8 Merknader til bestemmelsene

8.1 Endring i smittevernloven

Til § 6-1 første ledd andre punktum

Som følge av lovtekniske omformuleringer og omstruktureringer i bestemmelsene i pasient- og brukerrettighetsloven som regulerer pasientrettighetene knyttet til pasientforløpet i spesialisthelsetjenesten, erstattes henvisningen til tidligere § 2-1 a første og andre ledd og § 2-1 b første og andre ledd i pasient- og brukerrettighetsloven med henvisning til pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 første og andre ledd og § 2-2.

8.2 Endringer i spesialisthelsetjenesteloven

Til § 3-11 første ledd

Som følge av lovtekniske omformuleringer og omstruktureringer i bestemmelsene i pasient- og brukerrettighetsloven som regulerer pasientrettighetene knyttet til pasientforløpet i spesialisthelsetjenesten, erstattes henvisningen til tidligere § 2-1 b og § 2-2 i pasient- og brukerrettighetsloven med henvisning til pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 og § 2-2 a.

Til § 3-16 andre ledd

Som følge av lovtekniske omformuleringer og omstruktureringer i bestemmelsene i pasient- og brukerrettighetsloven som regulerer pasientrettighetene knyttet til pasientforløpet i spesialisthelsetjenesten, erstattes henvisningen til tidligere § 2-1 b andre og fjerde ledd i pasient- og brukerrettighetsloven med henvisning til pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 andre og tredje ledd, § 2-2 a andre og tredje ledd og 2-2 b første ledd første punktum.

Til § 5-2 tredje ledd

Som følge av lovtekniske omformuleringer og omstruktureringer i bestemmelsene i pasient- og brukerrettighetsloven som regulerer pasientrettighetene knyttet til pasientforløpet i spesialisthelsetjenesten, erstattes henvisningen til tidligere § 2-1 b fjerde ledd i pasient- og brukerrettighetsloven med henvisning til pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 b første ledd.

8.3 Endringer i pasient- og brukerrettighetsloven

Til § 2-1

Bestemmelsen erstatter tidligere § 2-1 a.

Det vises til særmerknadene til § 2-1 a i Prop. 91 L (2010–2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven).

Til § 2-2

Ny § 2-2, § 2-2 a og § 2-2 b erstatter samlet tidligere § 2-1 b og § 2-2. Formålet med ny § 2-2, sammen med ny § 2-2 a og § 2-2 b, er at de til sammen skal gjøre det lettere å forstå og få en helhetlig oversikt over hva pasientrettighetene knyttet til pasientforløpet i spesialisthelsetjenesten omfatter.

Reguleringen i denne nye bestemmelsen medfører ikke noen materielle endringer. De nærmere angitte vilkårene for rett til nødvendig helsehjelp i bestemmelsens andre ledd utgjør imidlertid en tilføyelse av vilkårene som også fremgår av prioriteringsforskriften § 2. Disse vilkårene fremgikk ikke tidligere av loven.

Bestemmelsen regulerer rett til helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Spesialisthelsetjeneste er ikke nærmere definert, men er en samlebetegnelse på den type helsetjenester som ikke er lagt til den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Skillet mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten kan være flytende. Det avgjørende er imidlertid at tjenestenivåene samarbeider slik at pasienten får god og forsvarlig helsehjelp.

Bestemmelsens første ledd fastslår at pasienten har rett til øyeblikkelig hjelp fra spesialisthelsetjenesten, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 3-1. Dette innebærer en plikt for spesialisthelsetjenesten til å yte helsehjelp når hjelpen er påtrengende nødvendig. Vurderingen av hva som er påtrengende nødvendig må avgjøres ut fra forsvarlig medisinsk skjønn i hvert enkelt tilfelle. Retten til øyeblikkelig hjelp korresponderer med helsepersonellets plikt til å yte øyeblikkelig hjelp, jf. helsepersonelloven § 7.

En øyeblikkelig hjelp-situasjon vil som et alminnelig utgangspunkt være en situasjon der det oppstår akutt behov for undersøkelse og behandling, blant annet for å gjenopprette og/eller vedlikeholde vitale funksjoner, for å forhindre og/eller begrense alvorlig funksjonsnedsettelse som følge av skade eller sykdom, eller for å gi adekvat smertebehandling ved smerter av kortvarig art. Pasienten har behov for behandling umiddelbart, til forskjell fra planlagt behandling der det kan gå noe tid fra pasienten blir henvist til pasienten får helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. For psykisk helsevern gir forskrift 16. desember 2011 nr. 1258 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern m.m. (psykisk helsevernforskriften) § 1 nærmere bestemmelser om når plikten til å yte øyeblikkelig hjelp inntrer.

Det fremgår av bestemmelsens andre ledd at pasienter har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten ut ifra nærmere angitte vilkår. Lovens § 2-1 andre ledd om nødvendig hjelp fra kommunens helse- og omsorgstjeneste og § 2-2 andre ledd må ses i sammenheng. Spesialisthelsetjenesten og kommunen må ut fra forsvarlighetskravet vurdere sin plikt til å yte den hjelp som pasienten har behov for. Ved en konkret henvendelse fra en pasient, kan verken spesialisthelsetjenesten eller kommunen avvise pasienten med den begrunnelse at man ikke har ansvaret for den tjenesten pasienten har behov for. Det vil si at dersom en pasient oppsøker den kommunale helse- og omsorgstjenesten, må pasienten vurderes. Dersom kommunen ikke kan gi pasienten forsvarlige helse- og omsorgstjenester, må pasienten henvises videre. Dette vil gjelde tilsvarende for spesialisthelsetjenesten. I et konkret tilfelle hvor pasienten ikke har fått oppfylt de rettigheter som følger av lovgivningen, vil klage- og/eller tilsynsmyndighetene måtte vurdere ut fra de konkrete omstendighetene hvilket nivå som ikke har oppfylt sitt lovpålagte ansvar.

Begrepet «nødvendig helsehjelp» skal tolkes slik at det gir krav på nødvendig helsehjelp med en forsvarlig standard, basert på en individuell helsefaglig vurdering av behov. Det er vanskelig å angi presist hva som er nødvendig helsehjelp. Omfang og nivå må derfor vurderes konkret. Det avgjørende må være pasientens behov ut fra en helsefaglig vurdering. Retten til nødvendig helsehjelp omfatter ikke eksperimentell eller utprøvende behandling. Det er imidlertid i spesielle tilfeller åpnet for at enkeltpasienter med sjeldne sykdomstilstander kan få eksperimentell eller utprøvende behandling i utlandet.

De nærmere angitte vilkårene for rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten fremgår nå av loven. Pasienten har slik rett når pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen og den forventede ressursbruken står i et rimelig forhold til den forventede nytten av helsehjelpen. Disse vilkårene, som tidligere kun fremgikk av prioriteringsforskriften § 2, fremgår nå også direkte av loven. Det første vilkåret er at pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen. Forventet nytte av helsehjelpen skal vurderes ut ifra om kunnskapsbasert praksis tilsier at helsehjelpen kan øke pasientens livslengde eller livskvalitet gjennom å gi økt sannsynlighet for overlevelse eller redusert funksjonstap, fysisk eller psykisk funksjonsforbedring og/eller reduksjon av smerter, fysisk eller psykisk ubehag. Det andre vilkåret er at det foreligger et rimelig forhold mellom kostnadene ved behandlingen og den forbedring av pasientens helsetilstand behandlingen forventes å gi.

Vilkårene for rett til nødvendig helsehjelp bygger på sammenhengen mellom en medisinsk vurdering av behov, muligheten for å forbedre den ved helsehjelp og helsehjelpens kostnadseffektivitet. Vilkårene skal vurderes samlet.

Pasienten skal tildeles en rett til nødvendig helsehjelp dersom en helsefaglig vurdering tilsier at pasienten har et behov for spesialisthelsetjenester. Det er dermed ikke pasientens egen oppfatning av behov som skal avgjøre om pasienten har en rett eller ikke, men en konkret individuell helsefaglig vurdering av behov.

Selv om en pasient har et rettskrav på nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten betyr ikke det at pasienten i utgangspunktet har krav på en bestemt type tjeneste eller helsehjelp på et bestemt nivå. Dersom en pasient har krav på nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten er det spesialisthelsetjenesten som må vurdere, og i utgangspunktet beslutte, hva slags helsehjelp som skal tilbys, ut fra det tilbud og de ressurser som foreligger.

Spesialisthelsetjenesten står imidlertid ikke helt fritt. Formålsbestemmelsene i spesialisthelsetjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven er utgangspunktet, og det skal tas hensyn til pasientens ønsker og synspunkter. Forsvarlighetskravet innebærer også at dersom en bestemt type tjeneste er eneste alternativ for å yte et forsvarlig tilbud til pasienten, har pasienten også et rettskrav på den bestemte tjenesten. Det vises for øvrig til uttalelsen fra en samlet helse- og omsorgskomite nederst på side 6 i Innst. 93 L (2019–2020) i tilknytning til behandlingen av forslaget om lovfesting av systemet for nye metoder:

«De individuelle vurderingene skal ta utgangspunkt i den enkeltes behov og faktiske muligheter for å diagnostisere og behandle sykdom. Komiteen legger til grunn at den individuelle rettigheten til nødvendig helsehjelp skal være i samsvar med internasjonale forpliktelser. Personer med sjeldne sykdommer har samme rett til tilpasset medisinsk behandling i samsvar med de rettslige forpliktelsene til å ivareta likhet og likeverd.»

I bestemmelsens tredje ledd presiseres det at retten til nødvendig spesialisthelsetjeneste gjelder de tjenester som spesialisthelsetjenesten har ansvaret for å yte og finansiere. Det betyr at den individuelle rettigheten ikke går lengre enn hva spesialisthelsetjenesten er forpliktet til å yte av tjenester. Spesialisthelsetjenesten kan tilby pasienten tjenester som går utover nødvendig helsehjelp, men pasienten har ikke et rettskrav på slik helsehjelp. Det vises til nærmere omtale i de generelle merknadene i kapittel 9 i Prop. 55 L (2018–2019).

Formålet bak systemet for nye metoder, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 4-4, er å sikre likeverdige tjenester til alle pasienter, uavhengig av geografi. Dette vil bli undergravet dersom helsepersonell foretar individuelle vurderinger i strid med beslutninger fattet i systemet for nye metoder. De beslutninger som blir fattet i systemet for nye metoder skal implementeres i spesialisthelsetjenesten og følges når enkeltpasienter skal gis helsehjelp. Det sikrer at helsepersonell, pasienter og andre gis forutsigbarhet og forståelse for hvordan systemet henger sammen, og hva som kan forventes av helsehjelp i den offentlige spesialisthelsetjenesten.

Det vises for øvrig til særmerknadene til § 2-1 b i Prop. 91 L (2010–2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven), Prop. 118 L (2012–2013) Endringer i pasient- og brukerrettighetsloven mv. (rett til nødvendig helsehjelp og pasientrettighetsdirektivet m.m.) og Prop. 55 L (2018–2019) Endringer i spesialisthelsetjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven (lovfesting av systemet for nye metoder m.m.).

Til § 2-2 a

Bestemmelsen erstatter deler av tidligere §§ 2-1 b og 2-2.

Ny § 2-2, § 2-2 a og § 2-2 b erstatter samlet tidligere § 2-1 b og § 2-2. Formålet med ny § 2-2 a, sammen med ny § 2-2 og § 2-2 b, er at de til sammen skal gjøre det lettere å forstå og få en helhetlig oversikt over hva pasientrettighetene knyttet til pasientforløpet i spesialisthelsetjenesten omfatter.

Regulering i denne nye bestemmelsen medfører ikke noen materielle endringer, med unntak av at skillet mellom tidspunkt for oppstart av utredning og oppstart av behandling i tidligere pasient- og brukerrettighetslov § 2-2 oppheves og erstattes av «tidspunktet for oppstart av helsehjelpen», jf. bestemmelsens andre ledd andre punktum og tredje ledd bokstav b.

Bestemmelsens andre og tredje ledd har to hovedformål. For det første skal de sikre at spesialisthelsetjenesten raskt vurderer henvisningene. For det andre skal de sikre at det gis en rask tilbakemelding til pasient og henvisende instans om resultatet av vurderingen.

Det følger av bestemmelsens andre ledd at pasient som henvises til spesialisthelsetjenesten har rett til å få en vurdering fra spesialisthelsetjenesten av om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp innen 10 virkedager etter at spesialisthelsetjenesten har mottatt henvisningen. Det følger videre av bestemmelsen at pasient som vurderes å ha rett til nødvendig helsehjelp samtidig har rett til å få fastsatt en faglig forsvarlig tidsfrist for å få helsehjelpen påbegynt og rett til å få fastsatt tidspunkt for oppstart av helsehjelpen innenfor denne tidsfristen. Retten til vurdering gjelder enhver pasient som henvises til spesialisthelsetjenesten og det presiseres i andre punktum at vurderingen skal skje på grunnlag av henvisningen.

Det fremgår videre av bestemmelsens andre ledd at tidspunktet for oppstart av helsehjelpen skal settes før tidsfristen for å få helsehjelpen påbegynt. Presiseringen av at tidspunktet for oppstart av helsehjelpen skal settes før tidsfristen for å få helsehjelpen påbegynt, innebærer blant annet at dersom spesialisthelsetjenesten må endre tidspunktet som er formidlet til pasienten, skal det gis et nytt tidspunkt til pasienten innenfor den samme tidsfristen. Dersom spesialisthelsetjenesten ikke er i stand til å finne et tidspunkt før tidsfristen, skal spesialisthelsetjenesten umiddelbart kontakte Helfo, jf. § 2-2 b første ledd.

Det er viktig å understreke at for at tidsfristen skal være oppfylt, må en reell ytelse av helsehjelpen i form av enten utredning eller behandling være påbegynt. Departementet vil understreke at tidspunktet for «oppstart av helsehjelpen» innebærer at det må være tidspunktet for når utredningen eller behandlingen reelt skal påbegynnes. Et tidspunkt for innledende samtale som ikke omfatter aktiviteter som medfører at utredningen eller behandlingen reelt påbegynnes, vil således ikke oppfylle kravet om fastsettelse av tidspunktet for oppstart av helsehjelpen. Samtidig innebærer formuleringen at det ikke nødvendigvis er behov for at dette er et tidspunkt for fysisk oppmøte på en lokasjon. Departementet mener at det er viktig at lovgivningen er teknologinøytral og åpner for å ta i bruk løsninger som er kostnadseffektive og brukervennlige. Det medfører at for eksempel også tidspunkt for en digital konsultasjon kan oppfylle kravet, såfremt en slik konsultasjon vil omfatte aktiviteter som medfører at utredningen eller behandlingen reelt påbegynnes.

Fristen relaterer seg til når helsehjelpen skal være påbegynt, enten i form av utredning eller behandling. Når helsehjelpen påbegynnes skal pasienten også ha et videre forsvarlig pasientforløp, selv om det ikke settes nye tidsfrister. Det innebærer at det ikke er anledning til å ha en første konsultasjon med en pasient før tidsfristen, for så å la pasienten vente uforsvarlig lenge på videre utredning eller behandling. Forsvarlighetskravet gjelder hele pasientforløpet, slik at selv om det ikke er lovregulerte frister for forløpet etter oppstart, skal pasienten utredes og behandles innen forsvarlig tid.

Tidsfristen skal settes på grunnlag av en konkret helsefaglig vurdering av den enkelte pasient. Pasienten har rettskrav på at det fastsettes en tidsfrist og spesialisthelsetjenesten får en korresponderende plikt til å fastsette tidsfristen. Den tidsfristen som fastsettes er avgjørende for når pasienten kan kreve oppfyllelse av retten til å få helsehjelpen påbegynt. Tidsfristen kan ikke settes til et senere tidspunkt enn når medisinsk forsvarlighet krever at pasienten gis nødvendig helsehjelp.

Dersom det skulle vise seg at pasienten trenger helsehjelp på et tidligere tidspunkt, for eksempel fordi helsetilstanden har forverret seg, følger det av kravet til forsvarlighet at pasienten skal ha helsehjelp på et tidligere tidspunkt.

Det følger av bestemmelsens tredje ledd at innen de samme 10 dagene har pasienten rett til å få informasjon fra spesialisthelsetjenesten om både vurderingen av retten til nødvendig helsehjelp, det fastsatte tidspunktet for oppstart av helsehjelpen, den fastsatte tidsfristen for når helsehjelpen senest skal være påbegynt og klageadgangen, klagefristen og den nærmere fremgangsmåten ved klage. Det følger også av dette leddet at henvisende instans skal få samme informasjon som pasienten. Tidspunkt for oppstart av helsehjelpen og tidsfrist for når helsehjelpen senest skal være påbegynt forutsetter at pasienten er vurdert til å ha rett til nødvendig helsehjelp.

Det følger av bestemmelsens fjerde ledd at pasienten har rett til raskere vurdering enn innen 10 virkedager, ved mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom. Grensen mellom øyeblikkelig hjelp og nødvendig helsehjelp er ikke alltid klar, men pasienter skal prioriteres ut fra en helsefaglig vurdering av alvorlighets- og hastegrad. Det innebærer at pasienter som henvises med mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom, skal prioriteres raskere enn pasienter hvor henvisningen tilsier at tilstanden er mindre alvorlig.

I bestemmelsens femte ledd andre punktum gis de regionale helseforetakene myndighet til å bestemme hvilke private virksomheter som skal kunne tildele pasienter rett til spesialisthelsetjeneste og fastsette tidsfrist og tidspunkt etter andre ledd. Retten til å delegere gjelder kun innenfor det området det er inngått avtale om. Det innebærer at dersom en virksomhet leverer et bredt spekter av spesialisthelsetjenester, men kun har avtale om å levere tjenester på et begrenset område, kan delegasjonen til å tildele pasient- og brukerrettigheter kun gjelde den delen avtalen omhandler. Dersom avtalen for eksempel gjelder kneoperasjoner, vil den private virksomheten kun ha kompetanse til å rettighetsvurdere pasienter som er aktuelle for slik behandling.

Dersom private virksomheter som har fått delegert kompetanse til å rettighetsvurdere mottar henvisninger som tilsier at pasienten har behov for andre tjenester enn det den private virksomheten etter avtalen kan levere, skal pasienten viderehenvises til det offentlige eller annen privat virksomhet som har kompetanse til å rettighetsvurdere på feltet.

Det er det regionale helseforetaket som har avtale med den private virksomheten som avgjør hvorvidt kompetanse til å rettighetsvurdere skal delegeres eller ikke. Det vil være naturlig å avgjøre dette ut fra en totalvurdering av for eksempel behovet i regionen, kompetansen og kapasiteten til den private virksomheten og hensynet til effektiv ressursutnyttelse. Det regionale helseforetaket kan stille vilkår i forbindelse med delegasjon av vurderingskompetanse. Videre kan det regionale helseforetaket på ethvert tidspunkt trekke tilbake en slik delegasjon.

Det fremgår av bestemmelsens sjette ledd første punktum at departementet kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser om fastsettelse av, og informasjon om, tidsfristen etter andre ledd, herunder tidsfristen for barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet. Det fremgår videre av bestemmelsens sjette ledd andre punktum at departementet kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser om fastsettelse av tidspunktet etter andre ledd og om at visse pasientgrupper skal ha rett til vurdering raskere enn innen 10 virkedager.

Av bestemmelsens sjette ledd tredje punktum fremgår det at departementet også kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser om hvilke private virksomheter som skal ha adgang til å vurdere retten til nødvendig helsehjelp og fastsette tidsfristen og tidspunktet etter andre ledd.

Det vises for øvrig til særmerknadene til § 2-1 i Ot.prp. nr. 12 (1998–99) Lov om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven), særmerknadene til §§ 2-1 og 2-2 i Ot.prp. nr. 63 (2002–2003) Om lov om endringer i lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) m.m., særmerknadene til §§ 2-1 og 2-2 i Ot.prp. nr. 53 (2006–2007) Om lov om endringer i pasientrettighetsloven m.m. (ventetidsgaranti for barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet og justeringer etter rusreformen), særmerknadene til § 2-1 b i Prop. 91 L (2010–2011) Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven), særmerknadene til §§ 2-1 b og 2-2 i Prop. 118 L (2012–2013) Endringer i pasient- og brukerrettighetsloven mv. (rett til nødvendig helsehjelp og pasientrettighetsdirektivet m.m.) og særmerknadene til § 2-1 b i Prop. 56 L (2014–2015) Endringer i pasient- og brukerrettighetsloven og spesialisthelsetjenesteloven (fritt behandlingsvalg).

Til § 2-2 b

Ny § 2-2, § 2-2 a og § 2-2 b erstatter samlet tidligere § 2-1 b og § 2-2. Formålet med ny § 2-2 b, sammen med ny § 2-2 og § 2-2 a, er at de til sammen skal gjøre det lettere å forstå og få en helhetlig oversikt over hva pasientrettighetene knyttet til pasientforløpet i spesialisthelsetjenesten omfatter.

Regulering i denne nye bestemmelsen medfører ikke noen materielle endringer. Det fremgår av bestemmelsens første ledd første punktum at dersom det regionale helseforetaket ikke sørger for at pasienten får helsehjelpen påbegynt innen den fastsatte tidsfristen etter § 2-2 a, har pasienten rett til å få den påbegynt uten opphold, om nødvendig hos en privat tjenesteyter. Det fremgår videre av andre punktum at dersom spesialisthelsetjenesten ikke kan fastsette et tidspunkt for oppstart av helsehjelpen før den fastsatte tidsfristen etter § 2-2 a, eller tidspunktet senere må endres slik at tidsfristen ikke kan overholdes, skal spesialisthelsetjenesten umiddelbart kontakte Helfo. Det fremgår av tredje punktum at spesialisthelsetjenesten uten hinder av taushetsplikten kan gi nødvendige helseopplysninger til Helfo, dersom det er nødvendig for å sikre at pasienten får nødvendig helsehjelp innen forsvarlig tid. Det vises til lovens § 2-4 a andre ledd bokstav a hvor rettigheten presiseres ytterligere og settes i sammenheng med andre dekningsordninger for helsehjelp i utlandet.

Det vises for øvrig til særmerknadene til § 2-1 i Ot.prp. nr. 63 (2002–2003) Om lov om endringer i lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) m.m., særmerknadene til § 2-1 b i Prop. 80 L (2018–2019) Endringer i pasient- og brukerrettighetsloven mv. (helsehjelp i utlandet), særmerknadene til § 2-2 i Prop. 118 L (2012–2013) Endringer i pasient- og brukerrettighetsloven mv. (rett til nødvendig helsehjelp og pasientrettighetsdirektivet m.m.).

Til § 2-4 første og andre ledd

Som følge av lovtekniske omformuleringer og omstruktureringer i bestemmelsene i pasient- og brukerrettighetsloven som regulerer pasientrettighetene knyttet til pasientforløpet i spesialisthelsetjenesten, erstattes henvisningen i første ledd til tidligere § 2-2 og § 2-1 b i pasient- og brukerrettighetsloven med henvisning til pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 a og § 2-2. Videre erstattes henvisningen i andre ledd til tidligere § 2-1 b andre ledd i pasient- og brukerrettighetsloven med henvisning til pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 andre ledd.

Til § 2-4 a andre ledd bokstav a

Som følge av lovtekniske omformuleringer og omstruktureringer i bestemmelsene i pasient- og brukerrettighetsloven som regulerer pasientrettighetene knyttet til pasientforløpet i spesialisthelsetjenesten, erstattes henvisningen til § 2-1 b i pasient- og brukerrettighetsloven med henvisning til pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2.

Til § 2-5 d bokstav a til e

Som følge av lovtekniske omformuleringer og omstruktureringer i bestemmelsene i pasient- og brukerrettighetsloven som regulerer pasientrettighetene knyttet til pasientforløpet i spesialisthelsetjenesten, erstattes henvisningen i bokstav a til tidligere § 2-1 b andre ledd andre punktum i pasient- og brukerrettighetsloven med til henvisning til pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 a andre ledd tredje punktum. Samtidig endres ordet «frist» til «tidsfrist» både i bokstav a og bokstav b. Videre erstattes henvisningen i bokstav b til tidligere § 2-1 b fjerde ledd og andre ledd andre punktum i pasient- og brukerrettighetsloven med henvisning til pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 b første ledd og § 2-2 a andre ledd tredje punktum, henvisningen i bokstav c til tidligere § 2-2 første ledd første punktum i pasient- og brukerrettighetsloven med henvisning til pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 a andre ledd bokstav a, henvisningen i bokstav d til tidligere § 2-2 første ledd fjerde punktum i pasient- og brukerrettighetsloven med henvisning til pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 a andre ledd bokstav b og henvisningen i bokstav e til tidligere § 2-2 andre ledd i pasient- og brukerrettighetsloven med henvisning til pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 første ledd. I tillegg endres ordene «når utredning eller behandling skal settes i gang» til «oppstart av helsehjelpen» i bokstav d.

Til § 7-4 andre ledd

Det fremgår av andre ledd at tilsynsmyndigheten i tillegg til å gi administrativ reaksjon etter helsepersonelloven kapittel 11 også kan gi pålegg til virksomhet etter helsetilsynsloven § 8 og spesialisthelsetjenesteloven § 7-1. Dette synliggjør at det ikke bare er brudd på helsepersonelloven og individfeil som er gjenstand for tilsynets vurdering av mulig pliktbrudd.

Tilsynsmyndigheten kan også inngi anmeldelse av forhold når tilsynsmyndigheten vurderer at et mulig lovbrudd bør forfølges av det offentlige. Det vises for øvrig til påtaleinstruksen § 7-3 andre ledd, som fastsetter at anmeldelse av overtredelse av bestemmelser hvor det er etablert en særskilt kontrollmyndighet, bør forelegges vedkommende myndighet før etterforsking iverksettes. Dersom både straff og administrativ sanksjon kan være en aktuell reaksjon mot samme forhold, har påtalemyndigheten og vedkommende forvaltningsorgan en plikt til å samordne valg av reaksjon, jf. straffeprosessloven § 229 og forvaltningsloven § 47.

8.4 Endring i pasientskadeloven

Til § 19 andre punktum

Ved lov 20. desember 2019 nr. 104 om endringer i pasient- og brukerrettighetsloven mv. (helsehjelp i utlandet) ble henvisningen til «tjenesteyter utenfor riket» fjernet fra § 2-1 b fjerde ledd. I tillegg ble rettigheten som inntil da hadde vært regulert i tidligere § 2-1 b femte ledd i pasient- og brukerrettighetsloven flyttet til pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4 a andre ledd bokstav a, samtidig som rettigheten ble presisert ytterligere og sett i sammenheng med andre dekningsordninger for helsehjelp i utlandet.

Som følge av denne lovendringen fjernes henvisningen til pasient- og brukerrettighetsloven tidligere § 2-1 b fjerde ledd, slik at det kun henvises til pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4 a andre ledd bokstav a.

8.5 Endring i brukerromsloven

Til § 6 tredje ledd første punktum

Som følge av lovtekniske omformuleringer og omstruktureringer i bestemmelsene i pasient- og brukerrettighetsloven som regulerer pasientrettighetene knyttet til pasientforløpet i spesialisthelsetjenesten, erstattes henvisningen i tredje ledd første punktum til tidligere § 2-1 a i pasient- og brukerrettighetsloven med henvisning til pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1.

8.6 Endring i helsetilsynsloven

Til § 4 andre ledd tredje punktum

Bestemmelsene om tilsyn i tidligere kommunelov kapittel 10 A er i hovedsak videreført i den nye kommuneloven kapittel 30. Bestemmelsene i kapittel 30 trådte i kraft høsten 2019. Ved en inkurie er imidlertid ikke lovhenvisningen i helsetilsynsloven endret tilsvarende.

Departementet foreslår på bakgrunn av dette at helsetilsynsloven § 4 andre ledd tredje punktum endres, slik at den henviser til reglene i kommuneloven kapittel 30.