4 Sentrale politikkområder

4.1 Innledning

Reindriften er en urfolksnæring som er unik i både nasjonal og internasjonal sammenheng, og den er en viktig eksponent for samisk kultur og levesett. Reindriften er også en forvalter av en sentral nasjonal og samisk kulturarv.

Reindriften er en av få næringer i Norge med helårs beitedrift. Reinens diett, som hovedsakelig består av viltvoksende planter, gjør at reinkjøtt er et smakfullt og eksklusivt bidrag til matmangfoldet i Norge. Totalt foregår det reindrift i nærmere 140 av landets kommuner, og på et areal som brutto utgjør om lag 40 pst. av landarealet i Norge eller ca. 140.000 km². Fra og med Finnmark til og med Sør-Trøndelag utgjør bruttoandelen rundt 80 pst. av landarealet. Ikke alt av dette arealet er tilgjengelig som reinbeite. Vann, impediment, dyrket mark og bebygde områder kommer til fradrag.

Hovedtyngden av reindriften, om lag 70 pst., finner sted i Finnmark. Reintallet i Norge er i dag ca. 250 000 dyr i vårflokk, det vil si før kalving om våren. Kjøttproduksjonen er på om lag 2000 tonn per år.

Reindriften er en familiebasert næring. Utover at en familiebasert næring bidrar til ivaretakelse av reindriftsamisk kultur og levesett, innebærer dette at reindriften også har tilgang på arbeidskraft i arbeidsintensive perioder. I den forbindelse vises det til viktigheten av at yngre generasjoner får delta i den daglige driften og andre reindriftsrelaterte aktiviteter. Gjennom slik deltagelse skjer det en viktig kunnskapsoverføring som ikke nødvendigvis kan læres på skolebenken, men som er av stor betydning for de som fremover skal ha sin hovedvirksomhet i reindriften. I tillegg er slik deltagelse også sentralt for ivaretakelse og utvikling av den reindriftsamiske kulturen.

Reindriftens utfordringer er mange og sammensatte. I deler av Finnmark er det fortsatt utfordringer i forholdet mellom beitetrykk og beitegrunnlag. I forvaltningen av reindriften er det viktig å være bevisst at utfordringene er ulike mellom reinbeiteområdene, og at de også innad i det enkelte område i vesentlig grad kan variere. I de øvrige reinbeiteområdene er utfordringene særlig knyttet til tap av rein grunnet rovvilt og andre tapsårsaker, samt en sikring av arealene for å opprettholde dagens tradisjonelle drift. I samtlige områder er det en utfordring å få til økt verdiskaping i reindriften.

Reindriftsavtalen er, ved siden av reindriftsloven, det viktigste redskapet for å følge opp målene og retningslinjene i reindriftspolitikken. Landbruks- og matdepartementet (LMD) ser det som sentralt at reindriftsavtalen dreies mot og forsterker de ordningene som fører til høyere slaktevolum, og dermed i større grad bidrar til en økologisk og økonomisk bærekraftig reindriftsnæring. En økologisk og økonomisk bærekraftig næring vil, etter departementets vurdering også være selve grunnlaget og forutsetningen for en kulturelt bærekraftig næring og ivaretakelse av reindriften som en familiebasert næring. Her vises det til utviklingen av reindriften i de sørlige samiske områdene. Produksjonsmessig utøves reindriften i disse områdene på en god måte, og utøvelsen skjer i samsvar med reindriftslovens målsettinger og den næringspolitikk som det er lagt opp til gjennom reindriftsavtalen. Reintallet har vært stabilt gjennom en intern regulering gjennom flere tiår, samt at reindriften har en optimal flokkstruktur for en størst mulig produksjon. Etter departementets vurderinger har den utvikling og den retning som reindriften i sør har valgt, vært helt avgjørende for en ivaretakelse og en videreutvikling av den sørsamiske kulturen, samt den vitaliseringen av det sørsamiske språket man har sett de siste årene.

Reindriften er i en unik posisjon ved at potensialet for økt verdiskaping er langt høyere enn det som utnyttes i dag. Her vises det til de muligheter som ligger i økt kjøttproduksjon i mange områder, aktiviteter knyttet til reiseliv og formidling av reindriftssamisk kultur og levesett. Reindriften er også en unik arena for læring og omsorg der flere generasjoner reineiere kan utøve en næring og kultur i fellesskap. Det handler om utvikling av levedyktige virksomheter, bygd på egen solid kunnskap og erfaring, og som leverer kvalitetsprodukter som markedet etterspør.

Reindriften er i en unik situasjon hvor potensialet for etterspørsel er langt større enn potensialet for produksjon. I dette ligger det store muligheter for økt verdiskaping. For å utnytte det potensialet som ligger i næringen, ønsker Landbruks- og matdepartementet å bruke reindriftsavtalen til å legge til rette for en familiebasert næring som gjennom en bærekraftig bruk av naturressursene gir muligheter for god næringsdrift for den enkelte, et godt omdømme og derved livskraftige, bærekraftige reindriftssamiske samfunn.

4.2 Tilpasning av reintallet til beiteressursen

4.2.1 Gjennomgang av reintallsprosessen

Reindriftsloven av 2007 skal gi grunnlag for en hensiktsmessig indre organisering og forvaltning av reindriften. Videre skal reindriftsnæringen etter loven, gjennom internt selvstyre, selv spille en aktiv rolle og ha ansvaret for at reindriften er bærekraftig. Et sentralt verktøy i den forbindelse er bruksreglene. Det har vært en omfattende prosess knyttet til arbeidet med å få godkjent bruksregler og å få reintallet på plass. Først ved utgangen av 2011 hadde samtlige av sommer- og helårsdistriktene fått godkjent sine bruksregler.

Dersom faktisk reintall overstiger reintallet som er fastsatt i bruksreglene, skal det overskytende antall rein reduseres. Fremgangsmåten følger av reindriftsloven § 60 tredje ledd. Primært skal siidaen selv utarbeide en reduksjonsplan som fordeler reduksjonen internt i siidaen/distriktet. Dersom siidaen ikke utarbeider en slik plan, skal hver siidaandel redusere det overskytende reintallet forholdsmessig innen en frist fastsatt av Reindriftsstyret.

I oppfølgingen av distrikt og siida som hadde et for høyt reintall i forhold til det som er vedtatt, har Reindriftsstyret brukt reintall per 31. mars 2012 som utgangspunkt for reduksjonen. Reintallet består av det antall rein som næringsutøverne selv har meldt inn på dette tidspunktet i Melding om reindrift, og som er godkjent av reindriftsmyndighetene.

Sommeren 2012 sendte Reindriftsstyret ut forhåndsvarsel om at de ville fatte vedtak om frist for utarbeidelse av reduksjonsplan etter reindriftsloven. Problemstillingen gjaldt i hovedsak siidaer i Vest- og Øst-Finnmark reinbeiteområder. Påfølgende høst ble det fastsatt slike frister. Samtidig ble det stilt krav om at alle siidaandeler skulle underskrive reduksjonsplanen. Det viste seg høsten 2012 at svært få av distriktene leverte en reduksjonsplan i henhold til vedtatt frist og krav.

Høsten 2012 sendte derfor Reindriftsstyret ut varsel om gjennomføring av forholdsmessig reduksjon av reintallet. Den 26. februar 2013 fattet Reindriftsstyret vedtak om tidsfrister for reintallsreduksjon for en rekke distrikter/siidaer i Vest-Finnmark og Øst-Finnmark reinbeiteområder. Fristene som ble satt for gjennomføring av reduksjonen varierer fra 1 til 3 år, avhengig av hvor mange dyr distriktet skal redusere med. Reduksjonen skal være gjennomført innen 31. mars 2015.

Totalt klaget 85 siidaandeler på vedtak om frister for forholdsmessig reduksjon. Reindriftsstyret opprettholdt vedtakene sine i 77 av sakene, og disse ble oversendt departementet i begynnelsen av desember 2013 for endelig avgjørelse. I løpet av februar/mars 2014 var de ferdigbehandlet i departementet.

4.2.2 Status for reintallsprosessen

Det er fastsatt et reintall for Vest-Finnmark på 78.150 rein, mens reintall fastsatt for Øst-Finnmark er 70.650 rein. Foreløpige tall fra Melding om reindrift 2013/2014 per 31. mars 2014, viser imidlertid at det faktiske reintallet i Vest-Finnmark var nede på 95.838. For Øst-Finnmark er reintallet nede på 69.103, dvs. under fastsatt reintall. To distrikter ligger imidlertid over sitt fastsatte øvre reintall, slik at det totalt er 3.328 for mye rein i Øst-Finnmark. Det totale reduksjonsbehovet i Finnmark var på om lag 21.000 rein pr. 31. mars 2014.

Status for faktisk reintall i Finnmark pr. 31. mars 2015 foreligger høsten 2015 når Melding om reindrift for driftsåret 2014/2015 er gjennomgått og godkjent av reindriftsmyndighetene. Det vil da fremgå i hvor stor grad siidaandelene som har fått pålegg om å gjennomføre den forholdsmessige reduksjonen i løpet av tre år, innen 31. mars 2015, har oppfylt påleggene.

4.2.3 Bruk av sanksjoner

En hovedtanke med reindriftsloven av 2007 er at reindriften i utgangspunktet ikke skal behøve å være gjenstand for myndighetenes oppmerksomhet gjennom offentligrettslige reguleringer og vedtak. De private aktører må selv forventes å kunne finne fram til fornuftige og langsiktige løsninger.

I visse situasjoner vil det imidlertid være nødvendig at myndighetene griper inn. Ressursgrunnlaget og hensynet til øvrige samfunnsinteresser vil kunne kreve tiltak fra myndighetenes side fordi det ut fra omstendighetene må anses som et offentlig anliggende. Oppfølging av reintallsvedtakene kommer inn under denne kategorien.

Reindriftsloven gir hjemmel for ulike tiltak som er mulig å gjennomføre dersom dette viser seg nødvendig av hensyn til behovet for en velordnet reindrift, samt øvrige samfunnsinteresser. Dersom reindriften drives i strid med reindriftslovens bestemmelser, og når offentlige interesser tilsier det, skal den aktuelle reineier først få pålegg om å bringe det ulovlige forholdet til opphør. Slikt pålegg kan gis både av fylkesmannen og Reindriftsstyret. Dersom pålegget ikke etterkommes innen den fastsatte fristen, kan fylkesmannen eller Reindriftsstyret ta i bruk reindriftslovens sanksjonsbestemmelser.

LMD har vært tydelig i sin kommunikasjon overfor Landbruksdirektoratet og fylkesmennene om at det skal gjennomføres sanksjoner overfor de reineiere som ikke følger opp gitte reduksjonsvedtak.

4.2.4 Status sanksjoner

Alle sidaandeler som fikk pålegg om å gjennomføre den forholdsmessige reduksjonen i løpet av ett år, innen 31. mars 2013, fulgte påleggene. Det var dermed ikke aktuelt med sanksjoner.

Det var 43 siidaandeler i 4 reinbeitedistrikter som fikk pålegg om å gjennomføre forholdsmessig reduksjon i løpet av to år. Av disse var det kun 6 siidaandeler i ett distrikt som ikke hadde gjennomført reduksjonen innen fristen 31. mars 2014. Reindriftsstyret traff vedtak om sanksjoner (bøter) overfor disse høsten 2014. Alle siidaandelene har i ettertid fulgt opp reduksjonskravene sine, og det ble derfor ikke aktuelt med sanksjoner.

Når det gjelder siidaandelene som fikk pålegg om å gjennomføre forholdsmessig reduksjon i løpet av tre år, innen den 31. mars 2015, var det 55 siidaandeler som pr. 31.mars 2014 ikke oppfylte pålegg om forholdsmessig reduksjon for driftsåret 2013/2014. Landbruksdirektoretat sendte i november 2014 ut påminnelsesbrev til disse, og anmodet dem om å redusere sitt reintall i henhold til pålegget innen den 31.mars 2015. Landbruks- og matdepartementet vil understreke at dersom tallene for driftsåret 2014/2015 viser at siidaandeler ikke har oppfylt pålegg om forholdsmessig reduksjon, vil Reindriftsstyret følge opp disse i henhold til lovens kapittel 11 om sanksjoner, jf. punkt 4.2.2. og punkt 4.2.3.

4.2.5 Oppfølging av arbeidsgruppe vedrørende reintallstilpasningen

I november 2012 forelå rapporten fra arbeidsgruppen som skulle vurdere konsekvenser av reintallstilpasningen, samt mulige virkemidler.

Som en oppfølging av rapporten fra arbeidsgruppen ble det etablert kontakt mellom LMD, Arbeids- og sosialdepartementet, Arbeids- og velferdsdirektoratet og NAV Finnmark. NRL og Sametinget har også vært representert på møter.

LMD vil vise til at det er god oppfølging overfor reindriftsnæringen fra NAV sin side. Det har blitt gjennomført flere tiltak, blant disse kan det nevnes at det har blitt holdt informasjonsmøter overfor reineiere som tilhører distrikter/siidaer som har for høyt reintall. Videre har NAV hatt møter med Fylkesmannen i Finnmark, avdeling reindrift i Vest-Finnmark for å bli oppdatert på utviklingen i næringen. NAV Finnmark har også månedlige oppfølgingsmøter med begge NAV-kontorene i Indre Finnmark, hvor utvikling i arbeidsmarked er tema.

NAV Finnmark ønsker imidlertid enda bedre kontakt med næringen, slik at de i større grad kan tilpasse sin bistand ut over de generelle tjenestene. Departementet anser det derfor som viktig at NRL engasjerer seg ytterligere med sikte på å formidle næringens behov, både når det gjelder ytterligere informasjon og andre tiltak som man mener vil kunne være formålstjenelig.

Landbruksdirektoratet skal vurdere om det kan være ytterligere behov for informasjon til næringen om tidligpensjonsordningen over reindriftsavtalen, eventuelt andre tiltak som kan være av interesse (eks. tiltak til næringsutvikling). NRL utfordres også her til å komme med innspill overfor direktoratet.

LMD vil fremheve betydningen av at reindriftsnæringen også fremover benytter seg av det eksisterende virkemiddelapparat, ikke minst arbeidsmarkedsordningene gjennom NAV.

4.3 Nærmere om fastsetting av bruksregler for fellesbeitedistriktene i Vest-Finnmark

Utover arbeidet med utarbeidelse og fastsetting av bruksregler for sommer- og helårsdistriktene, er det arbeidet aktivt i Landbruksdirektoratet og hos Fylkesmannen i Finnmark for å få utarbeidet bruksregler for østre, midtre og vestre sone, det vil si «fellesbeitedistriktene» i Vest-Finnmark reinbeiteområde.

Departementet understreker viktigheten av at det etableres bruksordninger om beitebruken og fordelingen av «fellesbeitene» i Indre Finnmark. Reinbeiterettsutvalgets utredning om beiterettigheter til vinterbeiteområdene i Vest-Finnmark, som ble avsluttet i 2002, har blant annet medført en rettighetsdebatt og posisjonering mellom parter på vår-, høst- og vinterbeiteområdene. Dette har utviklet seg over flere år, og graden av konflikt har økt med en økning av reintallet. Å etablere bruksregler som i tilstrekkelig grad avklarer og koordinerer beitebruk mellom grupper, er en stor utfordring som det er helt nødvendig å finne en løsning på.

Når det gjelder arbeidet med å utarbeide bruksregler for fellesbeitedistriktene, har Fylkesmannen i Finnmark iht. reindriftsloven § 58 utarbeidet bruksreglene for distrikt 30 C. Fylkesmannen i Finnmark har også startet arbeidet med fastsettelsen av beitebruksreglene for distrikt 30 B.

Bruksreglene innebærer at det er trukket administrative grenser mellom de enkelte siidaer. Mange siidaer har i prosessen hevdet rettigheter til angitte områder basert på lang tids bruk. Fylkesmannen har ikke myndighet til å ta stilling til slike rettighetskrav. Dersom siidaer krever rettigheter til angitte områder, må slike krav fremsettes gjennom domstolene eller Finnmarkskommisjonen. Det er også klart at dersom siidaer tilkjennes rettigheter via domstolene som avviker med de bruksreglene som er fastsatt, må bruksreglene endres.

Samtidig med disse prosessene foregår det nå en utredning ledet av departementet, som tar sikte på å foreslå endringer i jordskifteloven og reindriftsloven vedrørende jordskifterettens kompetanse til å behandle interne forhold i reindriften. Gjennom dette arbeidet er målsettingen å få etablert et regelverk som gjør det mulig å benytte jordskifteretten til bl.a. å få rettslig fastsatt grensene mellom siidaer på vinterbeitene og utarbeide bruksordninger internt i reindriften.

4.4 Ny melding til Stortinget om bærekraft i reindriften

I regjeringens politiske plattform heter det at regjeringen vil legge frem en stortingsmelding om bærekraft i reindriften. Videre heter det at Reindriftsloven skal endres slik at økologisk bærekraft prioriteres. Behovet for ny melding om reindrift ble første gang påpekt av Høyre, Frp, Krf og Venstre da Stortinget behandlet reindriftsloven i 2007. Dette har de samme partiene også fremmet, enten samlet eller hver for seg, i forbindelse med Stortingets behandling av reindriftsavtalene i perioden 2009 – 2012.

I Innst. O. nr. 72 (2006–2007) fremkom følgende merknad fra Frp, Høyre, Krf og Venstre:

«Det må utarbeides en ny reindriftsmelding på bakgrunn av de store endringene i reindriften de siste 15 årene. Det gjelder både på det økologiske plan med arealinngrep, tap av beiteland, rovdyrtap, klimaendringer, på det rettslige plan med økt fokus på sedvanerett, ny reindriftslov og ny reinbeitekonvensjon, og på det økonomiske plan med omlegging av tilskudds- og erstatningsordninger. Reindriftsnæringen har, særlig i Finnmark, utfordringer knyttet til produksjonsvariasjoner, lave slaktevekter, svært høye rapporterte rovdyrtap og lav produktivitet.»

I forbindelse med behandlingen av de årlige reindriftsavtalene har representanter fra Frp, Høyre, Krf og Venstre fremmet en rekke innspill og forslag til reindriftspolitikken. Enten samlet eller hver for seg. Det dreier seg i stor grad om reintallstilpasning og ressursforvaltning, individmerking av rein, rovvilttap, oppfølging av norsk-svensk reinbeitekonvensjon, ulovlig reinbeite, samt næringsavtalens innretning.

Arbeidet med en stortingsmelding om bærekraft i reindriften startet opp våren 2015. Regjeringen har som mål å fremme en næringsrettet melding, men alle sider ved næringen skal belyses. Blant annet vil samspillet mellom en økologisk, økonomisk og kulturell bærekraft, og reindriftens betydning for samisk kultur og samfunnsliv bli drøftet. Økologisk bærekraft prioriteres.

I henhold til veileder for statlige myndigheters konsultasjoner, utløser et arbeid med stortingsmelding om reindrift konsultasjonsplikt om tiltak i meldingen som vil kunne påvirke samiske interesser direkte. Det legges derfor opp til konsultasjoner med Sametinget og NRL. Departementet vil legge til rette for at også reindriftsutøvere og andre aktører kan komme med innspill til meldingsarbeidet.

4.5 Markedsforhold

4.5.1 Innledning

Et velfungerende reinkjøttmarked er avgjørende for å nå reindriftspolitiske mål. Dette gjelder gjennom hele verdikjeden fra vidde til bord. Et velfungerende marked vil også være viktig for reineiernes oppfølging av bruksreglenes krav til reduksjon av reintallet.

Etter ønske fra næringen, ble avtalepartene i forbindelse med forhandlingene om Reindriftsavtalen 2002/2003 enige om å oppheve målprisen på reinkjøtt. Etter den tid har man hatt fri prisdannelse på reinkjøtt innenfor den beskyttelse importvernet har gitt. Siden 2003 er det heller ikke gitt anledning til import av reinkjøtt til redusert toll.

Markedstiltak er i utgangspunktet et ansvar for næringen og aktørene i verdikjeden. Gjennom de erfaringer som er høstet har det imidlertid vist seg at det i nåværende situasjon har vært behov for et mer direkte engasjement fra statens side. Hovedgrunnen til dette er at oppfølgingen av reintallstilpasningen i Finnmark krever en mer aktiv offentlig innsats.

4.5.2 Slakting og omsetning av reinkjøtt

Vårflokken har de siste årene bestått av om lag 250.000 rein. Sammensetningen av denne flokken er om lag 74 pst. simler, 20 pst. fjorårskalv og 6 pst. okser. Det gjennomsnittlige slakteuttaket på landsbasis er 33 pst. av vårflokken. Gjennomsnittlig slakteuttak de siste fem årene er på ca 85.000 rein. Med en gjennomsnittsvekt på 22,5 kilo, gir dette et slaktekvantum på 1900 tonn. Av dette kvantumet slakter reineierne årlig 300 tonn for privat forbruk og omsetning i nærmarkedet.

Hvert år går nesten 1600 tonn av slaktekvantumet gjennom om lag 20 registrerte slakterier i Norge. I et normalår sendes det rundt 1100 tonn reinkjøtt ut i markedet i form av produkter med ulik bearbeidingsgrad.

Reindriften har et unikt utgangspunkt og mange fortrinn. Etterspørselen etter reinsdyrkjøtt er god og fortsatt økende. Dette har også en positiv innvirkning på produsentprisen. Forbrukerne ønsker reinkjøtt, og det er interessant å merke seg at det er blant de unge at forbruket av reinkjøtt øker mest. Dette underbygges av en undersøkelse gjennomført av YouGov på oppdrag fra MatPrat. I undersøkelsen svarer 23 prosent at de foretrekker denne råvaren når det gjelder festmåltidet på nyttårsaften. Dette innebærer at reinsdyrkjøtt kun er slått av kalkun og pinnekjøtt som meny på årets siste dag. Undersøkelsen viser også at det er reinsdyrkjøttet som blir oppfattet som det mest smakfulle, og at det er de yngre generasjonene som spiser mest reinsdyrkjøtt.

Markedsutvalgets systematiske og viktige arbeid, kombinert med økt forbrukerinteresse for lokalmat og mat med historie, har bidratt til den positive utviklingen reinkjøttet har hatt i markedet de siste årene. Det er viktig at reinkjøttbransjen bruker dagens gode markedssituasjon til utvikling av levedyktige virksomheter, bygd på egen solid kunnskap og erfaring, og som leverer kvalitetsprodukter som markedet etterspør. Dette vil både bidra til å sikre en fortsatt livskraftig reindriftsnæring og til at flere forbrukere får gleden av å smake kvalitetsprodukter av norsk reinsdyrkjøtt.

4.5.3 Privat slakting og omsetning av reinkjøtt i nærmarkedet

I reindriften har det tidligere vært mulig å selge reinkjøtt direkte til forbruker fra primærproduksjonssted eller slakteplass i et reinbeitedistrikt uten at dette er blitt kontrollert av veterinærmyndigheter. Virksomheten har vært begrenset til et maksimum på 10 reinsdyr per siidaandel per år. Det har vært mulig kun å selge kjøttet lokalt, og ikke i andre deler av Norge eller til andre EØS-land.

Ved innføring av hygienepakken i EØS-avtalen ble det ikke lenger gitt mulighet for å slakte rein for privat salg.

Landbruks- og matdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet har arbeidet for å legge til rette for et unntak fra EUs hygiene- og kontrollregelverk for slakting av små mengder rein uten kjøttkontroll for omsetning direkte til forbruker. Et slikt unntak er nå akseptert på EØS-nivå. I 2014 ble det gjennomført en offentlig høring med forslag om å gjenåpne muligheten for slakting av rein for privat salg. I utarbeidelsen av forskriften har man sett hen til etablerte ordninger i Finland og Sverige. Det er gjennomført konsultasjoner med Sametinget og NRL om forskriften. Forskrift som regulerer privat slakting og omsetning vil være fastsatt i løpet av første halvår 2015.

4.6 Tap av rein til rovvilt

Reindriften i hele landet har hatt økende tap det siste tiåret. Tapsrisiko generelt forklares av driftsformen med helårs beiting i ofte utilgjengelig og uoversiktlig terreng. Når det gjelder rovvilt er reinen særlig sårbar for tap på senvinteren og i kalvingsperioden om våren. Det er derfor behov for å beskytte reinens kalvingsområder mot rovdyrskader innenfor rammen av rovviltforliket fra 2011, jf. punkt 2.2.19. Rein i dårlig kondisjon er særlig tapsutsatt, og nyere forskning viser at dårlig beitetilgang på grunn av ugunstig værforhold eller for høyt reintall øker tapene betraktelig.

For reindriftsåret 2013/2014 meldte reindriften i alt 99 8111 dyr tapt, av disse ble det søkt om erstatning for 83 947 dyr. 19 915 rein ble erstattet som tap til rovvilt. Andre årsaker til tap av rein er påkjørsler, sykdom, ulykker og sult. Av det totale tapet reindriften oppgir gjennom melding om reindrift, utgjør om lag 80 – 90 pst. tap til rovvilt.

Det er et betydelig avvik mellom antall rein som reindriften søker erstatning for og antall rein som blir erstattet av staten. Det har over tid vært en økning i erstatningsutbetalinger for rein tapt til rovvilt. Dokumentasjonsgraden er svært lav i reindriften ved at om lag 5 pst. av erstattet tap er dokumentert. En av årsakene er utfordringene med å finne rein tatt av rovvilt på grunn av terreng og sporforhold. Det kan også være vanskelig å fastslå dødsårsak selv om reinen blir funnet og obdusert. Erstatningsutbetalingene skjer på grunnlag av dokumenterte og sannsynliggjorte skader, der det blant annet blir lagt vekt på om tapet er skjedd i et område der det er dokumentert forekomst av rovvilt eller det i flere foregående år er påvist rovvilttap. Dette medfører at utbetalingene varierer mellom de ulike reinbeiteområdene. Det ble etablert en arbeidsgruppe i 2010 til å utrede om dagens erstatningsordning for tap av tamrein til rovvilt burde legges om, og eventuelt hvordan det skulle gjøres. Gruppen leverte en rapport våren 2011 der de anbefaler en trinnvis omlegging til en risikobasert erstatningsordning. Det er blant annet behov for mer kunnskap om rovvilt i de ulike områdene og andre tapsårsaker i reindriften. Utredningen har vært på høring. Det er igangsatt et Nasjonalt overvåkingsprogram for tamrein finansiert av Klima- og miljødepartementet som skal fremskaffe nødvendig kunnskap for å innføre en ny risikobasert erstatningsordning med forhåndsutbetaling, basert på kunnskap om rovdyrbestand og om tamrein, herunder andre tapsårsaker enn rovdyr.

Av rovdyr er jerv, gaupe og kongeørn de artene som gjør mest skade på tamrein. Rovviltforliket av 2011 sier rovviltforvaltningen skal skje på en slik måte at antallet ynglinger holdes så nær bestandsmålet som mulig, og at forvaltningen iverksetter de tiltak som er nødvendige i tråd med forliket. Hovedvirkemidlene i bestandsreguleringen av disse artene er lisensfelling og kvotejakt. Ved ekstraordinært uttak og skadefelling brukes egne lokale fellingslag og Statens naturoppsyn. Det nasjonale bestandsmålet for gaupe er 65 årlige ynglinger, og siste rapporterte bestandsstatus viser at vi i 2014 hadde 53,5 ynglinger på landsbasis. For jerv er det nasjonale bestandsmålet 39 årlige ynglinger, og siste rapporterte bestandsstatus viser at vi i 2014 hadde 52 ynglinger på landsbasis. Av disse 52 ble imidlertid 12 avlivet ved hiuttak i tillegg til kjent avgang av et ungekull av andre årsaker, slik at antall levende ynglinger våren 2014 var eksakt på det nasjonale bestandsmålet. Det siste bestandsestimatet for kongeørn er fra 2008, og bestanden ble da anslått til å telle mellom 1176 og 1454 territorielle par. Rovdata arbeider med å fremskaffe et oppdatert bestandsestimat for kongeørn på landsbasis.

Utviklingen det siste tiåret med økende og til dels svært høye tap i deler av de sørsamiske områdene er særlig bekymringsfull. Studier av produksjon og tap i reindriften sør for Finnmark viser at i kystnære områder er vinterbeitene en særlig knapphetsfaktor for produksjon. Det er til dels vanskelig å skille ut hvordan tilgang på vinterbeite, værforhold og klima og rovvilt hver for seg påvirker produksjonen i disse områdene. Mye tyder likevel på at et økt slakteuttak vil kunne redusere tap i disse områdene. Rovvilt er en av de store utfordringene for reindriften i disse områdene. Det er behov for en særskilt oppfølging av den sør-samiske reindriften for å sikre næringsgrunnlaget. Klima- og miljødepartementet, har i samråd med Landbruks- og matdepartementet, iverksatt et eget prosjekt for å studere tapsårsaker i Nord-Trøndelag. Det såkalte Midt-Norge prosjektet har en varighet på fem år, og oppstarten var i 2011. Dette er en vesentlig del i arbeidet med oppfølging av rovviltforliket fra 2011, samt rapporten fra arbeidsgruppa i Nord-Trøndelag som i 2009 leverte sine anbefalinger om tiltak for å redusere konfliktnivået rovdyr-reindrift.

4.7 Sikring av reindriftens arealer

Reindriften er en arealavhengig næring. Fremover vil utfordringen med å sikre nødvendige arealer for å opprettholde en bærekraftig reindrift øke. Tilgang til arealer er en avgjørende forutsetning for at næringen skal kunne fortsette med sin tradisjonelle driftsform. Denne driftsformen danner basisen for en økologisk bærekraftig beiteutnyttelse. Departementet vil derfor fortsatt prioritere innsatsen på dette området.

Reindriften er særlig sårbar for negative påvirkninger som reduserer størrelsen eller kvaliteten på beitelandet, eller som på andre måter forstyrrer reinens utnyttelse av arealene. Næringen påvirker også sitt eget beitegrunnlag, hovedsakelig på grunn av beitebelastningen, motorisert ferdsel på barmark og ulike gjerdesystemer.

Annen menneskelig aktivitet kommer imidlertid i tillegg til næringens egen påvirkning og den naturlige forstyrrelsen fra rovvilt og insekter som reinen alltid har måttet leve med. De nevnte tilleggsforstyrrelser kan få alvorlige konsekvenser for dyrenes kondisjon. Reinen svekkes gjennom økt energiforbruk og/eller redusert fórinntak. Dette som følge av tap av beiteland, økt aktivitet, redusert beitetid eller større beitekonkurranse i gjenværende, uforstyrrede områder og eller ikke optimal beitebruk.

Plan- og bygningsloven er den sentrale loven når det gjelder arealforvaltning innenfor reinbeiteområdene. Det er viktig at loven blir brukt for å sikre en tilfredsstillende arealforvaltning innenfor hele distriktets areal. Dette for å skape den nødvendige forutsigbarheten for distriktet, samt muliggjøre en samlet vurdering av ulike tiltak innenfor distriktets grenser. Helhetlige planer vil også være mindre arbeidsbelastende for distriktet ved at de slipper å forholde seg til delplaner.

De fem nordligste fylkesmannsembetene har ansvaret for den regionale reindriftsforvaltningen. I styringsdialogen med de berørte fylkesmennene er det tydelig kommunisert forventninger om at fylkesmennene bidrar til å dokumentere reindriftens arealbruk og rettigheter, samt arbeider for økt forståelse for reindriftens bruk av arealer. Videre at fylkesmennene legger til rette for samordning på tvers av kommune- og fylkesgrensene for å sikre reindriften sammenhengende bruksarealer. Fylkesmennene skal også legge til rette for at reindriften kommer tidlig inn i planprosessene, og at plan- og bygningslovens særlige krav knyttet til deltagelse og medvirkning fra reindriften blir ivaretatt. Dette vil også bidra til smidigere og mer forutsigbare planprosesser.

I plan- og bygningsloven § 2-1 er det innarbeidet krav om at statlige, regionale og kommunale organer legger stedfestet informasjon som organet forvalter, til rette for bruk i plan- og byggesaksbehandlingen. Ved inngåelsen av Reindriftsavtalen 2014/2015 ble avtalepartene enige om å få gjennomført et pilotprosjekt knyttet til utvikling av reindriftens arealbrukskart. Hensikten var å få etablert kart som synliggjør og gir en samlet oversikt over gjennomførte utbyggingstiltak innenfor det enkelte distrikts grenser.

Avtalepartene er enige om å gå videre med dette prosjektet og utvikle arealbrukskartene til å bli helhetlige og dynamiske kart til bruk for reindriftsnæringen, offentlig forvaltning, planmyndigheter og utbyggere. Det er et mål at kartene skal danne grunnlag for innsyn i reindriftens arealbruk, og være et sentralt saksbehandlingsverktøy i analyser og tematiske framstillinger i saker hvor reindriften blir berørt.

4.8 Konvensjonen mellom Norge og Finland om bygging av reingjerder med mer

Reindriftssamenes flyttinger mellom årstidsbeitene har pågått i århundrer og lenge uten hinder av nasjonalstatsgrensene. Etter at Finland kom under russisk herredømme på begynnelsen av 1800-tallet, ble grensen mot Norge stengt i 1852. Strekningen langs den norsk-finske grensen danner få naturlige hindringer for rein. Uten effektive sperringer vil rein fra de to landene krysse grensen med de ulemper dette vil medføre. Den første konvensjonen som regulerer dette forholdet er fra 1922. 1922-konvensjonen ble avløst av en konvensjon av 1952, som igjen ble avløst av gjeldende overenskomst mellom Norge og Finland om skjøtselen av riksgrensen mellom de to land undertegnet i Helsingfors 8. januar 1981. 1981-overenskomsten avviker i substans ikke vesentlig fra 1952-konvensjonen. Gjerdetraseene ble noe endret, og det ble åpnet for en noe større gjerdeavstand fra riksgrensen enkelte steder. I tillegg ble fremgangsmåten ved tilbakeføring av rein som har krysset grensen forenklet. Det er oppført gjerder sammenhengende langs riksgrensen, unntatt strekningen Angeli til Riksrøys 343, en distanse på vel 200 kilometer.

Under 1981-overenskomstens funksjonstid har det vært problemer med rein som har trukket over grensen. Mange av de problemene som er knyttet til rein som trekker over grensen, viser at dagens grensegjerdeoverenskomst ikke fungerer tilfredsstillende. I medhold av overenskomsten ble det oppnevnt en norsk-finsk reingjerdekommisjon på fire medlemmer som har ansvaret for å overvåke bygging og vedlikehold av gjerdestrekningene. Denne kommisjonen fremmet høsten 2007 forslag om at det gjennomføres en revisjon av overenskomsten, og i kontakt med finske myndigheter ble det enighet om å starte forhandlinger. Ved kongelig resolusjon av 1. februar 2012 ble det oppnevnt en delegasjon for å forestå gjennomføringen av forhandlingene. Den norske forhandlingsdelegasjonen ble sammensatt av medlemmer fra Norske Reindriftsamers landsforbund (NRL), Landbruks- og matdepartementet (LMD), Utenriksdepartementet, Fylkesmannen i Finnmark, Øst-Finnmark politidistrikt og Landbruksdirektoratet (tidligere Statens Reindriftsforvaltning). Landbruks- og matdepartementet har vært ansvarlig departement for forhandlingene. Mandatet for den norske forhandlingsdelegasjonen ble fastsatt gjennom kongelig resolusjon. Forhandlingene startet 9. februar 2012. Det er avholdt totalt ti forhandlingsmøter. Den 25. september 2014 ble forhandlingene avsluttet ved parafering av forslag til ny konvensjonstekst.

Utgangspunktet for forhandlingene var at grensen mellom Norge og Finland er stengt for grensekryssende reindrift. Den nye konvensjonens formål er å regulere ansvarsfordeling når det gjelder oppføring og vedlikehold av gjerder og andre tiltak for å hindre at rein kommer over grensen mellom de to rikene, samt regulere oppfølgingen når rein likevel krysser grensen. Gjerdene skal støtte opp om reineiernes vokteplikt, slik at det så langt som mulig unngås at rein kommer inn på det andre rikets område. Konvensjonen innebærer at det skal oppføres gjerder fra Angeli til Levajok. Dette innebærer at foruten strekningen mellom Levajok og Polmak (Riksrøys 343), blir hele grensen mellom Norge og Finland stengt med reingjerde. Finland får ansvaret for oppføring av gjerde fra Angeli til Gamle Kargasniemi (63 km). Videre får Norge ansvaret for oppføringen fra Gamle Kargasniemi til Levajok (ca. 81 km). I avtalen ligger det også at oppføringen av gjerdet skal være ferdigstilt innen fem år fra konvensjonen trer i kraft.

Til å overvåke oppføring og vedlikehold av gjerdene fastsetter konvensjonen at det skal oppnevnes en reingjerdekommisjon på seks medlemmer. Vervet som formann utføres av en finne i oddetallsår og i partallsår av en nordmann.

Den fremforhandlede konvensjonen ble undertegnet av den norske landbruks- og matministeren og den finske jord- og skogbruksministeren i Karasjok 9. desember 2014. Med undertegningen har de to land forpliktet seg til en videre oppfølging mot ikrafttredelse. Siden konvensjonen krever lovendring, innebærer økonomiske utgifter og antas å være en sak av særlig viktighet, er Stortingets samtykke til inngåelse nødvendig etter Grl. § 26, annet ledd.

Landbruks- og matdepartementet sendte vinteren 2015 på høring fremforhandlet ny konvensjon mellom Norge og Finland om oppføring og vedlikehold av reingjerder og andre tiltak for å hindre at rein kommer inn på det andre rikets område. Tema for høringen er om konvensjonen, slik den foreligger, skal ratifiseres.

4.9 Grenseoverskridende reindrift mellom Norge og Sverige

Konvensjon av 9. februar 1972 mellom Norge og Sverige om reinbeite gjaldt i utgangspunktet fram til 30. april 2002. For å utrede spørsmålet om ny konvensjon, ble det i 1997 nedsatt en norsk-svensk reinbeitekommisjon som avga sin innstilling i mai 2001.

På bakgrunn av Kommisjonens innstilling og høringsuttalelser til denne, fremsto det som klart at det ville gjenstå et betydelig arbeid før Norge og Sverige kunne bli enige om en ny konvensjon. Konvensjonen av 9. februar 1972 ble derfor, ved avtale mellom de to land, forlenget med tre år fram til 30. april 2005.

Under forhandlingene klarte ikke partene å komme til enighet, og kom heller ikke til enighet om ytterligere forlengelse av 1972-konvensjonen. Da denne opphørte å gjelde 1. mai 2005, inntok man på svensk side det standpunkt at Lappekodisillen alene skulle regulere den grenseoverskridende reindriften, og at noen ytterligere særskilt lovgivning ikke var nødvendig. Stortinget vedtok 17. juni 2005, jf. Ot.prp. nr. 75 (2004–2005), endringer i lov 9. juni 1972 om reinbeite mellom Norge og Sverige. Denne innebar at forvaltningssystemet i henhold til 1972-konvensjonen ble videreført på norsk side i påvente av en ny konvensjon. Svenske samebyer ble dermed i hovedsak gitt tilgang til de samme områder og på samme vilkår som under 1972-konvensjonens gyldighetstid. Dette innebærer at rettstilstanden for den grenseoverskridende reindriften etter 1. mai 2005 har vært forskjellig i de to land.

Forhandlingene med Sverige om en ny reinbeitekonvensjon ble tatt opp igjen i desember 2005, og sluttført i februar 2009. Delegasjonene kom da til enighet om utkast til konvensjon med tilhørende vedtekter for de felles forvaltningsorganer som foreslås opprettet, og områdeprotokoll med den geografiske områdefordelingen, herunder nærmere bestemmelser om gjerder.

En framforhandlet ny reinbeitekonvensjon ble parafert av de to lands forhandlingsledere 24. februar 2009. Landbruks- og matminister Lars Peder Brekk og landsbygdsminister Eskil Erlandsson undertegnet konvensjonen 7. oktober 2009. Gjennom undertegningen har de to land forpliktet seg til en videre oppfølging mot ratifikasjon og ikrafttredelse. Konvensjonen har deretter vært på høring i begge land, og høringen ble avsluttet rundt årsskiftet 2010/2011. Det har også vært konsultasjoner om saken både med Sametinget og NRL i april 2009.

Det var nye konsultasjoner med Sametinget 6. april 2011. Deretter mottok landbruks- og matministeren og den svenske landsbygdsministeren felles henvendelse ved brev av 6. mai 2011 fra sametingspresidentene i de to land der de ba om et møte mellom de to ministrene, de to sametingspresidentene og lederne i NRL og SSR.

Det ble 21. september 2012 avholdt møte i Stockholm mellom landsbygdsminister Eskil Erlandsson, landbruks- og matminister Trygve Slagsvold Vedum, sametingene i de to land, og Norske Reindriftsamers Landsforbund og Svenske Samers Riksforbund.

Det ble her bestemt at sametingene i Norge og Sverige og reindriftens organisasjoner i begge land skulle arbeide videre for å komme til enighet om en ny norsk-svensk reinbeitekonvensjon, slik at den kunne bli ratifisert og iverksatt. Det norske Sametinget skulle ha ansvaret for å lede prosessen. Det ble satt en frist på ett år for dette arbeidet.

Dersom dette arbeidet ikke ledet fram til noen enighet, var ansvarlige myndigheter i begge land innstilt på å sluttføre prosessen gjennom ratifikasjon og ikrafttredelse av det forhandlingsresultatet som forelå i 2009. Norge og Sverige har vært uten en konvensjon om grenseoverskridende reindrift siden 2005, en situasjon som er svært uheldig for reindriften i begge land.

Den samiske arbeidsgruppen som i henhold til ovennevnte oppdrag har fulgt dette opp, presenterte sine forslag for landbruks- og matminister Sylvi Listhaug og landsbygdsminister Eskil Erlandsson 21. mars 2014.

Norske myndigheter har gjentatte ganger påpekt overfor Sverige viktigheten av å få en avklaring av forslagene fra den samiske arbeidsgruppen, og at det er et stort behov for å få en ny konvensjon på plass.

I slutten av februar 2015 var det møte mellom landbruks- og matminister Sylvi Listhaug og landsbygdsminister Sven-Erik Bucht. På dette møtet ble det enighet om at man i fellesskap nå skal følge opp dette arbeidet, og at det ligger en felles forståelse om at det foreligger et behov for raskt å få på plass en ny konvensjon. I slutten av juni skal de to ministrene ha nytt møte. Da vil nærmere detaljer om dette arbeidet bli drøftet.

I og med at ny Norsk-svensk reinbeitekonvensjon ennå ikke er operativ, er situasjonen fortsatt slik at mangel på avtale forhindrer norske reinbeitedistrikt i å bruke vinterbeiter i Sverige. For å sikre driftsgrunnlaget for disse distriktene, innebærer Reindriftsavtalen 2015/2016 forslag om å omdisponere 2,1 mill. kroner til fôring og andre tiltak fra kapittel 1142 post 71 til kapittel 1151 post 51 i 2015.

Med bakgrunn i utfordringer knyttet til utskilling av svensk rein som blir igjen i Norge etter barmarksperioden, blir områder som kunne ha vært brukt til vinterbeiter hardt belastet, noe som igjen medfører at kystvinterbeitene brukes mer og belastes sterkere. Dette har igjen medført økte konflikter mellom jordbruk og reindriften på kysten. For å legge til rette for tidligere utskillinger mellom norsk og svensk rein, legges det opp til en forbedring og utvikling av retningslinjene slik at det åpnes for å kunne gi økonomisk støtte til de aktuelle reinbeitedistriktene.

4.10 Radioaktivitetstiltak i reindriften

I etterkant av Tsjernobylulykken i 1986 iverksatte staten kompensasjonsordninger overfor reindriften med målsetting å sørge for at reindriften ikke ble økonomisk skadelidende på grunn av denne ulykken. Kompensasjonsordningene tok sikte på å redusere de negative virkningene av reaktorulykken. Ordningene har nå virket i hovedsak uforandret i snart 30 år.

I etterkant av Tsjernobylulykken i 1986 førte nedbørsmønsteret over Norge til at reinbeiteområdene sør for Saltfjellet fikk et betydelig nedfall av radioaktivt cesium (cesium-134 og cesium-137). Det har etter dette skjedd en naturlig reduksjon i graden av forurensing av beitene. I mange områder har det i de siste årene ikke vært behov for å iverksette tiltak for å redusere cesiumnivået i reinen. Dette viser seg også på statens utbetalinger til radioaktivitetsordningene som har viser en jevn nedgang siden ordningene ble opprettet. Imidlertid er det fremover fortsatt behov for tiltak i noen områder.

Ordningen har vært vurdert tre ganger tidligere, sist i 2006. Hovedkonklusjonene fra disse evalueringene har vært at ordningene videreføres med enkelte kostnadsjusteringer og endringer i forskriften. Etter gjennomgangen i 2006 ble det foretatt endringer i kostholdskompensasjonen.

Under forhandlingene om reindriftsavtalen for 2014/2015 ble avtalepartene enige om å foreta en gjennomgang av radioaktivitetsordningene, og at denne gjennomgangen skulle foretas av en arbeidsgruppe med 5 medlemmer.

Arbeidsgruppen overleverte sin rapport i november 2014. Gruppen konkluderer med at det fortsatt er behov for radioaktivitetstiltak, men at behovet er betydelig redusert. Arbeidsgruppen viser til at dagens forskrift er for detaljert, og kan i noen tilfeller virke mot sin hensikt. Tidlig slakting og inndeling i tiltaksgrupper foreslås avviklet helt eller delvis. Prinsippet om at reindriften skal holdes økonomisk skadesløs på grunn av radioaktivitet, må etter arbeidsgruppens vurderinger, fortsatt gjelde. Arbeidsgruppen mener også at forskriften må forenkles og være tilpasset dagens situasjon.

I forbindelse med forhandlingene om Reindriftsavtalen 2015/2016 drøftet avtalepartene forslagene fra arbeidsgruppen. Avtalepartene er enige om at forskrift om kompensasjon for utgifter, merarbeid og økonomiske tap som reineiere påføres som følge av tiltak mot radioaktivitet i reinkjøtt, skal forenkles og tilpasses dagens situasjon i samsvar med forslag fra arbeidsgruppen. Videre skal regelverket for radioaktivitetstiltak i slaktesesongen 2015/2016 fastsettes etter de samme prosedyrer som for forskriftene etter reindriftsavtalen.

4.11 Tiltak mot togpåkjørsler av rein

I sitt krav til forhandlingene om Reindriftsavtalen 2015/2016 utrykte NRL bekymring for situasjonen i Nordland, hvor reinpåkjørsler på Nordlandsbanen har medført store driftsmessige tap for siidaandelene i tillegg til store dyrelidelser, og at det samme gjelder for distrikter langs Røros-, Meråker- og Ofotbanen. I den forbindelse har NRL krevd at det bygges flere gjerder langs jernbanen, for på den måten å sikre at siidaandeler/distrikter ikke lider ytterligere tap.

Påkjørsel av dyr med tog har mange uønskede konsekvenser både for dyrevelferd, trafikkavvikling, sikkerhet og arbeidsmiljø for personell på jernbanen. Påkjørsler av tamrein medfører i tillegg tap for eierne av dyrene.

Statistikken viser at utfordringene med påkjørsel av tamrein er størst på Nordlandsbanen. Jernbaneverket opplyser at 95 prosent av totalt antall tamrein påkjørt av tog skjer på Nordlandsbanen. Problemets omfang er vesentlig mindre for Røros-, Meråker- og Ofotbanen. Antall rein påkjørt på Nordlandsbanen varierer. Spesielle vær- og snøforhold er en vesentlig årsak til økning i antall togpåkjørsler. Dette var situasjonen i 2010 da det ble påkjørt 623 rein av toget.

Togpåkjørsler av rein er ingen ny problemstilling. Jernbaneverket har bl.a. utarbeidet en handlingsplan mot dyrepåkjørsler 2014 – 2017. Et viktig moment i handlingsplanen er at det er behov for samarbeid mellom alle aktører for å kunne oppnå mål om reduksjon i antall dyr som blir påkjørt. Jernbaneverket samarbeider med dyreeiere og lokale myndigheter og aktører langs jernbanen for å forebygge dyrepåkjørsler.

Med bakgrunn i et fortsatt stort antall rein drept og skadet av toget, ser Landbruks- og matdepartementet behov for økt oppmerksomhet omkring avbøtende tiltak for å redusere togpåkjørsler av rein. Landbruks- og matdepartementet vil ta saken opp med Samferdselsdepartementet.

4.12 Tamreinlagene

Det kan dokumenteres reindrift i fjellområder i Sør-Norge tilbake til tidlig på 1700-tallet. Tidligere hadde reindrift i Sør-Norge langt større omfang enn i dag, både mht. antall reinlag og totalt antall tamrein. Bønder og andre bygdefolk sto i hovedsak bak, ofte i samarbeid med samene som reinen ble kjøpt fra.

Antall tamrein i Sør-Norge var i 1910 regnet til om lag 26 600 dyr fordelt på i alt 17 reinlag. I 1949 var det 25 tamreinlag i Sør-Norge. Rundt 1960 var tallet om lag 20 000 dyr fordelt på 12–14 lag.

Det drives i dag reindrift i fire tamreinlag i Sør-Norge: Lom, Vågå, Fram og Filefjell reinlag. Alle disse er i eller rundt Jotunheimen, beliggende i fjellområder innen kommuner i Oppland, Buskerud og Sogn og Fjordane fylker. Oppland er det fylket med nest største reinkjøttproduksjonen i landet, bare i Finnmark produseres det mer. Reindriften i disse fire tamreinlagene ligger utenfor de samiske områdene, og er fra og med reindriftsloven av 1978 konsesjonsbelagt og avhengig av grunneiertillatelse iht. reindriftsloven § 8.

I tillegg til dagens fire tamreinlag kommer Rendal renselskap i Hedmark. Renselskapet har unntak fra merkeplikten i reindriftsloven. Dette er ikke reindrift i vanlig forstand da det drives jakt på reinstammen.

Tamreinlagene i Sør-Norge er organisert som aksjeselskap/andelslag av bønder/grunneiere og andre som driver reindrift i fellesskap. Antallet eiere i hvert reinlag varierer, og er fra 5 til 225. Det er felles eierskap til reinen, og hvert reinlag har ett felles reinmerke. Reindriften drives på beitearealer leid av fjellstyrer og private grunneiere. Generelt nyttes kystnære høyfjellsområder i nordvest som barmarksbeite og mer kontinentale og lavereliggende fjell- og skogsområder i sørøst som vinterbeite. Det foretas sesongmessige flyttinger mellom beiteområdene om våren og på høsten/tidlig vinter.

Det er forskjeller mellom de fire tamreinlagene selv om produksjonen er forholdsvis lik. Filefjell og Fram har en eierstruktur sammensatt av få eiere, og de beiter stort sett på privat grunn. I Vågå og Lom er det store andelslag med over 200 andelseiere. I Vågå er en del av beiteområdene på privat grunn, mens de i Lom er hovedsakelig i statsallmenning.

Tamreinlagene har enten fast ansatte gjetere, ellers så forestår aksje-/andelseierne selv den praktiske reindriften. Det er 3–6 gjetere i hvert tamreinlag. I noen tilfeller er gjeterne også eiere. I tillegg til tilsyn, gjeting og flytting av reinen i beiteområdene, utføres det arbeid i reingjerdene i forbindelse med merking og slakting, bygging og vedlikehold av reindriftsanlegg, administrasjon m.m. Økonomisk utvalg har beregnet antallet årsverk i tamreinlagene til totalt 39.

Det totale antallet rein i tamreinlagene er ca. 12 000. Slakteuttaket ligger på 6–7 000 rein, hvorav andelen kalveslakt utgjør ca. 70 pst. Det totale slaktekvantumet var 220 tonn kjøtt i 2012. Produksjonen tilsvarte da 14 pst. av reindriftens totale produksjon av reinkjøtt i landet. Tamreinlagenes andel av den totale reinkjøttproduksjonen omsatt gjennom registrert slakteri utgjør 15–20 pst. av den totale årlige omsetningen i landet. Flokksammensetningen er gjennomsnittlig 74 pst. simler, 22 pst. kalver og 3 pst. bukker. Produktiviteten ligger på ca. 18 kg kjøtt per livrein.

Tamreinlagene er organisert i Kontaktutvalget for tamreinlagene i Sør-Norge. Kontaktutvalget har observatørstatus i forbindelse med reindriftsforhandlingene, og følger forhandlingene. I likhet med reindriften innenfor de samiske reinbeiteområdene mottar tamreinlagene forskjellige tilskudd over reindriftsavtalen.

Tamreinlagene i Sør-Norge er forvaltningsmessig og faglig underlagt Fylkesmannen i Sør-Trøndelag.

Landbruks- og matdepartementet fremhever at tamreindriften i Sør-Norge representerer som den samiske reindriften en god og fornuftig ressursutnyttelse i marginale fjell- og utmarksområder. Den bidrar bl.a. til et næringsmessig mangfold, og til opprettholdelse og utvikling av næringslivet i distrikts – Norge. I tillegg finansierer tamreinlagene en rekke av fjellstyrenes aktiviteter gjennom betaling av beiteleie. Departementet ser det som viktig at det legges til rette for fortsatt god drift og en positiv utvikling av tamreinlagene.