9 Misbruk av identitetsbevis
9.1 Bakgrunn
Riksadvokaten har i brev 19. april 2016 gjort oppmerksom på at påtalemyndigheten i en sak om misbruk av identitetsbevis konkluderte med at straffeloven § 202 ikke tilstrekkelig klart rammer benyttelse av en annen persons identitetsbevis dersom denne har samtykket til bruken. Det aktuelle misbruket hadde bestått i å bruke bankkortet til en eldre venninne for å forsøke å komme inn på et utested med 18 års aldersgrense.
9.2 Gjeldende rett
Straffeloven § 202 om identitetskrenkelse lyder:
«Med bot eller fengsel inntil 2 år straffes den som uberettiget setter seg i besittelse av en annens identitetsbevis, eller opptrer med en annens identitet eller med en identitet som er lett å forveksle med en annens identitet, med forsett om å
a) oppnå en uberettiget vinning for seg eller en annen, eller
b) påføre en annen tap eller ulempe.»
Handlingen som består i å sette seg i besittelse av en annens identitetsbevis eller å opptre med en annens identitet eller med en identitet som er lett å forveksle med en annens, må være «uberettiget». Samtykke til bruken fra rette innehaver av identiteten eller identitetsbeviset utelukker dermed ansvar etter straffeloven § 202, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 2.9.6 side 45. En annen sak er at slik bruk av et identitetsbevis eller opptreden med en identitet etter forholdene kan rammes av andre straffebud, f.eks. straffeloven § 371 om bedrageri. I Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 2.9.6 side 45 begrunner departementet valget om at bestemmelsen bare skal beskytte eieren av identiteten, og ikke den tredjepersonen som blir villedet:
«Departementet mener det ikke er tilstrekkelig grunn til å la bestemmelsen beskytte en tredjepersons integritet i tilfellene der gjerningspersonen får samtykke av rette eier til å opptre med den uriktige identiteten for å villede en annen. Det må antas at bruk av en annens identitet uten samtykke er det største problemet i praksis. Skal bestemmelsen ikke bare beskytte integriteten til eieren av identiteten, men også den som blir villedet, vil det dessuten tøye grensene for bruk av straff. For å gjøre det klart at disse tilfellene ikke omfattes, er det nødvendig å presisere i lovteksten at det bare er den som «uberettiget» opptrer med en annens identitet som rammes. Tilfellene som nevnt vil etter omstendighetene kunne rammes av andre straffebestemmelser, som for eksempel bedrageri.»
Av forarbeidene fremgår det at bestemmelsen viderefører og utvider straffansvaret som fulgte av blant annet straffeloven 1902 § 372 annet ledd, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 2.9.6 side 44. Straffeloven § 1902 § 372 annet ledd lød:
«Med bøter eller med fengsel inntil 5 måneder straffes den, som i hensikt å tilvende seg eller andre en fordel eller å skade noen, løgnaktig utgir seg eller en annen for en i en bevitnelse, et personpass eller et liknende legitimasjonspapir omhandlet person eller på annen måte benytter et slikt dokument, eller som medvirker hertil.»
Straffeansvaret er utvidet i ny straffelov ettersom straffeloven § 202 ikke bare omfatter misbruk av pass og andre identitetsbevis som etter straffeloven 1902 § 372 annet ledd, men også det å ikle seg en annens identitet, jf. alternativene «opptrer med en annens identitet» eller «en identitet som er lett å forveksle med en annens identitet».
Straffeloven 1902 § 372 annet ledd sto i kapittelet om forseelser mot «den almindelige Tillid», noe som kunne tilsi at den ikke var begrenset til å verne eieren av identiteten. Heller ikke ordlyden tilsa en slik begrensning.
Straffeloven § 366 rammer den som overlater et identifikasjonsbevis mv. til en annen for ulovlig bruk:
«Med bot eller fengsel inntil 6 måneder straffes den som overlater et vitnemål, pass eller liknende identifikasjonsbevis som er utferdiget til ham, til en annen, selv om han vet eller bør forstå at det vil bli brukt ulovlig.»
Slik ulovlig bruk kan for eksempel være bruk i forbindelse med bedrageri etter straffeloven § 371. Et annet eksempel er overtredelse av straffeloven § 221 om uriktig forklaring ved bruk av en annen persons pass. Innholdet i begrepet «ulovlig» er ikke utdypet i forarbeidene til bestemmelsen, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 10.2.3.3 og 16.10 på side 463.
Straffeloven § 366 viderefører straffeloven 1902 § 372 tredje ledd, som lød slik:
«Den som overlater til en annen et slikt legitimasjonspapir som er utferdiget til ham, skjønt han vet eller bør forstå at det vil bli brukt uberettiget, eller som medvirker hertil, straffes med bøter eller med fengsel inntil 3 måneder.»
Ifølge særmerknaden til straffeloven § 366 skal straffebudet også tilsvare straffeloven 1902 § 372 annet ledd, jf. Ot.prp. nr. 22 (2009–2009) punkt 16.10 side 463. Straffeloven 1902 § 372 annet ledd rammet, som nevnt, den som utgir seg eller andre for å være den et legitimasjonspapir er utstedt til, og er videreført i straffeloven § 202. I de alminnelige motivene fremgår det imidlertid at straffeloven § 366 bare er ment å ramme overlatelsen, slik det fremgår av bestemmelsens ordlyd. Departementet uttaler i proposisjonen i punkt 10.2.3.3 side 318:
«Som Straffelovkommisjonen foreslår departementet å ta inn bestemmelsene i straffeloven 1902 § 372 annet og tredje ledd (misbruk av legitimasjonspapirer) i dette kapitlet, men begrenset til å gjelde den som overlater et slikt papir som er utferdiget til ham, til en annen.»
Straffelovkommisjonen foreslo å ta inn én bestemmelse som skulle tilsvare både straffeloven § 372 annet og tredje ledd, jf. NOU 2002: 4 punkt 9.17.2 side 378. Departementet begrunnet ikke nærmere i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) hvorfor straffeloven § 366 ble begrenset til å gjelde bare overlatelsen.
Etter gjeldende rett vil verken straffeloven §§ 202 eller 366 ramme den som utgir seg for å være en annen ved bruk av et identitetsbevis, såfremt eieren av beviset samtykker til slik bruk. Hvorvidt det vil være straffbart å overlate identitetsbevis i slike saker, beror på hvorvidt bruken kan anses «ulovlig» i straffeloven § 366 sin forstand.
Hvis handlingen rammes av straffeloven 2005 § 366 og samtidig kan anses som en medvirkning til overtredelse av § 202 om identitetskrenkelse, skal den rammes av sistnevnte paragraf, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) punkt 16.2 på side 402. Bestemmelsene skal ikke anvendes i konkurrens.
9.3 Forslaget i høringsnotatet
I høringsnotatet fra mai 2018 forslo departementet å endre straffeloven § 366 slik at det blir straffbart bruke et falsk identitetsbevis også der eieren har samtykket til det, samt å gjøre det straffbart for eieren å overlate sitt identitetsbevis til slik bruk.
Departementet viste videre til at det etter gjeldende rett er et vilkår for å straffe den som overlater et identitetsbevis til ulovlig bruk etter straffeloven § 366, at identitetsbeviset er utferdiget til vedkommende. Departementet stilte spørsmål ved om dette var en velbegrunnet begrensning, da også den som måtte videreformidle et identitetsbevis utstedt til andre bidrar til å svekke tilliten til det.
Departementet foreslo at straffeloven § 366 skulle endres slik:
«Med bot eller fengsel inntil 6 måneder straffes den som med forsett om å oppnå vinning for seg eller andre utgir seg eller en annen for å være den et vitnemål, pass eller liknende identifikasjonsbevis er utferdiget til. På samme måte straffes den som overlater et slikt identifikasjonsbevis [som er utferdiget til ham], til en annen, selv om han vet eller bør forstå at det vil bli brukt ulovlig.»
Etter forslaget skal annet punktum i straffeloven § 366 fortsatt ramme overlatelse til annen ulovlig bruk enn den som er nevnt i første punktum.
9.4 Høringsinstansenes syn
De fleste høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet, støtter forslaget i høringsnotatet. Det gjelder Dommerforeningen, Kripos, Kristiansand tingrett, Nordland politidistrikt, Nordland statsadvokatembeter, Norges politilederlag, Oslo politidistrikt, Politidirektoratet, Politiets utlendingsenhet, Politihøgskolen, Riksadvokaten, Sør-Øst politidistrikt og Øst politidistrikt. Advokatforeningen støtter ikke forslaget.
Riksadvokaten synes løsningen i høringsnotatet virker hensiktsmessig. Dommerforeningen, Kripos, Oslo politidistrikt, Politidirektoratet og Politihøgskolen viser til at det er viktig for tilliten til identitetsbevis at de ikke benyttes av feil person. Politidirektoratet og Oslo politidistrikt trekker frem at kriminalisering og håndhevelse vil ha forebyggende effekt. Disse høringsinstansene trekker frem som eksempel at det kan forebygge salg av alkohol til mindreårige.
Norges politilederlag gir uttrykk for at det er i tråd med den alminnelige rettsoppfatning at bruk av falsk legitimasjon skal være straffbart, uavhengig av hvordan man har skaffet seg den.
Politiets utlendingsenhet viser til at misbruk av identitetsbevis, herunder bruk av en annen persons identitetsbevis etter samtykke fra rette innehaver, er en kjent problemstilling innenfor utlendingsfeltet. Det vises til at utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav d, som har en strafferamme på to års fengsel, dekker slike lovbrudd. Politiets utlendingsenhet mener at straffeloven § 366 også bør omfatte det å videreformidle et identifikasjonsbevis utferdiget til andre enn gjerningspersonen, ettersom slike handlinger bidrar til å svekke tilliten til identifikasjonsbevis.
Oslo politidistrikt foreslår at «vinning» i forslaget til endringer i straffeloven § 366 byttes ut med «fordel». Videre foreslår Oslo politidistrikt at uttrykket «identifikasjonsbevis» erstattes med uttrykket «identitetsbevis» eller «identitetsdokument».
Advokatforeningen bemerker at det er vanskelig å se at det generelle medvirkningstillegget i straffeloven § 15 ikke vil omfatte en handling som består i å overlate eget identitetsbevis til en person som skal benytte dette ved å opptre med en annens identitet med forsett om å begå handlinger som rammes av straffeloven § 202 bokstav a eller b. Advokatforeningen mener at den handlingen som er beskrevet i riksadvokatens brev, altså å overlate et bankkort til en venninne for at vedkommende skal få tilgang til et utested, må karakteriseres som et lite straffverdig lovbrudd. Advokatforeningen uttaler at denne typen lovbrudd typisk vil være bøteforhold og mener forholdet bør subsumeres under straffeloven § 366.
9.5 Departementets vurdering
Det er viktig for tilliten til identitetsbevis at de ikke benyttes av feil person. Departementet foreslår, i tråd med forslaget i høringsnotatet, at straffeansvaret i straffeloven § 366 utvides til å gjelde villeding ved bruk av andres identitetsbevis også der rette innehaver samtykker til bruken. Videre foreslår departementet å straffebelegge overlatelse av et identitetsbevis med sikte på slik bruk.
Det bør være et vilkår for straff at misbruket er skjedd med forsett om å oppnå en fordel for seg selv eller andre. Det er først da at bruken av andres identitetsbevis har et slikt preg av misbruk at det er grunn til at handlingen skal rammes av straff. Departementet er enig med Oslo politidistrikt i at uttrykket «vinning» i forslaget bør erstattes med «fordel». Uttrykket omfatter ikke bare økonomiske fordeler, men for eksempel også å skaffe seg tilgang til varer eller tjenester eller å komme inn på steder en normalt ikke skal ha adgang til.
Som Politiets utlendingsenhet påpeker, bidrar det å videreformidle et identitetsbevis som er utstedt til andre enn gjerningspersonen, til å svekke tilliten til identitetsbevis. Departementet er enig i det og mener straffeloven § 366 bør omfatte slike tilfeller. Departementet foreslår at det skal fremgå av ordlyden i straffeloven § 366 annet punktum at det er straffbart å overlate et identitetsbevis med sikte på bruk som nevnt i forslaget til § 366 første punktum. Å overlate et identitetsbevis til en annen med sikte på at vedkommende skal bruke det for å villede tredjepersoner for å oppnå vinning etter straffeloven § 366 første punktum, kan også rammes av det generelle medvirkningstillegget i straffeloven § 15. Tillegget i § 366 annet punktum innebærer at det vil være straffbart å overlate identitetsbevis til annen ulovlig bruk enn den som er nevnt i § 366 første punktum.
Departementet foreslår at uttrykket «identifikasjonsbevis» i straffeloven § 366 erstattes med «identitetsbevis». Som påpekt av Oslo politidistrikt, er «identifikasjon» språklig sett en handling, og «identitet» noe som lettere kan være gjenstand for bevis. Uttrykket «identitetsbevis» er brukt i straffeloven § 202.
Departementet foreslår endringer i straffeloven § 366 i tråd med vurderingene ovenfor. Det vises til spesialmerknadene til bestemmelsen i punkt 21.4.