3 Nærmere om innholdet i forordningen

Artikkel 1 fastsetter forordningens virkeområde. Som i dag får regelverket anvendelse på alle kliniske utprøvinger som gjennomføres, mens det ikke får anvendelse på observasjonsstudier (dvs. studier der den terapeutiske strategi for pasienten fastsettes ikke på forhånd i en prøvingsprotokoll, men følger alminnelig praksis, og beslutningen om å forskrive legemiddelet er klart atskilt fra beslutningen om å la pasienten delta i undersøkelsen).

Forordningen innfører lettelser i kravene til såkalte «low-intervention clinical trials». Et av vilkårene for å omfattes av disse reglene, er at legemidlene som inngår i studien har markedsføringstillatelse. Begrunnelsen for lettelsene er at kravene skal stå i forhold til den risikoen pasientene utsettes for, og normalt vil risikoen være lavere når legemidlene som benyttes har markedsføringstillatelse.

Kapittel II inneholder bestemmelser om fremgangsmåte for godkjenning av en klinisk utprøving. En klinisk utprøving kan bare gjennomføres dersom forsøkspersonens rettigheter, sikkerhet, menneskeverd og velferd vernes og går foran alle andre interesser. I tillegg skal studien utformes for å generere pålitelige og robuste data.

Som i dag skal alle slike studier i Norge godkjennes av Statens legemiddelverk (Legemiddelverket) og en regionalkomite for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK). Godkjenningen skjer på grunnlag av en vitenskapelig og en etisk vurdering. Søknadsprosedyrene er imidlertid forenklet, ved at søker skal sende inn kun én søknad elektronisk via en EU-portal, og ikke lenger sende søknad til hvert aktuelt medlemsland.

Mens hver enkelt stat i dag nasjonalt behandler slike studier, skal statene nå samarbeide om å godkjenne. Er studien søkt godkjent i flere land, utpekes derfor et rapportørland som utreder søknaden på vegne av de øvrige landene (berørte land). Berørte land kan anerkjenne rapportørlandets utredning, men kan også nekte å godkjenne studien dersom man er uenig med rapportørlandet. Det er den enkelte stat som til slutt treffer vedtak om godkjenning av utprøvingen.

Reguleringen av søknads-, godkjennings- og endringsprosessene er mer detaljert enn det som følger av dagens regelverk. Det er blant annet satt en rekke tidsfrister som skal sikre en raskere behandling av søknaden.

Som i dag inneholder regelverket bestemmelser om hvilke forhold myndighetene skal vurdere når de behandler søknaden, og hver stat skal gi en samlet tilbakemelding vedrørende den vitenskapelige og etiske vurderingen. I Norge gjøres dette av Legemiddelverket og REK.

Kapittel III inneholder bestemmelser om fremgangsmåte for godkjenning av en vesentlig endring av en klinisk utprøving.

Forordningen gir i kapittel IV detaljerte og omfattende bestemmelser om hvilke opplysninger en søknad om klinisk utprøving skal inneholde. Hovedkravet er at den skal inneholde det som er nødvendig for at myndighetene skal kunne gjennomføre den etiske og vitenskapelige vurderingen av studien. De nærmere kravene til søknadens innhold fremgår av vedlegg I til forordningen.

Kapittel V inneholder bestemmelser om vern av forsøkspersoner og informert samtykke. Nytten for forsøkspersonene skal berettige risikoen deltakelsen innebærer. Studien skal være utformet slik at den medfører minst mulig smerte, ubehag, redsel og andre forutsigbare risikoer for forsøkspersonene, og en kvalifisert lege eller tannlege skal være ansvarlig for den medisinske behandlingen. I tillegg skal forsøkspersonene ikke utsettes for noen utilbørlig påvirkning for å delta i den kliniske utprøvingen. Retten til fysisk og mental integritet, privatliv og vern av personopplysninger, skal være ivaretatt.

Forsøkspersonene skal videre informeres og avgi samtykke til deltakelsen. Samtykket kan når som helst trekkes tilbake. Forordningen gir detaljerte krav til det informerte samtykket, hvordan dette skal avgis og hvilken informasjon forsøkspersonen skal motta før han samtykker. Informasjonen skal blant annet gjøre forsøkspersonen i stand til å forstå den kliniske utprøvingens art, mål, nytte, konsekvenser, risikoer og ulemper.

Kapitlet inneholder også særlige bestemmelser om beskyttelse av beslutningsudyktige og mindreårige med hensyn til deltakelse i kliniske legemiddelstudier. Deltakelse tillates bare dersom studien er avgjørende for disse, og data med tilsvarende gyldighet ikke kan oppnås i kliniske utprøvinger på personer som er i stand til å gi informert samtykke, eller gjennom andre forskningsmetoder. I tillegg må deltakelsen innebære en direkte nytte for forsøkspersonen som oppveier for de risikoer og byrder som er forbundet med utprøvingen. Forordningen beskytter også gravide og ammende og har særlige regler for klinisk utprøving i nødssituasjoner hvor det haster som følge av en plutselig livstruende eller annen alvorlig medisinsk tilstand.

Forordningens kapittel VI regulerer igangsetting og stans av utprøvingen. Den ansvarlige for utprøvingen (sponsor) skal varsle alle berørte land både om igangsetting, stans eller avslutning av studien. Forordningen innebærer mer åpenhet som blant annet innebærer at også studier med negativt resultat skal offentliggjøres.

Forordningens kapittel VII regulerer rapportering av sikkerhetsmeldinger (bivirkninger) under utprøvingen. Utprøverne skal rapportere slike til sponsor som igjen rapporterer til det europeiske legemiddelkontoret (EMA). Medlemsstatens skal samarbeide om å vurdere sikkerhetsmeldingene som mottas.

Forordningens kapittel VIII gir bestemmelser om at utprøvingen skal skje i samsvar med myndighetsgodkjenningen og i overensstemmelse med den harmoniserte internasjonale standarden for god utprøvningspraksis for legemidler(ICH-GCP). Sponsor skal overvåke gjennomføringen. Utprøver skal være lege eller ha annen utdannelse som gir kunnskap og erfaring med pasientbehandling. Sponsor skal rapportere til myndighetene om brudd på regelverket og andre forhold med betydning for forholdet mellom nytte og risiko i studien.

Forordningens kapittel IX gir regler for tilvirking og import av legemidlet som benyttes. Tilvirking og import av slike legemidler krever tillatelse fra myndighetene.

Forordningens kapittel X gir regler om merking av legemidlet.

Forordningens kapittel XI gir regler om sponsor og utprøvingsleder. Utprøvingslederen skal sikre at studien gjennomføres i samsvar med regelverket.

Forordningens kapittel XII stiller krav om at det skal være forsikringsordninger for forsøkspersonene.

Forordningens kapittel XIII regulerer myndighetenes tilsyn med kliniske studier. Ved feil kan myndighetene stanse utprøvingen eller be sponsor om å gjøre nødvendige endringer.

Forordningens kapittel XIV gir regler for opprettelse av en felles EU-portal og database for klinisk utprøving. All informasjon som skal sendes myndighetene i forbindelse med søknad om og gjennomføring av kliniske studier skal gå gjennom portalen og lagres i databasen. Databasen skal legge til rette for samarbeid mellom medlemsstatene og skal ha en offentlig del tilgjengelig for allmennheten.

Forordningens kapittel XV gir regler om samarbeid mellom medlemsstatene ved at landene skal opprette et nasjonalt kontaktpunkt, at EMA og EU-kommisjonen skal bidra i samarbeidet og at det opprettes en ekspertgruppe bestående av de nasjonale kontaktpunktene.

Forordningens kapittel XVI fastslår at den enkelte stat kan ilegge gebyr for virksomheten som er beskrevet i forordningen.

Forordningens kapittel XVII gir regler for EU-kommisjonens vedtakelse av gjennomføringsrettsakter.

Forordningens kapittel XVIII gir bestemmelser om at forordningen ikke innskrenker statens mulighet til å forby visse typer legemidler der en slik rett følger av annet regelverk. Videre skal legemidler som mottas under studien være gratis for forsøkspersonen og behandling av personopplysninger skal skje i henhold til personverndirektivet. Statens skal videre vedta regler om straff ved brudd på bestemmelsene i forordningen.

Forordningens kapittel XIX opphever direktiv 2001/20/EF, og bestemmer samtidig at forordningen tidligst skal gjelde fra 28. mai 2016. Hvert femte år skal EU-kommisjonen oversende en rapport til Europaparlamentet og til Rådet om anvendelsen av forordningen.