9 Gyldighetstid, tap og tilbakekall mv.

9.1 Gyldighetstid

9.1.1 Arbeidsgruppens forslag og høringsinstansenes syn

Arbeidsgruppen har ved vurderingen av ID-kortets gyldighetstid lagt avgjørende vekt på hensynet til slitasje på selve kortet samt gyldighetstid for eID, og anbefalte at den alminnelige gyldighetstid settes til fem år.

Gyldighetstiden til ID-kort for barn bør etter arbeidsgruppens syn begrenses på samme måte som for pass til barn, siden barn gjennomgår store utseendemessige forandringer de første årene. Dette tilsier at gyldighetstiden for nasjonalt ID-kort for barn mellom 0–5 år bør være to år. For barn mellom 5–10 år bør gyldighetstiden være tre år. For barn over 10 år bør gyldighetstiden være fem år.

9.1.2 Høringsinstansenes syn

Fornyings- og administrasjonsdepartementet støtter arbeidsgruppens forslag, mens Norsk Tjenestemannslag påpeker at ulik gyldighetstid mellom nasjonalt ID-kort og pass vil medføre flere oppmøter hos politiet. Samferdselsdepartementet foreslår at nasjonalt ID-kort har ti års gyldighet for å sikre flest mulig brukere.

UDI påpeker at for utenlandske personer som har fått innvilget opphold for kortere tid enn fem år, vil det være upraktisk med fem års gyldighet.

9.1.3 Departementets vurdering

Det er argumenter for en gyldighetstid på både fem og ti år. Andre lands praksis varierer da også mellom disse to alternativene, jf. punkt 3.1.

En gyldighetstid på fem år vil sikre regelmessig oppdatering av innehaverens ansiktsfoto, gjøre det lettere å få kort som ikke lenger skal brukes ut av sirkulasjon, og gjøre kortet mindre eksponert for hverdagslig slitasje. Siden fornyelse inntil videre krever nytt personlig oppmøte for å avgi biometri, vil imidlertid fem års gyldighet gi større økonomiske og administrative konsekvenser for innehaverne og for ID-kortmyndigheten enn dersom gyldighetstiden settes til ti år. Produksjonsteknisk skal kortene kunne tåle samme gyldighet som passene, som i dag i hovedsak er gyldige i ti år etter utstedelsesdato. Det er også andre grunner til å samkjøre gyldigheten for pass og nasjonale ID-kort. Ettersom de tekniske spesifikasjonene på brikken vil være lik for pass og ID-kort, vil gyldigheten på selve brikken og innebygde algoritmer derfor med all sannsynlighet være den samme.

Departementet har ikke tatt stilling til om de nasjonale ID-kortene bør ha fem eller ti års gyldighet, og foreslår at dette reguleres i forskrift. De praktiske detaljene i ordningen vil bli klarlagt gjennom anskaffelsesprosessen, som dermed vil gi et bedre grunnlag for å vurdere de økonomiske og administrative konsekvensene av de to alternativene, og herunder tilpasning til løsningen for eID. Det må blant annet vurderes om levetiden for eID skal være kortere enn levetiden for selve kortet. Det må for øvrig også fastsettes nærmere regler i forskrift om begrenset gyldighetstid for barn under en viss alder, mv., jf. punkt 6.3.3.

9.2 Hindringer, tap og tilbakekall

9.2.1 Arbeidsgruppens forslag

Arbeidsgruppen fant ikke grunnlag for å mene at nasjonale ID-kort bør kunne tilbakekalles som følge av misbruk. Et manipulert kort bør kunne inndras fordi det ikke lenger er ekte, men innehaver bør ikke kunne nektes et nytt identitetsdokument. Arbeidsgruppen pekte imidlertid på at det burde vurderes tilsvarende adgang som etter passloven § 5 til å nekte utstedelse av nasjonalt ID-kort med reiserett.

Det vil etter arbeidsgruppens oppfatning være grunnlag for å tilbakekalle ID-kortet hvis innehaver taper eller får tilbakekalt sitt norske statsborgerskap, jf. statsborgerskapsloven kapittel 5. ID-kortet burde videre kunne tilbakekalles når det er utstedt til utlending som permanent flytter fra Norge.

9.2.2 Høringsinstansenes syn

UDI presiserer at en person som får sitt norske statsborgerskap tilbakekalt på grunn av manglende løsning fra annet statsborgerskap, jf. statsborgerskapsloven § 26 (1), har rett til permanent oppholdstillatelse etter utlendingsforskriften. UDI anbefaler derfor at personer med permanent oppholdstillatelse fortsatt skal kunne få nasjonalt ID-kort, men med oppdatert statsborgerskap.

UDI er uenig i arbeidsgruppens forslag om at misbruk ikke skal lede til at vedkommende nektes nytt nasjonalt ID-kort, og viser til at det vil harmonere dårlig med passlovens § 5, som gir hjemmel for å nekte utstedelse av nytt pass dersom passet er manipulert. UDI påpeker at dersom en person manipulerer et pass og et nasjonalt ID-kort, vil nytt pass kunne nektes utstedt etter passlovens § 5, mens nasjonalt ID-kort vil kunne utstedes.

9.2.3 Departementets vurdering

Departementet mener det er nødvendig å lovfeste regler om såkalte hindringer for utstedelse av nasjonalt ID-kort med reiserett som tilsvarer passloven § 5. Bestemmelsen angir en rekke viktige forhold som dels skal, og dels kan gi grunnlag for å nekte utstedelse av pass. Disse forholdene gir også grunnlag for å tilbakekalle allerede utstedte pass etter passloven § 7, og skal hindre at personer rømmer landet eksempelvis for å unndra seg straffeforfølgning eller frihetsberøvelse. Formålet med passhindringene svekkes hvis søker likevel kan inneha et nasjonalt ID-kort som kan benyttes som gyldig reisebevis innenfor EØS-området. Etter reglene i direktiv 2004/38 EF kapittel VI kan medlemsstatene begrense den frie bevegelse for en borger av hensyn til offentlig orden, sikkerhet eller helse. Passhindringene som etter lovforslaget gjøres gjeldende også for nasjonale ID-kort anses innenfor direktivets rammer.

Departementet har ikke ansett det nødvendig å speile alle passhindringer i lovforslaget. Hindringene som etter passloven § 5 tredje ledd kan gi grunnlag for passnektelse foreslås i utgangspunktet bare gjort gjeldende for nasjonale ID-kort i den grad det allerede foreligger et vedtak om passnekt etter passloven. Vurderingen har blant annet sammenheng med at det nasjonale ID-kortets reiserett i all hovedsak vil være geografisk begrenset til EØS-området, jf. punkt 4.3.2. Dersom det er grunn til å tro at en innehaver av nasjonalt ID-kort med reiserett vil være ute av stand til å ta vare på seg selv ved reiser i utlandet på grunn av alvorlig sinnslidelse eller psykisk utviklingshemming, bør situasjonen fortrinnsvis håndteres etter reglene i vergemålsloven jf. passloven. Lovforslaget gir likevel selvstendig adgang til å nekte utstedelse av nasjonalt ID-kort med reiserett til personer som ikke har søkt om (eller har) pass, dersom det er skjellig grunn til å tro at formålet med reisen er ulovlig virksomhet. Det er etter departementets vurdering nødvendig å sikre at hensynene som ligger bak denne regelen i passloven ikke kan omgås ved bruk av et nasjonalt ID-kort med reiserett i de få, men alvorlige, tilfellene det kan være aktuelt. Tidligere forfalskning eller bruk av falskt nasjonalt ID-kort med reiserett, rettsstridig overlatelse av kortet til tredjemann eller annet misbruk av det foreslås også å gi selvstendig grunnlag for å nekte ny utstedelse, jf. UDIs uttalelse.

Generelt bemerkes at enkeltindividers rett til pass står sterkt i norsk lovgivning, og det skal tungtveiende grunner til for å nekte eller tilbakekalle et pass. Det skal tilsvarende tungtveiende grunner til å nekte et nasjonalt ID-kort med reiserett. Det vil heller ikke være i tråd med formålet bak ordningen med nasjonalt ID-kort å nekte en person muligheten til å dokumentere sin identitet fysisk og elektronisk på grunnlag av tidligere misbruk eller andre hindringsgrunner. Etter lovforslaget vil derfor personer som omfattes av hindringsreglene kunne få utstedt et nasjonalt ID-kort uten reiserett.

For allerede utstedte ID-kort foreslås hindringsreglene på samme måte som i passloven å gi grunnlag for tilbakekall av kortet. Videre foreslås det tilbakekallsregler som omfatter alle nasjonale ID-kort som er manipulert, skadet eller slitt, slik at de ikke lenger er egnet som identitetsbevis, eller som er utstedt på grunnlag av feilinformasjon eller informasjon som ikke lenger er riktig. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at endring av statsborgerskap bør gi grunnlag for tilbakekall av nasjonalt ID-kort, men bemerker at problemstillingen bare er aktuell når en norsk statsborger bytter til utenlandsk statsborgerskap. Vilkårene for et ID-kort med reiserett vil da ikke lenger være oppfylt.

Lovforslaget gir i likhet med passloven regler om oppbevaring og tap av nasjonalt ID-kort som tydeliggjør at kortet skal behandles som et viktig dokument. Selv om det nasjonale ID-kortet forutsetningsvis skal bæres til mer alminnelig bruk enn passet, har innehaveren et særskilt ansvar for å hindre at kortet kommer på avveie og gi rask melding til ID-kortmyndigheten hvis så skjer. Meldinger om tapte og stjålne ID-kort med reiserett må snarest mulig registreres nasjonalt og internasjonalt, for å hindre at de misbrukes til grensepassering.

Tapsmeldinger som registreres i nasjonalt ID-kortregister vil på samme måte som tapsmeldingene i passregisteret overføres automatisk til SIS og til Interpols database over stjålne og tapte reisedokumenter. Avlyste tapsmeldinger kan svekke kvaliteten på informasjonen som formidles til internasjonale databaser, og gi ulemper ved senere grensepassering med gjenfunnet dokument. Lovforslaget fastslår derfor på samme måte som passloven § 6 at nasjonale ID-kort som er meldt tapt eller stjålet ikke kan tas i bruk igjen. Bestemmelsen omfatter også nasjonale ID-kort uten reiserett, ettersom avlysning av tapsmeldinger kan generere kvalitetsmessige svakheter også ved nasjonal kontroll av om et identitetsbevis som fremvises er meldt tapt eller stjålet.

Lovforslaget gir hjemmel for nærmere regler i forskrift om utstedelse av et midlertidig ID-dokument. I hovedsak vil adgangen til å få utstedt nødpass dekke behovet for provisoriske reisedokument, men det kan ikke utelukkes at et midlertidig ID-dokument i visse situasjoner kan ha en funksjon til erstatning for nødpass eller ekspresspass.