2 Politiske føringer

2.1 Grunnlaget for forhandlingene

Reindriftsavtaleforhandlingene gjennomføres etter de bestemmelser som er gitt i Hovedavtalen for reindriften. Hovedavtalen ble inngått mellom Staten ved Landbruksdepartementet og Norske Reindriftsamers Landsforbund den 26. februar 1993. I henhold til avtalens § 2 skal Landbruks- og matdepartementet (LMD) og NRL føre forhandlinger om en løpende reindriftsavtale med tiltak som tar sikte på en utvikling av reindriftsnæringen i samsvar med de til enhver tid vedtatte mål og retningslinjer for reindriftspolitikken. Tiltakene skal omfatte økonomiske virkemidler. Partene skal også kunne kreve forhandlinger om faglige, sosiale, organisasjonsmessige og andre spørsmål av betydning for en utvikling av næringen mot de mål som er fastsatt for reindriftspolitikken.

I tilfelle brudd i forhandlingene, fremmer Staten, ved LMD, på eget grunnlag overfor Stortinget forslag om de tiltak og økonomiske rammer som skal gjelde for kommende avtaleperiode.

2.2 Mål for reindriftspolitikken

Mål og retningslinjer for reindriftpolitikken er trukket opp i St.meld. nr. 28 (1991–92) En bærekraftig reindrift, og av Stortinget i Innst. S. nr. 167 (1991–92). I innstillingen konkretiseres «En bærekraftig reindrift» gjennom målene om en økologisk, økonomisk og kulturelt bærekraftig reindrift. Målene står i innbyrdes sammenheng; økologisk bærekraft gir grunnlag for økonomisk bærekraft, og sammen gir økologisk og økonomisk bærekraft mulighet for å ivareta og utvikle kulturell bærekraft.

I etterkant av behandlingen av St.meld. nr. 28 (1991–92) har Stortinget to ganger i året behandlet reindriftspolitikken – ved den årlige reindriftsavtaleproposisjonen og ved behandlingen av det årlige statsbudsjettet. Regjeringen og Stortinget har videreført hovedlinjene i meldingen, men det er også gjennomført løpende og nødvendige tilpasninger, og nye momenter i forvaltningen av reindriften har blitt vektlagt.

Våren 2012 behandlet Stortinget Meld. St. 9 (2011–2012). Ved behandlingen av meldingen sluttet Stortingets flertall seg til daværende regjerings reindriftspolitikk. I innstillingen viste Næringskomiteen til at regjeringen vil sikre en bærekraftig reindriftsnæring gjennom tilpasset reintall, reduserte tap og økt produksjon. I den forbindelse understrekte komiteen betydningen av at reintallet reduseres i de områder der det er for mye rein, og at dette også er svært viktig for å ivareta hensynet til dyrevelferd.

Regjeringen Solberg har en politisk målsetting om å utvikle reindriftsnæringen som en rasjonell markedsorientert næring som er bærekraftig i et langsiktig perspektiv. I den forbindelse ønsker regjeringen å legge til rette for de utøverne som har reindrift som hovedvirksomhet.

I regjeringens politiske plattform vises det til at reindriften er en viktig næring i deler av landet. Den sikrer matproduksjon og utgjør livsgrunnlaget for mange mennesker. Videre at næringen er en forutsetning for samisk kultur og samfunnsliv. Det vises også til samarbeidsavtalen mellom regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti hvor det bl.a. fremgår at avtaleinstituttet i landbruket opprettholdes. Videre at det skal legges vekt på forutsigbarhet og reformer som kan gi økt lønnsomhet.

2.3 Reindriftsavtalen som reindriftspolitisk virkemiddel

Reindriftsavtalen er, ved siden av reindriftsloven, det viktigste redskapet for å følge opp målene og retningslinjene i reindriftspolitikken. I forhandlingene om reindriftsavtalen drøftes de sentrale økonomiske spørsmål som knytter seg til utviklingen i næringen. Her fastsettes retningslinjene for bruken av de økonomiske virkemidlene – blant annet ut fra reindriftslovens intensjon og bestemmelser, og ut fra de behov og utfordringer næringen til enhver tid står overfor.

Fra og med Reindriftsavtalen 2003/04 er tilskuddsordningene lagt vesentlig om i forhold til tidligere. Tilskuddene til siidaandeler og tamreinlag er endret fra ordninger som i stor grad har vært faste beløp per siidaandel, til ordninger som premierer produksjon og verdiskaping. Dette innebærer at mens ordningene tidligere var knyttet opp mot et minstekrav til produksjon (kg), er dagens ordninger knyttet til verdien av det som produseres (kr). Videre er det rettet oppmerksomhet mot tiltak som skal legge til rette for økt slakting og omsetning av reinkjøtt.

Dagens tilskuddsordninger for reindriftsnæringen har hatt en annen utvikling i forhold til det øvrige landbruket hvor man de siste år, både nasjonalt og internasjonalt, har redusert de produksjonsavhengige tilskuddene til fordel for mer produksjonsnøytrale ordninger. Bakgrunnen for dette er at man ønsker å stimulere til økt slakteuttak og produksjon per dyr.

Dagens tilskuddsystem har hatt en positiv effekt på slakteuttaket og verdiskapingen i reindriften. Det har bidratt samlet sett til å øke forutsigbarheten i næringen, samt bidratt til en forenkling i forvaltningen av de ulike tilskuddsordningene.

De siste reindriftsavtalene har lagt større vekt på næringsretting for de reindriftsutøverne som har reindrift som hovedvirksomhet. De produksjonsrettede tilskuddene har blitt prioritert på bekostning av tilskudd som ikke direkte stimulerer til økt slakting og omsetning. Også for Reindriftens utviklingsfond (RUF) er tiltak som legger til rette for økt slakting og omsetning blitt prioritert.

Gjennom reintallsprosessen har det blitt mulig å knytte sammen virkemidlene over reindriftsavtalen og reindriftsloven. Konkret har dette medført at de som ikke har fulgt opp vedtak om øvre reintall, har fått betydelige avkortinger.

2.4 Inneværende reindriftsavtale

Reindriftsavtalen 2014/2015 var den første reindriftsavtalen som Regjeringen Solberg har inngått med NRL. Denne avtalen trådte i kraft 1. juli 2014, og er gjeldende fram til 30. juni 2015. Foruten målsettingen om at denne avtalen skal bidra til å utvikle reindriftsnæringen som en rasjonell markedsorientert næring, skal avtalen bidra til økt slakting og omsetning av reinkjøtt, samt legge til rette for de reindriftsutøverne som har reindrift som hovedvirksomhet.

Ved inngåelsen av Reindriftsavtalen 2014/2015 var regjeringen særlig bevisst viktigheten av at både reindriftsloven og reindriftsavtalen utfyller hverandre og trekker i samme retning. Tilsvarende at øvrige økonomiske virkemidler også blir sett i sammenheng med disse virkemidlene. I den forbindelse ble det vist til at godkjente bruksregler vil utgjøre fundamentet i ressursforvaltningen fremover, og at det er en forutsetning for at en rekke av reindriftslovens bestemmelser kommer til anvendelse. I dette ligger det at siidaandeler som ikke reduserer dyretallet i henhold til gitte reduksjonsvedtak, ikke vil være tilskuddsberettiget. Videre ble det vist til at det ikke vil bli gitt rovvilterstatning for udokumenterte tap av rein til siidaandeler som ikke følger opp gitte reintallsvedtak.

Ett annet område som hadde særlig oppmerksomhet i forbindelse med inngåelsen av Reindriftsavtalen 2014/2015, var forenkling av virkemiddelbruken og reduksjon av byråkratiet. Dette ble fulgt opp ved at ordninger ble avviklet og tidligere øremerkinger ble opphevet. Samtidig ble det ikke etablert noen nye tilskuddsordninger.

Ved Stortingets behandling av Prop. 108 S (2013–2014) Reindriftsavtalen 2014/2015, og endringer i statsbudsjettet 2014 m.m. leverte næringskomiteen en samlet innstilling, jf. Innst. 282 S (2013–2014). Komiteen viste da til at avtalens hovedmål er å utvikle reindriften til en rasjonell markedsorientert næring, som er bærekraftig i et langsiktig perspektiv, at reindriften må få utnytte potensialet for verdiskaping, og at forutsetningen for en moderne næring er kunnskap om økologisk bærekraft og marked.

2.5 Satsingsområder for Reindriftsavtalen 2015/2016

Det er en politisk målsetting å videreføre og styrke arbeidet med å utvikle reindriftsnæringen som en rasjonell, markedsorientert næring som er bærekraftig i et langsiktig perspektiv. I sluttfasen av pågående prosess med tilpasning av reintall er det viktig å opprettholde hovedlinjene i dagens tilskuddssystem hvor de direkte tilskuddene er knyttet til verdien av det som produseres. Dette vil bidra til å skape stabilitet og forutsigbarhet omkring ordningene over reindriftsavtalen. I tillegg vil en videreføring støtte opp om de reindriftsutøverne som følger opp gitte reduksjonsvedtak. I den forbindelse påpekes det at siidaandeler som ikke følger reduksjonskravene, heller ikke vil være tilskuddsberettiget.

For å få bedre oversikt over og enklere kontroll av det som slaktes, samt å legge til rette for økt inntjening hos den enkelte reineier, er det nødvendig å se på hele verdikjeden fra vidde til bord. I den forbindelse er det en målsetting å innføre et nytt rapporterings- og klassifiseringssystem som er operativt fra og med slaktesesongen 2015/2016. Et nytt rapporteringssystem vil både bidra til en mer effektiv rapportering og en betydelig forenkling av dagens system. Nytt klassifiseringssystem vil på sin side bidra til å premiere levering av slakterein med god kjøttfylde, og derved stimulere reineierne til å øke inntjeningen av den enkelte rein.

Markedsutvalget for reinsdyrkjøtt har gjennom sitt arbeid bidratt til en positiv utvikling av markedet for reinsdyrkjøtt. Det er viktig at det fortsatt legges til rette for at arbeidet i utvalget videreføres. Med bakgrunn i at det ikke er omsetningsavgift på reinkjøtt, må bedriftene selv bidra med midler til merkenøytral markedsføring. Det legges opp til å intensivere arbeidet med å få bedriftene på en hensiktsmessig måte til å bidra til en slik finansiering.

Det er slaktet betydelig mindre rein de fire siste årene sammenlignet med tidligere år. I 2013 var det slaktet 70.000 rein, og i 2014 viser foreløpige tall et slakteuttak på om lag 60.000 rein. Noe av forklaringen bak det lave slakteuttaket er store tap og lav kalvetilgang i enkelte distrikt våren/sommeren 2014. Til sammenligning var slakteuttaket i toppåret 2010 på 80.200 rein på listeførte slakterier. Et uttak på 60.000 rein er ikke tilstrekkelig til å få reintallet redusert til fastsatt nivå i Finnmark. Markedet for reinkjøtt er svært bra. Reinkjøttbedriftene har god avsetning og lagrene er tilnærmet tomme. Det gode markedet har ikke reineierne i enkelte områder benyttet seg av.

Manglende slakting innebærer større utfordringer med å tilpasse reintallet. I tillegg medfører manglende slakting at reinkjøttbedriftene kan miste sine leveringsavtaler. Når reinkjøttbransjen ikke er leveringsdyktig, vil den forutsigbarheten og tilliten til reinkjøttet som nå er bygd opp gjennom de siste årene bortfalle.

Tettheten av rein er nå slik i mange distrikter at næringen ikke er økonomisk bærekraftig. Kostnadene ligger langt over produksjonsinntektene. Ved en reduksjon i tettheten vil vektene på reinen øke. Økte vekter gir bedre kjøttfylde og derved bedre pris. Et tilpasset reintall gir altså grunnlag for en økonomisk bærekraftig reindrift.

Med dette som utgangspunkt, er det viktig at reindriftsavtalen stimulerer og legger til rette for økt slakting og omsetning av reinkjøtt.

Reindriften har hatt en annen utvikling enn øvrige primærnæringer når det gjelder antall utøvere. I jord- og skogbruket har antall utøvere blitt betydelig redusert de siste tiårene, mens antallet i reindriften har økt. Per i dag er situasjonen slik at det er flere som ønsker å starte med reindrift enn det er plass til. I denne situasjonen legges det ikke opp til å prioritere tiltak som stimulerer til økt rekruttering til næringen.

Reindriftens største utfordring på lang sikt er å sikre reindriftens arealer. Et sentralt tiltak for å møte denne utfordringen er utvikling av reindriftens arealbrukskart. Arealbrukskartene vil være effektive underlag i arbeidet med å synliggjøre reindriftens bruk av arealer, og utviklingen av ulike typer inngrep som har funnet sted innenfor reinbeiteområdene.

For å lykkes med reintallstilpassingen, er det sentralt at de økonomiske ordningene virker i samme retning. Et tiltak som bygger opp om dette er at det ikke gis rovvilterstatning for udokumenterte tap av rein til siidaandeler som ikke følger opp reintallsvedtak. Tiltaket krever ikke en lovendring, men er en oppfølging av gjeldende regelverk. Det legges opp til en videreføring av dette tiltaket.

I henhold til Sundvolden-erklæringen er det en målsetting å redusere byråkratiet og å gjennomføre forenklinger i virkemiddelbruken. Dette er fulgt opp gjennom Reindriftsavtalen 2015/2016 ved at det bl.a. legges opp til forenklinger i flere av tilskuddsforskriftene, og ved at det innføres et nytt rapporteringssystem. Samtidig etableres ingen nye direkte tilskuddsordninger.