6 Målgruppe og vilkår for nasjonalt ID-kort

6.1 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen går inn for at alle norske statsborgere, herunder norske statsborgere med fast bopel i utlandet, i utgangspunktet skal ha rett til å erverve nasjonalt ID-kort.

Retten til nasjonalt ID-kort bør etter arbeidsgruppens vurdering også omfatte utenlandske statsborgere med fast opphold i Norge. Disse vil stort sett ha samme behov for å identifisere seg i ulike sammenhenger som norske statsborgere, og bør derfor ikke ekskluderes fra ordningen. Selv om mange utlendinger som bor/oppholder seg fast i Norge kan få ID-kort fra sitt hjemland, vil de etter arbeidsgruppens syn ha behov for et ID-kort som inneholder deres norske fødselsnummer. Arbeidsgruppen ser det videre slik at et nasjonalt ID-kort kan være et supplement eller alternativ til andre kort som norske myndigheter utsteder til utenlandske statsborgere. Eksempelvis mener arbeidsgruppen at utenlandske statsborgere som får Schengen-standardiserte oppholdskort i tillegg bør kunne få et norsk nasjonalt ID-kort.

Norske statsborgere skal etter arbeidsgruppens syn kunne velge om de vil ha nasjonalt ID-kort med eller uten reiserett, mens utenlandske statsborgere bare skal kunne få nasjonalt ID-kort uten reiserett. Arbeidsgruppen foreslår at dette tilkjennegis ved at kortene utstedes med ulik farge, og at statsborgerskap kun fremgår for norske statsborgere som ønsker kort med reiserett. For øvrig bør nasjonalt ID-kort kunne utstedes til barn på samme måte som pass. Det vil si at utstedelse av ID-kort til barn under 18 år krever samtykke fra foreldre eller foresatte.

Målgruppen for eID bør etter arbeidsgruppens oppfatning være sammenfallende med målgruppen for nasjonalt ID-kort (med og uten reiserett). Arbeidsgruppen presiserer at det bør være en forutsetning for utstedelse av nasjonalt ID-kort at «sikker identitet» er fastsatt, og at søknad fremsettes ved personlig oppmøte og dokumentasjon av identitet etter samme prosedyrer som ved søknad om pass. For øvrig forutsetter arbeidsgruppen at det foretas kontroll mot folkeregisteret, og at kontrollen av identitet holder samme sikkerhetsnivå som ved utstedelse av pass. Arbeidsgruppen anbefaler at biometriske personopplysninger i form av ansiktsfoto lagres på elektronisk brikke i alle nasjonale ID-kort, etter samme tekniske spesifikasjoner som for pass. For nasjonale ID-kort med reiserett anbefales det også å vurdere bruk av elektronisk lagret fingeravtrykk.

6.2 Høringsinstansenes syn

Flere høringsinstanser har merknader til utstedelse av nasjonalt ID-kort til utenlandske statsborgere.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet etterlyser en vurdering av og forslag til alternative løsninger for nasjonale ID-kort for personer som er fast bosatt i Norge uten endelig fastslått identitet. Mangel på ID-kort til denne gruppen medfører til tider store praktiske problemer i samfunnet, som for eksempel ved opprettelse av en bankkonto, ved innenlands flygninger eller andre situasjoner hvor det stilles krav til legitimasjon. Arbeids- og inkluderingsdepartementet understreker videre samenes rettigheter, herunder rettigheter etter sameloven, navneloven, stadsnamnlova og opplæringslova.

Utlendingsdirektoratet (UDI) viser til at mange får tillatelse til opphold i Norge uten at utlendingsmyndighetene nødvendigvis har verifisert utlendingens dokumenter eller på annen måte funnet vedkommendes identitet tilstrekkelig sannsynliggjort. En asylsøker kan for eksempel få opphold til tross for manglende sikker identitet hvis direktoratet anser at personen har et beskyttelsesbehov. Erfaringen er også at dokumenter fra mange land er lite etterrettelige, for eksempel fordi landet ikke har ordinære statsmyndigheter som kan utstede offisielle dokumenter. Utlendinger kan derfor ha problemer med å fremlegge dokumenter som kan lede til «sikker identifisering», samtidig som forfalskning av ID-dokumenter også er et problem.

I uttalelsen til tilleggshøringen tok UDI også opp et forhold som har betydning for spørsmålet om utstedelse av nasjonalt ID-kort til utenlandske statsborgere, nemlig sammenhengen mellom det nasjonale ID-kortregisteret og UDIs systemer. UDI etterlyste blant annet svar på om det er planlagt å overføre opplysninger fra UDIs systemer, og la til grunn at ordningen vil kreve et tett samarbeid med utlendingsmyndigheten når det gjelder spørsmål om identitetsopplysninger for utenlandske statsborgere.

Arbeids- og velferdsdirektoratet (NAV) er positive til at utenlandske borgere kan erverve nasjonalt ID-kort, spesielt med tanke på eID-funksjonen, da NAV har mange brukere som er bosatt utenfor Norge. Skattedirektoratet påpeker at d-nummer også utstedes til personer uten gyldig oppholdstillatelse (for eksempel asylsøkere), og at identiteten ikke alltid er kontrollert.

Statens lånekasse for utdanning uttaler at de har en stor kundegruppe i alderen 15–18 år. Det vil ha stor effekt på saksbehandlingstid og kost-nytte dersom denne gruppen ikke får anledning til å signere elektronisk.

Svært få høringsinstanser har uttalt seg om bruk av biometriske personopplysninger i nasjonalt ID-kort. Blant dem som har uttalt seg er Norsk Tollerforbund, som anfører at

«det vil vesentlig forbedre kontrollmyndighetenes interesser dersom slike kort inneholder obligatorisk personinformasjon som umuliggjør misbruk av andres identitetskort.»

Informasjonsteknologi for helse og velferd mener derimot at det er unødvendig med registrering av biometriske personopplysninger og etterlyser en grundigere sikkerhetsvurdering av sentral lagring av biometriske personopplysninger. Sosial- og helsedirektoratet ønsker at det angis hvilke fingre som skal benyttes til biometrisk fingeravtrykk.

6.3 Departementets vurdering

6.3.1 Norske statsborgeres rett til nasjonalt ID-kort

Departementet legger i tråd med arbeidsgruppens anbefaling til grunn at flest mulig skal kunne skaffe seg et nasjonalt ID-kort med tilknyttet eID for å styrke egen og andres identitetsforvaltning og -kontroll. Med dette som utgangspunkt bør ordningen omfatte alle som vil ha nytte av å kunne legitimere seg fysisk eller elektronisk med et nasjonalt ID-kort, både norske og utenlandske statsborgere.

Det må skilles mellom hvilke grupper som skal ha rett til nasjonalt ID-kort henholdsvis med og uten reiserett. Retten til å få nasjonalt ID-kort med reiserett vil bare omfatte norske statsborgere. Norske myndigheters stadfestelse av et utenlandsk statsborgerskap vil normalt ikke være tjenlig som dokumentasjon for at vedkommende omfattes av retten til fri bevegelighet etter direktiv 2004/38/EF. Norge har for eksempel ikke akseptert identitetsbevis utstedt til andre lands borgere som reisebevis. Statsborgere fra andre EØS-land får den nødvendige dokumentasjon for statsborgerskap gjennom nasjonale ID-kort eller pass utstedt av myndighetene i hjemlandet.

Departementet ser ikke grunn til å gjøre reiseretten valgfri, slik arbeidsgruppen la til grunn. Alle nasjonale ID-kort som utstedes til norske statsborgere bør i utgangspunktet angi statsborgerskap. Denne formen for standardisering kan neppe anses belastende for kortinnehaveren, og vil gjøre produksjonen mer kostnadsbesparende. Kortinnehaver kan selv velge å bruke nasjonalt ID-kort eller pass som reisedokument innenfor EØS-området.

Retten til nasjonalt ID-kort forutsetter at søker oppfyller vilkårene fastsatt i og i medhold av loven. For rett til nasjonalt ID-kort med reiserett innebærer det at det ikke må foreligge hindringer for utstedelsen. De foreslåtte hindringene korresponderer i hovedsak med hindringene for utstedelse av pass etter passloven, og omtales nærmere i punkt 9.2. Det må i tillegg foreligge samtykke fra verge for søkere under 18 år og søkere uten rettslig handleevne, jf. punkt 6.3.3. Lovforslaget gir norske statsborgere som ikke oppfyller disse vilkårene rett til å få utstedt et nasjonalt ID-kort uten angivelse av statsborgerskap, og dermed samme grunnleggende mulighet til å kunne bekrefte og beskytte sin egen identitet. De generelle vilkårene for utstedelse av alle nasjonale ID-kort er behandlet i punkt 6.3.4.

6.3.2 Utenlandske statsborgeres behov for nasjonalt ID-kort

Også utenlandske statsborgere med rettigheter og plikter overfor norske myndigheter kan ha behov for et nasjonalt ID-kort. Dette gjelder både EU/EØS-borgere og tredjelandsborgere.

EØS-borgere som bor og arbeider i Norge har mulighet til å skaffe nasjonale ID-kort med reiserett fra sine hjemland, men har etter gjeldende ordninger ikke tilbud om et enhetlig fysisk og elektronisk identitetsbevis med høy tillit som inneholder deres norske fødselsnummer eller d-nummer. Ved opphold i Norge utsteder politiet et registreringsbevis på papir som er gyldig på ubestemt tid.

Heller ikke tredjelandsborgere har tilbud om et identitetsbevis som inneholder deres norske fødselsnummer eller d-nummer. Tredjelandsborgere med oppholdstillatelse får tillatelsen dokumentert ved utstedelse av et Schengen-standardisert oppholdskort, jf. utlendingsloven § 64 a. Sammen med dokumentasjon på tildelt d-nummer/fødselsnummer fyller oppholdskortet kravene til gyldig legitimasjon for fysisk person etter § 5 i forskrift 13. mars 2009 nr. 302 om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering mv. (hvitvaskingsforskriften). Oppholdskortet inneholder biometri i form av ansiktsfoto og fingeravtrykk, jf. utlendingsloven § 100 a, og er underlagt samme internasjonale forpliktelser som pass, dvs. spesifikasjoner fra ICAO og krav fra EU om fingeravtrykk. Biometriske personopplysninger innhentet ved utstedelse av oppholdskort lagres kun i kortet, ikke i et register. Tredjelandsborgere som tar opphold i Norge gjennom EØS-regelverket, for eksempel familiemedlemmer til EØS-borgere, får også utstedt et oppholdskort med biometri.

Utlendinger som er flyktninger eller ikke har eller kan skaffe seg pass fra hjemlandet, kan på visse vilkår få utstedt reisebevis for flykning eller utlendingspass med biometri. Reisebevis eller utlendingspass kan nektes utstedt hvis det er tvil om utlendingens identitet. Byggekort og renholdskort som utstedes for bygge- og anleggsbransjen og renholdsbransjen er ment å være et hjelpemiddel for Arbeidstilsynet, og er ikke å regne som legitimasjonsbevis overfor tredjeparter. Registreringsbevis for asylsøkere, som er en bekreftelse på at utlendingen har søkt asyl med den angitte identiteten, gir ingen bekreftelse på at identiteten er riktig og regnes derfor vanligvis heller ikke som gyldig legitimasjon.

Det kan være et selvstendig poeng for norske myndigheter at en utenlandsk statsborger får stadfestet én grunnidentitet i Norge gjennom ordningen med nasjonalt ID-kort, selv om det ikke fullt ut kan dokumenteres at denne grunnidentiteten er den korrekte. Norske myndigheter, som for eksempel Skatteetaten, NAV, Lånekassen mv. kan ha behov for å basere sin kommunikasjon med utenlandske borgere som har lovlig opphold i Norge på en bekreftet identitet, ikke minst gjennom en tilknyttet eID.

Både i Norge og andre europeiske land gis det oppholdstillatelse til et stort antall personer som ikke har dokumentert sin identitet. Det utstedes også reisebevis for flyktninger og utlendingspass til mange i denne gruppen. Dette er ID-dokumenter som anerkjennes som reisedokumenter. For tredjelandsborgere kan et nasjonalt ID-kort komme til å bekrefte en identitet som i utgangspunktet ikke er riktig. Det dreier seg imidlertid om personer som er innvilget oppholdstillatelse i Norge og som har behov for å dokumentere den identiteten myndighetene har lagt til grunn for å kunne fungere i samfunnet.

Selv om intensjonen er at ordningen med nasjonalt ID-kort skal være et tilbud til utenlandske statsborgere, forutsetter realiseringen av kortet for denne gruppen en mer inngående drøftelse av hvilke vilkår for blant annet godtgjøring av identitet, statsborgerskap og tilknytning til Norge som må stilles for å sikre at ordningen fungerer etter hensikten. På denne bakgrunn er lovforslaget utformet slik at nærmere regler om utenlandske statsborgeres rett til å få nasjonalt ID-kort kan fastsettes i forskrift. Det antas ikke realistisk å iverksette en rett til nasjonalt ID-kort for utenlandske statsborgere ved planlagt oppstart 1. januar 2107. Det kan blant annet være relevant å avvente erfaringer med utrulling av ordningen for norske borgere.

6.3.3 Mindreårige og personer uten rettslig handleevne

Nasjonalt ID-kort skal kunne utstedes til flest mulig, uansett alder. Som arbeidsgruppen har pekt på, er det imidlertid nødvendig med visse regler om samtykke fra verge for å sikre sammenheng og konsekvens i forholdet til passloven. Det innebærer for det første at det må kreves samtykke fra foresatte eller verge for utstedelse av nasjonalt ID-kort med reiserett til barn under 18 år. Gyldighetstiden for nasjonale ID-kort til barn må også kunne begrenses på tilsvarende måte som for pass, og departementet foreslår at gyldighetstiden fastsettes i forskrift, jf. punkt 9.1.3. Tilsvarende bør det på samme måte som etter passloven § 4 annet ledd stilles krav om samtykke fra verge for utstedelse av nasjonalt ID-kort med reiserett til voksne som er fratatt rettslig handleevne.

Arbeidsgruppen synes å ha lagt til grunn at det alltid skal kreves samtykke fra foresatte for utstedelse av nasjonalt ID-kort til mindreårige under 18 år. Departementet legger til grunn at det generelt sett bør være videst mulige rammer for retten til å få utstedt et identitetsbevis, og foreslår at nasjonalt ID-kort uten reiserett skal kunne utstedes til alle over 13 år uavhengig av samtykke fra foresatte eller verge. En slik aldersgrense samsvarer for eksempel med aldersgrensen for å få skattekort i Norge. Det er forskjellig oppfatning på europeisk nivå om hva som er hensiktsmessig aldersgrense for barns generelle samtykkekompetanse, men utkastet til EUs nye personvernforordning, som er under behandling i Europaparlamentet og Rådet, legger til grunn en aldersgrense på 13 år for bruk av informasjonssamfunnstjenester uten foresattes samtykke.

Barn som har fylt 13 år bør etter departementets vurdering også kunne gjøre bruk av en tilknyttet eID, av den enkle grunn at det fra denne alder og oppover i økende grad vil være nyttig å få en sikker bekreftelse på et barns elektroniske identitet, herunder en bekreftelse på alder. Myndighetsalder for bruk av e-helsetjenester er 16 år, og minstealder for medbestemmelse er 12 år. Siden det er få banker som gir BankID til personer under 18 år, vil nasjonalt ID-kort med eID kunne ha en funksjon for mindreårige som benytter e-helsetjenester/helseportal via ID-porten. I dag utstedes også MinID automatisk til alle 10.-klassinger (det året de fyller 16) for bruk til Vigo (opptak til videregående utdanning). Se for øvrig punkt 7.3.4 om behovet for nærmere regler om eID i forskrift.

Også voksne som er fratatt rettslig handleevne etter vergemålsloven, og ikke får vergens samtykke til å erverve et nasjonalt ID-kort med reiserett, bør etter departementets syn ha rett til å få et nasjonalt ID-kort uten reiserett, og med mulighet til å få en eID. Samtidig er det en reell problemstilling at en adgang til å benytte kortets tilknyttede eID kan være problematisk når en person er fratatt rettslig handleevne.

Etter vergemålsloven § 22 annet ledd kan en person fratas den rettslige handleevnen i økonomiske forhold hvis det er nødvendig for å hindre at han eller hun utsetter sin formue eller andre økonomiske interesser for fare for å bli vesentlig forringet eller han eller hun blir utnyttet økonomisk på en utilbørlig måte. Etter § 22 tredje ledd kan en person fratas den rettslige handleevnen i personlige forhold på bestemte områder hvis det er betydelig fare for at han eller hun vil handle på en måte som i vesentlig grad vil være egnet til å skade hans eller hennes interesser. Når en person er fratatt sin rettslige handleevne, bør det kunne foretas en nærmere vurdering av om grunnlaget for beslutningen tilsier at det kreves samtykke fra verge for å aktivere eID-en tilknyttet det nasjonale ID-kortet. Spørsmålet kan vurderes nærmere i forbindelse med et fremtidig forskriftsarbeid om eID, jf. punkt 7.3.

For voksne som er satt under vergemål uten fratakelse av rettslig handleevne, jf. vergemålsloven § 20, antas det ikke nødvendig å fastsette begrensninger i adgangen til å få nasjonalt ID-kort med reiserett, eller til å bruke en tilknyttet eID.

6.3.4 Generelle vilkår for utstedelse av nasjonalt ID-kort

Prinsippet om personlig oppmøte hos politiet for å få pass er et grunnleggende element i identitetsfastsettelsen, og foreslås lovfestet også for nasjonalt ID-kort. Det personlige oppmøtet er blant annet en forutsetning for å kunne avgi biometriske personopplysninger. Lovforslaget fastslår videre at søker plikter å godtgjøre sin identitet og statsborgerskap, og avgi de opplysninger og fremlegge de dokumenter som ID-kortmyndigheten anser nødvendige. Mer detaljerte krav til godtgjøring av identitet og statsborgerskap må nødvendigvis fastsettes i forskrift. Det vil også særlig i relasjon til søknader fra utenlandske statsborgere være nødvendig å fastsette nærmere vilkår for søknaden, blant annet om hvilken tilknytning som skal legges til grunn for retten til et norsk nasjonalt ID-kort, jf. punkt 6.3.2.

Når nytt felles saksbehandlingssystem for utstedelse av pass og nasjonale ID-kort er på plass, vil passkontorene utføre søknadsbehandling og kontroll for pass og nasjonale ID-kort etter samme standardiserte prosess og med skjerpede rutiner. For førstegangssøkere planlegges det intervju utført av trent personell, kontroll av grunnlagsdokumenter (som fødselsattest, statsborgerbrev, førerkort mv.) med bruk av standardisert metodikk i tråd med internasjonale krav og praksis, og sjekk av søkeren mot folkeregisteret og mot opplysninger av betydning for å vurdere om det foreligger hindringer for utstedelsen i politiets andre registre.

Ved søknad om nasjonalt ID-kort fra tredjelandsborgere må søkers opplysninger kunne sjekkes mot opplysninger, blant annet biometriske personopplysninger, i UDIs registre, for å kontrollere om det er samsvar mellom identitetsopplysningene som er gitt i utlendingssaken og i søknaden om nasjonalt ID-kort. Dersom denne kontrollen ikke er god nok, kan utstedelse av nasjonale ID-kort til tredjelandsborgere medvirke til å stadfeste en uriktig identitet. Departementet vil foreta en nærmere gjennomgang av de rettslige, tekniske og økonomiske spørsmålene forbundet med kontroll av søknader fra utenlandske statsborgere mot opplysninger i andre registre i forbindelse med forskriftsarbeidet.

Ved søknad om utstedelse og fornyelse av nasjonalt ID-kort vil vedtaksmyndigheten utføre en elektronisk kontroll av chip og biometri i fremlagt pass eller nasjonalt ID-kort. Søkers biometriske personopplysninger må også kunne sammenlignes med tidligere innhentet biometri i passregisteret og nasjonalt ID-kortregister. Biometrisk sammenligning er en automatisert prosess som utføres ved hjelp av egnet datautstyr, og er særlig viktig for å hindre at kriminelle tilegner seg ekte pass eller nasjonalt ID-kort i andres identitet eller i mer enn èn identitet. Kontrollen av chip og biometri vil av natur ha en feilprosent (falsk avvisning): Den som utfører ID-kontrollen må derfor ha mulighet til å ta en person til side og utføre en utdypende kontroll.

Nasjonalt ID-kort skal utleveres på betryggende og sikker måte, samtidig som hensynet til brukervennlighet skal ivaretas. Utleveringsprosedyrene bør være de samme som for passene. Departementet foreslår ingen lovregulering av spørsmålet, som heller ikke er regulert i passloven. Det kan bli aktuelt å se på alternativer til dagens system med ordinær postforsendelse for å øke sikkerheten rundt utleveringen av pass, og dermed tilsvarende for utlevering av nasjonale ID-kort. Slike endringer kan få betydning for gebyrfastsettelsen, som blant annet derfor foreslås forskriftsfestet, jf. punkt 11.2.

6.3.5 Avgivelse av biometriske personopplysninger

Departementet bemerker at identitetsdokumenter med biometrisk informasjon av høy kvalitet sikrer en sterk forbindelse mellom dokumentet og dets innehaver. Et vesentlig element i ordningen med nasjonalt ID-kort er nettopp å sikre at utstedelsen av kortet «låser» innehaverens identitet, ved at den som er i besittelse av kortet kan kontrolleres mot de biometriske personopplysningene som ble avgitt ved utstedelsen. Sammen med planlagte tiltak for å øke tilgangen til kontrollutstyr vil dette være et effektivt virkemiddel for å hindre misbruk av andres identitet og bruk av falsk identitet. Gjennom automatisert sammenligning mellom den biometriske informasjonen som er lagret i dokumentet og tilsvarende fysiske egenskaper hos personen som presenterer dokumentet, får kontrollen høyere kvalitet. Sett fra en annen, men ikke mindre viktig, synsvinkel gir avgivelsen av biometri kortinnehaver en mer effektiv mulighet til å beskytte sin egen identitet.

Biometriske personopplysninger er målbare og unike fysiske kjennetegn ved en person, for eksempel ansiktstrekk, fingeravtrykk, irismønster, DNA-profil, stemme og ganglag. Slike opplysninger er ikke definert som sensitive etter personopplysningsloven § 2 nr. 8, og omfattes dermed heller ikke av reglene i personopplysningsloven § 9 om behandling av sensitive personopplysninger. Fingeravtrykk og andre biometriske data omfattes imidlertid av personopplysningsloven § 12 om bruk av fødselsnummer og andre entydige identifikasjonsmidler, og kan dermed bare brukes i behandlingen når det er saklig behov for sikker identifisering og metoden er nødvendig for å oppnå slik identifisering. Etablert praksis i personvernnemnda bygger på en forståelse om at bestemmelsen også kommer til anvendelse der fingeravtrykk brukes til autentisering og ikke bare til identifisering, som er kriteriet i § 12. Fingeravtrykk og andre biometriske data brukes primært til autentisering, det vil si for å bekrefte (verifisere) en påstått identitet.

Departementet foreslår at både ansiktsfoto og fingeravtrykk skal kunne opptas og lagres som identifikasjonsdata i de nasjonale ID-kortene, på samme måte som i passene. Lovforslaget er derfor utformet i tråd med passloven § 6 annet ledd, som fastslår at det til bruk for senere verifisering eller kontroll av passinnehaverens identitet kan innhentes og lagres i passet biometrisk personinformasjon i form av ansiktsfoto og fingeravtrykk (to fingre). Dagens ordning med lagring av ansiktsfoto og fingeravtrykk i et kontaktløst smartkort i passet er basert på internasjonale standarder. Fingeravtrykkene i nasjonalt ID-kort vil bli beskyttet på samme måte som fingeravtrykkene i passene.

Formuleringen «kan innhentes» gir samtidig en viss fleksibilitet i reguleringen av krav til biometriske personopplysninger, slik at det eventuelt kan fastsettes i forskrift at det kun skal innhentes biometriske personopplysninger i form av ansiktsfoto. Det er ikke eksplisitte krav til at nasjonale ID-kort skal inneholde fingeravtrykk slik som passene for å gi reiserett. Rådsforordning (EF) nr. 2252/2004 av 13. desember 2004 om standarder for sikkerhetselementer og biometriske identifikatorer i pass og reisedokumenter som medlemsstatene utsteder gjelder ikke for nasjonale identitetskort. Det er heller ingen ensartet europeisk praksis for krav til avgivelse og lagring av fingeravtrykk i ID-kortene.

For norske forhold understreker departementet at innføring av nasjonale ID-kort sammen med innføring av nye systemer for sikrere utstedelse og kontroll av pass og relaterte dokumenter gir mulighet til å utforme ordningen slik at den best mulig møter utfordringene forbundet med identitetskriminalitet. Det tilsier at fingeravtrykk opptas og lagres i alle nasjonale ID-kort. Det vil blant annet gjøre det mulig å kontrollere mot fingeravtrykk i andre dokumenter søker er i besittelse av. Norske statsborgeres fingeravtrykk opptas og lagres i alle nye pass, og tredjelandsborgeres fingeravtrykk opptas og lagres i alle oppholdskort. Det er i dag bare EØS-borgere som ikke avgir fingeravtrykk i noen sammenhenger når de får norske registreringsnumre og dokumenter. Disse har imidlertid ofte biometriske pass fra sitt hjemland som det kan føres kontroll mot.

Avgivelse av fingeravtrykk i tillegg til ansiktsbiometri ved søknad om nasjonalt ID-kort vil gi større sikkerhet enn ansiktsbiometri alene ved søknadsbehandling og kontroll. Bruk av begge biometriformer gir også flere valg ved fremtidig utvikling av effektive verifiseringsverktøy. Rent teknisk vil det være mulig å verifisere fingeravtrykkene i nasjonale ID-kort uten å distribuere sertifikatet som beskytter dem, gjennom en såkalt «match on card» tjeneste. Denne kan ved hjelp av grønt eller rødt lys bekrefte eller avkrefte rett innehaver. En slik løsning kan samtidig være krevende å realisere.

Departementet ser det som viktig å gjøre en mest mulig oppdatert vurdering av behovet og nytten av å lagre fingeravtrykk i tillegg til ansiktsbiometri i kortene, kontra de personvernmessige, økonomiske og administrative konsekvensene av dette, i forskriftsarbeidet. Herunder vil også utviklingen i bruken av fingeravtrykk i øvrige europeiske lands nasjonale ID-kort bli fulgt nøye.

Passloven § 6 a annet ledd fastslår at biometrisk personinformasjon som er innhentet til bruk ved personalisering av passet, skal slettes så snart passet er oversendt eller utlevert til passinnehaver. I Ot.prp. nr. 64 (2008–2009) Om lov om endringer i lov 19. juni 1997 nr. 82 om pass (elektronisk lagring av biometrisk personinformasjon i form av fingeravtrykk i pass m.m.) punkt 5.2.2.2 bemerket departementet:

«[I] den grad personinformasjon blir mellomlagret på lokale servere hos passmyndighet og produsent, bør det fremgå av lovteksten at det er en plikt til å slette all slik mellomlagret informasjon. Dette innebærer at personinformasjon opptatt i forbindelse med utstedelse av passet ikke skal lagres eksternt fra passet med unntak av i det sentrale passregisteret. Passmyndigheten har intet tjenstlig behov for slik mellomlagret informasjon.»

Det følger allerede av personopplysningsloven § 11, jf. § 28 at personopplysninger ikke skal lagres lenger enn det som er nødvendig for å gjennomføre formålet med behandlingen. Det må videre inntas utførlige bestemmelser i databehandleravtalen mellom politiet og foretaket som skal produsere de nye passene og nasjonale ID-kortene om blant annet sletting av mellomlagret informasjon. Departementet ser på denne bakgrunn ikke noe reelt behov for en tilsvarende bestemmelse som passloven § 6 a annet ledd i lovforslaget.

6.3.6 Særlig om forholdet til folkeregisteret

Folkeregisteret er statens sentrale personopplysningsregister, og inneholder grunndata om den bosatte befolkningen og andre personer med tilknytning til Norge. Folkeregisteret er navet i nærmest all offentlig personrelatert forvaltning, og også mange private virksomheter bruker opplysninger fra folkeregisteret. Folkeregisterets brukere er avhengig av at opplysningene er riktige for å sikre kvaliteten i egen forvaltning.

Norske statsborgere og utenlandske statsborgere som er bosatt i Norge for en periode på mer enn seks måneder innrulleres i folkeregisteret med fødselsnummer. Fødselsnummer tildeles på grunnlag av fødselsmelding eller innvandringsmelding. Personer som i utgangspunktet skal være i Norge i mindre enn seks måneder, eller som ikke er i landet men har en tilknytning til Norge som gjør at de trenger et administrativt identifikasjonsnummer her, innrulleres i folkeregisteret med d-nummer. D-nummer brukes i det vesentlige på samme måte som et fødselsnummer, og av både offentlige etater og private virksomheter. Tildeling av d-nummer skjer på grunnlag av de ulike rekvirentenes vurdering av om det er et begrunnet behov for et registreringsnummer, og på grunnlag av den enkelte rekvirents legitimasjonskontroll.

For utstedelsen av nasjonalt ID-kort har forholdet til folkeregisterets grunndata betydning ved at folkeregistrering er en forutsetning for å innlemmes i ordningen. Personer som ikke er folkeregistrert her kan heller ikke anses å ha noen tilknytning som gir behov for et nasjonalt ID-kort. De folkeregistrerte grunndataene om en person utgjør dessuten fundamentet for den identiteten som skal bekreftes i det nasjonale ID-kortet. Til sammenligning er norsk fødselsnummer en grunnleggende forutsetning for å få norsk pass, og uthenting/kontroll av passøkers opplysninger mot opplysningene i folkeregisteret er derfor også standard prosedyre, jf. passforskriften § 7.

ID-kortmyndigheten kan imidlertid ikke uten videre basere seg på at de folkeregistrerte grunndataene om en person er korrekte. Kvaliteten på ID-kontrollen som gjøres av etatene som rekvirerer d-nummer varierer. Virksomhetene har også ulike forutsetninger for å vurdere ID både når det gjelder kompetanse, verktøy og ressurser. Usikre identiteter registrert for ett formål (hvor sikkerheten er god nok) brukes videre i andre systemer (hvor det er behov for bedre sikkerhet), og det er grunn til å anta at det eksisterer et antall uriktige identiteter i folkeregisteret. For ordningen med nasjonalt ID-kort innebærer usikkerheten forbundet med kvaliteten på folkeregisterets grunndata at ID-kortmyndigheten i hvert enkelt tilfelle må foreta en selvstendig identitetskontroll, jf. prosedyren som er beskrevet i punkt 6.3.4. Dette vil være spesielt fremtredende dersom det åpnes for behandling av søknader fra utenlandske statsborgere med d-nummer.

Folkeregisteret er modent for modernisering, både når det gjelder de tekniske løsningene og den rettslige reguleringen, og det er igangsatt et moderniseringsarbeid. Det vil i forbindelse med moderniseringen bli vurdert hvordan folkeregisterets brukere kan gis informasjon om i hvilken grad en folkeregistrert identitet er kontrollert, herunder om identiteten er bekreftet gjennom utstedelse av pass eller nasjonalt ID-kort.