslet at regjeringen vil vurdere omlegging av dagens reduksjonsregler i uføreordningen, og at forskjellige forslag om dette ville bli sendt ut på høring.
For å stimulere til økt arbeidsinnsats blant uføretrygdede, må det lønne seg for uføretrygdede å jobbe så mye de kan. Dagens ordning gjør det svært gunstig å jobbe inntil fribeløpet. Ytterligere inntekt reduserer uføretrygden. Hvis uføretrygden uansett ville ha dekket 66 prosent av den nye opptjente inntekten, vil den økonomiske verdien av økt arbeidsinnsats tilsvare 34 prosent før skatt. Som påpekt av Sysselsettingsutvalget vil dagens regler for reduksjon av uføreytelsen ved inntekt utover fribeløpet være en terskel som kan oppleves som høy, og fribeløpet kan, som nevnt over, fungere som en barriere mot å øke arbeidsinnsatsen.
Som det framgår av høringsnotatet, og ovenfor under punkt 7.4, kan inntektsopplysninger for uføre fra Arbeids- og velferdsdirektoratet, samt studier, tyde på en tilpasning rundt fribeløpet på 0,4 G. Dette kan være en indikasjon på at fribeløpet som det er i dag har betydelige terskeleffekter.
Siden uføreytelsen skal kompensere for bortfalt arbeidsinntekt, kan det hevdes at all økning i inntekt etter uførheten bør medføre en reduksjon av ytelsen. Det vil også sikre at to personer med lik arbeidsinntekt (og lik inntektshistorikk) vil få samme samlet inntekt, uavhengig av hvilken uføregrad de har fått fastsatt opprinnelig. Departementet mener imidlertid at det bør legges til rette for at uføre i større grad vil prøve ut sin inntektsevne, og viser til at sterkere økonomiske insentiver kan ha en betydelig positiv virkning på arbeidsinntekten for uføretrygdede. Utformingen av ordningen bør derfor bygge på flere hensyn, selv om disse i noen grad kan trekke i hver sin retning.
I tråd med Sysselsettingsutvalgets vurderinger mener departementet at uføre som har muligheter for å komme i jobb eller øke arbeidsinnsatsen bør sitte igjen med en større del av samlet inntekt ved kombinasjon av uføretrygd og arbeid. Gunstige regler for kombinasjon av uføretrygd og arbeidsinntekt innebærer en overkompensasjon, og ordningen må derfor utformes slik at hensynet til å stimulere uføre til å prøve seg i arbeid balanseres mot hensynene til både å unngå for store terskeleffekter, og for stor overkompensasjon.
Med dagens fribeløp uten ventetid kan det være en fordel om uføregraden fastsettes noe høyere enn hva den reelle restinntektsevnen tilsier, for så å begynne å jobbe og dra nytte av fribeløpet. En slik fordel vil også være til stede med modellene i høringsnotatet. Sysselsettingsutvalget påpekte denne ulempen, men mente likevel at hensynet til å styrke arbeidsinsentiver for de som allerede mottar uføretrygd gjennom en lavere reduksjon var viktigere. Departementet deler disse vurderingene.
Departementet tar utgangspunkt i at målet for omleggingen skal være at det i større grad enn i dag skal lønne seg å øke arbeidsinntekten over et lengre intervall. Flere av høringsinstansene har tatt til orde for å videreføre dagens fribeløp i kombinasjon med lavere reduksjon av uføreytelsen i et intervall mellom 0,4 G og 1,2 G. Departementet er enig i at et fribeløp kan stimulere uføre til å prøve seg i arbeid, men vil bemerke at en slik modell ikke vil fjerne terskelen ved dagens fribeløp, og at modellen vil innebære to terskler. I tillegg vil det i for stor grad øke forskjellen i samlet inntekt til personer med lik arbeidsinntekt og lik inntektshistorikk, men med ulik innvilget uføregrad. Fordelen ved å komme inn i uføreordningen med høy uføregrad vil kunne bli betydelig, som vil gjøre det vanskeligere å stimulere til økt bruk av gradert uføretrygd.
Modellen med 0,1 G i fribeløp og delvis reduksjon opp til 1,2 G (modell c) fikk noe støtte i høringsrunden. Departementet viser til at denne modellen har to terskler og er noe mer administrativt krevende enn de andre modellene, noe som også ble påpekt av enkelte høringsinstanser. I tillegg er fordelen ved å komme inn i ordningen med høy uføregrad noe større med modell c enn i de to modellene uten et fribeløp.
Departementet foreslår derfor å erstatte dagens ordning, som innebærer full reduksjon av ytelsen ved inntekt over et fribeløp på 0,4 G, med en ordning hvor det gis lavere reduksjon innenfor et inntektsintervall fra 0 til 1,2 G. Forslaget vil styrke arbeidsinsentivene ved at uføre får beholde en større del av arbeidsinntekten i et lengre inntektsintervall. Det vil samtidig redusere terskelen ved fribeløpet, som i dag kan ha en begrensende virkning på uføres arbeidstilbud. Departementet legger stor vekt på Sysselsettingsutvalgets anbefaling og viser til at forslaget bygger på en bred analyse og er en del av en større samlet gjennomgang. Forslaget her vil gi en smidigere overgang mellom uføretrygd og arbeid, og legger dermed godt til rette for gjennomføringen av ytterligere tiltak for å øke yrkesdeltakelsen som nå er til vurdering i forbindelse med oppfølgingen av utvalgets øvrige anbefalinger.
På denne bakgrunn foreslås det at det skal fastsettes en inntektsgrense som skal svare til (forventet) inntekt etter uførhet. Det foreslås videre at for overskytende inntekt til og med 1,2 G tilsvarer reduksjonen halvparten av den uføres kompensasjonsgrad. For overskytende inntekt over 1,2 G, skal uføretrygden fortsatt reduseres som i dag, det vil si med den uføres kompensasjonsgrad. Dagens regler for deltakere i VTA hjemlet i forskrift videreføres, det vil si fribeløp på 1 G og deretter ordinær reduksjon.
Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 12-14.
Gjeldende regler for reduksjon av uførepensjon fra både offentlige og private tjenestepensjonsordninger mot arbeidsinntekt, er basert på samme prinsipper som for uføretrygd fra folketrygden. Ved innføringen av ny uførepensjon i tjenestepensjonsordningene etter innføring av den nye uføretrygden i folketrygden fra 2015, ble det lagt avgjørende vekt på hensynet til harmonisering mellom de ulike ordningene på dette punktet. Intensjonen om å stimulere til arbeid for de som har en restarbeidsevne gjelder tilsvarende for folketrygden og offentlige og private tjenestepensjonsordninger. Like regler på dette punktet bidrar også til enklere oversikt for den enkelte. Departementet foreslår derfor at tilsvarende regler som foreslås for uføretrygd etter folketrygdloven, også innføres i regelverket for uførepensjon fra lovfestede offentlige tjenestepensjonsordninger og private tjenestepensjonsordninger.
Tjenestepensjon i kommunal sektor er tariffestet. Det er opp til partene å avtale regler for kommunal tjenestepensjon. Det er mest hensiktsmessig om det innenfor offentlig tjenestepensjon er enhetlige regler for reduksjon av uførepensjon mot arbeidsinntekt. Departementet legger til grunn at endringene som foreslås for de lovfestede tjenestepensjonsordningene også gis virkning for de øvrige offentlige tjenestepensjonsordningene slik som med tidligere endringer i uførepensjon fra offentlig tjenestepensjon. Det ville vært mest hensiktsmessig at det gjøres med samme virkningstidspunkt.
Det vises til lovforslaget, lov om statens pensjonskasse § 29, lov om pensjonsordning for apotekvirksomhet mv § 12, lov om pensjonsordning for sykepleiere § 15 og tjenestepensjonsloven § 8-9.
7.7 Økt rett til hjelpemidler i arbeid
7.7.1 Høringsnotatet
For å støtte opp under arbeidsinsentivene for uføretrygdede ble det foreslått å styrke retten til hjelpemidler. Uføre vil ikke lenger trenge å sannsynliggjøre en minimumsinntekt på 0,4 G for rett til hjelpemidler til bruk i arbeid. Med forslaget vil det være tilstrekkelig at uføretrygden vil bli redusert som følge av inntekt. For deltakere i varig tilrettelagt arbeid (VTA) ble det foreslått å videreføre dagens særregler, det vil si et fribeløp for uføretrygden på 1 G og deretter ordinær reduksjon. Videreføringen av særreglene innebærer at denne gruppen fortsatt må sannsynliggjøre en inntekt på 1 G for rett til hjelpemidler i arbeid.
For stønad til bil i gruppe 1, til bruk i arbeid, ble det foreslått en minimumsinntekt på 1 G, dvs. en innstramming sammenlignet med i dag, pga. hjelpemidlets verdi og innretning.
7.7.2 Høringsuttalelser
Høringsinstansene som har kommentert forslaget på hjelpemiddelområdet er isolert sett positive til å oppheve kravet til minimumsinntekt for rett til stønad til hjelpemidler etter folketrygdloven § 10-5. Høringsinstansene er enige med departementet om at det å redusere kravet til minimumsinntekt kan senke terskelen for å prøve seg i jobb for personer med funksjonsnedsettelser.
Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) og FØL Norge har imidlertid begge uttalt at koblingen mellom retten til hjelpemidler til arbeid og reduksjon av uføretrygden i folketrygdloven § 10-5 bør oppheves. FØL Norge mener det er uheldig at retten til hjelpemidler er knyttet opp mot krav til inntektsevne fordi dette vil føre til at helt uføre og mange med gradert uføretrygd vil kunne falle utenfor ordningen. De mener videre at det er uheldig at reglene ikke anerkjenner verdiskapningen som tilføres samfunnet gjennom frivillig arbeidsinnsats og at uføre med behov for hjelpemidler til å utføre frivillig arbeid er avskåret fra å få dekket dette over folketrygden.
Likestillings- og diskrimineringsombudet foreslår at det bør utredes nærmere hvordan koplingen mellom retten til hjelpemidler i arbeid og krav til reduksjon i uføretrygden kan endres. De henviser til departementets uttalelse om at det uansett gjøres en vurdering av hvorvidt de omsøkte hjelpemidler er nødvendig og hensiktsmessig og at tilknytning til arbeidslivet inn spiller inn i denne vurderingen. I sakene hvor det er snakk om en liten stillingsandel er det lite sannsynlig at det vil gjøres større investeringer på arbeidsplassen.
Likestillings- og diskrimineringsombudet påpeker også at likestillings- og diskrimineringsloven § 22 gir arbeidssøker og arbeidstaker med nedsatt funksjonsevne rett på individuell tilrettelegging. Grensen for arbeidsgivers plikt, er tilrettelegging som utgjør som utgjør en uforholdsmessig byrde for arbeidsgiver. Ombudet bemerker at plikten i seg selv ikke har noen absolutt grense for arbeidstakers inntekt eller stillingsstørrelse, men at tilretteleggingsplikten nok er noe mindre omfattende når det gjelder arbeidstaker i en liten stillingsbrøk.
Når det gjelder forslaget om å gjeninnføre kravet til arbeidsinntekt på 1 G for stønad til bil i gruppe 1, dvs. slik det generelle kravet var før uførereformen i 2015, har Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) uttalt at de ikke kan støtte forslaget. FFO mener at dette vil gjøre ordningen mer usosial og ramme personer med dårlig økonomi, som er avhengig av bil for å ikke bli sosialt isolert og fungere i dagliglivet.
7.7.3 Departementets vurdering og forslag
Sysselsettingsutvalget har både i NOU 2019: 7 Arbeid og inntektssikring og NOU 2021: 2 Kompetanse, aktivitet og inntektssikring påpekt at det er en forutsetning for at personer med fysiske funksjonsnedsettelser skal kunne være i arbeid at de får de hjelpemidlene og den tilretteleggingen de har behov for.
Det kan tenkes at det å sannsynliggjøre en inntekt på over 0,4 G utgjør en barriere for at uføre med usikkert inntektspotensial, og som har behov for hjelpemidler eller tilrettelegging, kan komme i arbeid.
Det vil potensielt bli flere som vil kunne søke og fylle vilkår for hjelpemidler til arbeid dersom all inntekt, eller lavere inntekt enn i dag medfører reduksjon av uføretrygden.
Sysselsettingsutvalget løfter fram at særlig når det gjelder unge mennesker med nedsatt funksjonsevne, vil det være gunstig både for samfunnet og den enkelte dersom man lykkes med inkludering i utdanning og arbeid.
Enklere tilgang til hjelpemidler kan være en viktig forutsetning for at dette skal lykkes. Departementet mener derfor at det ikke er behov for å innføre en egen inntektsgrense for rett til hjelpemidler i arbeid i folketrygdloven § 10-5 for personer som mottar uføretrygd. På denne måten vil det åpnes opp for at uføre med usikkert inntektspotensial, som har behov for hjelpemidler eller tilrettelegging, kan prøve seg i arbeid.
Det gjøres en individuell vurdering i hvert enkelt tilfelle av hvorvidt de omsøkte hjelpemidlene er nødvendige og hensiktsmessige. I de saker hvor det er snakk om en liten stillingsandel er det lite sannsynlig at det vil gjøres større investeringer på arbeidsplassen. Det vil i de fleste tilfeller være snakk om datateknisk utstyr og spesialutviklet programvare.
Utlånte hjelpemidler skal leveres tilbake til hjelpemiddelsentralen når vilkårene ikke lenger er oppfylt. For stønad i form av menneskelige tjenester, som tolketjenester for døve, hørselshemmede og døvblinde, samt lese- og sekretærhjelp for synshemmede, dekkes dette i den grad det er nødvendig. Behov for slike tjenester korrelerer til en viss grad med hvor mye den enkelte jobber og er avhengig av type arbeidsoppgaver og hvordan arbeidsplassen er tilrettelagt. Tjenesten er ofte helt nødvendig for at personer som har behov for disse tjenestene skal kunne komme i jobb.
Når det gjelder høringsinstansenes forslag om å oppheve krav til reduksjon av uføretrygden for at retten til hjelpemidler i arbeid skal inntre, mener departementet at det er gode grunner til å opprettholde en slik kobling.
Retten til hjelpemidler til bruk i arbeid for uføretrygdede er i dag betinget av at uføretrygden blir redusert mot inntekt eller gradert. Ved innføring av nye regler for reduksjon av uføreytelser fra folketrygden vil retten til hjelpemidler i arbeid bli styrket ved at det skal være tilstrekkelig å sannsynliggjøre at uføretrygden vil bli redusert for rett til arbeidshjelpemidler. Ved å oppheve kravet til minimumsinntekt, antar departementet at terskelen for å kunne prøve seg i jobb for denne gruppen senkes.
Den norske hjelpemiddelordningen er generøs og med noen få unntak dekkes stønad til nødvendige og hensiktsmessig hjelpemidler fullt ut, både i arbeids- og dagligliv. Arbeids- og sosialdepartementet mener derfor at det er naturlig og rimelig å knytte retten til arbeidshjelpemidler opp mot et krav til arbeidsinntekt og reduksjon i uføretrygden. På bakgrunn av dette foreslås derfor å videreføre kravet om at uføretrygdede må sannsynliggjøre en inntekt som gjør at uføretrygden vil bli redusert. Departementet understreker at med forslaget til endringer i reglene for reduksjon av uføretrygd, vil det i praksis ikke være noe krav om å sannsynliggjøre noen minste inntekt for hjelpemidler til bruk i arbeid for uføretrygdede.
Stønad til bil i gruppe 1
Departementet vurderer likevel at det bør være et krav til minimumsinntekt for rett til stønad til bil i gruppe 1. Dette skyldes dels bilstønadens størrelse og dels innretningen av stønaden. Departementet mener det er rimelig å stille krav til at mottakere må sannsynliggjøre at det å få tildelt bilen vil føre til en arbeidsinntekt på 1 G, dvs. det generelle kravet slik det var før uførereformen i 2015.
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon påpeker at dette vil gjøre ordningen mer usosial og ramme personer med dårlig økonomi, som er avhengig av bil for å ikke bli sosialt isolert og fungere i dagliglivet.
I tradisjonell forstand er et hjelpemiddel definert som et produkt som er egnet til direkte å avhjelpe/erstatte/kompensere for en funksjonssvikt. Utstyret må være spesiallaget eller spesialtilpasset for funksjonshemmede for å kunne defineres som et hjelpemiddel som kan dekkes over folketrygden. Det å eie egen bil er vanlig i befolkningen for øvrig og anses dermed ikke å være et hjelpemiddel i folketrygdlovens forstand. Det er derfor rimelig at den enkelte dekker utgiftene til selve bilen, men at folketrygden dekker eventuelle ombygginger eller tilpasninger man har behov for, som følge av sin funksjonsnedsettelse.
Bilstønadsordningen ble lagt om i 2015 for å målrette ordningen bedre mot de som har størst behov. Kriteriene for hvem som kunne få stønad til gruppe 2-bil (spesialtilpasset kassebil) ble utvidet til å omfatte personer som har en sterkt begrenset gangfunksjon og som derfor har behov for en dyrere bil enn andre. Samtidig ble tilskuddet til anskaffelse av gruppe 1-bil begrenset til personer som har behov for å komme seg til og fra arbeid eller utdanning. Personer med nedsatt funksjonsevne kan ha særlige utfordringer med å komme seg i arbeid eller med å holde seg i arbeid over tid, og denne gruppen har derfor fortsatt rett til stønad til gruppe 1-bil.
Det er et vilkår for å få stønad til bil i gruppe 1 at man har et reelt og betydelig behov for transport til og fra jobb som ikke kan løses på annen måte enn ved egen bil. For personer som jobber veldig lite, vil det være tvilsomt om de oppfyller dette vilkåret.
Tilskudd til bil i gruppe 1 er en større ytelse. Dette tilsier at det bør stilles et visst krav til minimumsinntekt for at det skal kunne forsvares samfunnsøkonomisk å gi stønad til bil. For personer som har et lite transportbehov i forbindelse med reise til og fra jobb, vil det være andre stønadsordninger som kan bidra til å dekke transportbehovet. Ved å stille et visst minimumskrav til inntekt unngår man også de mest usikre tilfellene hvor stønadsmottaker faller ut av arbeidslivet etter kort tid og taper økonomisk på å betale tilbake ytelsen til Arbeids- og velferdsetaten. Det er stort verditap på biler, og tilskuddet avskrives i mange tilfeller saktere enn verditapet.
Departementet foreslår at dagens krav til minsteinntekt for stønad til bil i gruppe 1, til bruk i arbeid for uføretrygdede, heves fra 0,4 til 1 G, men at dette fastsettes i forskrift. Det foreslås derfor at departementet i folketrygdloven § 10-5 fjerde ledd nytt tredje punktum gis hjemmel til å gi nærmere regler om krav til minste inntekt for rett til visse hjelpemidler i forskrift.
Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 10-5.
7.8 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser
Reduksjon av uføreytelser
Det foreslås at endringene i reglene for reduksjon av uføreytelser, jf. punkt 7.6.3, trer i kraft fra 1. januar 2022.
Inntektsprøvingen mot uføreytelser skjer på årlig basis, og regelendringer må derfor gjelde for hele kalenderår. Den uføre skal opplyse om forventet pensjonsgivende inntekt og om endringer i inntekten. Dersom det er utbetalt for lite eller for mye i uføreytelse, skal det foretas et etteroppgjør. De årlige etteroppgjørene foretas når skatteoppgjøret er klart.
Som det framgår av høringsuttalelsene, har flere av pensjonsleverandørene uttalt at det vil ta noe tid å få gjennomført den nødvendige systemutviklingen, og at endringene tidligst kan tre i kraft 1. januar 2023. Arbeids- og velferdsdirektoratet og Statens pensjonskasse vil med nødvendige omprioriteringer kunne forsere implementeringen. Det må imidlertid legges til grunn at for i hvert fall en del av tjenestepensjonsleverandørene vil systemløsningene først kunne være gjennomført et stykke ut i 2022.
Etteroppgjøret for kalenderåret 2022 blir gjennomført høsten 2023. Departementet legger til grunn at alle pensjonsleverandørene vil få implementert nødvendige systemløsninger i god tid før etteroppgjøret for 2022 skal gjennomføres. Departementet viser til at de nye reglene for reduksjon av uførepensjon fra offentlig og privat tjenestepensjon kun omfatter personer som også mottar uføretrygd fra folketrygden. Personer som kun mottar uførepensjon fra en tjenestepensjonsordning, har i dag ikke noe fribeløp. Det er en ulempe for den enkelte uføre at det kan ta noe tid før den løpende uførepensjonen fra privat eller eventuell kommunal tjenestepensjonsordning blir korrekt redusert i tråd med de nye reglene fra 1. januar 2022. Imidlertid vil den enkeltes uføretrygd fra folketrygden bli korrekt justert etter de nye reglene fra årsskiftet, noe som reduserer ulempen.
Departementet mener derfor at de nye reglene for reduksjon av uføretrygd fra folketrygden og uførepensjon fra de lovfestede offentlige tjenestepensjonsordningene og i rammelovene for privat tjenestepensjon kan tre i kraft med virkning fra 1. januar 2022.
I forslaget til statsbudsjettet for 2022, Prop. 1 S (2021–2022) for Arbeids- og sosialdepartementet, er mindreutgiftene til uføretrygd fra folketrygden i 2022 anslått å utgjøre 250 mill. kroner. Tilsvarende endring i offentlig tjenestepensjon er anslått å gi en innsparing under SPK på 4 mill. kroner. Dersom de kommunale tjenestepensjonsordningene legges om på samme måte, vil det gi en innsparing for kommunal tjenestepensjon. Erfaringsmessig kan det legges til grunn om lag tilsvarende effekt som for SPK.
Pensjonsleverandørene vil ha behov for tilpasning av systemer og informasjon til brukerne. For Arbeids- og velferdsetaten anslås det en engangskostnad på 2,5 mill. kroner til implementeringen.
Forslaget vil ha administrative kostnader for leverandører av private og offentlige tjenestepensjonsordninger ved systemtilpasning og informasjon til kunder og forsikrede, og ved etterarbeid med å sikre at rett uførepensjon har blitt utbetalt i en eventuell overgangsfase fra reglene trer i kraft til systemer, forsikringsavtaler mv. er fullt ut tilpasset. Forslaget vil også innebære arbeid med tilpasning av avtaleverk, endring av administrasjonspremier mv., både for leverandører og arbeidsgivere med uførepensjonsordninger for sine ansatte. Kostnadene kan bli noe større på grunn av kort tid til endringene trer i kraft. Departementet har ikke grunnlag for å tallfeste implementeringskostnaden i det private og offentlige tjenestepensjonsmarkedet.
Hjelpemidler i arbeidslivet for mottakere av uføretrygd
Det foreslås at endringen under punkt 7.7.3 trer i kraft fra samme tidspunkt som endringene i reglene for reduksjon av uføretrygd, det vil si fra 1. januar 2022.
Det er ofte vanskelig å slå fast på forhånd hvor stor betydning hjelpemidlet vil få for hvor mye søkeren kan jobbe. Et hjelpemiddel er bare ett av flere faktorer når det gjelder å fungere i arbeid og det er først når hjelpemidlet er på plass og søkeren får prøve seg i arbeid at man kan se de konkrete effektene av tiltaket. Det er likevel ikke grunn til å tro at forslaget innebærer budsjettmessige konsekvenser av betydning. Kravet om å sannsynliggjøre at inntekten vil overstige fribeløpet praktiseres ikke veldig strengt i dag og det er dermed ikke grunn til å tro at det vil tilkomme mange nye søkere til ordningen.
Som nevnt gjøres en vurdering av hvorvidt de omsøkte hjelpemidler er nødvendig og hensiktsmessig og i denne vurderingen spiller tilknytning til arbeidslivet inn. I sakene hvor det er snakk om en liten stillingsandel er det lite sannsynlig at det vil gjøres større investeringer på arbeidsplassen. Det vil i de fleste tilfeller være snakk om datateknisk utstyr og spesielt utviklet programvare. Utlånte hjelpemidler skal leveres tilbake til hjelpemiddelsentralen når vilkårene ikke lenger er oppfylt. Det er derfor ikke grunn til å tro at redusert krav til minimumsinntekt for rett til arbeidshjelpemidler gir merutgifter av betydning. Forslaget har ingen administrative konsekvenser av betydning.