10 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

Til § 1 Formål

Bestemmelsen angir formålet med loven. Departementet har gjort betydelige språklige endringer fra den gjeldende anskaffelsesloven § 1. Hensikten har imidlertid først og fremst vært å foreta en klargjøring av anskaffelsesregelverkets formål, som er å fremme effektiv bruk av samfunnets ressurser og bidra til at det offentlige opptrer med integritet ved offentlige anskaffelser.

Effektiv bruk av samfunnets ressurser er det sentrale formålet med anskaffelsesregelverket. Den nye formålsbestemmelsen viderefører i tillegg gjeldende § 1 annet punktum i forkortet form. Som departementet fremhevet ved tilføyelsen i 2006, er det også et formål med regelverket å bidra til at allmennhetens tillit til offentlig sektor ikke undergraves på området for offentlige anskaffelser, jf. Ot.prp. nr. 62 (2005–2006) side 25.

Til § 2 Virkeområde

Bestemmelsen angir lovens virkeområde og erstatter den gjeldende anskaffelsesloven §§ 2 og 3.

I første ledd fastslås det at loven gjelder når nærmere angitte oppdragsgivere inngår vare-, tjeneste- eller bygge- og anleggskontrakter eller gjennomfører plan- og designkonkurranser.

Det er uttrykkelig presisert at inngåelse av kontrakter også omfatter konsesjonskontrakter. Dette er nytt. Tidligere har bare bygge- og anleggskonsesjoner vært omfattet av anskaffelsesregelverket, mens tjenestekonsesjoner har vært unntatt. En nærmere definisjon av konsesjonskontrakt vil bli gitt i forskrift.

Videre begrenses lovens virkeområde til anskaffelser med en anslått verdi som er lik eller overstiger 100 000 kroner ekskl. mva. Dette er en videreføring av gjeldende rett, men det er nytt at dette fremgår uttrykkelig av loven og ikke bare av forskriftene. Plasseringen av regelen i loven gjør det enda klarere at anskaffelser med en anslått verdi under 100 000 kroner ekskl. mva. er helt unntatt fra anskaffelsesregelverket.

Annet ledd angir hvilke oppdragsgivere som er omfattet av loven. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett, men inneholder enkelte presiseringer som tidligere kun har fulgt av forskrift.

I bokstav a til d fastslås det at statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter, offentligrettslige organer og sammenslutninger med en eller flere av disse er omfattet av loven.

At loven også gjelder for sammenslutninger med en eller flere statlige, fylkeskommunale eller kommunale myndigheter eller offentligrettslige organer, har tidligere kun vært presisert i forskrift. For å unngå tvil følger dette nå uttrykkelig av annet ledd bokstav d.

Videre følger det av bokstav e og f at offentlige foretak og andre virksomheter som utøver forsyningsaktivitet som definert i internasjonale avtaler som Norge er forpliktet av, er omfattet av loven. I bokstav f er det presisert at det er virksomheter som utøver forsyningsaktivitet på grunnlag av enerett eller særrett, som er omfattet.

Nærmere presisering av hva som menes med offentligrettslige organer, offentlige foretak, forsyningsaktivitet, enerett og særrett, vil bli gitt i forskrift.

Tredje, fjerde og femte ledd består av hjemmelsbestemmelser. Felles for alle er at kompetansen til å gi forskrift legges til departementet og ikke til Kongen som tidligere.

I tredje ledd gis departementet hjemmel til i forskrift å fastsette unntak fra loven. Unntak fra lovens virkeområde vil dermed ikke følge av loven, men vil bli gitt i forskriftene. Hjemmelen vil hovedsakelig bli benyttet til å vedta de unntak som følger av anskaffelsesdirektivene. For anskaffelser som overstiger EØS-terskelverdiene, har departementet ikke adgang til å vedta særnorske unntak.

Fjerde ledd gir departementet hjemmel til i forskrift å fastsette at loven gjelder for bygge- og anleggskontrakter og tilknyttede tjenestekontrakter som oppdragsgivere ikke selv inngår, men yter direkte tilskudd til med mer enn 50 prosent. Tidligere har disse kontraktene vært regulert dels i lov og dels i forskrift. Fremover vil det kun fremgå av forskrift når slike subsidierte kontrakter er omfattet av loven.

I femte ledd fremkommer det at departementet i forskrift kan fastsette at loven skal gjelde på Svalbard, og gi nærmere regler av hensyn til de stedlige forholdene. Denne forskriftshjemmelen er en videreføring av gjeldende rett, men er foreløpig ikke benyttet.

Til § 3 Rettighetshavere

Bestemmelsen angir hvilke leverandører som har rettigheter etter loven, og viderefører den gjeldende anskaffelsesloven § 4 uten materielle endringer.

Foruten norske leverandører har også leverandører som er gitt rettigheter etter internasjonale avtaler som Norge har på området, rettigheter etter loven. Disse leverandørene har krav på å bli behandlet likt med norske leverandører i konkurranser om offentlige anskaffelser, og har adgang til å klage til KOFA og til domstolene hvis de mener at det foreligger brudd på regelverket.

Leverandører som er opprettet i samsvar med lovgivningen i en EØS-stat og har sitt sete, hovedadministrasjon eller hovedforetak i en slik stat, er rettighetshavere uavhengig av anskaffelsens verdi, jf. første punktum.

Leverandører fra land som har tiltrådt WTO-avtalen om offentlige innkjøp eller inngått frihandelsavtaler med Norge bilateralt eller gjennom EFTA, er også rettighetshavere, jf. annet punktum. Hvilke rettigheter ulike lands leverandører har etter slike avtaler, vil avhenge av avtalene som er inngått. WTO-avtalen om offentlige innkjøp, som ble inngått i 1994 og trådte i kraft i 1996, er en plurilateral avtale som omfatter en rekke av WTOs medlemmer: Armenia, Aruba, Canada, EU, Hong Kong, Island, Israel, Japan, Korea, Liechtenstein, Montenegro, New Zealand, Norge, Singapore, Sveits, Taiwan og USA. Den reviderte avtalen ble formelt vedtatt 30. mars 2012 og trådte i kraft 6. april 2014. De nærmere rettighetene etter avtalen fremgår av avtaleteksten og bindingslistene til avtalen, som er lagt ut på nettsidene til WTO. Gjennom EFTA har Norge inngått flere frihandelsavtaler som inneholder regler om offentlige anskaffelser. Flere av avtalene gir leverandører fra disse landene tilsvarende adgang til offentlige anskaffelser i Norge som leverandører fra land som er tilsluttet WTO-avtalen om offentlige innkjøp. En oversikt over hvilke frihandelsavtaler Norge har inngått, er tilgjengelig på Nærings- og fiskeridepartementets nettsider.

Leverandører fra land som ikke er med i EØS-avtalen eller WTO-avtalen om offentlige innkjøp, og som heller ikke har inngått en frihandelsavtale med Norge som omfatter offentlige anskaffelser, har ingen rettigheter etter anskaffelsesloven.

Til § 4 Grunnleggende prinsipper

Bestemmelsen fastsetter grunnleggende prinsipper som gjelder for alle anskaffelser som er omfattet av loven. Den viderefører den gjeldende anskaffelsesloven § 5, men i en betydelig forkortet og forenklet form. Med unntak av én endring svarer bestemmelsen til utvalgets forslag til ny § 5.

Ved gjennomføringen av alle anskaffelser skal oppdragsgiver overholde prinsippene om konkurranse, likebehandling, forutberegnelighet, etterprøvbarhet og forholdsmessighet. Dette er prinsipper som uansett gjelder i henhold til EØS-avtalens alminnelige regler, forvaltningsrettens prinsipp om forsvarlig saksbehandling og alminnelige anbudsrettslige prinsipper, men som departementet ser det som hensiktsmessig å samle i en felles bestemmelse i loven.

Det lar seg ikke gjøre å fastsette det nærmere innholdet i og rekkevidden av prinsippene på generelt grunnlag. Felles for alle prinsippene er imidlertid at de fyller to funksjoner.

For det første danner prinsippene selvstendig grunnlag for plikter og rettigheter for oppdragsgivere og leverandører. Domstolene og KOFA har i en rekke saker utledet konkrete plikter og rettigheter fra de grunnleggende kravene i anskaffelsesloven § 5. Oppdragsgiverne må således påse ikke bare at de overholder de detaljerte prosedyrereglene ved gjennomføringen av sine anskaffelser, men også at de opptrer i samsvar med ulovfestede plikter som domstolene og KOFA har forankret i de grunnleggende prinsippene. Manglende overholdelse av de grunnleggende prinsippene vil representere et brudd på regelverket på lik linje med manglende overholdelse av konkrete prosedyreregler i forskriftene.

For det andre fungerer prinsippene som momenter ved tolkningen av enkeltbestemmelser i anskaffelsesregelverket. Ved tvil om hvordan en bestemmelse skal forstås, vil den løsning som støttes av de grunnleggende prinsippene, som utgangspunkt måtte legges til grunn.

Departementet understreker at innholdet i og rekkevidden av de grunnleggende prinsippene må fastlegges i samsvar med EØS-retten. Det må utvises varsomhet med å legge noe mer eller noe annet i prinsippene enn EØS-retten gir grunnlag for. Departementet vil også peke på at de grunnleggende prinsippene ikke uten videre skal benyttes til å gi konkrete prosedyreregler som gjelder for visse anskaffelser, tilsvarende anvendelse for anskaffelser som ikke er underlagt disse konkrete reglene. Departementet viser til Forenklingsutvalgets redegjørelse for «nedfallsproblematikk», jf. NOU 2014: 4 side 61.

Konkurranseprinsippet vil først og fremst ha betydning for anskaffelser der oppdragsgiver ikke er pålagt en plikt til å kunngjøre konkurranse i Doffin eller TED-databasen etter detaljerte prosedyreregler i forskrift, blant annet anskaffelser under den nasjonale terskelverdien på 500 000 kroner. Ved slike anskaffelser vil oppdragsgiver ha en plikt til å sikre konkurranse om oppdraget. Hvor langt denne plikten strekker seg, må vurderes konkret. Her som ellers vil forholdsmessighetsprinsippet være avgjørende, jf. nedenfor. Det vil naturligvis ikke være noen plikt til å avholde en konkurranse hvis dette ikke lar seg gjennomføre.

Likebehandlingsprinsippet er det viktigste av alle prinsippene. Grunnlaget for en velfungerende konkurranse om offentlige kontrakter er at alle leverandører i markedet gis like muligheter til å delta. Oppdragsgiveren har plikt til å behandle samtlige leverandører likt under hele konkurransen, herunder ved utarbeidelsen av kunngjøring og konkurransegrunnlag, ved kvalifiseringen og utvelgelsen av leverandører, og ved evalueringen av tilbudene og tildelingen av kontrakt. Likebehandlingsprinsippet er til hinder for både direkte forskjellsbehandling og indirekte forskjellsbehandling.

Likebehandlingsprinsippet dekker også det EØS-rettslige prinsippet om ikke-diskriminering på grunnlag av nasjonalitet. Oppdragsgiveren må således påse at norske leverandører ikke blir favorisert på bekostning av utenlandske leverandører. Likebehandlingsprinsippet er likevel ikke til hinder for at oppdragsgiver unntaksvis kan behandle norske og utenlandske leverandører forskjellig dersom dette er saklig og objektivt begrunnet.

Innholdet i prinsippene om forutberegnelighet og etterprøvbarhet må fastlegges i samsvar med det EØS-rettslige gjennomsiktighetsprinsippet, jf. punkt 7.4.5. Kjernen i gjennomsiktighetsprinsippet er at oppdragsgiver skal sikre tilstrekkelig åpenhet om alle stadier i anskaffelsesprosessen, herunder gjennomføre konkurransen på en måte som er forutsigbar for leverandørene, og gi leverandørene mulighet til å kontrollere at konkurransereglene ikke bryter med likebehandlingsprinsippet. Leverandørene skal kunne stole på at den informasjonen oppdragsgiver gir, er korrekt. Dessuten må oppdragsgiver sikre at vesentlige forhold i konkurransen kan etterprøves, slik at leverandørene faktisk gis mulighet til å kontrollere at oppdragsgiver har overholdt anskaffelsesregelverket. Det nærmere innholdet i og rekkevidden av disse forpliktelsene vil i første rekke måtte avklares gjennom praksis fra EU-domstolen og EFTA-domstolen.

Henvisningen til forholdsmessighetsprinsippet i loven er ny. Forholdsmessighetsprinsippet regulerer gjennomslagskraften til de øvrige prinsippene. Plikter og rettigheter som utledes av andre prinsipper, må tilpasses den enkelte anskaffelsens art og omfang. Dette innebærer på den ene siden at de krav som stilles til prosedyren oppdragsgiver skal gjennomføre, må stå i forhold til det som skal anskaffes. Jo mindre og enklere en anskaffelse er, jo mindre vidtrekkende prosedyrekrav kan utledes av de øvrige prinsippene. På den annen side innebærer forholdsmessighetsprinsippet at de krav som oppdragsgiver stiller til leverandørene, må stå i forhold til anskaffelsen. Oppdragsgiver skal ikke stille strengere krav enn det som er nødvendig for å realisere formålet med anskaffelsen. Departementet understreker at dette er meget sentralt for å realisere lovens formål om effektiv bruk av samfunnets ressurser, særlig ved de mindre anskaffelsene. Departementet viser også til at forholdsmessighetsprinsippet har fått en mer sentral plass i de ny anskaffelsesdirektivene.

Til § 5 Miljø, menneskerettigheter og andre samfunnshensyn

Bestemmelsen regulerer hvordan ulike samfunnshensyn skal og kan ivaretas i en anskaffelsesprosess. Dette er en ny bestemmelse, selv om den har med seg noen elementer fra den gjeldende anskaffelsesloven § 6.

Bestemmelsens første leddførste punktum slår fast at statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter og offentligrettslige organer skal innrette sin anskaffelsespraksis slik at den bidrar til å redusere skadelig miljøpåvirkning og fremme klimavennlige løsninger der dette er relevant. Oppdragsgiver kan for eksempel bidra til å redusere skadelig miljøpåvirkning ved å stille utslippskrav, mens innovasjonsfremmende anskaffelser kan være en måte å fremme klimavennlige løsninger på.

Bestemmelsen stiller overordnede krav til oppdragsgivers samlede anskaffelsespraksis. Dette innebærer at oppdragsgiver må ha vurdert hvilke anskaffelser som utgjør en vesentlig miljøbelastning slik at det er relevant å stille miljøkrav, og ha utformet rutiner for hvordan disse anskaffelsene skal følges opp.

Bestemmelsen gjelder i utgangspunktet uavhengig av anskaffelsenes verdi, likevel slik at anskaffelser under 100 000 kroner ekskl. mva. er helt unntatt fra lovens virkeområde, jf. lovforslaget § 2 første ledd. Forholdsmessighetsprinsippet må imidlertid overholdes. Kravene som stilles, må således stå i rimelig forhold til det som anskaffes. Den miljømessige effekten av kravene må veies opp mot kostnader og administrative byrder som oppdragsgiveren og leverandøren påføres ved oppfølgning og overholdelse av dem. Ikke alle anskaffelser utgjør en vesentlig miljøbelastning, og miljøkrav vil ha større effekt i store anskaffelser enn i små.

Kravene til oppdragsgivers samlede anskaffelsespraksis må også reflekteres i de enkelte anskaffelsene som gjennomføres. Dette må underlegges en grad av rettslig kontroll. I en slik vurdering bør det tas utgangspunkt i oppdragsgivers anskaffelsesstrategi eller rutiner og hvorvidt disse er fulgt opp i den enkelte anskaffelse. Dersom en overordnet strategi eller rutiner ikke gjenspeiles i de konkrete anskaffelsene, vil det kunne foreligge brudd på anskaffelsesloven § 5. Hvordan oppdragsgiver konkret velger å la disse hensynene komme til uttrykk i de enkelte anskaffelsene, for eksempel hvordan oppdragsgiver formulerer relevante miljøkrav ved utformingen av konkurransegrunnlaget i en konkret anskaffelse, er imidlertid underlagt det innkjøpsfaglige skjønn.

Første ledd annet punktum slår fast at statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter og offentligrettslige organer skal ha egnede rutiner for å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter ved offentlige anskaffelser.

At «grunnleggende menneskerettigheter» skal ivaretas, innebærer at varene produseres under forhold som ivaretar ansattes grunnleggende krav på forsvarlige arbeidsforhold. Lovbestemmelsen inneholder ikke en uttømmende liste over relevante rettslige instrumenter om menneskerettigheter. Den enkelte oppdragsgiver må ha stor frihet til å tilpasse sine interne rutiner til sin virksomhet. Departementet gjør imidlertid oppmerksom på at FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter viser til FNs verdenserklæring fra 1948, FNs to konvensjoner fra 1966 om henholdsvis sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, og ILOs kjernekonvensjoner om grunnleggende rettigheter og prinsipper i arbeidslivet.

I tråd med forholdsmessighetsprinsippet skal rutinene gjelde anskaffelser der det er risiko for brudd på slike rettigheter. Det må dreie seg om mer enn en teoretisk risiko. Direktoratet for forvaltning og IKT har utarbeidet en liste over høyrisikoprodukter som blir oppdatert med jevne mellomrom. Denne listen kan være veiledende. Produkter som krever en arbeidsintensiv tilvirkning og er produsert i lavkostland, er ofte høyrisikoprodukter.

Det er viktig at oppdragsgivere kontrollerer om kravene de stiller, også blir fulgt opp av leverandørene. Hvilke kontrolltiltak som bør igangsettes, vil imidlertid kunne variere med risikonivået i den enkelte anskaffelse. Hvis risikoen for brudd på kravene anses liten, kan det være tilstrekkelig å gjennomføre oppfølgningen ved leverandørmøter eller innsending av egenrapporteringsskjemaer eller lignende. I tilfeller hvor risikoen for brudd på kravene anses høy, må oppdragsgiver vurdere å innføre ytterligere rutiner for kontroll og håndtering av eventuelle avvik. Avdekkes kritikkverdige forhold, bør dette få konsekvenser. For eksempel kan oppdragsgiver, sammen med leverandøren, lage en plan for forbedringstiltak med frister for når manglene skal være utbedret.

Oppdragsgivers rutiner må reflekteres i de enkelte anskaffelsene som gjennomføres. En leverandør må i forbindelse med en konkret sak kunne få prøvd rettslig både om oppdragsgiver har rutiner, og om disse rutinene har vært fulgt i den konkrete anskaffelsen. Innenfor disse rammene vil utformingen av rutinene og beslutninger om hvilke tiltak som skal treffes for å redusere risikoen for menneskerettighetsbrudd i den enkelte anskaffelse, være en del av oppdragsgivers innkjøpsfaglige skjønn.

Første ledd tredje punktum gir departementet hjemmel til å gi forskrift om det nærmere innholdet i bestemmelsen. Hjemmelen vil blant annet bli brukt til å gjennomføre rettsakter som har sitt utspring i EØS-avtalen, WTO-avtalen om offentlige innkjøp eller andre internasjonale avtaler som Norge er forpliktet av.

Annet ledd slår fast at oppdragsgiver kan stille egnede krav og kriterier knyttet til ulike trinn i anskaffelsesprosessen, slik at offentlige kontrakter inngås og gjennomføres på en måte som ivaretar hensyn til miljø, arbeidsforhold og sosiale forhold. Dette omfatter både de hensyn som er nevnt i første ledd, og andre samfunnshensyn, forutsatt at disse kravene og kriteriene har tilknytning til leveransen. Mens første ledd inneholder et påbud om å ta hensyn til miljø og menneskerettigheter ved gjennomføringen av offentlige anskaffelser, sier annet ledd noe om hvordan både disse og andre samfunnshensyn kan trekkes inn.

Bestemmelsen viser at oppdragsgiver kan ivareta et vidt spekter av samfunnshensyn i en anskaffelsesprosess, ikke bare pris og økonomiske hensyn i snever forstand, bare det gjøres på riktig måte. «Arbeidsforhold» og «sosiale forhold» skal ikke tolkes snevert eller antitetisk. Avgjørende for om et krav kan stilles, er om regelverkets øvrige vilkår er oppfylt.

Slike samfunnshensyn kan altså trekkes inn på ulike trinn i anskaffelsesprosessen. Dette betyr at de, brukt riktig, kan benyttes som kvalifikasjonskrav, tildelingskriterier eller kontraktsvilkår. Bruken må være innenfor de begrensninger regelverket setter. De nye direktivene utvider og tydeliggjør adgangen til å trekke inn slike hensyn i en anskaffelsesprosess, men handlingsrommet er ikke ubegrenset. For eksempel legger direktivene mye større begrensninger på muligheten til å trekke inn slike hensyn som kvalifikasjonskrav enn kontraktsvilkår. Enkelte forskriftsbestemmelser vil også inneholde en mer detaljert regulering av når og hvordan hensynene kan trekkes inn. Rettspraksis fra EU-domstolen vil være førende også for forståelsen av den nasjonale delen av regelverket. EU-kommisjonen har utarbeidet en veileder om sosiale hensyn i offentlige anskaffelser, og Direktoratet for forvaltning og IKT har veiledningsmateriale, maler mv. tilgjengelig på sine nettsider.

Kravene og kriteriene som oppdragsgiver benytter, må i tillegg ligge innenfor rammene som EØS-avtalen ellers setter. Det gjelder både de grunnleggende prinsippene om likebehandling, gjennomsiktighet og forholdsmessighet, som er nedfelt i lovforslaget § 4, og annen sekundærlovgivning. Når det gjelder krav til lønns- og arbeidsvilkår, må disse holde seg innenfor rammene som er fastsatt i utsendingsdirektivet (direktiv 96/71/EF). Forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter inneholder særregulering for arbeid som utføres i Norge.

Kravene og kriteriene må ha tilknytning til leveransen. Det innebærer blant annet at oppdragsgiver ikke har adgang til å stille krav til leverandørens generelle virksomhet. Kravene må være knyttet til ytelsen som anskaffelsen gjelder. Kjøper oppdragsgiver biler, kan han for eksempel ikke stille krav til leverandørens produksjon av båter. Begrepet må tolkes i samsvar med praksis fra EU-domstolen og EFTA-domstolen.

I henhold til tredje ledd kan departementet ved forskrift pålegge statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter og offentligrettslige organer å stille krav om begrensninger i antallet ledd i leverandørkjeden ved utførelsen av offentlige kontrakter. Kravet skal gjelde i bransjer med særlige utfordringer knyttet til arbeidslivskriminalitet. Med dette menes handlinger som bryter med norske lover om lønns- og arbeidsforhold, trygder, skatter og avgifter, gjerne utført organisert, som utnytter arbeidstakere eller virker konkurransevridende og undergraver samfunnsstrukturen. Departementet vil vedta forskriftsregler om hvilke bransjer begrensningen skal gjelde for, hvor mange ledd det kan være i leverandørkjeden, hvilke terskelverdier som skal gjelde, eventuelle unntak mv.

Det fremgår av fjerde ledd at departementet ved forskrift kan pålegge oppdragsgiver å stille krav om universell utforming i offentlige kontrakter. De nye anskaffelsesdirektivene har regler om at kravspesifikasjonene skal inneholde krav om universell utforming, og forskriftsregler om dette vil gis med hjemmel i denne lovbestemmelsen.

Til § 6 Forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter

Bestemmelsen viderefører den gjeldende anskaffelsesloven § 7. Den gir hjemmel til å vedta forskrift som pålegger statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter og offentligrettslige organer å ta inn klausuler i tjeneste- og bygge- og anleggskontrakter som skal sikre lønns- og arbeidsvilkår som ikke er dårligere enn det som følger av gjeldende forskrifter om allmenngjorte tariffavtaler eller landsomfattende tariffavtaler for de aktuelle bransjer. Departementet kan også pålegge oppdragsgivere å føre tilsyn med at klausulene blir overholdt, og å iverksette tiltak overfor leverandøren ved manglende etterlevelse av klausulene.

Hjemmelen i gjeldende § 7 er benyttet til å vedta forskrift 8. februar 2008 nr. 112 om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. Forskriften gjennomfører ILO-konvensjon nr. 94 om arbeidsklausuler i offentlige arbeidskontrakter i norsk rett. Ansvaret for forskriften ligger hos Arbeids- og sosialdepartementet. Arbeidstilsynet har ansvaret for å føre tilsyn med at oppdragsgivere etterlever forskriften.

Til § 7 Krav om bruk av lærlinger

Bestemmelsen innfører et nytt, obligatorisk krav om bruk av lærlinger i offentlige kontrakter.

Første ledd pålegger statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter og offentligrettslige organer å stille krav om bruk av lærlinger i offentlige kontrakter. Dette er en innskjerping av regelen i den gjeldende anskaffelsesforskriften § 3-11 tredje ledd, som gir oppdragsgivere mulighet, men ikke plikt, til å stille krav om bruk av lærlinger.

Departementet skal i forskrift definere i hvilke bransjer det er særlig behov for læreplasser. Pålegg om bruk av lærlinger skal gjelde i disse bransjene. At det er særlig behov for læreplasser, innebærer at elever som skal fullføre sin fagutdanning, ikke får tilbud om læreplass.

Departementet gis også hjemmel til å fastsette nærmere regler om krav om bruk av lærlinger, herunder at kravet bare skal gjelde for kontrakter over en bestemt verdi og varighet. Ansvaret for forskriften vil bli lagt til Kunnskapsdepartementet.

Dersom oppdragsgiver pålegges å stille krav om bruk av lærlinger, skal oppdragsgiver både stille krav om at leverandøren er tilknyttet en lærlingordning, og at leverandøren benytter lærlinger ved utførelsen av den konkrete kontrakten. Kravet om at leverandøren skal være tilknyttet en lærlingordning, innebærer at leverandøren må være godkjent lærebedrift, enten i Norge eller i et annet land med lærlingordning.

Oppdragsgiver skal rette kravet om bruk av lærlinger mot hovedleverandøren. Denne står fritt til å oppfylle kravet selv eller ved hjelp av underleverandør.

I annet ledd er det fastslått at et krav om bruk av lærlinger må stå i forhold til kontraktens art og størrelse. Kravet må altså ikke være uforholdsmessig, for eksempel fordi den konkrete kontrakten gjelder arbeider som må utføres av eksperter, eller fordi den av andre grunner ikke er egnet for lærlinger. Kravet kan også være uforholdsmessig hvis kontrakten har for liten verdi eller er for kortvarig til at den forsvarer at leverandøren ansetter en lærling.

Til § 8 Søksmål

Bestemmelsen gir leverandører og andre med rettslig interesse hjemmel til å reise sak om brudd på anskaffelsesregelverket for tingretten uten forliksmekling. Dette er en videreføring av den gjeldende anskaffelsesloven § 8. Det vises til omtalen i Ot.prp. nr. 71 (1997–98) side 66–67.

Det tas også inn en hjemmel for departementet til å gi forskrift om tvungent verneting for søksmål. Dette er en videreføring av forskriftshjemmelen i gjeldende § 16 uten endringer.

Øvrige endringer er av språklig karakter.

Til § 9 Midlertidig forføyning

Bestemmelsen regulerer adgangen til å kreve midlertidig forføyning ved brudd på anskaffelsesregelverket. I hovedsak er bestemmelsen en videreføring av den gjeldende anskaffelsesloven § 9. Det vises til merknadene i Prop. 12 L (2011–2012) side 81–82.

Kompetansen til å gi forskrift etter annet og tredje ledd legges til departementet. I tredje ledd tas det også inn en generell hjemmel for departementet til å gi forskrift om begjæringer om midlertidige forføyninger. Dette er en videreføring av forskriftshjemmelen i gjeldende § 16 uten endringer.

Øvrige endringer er av språklig karakter.

Til § 10 Erstatning

Bestemmelsen regulerer adgangen til å kreve erstatning og er en videreføring av den gjeldende anskaffelsesloven § 11. Det vises til omtalen i Ot.prp. nr. 71 (1997–98) side 68. Endringer er kun av språklig karakter. Ordet «saksøker» er byttet ut med ordet «leverandør» for å synliggjøre at adgangen til å kreve erstatning ikke er betinget av at det reises søksmål for domstolene.

Til § 11 Tvisteløsningsorgan

Bestemmelsen er hovedsakelig en videreføring av den gjeldende anskaffelsesloven § 12. Den ble tilføyd ved en lovendring i 2001 og gir Kongen kompetanse til å opprette et tvisteløsningsorgan som kan gi uttalelser om tvister innenfor virkeområdet for anskaffelsesloven og forskrifter gitt i medhold av loven. Det vises til omtalen i Ot.prp. nr. 3 (2000–2001) side 41. Klagenemnda for offentlige anskaffelser ble siden opprettet ved kongelig resolusjon 15. november 2002.

Det er gjort to materielle endringer i bestemmelsen. For det første endres overskriften og første ledd første punktum i samsvar med at tvisteløsningsorganet gis myndighet til å fatte vedtak om overtredelsesgebyr, jf. lovforslaget § 12, slik at ordet «rådgivende» utgår begge steder. For det andre legges kompetansen til å gi forskrift etter annet og tredje ledd til departementet.

Øvrige endringer er av språklig karakter.

Til § 12 Overtredelsesgebyr

Bestemmelsen er ny og gir KOFA adgang til å ilegge overtredelsesgebyr i saker om ulovlige direkte anskaffelser. Dette er en sivilrettslig sanksjon som faller inn under gruppen av forvaltningssanksjoner. Selv om bestemmelsen er ny, har den mange likhetstrekk med gebyrhjemmelen i den tidligere anskaffelsesloven § 7b. Om den tidligere bestemmelsen viser departementet til Ot.prp. nr. 62 (2005–2006) side 26–27.

Etter første ledd første punktum skal KOFA ilegge overtredelsesgebyr dersom det foreligger en ulovlig direkte anskaffelse. Med ulovlig direkte anskaffelse menes en anskaffelse som ikke er kunngjort, selv om det foreligger en kunngjøringsplikt etter regelverket. Det omfatter også situasjoner der oppdragsgiveren bare har kunngjort konkurranse i Doffin når det etter regelverket foreligger en plikt til å kunngjøre i TED-databasen. Begrepet ulovlig direkte anskaffelse er dermed knyttet opp til brudd på kunngjøringsplikten. Det har det samme meningsinnholdet her som etter §§ 13 og 14, og må tolkes i samsvar med praksis fra EU-domstolen og EFTA-domstolen. Nevnte sanksjonsbestemmelser er innført i norsk rett ved gjennomføring av direktiv 2007/66/EF. Plan- og designkonkurranser som ikke kunngjøres i overenstemmelse med kunngjøringsreglene i anskaffelsesregelverket, vil også utgjøre en ulovlig direkte anskaffelse som kan sanksjoneres etter §§ 12, 13 og 14.

I motsetning til den tidligere anskaffelsesloven § 7b stiller ikke bestemmelsen krav om at oppdragsgiver må ha utvist skyld. KOFA vil således kunne ilegge overtredelsesgebyr på objektivt grunnlag.

Etter første ledd annet punktum har KOFA en snever adgang til å unnlate å ilegge overtredelsesgebyr i saker hvor det vil være åpenbart urimelig. I lys av KOFAs praksis etter den tidligere anskaffelsesloven § 7b ser departementet behov for et slikt unntak. Eksempelvis ble et skisenter ikke ilagt overtredelsesgebyr for en ulovlig direkte anskaffelse av snøkanonanlegg, jf. KOFAs sak 2011/149. Skisenteret var i stor grad drevet gjennom dugnad og frivillighet, og ingen hadde foretatt en vurdering av om skisenteret var et offentligrettslig organ som var omfattet av anskaffelsesregelverket. Etter omstendighetene i saken la KOFA til grunn at dette måtte ha betydning for rolleforventningen til skisenteret.

På den annen side understreker departementet at nemnda bør være tilbakeholden med ikke å ilegge overtredelsesgebyr. Offentlige oppdragsgivere forutsettes å ha god oversikt over anskaffelsesregelverket. Dessuten kan den aktsomme oppdragsgiver unngå overtredelsesgebyr gjennom å publisere en intensjonskunngjøring, jf. annet ledd.

På samme måte som oppdragsgiver kan sikre seg mot at retten idømmer sanksjoner etter §§ 13 annet ledd og 14 fjerde ledd, kan oppdragsgiver i henhold til annet ledd sikre seg mot at KOFA ilegger overtredelsesgebyr ved å foreta en intensjonskunngjøring etter regler fastsatt i forskrift. Forutsetningen er at oppdragsgiver venter med å inngå kontrakten til etter utløpet av i ti dager etter kunngjøringen. I slike tilfeller har oppdragsgiveren sikret åpenhet om kontraktsinngåelsen og gitt potensielle leverandører og andre muligheten til å stoppe anskaffelsen. Det vil være særlig relevant for oppdragsgiveren å publisere en intensjonskunngjøring i grensetilfeller med usikkerhet knyttet til den rettslige eller faktiske vurderingen. En intensjonskunngjøring kan likevel bare brukes når oppdragsgiver anser at det foreligger hjemmel til ikke å kunngjøre konkurranse. Oppdragsgiver er her underlagt et aktsomhetskrav, jf. EU-domstolens avgjørelse i sak C-19/13 (Fastweb). Departementet presiserer at KOFA uansett vil ha adgang til å behandle en klage om ulovlige direkte anskaffelser og eventuelt konstatere regelbrudd, selv om oppdragsgiver har publisert en intensjonskunngjøring og nemnda av den grunn er avskåret fra å ilegge overtredelsesgebyr etter bestemmelsen.

Tredje ledd angir hvilke momenter nemnda særlig skal legge vekt på ved fastsettelsen av gebyrets størrelse. Momentene er de samme som i den tidligere anskaffelsesloven § 7b annet ledd. Bestemmelsen inneholder ingen uttømmende oppregning av hvilke momenter nemnda kan legge vekt på. Overtredelsesgebyret kan ikke overstige 15 prosent av anskaffelsens verdi.

Fjerde ledd tilsvarer den tidligere anskaffelsesloven § 7b tredje ledd. Det følger av første punktum at vedtaket ikke kan påklages. Den som vil prøve vedtaket, må reise søksmål mot tvisteløsningsorganet. Overtredelsesgebyret forfaller til betaling to måneder etter at vedtaket er fattet, jf. annet punktum. Av tredje punktum fremgår det at adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr bortfaller to år etter at kontrakten er inngått. I henhold til fjerde punktum avbrytes fristen ved at KOFA sender oppdragsgiveren en meddelelse om at nemnda har mottatt en klage med påstand om ulovlig direkte anskaffelse. Dette betyr at nemnda kan ilegge overtredelsesgebyr selv om en eventuell kortere søksmålsfrist for domstolene har løpt ut innen saken ble brakt inn for den.

Det følger av femte ledd at vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg med de begrensninger som følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 1-2.

Av sjette ledd første punktum fremgår det at søksmål om organets vedtak må reises innen to måneder etter at partene mottok vedtaket. Når en sak om overtredelsesgebyr bringes inn for domstolene, kan retten prøve alle sider av saken og treffe realitetsavgjørelse, jf. annet punktum. Rettens kompetanse tilsvarer i utgangspunktet departementets kompetanse som klageorgan i alminnelige forvaltningssaker. I en sak om overprøving av et vedtak om overtredelsesgebyr kan retten ikke kjenne kontrakten uten virkning eller avkorte kontraktens varighet etter anskaffelsesloven §§ 13 og 14. Når det gjelder spørsmålet om et søksmål skal ha oppsettende virkning, gjelder den alminnelige regelen i forvaltningsloven § 42, som gir forvaltningen adgang til å beslutte utsatt iverksetting dersom parten eller andre med rettslig klageinteresse akter å gå til søksmål for å få prøvd vedtaket. I tredje punktum er det tatt inn en særskilt hjemmel for at også statlige myndigheter og organer kan begjære en sak prøvd for retten. Bakgrunnen er at staten regnes som én juridisk person i norsk sivilprosess, slik at staten ikke kan saksøke staten uten særskilt hjemmel.

Syvende ledd fastsetter at dersom KOFA treffer vedtak og ilegger overtredelsesgebyr, og retten senere avsier dom om den samme ulovlige anskaffelsen etter §§ 13 og 14, skal nemnda oppheve vedtaket og tilbakebetale gebyret. Dette gjelder uavhengig av om retten mener det foreligger en ulovlig direkte anskaffelse, og uavhengig av om det idømmes sanksjoner.

Hjemmelen til å ilegge overtredelsesgebyr gjelder bare for ulovlige direkte anskaffelser som er foretatt etter lovens ikrafttredelse.

Overtredelsesgebyret tilfaller statskassen.

Til § 13 Søksmål om å kjenne en kontrakt uten virkning

Bestemmelsen fastslår at retten i enkelte tilfeller skal kjenne en kontrakt uten virkning, og er i all hovedsak en videreføring av den gjeldende anskaffelsesloven § 13. Det vises til merknadene til bestemmelsen i Prop. 12 L (2011–2012) side 83–85. Den har særlig til formål å motvirke ulovlige direkte anskaffelser.

Gjennomføringen av EUs tre nye anskaffelsesdirektiver i norsk rett gjør det nødvendig å gjøre en teknisk endring i ordlyden i første ledd ved at «prioriterte tjenester» tas ut. Endringen reflekterer at skillet mellom prioriterte og uprioriterte tjenester ikke videreføres i de nye direktivene. Andre endringer i første ledd er av språklig karakter.

Departementet har også gjort visse endringer i bestemmelsen som følge av at sanksjonen «uten virkning» utelukkende skal reguleres i lovteksten. I dag er regelen gjentatt og i noen grad utdypet i anskaffelsesforskriften og forsyningsforskriften. Etter departementets vurdering utgjør dette en unødvendig og til dels forvirrende dobbeltregulering av disse forholdene. Departementet har derfor foretatt en del tekniske endringer i § 13 for å sikre en fullstendig regulering i loven.

Til § 14 Søksmål om å avkorte en kontrakts varighet eller idømme oppdragsgiver overtredelsesgebyr

Bestemmelsen regulerer sanksjonene avkortning av kontrakt og overtredelsesgebyr og er i all hovedsak en videreføring av den gjeldende anskaffelsesloven § 14. Det vises til omtalen i Prop. 12 L (2011–2012) side 85–88. Sanksjonene i § 14 har i likhet med sanksjonen «uten virkning» i § 13 særlig til formål å motvirke ulovlige direkte anskaffelser.

Gjennomføringen av EUs tre nye anskaffelsesdirektiver i norsk rett gjør det nødvendig å gjøre en teknisk endring i ordlyden i første og tredje ledd ved at «prioriterte tjenester» og «uprioriterte tjenester» tas ut. Denne endringen reflekterer at skillet mellom prioriterte og uprioriterte tjenester ikke videreføres i de nye direktivene. Andre endringer i første og tredje ledd er av språklig karakter.

Departementet har også gjort visse endringer i bestemmelsen som følge av at de alternative sanksjonene avkortning av kontrakt og overtredelsesgebyr, i likhet med sanksjonen «uten virkning» i § 13, utelukkende skal reguleres i lovteksten. I dag er regelen gjentatt og i noen grad utdypet i anskaffelsesforskriften og forsyningsforskriften. Etter departementets vurdering utgjør dette en unødvendig og til dels forvirrende dobbeltregulering av disse forholdene. Departementet har derfor foretatt en del tekniske endringer i § 14 for å sikre en fullstendig regulering i loven.

I tillegg har departementet gjort en materiell endring i tredje ledd ved å oppheve bokstav b første punktum. Endringen innebærer at sanksjonene avkortning av kontrakt og overtredelsesgebyr ikke lenger kan ilegges dersom tildelingen av en kontrakt under en rammeavtale eller en dynamisk innkjøpsordning har skjedd i strid med prosedyrereglene fastsatt i forskrift. Dette gjelder bare når den aktuelle kontrakten ikke overstiger EØS-terskelverdiene. Etter departementets syn virker det lite sannsynlig at en privat part vil se seg tjent med å gå til søksmål med krav om avkortning av kontrakt og overtredelsesgebyr for slike kontrakter. På grunnlag av ønsket om å forenkle regelverket oppheves bestemmelsen.

Til § 15 Prosessuelle særregler og tidsfrister ved søksmål etter §§ 13 og 14

Bestemmelsen angir prosessuelle særregler og tidsfrister som skal gjelde ved søksmål om forhold som er beskrevet i §§ 13 og 14. Dette omfatter regler om prosessvarsel, rettens forhold til partenes påstander, rettskraft og tidsfrister for søksmål. Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av den gjeldende anskaffelsesloven § 15. Det vises til forarbeidene til bestemmelsen, jf. Prop. 12 L (2011–2012) side 88–89.

Endringene i første ledd, tredje ledd, fjerde ledd første punktum, femte ledd første punktum og sjette ledd er kun av språklig karakter.

Innføringen av nytt fjerde ledd annet punktum og nytt femte ledd annet punktum innebærer at søksmålsfristene i første punktum på henholdsvis to år og 30 dager avbrytes når KOFA mottar en klage med påstand om ulovlig direkte anskaffelse. Når nemndas avgjørelse foreligger eller saken avvises, vil den resterende delen av fristen fortsette å løpe. Det vises til departementets vurderinger i punkt 7.8.4.4.

Syvende ledd er nytt. En klage på ulovlige direkte anskaffelser vil kunne bli sendt til KOFA like før søksmålsfristen på to år eller 30 dager løper ut. Når saken avvises, eller nemnda behandler saken og treffer sin avgjørelse, vil den resterende delen av fristen fortsette å løpe, jf. henholdsvis fjerde ledd annet punktum og femte ledd annet punktum. Etter departementets syn må det tas hensyn til at en aktør vil kunne ønske å dra nytte av KOFAs avgjørelse og reise sak om anskaffelsen for domstolene. I disse tilfellene utvides derfor søksmålsfristen ved at det gis en ny frist på 30 dager regnet fra dagen etter datoen nemnda treffer sin avgjørelse eller saken avvises.

Fristavbrytelsen i fjerde ledd annet punktum, femte ledd annet punktum og syvende ledd skal ha virkning for alle som mener at de har rettslig interesse i å reise søksmål – ikke bare for parten som sendte klagen til KOFA. På denne måten avskjæres ikke leverandørenes adgang til å reise søksmål om den samme ulovlige direkte anskaffelsen hvis det er andre som har klaget til nemnda, for eksempel en interesseorganisasjon. Det vises til departementets vurderinger i punkt 7.8.4.4.

Til § 16 Forskrifter

Bestemmelsen gir hjemmel til å vedta forskrifter og er i hovedsak en videreføring av den gjeldende anskaffelsesloven § 16. Kompetansen til å gi forskrift flyttes imidlertid fra Kongen til departementet.

Første ledd gir hjemmel til å gi forskrift til utfylling og gjennomføring av loven. Til forskjell fra gjeldende § 16 gjelder ingen begrensning i adgangen til å gi forskrifter som retter seg mot offentlige foretak og private virksomheter som utøver forsyningsaktiviteter på grunnlag av en enerett eller særrett. Etter gjeldende § 16 kan det som hovedregel gis forskrifter som retter seg mot slike oppdragsgivere, bare i det omfang det er nødvendig for å oppfylle Norges internasjonale forpliktelser, det vil si EØS-avtalen, WTO-avtalen om offentlige innkjøp og andre internasjonale avtaler som Norge er forpliktet av. At denne begrensningen oppheves, innebærer at det vil være mulig å fastsette forskriftsregler for alle oppdragsgivere på like vilkår, også der slike regler går lenger enn Norges internasjonale forpliktelser.

Som i dag er forskriftshjemmelen ganske vid. Hjemmelen skal brukes til å gjennomføre EUs anskaffelsesdirektiver i norsk rett, men også til å innføre nasjonale prosedyreregler og krav til oppdragsgiverne. Dette gjelder regler om blant annet dialog med markedet før konkurranse, konkurransegrunnlag, valg av anskaffelsesprosedyrer, frister, kravspesifikasjoner, kvalifikasjonskrav, utvelgelse av leverandører, tildelingskriterier, oppdeling av anskaffelser, bruk av underleverandører, kommunikasjon, kunngjøring, gjennomføring av konkurransen, avvisning, avslutning av konkurransen, anskaffelsesprotokoll og dokumentasjonsplikt, rammeavtaler, elektroniske verktøy, endringer i kontrakt, oppsigelse, samordnede innkjøp, sanksjoner og plan- og designkonkurranser.

Annet ledd gir hjemmel til å forskriftsregulere oppdragsgivers adgang til å si opp en kontrakt. Hjemmelen er ny og skal brukes til å gjennomføre anskaffelsesdirektivet artikkel 73, forsyningsdirektivet artikkel 90 og konsesjonskontraktdirektivet artikkel 44 i norsk rett. Det følger av disse bestemmelsene at medlemsstatene skal sikre at oppdragsgiver kan si opp en kontrakt i følgende tre tilfeller:

• Når kontrakten er blitt vesentlig endret, slik at det gjelder krav om gjennomføring av en ny konkurranse.

• Når leverandøren på tidspunktet for tildeling av kontrakten skulle ha vært avvist som følge av en rettskraftig dom for korrupsjon, bedrageri mv.

• Når EFTA-domstolen har slått fast at oppdragsgiver har begått brudd på EØS-avtalen som innebærer at kontrakten ikke skulle vært inngått med den valgte leverandøren.

I henhold til tredje ledd får departementet hjemmel til å fastsette forskrift om elektronisk faktura i offentlige anskaffelser. Også denne hjemmelen er ny og skal sikre at direktiv 2014/55/EU om elektronisk faktura i offentlige anskaffelser gjennomføres i norsk rett. Ansvaret for forskriften vil bli lagt til Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Til § 17 Pålegg

Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å gi oppdragsgiver pålegg som er nødvendige for å sikre oppfyllelse av EØS-avtalen, WTO-avtalen om offentlige innkjøp eller andre internasjonale avtaler som Norge er forpliktet av. Dette er en videreføring av påleggshjemmelen i den gjeldende anskaffelsesloven § 16 med noen endringer.

For det første flyttes kompetansen til å gi pålegg fra Kongen til departementet. For det andre innsnevres adgangen til å gi pålegg til de tilfeller hvor dette er nødvendig for å sikre oppfyllelse av Norges internasjonale forpliktelser. For det tredje gis departementet adgang til å ilegge oppdragsgivere tvangsmulkt for å sikre at pålegg blir oppfylt.

Adgangen til å gi pålegg vil kunne benyttes overfor oppdragsgivere i forbindelse med oppfølgningen av EFTA-domstolens avgjørelser. Adgangen vil også kunne benyttes til å sikre oppfyllelsen av opplysningsplikter som Norge eller den enkelte oppdragsgiver er pålagt etter de nye anskaffelsesdirektivene. EFTAs overvåkningsorgan kan etter anskaffelsesdirektivet artikkel 32, 69 og 84, forsyningsdirektivet artikkel 18, 19, 31, 84 og 100 og konsesjonskontraktdirektivet artikkel 15 og 31 kreve opplysninger om konkrete anskaffelser. I tillegg er Norge forpliktet etter anskaffelsesdirektivene og WTO-avtalen om offentlige innkjøp til å rapportere og gi statistiske opplysninger om en rekke forhold, jf. blant annet anskaffelsesdirektivet artikkel 83 og 85. Det er derimot ikke hensikten at departementet generelt skal føre tilsyn med at anskaffelsesregelverket overholdes, og gi pålegg for å sikre dette.

Hvilke typer pålegg som vil kunne være relevante, vil avhenge av det konkrete bruddet eller den konkrete opplysningsplikten.

Ved brudd på regelverket vil et pålegg kunne gå ut på å rette opp det ulovlige forholdet, for eksempel pålegg om å gi en begrunnelse, endre en tildelingsbeslutning, avlyse en konkurranse eller lignende. Det vil også kunne gå ut på at oppdragsgiver skal foreta andre korrigerende tiltak, som for eksempel å innføre rutiner som sikrer at slike brudd ikke skjer igjen. I særlige tilfeller vil oppdragsgiver også kunne ilegges et pålegg om å avslutte et kontraktsforhold som er inngått i strid med anskaffelsesregelverket. Der en oppdragsgiver nekter å utlevere nødvendige opplysninger eller dokumenter, vil et pålegg måtte gå ut på å utlevere disse.

Tvangsmulkten er utformet som en betinget løpende tvangsmulkt. At den er betinget, innebærer at mulkten kan avverges ved at oppdragsgiver oppfyller pålegget innen den fristen departementet har satt. Tvangsmulkten skal ikke anses som en sanksjon, men som et fremadrettet tiltak som har til formål å skape et oppfyllelsespress.

Bestemmelsen gir departementet adgang til å ilegge tvangsmulkt samtidig med utstedelsen av pålegget. Departementet kan også først gi et pålegg, etterfulgt av et eget vedtak om tvangsmulkt dersom oppdragsgiver ikke etterkommer pålegget.

Departementet er gitt hjemmel til å gi forskrift om fastsettelsen av tvangsmulkt.

Til § 18 Ikrafttredelse og overgangsregler

Det foreslås i første ledd at lovens ikrafttredelsestidspunkt fastsettes av Kongen. Det er ønskelig at lovforslaget trer i kraft så snart som mulig. Nye anskaffelsesforskrifter må imidlertid vedtas først, og oppdragsgivere og leverandører vil ha behov for å tilpasse seg de krav lovforslaget stiller.

I annet ledd foreslås en hjemmel til å fastsette overgangsregler. Departementet tar sikte på at nye bestemmelser som utgangspunkt skal gjelde for anskaffelser som iverksettes etter lovens ikrafttredelsesdato. En anskaffelse er iverksatt når den er kunngjort, eller når oppdragsgiver har sendt ut en forespørsel til en eller flere leverandører om å melde sin interesse eller inngi tilbud i forbindelse med en planlagt anskaffelse.