13 Økonomiske og administrative konsekvenser

Det tas sikte på å innføre nasjonalt ID-kort med mulighet for tilknyttet eID fra 2017. Ordningen vil være et tilbud til innbyggerne, og medvirke til å forebygge og bekjempe kriminalitet knyttet til misbruk av identitet.

Anskaffelsen av nye produkter og tjenester for pass og ID-kort gjennomføres som en del av IDeALT-programmet. Samlet er utgiftene til dette anslått til 264 mill. kroner, fordelt over perioden 2014–2016. I tillegg kommer merutgifter til årlig drift når investeringene er gjennomført. Det er gitt ekstra bevilgning til gjennomføring av tiltaket i 2014 og 2015 over Justis- og beredskapsdepartementets budsjett. Bevilgningsbehovet for 2016 vil bli vurdert i forbindelse med regjeringens arbeid med statsbudsjettet for 2016.

Hovedtyngden av utgiftene og bevilgningen til IDeALT-programmet i 2014 og 2015 relaterer seg til anskaffelsen av nytt saksbehandlingssystem for pass som tilfredsstiller krav til ny funksjonalitet og økt sikkerhet. Dette er et tiltak som uansett må gjennomføres. Det nye saksbehandlingssystemet utvikles slik at det også kan håndtere søknader og administrasjon av nasjonalt ID-kort med tilknyttet eID.

Det vil påløpe noen særskilte etableringskostnader til innføring av det nasjonale ID-kortet, blant annet kostnader knyttet til å anskaffe og etablere infrastruktur for eID. Merutgiftene ved å knytte en offentlig utstedt eID til det nasjonale ID-kortet er estimert til om lag 15 mill. kroner av en samlet ramme på 264 mill. kroner, gitt at leverandøren drifter systemene. Det vil ut fra en skade- og risikovurdering bli vurdert om systemene i stedet bør driftes av politiet. Dette vil være mulig siden driften vil ha mange fellestrekk med politiets drift av IKT-systemene for sikring av biometri. En beslutning om drift av eID-systemer hos politiet kan medføre at etableringskostnaden vil avvike noe fra tidligere estimater. Dette vil bli nærmere avklart når leverandørene inngir pristilbud som ledd i anskaffelsesprosessen.

Det legges med utgangspunkt i Finansdepartementets retningslinjer for gebyr og avgiftsfinansiering av statlige myndighetshandlinger (R-112/2006) opp til at de årlige faste og variable kostnadene for nasjonalt ID-kort med tilknyttet eID skal finansieres gjennom et gebyr som belastes sluttbruker.

De faste årlige kostnadene for nasjonalt ID-kort omfatter kostnader forbundet med

• drift og vedlikehold av saksbehandlingssystemet

• personell

• fast vederlag til produsent

• lovpålagt ansvar for sikkerhet (blant annet risikovurderinger og oppfølging av sikringstiltak)

• drift og vedlikehold av IKT-systemer for sikring av fingeravtrykk.

• drift og vedlikehold av eID infrastruktur

• brukerstøtte for eID.

De variable årlige kostnadene for nasjonalt ID-kort omfatter kostnader forbundet med

• produksjon og personalisering (utfylling av personopplysninger i de enkelte nasjonale ID-kort og trykking)

• søknadsbehandling

• utsendelse av kort

• variabelt vederlag for eID sluttbrukerprogramvare

Det nasjonale ID-kortets utbredelse vil få betydning for gebyrfastsettelsen, og gebyrets størrelse vil påvirke utbredelsen. Det er gjort anslag for henholdsvis lav, medium og stor utbredelse basert på en levetid på fem år, på at det årlig utstedes ca 600 000 pass i Norge, og på erfaringer fra andre land med nasjonale ID-kort. Lav utbredelse kan være et resultat av at kortet oppleves som dyrt og lite atttraktiv som alternativ til passet, og typisk bety utstedelse av ca 300 000 kort over fem år. Stor utbredelse kan bety utstedelse av opptil 2 500 000 kort over fem år, tilsvarende det tyske nasjonale ID-kortets utbredelse og verdi som reelt alternativ til passet. Den foreliggende gebyrberegningen er basert på at kortet får mellomstor utbredelse, det vil si utstedelse av ca en million kort over fem år med gradvis økning fra 100 000 første år i tråd med utrullingstakten ved passkontorene. Siden de fleste kostnadene vil være variable, og knyttet til utstedelsen av det enkelte nasjonale ID-kortet, antas spørsmålet om gyldighetstid på fem eller ti år ikke å innebære større endringer i gebyrgrunnlaget.

Mellomstor utbredelse, som anses å være en realistisk ambisjon for en ny norsk ordning, tilsier etter foreløpige estimater et gebyr på høyst 400 kroner, inkludert usikkerhetsmomenter. Mer eksakt beregning vil bli gjort når leverandørene inngir pristilbud høsten 2015 som ledd i anskaffelsen av nye produkter og tjenester for pass og ID-kort. Utbredelseshastigheten vil blant annet påvirkes av i hvilken grad førerkort og bankkort fortsatt vil kunne brukes som gyldig fysisk legitimasjon for fysiske personer.

Finansieringen av de årlige kostnadene avhenger ikke av at det nasjonale ID-kortet får stor utbredelse på kort tid. De største kostnadene for nasjonalt ID-kort med tilknyttet eID er variable og følger antallet utstedte kort. Alle faste kostnader, unntatt drift og vedlikehold av eID infrastruktur og brukerstøtte for eID, vil være felles med passene og kan finansieres av passgebyret hvis nasjonalt ID-kort får lavt volum. Disse kostnadene bæres også i dag av passgebyret. Sammenhengen mellom kostnadene for henholdsvis pass og nasjonale ID-kort gir dessuten mulighet til å vurdere ulike incentivordninger som for eksempel redusert gebyr i en oppstartsperiode, og pakkepris for samtidig utstedelse av pass og nasjonalt ID-kort.

Utstedelse av nasjonale ID-kort med tilknyttet eID antas ikke å medføre vesentlige administrative konsekvenser for politiet. Det forventes likevel behov for flere saksbehandlere som følge av økt saksmengde i forhold til dagens passsøknader, samt håndtering av brukerstøtte for eID. Det vil i tillegg være behov for et fåtall administrative stillinger for å følge opp sikkerhetsansvar og forvalte sertifikatansvaret for en eID-løsning. Alle administrative kostnader vil inngå i gebyrgrunnlaget.

Utover den sikkerhet som ligger i utstedelsesprosessen og det faktum at det nasjonale ID-kortet vil være vanskelig å forfalske, vil kortet inneholde elektroniske kontrollmekanismer som kan benyttes for å redusere ID-kriminalitet både for offentlige og private organer og aktører. Full utnyttelse av dette potensialet nødvendiggjør investeringer i

• a) teknologi og utstyr for å verifisere det nasjonale ID-kortets elektroniske chip og biometri og/eller

• b) nettbaserte tjenester og annet utstyr slik at offentlige og private aktører kan verifisere ekthet på eID.

Anskaffelsen legger til rette for at alle offentlige etater skal kunne kjøpe kontrollutstyr over avtalene. Utstyrskostnadene vil avhenge av volum og leverandør. Anskaffelsen legger videre til rette for at offentlige etater som ikke bruker ID-porten kan kjøpe programvare for å ta i bruk det nasjonale ID-kortets løsning for eID.

Lovforslaget gir hjemmel for å fastsette i forskrift at det skal være adgang til å få nasjonalt ID-kort ved utpekte utenriksstasjoner. Det må foretas en nærmere vurdering av de økonomiske og administrative konsekvensene for utenriksstasjonene av å utstede nasjonale ID-kort i tillegg til pass før det kan åpnes for utstedelse ved utenriksstasjon. Regjeringen vil eventuelt komme tilbake til dette når nærmere vurderinger og avklaringer foreligger.