11 Nærmere om politiets lokale struktur

11.1 Innledning – behov for et godt nærpoliti

Uttrykket «nærpoliti» ble brukt av Politirolleutvalget på 1980-tallet, som en betegnelse på det politiet dette utvalget anbefalte (se også punkt 5 ovenfor om Politirolleutvalgets ti grunnprinsipper og anbefaling). Blant de prinsippene utvalget formulerte, var at politiet skal være desentralisert, virke i samspill med publikum og være integrert i lokalsamfunnet. Dette er fortsatt viktig, ikke minst fordi nærhet bygger tillit mellom innbyggerne og politiet. Tradisjonelt har innbyggerne i Norge stor tillit til politiet. Den må det tas godt vare på. Med tillit i befolkningen har politiet større muligheter for å lykkes i kriminalitetsbekjempelsen og i det øvrige trygghetsskapende arbeidet. For den enkelte av oss betyr det et bedre liv.

De fleste har sjelden behov for kontakt med politiet. Med når behovet unntaksvis melder seg, kan det være akutt, og det kan stå om liv eller helse eller være alvorlig på andre måter. For å kunne avhjelpe akutte situasjoner med behov for utrykning, må politiet nødvendigvis ha tilgjengelig mannskap som raskt kan komme til det stedet som behovet knytter seg til. For i størst mulig grad å forhindre kriminalitet eller andre trusler, må politiet dessuten følge med på utviklingen i utsatte miljøer, etterforske straffbare forhold og arbeide forebyggende i samarbeid med andre aktører. Disse behovene gir føringer for hvor politiets ressurser bør være lokalisert. Samtidig kan ikke avstanden til nærmeste politistasjon eller lensmannskontor i seg selv være avgjørende for hvor raskt politiet ankommer et hendelsessted eller hvor godt det forebygges i et lokalmiljø. Systematisk forebygging, en godt organisert patruljevirksomhet og gode operasjonssentraler er også viktige faktorer.

Etter politiloven skal det enkelte politidistrikt være inndelt i lensmanns- og politistasjonsdistrikter, og eventuelt namsfogddistrikter for oppgaver med den sivile rettspleien. I dag er landet inndelt i 325 lensmanns- og politistasjonsdistrikter og 12 namsfogddistrikter (geografisk sett overlapper namsfogddistriktene andre distrikter). Lensmanns- og politistasjonsdistriktene har normalt ett lensmannskontor eller én politistasjon. Ifølge Politidirektoratets oversikt er det per februar 2015 342 politistasjoner, lensmannskontorer og politiposter. Av disse har 129 under fem årsverk, mens 28 har 100 eller flere årsverk. I politianalysen argumenteres det for færre tjenestesteder, og for at beslutningsfullmakten knyttet til opprettelse og endring av politistasjonsdistrikter og lensmannsdistrikter legges til Politidirektoratet.

I prinsippet er inndelingen i lensmanns- og politistasjonsdistrikter og antall tjenestesteder to litt forskjellige temaer, siden inndelingen alene ikke avgjør hvor mange tjenestesteder politiet skal ha. Fordi det i de fleste tilfeller er ett tjenestested i hvert lensmanns- eller politistasjonsdistrikt, er sammenhengen likevel stor. Det mest formelle elementet er inndelingen i lensmanns- og politistasjonsdistrikter. Etter politiloven § 16 hører det under Kongen å fastsette inndelingen i lensmannsdistrikter, namsfogddistrikter og politistasjonsdistrikter med sivil rettspleieoppgaver. Om det skal være flere tjenestesteder innenfor det enkelte lensmanns- eller politistasjonsdistrikt, bestemmes i praksis av politiet selv.

11.2 Utvalgets forslag

Politianalyseutvalget, som tok utgangspunkt i 354 tjenestesteder, anbefaler at en del av dagens polititjenestesteder slås sammen, og gir uttrykk for blant annet følgende vurdering (NOU 2013: 9 punkt 6.2.2.2):

«Dagens lokale struktur (politistasjons- og lensmannsdistrikter) er et reelt hinder for politiets mulighet til å drive effektiv forebygging, sikre lov og orden og tilby en god polititjeneste lokalt.

Effektiv løsing av politiets kjerneoppgaver lokalt er først og fremst et spørsmål om hvilke arbeidsmetoder som benyttes, hvilken kompetanse tjenestepersonene besitter, hvilken systemunderstøttelse som er tilgjengelig og sist, men ikke minst, politi som er tilgjengelig der og når kriminalitet skjer. Tjenestestedet er kun et utgangspunkt for politiet å operere ut fra, samt et sted hvor publikum kan få tilgang til enkelte av politiets tjenester.

Dagens lokale struktur med mange små enheter og få ansatte på hvert tjenestested, der en betydelig andel av tilgjengelig tid er knyttet opp i andre gjøremål enn kjerneoppgavene, gir ikke en god polititjeneste og skaper i liten grad faktisk trygghet for befolkningen. Dagens struktur gir en omfattende bruk av reservetjeneste, noe som i svært liten grad bidrar til å forebygge og forhindre kriminalitet. Korte åpningstider og lav bemanning gir heller ikke en god publikumstjeneste.

En sammenslåing av små tjenestesteder gjør det mulig å:

• redusere andelen av politibemanningen som er bundet opp til kontorenes åpningstid

• etablere større og mer robuste fagmiljøer og tjenestesteder lokalt

• redusere administrative kostnader knyttet til drift av tjenestesteder, inkludert administrativt ansatte og eiendomskostnader.»

Basert blant annet på kartlegging av prioriterte hendelser i perioden 2004–2012 og vurderinger av behovet tilknyttet patruljesoner, og et kriterium om at en størst mulig del av befolkningen skal ha en kjøretid på maksimalt 45 minutter til nærmeste tjenestested, har utvalget antatt at antallet tjenestesteder bør reduseres til ca. 210 (NOU 2013: 9 punkt 12.6.2 mv.). I premissene for utvalgets vurderinger ligger videre blant annet at tjenestesteder som er lokalisert der det ligger en tingrett, og tjenestesteder med mer en 100 ansatte, skal videreføres. Om innholdet i den illustrasjonen av tjenestesteder som utvalget presenterer, og konsekvenser av å redusere antall tjenestesteder til 203, uttaler utvalget blant annet:

«Endringen i antall tjenestesteder fordeler seg ikke likt over landet, og figur 12.33 viser at det er stor forskjell i endring mellom politidistriktene i regionmodellen. Antall tjenestesteder i Nord blir redusert med 14, en nedgang på om lag 20 pst., mens antall tjenestesteder i politidistrikt Vest og Sør er mer enn halvert. Reduksjonen i Midt og Øst politidistrikt er om lag 40 pst. Stor-Oslo er ikke berørt i vesentlig grad da alle politistasjonene i Oslo har mer enn 100 ansatte.

Med en lokal struktur som beskrevet over vil vi fortsatt få en god dekning av landets befolkning. Som figur 12.34 viser, er effekten av å redusere antall tjenestesteder primært at en del av befolkningen som i dag har under 15 minutter kjøretid til nærmeste tjenestested vil få noe lengre reisevei. Samtidig er andelen som har under 45 minutter kjøretid til nærmeste tjenestested nesten uforandret, fra 99 pst. i dag til 96 pst. med 203 tjenestesteder.»

Utvalget påpeker at beskrivelsen av en ny tjenestestedsstruktur er ment som et eksempel, og ikke som forslag til en faktisk lokal struktur. Den løsningen som skal realiseres må etter utvalgets syn utarbeides av politiet selv i samarbeid med lokale myndigheter og andre berørte parter. Utvalget har anbefalt at det, innenfor et sett med kriterier og prosessuelle krav, skal høre under Politidirektoratet å treffe avgjørelser om inndelingen i lensmanns- og politistasjonsdistrikter. Spørsmål om myndighet til å treffe avgjørelse om politiets lokale struktur behandles i proposisjonen her under punkt 11.5 nedenfor.

11.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene er delt i synet på politianalysens forslag til endringer i lokal struktur. Sentrale aktører som riksadvokaten og Politidirektoratet mener at det er behov for å redusere antall tjenestesteder i politiet. Mange andre – ikke minst blant kommunene – er bekymret for at færre tjenestesteder vil innebære at politiets lokalkunnskap svekkes, og at tilknytningen til lokalmiljøene svekkes. Blant det som også bemerkes, er at politianalysen har gått for lite inn på virkningene av sentralisering, og at ressurser som spares inn ved å redusere antall tjenestesteder må benyttes til bedre polititjenester lokalt.

Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet tar ikke stilling til hvor mange lokale tjenestesteder som bør opprettholdes, men mener, som utvalget, at det er nødvendig å redusere det store antallet små enheter med utgangspunkt i tjenestemessige vurderinger og lokale behov. Høringsinstansen nevner samtidig viktigheten av å være edruelig med hensyn til hvilke gevinster som kan hentes ut, og at implementering av utvalgets forslag vil kreve tid og ressurser. Riksadvokaten slutter seg til utvalgets anbefaling om endringer i lokal struktur, og nevner at også etterforskning og straffeforfølgning åpenbart hemmes av dagens fastlåste lokale struktur innen det enkelte politidistrikt. Høringsinstansen viser til beregninger som utvalget har foretatt av hva som kan oppnås ved å samle ressursene i Vestoppland politidistrikt på seks tjenestesteder (istedenfor 13), og mener at den illustrerer at endringer i den lokale strukturen gir betydelige muligheter til å øke effektiviteten og kvaliteten i politiets oppgaveløsing. Videre nevner riksadvokaten at dagens prosedyre for justeringer i den lokale strukturen medfører at politiets vurdering av hensynet til effektiv oppgaveløsing ikke blir fremtredende i prosessen. Riksadvokaten har ikke gitt uttrykk for et syn på hvilket antall tjenestesteder som vil være optimalt.

Politidirektoratet støtter anbefalingene i politianalysen, herunder anbefalingen om en betydelig reduksjon i antallet tjenestesteder, og uttaler blant annet:

«Den lokale strukturen med driftsenheter og tjenestesteder i politi- og lensmannsetaten er i dag et hinder for å gi befolkningen en god polititjeneste lokalt. Mange tjenestesteder med liten bemanning i kombinasjon med et bredt sett av tjenester som skal tilbys, gjør at forutsetningene for å yte kvalitet innenfor kjerneoppgavene, herunder kriminalitetsbekjempelse og responsevne, begrenses. En for stor andel av politibemanningen bindes opp til kontorets åpningstid, og tilgangen på politiressurser når hendelser skjer og publikum har behov blir begrenset. Det er avgjørende for å kunne utvikle en bedre polititjeneste for fremtiden, at det åpnes for betydelige reduksjoner i dagens driftsenheter og tjenestesteder, slik at politiets ressurser i større grad kan rettes inn mot forebyggende polititjeneste, patruljer, rettidig respons der kriminalitet skjer og når publikum har behov.

Den interne høringsrunden viser at etaten står samlet bak anbefalingen om en kraftig reduksjon også i den lokale driftsenhetsstrukturen. I politianalysen er det skissert en reduksjon av dagens tjenestesteder fra 354 ned til om lag 210 tjenestesteder, basert på en overordnet analyse av hvor hendelser har skjedd og hvor befolkningen bor. En slik reduksjon vil berøre omlag 8 % av de ansatte i etaten. De øvrige 92 % av politiets bemanning berøres ikke direkte av den omleggingen som er skissert av utvalget.

Den interne høringsrunden og dialogen mellom distriktene og Politidirektoratet i høringsprosessen har vist at flere av distriktene ser behov for enda større reduksjoner enn det utvalget indikerer i sin analyse. Hvordan den lokale strukturen konkret skal organiseres bør i størst mulig grad utformes og tilrettelegges av det enkelte distrikt, sett i sammenheng med utviklingen av et mellomnivå av driftsenheter, basert på lokal kunnskap og analyse i samarbeid med kommuner og andre interessenter.

Følgelig støttes også utvalgets anbefaling om at etaten selv gis fullmakt til å organisere strukturen på driftsenhetsnivå og tjenestesteder på en slik måte at de fremmer politiets oppgaveløsning. Denne fullmakten anbefales regulert til politidirektøren innenfor et sett med kriterier og prosessuelle krav som krav til responstid, publikumstilgjengelighet, konsekvensanalyse av lokal uttalerett.»

Politijuristene i Norges Juristforbund mener at strukturen for politiets tjenestesteder er den viktigste debatten, og der hvor det største forbedringspotensialet ligger. Etter høringsinstansens syn er manglende justeringer i den lokale strukturen hovedgrunnen til at den siste store politireformen ga få gevinster. Dersom man nå ikke endrer tjenestestedsstrukturen kraftig, er det etter Politijuristenes syn liten eller ingen grunn til å gjennomføre en strukturreform nå. Juristforbundet påpeker viktigheten av å få til endringer i den lokale tjenestestedsstrukturen, og støtter langt på vei vurderingene i politianalysen. Sekretariatet for konfliktrådene støtter en reduksjon av antall tjenestesteder «under tvil». KRÅD mener at antallet tjenestesteder er uhensiktsmessig høyt, og peker blant annet på at ressursene blir bedre utnyttet ved store enheter, og at mange av dagens små lensmannskontorer og politistasjoner har mistet sin betydning med tanke på polititjenester til publikum. Samtidig peker høringsinstansen på at det potensielt er både positive og negative effekter av sentralisering, og fremhever særlig tap av lokalkunnskap og lokal forankring.

Parat mener at små enheter bør vekk fordi de er for ressurskrevende, men påpeker også ulempen ved at man kan risikere å miste kompetent arbeidskraft på grunn av store geografiske avstander. Norges politilederlag er enig i at det er behov for en vesentlig reduksjon i antall tjenestesteder, men mener at utviklingen må være gjenstand for lokale prosesser og bred involvering, og at de grunnleggende verdiene og prinsippene må være førende ved utviklingen av driftsenhetsstrukturen. Høringsinstansen peker også på faren for svekket kontakt mellom politiet og innbyggerne. Norsk tjenestemannslag mener at det er rom for å redusere antall tjenestesteder i politiet, men ikke i det omfanget som utvalget foreslår. Etaten selv bør ha stor påvirkning på hvilke tjenestesteder den skal ha, men politiske myndigheter bør ha innflytelse på beslutningene.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag mener at en reduksjon i antall tjenestesteder synes fornuftig, men at det bør være en forutsetning at lokaliseringen av tjenestestedene skjer ut fra demografiske forhold og prioriterte behov. Nord-Trøndelag fylkeskommune har gode erfaringer med dagens modell, men mener likevel det er et potensiale i å slå sammen polititjenestestedene til større enheter for å sikre en bred tjenesteleveranse til innbyggerne. Høringsinstansen nevner at det bør være mulig å utvikle praktiske løsninger som sikrer nærhetsfølelsen under de nye polititjenestestedene, og påpeker viktigheten av at det i prosessen tas hensyn til at noen fylker har lav befolkningstetthet og store avstander. Målet om et nært og sterkt politi og kortere responstid bør være førende.

Fylkesmannen i Nord-Trøndelag mener at en kombinasjon av lensmannskontor/politistasjoner og politipatruljer vil kunne tilfredsstille befolkningens krav på polititjenester også etter kontortid, og nevner at dette langt på vei er gjennomført i eget fylke, med tre regionlensmenn som disponerer samtlige ressurser innenfor sin region. Høringsinstansen påpeker videre behov for lokal tilknytning i det forebyggende arbeidet, og mener at dette aspektet ved politiets virksomhet ikke kan overlates til operative politipatruljer som er disponert primært for operative oppgaver. Fylkesmannen i Vest-Agder legger vekt på at politiet spiller en viktig rolle for den kommunale beredskapen, både i den daglige kontakten med de kommunale etatene og i det bidraget politiet gir til kommunenes arbeid med risiko- og sårbarhetsanalyser og beredskapsplanverk. Det er viktig at denne rollen opprettholdes dersom antall tjenestesteder reduseres.

Kommunal- og regionaldepartementet uttaler at politiets lokale struktur må ivareta hensynet til trygghet hos befolkningen, både gjennom rask respons og god lokalkunnskap ved hendelser, og gjennom forebyggende arbeid basert på kunnskap om lokale forhold. Det påpekes at det må etableres mekanismer som sikrer at innsparinger faktisk omdisponeres til økt politibemanning lokalt, og at politiet organiseres slik at det faktisk klarer å utnytte økt fleksibilitet i ressursdisponeringen til å styrke sin lokale tilstedeværelse. Høringsinstansen understreker også at endringer i struktur må vurderes i en helhetlig distriktspolitisk sammenheng av politiske organ.

Kommunesektorens organisasjon (KS) fremhever at samarbeidet mellom kommunene og politiet om kriminalitetsforebygging må ivaretas, og at eventuelle endringer i politiets distrikts- og lokalstruktur må baseres på en grundigere gjennomgang og vurdering av de positive effektene av dagens desentraliserte struktur. Videre uttaler KS blant annet:

«Endringer av lokal politistruktur må sees i sammenheng med kommunestruktur. Kommunene representerer grunnstrukturen i den norske velferdsstaten – noe som tilsier at andre statlige tjenester bør tilpasse seg kommunenes organisering så langt det er formålstjenlig. KS ser at det kan være hensyn som trekker i retning av sammenslåing av lensmannskontor/politistasjoner enkelte steder. På den andre siden må lokalsamfunnenes behov for et tilstedeværende politi også tillegges stor vekt, når endringer i politistrukturen vurderes. Den konkrete løsningen må etter KS vurdering utformes lokalt i samarbeid mellom politi, kommune og andre relevante samarbeidspartnere. Det bør inngås forpliktende samarbeidsavtaler mellom politiet og kommune lokalt om det lokale tjenestetilbudet og om samarbeidet mellom kommune og politi. En slik avtale er særlig viktig for kommuner som får endring i dagens tjenestetilbud fra politiet.»

Møre og Romsdal fylkeskommune forventer at spørsmål om omorganisering av politiet vurderes opp mot de overordnede målene i regional- og distriktspolitikken, og oppfordrer til en bredere analyse av hvordan politiet skal samvirke med andre, og av konsekvenser av ulike organisasjonsmodeller for samvirket. Fylkeskommunen mener det er viktig å vektlegge topografi, kommunikasjoner og infrastruktur når antall tjenestesteder skal avgjøres. For et langstrakt og lite ensartet land vil det være avgjørende å ha et politi med en bred oppgaveportefølje og fokus på nærhet, tilgjengelighet og rask responstid.

Unio avviser ikke at det kan være nødvendig eller fornuftig med færre tjenestesteder, men mener at forslagene i politianalysen i for stor grad bygger på det som kan telles eller måles, og at negative sider ved sentralisering ikke er vurdert eller analysert.

Politiets Fellesforbund (PF) peker på at strukturendringer må være begrunnet i, og bygge opp under, politiets mulighet til å løse samfunnsoppdraget, og savner alternative løsninger til omfattende strukturelle endringer. Høringsinstansen nevner at det i politiet har vært stor tro på at utfordringer og dilemmaer kan løses gjennom strukturelle endringer og styring, men at all erfaring viser at endring av struktur for å løse problemer, skaper nye problemer og dilemmaer. PF mener at forbedringer i politiet i første omgang ikke handler om strukturelle endringer, men om bedre ledelse, evne til å lære og utvikling av kompetanse. Høringsinstansen avviser ikke at det kan være nødvendig og fornuftig med færre tjenestesteder, men at konsekvensene av en eventuell sentralisering må gjennomgås. Videre uttaler den blant annet:

«Et sentralt spørsmål som vi ikke kan se analysen gir svar på er hvordan bortfall av det tradisjonelle nærpolitiet gjennom en desentralisert struktur skal erstattes. Dette dreier seg om politiets evne til å skape trygghet basert på nærhet, tillit og omdømme. I tillegg til å bygge nettverk for å forebygge og bekjempe kriminalitet.»

Hedmark fylkeskommune peker på at utvalget drøfter responstid, men vier liten plass til betydning av lokalkunnskap og lokalt samarbeid. Det er i analysen ikke drøftet hvordan politiet skal ivareta sin tilstedeværelse i de kommuner og lokalsamfunn hvor de ikke lengre skal være lokalisert. Dersom den foreslåtte sentraliseringen av den lokale strukturen blir en realitet, bør lokal politimester og ordfører i de kommuner som mister sin lokale lensmann, inngå en avtale blant annet om hvordan politiet skal ivareta sin lokale tilstedeværelse.

Nordland fylkeskommune understreker viktigheten av at det fortsatt legges stor vekt på politiets oppgaver knyttet til trygghet og forebygging, som betinger fortsatt nærhet og lokal tilstedeværelse. Høringsinstansen mener at det må legges stor vekt på kortest mulig responstid, og at politiet må respondere innen forsvarlig tid også i de mindre sentrale områdene.

Fylkesmannen i Sogn og Fjordane stiller seg noe undrende til utvalgets argumentasjon mot desentralisert struktur, sett i sammenheng med opplysning om at sentrale parametere for kvaliteten på løsning av kjerneoppgaver ikke blir målt. Nøkkeltall fra SSB tilsier etter høringsinstansens syn at den desentraliserte strukturen fungerer godt.

Aust-Agder fylkeskommune er svært skeptisk til den store reduksjonen av tjenestesteder som foreslås i Aust-Agder, og mener det er vanskelig å forestille seg at dette ikke vil redusere politiets forebyggende rolle og lokale tilstedeværelse. Kommunene bør tas med på råd i lokalisering av tjenestesteder, men det må legges vekt på de politifaglige vurderingene når lokalisering avgjøres.

Norsk tjenestemannslag – Politiet mener at vi står i fare for å fjerne grunnleggende og viktige verdier fra politiet dersom konklusjonene i NOU 2013:9 blir fulgt, og understreker at det vil være betenkelig å redusere antall tjenestesteder til om lag 210. Etter høringsinstansens syn vil det være uakseptabelt å redusere antall tjenestesteder uten først å utrede spørsmålet om responstid og eventuelt responskvalitet.

Enkelte kommuner er enige i at det kan være grunnlag for å slå sammen tjenestesteder. Mange kommuner gir imidlertid uttrykk for bekymring for at færre tjenestesteder vil gi et dårligere polititilbud lokalt, eller at det ikke er dokumentert at de foreslåtte endringene vil gi et bedre og mer effektivt politi. Bekymringene knytter seg blant annet til at endringene skal føre til at ressursene sentraliseres, og til mindre lokalkunnskap, svakere tilknytning til lokalmiljøet, og en svekkelse av det kriminalitetsforebyggende arbeidet. Selv om mange tjenestesteder har liten bemanning, ses lensmannskontorene som en trygghet, og som en forutsetning for lokal forankring. For øvrig påpekes blant annet at ikke alle kan nyttiggjøre seg publikumsservice i elektronisk form, og betydningen av at innbyggerne har mulighet til å snakke med en tjenestemann eller møte opp hos politiet. Flere kommuner argumenterer for å beholde tjenestesteder i sitt distrikt.

Vinje kommune er klart skeptisk, idet den uttaler blant annet:

«Vinje kommune meiner at Politianalysen gjev eit for einsidig og negativt bilete av dagens lokale og nære politi. Utvalet er kritisk til dagens politi og politiorganisering, men manglar kritisk analyse av sine eigne framlegg.

Vinje kommune meiner at ei eventuell endring i politiets distrikts- og lokalstruktur må basere seg på ein grundigare gjennomgang og vurdering av dei positive verknadene dagens desentraliserte struktur med eit utprega «generalistpoliti» har for førebygging og kriminalitetsnedkjemping. Likeins meiner Vinje kommune at sannsynlige negative effektar av strukturframlegga frå utvalet, må fram i lyset og vurderast grundig før Stortinget gjer vedtak om «kva slags politi» me skal ha. Vinje kommune meiner at Politianalysen har så store manglar og veikskapar at han ikkje er eit godt utgangspunkt for å gjera store endringar i politiorganiseringa.

Vinje kommune frykter at framlegga om sentraliseringsgrep vil kunne føre til eit meir bilbasert og «omflakkande» politi, der tilhøvet til vanlege innbyggjarar, utsette ungdommar og kriminelle miljø i vesentleg grad blir svekka. Det er ikkje sikkert at dette korkje vil gjeva betre førebygging, betre kriminalitetsnedkjemping eller auka tryggleik for innbyggjarane.»

Når det gjelder forslaget om å redusere antallet tjenestesteder til ca. 210, uttaler kommunen:

«Den lokale politistrukturen må sjåast i samanheng med kommunestrukturen. Kommunane representerer grunnstrukturen i den norske velferdsstaten, noko som tilseier at andre statlege tenester bør tilpasse seg kommunens organisering så langt det er tenleg. Når det blir vurdert å endre politistrukturen, må ein leggje stor vekt på den trongen lokalsamfunnet har for eit politi som er til stades. Ei sterk sentralisering vil òg svekkje ordninga med Politiråd. Det er ein føresetnad for politiets deltaking i slike råd at dei har god lokalkunnskap. Den konkrete løysinga må etter Vinje kommunes vurdering bli utforma lokalt i samarbeid mellom politi, kommune og andre relevante samarbeidspartnarar. Politiet og kommunen må inngå forpliktande samarbeidsavtaler lokalt om det lokale tenestetilbodet og om samarbeidet mellom kommune og politi.»

Kommunene Masfjorden, Gulen og Solund har bedt om at departementet sikrer grunnlaget for å videreføre den desentraliserte tjenestestrukturen i politiet ved at flere oppgaver blir overført til lokale politi- og lensmannskontor.

11.4 Departementets syn

11.4.1 Generelt

Det er helt sentralt at de nye politidistriktene organiseres slik at en får en faglig god og kostnadseffektiv tjenesteutførelse. Formålet med nærpolitireformen er blant annet å sikre at flere politiressurser kan brukes til politiets kjerneoppgaver. Det er viktig å sikre at ny organisering ikke medfører mer byråkrati og virker kostnadsdrivende. Politiet skal derfor organiseres i to nivåer. Driftsenhetene i politidistriktet kan omfatte flere tjenestesteder (lensmannskontorer og politistasjoner). Administrative oppgaver skal så langt som mulig ivaretas på politidistriktsnivå og av driftsenhetene, ikke ved det enkelte tjenestested. Tjenestestedene skal sørge for at det publikumsrettede arbeid blir utført i samspill med mobile enheter. Departementet foreslår enkelte endringer i politiloven § 16 for å legge til rette for at de politimessige og administrative oppgavene kan organiseres mest mulig hensiktsmessig.

Hvert politidistrikt har som utgangspunkt følgende funksjoner:

• administrative fellesfunksjoner

• prioritering på tvers av fagområder og geografi

• operasjonssentral og andre operative felles funksjoner

• felles kriminal- og påtaleenhet

• analyse og forebygging

• Politiets Sikkerhetstjeneste

Geografiske driftsenheter har som utgangspunkt et særlig ansvar for å ivareta administrative oppgaver for tjenestestedene. Driftsenhetslederen er også tjenestestedsleder, og driftsenhetene kan tillegges følgende funksjoner:

• budsjettansvar

• personalansvar

• resultatansvar

• tjenesteplanlegging (vakt- og patruljetjeneste mv.)

• koordinering av forebyggende arbeid

• samordne etterforskningsarbeidet

• sivil rettspleie-oppgaver (etter ny lovgivning)

• forvaltningsoppgaver

• styre tjenestesteder

  • levere ressurser til vakt- og patruljetjeneste

  • publikumsekspedisjon

  • drive forebyggende arbeid

  • etterforske det store flertall av straffesaker

  • kontakt med samarbeidspartnere

  • sivil rettspleie

  • forvaltningsoppgaver

Det skal kunne opprettes funksjonelle driftsenheter til behandling av oppgaver med den sivile rettspleien og forvaltningsoppgaver der dette er hensiktsmessig ut fra hensynet til effektivitet og robusthet i tjenestetilbudet. Departementet vil forberede de regelendringer som er nødvendige for å legge til rette for å kunne effektivisere arbeidet med den sivile rettspleien.

Tjenestestedene tar imot anmeldelser, søknader og andre henvendelser. Videre vil både etterforskning og forebyggende arbeid fortsatt måtte utføres lokalt med utgangspunkt i det enkelte tjenestested, og tjenestestedene vil stille til disposisjon ressurser til vakt- og patruljetjenesten i området. Lensmannskontorene og politistasjonene vil fortsatt være sentrale i kontakten mellom innbyggerne og politiet. Samtidig bidrar særlig den teknologiske utviklingen til å redusere betydningen av geografiske avstander, ved at innbyggerne kan kommunisere med politiet på annen måte enn ved fysisk fremmøte, og politiet selv vil kunne utføre flere operasjoner ute i «terrenget». Når disse mulighetene utnyttes, blir det mindre viktig enn før for kvaliteten i polititjenesten hvor de faste tjenestestedene er lokalisert.

Politiets lokale struktur med mange og til dels små tjenestesteder, er ressurskrevende, og beskrives både i politianalysen og andre steder som et hinder for en god polititjeneste. Det synes klart at politiressursene er «spredt for tynt utover» til å gi en effektiv og god polititjeneste. Ulempene ved at ressursene er spredt på et stort antall lokasjoner er i noen grad avhjulpet gjennom vaktsamarbeid og ulike regionordninger. Det er likevel behov for å gjennomgå den lokale strukturen, med sikte på å oppnå en inndeling og et nett av tjenestesteder som bedre enn i dag understøtter arbeidet med beredskap og kriminalitetsbekjempelse over hele landet. Hvor mange tjenestesteder en slik gjennomgang bør ende opp med, er ikke gitt før gjennomgangen er foretatt. Det bør være gode løsninger lokalt – ikke et konkret antall – som danner premiss for denne prosessen. Politianalysens anslag for tjenestesteder er imidlertid for lavt. Organiseringen av politiet skal innrettes slik at publikum opplever at det har et tilgjengelig politi når det har behov for politiets tjenester.

Ved vurdering av behovene lokalt skal det ikke bare legges vekt på historiske data, men også på risikobildet fremover. Forventet befolkningsutvikling og trekk ved kriminalitetsbildet vil være blant det som kan spille inn. Når det gjelder kjøreavstand for innbyggerne, mener departementet at det skal oppstilles et krav om reiseavstand for det enkelte politidistrikt. Minst 90 % av innbyggerne i hvert politidistrikt skal ha maksimalt 45 minutters kjøretid til nærmeste tjenestested.

Trygge lokalsamfunn skapes gjennom bredt samarbeid om lokale forebyggende tiltak. En velfungerende kontaktflate mellom politi og lokalsamfunn er en forutsetning for god forebygging og kriminalitetsbekjempelse. God dialog og informasjonsflyt mellom aktørene sikrer økt kunnskap og forståelse for roller og oppgaver. Deltakelse og eierskap til forebyggende arbeid må forankres på toppnivå, så vel i kommunene som hos politiet lokalt. Politidirektoratet skal iverksette et prøveprosjekt for styrket samhandling mellom politi og lokalsamfunn (kommune, frivillige organisasjoner og næringsliv) i minst ett politidistrikt.

I samarbeid med kommunene og andre kan politiet delta i kontorfellesskap for å ivareta enkelte lokale oppgaver, eksempelvis politikontaktenes arbeid lokalt.

I likhet med politiråd, er SLT-samarbeidet (Samordning av lokale rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak) et viktig lokalt forebyggende tiltak som bør videreføres. Departementet vil legge til rette for dette.

11.4.2 Krav til polititjenesten gir føringer for den lokale strukturen

Noen av de hensyn som gjør seg gjeldende ved utformingen av en ny tjenestestedsstruktur, vil trekke i forskjellig retning. Eksempelvis kan det være spenninger mellom behovet for å samle ressursene tilstrekkelig til å få et godt faglig miljø, og for at politiets tjenestemenn og -kvinner bør kjenne de områdene de skal virke i. Fremfor å angi generelt hvordan slike avveininger skal falle ut, bør oppmerksomheten rettes mot kvalitetskravene til den tjenesten som politiet skal levere. Noen viktige krav er regnet opp i punkt 5.3 ovenfor. Oppsummert stilles det der følgende krav:

Publikumsservice:

• Tjenestestedene tar imot anmeldelser, søknader og andre henvendelser, og gir veiledning til publikum om politiets tjenestetilbud. Ved anmeldte forhold iverksettes eventuell etterforskning snarest mulig.

• Tjenestestedene skal ha fleksible åpningstider som gjør det mulig å få utført tjenester hos politiet utenfor kontortid minst én dag i uken.

• Minst 90 % av innbyggerne i hvert distrikt har maksimalt 45 minutters kjøretid til nærmeste tjenestested.

• 95 % av alle anropene til 112 skal være besvart innen 20 sekunder på landsbasis.

Forebygging:

• Politiet skal drive et aktivt forebyggende arbeid i egen regi og i samarbeid med andre.

• Hver kommune har minst én fast kontaktperson ved lensmannskontoret eller politistasjonen (politikontakt). Politikontakten bistår i politirådsarbeidet i «sin» eller «sine» kommuner, og fungerer som et kontaktpunkt for det forebyggende arbeidet i distriktet.

• Politiet skal jevnlig drøfte innretningen av det forebyggende arbeidet og vakt- og patruljetjenesten i området, med berørte kommuner.

Tilgjengelighet og beredskap:

• Alle politidistriktene har innsatspersonell som kan håndtere krevende hendelser.

• Polititjenestemenn og -kvinner bor spredt, slik at flest mulig lokalsamfunn har politiansatte boende i sitt lokalmiljø. I ansettelsesprosessen legges det vekt på å oppnå bosetting på steder der det ikke allerede bor polititjenestemenn eller -kvinner. Politiet skal vurdere incentivordninger for å oppnå bosetting og tilstedeværelse fra politiet i lokalsamfunnet.

• Publikum skal oppleve rask respons og god kvalitet på politiets beredskap som også omfatter god samhandling og god etterforskning i alle ledd.

• Politianalysens anslag for tjenestesteder er for lavt. Organiseringen av politiet skal gjøres slik at publikum opplever at de har et tilgjengelig politi når de har behov for politiets tjenester.

• Nærmere definerte krav til responstid ved ekstraordinære hendelser, hendelser hvor liv er direkte truet og/eller hvor det er umiddelbart behov for innsats fra politiet.

I dag er politiets kontakt med kommunene organisert på forskjellige måter. Store kommuner har gjerne flere kontaktpunkter i kommunen. For å sikre alle kommuner, uavhengig av størrelse, god tilgang til kontakt med politiet, skal politiet sørge for at alle kommunene får en fast politikontakt ved det lensmannskontoret eller den politistasjonen kommunen hører til. Videre skal politiet jevnlig drøfte innretningen av det forebyggende arbeidet og vakt- og patruljetjenesten i området med berørte kommuner.

Det kan være av verdi for polititjenesten i et område at det bor politifolk der. Regelverket inneholder enkelte bestemmelser om at ansatte i politiet skal bosette seg i forsvarlig avstand til tjenestestedet. Dette regelverket er primært innrettet mot å sikre nærhet mellom arbeidssted og bolig. Dette er et noe annet perspektiv enn et ønske om at det skal bo politifolk også andre steder enn der tjenestestedene er lokalisert. For å utnytte de positive effektene som kan ligge i å ha politifolk bosatt på mange steder, mener departementet at politiet – i forbindelse med den gjennomgangen av tjenestestedsstrukturen som skal foretas, og ut fra forholdene lokalt – skal vurdere om det bør etableres incentivordninger mv. som kan sikre spredt bosetting.

11.5 Fullmakt til å beslutte endringer

11.5.1 Innledning

Myndigheten til å fastsette inndelingen i lensmannsdistrikter, namsfogddistrikter og politistasjonsdistrikter med sivile rettspleieoppgaver ligger etter loven til Kongen, jf. politiloven § 16. Myndigheten utøves av Kongen i statsråd. Forslag til endringer i inndelingen lokalt forelegges normalt for de kommunene som er berørt. I St.meld. nr. 25 (2008–2009) Lokal vekstkraft og framtidstru Om distrikts- og regionalpolitikken er det uttalt at «[d]ersom det er semje på lokalt nivå om grensereguleringar som har som formål å effektivisere kampen mot kriminalitet og betre publikumstenesta, kan saka sendast til departementet for vidare handsaming» (meldingen punkt 5.9.1.1). Det er en praksis for at Politidirektoratet ikke legger frem forslag for departementet om endringer i distriktsstrukturen dersom kommunene ikke er enige i forslaget.

Politianalyseutvalget viser til en del eksempler på at det i politidistriktene er sett behov for endringer, uten at dette har fått gjennomslag. Utvalget beskriver at dette har vært tilfelle selv på steder der det har vært prinsipiell enighet om behovet for sammenslåinger, men det ikke har vært samme enighet om hvor de gjenværende lensmannskontorene skal være lokalisert (NOU 2013: 9 punkt 12). Utvalget beskriver også at det er tatt initiativer til endringer i den lokale strukturene i en rekke politidistrikter, men at disse ikke er sluttbehandlet fordi det ikke har vært full oppslutning lokalt. Utvalget anser dagens lokale struktur som et reelt hinder for politiets mulighet til å tilby en god polititjeneste lokalt. Det anbefaler at beslutningsfullmakten knyttet til opprettelse og endring av politistasjons- og lensmannsdistrikter legges til Politidirektoratet. Fullmakten bør etter utvalgets syn reguleres innenfor et sett med kriterier og prosessuelle krav, herunder krav til responstid, publikumstilgjengelighet, konsekvensanalyse og lokal uttalerett. Hensynet til effektive polititjenester bør etter utvalgets syn være det viktigste kriteriet (utredningen punkt 12.9).

Under høringen har blant annet Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, riksadvokaten, Politidirektoratet, Difi og Parat støttet forslaget om at Politidirektoratet bør kunne fastsette politiets lokale struktur. Riksadvokaten ser denne endringen som en forutsetning for å gjøre større endringer i politidistriktsstrukturen. Difi viser til at det er normalt i etatsstyringssammenheng at organisering av virksomheten ligger til virksomhetsleder, og er enig i at utvidede fullmakter på dette området er nødvendig for å øke handlingsrommet til politiet. Politidirektoratet uttaler blant annet at hvordan den lokale strukturen konkret skal organiseres, i størst mulig grad bør utformes og tilrettelegges av det enkelte distrikt, sett i sammenheng med utviklingen av et mellomnivå av driftsenheter, basert på lokal kunnskap og analyse i samarbeid med kommuner og andre interessenter. Også Norges politilederlag støtter at myndigheten delegeres til Politidirektoratet. Juristforbundet uttaler blant annet:

«Juristforbundet vil påpeke viktigheten av å få til endringer i den lokale tjenestestedsstrukturen (nivå 2), og vi støtter langt på vei de vurderinger som gjøres i politianalysen. Frem til i dag har det vist seg vanskelig å få til nødvendige omstillinger lokalt. Dette er begrunnet i kommunenes vetorett vedrørende sammenslåing av lensmannskontorer. Skal man få til nødvendige endringer for fremtiden, vil det derfor være nødvendig å frata kommunene vetoretten. Dette kan vise seg lettere sagt enn gjort, men er etter Juristforbundets mening nødvendig for å få et best mulig politi i fremtiden.»

Porsgrunn kommune viser til at dagens ordning går utover den samlede trygghet og effektivitet som det forventes at politiet skal stå for, og er – tross bekymringer for større distanse mellom politiet og publikum – enig i at Politidirektoratet må gis mulighet til å foreta de organisatoriske grep som er nødvendig for å konsentrere kriminalitetsbekjempelsen der den skjer. Politijuristene og kommunene Bodø, Rana, Hamarøy og Nesna mener at fullmakten når det gjelder beslutning om lokal struktur bør overføres til politimesteren, fordi denne kjenner best til de lokale behov for organisering av tjenestesteder.

Kommunesektorens organisasjon (KS), Kommunal- og regionaldepartementet, Advokatforeningen og en rekke kommuner, fylkeskommuner og regionråd er skeptiske eller negative til forslaget om å legge beslutningsmyndigheten til Politidirektoratet. KS påpeker at lokal enighet ikke skal være en forutsetning for endringer i lokal struktur, men mener at regjeringen må foreta en helhetsvurdering der berørte kommuners uttalelse må tillegges betydelig vekt. Advokatforeningen frykter at myndighet til direktoratsnivå vil lede til større grad av sentralisering, og at man over tid vil se nedbygging av lokale tjenestesteder. Foreningen viser til tilsvarende mekanisme innen andre virksomhetsområder der slik myndighet er flyttet. Blant de kommunene som er negative eller skeptiske, er Gjerstad kommune. Kommunen uttaler at myndigheten gjelder beslutninger som i stor grad angår lokalsamfunnene rundt om i landet, og viser til at dette dreier seg om mye mer enn bare rent politifaglige effektivitetshensyn. Hedmark fylkeskommune mener at beslutningsfullmakten for lokal struktur fortsatt bør ligge hos Kongen i statsråd, men at mangel på lokal enighet ikke bør være til hinder for å fremme forslag om sammenslåinger, og at regjeringen må treffe beslutningene når all relevant saksinformasjon foreligger. Høringsinstansen mener videre at kommunen bør være naturlig samarbeidspart for politiet og viktig høringsinstans i slike sammenslåingsprosesser. Vadsø kommune og Øst-Finnmark regionråd mener at «vetoretten» kommer i en annen stilling dersom politiet får absolutte krav til responstid og tilstedeværelse. Kviteseid kommune mener at eventuelle endringer i beslutningsfullmakt for lokal struktur bør bygge på en grundig prosess der «styringsmakter sitt syn blir tillagt stor vekt».

11.5.2 Departementets vurdering

Etter departementets syn er det naturlig at den lokale strukturen skal fastsettes av politiet. Politiet, med politidirektøren i spissen, er ansvarlig for å levere trygghet til befolkningen. Tjenestestedene er ett av verktøyene for å kunne ivareta denne oppgaven. Det er derfor naturlig at politiet selv får hånd om utformingen av nettet av tjenestesteder. På den måten får etaten best forutsetninger for å levere gode tjenester til publikum. Departementets rolle er heller å stille krav til kvaliteten i polititjenesten. Indirekte henger disse tingene som nevnt sammen, ved at kravene til kvalitet virker dimensjonerende for etaten.

I punkt 5.3 ovenfor har departementet angitt visse kvalitetskrav som politietaten skal oppfylle. I kriteriene ligger blant annet at minst 90 % av innbyggerne i hvert politidistrikt skal ha maksimalt 45 minutters kjøretid til nærmeste tjenestested, og at minst 95 % av alle anrop til nødnummer 112 besvares innen 20 sekunder. Oppfyllelse av disse kravene forutsetter i praksis et visst antall tjenestesteder og en viss bemanning av operasjonssentralene. Organiseringen må ta høyde for at slike krav skal oppfylles. Også kravene til responstid vil sette begrensninger for hvordan politiet kan organisere seg, og for hvilke styrker de har ute på patrulje til enhver tid. Ved å oppstille krav til responstid for gitte situasjoner, vil politiet måtte disponere ressursene på en måte som gjøre det mulig å oppfylle kravet. Dette vil gi en bedre hverdagsberedskap, og innbyggerne den tryggheten de har grunn til å forvente. Når det gjelder Østfinnmark politidistrikt, vises til punkt 12.4.1 nedenfor.

Innføring av en fast politikontakt for kommunene skal sikre at det forebyggende arbeidet gis prioritet og kontinuerlig oppfølging. Dette gir også klare føringer for politimesterens ressursdisponering, ved at denne må ta høyde for kravet om slike politikontakter og gi stillingene et innhold som gir styrket forebyggende effekt.

Departementet mener videre at det fremover ikke bør være slik at alle berørte kommuner må være enige for at det skal kunne gjøres endringer. Beslutning om sammenslåing av tjenestesteder skal treffes av Politidirektoratet etter forutgående involvering av berørte lokale interesser. Kommunene har legitime interesser i slike endringer, og vil ha vesentlige bidrag til vurderingen av dem. Den enkelte kommune kan imidlertid ikke representere alle de hensyn som må tas i betraktning i spørsmål om politiets organisering. Selv om de er viktige, bør dermed heller ikke kommunenes syn i seg selv være avgjørende for om det skal gjøres endringer. Den enkelte kommune som berøres av strukturendring, skal derimot kunne påklage Politidirektoratets beslutning på grunnlag av feil i saksbehandlingen og at endret tjenestestruktur ikke oppfyller kravene etter punkt 5.3 ovenfor. Justis- og beredskapsdepartementet er klageinstans.

Etter politiloven § 16 ligger myndigheten til å treffe avgjørelser om inndelingen i lensmannsdistrikter, namsfogddistrikter og politistasjonsdistrikter med sivile rettspleieoppgaver til «Kongen». For øvrig ligger beslutninger om innretning av tjenestestedsstrukturen til departementet og politiet selv. Under politiloven av 1936 var Justisdepartementet gitt fullmakt til å regulere inndelingen i lensmannsdistrikter, jf. forskrift 22. oktober 1965 nr. 9743 (uttrykket «politistasjonsdistrikter» kom inn først under någjeldende lov). Det fremgår av forarbeidene til dagens politilov at departementet, under forberedelsen av denne i 1994/1995, mente at det ikke lå til rette for å delegere myndigheten til å endre inndelingen i lensmannsdistrikter, idet det uttalte (Ot.prp. nr. 22 (1994–95) del V, kommentar til § 16):

«Endringer i distriktenes antall eller i grensene mellom distrikter besluttes av Kongen. Dette gjelder også for lensmannsdistrikter, noe som innebærer at den formelle beslutningsmyndigheten blir flyttet ett trinn opp i forhold til dagens ordning. Endringen er gjort i erkjennelse av at sammenslåing av distrikter og regulering av distriktsgrenser er politisk sett meget vanskelige saker som ikke bør avgjøres av et enkelt departement, men av Regjeringen.»

Som nevnt mener departementet nå at Politidirektoratet bør gis myndighet til å beslutte endringer i politiets lokale struktur. Departementet har ikke funnet det nødvendig å foreslå at det presiseres i politiloven § 16 at myndigheten kan delegeres. Lovteksten, som direkte gjelder inndelingen i lensmannsdistrikter, namsfogddistrikter og politidistrikter med sivile rettspleieoppgaver, har allerede den utformingen som er vanlig når det ikke oppstilles avvik fra alminnelige prinsipper for delegering av beslutningsmyndighet. Politidirektoratet vil kunne utøve myndigheten innenfor de rammer som Kongen eller departementet gir.

11.6 Krav til prosess ved endringer

Som nevnt under punkt 11.5 ovenfor, bør ikke spørsmål om organisatoriske endringer i politiet helt og fullt bero på kommunenes syn. Videre skal politiet samarbeide med kommunene både i politiråd og ellers, uavhengig av hvordan politiets struktur er innrettet. Slik sett skal det ha begrenset betydning for kommunene hvordan politiet er organisert og hvor det har sine tjenestesteder. Samtidig er det åpenbart at kommunene – ut fra så vel direkte samarbeid som andre interesser i forholdene i egen kommune – reelt sett har en betydelig interesse i politiets virksomhet lokalt. I tillegg har de lokalkunnskap som kan være av verdi for politiets utvikling og prosesser. Dette er en viktig del av bakgrunnen for at politiet skal rådføre seg med kommunene om innretningen av forebyggende virksomhet og vakt- og patruljetjenesten, jf. punkt 5.3 ovenfor. På denne bakgrunnen er det klart at berørte kommuner også fremover må tas med på råd i saker om endring i tjenestestedsstrukturen. Kommunene må få saker om mulige endringer til uttalelse før beslutningen reelt sett treffes, og med en rimelig tid til behandling i kommunen. Det forutsettes også at politiet følger de retningslinjer som gjelder for utredning mv. i forbindelse med lokalisering av statlige arbeidsplasser.

Politidirektoratet vil måtte påse at berørte kommuner har hatt en rimelig anledning til å legge frem sitt syn, og gjøre seg kjent med hovedtrekkene i det som eventuelt er fremført, før det beslutter endringer som vil innebære at en kommune ikke lenger har et fast polititjenestested hos seg. At berørte kommuner har fått en rimelig anledning til å legge frem sitt syn, vil også være blant det som departementet ser på ved behandling av eventuelle klager.

11.7 Organiseringen av Politiets sikkerhetstjeneste lokalt

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) ledes av Den sentrale enhet (DSE). I tillegg til å lede tjenesten nasjonalt, har DSE ansvaret for PST-tjenesten i Oslo politidistrikt. I de øvrige 26 politidistrikter er det egne PST-enheter (distriktsenheter). Personalet i distriktsenhetene er ansatt i det politidistriktet de arbeider i, og er underlagt politimesteren. Ca. 25 prosent av PSTs ansatte arbeider i distriktsenhetene. Distriktsenhetene er underlagt sjef PSTs instruksjonsmyndighet.

En av anbefalingene fra 22. juli-kommisjonen var at «PST må utvikle ledelse, organisasjonskultur, arbeidsprosesser og mål som er bedre tilpasset tjenestens oppgaver, samtidig som rammer satt av hensyn til demokrati og personvern fortsatt respekteres. Særlig viktig er det å utvise større pågåenhet, kreativitet og vilje til å identifisere nye trusler» (NOU 2012: 14 punkt 19.9).

I april 2012 nedsatte departementet et utvalg som skulle vurdere ulike sider ved PST. I utvalgets rapport (Ekstern gjennomgang av Politiets sikkerhetstjeneste. Rapport fra Traavikutvalget) anbefales det at sjef PST får full myndighet over distriktsenhetene med hensyn til både faglige og budsjettmessige prioriteringer, utvikling og oppgaveløsing. Det påpekes også at flere av distriktsenhetene er så små at de reelt sett ikke har ressursmessige forutsetninger for å ivareta PSTs samfunnsoppdrag, og at sjef PST med dagens ordning har begrensede muligheter til å ivareta sitt totalansvar i disse distriktene.

Departementet mener at dagens modell med PSTs distriktsenheter som en del av politidistriktene, bør videreføres inntil videre. Lederen av PST-enhetene bør delta i politidistriktets ledergruppe som nå. Med forslagene i denne proposisjonen vil også PST-enhetene blir større. Videre er det viktig at PSTs distriktsenheter bidrar inn i politidistriktenes forebyggende arbeid. Det vises til regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme, som omtaler behovet for et tettere samarbeid enn i dag mellom PST og det øvrige politiet. Departementet vil i samarbeid med sjef PST og politidirektøren gjennomføre en del tiltak som gir sjef PST større mulighet til å påvirke prioriteringene og beslutningene i PSTs distriktsenheter. Det vil bli utarbeidet instrukser for å avklare ansvar og roller på de områdene der det er påpekt uheldige uklarheter.