9 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

Til § 1

Bestemmelsen angir lovens formål, som er å gjennomføre i norsk rett en overgangsperiode i forbindelse med Storbritannias uttreden av EU. Overgangsperioden som gjennomføres tilsvarer den overgangsperiode som er nedfelt i utmeldingsavtalen mellom Storbritannia og EU.

Til § 2

I bestemmelsens første ledd gis en legaldefinisjon av begrepet overgangsperiode. Begrepet skal forstås som tidsrommet fra det tidspunkt Storbritannia trer ut av EU, og til og med 31. desember 2020.

I bestemmelsens annet ledd slås det fast at bestemmelser i lov, stortingsvedtak og forskrift som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter EØS-avtalen, skal i overgangsperioden anvendes som om Storbritannia fortsatt er medlem av EU. Dette vil innebære at Storbritannia i perioden skal anses omfattet av EØS-avtalen og ikke behandles som tredjestat i relasjon til EØS-reglene. Bestemmelsen vil dermed blant annet ha virkning for EØS-loven, herunder forrangsbestemmelsen som følger av EØS-loven § 2. Bestemmelsen i herværende lov innebærer at forrangsbestemmelsen i EØS-loven skal forstås som om Storbritannia fortsatt er medlem av EU og omfattet av EØS-avtalen i overgangsperioden.

Videre slås det i § 2 annet ledd fast at tilsvarende skal gjelde for bestemmelser i lov, stortingsvedtak og forskrift som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter andre avtaler som er bindende mellom Norge og EU, mellom Norge og EUs medlemsstater når de har handlet på vegne av EU, eller med EU og medlemsstatene sammen. Dette vil omfatte Schengen-samarbeidet og om lag 100 andre bilaterale avtaler og EFTA-avtaler Norge har inngått med EU, samt en rekke multilaterale avtaler hvor Storbritannia er omfattet i kraft av å være medlem av EU, som for eksempel Luganokonvensjonen. Alternativet stortingsvedtak vil i hovedsak dekke videreføring av tolltariffen overfor Storbritannia.

§ 2 tredje ledd slår fast at bestemmelser i norsk rett som fastsetter særlige rettigheter og plikter for fysiske og juridiske personer i EØS, eller knytter rettsvirkninger til at handlinger har skjedd innenfor EØS, skal anvendes som om Storbritannia fortsatt er medlem av EU og omfattet av EØS-avtalen i overgangsperioden. Bestemmelsen er med dette en sikkerhetsventil som sikrer full kontinuitet i anvendelsen av norsk lovgivning overfor rettssubjekter med tilknytning til Storbritannia m.v., også der det kan være uklart om det foreligger bakenforliggende EØS-forpliktelser.

I paragrafens fjerde ledd gis Kongen kompetanse til å vedta forskrift om å forlenge overgangsperioden. Bestemmelsen er rettet mot en situasjon der EU og Storbritannia, i medhold av artikkel 132 nr. 1 i utmeldingsavtalen, avtaler å forlenge den overgangsperioden som de nå har avtalt. I medhold av artikkel 132 nr. 1 kan partene innen 1. juli 2020 beslutte en forlengelse på inntil ett eller to år. Kongen vil i et slikt tilfelle kunne bestemme at tidsperioden nedfelt i lovens § 2 første ledd forlenges tilsvarende den forlengelsen EU og Storbritannia er blitt enige om.

Til § 3

Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Loven er ment å skulle tre i kraft samme dato som overgangsperioden som er avtalt mellom EU og Storbritannia tar til å gjelde. Dersom det ikke blir noen slik overgangsperiode, vil ikke denne loven settes i kraft.