2 Bakgrunnen for lovforslaget

2.1 Storbritannias uttreden av EU

Den britiske regjeringen underrettet EU formelt 29. mars 2017 om at Storbritannia ønsker å tre ut av EU. Dette var et resultat av folkeavstemningen om fortsatt britisk medlemskap i EU avholdt 23. juni 2016, hvor et flertall i det britiske folket stemte for å forlate unionen. I henhold til traktaten om Den europeiske union (TEU) artikkel 50 har partene to år på seg til å bli enige om vilkårene for uttreden. Det betyr at Storbritannia forlater EU 29. mars 2019 klokken 23 britisk tid (midnatt norsk tid), med mindre partene i fellesskap blir enige om å forlenge forhandlingsperioden. Fra dette tidspunktet er Storbritannia ikke lenger part i traktaten om Den europeiske union (TEU), traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV) og Euratomtraktaten, som er de tre traktatene som danner grunnlaget for EU-medlemskapet.

2.2 Nærmere om utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia

Den 14. november 2018 ble Storbritannia og EU enige om en utmeldingsavtale1 som regulerer forhold som er nødvendige for å gjennomføre Storbritannias uttreden av EU og Euratom, samt etablerer en overgangsperiode fra 30. mars 2019 og frem til 31. desember 2020. Den britiske regjeringen stilte seg bak avtaleutkastet, og på det ekstraordinære EU-toppmøtet 25. november 2018 ble avtaleutkastet godkjent av EUs medlemsstater. Avtalen omfatter det økonomiske oppgjøret, videreføring av rettigheter for unionsborgere og britiske borgere som har benyttet seg av retten til fri bevegelse, regler om trygdekoordinering for unionsborgere og britiske borgere som har opptjent trygderettigheter, og bestemmelser om utfasing av Storbritannia fra en rekke pågående prosesser og samarbeid mellom avtalepartene. I tillegg inneholder den flere protokoller og vedlegg, hvorav den viktigste er en protokoll om grensen mellom Irland og Nord-Irland, med en tilbakefallsløsning («the backstop») basert på et felles tollområde dersom en ny handelsavtale ikke er på plass ved utløpet av en overgangsperiode.

I tillegg til selve utmeldingsavtalen er det også fremforhandlet en politisk erklæring2 som nedfeller partenes intensjoner med hensyn til forhandlingene om det fremtidige avtalemessige forholdet mellom EU og Storbritannia. Slike forhandlinger vil etter planen starte umiddelbart etter uttredenen.

Pakken med utmeldingsavtalen og den politiske erklæringen ble nedstemt med et stort flertall i det britiske underhuset 15. januar 2019. Videre stemte et flertall i Underhuset 29. januar 2019 for å gjenåpne forhandlingene med EU med sikte på å erstatte løsningen for grensen i Irland med en annen løsning. Det er foreløpig usikkerhet knyttet til prosessen videre i det britiske underhuset.

Norge må fortsatt være forberedt på flere mulige utfall, både en britisk uttreden med og en uttreden uten en utmeldingsavtale. Hvorvidt den fremforhandlete utmeldingsavtalen i en eller annen form vil bli undertegnet før 29. mars 2019 og tre i kraft fra 30. mars 2019, eventuelt på et senere tidspunkt, er foreløpig usikkert. Slik forholdene fremstår i dag kan det ikke utelukkes at Storbritannia går ut av EU uten en avtale 29. mars 2019.

Det legges imidlertid til grunn at dersom det blir en ordnet uttreden av EU for Storbritannia, vil utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia inkludere en overgangsperiode i tråd med det utkastet som nå foreligger. Den foreslåtte loven sikrer gjennomføringen av en slik overgangsperiode i norsk rett.

2.3 Utmeldingsavtalens regulering av overgangsperioden

Når Storbritannia opphører å være EU-medlem, opphører staten også formelt å være part i EØS-avtalen3 og i øvrige avtaler Storbritannia er bundet av i dag i kraft av å være EU-medlem.

Utmeldingsavtalen inneholder en overgangsperiode som innebærer at Storbritannia skal behandles «som om» Storbritannia fortsatt er EU-medlem i relasjon til alle EUs folkerettslige avtaler i denne perioden. Denne enigheten mellom EU og Storbritannia er nedfelt i del IV av utmeldingsavtalen. Se nærmere omtale under punkt 5.1.

2.4 Omfanget av Norges avtaler som berøres av overgangsperioden

Overgangsperioden vil berøre en lang rekke avtaler Norge har med EU, og som potensielt kan få anvendelse overfor Storbritannia i overgangsperioden.

I henhold til Norges traktatregister på Lovdata har Norge pr. 21. februar 2019 om lag 100 avtaler med EU. Dette tallet inkluderer bilaterale avtaler og enkelte avtaler som er inngått i en EFTA-kontekst, men ikke multilaterale avtaler. Se oversikt i vedlegg 3. Norges traktatregister har ikke separat registrering på EU som part i multilaterale avtaler. EUs traktatregister lister 136 multilaterale avtaler hvor EU og Norge er part, hvorav også noen avtaler med EFTA-stater er klassifisert som multilaterale. I noen tilfeller er også Storbritannia part i slike multilaterale avtaler ved siden av EU, men hvor det er uklart om Storbritannias partsstilling gjelder for Det forente kongerike eller for Storbritannias oversjøiske land og territorier som ikke er omfattet av EU-medlemskapet. Tallene over er ikke helt presise, da enkelte avtaler etter sitt innhold kan være utdaterte, men gir en viss indikasjon på antallet avtaler som omfattes.

Den klart mest betydningsfulle avtalen Norge har med EU, er EØS-avtalen. Over 12 300 rettsakter er innlemmet i EØS-avtalen, hvorav ca. 6 000 rettsakter er i kraft i dag. Både hoveddelen av avtalen og disse rettsaktene er gjennomført i norsk rett og har medført at store deler av lovverket er tett integrert med EØS-avtalen. Hver enkelt beslutning i EØS-komiteen om å innlemme nye rettsakter i EØS-avtalen innebærer at det inngås en ny folkerettslig bindende avtale mellom Norge og de øvrige to EØS/EFTA-statene og EU. Den 31. desember 2018 utgjorde det totale antallet EØS-komitébeslutninger 4 341. Tilsvarende er eksempelvis hver beslutning om innlemmelse av nye rettsakter under Schengen-avtalen å regne som en folkerettslig bindende avtale. Disse tallene kommer i tillegg til tallene for bilaterale og multilaterale avtaler nevnt ovenfor.