3 Nærmere om den økonomiske utviklingen i næringen

3.1 Totalregnskapet for reindriften

Økonomisk utvalg for reindriften er oppnevnt av Landbruks- og matdepartementet, og har til oppgave hvert år å legge fram et totalregnskap for næringen. Regnskapet utgjør det økonomiske grunnlagsmaterialet for reindriftsforhandlingene. Regnskapet gir en oversikt over verdiene som er skapt i næringen samlet sett ved utnyttelse av produksjonsfaktorene arbeid og kapital, og viser samlede inntekter, kostnader og resultat for hele reindriftsnæringen i Norge.

Totalregnskapet viser en nedgang i resultatmålene fra 2012 til 2013. Vederlag til arbeid og egenkapital reduseres fra 80,5 mill. kroner i 2012 til 59,1 mill. kroner i 2013 (-21,4 mill. kroner). Målt per årsverk har vederlag til arbeid og egenkapital en nedgang fra 85.700 kroner i 2012 til 62.100 kroner i 2013, og målt per siidaandel har vederlag for arbeid og egenkapital en nedgang fra 142.000 kroner i 2012 til 103.600 kroner i 2013.

Sum produksjonsbaserte inntekter reduseres fra 122,8 mill. kroner i 2012 til 117,8 mill. kroner i 2013 (-5,0 mill. kroner), hovedsakelig som følge av en endring i livdyrverdien på -13,7 mill. kroner. Kjøttinntektene økte fra 109,8 mill. kroner i 2012 til 114,1 mill. kroner i 2013 (4,2 mill. kroner). Økningen har sammenheng med en prisøkning. Postene «andre produksjonsbaserte inntekter» og «binæringsinntekter» øker med henholdsvis 2,9 mill. kroner og 1,6 mill. kroner fra 2012 til 2013.

Sum statstilskudd øker fra 65,4 mill. kroner i 2012 til 70,6 mill. kroner i 2013 (5,2 mill. kroner). Dette skyldes en økning i ordinære tilskudd.

Erstatningene for tap av rein reduseres fra 72,7 mill. kroner i 2012 til 67,7 mill. kroner i 2013 (-4,9 mill. kroner), og erstatningene for arealinngrep hadde en økning fra 3,3 mill. kroner i 2012 til 4,1 mill. kroner i 2013 (0,8 mill. kroner).

Totalt sett gir dette en reduksjon i de samlede inntektene fra 264,3 mill. kroner i 2012 til 260,3 mill. kroner i 2013 (-3,9 mill. kroner).

Siidaandelenes kostnader økte fra 137,9 mill. kroner i 2012 til 153,4 mill. kroner i 2013 (15,5 mill. kroner). Felleskostnadene har også en økning fra 27,2 mill. kroner i 2012 til 28,8 mill. kroner i 2013 (1,6 mill. kroner). Tamreinlagenes kostnader er uendret fra 2012 til 2013 på 9,2 mill. kroner. I sum gir dette en økning i de totale kostnadene fra 174,3 mill. kroner i 2012 til 191,3 mill. kroner i 2013 (17,1 mill. kroner).

Foruten en reduksjon i kostnadene fra 2010 til 2011 har kostnadene fra og med 2006 hatt en markant økning. De største utgiftene er til avskrivninger (23 pst.) og til kjøretøy og maskiner (18 pst.)

Renter på lånt kapital reduseres fra 9,5 mill. kroner i 2012 til 9,2 mill. kroner i 2013 (0,3 mill. kroner).

Foreløpige tall viser en mer positiv utvikling i 2014. Hovedårsaken til dette er en økning i slakteuttaket og en økning i prisen. Selv om foreløpige tall for 2014 viser en mer positiv utvikling, fremstår den økonomiske utviklingen som bekymringsfull med hensyn til målet om økonomisk bærekraft.

3.2 Totalregnskapet for 2013 etter reinbeiteområde

Tabell 3.2 viser totalregnskapet for 2013 fordelt etter reinbeiteområder. Det går frem av tabellen at det er klare nivåforskjeller i resultatene mellom reinbeiteområdene. Vederlag til arbeid og egenkapital for Sør-Trøndelag, som ligger høyest, utgjør 264.200 kroner per årsverk. For Vest-Finnmark som ligger lavest, utgjør det -2.664 kroner per årsverk. Det er i regnskapet foretatt en oppsplitting av Øst-Finnmark i soner, se tabell 3.3. Her viser tilsvarende beregning at Kautokeino vest ligger lavest med -34.221 kroner per årsverk, mens Polmak/Varanger ligger høyest med 315.119 kroner per årsverk.

Endringer i den samlede livdyrverdien fremkommer i hovedsak som følge av endringer i reintall og flokksammensetning. Tabell 3.2 viser at disse endringene har stor betydning for resultatmålene i de fleste reinbeiteområdene. I tillegg til at endringer i livdyrverdien har stor betydning for resultatmålene i de fleste reinbeiteområdene innenfor samme år, har de også avgjørende betydning for endringer i resultatmålene innenfor et område mellom år.

Fra 2012 til 2013 utgjør endringene i samlet livdyrverdi følgende verdiendring i mill. kr for de ulike reinbeiteområdene:

• Øst-Finnmark: -12,4

• Vest-Finnmark: -12,1

• Troms: -1,4

• Nordland: -1,4

• Nord-Trøndelag: -0,6

• Sør-Trøndelag/Hedmark: -2,4

• Tamreinlag: +0,5

Endringene fra 2012 til 2013 i totalregnskapets hovedposter gir følgende forklaring til endringene i resultatmålene i de ulike reinbeiteområdene.

Øst-Finnmark: Resultatmålene ligger på omtrent samme nivå. De produksjonsbaserte inntektene og statstilskuddene øker med henholdsvis 1,3 mill. kroner og 3,2 mill. kroner. Erstatninger for arealinngrep øker med 1,7 mill. kroner. Totalt øker inntektene med 5,3 mill. kroner. Samtidig øker kostnadene med 4,7 mill. kroner. Antall siidaandeler er gått opp fra 166 til 167.

Vest-Finnmark: Resultatmålene har en betydelig reduksjon. Inntekter fra kjøtt- og biprodukter og statstilskuddene øker med henholdsvis 5,7 mill. kroner og 2,4 mill kroner. En endring i livdyrverdien på -12,1 mill kroner er hovedårsaken til at de totale inntektene reduseres med 3,2 mill. kroner. Kombinert med en økning av kostnadene med 6,5 mill. kroner medfører dette en betydelig redusering i vederlaget. Antall siidaandeler er gått opp fra 207 til 209.

Troms: Resultatmålene har en betydelig reduksjon. En reduksjon i inntektene fra kjøtt og biprodukter og en endring i livdyrverdien på -1,4 mill. kroner bidrar til en reduksjon i de produksjonsbaserte inntektene på 2,6 mill. kroner. Samtidig øker kostnadene med 1,1 mill kroner. Antall siidaandeler er uendret.

Nordland: Resultatmålene har en reduksjon. De produksjonsbaserte inntektene, statstilskuddene og erstatningene ligger tilnærmet på samme nivå. Imidlertid øker kostnadene med 4,1 mill. kroner, og er dermed hovedårsaken til reduksjonen i vederlaget. Antall siidaandeler er gått opp fra 39 til 40.

Nord-Trøndelag: Resultatmålene har en reduksjon. De produksjonsbaserte inntektene og statstilskuddene ligger tilnærmet på samme nivå. Erstatningene reduseres med vel 2,0 mill. kroner. Kombinert med en økning av kostnadene med 1,1 mill. kroner, medfører dette en reduksjon i vederlaget. Antall siidaandeler er uendret.

Sør-Trøndelag/Hedmark: Resultatmålene har en økning. Inntekter fra kjøtt og biprodukter og binæringsinntekter øker med henholdsvis 2,6 mill. kroner og 1,3 mill. kroner. Kombinert med en endring av livdyrverdien med -2,4 mill. kroner blir ikke økningen av de produksjonsbaserte inntektene mer enn 1,7 mill. kroner. Sør-Trøndelag/Hedmark er sammen med tamreinlagene det eneste området hvor kostnadene er tilnærmet uendret. Antall siidaandeler reduseres fra 30 til 29.

Tamreinlag: Resultatmålene har en reduksjon. De produksjonsbaserte inntektene og erstatningene reduseres med henholdsvis 1,4 mill. kroner og 0,4 mill. kroner. Statstilskuddene øker med 0,3 mill. kroner. Kostnadene er tilnærmet uendret. Antall årsverk øker fra 38 til 39.

3.3 Siidaandelenes økonomi

Gjennomsnittlige nøkkeltall per siidaandel og per rein i de ulike reinbeiteområdene er presentert i tabell 3.4. Tabellen viser at det er store variasjoner mellom områdene. Eksempelvis varierer kjøttinntektene per siidaandel mellom 90.700 kroner i Troms og 485.000 kroner i Sør-Trøndelag/Hedmark. Gjennomsnittlige kjøttinntekter per rein varierer mellom 308 kroner per rein i Vest-Finnmark og 1.082 kroner per rein i Sør-Trøndelag/Hedmark. Det er også betydelige variasjoner i gjennomsnittlig statstilskudd mellom reinbeiteområdene. Reinbeiteområdene der flest siidaandeler og distrikter oppfyller kravene i reindriftsavtalens ordninger, får uttelling i form av høyere utbetaling. Dersom inntektsoverføringene relateres til reintall, er overføringene i 2013 størst i Sør-Trøndelag/Hedmark med 451 kroner per rein og lavest i Vest-Finnmark med 217 kroner per rein. For 2013 er inntektsoverføringene per siidaandel høyest i Polmak/Varanger med 222.000 kroner og lavest i Karasjok med 96.000 kroner.

De totale kostnadene per siidaandel varierer også betydelig mellom områdene. Tilsvarende varierer de totale kostnadene per rein. Nordland og Troms har det høyeste kostnadsnivået sett i forhold til reintallet med hhv. 1.620 og 1.202 kroner per rein, mens Vest-Finnmark og Karasjok har de laveste kostnadene per rein med hhv. 537 og 799 kroner per rein. Variasjonen i kostnadene per rein har sammenheng med driftsstrukturen og størrelsen på driftsgruppene i de ulike områder.

Tabell 3.4 viser til dels store forskjeller i lønnsomhet mellom områdene. Den store variasjonen skyldes forskjeller både når det gjelder reintall per siidaandel og inntjening per rein, hvorav sistnevnte ser ut til å ha størst betydning for resultatet. Dette innebærer at en forbedring av siidaandelenes økonomi først og fremst betinger økt inntjening per rein, men også økt reintall per siidaandel.

Mange reindriftsfamilier henter betydelige deler av sin inntekt utenfor reindriftsnæringen. Det er i all hovedsak kvinner som står for denne inntekten. Gjennomsnittlig sum lønn mv. per siidaandel varierte i 2012 fra 217.792 kroner i Troms til 266.022 kroner i Polmak/Varanger.

Tabell 3.5 viser at vederlag for arbeid og egenkapital er på sitt laveste i 2013 perioden sett under ett. Fra 2010 er det en reduksjon på 163.610 kroner til 2013. Dette tilsvarer en reduksjon på om lag 61 prosent. Den største nedgangen de senere årene har Nordland, som har redusert sitt vederlag fra 400.362 kroner i 2010 til 138.540 i 2013. For øvrig har det vært markant nedgang i Polmak/Varanger, Karasjok vest og Kautokeino vest i sammenlikningsperioden.