2 Bakgrunnen for lovforslaget

Det har over tid vært oppmerksomhet og diskusjon rundt registreringen og praktiseringen av regelverket knyttet til ventetid og pasientenes forløp i spesialisthelsetjenesten. Det har blant annet blitt identifisert en risiko for at sammenlignbare henvisninger i større grad enn nødvendig og ønskelig vurderes og registreres ulikt. Det kan føre til at pasienter med sammenlignbare henvisninger gis ulikt utgangspunkt for retten til helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Videre kan det få innvirkning på statistikk og styringsinformasjon om ventetid, som i lys av dette ikke nødvendigvis gir et enhetlig og riktig bilde av den reelle ventetiden i spesialisthelsetjenesten. Det er særlig skillet i reguleringen mellom tidspunkt for utredning og tidspunkt for behandling som vurderes å skape utfordringer og det har blant annet blitt stilt spørsmål ved om reduksjonen i ventetider i perioden 2013 til 2017 var reell.

I lys av dette fikk Helsedirektoratet i juni 2016 i oppdrag å utrede flere forhold knyttet til ventetidsregistrering. I Helsedirektoratets rapport fra mai 2017, Utredning av ventetidsregistrering i spesialisthelsetjenesten IS-2626, konkluderte direktoratet med at ventetiden på nasjonalt nivå samlet sett hadde gått ned. Samtidig mente direktoratet at regelverket måtte forenkles og at de pasientadministrative systemene måtte forbedres. Det ble blant annet foreslått å vurdere å forenkle regelverket ved at pasientene tildeles rett og frist til oppstart av helsehjelp uten at det skilles mellom frist til utredning og behandling, og at pasientrettigheten vurderes som innfridd ved første kontakt.

Som følge av denne rapporten fikk Helsedirektoratet i oppdrag å utrede ulike modeller for hvordan regelverket for pasienters helsehjelp i spesialisthelsetjenesten og tilknyttede registreringer av ventetid burde innrettes og reguleres. I tilknytning til arbeidet fikk direktoratet innspill fra en egen referansegruppe, med bred representasjon fra berørte aktører, samt fra møter, intervjuer og questback-undersøkelser.

I Helsedirektoratets rapport fra juli 2018, Alternative modeller for regulering av pasientforløp og registrering av ventetider i spesialisthelsetjenesten IS-2742, presenterte direktoratet tre ulike modeller for regulering av pasientforløp. Modellene bygger på ulike tilnærminger til innretning av frist, og er sammensatt av ulike kombinasjoner av tiltak og regulering i regelverk, samt målepunkter og indikatorer og regelverk knyttet til disse.

Modell A tilsvarer i hovedsak dagens modell, men med bortfall av skillet mellom utredning og behandling ved fristfastsettelse. I denne modellen skal alle pasienter som gis rett til helsehjelp i spesialisthelsetjenesten, få en frist for når helsehjelpen senest skal starte. Fristen foreslås innfridd ved første oppmøte i spesialisthelsetjenesten. Modellen har fokus på å redusere unødig venting på oppstart av helsehjelpen i starten av pasientforløpet. Videre behandlingsforløp planlegges som i dag, ut fra medisinsk forsvarlighet og uten bindende frister. Modellen suppleres med målinger som strekker seg lenger. Modellen har hovedfokus på oppstart av helsehjelpen. For å styrke hele pasientforløpet ble det foreslått to generelle tiltak: en forløpsplan (en oversikt over hva som skal gjøres videre i forløpet) og en utskrivningsattest.

Modell B har som hovedelementet overgang fra en individuell til en generell frist som er lik for alle pasienter med rett til nødvendig spesialisthelsetjeneste. For pasienter med behov for mer enn en kontakt, skal påfølgende kontakt avtales i tilknytning til hver kontakt. Både brudd på første oppmøte og overskridelse av videre avtalte oppmøter skal måles. For å understøtte modellen ble følgende tiltak foreslått: styrking av henvisningsprosessen og dialog, informasjon som bedrer forståelighet og forutsigbarhet for pasientene, forbedret koordinering av logistikk i det enkelte pasientforløp og mellom foretak, samt innføring av økonomiske virkemidler.

Modell C tar utgangspunkt i en situasjon der pasientene ikke har rett til oppstart av helsehjelp innen en gitt frist og foreslår i stedet tiltak som på andre måter kan støtte opp under prosesser som er av betydning for å få til gode pasientforløp. Pasienten skal innen ti virkedager få svar på henvisningen og informasjon om oppmøtetidspunkt, dette gjelder også når pasienten henvises mellom virksomheter eller mellom avdelinger internt i virksomheter. For å understøtte modellen ble følgende tiltak foreslått: en forløpsplan, en pasientrettet serviceerklæring om hvilke mål som er satt og i hvilken grad de blir oppfylt og målinger som gir informasjon om fremdrift og ventetider i pasientforløpet.

Rapporten ble sendt på høring. Høringen ga ingen klar indikasjon på hvilken modell som ble foretrukket, men flere høringsinstanser pekte på at like viktig som valg av modell, er alle de ikke-rettslige tiltakene for å sikre gode og forsvarlige pasientforløp. Videre var så å si alle høringsinstanser opptatt av at man ser på hele pasientforløpet, og ikke bare på frister knyttet til oppstart av helsehjelpen.