6 Samfunnsansvar ved inngåelse av offentlige kontrakter

6.1 Offentlige anskaffelser som virkemiddel for å ivareta samfunnsmessige hensyn

Anskaffelsesloven skal bidra til effektiv ressursbruk, slik at offentlig sektor får mest mulig ut av ressursene den har tilgjengelig. Varer, tjenester og bygge- og anleggsarbeider skal anskaffes til riktig kvalitet og riktig pris ut fra et samfunnsøkonomisk ståsted. Regelverket inneholder detaljerte og konkrete prosedyreregler som skal bidra til at dette formålet realiseres. Det er et rettighetsbasert regelverk der leverandører som mener at prosedyrene ikke er fulgt, kan klage til KOFA eller reise sak for domstolene.

Spørsmål knyttet til om og hvordan andre samfunnshensyn – hensyn som ligger på siden av lovens formål om effektiv ressursbruk – skal reguleres i anskaffelsesregelverket, har vært debattert i mange år. Slike samfunnshensyn kan for eksempel være å bekjempe arbeidslivskriminalitet, bedre miljøet og redusere klimautfordringene, øke antallet læreplasser, ivareta helse, miljø og sikkerhet på arbeidsplassene, sikre grunnleggende menneskerettigheter, fremme næringslivsinteresser og innovasjon, unngå diskriminering og ivareta ulike svake grupper i samfunnet.

Slike samfunnshensyn kan ivaretas i anskaffelsesregelverket gjennom en rekke former for regulering. For det første kan det være tale om krav som skal bidra til at et annet, horisontalt regelverk blir overholdt. Et eksempel er regler som pålegger oppdragsgivere å avvise tilbud som ikke oppfyller bestemmelser i annet regelverk om miljø, arbeidsforhold og sosiale forhold. For det andre kan det være tale om å pålegge oppdragsgivere en plikt til å stille krav som går lenger enn det ellers gjeldende horisontale regelverket. Forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter er et eksempel på dette. Denne forskriften pålegger oppdragsgivere å stille krav om at ansatte hos leverandører og eventuelle underleverandører har lønns- og arbeidsvilkår som ikke bare respekterer allmenngjøringsforskriftene, men som i tillegg ikke er dårligere enn landsomfattende tariffavtaler. For det tredje kan det være tale om strategisk bruk av offentlige anskaffelser som ledd i gjennomføringen av mer generelle politiske målsettinger. Det kan for eksempel være krav om bruk av lærlinger som skal bidra til å dekke behovet for læreplasser, eller gjennomføring av innovative offentlige anskaffelser som skal bidra til utvikling av nye produkter eller tjenester.

Det samlede innkjøpet av varer og tjenester for offentlig sektor utgjorde om lag 461 milliarder kroner i 2014. Dette er omtrent 14 prosent av BNP. Vurdert ut fra hvilke offentlige anskaffelser som er omfattet av anskaffelsesregelverket, utgjør omfanget imidlertid rundt 230 milliarder kroner per år.1 Offentlige anskaffelser representerer et stort og viktig marked for næringslivet. Krav fra offentlige innkjøpere kan derfor være et virkemiddel for å påvirke private virksomheters handlingsmønstre. Eksempelvis kan manglende etisk bevissthet hos offentlige innkjøpere resultere i at arbeidslivskriminalitet og miljøkriminalitet får grobunn og undergraver den seriøse delen av arbeidslivet. Motsatt kan offentlig sektor gjennom sin markedsmakt påvirke viktige samfunnsinteresser i ønsket retning, for eksempel ved å etterspørre miljøvennlige og innovative ytelser.

Samtidig er det nesten ingen grenser for hvilke samfunnshensyn som kan trekkes inn i en anskaffelsesprosess gjennom ulike former for regulering. Man kan vanskelig kreve at en offentlig oppdragsgiver skal ivareta ethvert godt formål i enhver anskaffelse. Tilsvarende vanskelig vil det være å regulere dette ansvaret i anskaffelsesregelverket i detalj. Regelverket ville da blitt uforholdsmessig komplekst og de administrative kostnadene svært høye.

6.2 Tronslin-utvalgets utredning fra 1997

Før den gjeldende anskaffelsesloven ble vedtatt, ble det nedsatt et offentlig utvalg (Tronslin-utvalget) som hadde som mandat å utrede og ta stilling til i hvilken utstrekning anskaffelsesregelverket kunne benyttes til å oppfylle en del andre behov enn de rent anskaffelsespolitiske på en hensiktsmessig måte. Utvalget diskuterte disse spørsmålene relativt inngående og uttalte blant annet følgende, jf. NOU 1997: 21 kapittel 7.1.2:

«Utvalget mener at det er uheldig å blande forretningsmessige kriterier med andre krav i en anskaffelsesprosess. Den største ulempen er at slike krav kan hindre oppdragsgiveren i å opptre profesjonelt, fordi det skapes uklarheter om hvilke retningslinjer og mål oppdragsgiveren skal arbeide etter. Spesielt er det fare for at anskaffelsesprosessen blir mindre objektiv og etterprøvbar hvis oppdragsgiveren blir pålagt å ta inn krav som ikke er målbare.

Den offentlige oppdragsgivers mål skal være å gjennomføre en anskaffelsesprosess på en slik måte at etatens behov blir dekket på den mest effektive måte. […]

Det er viktig å være oppmerksom på at nye obligatoriske krav i regelverket alltid vil kreve økte ressurser, selv om en bestreber seg på å minimere ressursbruken i utformingen av kravet. Selv en enkel attest krever at noen utsteder den, signerer den osv. Attesten vil dessuten komme i tillegg til det eksisterende «skjemaveldet». Dessuten kan obligatoriske krav i det offentlige anskaffelsesregelverket ofte være lite målrettet i forhold til de mål som ønskes oppnådd.

[…]

Etter utvalgets oppfatning bør samfunnsmessige krav i forbindelse med offentlige anskaffelser kun stilles der disse ikke er i konflikt med målene med selve anskaffelsesprosessen. Eventuelle krav må dessuten formuleres slik at de innebærer minst mulig ressursbruk fra oppdragsgivers side. Dette gjelder både ressursbruk som medfører en mer tungvint anskaffelsesprosess, og ressursbruk som innebærer at oppdragsgiveren ikke får den beste anskaffelsen ut fra rene forretningsmessige kriterier. Det må dessuten i minst mulig grad åpnes opp for kriterier som gir rom for skjønn hos oppdragsgiveren.»

I utredningens punkt 7.1.3 pekte Tronslin-utvalget på at innføring av samfunnsmessige krav i anskaffelsesregelverket bærer med seg en risiko for at det i fremtiden vil kunne bli innført ytterligere krav på nye områder uten at konsekvensene blir tilstrekkelig vurdert. Det er også en risiko for at den samlede effekten av kravene ikke blir utredet. De kostnadsmessige og markedsmessige virkningene av flere krav vil kunne være betydelig høyere når de ses i sammenheng, og ikke bare vurderes isolert. Utvalget understreket derfor at det bør utvises tilbakeholdenhet med å innta samfunnsmessige krav i anskaffelsesregelverket. Med dette utgangspunktet anbefalte utvalget at eventuelle fremtidige forslag om å innta nye samfunnsmessige krav utredes grundig.

6.3 Forenklingsutvalgets tilnærming

I NOU 2014: 4 kapittel 11 har Forenklingsutvalget en omtale av hvordan såkalte ikke-anskaffelsesfaglige hensyn, eller ulike samfunnsmessige hensyn, kan ivaretas i anskaffelsesregelverket.

Forenklingsutvalgets mandat presiserte at utvalget ikke skulle «[v]urdere i hvilket omfang det nasjonale anskaffelsesregelverket skal benyttes til å fremme hensyn utover de anskaffelsesfaglige, som for eksempel næringspolitiske, miljøpolitiske eller sosialpolitiske hensyn». Utvalget var samstemt om at dette innebar at utvalget ikke skulle vurdere eller foreslå nye regler om ikke-anskaffelsesfaglige hensyn. Utvalgets flertall mente imidlertid at mandatet ikke var til hinder for at utvalget kunne vurdere og foreslå endringer i eksisterende bestemmelser om ikke-anskaffelsesfaglige hensyn ut fra et forenklingsperspektiv. Utvalgets mindretall var ikke enig i dette. I lys av at flertallet foreslo å oppheve en rekke bestemmelser om ikke-anskaffelsesfaglige hensyn, valgte likevel deler av mindretallet å redegjøre for hvorfor de mente disse bestemmelsene burde videreføres.

Utvalget diskuterte følgende bestemmelser under temaet «ikke-anskaffelsesfaglige hensyn»:

• Anskaffelsesloven § 6 som pålegger offentlige oppdragsgivere å ta hensyn til livssykluskostnader, universell utforming og miljømessige konsekvenser av anskaffelsen, jf. nærmere punkt 7.5 nedenfor.

• Anskaffelsesforskriftens bestemmelser om plikt til å kreve fremlagt skatteattest og HMS-egenerklæring.

• Anskaffelsesforskriftens bestemmelse om bruk av lærlingklausul, jf. nærmere punkt 7.7 nedenfor.

• Anskaffelsesforskriftens bestemmelse om bruk av antikontraktørklausuler.

• Forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter, jf. nærmere punkt 7.6 nedenfor.

Et samlet utvalg understreket at anskaffelsesregelverket ikke er eller skal være til hinder for å ivareta samfunnsmessige hensyn. Utvalgets flertall foreslo imidlertid å fjerne de ovennevnte bestemmelsene fra den særnorske delen av regelverket. Flertallet mente at den gjeldende reguleringen er lite hensiktsmessig, at bestemmelsene er lite egnet til å oppnå formålene de søker å ivareta, at reguleringen står i motstrid til ønsket om forenkling, og at forskjellige samfunnsutfordringer primært bør søkes løst ved horisontale virkemidler fremfor spesifikk regulering i anskaffelsesregelverket.

Mindretallet ønsket gjeldende regler om ikke-anskaffelsesfaglige hensyn videreført med den begrunnelse at det er viktig at oppdragsgivers plikt til å ta samfunnsansvar fremgår klart av regelverket. Ifølge mindretallet må det offentlige gå foran for å sikre ansvarlige arbeidsforhold og at nasjonale miljø- og klimamål realiseres. Det er et stort behov for å finne dekning i anskaffelsesregelverket for at slike hensyn skal veie tungt ved gjennomføringen av offentlige anskaffelser.

En gjennomgang av høringsuttalelsene viser at synspunktene spriker. Både utvalgets flertall og mindretall har fått støtte blant både oppdragsgivere, leverandører og andre, og støtten synes å være ganske jevnt fordelt. De fleste høringsinstansene har falt ned på en mellomløsning hvor de ønsker videreført enkelte regler, men ikke andre (eventuelt at de er mindre opptatt av andre regler). Det er imidlertid ikke noe klart mønster med hensyn til hvilke bestemmelser høringsinstansene ønsker videreført, eventuelt fjernet. Likevel er det verdt å merke seg at bygge- og anleggsbransjen har mobilisert kraftig i høringen fordi det finnes mange useriøse aktører i denne bransjen. Disse høringsinstansene har særlig vært opptatt av at bestemmelser som har til hensikt å bekjempe arbeidslivskriminalitet, blir videreført.

6.4 Nye anskaffelsesdirektiver

Et av EUs mål med revisjonen av anskaffelsesdirektivene har vært å legge bedre til rette for at andre samfunnshensyn, slik som miljø, sosiale hensyn, innovasjon og lettere tilgang til offentlige kontrakter for små og mellomstore bedrifter, kan ivaretas ved offentlige anskaffelser. EU ser direktivene som et viktig virkemiddel for å fremme målene i Europa 2020-strategien for «intelligent, bæredygtig og inklusiv vækst». De nye direktivene inneholder flere bestemmelser som utvider mulighetene til å trekke inn slike hensyn på ulike trinn i anskaffelsesprosessen. Disse bestemmelsene er primært kan-regler, og medfører ingen forpliktelser.

I tillegg inneholder direktivene en overordnet bestemmelse som slår fast at medlemslandene skal treffe egnede tiltak for å sikre at miljøkrav, arbeidsrettslige krav og sosiale krav overholdes ved gjennomføringen av offentlige kontrakter, jf. anskaffelsesdirektivet artikkel 18 nr. 2, forsyningsdirektivet artikkel 36 nr. 2 og konsesjonskontraktdirektivet artikkel 30 nr. 3. Det er opp til nasjonale myndigheter å beslutte hvordan pålegget skal følges opp. Én mulighet er å innføre en plikt for offentlige oppdragsgivere til å påse at slike krav overholdes, eventuelt at ansvaret legges til for eksempel offentlige tilsynsmyndigheter innenfor deres kompetanseområde. En annen mulighet er å benytte andre virkemidler enn lovgivning. Her har medlemslandene et stort handlingsrom.

I høringsbrevet til forslagene til gjennomføring av de tre nye anskaffelsesdirektivene presiserte departementet at Forenklingsutvalgets forslag og de nye direktivbestemmelsene må sees i sammenheng. Departementet viste til både Forenklingsutvalgets tilnærming og direktivenes opplegg og foreslo blant annet helt nye bestemmelser som skulle ivareta forskjellige samfunnsmessige hensyn. De konkrete forslagene til nye lovbestemmelser er omtalt nedenfor i kapittel 7.

Flere høringsinstanser har ikke bare kommentert forslagene til konkrete lov- og forskriftsbestemmelser, men også gitt uttrykk for prinsipielle synspunkter på hvordan samfunnsmessige hensyn generelt bør reguleres. En del offentlige oppdragsgivere uttrykker skepsis mot denne typen regulering. KS, og en rekke kommuner som støtter deres uttalelse, mener som utgangspunkt at bestemte samfunnshensyn fremmes best gjennom informasjon og konkret veiledning fremfor pålegg i regelverket. KS mener også at kommunene selv må kunne bestemme hvilke formål som skal ivaretas i den enkelte anskaffelse. Oppdragsgiverne skal gis mulighet, men ikke pålegges noen forpliktelse, til å fremme ulike samfunnsmessige hensyn. KS har ingen innvendinger mot bestemmelser som tydeliggjør mulighetene til å stille krav som støtter opp om sentrale samfunnsmål, men ønsker som hovedregel at disse ikke skal få form av pålegg. Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon, Nord-Trøndelag fylkeskommune, Halden kommune og kommunene i Valdres har fremmet liknende synspunkter.

Bergen kommune mener at oppdragsgiver må ha betydelig frihet til å ta hensyn til så vel økonomiske samfunnshensyn som miljøhensyn og sosiale hensyn, og at et slikt handlingsrom må fremgå av forskriftene. Samtidig må oppdragsgivers mulighet til å stille krav om at forskjellige samfunnshensyn skal ivaretas, ikke bli en hvilepute for myndighetene i det viktige arbeidet med å ansvarliggjøre leverandørsiden.

Ifølge Hedmark fylkeskommune blir det for defensivt å nøye seg med kan-regler. For å løse alvorlige samfunnsutfordringer knyttet til miljø og sosiale forhold bør alle muligheter benyttes, og offentlige anskaffelser er en del av løsningen. Skal det monne, må imidlertid alle innkjøpere bidra. Hedmark fylkeskommune ønsker derfor innført skal-regler. Samtidig er det nødvendig med en pragmatisk tilnærming når oppdragsgivers plikter, blant annet på kontrollsiden, skal fastsettes.

Troms fylkeskommune er positive til at loven tydeliggjør viktigheten av å ivareta samfunnshensyn i anskaffelsesprosessene.

Generelt stiller leverandørsiden seg mer positiv til regulering av hvordan samfunnshensyn skal ivaretas ved offentlige anskaffelser. Næringslivets Hovedorganisasjon, som støttes av Norsk Industri og Norsk Teknologi, mener at det er viktig at oppdragsgiver kan stille, og faktisk stiller, krav om ivaretakelse av enkelte ikke-anskaffelsesfaglige hensyn. Næringslivets Hovedorganisasjon understreker dessuten at det er viktig at oppdragsgiver ikke bare stiller slike krav, men også følger dem opp i praksis. I denne sammenheng er det nødvendig at det utarbeides god veiledning om håndteringen av denne typen krav for oppdragsgiverne.

Også arbeidstakersiden er generelt positiv til å regulere ulike samfunnshensyn i anskaffelsesregelverket. Landsorganisasjonen i Norge mener at de samfunnsmessige hensynene må fremkomme tydelig i regelverket fordi de er viktige verktøy for å oppnå gode og samfunnsansvarlige anskaffelser. Ved å ta ut disse bestemmelsene øker risikoen for at oppdragsgiver ikke prioriterer viktige samfunnshensyn. Unio har fremmet liknende synspunkter.

6.5 Departementets vurdering

Fremstillingen over viser at diskusjonen om hvordan forskjellige samfunnshensyn skal ivaretas i anskaffelsesregelverket, rommer et bredt spekter av kompliserte og sammensatte problemstillinger. Temaet krever en nyansert tilnærming.

Departementet forutsetter at alle offentlige myndigheter og offentligrettslige organer har plikt til å opptre etisk forsvarlig i all sin virksomhet, også i sin anskaffelsespraksis. Det er viktig at ivaretakelse av samfunnsansvar er godt forankret i virksomhetens ledelse, og dette bør fortrinnsvis også være forankret i en overordnet anskaffelsesstrategi. Et ganske annet spørsmål er om og eventuelt hvordan slike hensyn skal reflekteres i anskaffelsesregelverket.

Allerede i 1997 hadde Tronslin-utvalget en relativt grundig diskusjon av disse spørsmålene, jf. punkt 6.2. Etter departementets vurdering er utvalgets generelle betraktninger relevante og aktuelle også ved utformingen av ny anskaffelseslov. Samtidig har det skjedd en betydelig samfunnsutvikling siden 1997. Oppmerksomheten rundt gjennomføringen av offentlige anskaffelser har økt betraktelig. Anskaffelsesvirksomheten i store deler av offentlig sektor er blitt mer profesjonell, og forventningene til utøvelse av samfunnsansvar ved gjennomføringen av offentlige anskaffelser har vokst. Dette reflekteres også både i det gjeldende særnorske anskaffelsesregelverket og EUs tre nye anskaffelsesdirektiver.

Anskaffelsesregelverket favner imidlertid vidt og omfatter oppdragsgivere som i varierende grad har muligheter til utøve en profesjonell og avansert anskaffelsespraksis – fra store oppdragsgivere med store, profesjonelle innkjøpsmiljøer med tilgang til omfattende innkjøpsfaglig og juridisk ekspertise, til små kommuner og offentligrettslige organer som har begrensede ressurser tilgjengelig. En del av disse myndighetene og organene har verken ansatte som jobber full tid med innkjøp, eller ansatte jurister.

Også organiseringen av innkjøp varierer stort fra oppdragsgiver til oppdragsgiver. Noen innkjøp blir gjennomført på sentralt nivå i organisasjonene eller gjennom store, profesjonelle innkjøpssamarbeid. Andre gjennomføres av mindre enheter. Organiseringen vil kunne ha betydning for hvordan regulering knyttet til ulike samfunnshensyn blir fulgt opp i forskjellige anskaffelser. Eksempelvis vil barnehagebestyrere som har ansvar for å anskaffe lekeapparater mv. til sin barnehage, være dårligere rustet til å følge opp slik regulering enn ved innkjøp som kommunen foretar sentralt.

Riksrevisjonen har påpekt at manglende regeletterlevelse skyldes svak innkjøpskompetanse, utilstrekkelig ledelsesforankring, mangelfull intern kontroll og lite formålstjenlig organisering av innkjøpsarbeidet. Det er viktig at ledelsen forstår at anskaffelser er et strategisk verktøy for bedre måloppnåelse. Direktoratet for forvaltning og IKT har en viktig rolle i arbeidet med å heve kompetansen og styrke styring og ledelse på anskaffelsesområdet gjennom blant annet veiledning, og mye har skjedd på dette feltet de siste årene. Likevel gjenstår et betydelig arbeid med å løfte den grunnleggende innkjøpsfaglige kompetansen hos en del oppdragsgivere og få satt offentlige anskaffelser på ledelsens dagsorden. For en del av disse oppdragsgiverne kan det i tillegg bli svært vanskelig å måtte stille og følge opp et omfattende sett med krav som skal sikre at et bredt spekter av samfunnshensyn blir ivaretatt.

Anskaffelsesregelverket er kritisert for å være for komplisert og for å pålegge både offentlige oppdragsgivere og leverandørene store administrative byrder. Et sentralt formål med revisjonen av regelverket er å forenkle reglene og redusere de administrative byrdene, jf. kapittel 5. Det er et spenningsforhold mellom ønsket om forenklinger og ønsket om strategisk bruk av offentlige anskaffelser for å ivareta andre samfunnshensyn. Departementet er derfor opptatt av å finne en rimelig balanse mellom behovet for forenkling og reduksjon av administrative byrder på den ene siden og behovet for å adressere aktuelle samfunnsutfordringer på den andre.

Det er krevende å foreta en presis samfunnsøkonomisk analyse av om innføring av et konkret pålegg i anskaffelsesregelverket er et godt virkemiddel eller ikke. Både de positive effektene av tiltaket og kostnadene som er forbundet med det, er lite målbare.

Det kan være vanskelig å måle den positive effekten av reguleringen, det vil si gevinstene i form av forbedringer knyttet til de underliggende samfunnsutfordringene som søkes løst. Om det offentlige klarer å oppnå de ønskede effektene av et gitt tiltak, og til hvilke kostnader, vil avhenge av flere faktorer, og det vil variere fra marked til marked og fra produkt til produkt. Ikke minst har det betydning hvor stor kjøpermakt offentlige sektor har i markedet for hvert enkelt produkt. Kjøpermakten vil være større på det norske markedet enn på det internasjonale markedet. Et annet forhold som vil ha betydning, er omfanget av ulike kontrollmekanismer. Jo flere kontrolltiltak oppdragsgiver gjennomfører, jo større sannsynlighet er det for at leverandøren leverer i henhold til kravene. Dette må veies opp mot kostnadene ved å gjennomføre slik kontroll.

Ivaretakelse av ulike samfunnsmessige hensyn ved offentlige anskaffelser gjennom særskilt regulering har økonomiske kostnader. I likhet med gevinstene er de vanskelige å måle. Av denne grunn er det lett å underkommunisere dem. På den ene siden dreier det seg om økte transaksjonskostnader for oppdragsgivere og leverandører. Slike direkte kostnader vil til en viss grad kunne la seg måle. På den andre siden vil kravene også kunne føre til økte produksjonskostnader for leverandørene, som igjen gir seg utslag i dyrere anskaffelser for oppdragsgiverne. Slike kostnader er imidlertid mindre målbare.

I tillegg er det krevende å beregne tiltakenes konkurransemessige effekt. Et sentralt formål med denne typen regulering er å bidra til like konkurransevilkår og et velfungerende marked. Det er ødeleggende for næringslivet om useriøse aktører utkonkurrerer de seriøse gjennom uetisk adferd. Krav som blir for strenge, vil imidlertid kunne bidra til uheldige begrensninger i konkurransen og særlig begrense små og mellomstore bedrifters tilgang til markedet. De minste bedriftene har begrensede ressurser. Dersom de administrative byrdene blir for store, øker risikoen for at de trekker seg ut av det offentlige markedet. På lang sikt vil man derfor risikere at de minste bedriftene forsvinner fra markedet, og at konkurransen svekkes permanent. Gjennom økte priser vil kostnadene for oppdragsgiver øke og handlingsrommet i offentlige budsjetter minke.

Hver enkelt regulering krever en vurdering av om alternative tiltak kan ha en like god eller bedre effekt sett opp mot kostnadene. Alternative virkemidler kan være horisontal lovgivning, det vil si krav som retter seg mot både offentlig og privat sektor, bruk av sentrale tilsynsmyndigheter som for eksempel Arbeidstilsynet eller Miljødirektoratet, tilskuddsordninger, krav og signaler gjennom etatsstyring eller veiledning og annen bistand til oppdragsgivere. Økonomisk teori tilsier at direkte, målrettede virkemidler gir en mer effektiv ressursutnyttelse enn indirekte virkemidler. Pålegg om å ivareta ulike samfunnshensyn i offentlige anskaffelser er indirekte virkemidler. Det er imidlertid ikke gitt at det alltid finnes andre effektive tiltak.

Krav om å ivareta ulike samfunnshensyn kan gjøre det vanskeligere for oppdragsgiver å anskaffe varer og tjenester av riktig kvalitet til riktig pris. God behovsdekning – ikke bare for den offentlige virksomheten selv, men også for brukerne av offentlige tjenester – må være hovedoppgaven til alle innkjøpere. Jo flere hensyn en oppdragsgiver pålegges å ivareta i en anskaffelse, jo større er risikoen for at oppdragsgivers oppmerksomhet om denne hovedoppgaven svekkes. Dette tilsier at lovgiver bør utvise varsomhet med å legge inn krav som forfølger andre samfunnsmessige hensyn, i anskaffelsesregelverket. Det er nødvendig å foreta en prioritering blant de tiltakene som det isolert sett hadde vært ønskelig å innføre.

I forslaget til ny anskaffelseslov har departementet søkt å veie ovennevnte hensyn mot hverandre. Etter departementets vurdering er enkelte samfunnsutfordringer så alvorlige at også anskaffelsesregelverket bør tas i bruk for å bidra til like konkurransevilkår, seriøsitet i leverandørmarkedet og en generell utvikling i ønsket retning. Departementet har i hovedsak prioritert arbeidet med å løse miljø- og klimautfordringene, kampen mot arbeidslivskriminalitet og ivaretakelse av internasjonale menneskerettigheter. Formålet med nye lovbestemmelser knyttet til disse samfunnsområdene er å bidra til en positiv utvikling på en effektiv måte, uten å legge uforholdsmessig tyngende oppgaver på oppdragsgivere og leverandører. Departementet har blant annet vurdert det som viktig at tiltakene rettes inn mot bransjer og sektorer med særlige utfordringer, slik at de ikke favner videre enn det reelt sett er behov for.

Selv om bare utvalgte samfunnshensyn er omfattet av de foreslåtte lovpåleggene, vil departementet understreke at anskaffelsesregelverket gir oppdragsgiver handlingsrom til å trekke inn også andre samfunnshensyn på de ulike stadiene i en anskaffelsesprosess. Oppdragsgiver bør bruke dette handlingsrommet når det fremstår hensiktsmessig i den enkelte anskaffelse.