21 Merknader til de enkelte paragrafene

21.1 Til militær straffelov

Til § 9

Nytt annet ledd innebærer en innskrenkning i medvirkningsansvaret som ellers ville følge av straffeloven § 15 ved overtredelser av militær straffelov der personen faller utenfor personkretsen etter militær straffelov § 9 første ledd. Den som ikke omfattes av loven etter bestemmelsens første ledd, straffes bare for medvirkning til handlinger som etter militær straffelov kan straffes med fengsel i to år eller mer, eller som rammes av lovens § 34. Om bakgrunnen for forslaget vises det til punkt 16.

21.2 Til straffeprosessloven

Til § 62 a

I annet ledd første punktum endres uttrykket «påtale unnlates» til «forfølgningen innstilles». Den nye ordlyden innebærer ingen realitetsendring, men medfører at bestemmelsen reflekterer at beslutninger etter straffeprosessloven § 62 a annet ledd ikke er påtaleunnlatelser i straffeprosessloven §§ 69 og 70 sin forstand, jf. punkt 18.2.

Til § 67

I annet ledd bokstav b føyes straffeloven § 378 om skattesvik til oppregningen, slik at politiet gis påtalekompetanse for slike forhold. Om bakgrunnen for forslaget vises det til punkt 19.3.

I bestemmelsens annet ledd bokstav c føyes allmenngjøringsloven § 15 til oppregningen, slik at politiet får påtalekompetanse for slike forhold. Om bakgrunnen for forslaget vises det til punkt 19.4.

Til § 84

I første ledd endres formuleringen «i en tilstand som nevnt i straffeloven § 20 første ledd bokstav b til d» til «utilregnelig etter straffeloven § 20 annet til fjerde ledd». Endringen er nødvendig fordi lov 21. juni 2019 nr. 48 endrer inndelingen i straffeloven § 20. Ved en inkurie ble ikke straffeprosessloven § 84 endret samtidig.

Til § 94

I annet ledd annet punktum endres formuleringen «i en tilstand som nevnt i straffeloven § 20 første ledd bokstav b til d» til «utilregnelig etter straffeloven § 20 annet til fjerde ledd». Endringen er nødvendig fordi lov 21. juni 2019 nr. 48 endrer inndelingen i straffeloven § 20. Ved en inkurie ble ikke straffeprosessloven § 94 endret samtidig.

Til § 96

I sjuende ledd endres formuleringen «i en tilstand som nevnt i straffeloven § 20 første ledd bokstav b til d» til «utilregnelig etter straffeloven § 20 annet til fjerde ledd». Endringen er nødvendig fordi lov 21. juni 2019 nr. 48 endrer inndelingen i straffeloven § 20. Ved en inkurie ble ikke straffeprosessloven § 96 endret samtidig.

Til § 157

Annet ledd endres slik at bestemmelsen henviser til straffeloven § 20 og ikke til § 20 første ledd. Endringen er nødvendig fordi lov 21. juni 2019 nr. 48 endrer inndelingen i straffeloven § 20. Ved en inkurie ble ikke straffeprosessloven § 157 endret samtidig.

Til § 188

I tredje ledd første punktum endres formuleringen «er psykotisk eller psykisk utviklingshemmet og antas å være straffri etter straffeloven § 20 bokstav b eller bokstav c» til «har en sterkt avvikende sinnstilstand eller psykisk utviklingshemming og antas å være straffri etter straffeloven § 20 annet ledd bokstav a eller c, jf. tredje ledd». I tillegg endres tredje ledd annet punktum slik at bestemmelsen henviser til straffeloven § 20 annet ledd bokstav a, jf. tredje ledd i stedet for til straffeloven § 20 bokstav b. Endringene er nødvendige fordi lov 21. juni 2019 nr. 48 endrer både ordlyden og inndelingen i straffeloven § 20. Ved en inkurie ble ikke straffeprosessloven § 188 endret samtidig.

Til § 192

I annet ledd tilføyes straffebudene om mindre underslag og mindre heleri (straffeloven §§ 326 og 334) i oppregningen. Endringen gir adgang til ransaking av rom ved mistanke om overtredelser av disse straffebudene. Det vises til begrunnelsen for forslaget i punkt 17.5.3.

Til § 195

I annet ledd tilføyes straffebudene om brudd på identifikasjonsplikten, mindre underslag, mindre heleri og mindre skadeverk, (straffeloven §§ 162, 326, 334 og 353) i oppregningen. Endringen gir adgang til ransaking av person ved mistanke om overtredelser av disse straffebudene. Det vises til begrunnelsen for forslaget i punkt 17.5.3.

Til § 196

Første punktum endres slik at bestemmelsen henviser til straffeloven § 20 og ikke til § 20 første ledd. Endringen er nødvendig fordi lov 21. juni 2019 nr. 48 endrer inndelingen i straffeloven § 20. Ved en inkurie ble ikke straffeprosessloven § 196 endret samtidig.

Til § 216 a

Annet ledd første punktum endres slik at bestemmelsen henviser til straffeloven § 20 og ikke til § 20 første ledd. Endringen er nødvendig fordi lov 21. juni 2019 nr. 48 endrer inndelingen i straffeloven § 20. Ved en inkurie ble ikke straffeprosessloven § 216 a endret samtidig.

Til § 216 m

Annet ledd første punktum endres slik at bestemmelsen henviser til straffeloven § 20 og ikke til § 20 første ledd. Endringen er nødvendig fordi lov 21. juni 2019 nr. 48 endrer inndelingen i straffeloven § 20. Ved en inkurie ble ikke straffeprosessloven § 216 a endret samtidig.

Til § 216 o

Annet ledd første punktum endres slik at bestemmelsen henviser til straffeloven § 20 og ikke til § 20 første ledd. Endringen er nødvendig fordi lov 21. juni 2019 nr. 48 endrer inndelingen i straffeloven § 20. Ved en inkurie ble ikke straffeprosessloven § 216 a endret samtidig.

Til § 251

I første ledd endres formuleringen «i en tilstand som nevnt i straffeloven § 20 første ledd bokstav b til d» til «utilregnelig etter straffeloven § 20 annet til fjerde ledd». Endringen er nødvendig fordi lov 21. juni 2019 nr. 48 endrer inndelingen i straffeloven § 20. Ved en inkurie ble ikke straffeprosessloven § 251 endret samtidig.

Til § 252

I annet ledd endres «vilkårene for offentlig påtale foreligger» til «særskilt myndighet har begjært påtale, eller at andre vilkår for påtale er oppfylt».

For en del straffebud er det et vilkår for påtale at det foreligger påtalebegjæring fra særskilt offentlig myndighet. Der det er tilfellet, skal det fremgå av tiltalebeslutningen at særskilt myndighet har begjært påtale, og et slikt krav oppstilles uttrykkelig i forslaget til § 252 annet ledd.

Det er også noen straffebud der det fremdeles er et vilkår for påtale at allmenne hensyn tilsier det. Der det er tilfelle, skal det fremgå av tiltalebeslutningen at kompetent påtalemyndighet har vurdert og funnet at allmenne hensyn tilsier påtale. Et slikt krav fremgår av alternativet «andre vilkår for påtale» i § 252 annet ledd.

En vurdering fra kompetent påtalemyndighet om at forfølgningen skal innstilles etter § 62 a annet ledd er ikke et «vilkår for påtale» i straffeprosessloven § 252 annet ledd sin forstand. Beslutningen om å treffe et positivt påtalevedtak bygger på en forutsetning om at allmenne hensyn foreligger. Det er derfor ikke et krav om at det skal opplyses i tiltalebeslutningen om at det er foretatt en vurdering av om forfølgningen skal innstilles etter straffeprosessloven § 62 a annet ledd. Det vises til redegjørelsen i punkt 18.1 og begrunnelsen for forslaget i punkt 18.5.

Til § 409

I annet ledd endres formuleringen «i en tilstand som nevnt i straffeloven § 20 første ledd bokstav b til d» til «utilregnelig etter straffeloven § 20 annet til fjerde ledd». Endringen er nødvendig fordi lov 21. juni 2019 nr. 48 endrer inndelingen i straffeloven § 20. Ved en inkurie ble ikke straffeprosessloven § 409 endret samtidig.

Til § 459

I første ledd endres uttrykket «alvorlig sinnslidende» til «utilregnelig på grunn av sterkt avvikende sinnstilstand», for å gjøre det klart at vilkåret for utsatt fullbyrding etter straffeprosessloven § 459 første ledd første alternativ bare er oppfylt når sinnstilstanden kvalifiserer for straffrihet etter straffeloven § 20 annet ledd bokstav a, jf. tredje ledd. Det vises til avgjørelsen i HR-2019-653-A.

21.3 Til voldsoffererstatningsloven

I første ledd fjerde punktum endres formuleringen «var utilregnelig som nevnt i straffeloven § 20 første ledd» til «manglet skyldevne etter straffeloven § 20». Endringen er nødvendig fordi lov 21. juni 2019 nr. 48 endrer ordlyden og inndelingen i straffeloven § 20. Når loven trer i kraft, vil personer under kriminell lavalder ikke lenger være «utilregnelige» i straffelovens forstand. Dette uttrykket forbeholdes personer som ikke er strafferettslig ansvarlige på grunn av sterk avvikende sinnstilstand, sterk bevissthetsforstyrrelse eller høygradig psykisk utviklingshemming. Ved en inkurie ble ikke uttrykksmåten endret i § 27.

21.4 Til straffeloven

Til § 5

I første ledd tilføyes et nytt nr. 12 i opplistingen slik at straffeloven §§ 387 til 389 om korrupsjon og påvirkningshandel også gjelder for de personer som er angitt i § 5 første ledd bokstav a til c. Med endringene i § 5 første ledd bokstav c vil det omfatte norske offentlige virksomheter på linje med foretak som er registrert i Norge.

I tredje ledd tilføyes nr. 12 i § 5 første ledd i oppregningen, slik at denne jurisdiksjonsbestemmelsen også gjelder for straffeloven §§ 387 til 389 om korrupsjon og påvirkningshandel.

I femte ledd føyes det til et alternativ om at norsk straffelovgivning skal gjelde der straffebudet har en lengstestraff på fengsel i 3 år eller mer og er foretatt på vegne av et foretak som nevnt i straffeloven § 5 første ledd bokstav c eller annet ledd bokstav c.

Det vises for øvrig til kapittel 14.

Til § 27

I første ledd annet punktum endres formuleringen «oppfylt vilkåret om tilregnelighet, jf. § 20» til «har skyldevne etter § 20». Endringen er nødvendig fordi lov 21. juni 2019 nr. 48 endrer ordlyden i § 20. Når loven trer i kraft, vil personer under kriminell lavalder ikke lenger være «utilregnelige» i straffelovens forstand. Dette uttrykket forbeholdes personer som ikke er strafferettslig ansvarlige på grunn av sterk avvikende sinnstilstand, sterk bevissthetsforstyrrelse eller høygradig psykisk utviklingshemming. Ved en inkurie ble ikke uttrykksmåten endret i § 27.

Til § 67

I første ledd tredje punktum endres formuleringen «var utilregnelig, jf. § 20» til «manglet skyldevne etter § 20». Endringen er nødvendig fordi lov 21. juni 2019 nr. 48 endrer ordlyden i § 20. Når loven trer i kraft, vil personer under kriminell lavalder ikke lenger være «utilregnelige» i straffelovens forstand. Dette uttrykket forbeholdes personer som ikke er strafferettslig ansvarlige på grunn av sterkt avvikende sinnstilstand, sterk bevissthetsforstyrrelse eller høygradig psykisk utviklingshemming. Ved en inkurie ble ikke uttrykksmåten endret i § 67.

Til § 77

Ordlyden i bokstav i endres slik at det fremgår at det er en skjerpende omstendighet at lovbruddet har sin bakgrunn i andres kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk. Endringen tydeliggjør at også transpersoner er vernet, selv om hatmotivert kriminalitet mot denne minoritetsgruppen også tidligere har gitt grunnlag for å skjerpe straffen, jf. at transpersoner som gruppe må anses å ha «et særskilt behov for vern».

I Prop. 88 L (2012–2013) punkt 16.1.2 side 110 blir det sagt følgende om hva som menes med henholdsvis «kjønnsidentitet» og «kjønnsuttrykk» i den sivilrettslige diskrimineringslovgivningen.

«Med kjønnsidentitet siktes det til hva slags kjønn vi føler og opplever oss selv som. Denne følelsen eller opplevelsen kan være i samsvar eller bryte med ens biologiske kjønn. Med kjønnsuttrykk menes hvordan kjønnsidentiteten bevisst eller ubevisst uttrykkes eller oppfattes av andre, for eksempel med stemme, klær, kroppsspråk, sminke eller frisyre.»

Personer som har gjennomført eller er i ferd med å gjennomgå kjønnskonverterende eller kjønnsbekreftende behandling, som uttrykker seg på en tydelig kjønnsoverskridende måte, eller som verken identifiserer seg som kvinne eller mann, er blant dem som omfattes av vernet. Derimot omfattes ikke individer med en kjønnsidentitet eller et kjønnsuttrykk som samsvarer med personens biologiske kjønn, se punkt 8.3.3.

Videre endres «homofile orientering» til «seksuelle orientering». Endringen gjør det tydeligere at ikke bare homofile og lesbiske, men også bifile har et vern og harmoniserer begrepsbruken i straffeloven med begrepsbruken i den sivilrettslige diskrimineringslovgivningen. Departementet forutsetter at heterofile ikke inkluderes i det strafferettslige diskrimineringsvernet, til tross for at heterofile har et sivilrettslig diskrimineringsvern. Bestemmelsen må på dette punktet tolkes innskrenkende.

Uttrykket «seksuelle orientering» omfatter både seksuell legning og seksuell praksis, men ikke særlige seksuelle preferanser eller aktiviteter, slik som BDSM og fetisjisme. Utrykket omfatter heller ikke aseksualitet.

Det vises til punkt 8.3.3 og 8.5.3 i de alminnelige motivene for informasjon om bakgrunnen for endringene.

Til § 87

I første ledd annet punktum foreslås at regelen om utskutt foreldelse også skal gjelde i saker etter straffeloven § 304 om seksuell handling med barn under 16 år. Det vises til begrunnelsen for forslaget i punkt 15.3.1.3.

I første ledd tredje punktum foreslås at regelen om utskutt foreldelse også skal gjelde ved overtredelse av straffeloven § 196 ved manglende avverging av lovbrudd som nevnt i straffeloven § 282 om mishandling i nære relasjoner, § 284 om kjønnslemlestelse, § 299 om voldtekt av barn under 14 år og § 303 om grov seksuell omgang mv. med barn mellom 14 og 16 år. Det vises til begrunnelsen for forslaget i punkt 15.3.3.3.

Til § 91

I første ledd tredje punktum foreslås at straffansvaret for overtredelse av straffeloven § 175 om grov tortur, § 175 b om grov tvungen forsvinning og ny § 355 a om grov fremkalling av fare for allmennheten unntas foreldelse såfremt en dødsfølge inngår i vurderingen av om lovbruddet er grovt. For at dødsfølgen skal inngå i vurderingen av om lovbruddet er grovt, kreves det at gjerningspersonen har utvist uaktsomhet med hensyn til dødsfølgen, jf. straffeloven § 24. Om bakgrunnen for forslaget vises det til de alminnelige motivene punkt 15.4.

Det tilføyes et nytt annet ledd som regulerer unntak fra foreldelse der flere lovbrudd er begått i samme handling (idealkonkurrens). Bestemmelsen bygger på prinsippet i straffeloven § 86 tredje ledd og bestemmer at ingen av lovbruddene foreldes dersom ett av lovbruddene er unntatt foreldelse. Dette innebærer at straff kan ilegges for samtlige lovbrudd, så lenge ett av lovbruddene er unntatt foreldelse. Det vises til punkt 14.6.

Til § 96

Det foreslås at idømt straff for overtredelser som nevnt i straffeloven § 91 ikke foreldes. Dette innebærer for det første en videreføring av gjeldende rett om at idømt straff for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og terrorhandlinger ikke foreldes dersom handlingen kan straffes med fengsel i 15 år eller mer. For det andre innebærer det en utvidelse av unntaket fra foreldelse av idømt straff sammenlignet med gjeldende rett, ved at heller ikke idømt straff for drap, voldtekt og seksuelle overgrep mot barn under 14 og 16 år foreldes. Det samme gjelder idømt straff for grov tortur, grov tvungen forsvinning og grov fremkalling av fare for allmennheten, såfremt en dødsfølge inngår i vurderingen av om lovbruddet er grovt, jf. merknadene til § 91. Om bakgrunnen for forslaget vises det til de alminnelige motivene punkt 15.7.

Til § 155

I første ledd tilføyes «skadeverk». «Skadeverk» kan for eksempel være å skade tjenestekjøretøy og -utstyr. Et eksempel er å søke å påvirke et politioppdrag ved å sette en bil i brann som sperrer for politibiler, sabotere tjenestebiler eller -utstyr, eller kollidere med en tjenestebil. Et annet eksempel er å knuse et vindu på et Nav-kontor i den nevnte hensikt.

I første ledd tilføyes videre et nytt alternativ om at vold, trusler eller skadeverk straffes dersom handlingen påvirker en tjenesteperson til å foreta eller unnlate å foreta en tjenestehandling, eller «hindrer» en slik handling. Å hindre en tjenestehandling kan blant annet være å nekte adgang til steder hvor tjenestepersonen har berettiget tilgang.

Etter nytt annet ledd straffes den som ved vold, trusler eller skadeverk overfor en offentlig tjenesteperson eller noen av hans eller hennes nærmeste, «gjengjelder» en tjenestehandling. Gjengjeldelsen av tjenestehandlingen må skje ved vold, trusler eller skadeverk, eller en kombinasjon av disse. Det må være årsakssammenheng mellom tjenestehandlingen og gjengjeldelsen.

Nåværende annet, tredje og fjerde ledd videreføres som tredje, fjerde og nytt femte ledd. «Tjenestemann» endres til det kjønnsnøytrale «tjenesteperson», uten at det medfører realitetsendringer.

I femte ledd utvides henvisningen til første ledd til å gjelde også annet ledd om gjengjeldelse.

Det vises for øvrig til punkt 12.5.5.

Til ny § 155 a

Paragrafen er ny. Den rammer grov vold, grove trusler og grovt skadeverk mot offentlig tjenesteperson. Bestemmelsen har tilsvarende anvendelsesområde som § 155 og må leses i sammenheng med denne. Ved vurderingen av om handlingen er grov, skal det særlig legges vekt på momentene i annet punktum bokstav a til c. Listen er ikke uttømmende.

Etter § 155 første ledd må de nevnte handlingene «påvirke» eller «søke å» påvirke en offentlig tjenesteperson til å foreta eller unnlate å foreta en tjenestehandling, eller å hindre slik tjenestehandling. «Påvirker» indikerer at voldshandlingen eller truslene må øve, eller eventuelt forsøke å øve, innflytelse på tjenestehandlingen, se for eksempel Rt. 1999 s. 240. Det kreves årsakssammenheng mellom den grove volden, trusselen eller skadeverket og påvirkningen eller hindringen.

Å «søke å» påvirke innebærer at en slik forsøkshandling representerer et fullbyrdet lovbrudd dersom handlingen er gjennomført, men resultatet ikke har inntrådt (gjerningspersonen slår og bommer, eller treffer uten at tjenestepersonen lar seg påvirke). Det er med andre ord ikke noe krav om at påvirkningen eller hindringen lykkes. Men hvis handlingen som utgjør voldsutøvelsen mv. ikke fullt og helt er gjennomført (gjerningspersonen løfter armen til slag, men ombestemmer seg), stiller det seg annerledes. I så fall vil straffri tilbaketreden være mulig. Dette markeres gjennom formuleringen i § 155 om å «søker å» i stedet for «forsøker å».

Etter annet ledd straffes den som ved vold, trusler eller skadeverk overfor en offentlig tjenesteperson eller noen av hans eller hennes nærmeste «gjengjelder» en tjenestehandling. For dette alternativet gjelder det ingen regel om fremskutt fullbyrdelse.

For at handlingene i § 155 første og annet ledd skal være straffbare, må de være rettet mot en «tjenestehandling». Tjenestehandlingen trenger ikke å ha karakter av eller tilknytning til myndighetsutøving, så lenge tjenestepersonen i kraft av sin stilling eller kompetanse kan utøve offentlig myndighet, jf. § 155 tredje ledd.

Skyldkravet er forsett, jf. straffeloven §§ 21 og 22. Kravet er nærmere presisert i Rt. 2004 s. 291. Høyesterett har videre fastslått at i de tilfellene volden er en følge av aggresjon eller impulshandling, anses forsettet normalt å omfatte vilkårene for straffbarhet, jf. Rt. 1986 s. 393 og Rt. 1987 s. 844.

Strafferammen er fengsel inntil seks år, som tilsvarer strafferammen ved grov kroppskrenkelse etter straffeloven § 272 og grov tvang etter straffeloven § 252.

Det kan være aktuelt å anvende §§ 155 a og 155 b i konkurrens med øvrige voldsbestemmelser, se punkt 12.1.5.4.

«Tjenestemann» endres til det kjønnsnøytrale «tjenesteperson» i bestemmelsen. Dette medfører ingen realitetsendringer.

Det vises for øvrig til punkt 12.1.5.3.

Til ny § 155 b

Paragrafen er ny og innebærer en straffeskjerping til fengsel fra ett inntil ti år dersom handlingen i § 155 består av «å avfyre skytevåpen eller bruke sprengstoff eller annet redskap som er egnet til å volde fare for betydelig skade på kropp, og den offentlige tjenestepersonen er polititjenesteperson eller annen offentlig tjenesteperson som utøver politimyndighet».

Bestemmelsen rammer «å avfyre skytevåpen eller bruke sprengstoff eller annet redskap som er egnet til å volde fare for betydelig skade på kropp». Det er ikke et vilkår at skuddet mv. rettes mot noens person. Det er tilstrekkelig at det brukes et våpen, sprengstoff eller annet redskap som er egnet til å volde slik fare. Skremmeskudd mv. omfattes.

Handlingen må skje overfor polititjenestepersoner eller andre tjenestepersoner som utøver politimyndighet. Sistnevnte kategori kan for eksempel omfatte tjenestepersoner i forbindelse med Forsvarets bistand til politiet etter politiloven § 27 a, jf. § 20 femte ledd. Tjenestepersoner utover dette vernes blant annet etter ny § 155 a, se over.

«Tjenesteperson» og «polititjenesteperson» brukes som kjønnsnøytrale alternativer til «tjenestemann» og «polititjenestemann», men skal forstås på samme måte.

Det vises til punkt 12.1.5.1.

Til ny § 156 a

Paragrafen er ny. Etter bestemmelsen straffes den som «setter seg eller andre i besittelse av et tjenestevåpen eller på annen måte forårsaker at en offentlig tjenesteperson mister kontroll over et tjenestevåpen» med fengsel inntil to år. Vilkåret «setter … i besittelse av» stiller krav om en aktiv handling som leder til en besittelsesovertakelse av tjenestevåpenet. Utover dette innebærer vilkåret ingen krav til hva slags type handling som fører til besittelsesovertakelsen. Typiske eksempler kan være at tjenestevåpenet overtas ved bruk av vold, trusler eller tvang, men det kan også skje ved hjelp av list eller utnytting av et overraskelsesmoment.

Bestemmelsen stiller ikke krav om at tjenestevåpenet må være under en tjenestepersons direkte kontroll, for eksempel ved at det bæres på kroppen eller i hendene til vedkommende. Det kan også borttas fra en tjenestebil eller et våpenrom.

Hva som er et «tjenestevåpen» avgjøres dels av formålet med bruken (i tjeneste) og dels av om gjenstanden er av slik karakter at det regnes som våpen. Alle våpen som en tjenesteperson måtte besitte som ledd i sin tjenesteutøvelse, omfattes av bestemmelsen. «Våpen» forstås i samsvar med våpenforskriften 24. juni 2009 nr. 904. Skytevåpen, el-våpen, batong og pepperspray omfattes.

«Tjenesteperson» brukes som kjønnsnøytralt alternativ til «tjenestemann», men skal forstås på samme måte.

Det vises til punkt 12.2.5.

Til § 174

Første ledd bokstav c endres ved at «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» tas med i oppregningen av diskrimineringsgrunnlag. Endringen medfører at transpersoner og andre som har en kjønnsidentitet eller et kjønnsuttrykk som bryter med omgivelsenes forventninger, gis vern.

Videre endres «homofile orientering» til «seksuelle orientering». Dette tydeliggjør at også bifile har et vern etter bestemmelsen. Endringer innebærer at begrepsbruken i straffeloven harmoniseres med begrepsbruken i den sivilrettslige diskrimineringslovgivningen.

For mer informasjon om forståelsen av uttrykkene «kjønnsidentitet», «kjønnsuttrykk» og «seksuelle orientering», vises det til merknaden til § 77.

Det vises til punkt 8.3.3 og 8.5.3 i de alminnelige motivene.

Til § 184

Overskriften endres til «Krenkelse av representasjonen til fremmed stat eller mellomstatlig organisasjon», for bedre å reflektere endringene i bestemmelsen.

Kretsen som bestemmelsen beskytter, utvides, og ett av de straffbare handlingsalternativene presiseres.

Endringene innebærer straff for den som i Norge «krenker representasjonen til en fremmed stat eller mellomstatlig organisasjon» gjennom visse handlinger. Inkluderingen av «representasjonen» til en fremmed stat eller mellomstatlig organisasjon i ordlyden har betydning for vurderingen av forsettet i en eventuell sak. Det er tilstrekkelig å ha forsett om å krenke en representant eller et område som brukes av en slik representant. Det er ikke nødvendig å påvise forsett om å krenke akkurat den aktuelle staten eller organisasjonen som saken gjelder. Dette gir et noe sterkere vern enn gjeldende rett, siden det kan være lettere å bevise et slikt avgrenset forsett.

Krenkingen må skje overfor «en representant for staten eller organisasjonen eller et familiemedlem som tilhører representantens husstand». I Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) side 343 uttales det at «representant» tar sikte på en person som skal målbære sitt lands synspunkter i Norge. For eksempel vil tolker, sikkerhetsvakter, kontorpersonale mv. ikke omfattes. Kjerneområdet for bestemmelsen er representanter for fremmede lands myndigheter som besøker Norge, eller som tjenestegjør her, typisk diplomater mv. Det er imidlertid ikke nødvendig at representanten har diplomatstatus. Også medlemmer av forhandlingsdelegasjoner som skal målbære sitt lands synspunkter, omfattes. «Familiemedlem som tilhører representantens husstand» omfatter representantens ektefelle, registrerte partner eller annen person som bor fast sammen med representanten i et ekteskapsliknende forhold, samt mindreårige barn som bor fast sammen med representanten. «Samboer» forstås på samme måte som i arveloven 1972 § 28 a, se også arveloven 2019 § 2 tredje ledd (ikke i kraft).

Staten som representeres må være anerkjent av Norge, jf. Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) side 343. Bestemmelsen utvides videre til også å omfatte representasjonen til en «mellomstatlig organisasjon». Eksempler på slike organisasjoner er FN, EU og NATO.

Det som etter bestemmelsen er straffbart, er krenkelse av nevnte representasjon gjennom handlingene som er definert i bokstav a og b. Bokstav a endres slik at alternativet om «fornærmelig» opptreden erstattes med å «rettsstridig fornærme». Endringen synliggjør at ytringsfriheten setter grenser for hvilke ytringer som er straffbare. Endringen innebærer ikke en endring i gjeldende rett om hva slags krenkelser som er straffbare, men understreker at lovlige handlinger i medhold av ytringsfriheten ikke er straffbare.

Det vises til punkt 13.5.

Til § 185

I annet ledd bokstav c endres «homofile orientering» til «seksuelle orientering». Dette tydeliggjør at også bifile har et vern etter bestemmelsen.

Annet ledd bokstav d endres ved at «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» tas med i oppregningen av diskrimineringsgrunnlag. Dette innebærer at transpersoner og andre som har en kjønnsidentitet eller et kjønnsuttrykk som bryter med omgivelsenes forventninger, gis vern mot hatefulle ytringer. Nåværende annet ledd bokstav d blir som følge av endringen annet ledd bokstav e.

Det vises til punkt 8.3.3 og 8.5.3 i de alminnelige motivene. For øvrig vises det til merknaden til § 174.

Til § 186

I første ledd bokstav c endres «homofile orientering» til «seksuelle orientering» for å presisere at også bifile er vernet.

Første ledd bokstav d endres ved at «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» inkluderes som diskrimineringsgrunnlag. Endringen medfører at transpersoner og andre som har en kjønnsidentitet eller et kjønnsuttrykk som bryter med omgivelsenes forventninger, gis vern mot de nærmere angitte formene for diskriminering. Nåværende første ledd bokstav d blir som følge av endringen første ledd bokstav e.

Det vises til punkt 8.3.3 og 8.5.3 i de alminnelige motivene. For øvrig vises det til merknaden til § 174.

Til § 190

Overskriften endres til «Ulovlig befatning med skytevåpen, våpendeler, eksplosiver og utgangsstoffer for eksplosiver», for bedre å reflektere endringen i bestemmelsen.

Første ledd endres slik at straffebudet om ulovlig innføring, avhendelse, erverv eller besittelse også skal gjelde for våpendeler. I tolkningen av hva som ligger i «våpendeler», skal det tas utgangspunkt i legaldefinisjonene i særlovgivningen, slik som ved tolkningen av de gjeldende alternativene «skytevåpen» og «ammunisjon», jf. Prop. 99 L (2016–2017) punkt 7.4 og Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) punkt 12.2.5 på side 346 sammenholdt med 12.2.5 på side 345.

Videre presiseres det i ordlyden at i tillegg til bestemmelser gitt i våpenloven, omfatter straffebudet også overtredelser av bestemmelser gitt i medhold av våpenloven eller pålegg fastsatt i medhold av våpenloven. Alternativet «pålegg» kan f.eks. omfatte plikter som følger av vilkår for en dispensasjon.

Om bakgrunnen for forslagene vises det til punkt 11.5.

Til § 191

Overskriften endres til «Grov ulovlig befatning med skytevåpen, våpendeler, eksplosiver og utgangsstoffer for eksplosiver», for bedre å reflektere endringen i bestemmelsen.

Første ledd endres slik at straffebudet om grovt ulovlig befatning med skytevåpen, ammunisjon, eksplosiver​ eller utgangsstoffer for eksplosiver også skal gjelde for våpendeler. Det vises til merknadene til endringene i straffeloven § 190 i tilknytning til tilføyelsen av alternativet «våpendeler». Om bakgrunnen for forslaget vises det til punkt 11.5.

Til § 196

I første ledd endres «straffbar handling» til «lovbrudd». Endringen er ikke ment å innebære endringer i gjeldene rett, men presiserer at avvergingsplikten også gjelder der primærlovbryteren ikke kan straffes, for eksempel på grunn av utilregnelighet.

I første ledd bokstav a tilføyes enkelte straffebud i oppregningen. Disse er straffeloven § 131 om terrorhandlinger, § 133 om terrorforbund, § 240 om alvorlig miljøkriminalitet, § 253 om tvangsekteskap, § 258 om grov menneskehandel og § 303 om grov seksuell omgang mv. med barn mellom 14 og 16 år. Straffeloven § 284 flyttes fra dagens § 284 tredje ledd og får dermed utvidet sitt anvendelsesområde.

Flere av straffebudene som inntas i oppregningen er straffebud med sterkt vurderingspregete vilkår. Det kan være vanskelig å avgjøre om gjerningsbeskrivelsen i det aktuelle straffebudet er oppfylt. En praktisk situasjon er at personer som får kunnskap som kan medføre en avvergingsplikt, også har straffesanksjonert taushetsplikt. I slike tilfeller må terskelen for å godta rettsuvitenhet som unnskyldningsgrunn ikke være høy.

Avvergingsplikten legger etter omstendighetene en nokså inngripende handleplikt på enkeltindividet. Det må være tilstrekkelig å foreta en forstandig vurdering av om vilkårene er oppfylt. Sentralt i vurderingen bør være om situasjonen var slik at det for en alminnelig borger, ut fra en etisk vurdering, ville være naturlig å forsøke å avverge den.

Det foreslås også at paragrafoverskriften inntas i parentes etter opplisting av det enkelte straffebud. Dette gjøres for å bedre oversikten og er ikke ment å ha noen rettslige konsekvenser.

I annet ledd annet punktum understrekes det at avvergingsplikten ikke gjelder ved overtredelse av § 299 om voldtekt av barn under 14 år eller § 303 om grov seksuell omgang mv. med barn mellom 14 og 16 år, dersom vilkårene i § 308 er oppfylt. Det vil si at det ikke inntrer noen avvergingsplikt dersom de involverte er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling. Ordlyden «dersom vilkårene i § 308 er oppfylt» forstås slik at det gjøres unntak fra avvergingsplikten også der vilkårene i § 308 om omtrent jevnbyrdighet i alder og utvikling er oppfylt, selv om bestemmelsen formelt ikke skulle komme til anvendelse, for eksempel fordi partene er under den kriminelle lavalder.

Det vises for øvrig til kapittel 3.

Til 209

Første ledd endres ved at formuleringen «røper opplysning som han har taushetsplikt om» erstattes med «krenker taushetsplikt som han eller hun har». Formålet med endringen er å klargjøre at straffebudet gjelder alle overtredelser av taushetsplikt i henhold til lovbestemmelse eller forskrift, også der overtredelsen går ut på å la være å hindre at uvedkommende får tilgang eller kjennskap til taushetsbelagte opplysninger. Om bakgrunnen for forslaget vises det til punkt 10.5.

Til § 211

I bestemmelsen tilføyes «eller unnlater å hindre at andre får adgang eller kjennskap til». Tilføyelsen innebærer at det er straffbart å uberettiget unnlate å hindre at andre får adgang eller kjennskap til hemmeligheter som omfattes av § 211. Om bakgrunnen for forslaget vises det til punkt 10.5.

Til § 253

Det foreslås en ny struktur i § 253. Første ledd bokstav a viderefører nåværende første ledd uten innholdsendringer.

Første ledd bokstav b er ny og likestiller utenomrettslige tvangsekteskap med sivilrettslig inngåtte tvangsekteskap. Det foreslås at den som tvinger en person «inn i en ekteskapslignende forbindelse» straffes. At det er tilstrekkelig å tvinge noen «inn i» en slik forbindelse, innebærer at det er uten betydning hvordan forbindelsen etableres. Det er ikke nødvendig at det skjer en seremoniell inngåelse. Det er heller ikke nødvendig at forbindelsen etableres på et bestemt tidspunkt. Etter omstendighetene kan en person tvinges inn i en slik forbindelse over tid.

En «ekteskapslignende forbindelse» kan ha mangfoldige uttrykk. For å gi bedre veiledning i randsonen, angis det i lovbestemmelsen hva det skal legges vekt på i vurderingen. Det skal legges vekt på tre momenter. For det første skal det legges vekt på om forbindelsen er varig. Den må være av en viss fast karakter. Normalt vil ekteskapslignende forbindelser i utgangspunktet være tidsubegrensede. Det kan likevel tenkes tidsbegrensede ekteskapslignende forbindelser. For det andre skal det legges vekt på om forbindelsen oppleves som bindende for partene selv og for deres sosiale krets. For det tredje skal det legges vekt på om forbindelsen etablerer rettigheter og plikter mellom partene. Disse kan bygge på både formelle og uformelle normer. Rettighetene og pliktene kan være av en type rettslig karakter som ikke anerkjennes i Norge. De kan også være av religiøs, kulturell eller sosial natur. Det er delvis overlapp og ikke noe klart skille mellom de nevnte kategoriene. Rettighetene og pliktene kan for eksempel gjelde reproduksjon og seksuell omgang. Ordlyden stiller ikke krav om jevnbyrdighet mellom partene.

Det vises for øvrig til kapittel 4.

Til 257

I første ledd bokstav b endres «arbeid» og «tjenester» til «tvangsarbeid» og «tvangstjenester». Dette medfører ingen endringer i gjeldende rett. Det vises til bakgrunnen for endringene i punkt 7.2.

Til 260 a

Paragrafen er ny. «[U]lovlig utnyttelse av noens arbeidskraft» er ment å fange opp enkelte former for sosial dumping, slik som svært dårlige lønnsbetingelser eller boforhold, svært dårlig fysisk sikkerhet på arbeidsplassen, svært grove brudd på arbeidstidsregler mv.

Uttrykket «lokaler» er ment som en avgrensning mot rom som brukes som bolig. Det er ikke av betydning hva slags formål som fremkommer av leieavtalen eller hva som er offentlig godkjent bruk av lokalet. Det sentrale er hva lokalet faktisk blir brukt til.

Det må foretas en samlet helhetsvurdering av om det foreligger «graverende eller gjentatt ulovlig utnyttelse av noens arbeidskraft». For at den objektive gjerningsbeskrivelsen skal være oppfylt, må det være tale om forholdsvis omfattende utnyttelse. Det vil kunne ha betydning om arbeidstakerne er spesielt sårbare, for eksempel grunnet psykiske lidelser, rusproblemer, manglende språkferdigheter og nettverk i Norge eller dårlig kjennskap til norske arbeidslivsregler. Det vil også kunne ha betydning om virksomheten preges av systematiske brudd på annet regelverk, slik som skatte- og avgiftsregler, regnskapsregler og utlendingsregler.

Skyldkravet er forsett, jf. § 22, eller grov uaktsomhet. Kravet om grov uaktsomhet innebærer at utleier må ha opptrådt i strid med kravet til forsvarlig opptreden på en måte som er svært klanderverdig og gir grunnlag for sterk bebreidelse, jf. straffeloven § 23. Dette betyr i praksis at utleier vil måtte ha hatt en godt begrunnet mistanke om at leietakers virksomhet innebærer en omfattende ulovlig utnyttelse av arbeidskraft, eventuelt bevisst har holdt seg uvitende om dette. I så fall vil det være straffverdig å leie ut lokaler til slik virksomhet. Ved utleie i flere ledd kan alle utleiere som fyller de subjektive vilkår for straff, straffes.

Et annet spørsmål er på hvilket tidspunkt de subjektive kravene må være oppfylt. Straffansvar kan være aktuelt allerede idet leieavtale inngås. Etter omstendighetene kan det være grovt uaktsomt av utleier ikke å gjøre nærmere undersøkelser før leieforholdet inngås. Det kan for eksempel være fordi det dreier seg om en bransje som er særlig kjent for utnyttelse av arbeidstakere og arbeidslivskriminalitet for øvrig, eller fordi den potensielle leietakeren i andre lokaler allerede driver eller tidligere har drevet virksomhet som er av en slik karakter at det gir grunn til mistanke.

Det er trolig mer praktisk at utleier blir oppmerksom på den ulovlige virksomheten underveis i leieforholdet. Det kan for eksempel være fordi politiet eller Arbeidstilsynet aksjonerer mot leietakerens virksomhet, eller fordi utleier blir varslet av andre, for eksempel naboer, eller selv gjør observasjoner som gir grunn til mistanke. I så fall vil det kunne være grovt uaktsomt av utleier å unnlate å bringe leieforholdet til opphør, gitt at leieavtalen gir rett til oppsigelse. Dersom det ikke er tilfellet, vil utleier kunne heve avtalen, jf. omtalen av husleieloven § 9-9 under punkt 7.3.4. Straffansvaret inntrer når utleier, på tross av at vedkommende forstår at videre bruk av lokalene innebærer grov eller gjentatt ulovlig utnyttelse av arbeidstakerne, ikke benytter adgangen til å bringe leieforholdet til opphør.

Strafferammen er fengsel inntil tre år for forsettlige overtredelser. Ved grov uaktsomhet er strafferammen fengsel inntil ett år.

Det vises til kapittel 7.

Til § 262

Etter nytt annet ledd annet punktum likestilles formelt ekteskap med noen som er under 16 år, med inngåelse av utenomrettslig ekteskap med noen som er under 16 år. «Ekteskapslignende forbindelse» forstås som i § 253. Det er ikke noe krav om seremoniell inngåelse. Det vises for øvrig til spesialmerknadene til § 253.

Nåværende annet og tredje punktum blir tredje og nytt fjerde punktum. I tredje punktum endres «han» til «vedkommende», uten at det er ment å medføre realitetsendringer.

For øvrig vises det til kapittel 4.

Til § 264

Annet punktum endres ved at «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» tas med i oppregningen av diskrimineringsgrunnlag. Videre endres «homofile orientering» til «seksuelle orientering». Tilføyelsen av «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» medfører at det ved avgjørelsen av om trusselen er grov, skal legges særlig vekt på om den er motivert av om fornærmede har en kjønnsidentitet eller et kjønnsuttrykk som bryter med personens biologiske kjønn. At «homofile orientering» endres til «seksuelle orientering» gjør det tydeligere at bifile også har et vern etter bestemmelsen. Endringen innebærer også at begrepsbruken i straffeloven harmoniseres med begrepsbruken i den sivilrettslige diskrimineringslovgivningen.

Det vises til punkt 8.3.3 og 8.5.3 i de alminnelige motivene. For øvrig vises det til merknaden til § 174.

Til § 265

I annet ledd bokstav a tilføyes «og brann- og redningspersonell som yter innsats i oppdrag». «Brann- og redningspersonell» omfatter brann- og redningspersonell i det offentlige brannvesenet, og etter omstendighetene personell i statlige forsterkningsressurser som Sivilforsvaret og Heimevernet, samt frivillige organisasjoner. Tilfeldige sivile som velger å yte hjelp, omfattes ikke. Det vises for øvrig til punkt 12.3.4.

Til § 272

Første ledd bokstav e endres ved at «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» tas med i oppregningen av diskrimineringsgrunnlag. Videre endres «homofile orientering» til «seksuelle orientering».

Det vises til punkt 8.3.3 og 8.5.3 i de alminnelige motivene. For øvrig vises det til merknaden til § 264.

Til § 274

Første ledd bokstav e endres ved at «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» tas med i oppregningen av diskrimineringsgrunnlag. Videre endres «homofile orientering» til «seksuelle orientering».

Det vises til punkt 8.3.3 og 8.5.3 i de alminnelige motivene. For øvrig vises det til merknaden til § 264.

Til § 277

Annet ledd endres slik at bestemmelsen bare henviser til første ledd, ikke til første og annet ledd. Ved en inkurie ble ikke henvisningen justert da reglene om oppnevning av fagkyndige meddommere ble samlet i første ledd ved lov 15. juni 2007 nr. 38 og daværende tredje og fjerde ledd ble annet og tredje ledd.

Til § 284

Tredje ledd oppheves, siden en henvisning til § 284 inntas i § 196.

Det vises til spesialmerknadene til § 196 og til punkt 3.4.

Til § 286

I annet ledd bokstav a tilføyes «og brann- og redningspersonell som yter innsats i oppdrag». «Brann- og redningspersonell» omfatter brann- og redningspersonell i det offentlige brannvesenet og etter omstendighetene personell i statlige forsterkningsressurser som Sivilforsvaret og Heimevernet, samt frivillige organisasjoner. Tilfeldige sivile som velger å yte hjelp, omfattes ikke. Det vises for øvrig til punkt 12.3.4

Til § 305

Strafferammen heves til to år. Endringen medfører at foreldelsesfristen forlenges fra to til fem år, jf. straffeloven § 86 første ledd bokstav b. Det vises for øvrig til bakgrunnen for lovforslaget i punkt 15.3.2.

Til § 316

Dagens annet ledd oppheves, og strafferammen på fengsel inntil ett år videreføres som den alminnelige strafferammen i straffebudet. En slik endring vil avklare at forsøk er straffbart, jf. straffeloven § 16. For øvrig vises det til kapittel 6.

Til § 332

I første ledd tredje punktum endres formuleringen «utilregnelighet, jf. § 20» til «manglende skyldevne etter § 20». Endringen er nødvendig fordi lov 21. juni 2019 nr. 48 endrer ordlyden i § 20. Når loven trer i kraft, vil personer under kriminell lavalder ikke lenger være «utilregnelige» i straffelovens forstand. Dette uttrykket forbeholdes personer som ikke er strafferettslig ansvarlige på grunn av sterkt avvikende sinnstilstand, sterk bevissthetsforstyrrelse eller høygradig psykisk utviklingshemming. Ved en inkurie ble ikke uttrykksmåten endret i § 332.

Til § 337

I tredje ledd endres formuleringen «utilregnelighet, jf. § 20» til «manglende skyldevne etter § 20». Endringen er nødvendig fordi lov 21. juni 2019 nr. 48 endrer ordlyden i § 20. Når loven trer i kraft, vil personer under kriminell lavalder ikke lenger være «utilregnelige» i straffelovens forstand. Dette uttrykket forbeholdes personer som ikke er strafferettslig ansvarlige på grunn av sterkt avvikende sinnstilstand, sterk bevissthetsforstyrrelse eller høygradig psykisk utviklingshemming. Ved en inkurie ble ikke uttrykksmåten endret i § 337.

Til § 352

Første ledd bokstav c endres ved at «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» tas med i oppregningen av diskrimineringsgrunnlag. Videre endres «homofile orientering» til «seksuelle orientering».

Det vises til punkt 8.3.3 og 8.5.3 i de alminnelige motivene. For øvrig vises det til merknaden til § 264.

Til § 355

Det foreslås at øvre strafferamme settes ned fra fengsel inntil 21 år til fengsel inntil 15 år. Endringen har sammenheng med forslaget til ny § 355 a om grov overtredelse av straffeloven § 355, som viderefører strafferammen på fengsel inntil 21 år, jf. merknadene til denne bestemmelsen.

Til ny § 355 a

Bestemmelsen er ny og regulerer når en overtredelse av straffeloven § 355 (fremkalling av fare for allmennheten) er grov. Om bakgrunnen for bestemmelsen vises det til de alminnelige motivene punkt 15.5.

Den øvre strafferammen for grov fremkalling av fare for allmennheten er fengsel inntil 21 år. Ved avgjørelsen av om overtredelsen er grov skal det særlig legges vekt på om den har hatt til følge tap av menneskeliv. For at dødsfølgen skal inngå i vurderingen av om lovbruddet er grovt, kreves det at gjerningspersonen har opptrådt uaktsomt med hensyn til dødsfølgen, jf. straffeloven § 24. Formuleringen «særlig» markerer at også andre omstendigheter enn en dødsfølge kan inngå i vurderingen av om overtredelsen er grov.

Til § 366

Etter første punktum straffes den som med forsett om å oppnå en fordel for seg selv eller andre utgir seg for å være den personen et vitnemål, pass eller liknende identitetsbevis er utferdighet til. Dersom en person bruker en annens identitet uten å ha som forsett å oppnå en «fordel», kan personen ikke straffes etter første punktum. Uttrykket «fordel» er ikke begrenset til økonomiske fordeler. Et eksempel på en fordel som omfattes, er å komme inn på et utested man ikke har adgang til på grunn av utestedets aldersgrense.

Alternativet «liknende identitetsbevis» dekker fysiske gjenstander som f.eks. førerkort og bankkort med bilde. Det kan også omfatte elektroniske dokumenter.

Etter gjeldende rett skal ikke straffeloven §§ 202 og 366 anvendes i konkurrens. Hvis handlingen rammes av straffeloven § 366 og samtidig kan anses som en medvirkning til overtredelse av § 202 om identitetskrenkelse, skal den rammes av sistnevnte, jf. Ot.prp. nr. 22 (2009–2009) punkt 16.2 på side 402. Departementet foreslår å videreføre denne løsningen. Bestemmelsene ivaretar ganske likeartete hensyn, selv om § 366 i større grad ivaretar hensyn til tilliten til identitetsbevis.

Etter annet punktum straffes den som «overlater et identitetsbevis til en annen, selv om han eller hun vet eller bør forstå at det vil bli brukt ulovlig» med fengsel inntil seks måneder. Er dette vilkåret oppfylt, kan det etter forholdene også foreligge medvirkning til f.eks. uriktig forklaring etter straffeloven § 221 eller medvirkning til bedrageri etter § 371.

Det vises ellers til begrunnelsen for forslaget i punkt 9.5.

Til § 374

Strafferammen for grovt uaktsomt bedrageri fastsettes til bøter eller fengsel inntil 2 år. Dette har som konsekvens at foreldelsesfristen forlenges fra to til fem år, jf. straffeloven § 86 første ledd bokstav b. Endringen er ikke ment å lede til strengere straffutmåling. Det vises til begrunnelsen for forslaget i punkt 15.3.4.3.

21.5 Til politiregisterloven

Henvisningen til straffeloven i § 12 annet ledd nr. 2 første punktum endres slik at bestemmelsen henviser til § 20 og ikke til § 20 første ledd. Endringen er nødvendig fordi lov 21. juni 2019 nr. 48 endrer inndelingen i straffeloven § 20. Ved en inkurie ble ikke politiregisterloven § 12 endret samtidig.

21.6 Til ikrafttredelses- og overgangsbestemmelsene

Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer, jf. nr. 1 første punktum. De ulike endringene kan settes i kraft til forskjellig tid, jf. nr. 1 annet punktum.

Dessuten gis det hjemmel for overgangsbestemmelser, jf. nr. 2. Overgangsregler kan blant annet være hensiktsmessig for å fastsette i hvilken utstrekning de nye straffeprosessuelle bestemmelsene skal gjelde for saker som er til behandling hos påtalemyndigheten og domstolene.

Det følger av nr. 3 at forslaget om å gi bestemmelsen om utskutt foreldelse etter straffeloven § 87 anvendelse i saker om seksuell handling med barn under 16 år etter straffeloven § 304, samt ved manglende avverging av visse lovbrudd etter straffeloven § 196, får virkning i tilfeller der straffansvaret ikke allerede er foreldet ved ikrafttredelsen. Det samme gjelder for forslagene om å unnta nye lovbrudd og idømt straff fra foreldelse. Dette innebærer et unntak fra regelen i straffeloven § 3 første ledd første punktum om at endringer i straffelovgivningen ikke får anvendelse på handlinger begått før ikrafttredelsen. Et slikt unntak er i tråd med Grunnloven § 97, EMK artikkel 7 og FNs internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 15, jf. punkt 15.8.