3 Endringer i veglova

3.1 Oversikt over gjeldende rett

Bestemmelsene om fylkeskommunenes ansvar for fylkesveiene og den felles veiadministrasjonen for riksveiene og fylkesveiene i Statens vegvesen fremgår av veglova §§ 9, 10, 19 og 20. Som det fremgår av veglova § 9 andre ledd er fylkeskommunene veimyndigheter for fylkesveiene. Statens vegvesen har gjennom bestemmelsene i §§ 10 og 19 ansvar for å stille med felles veiadministrasjon for riksveiene og fylkesveiene. Gjennom bestemmelsene er det lovfestet at regionvegsjefene hører under fylkeskommunen i saker som gjelder fylkesveier, og i dette arbeidet har fylkeskommunen ansvar som arbeidsgiver etter bestemmelsene i skadeserstatningsloven § 2-1 for de ansatte i Statens vegvesen.

Statens vegvesen er en statlig etat underlagt Samferdselsdepartementet og regulert av departementets instruks for Statens vegvesen. Statens vegvesen består i dag av to forvaltnings- og organisatoriske nivåer, Vegdirektoratet og fem regionvegkontorer. Vegdirektoratet ledes av en vegdirektør, og regionvegkontorene ledes av regionvegsjefer. Arbeidstakerne i Statens vegvesen, herunder alle arbeidstakere i den felles veiadministrasjonen, er tilsatt i Statens vegvesen. Deres rettigheter og plikter er regulert av statsansatteloven, den individuelle arbeidsavtalen og tariffavtalene i statlig sektor. Vegdirektøren og regionvegsjefene har personalansvaret for de ansatte. Ordningen med sams vegadministrasjon gjelder ikke Oslo kommune, som har sin egen veiadministrasjon. Nærmere informasjon om hvordan oppgavene på riksveiene og fylkesveiene er administrert i Statens vegvesen fremgår av rapporten Fra sams og samling kapittel 4.1 og 4.2.

Hovedbestemmelsene om veimyndighetenes ansvar for de offentlige veiene er gitt i veglova § 9, jf. § 20. Som veimyndighet for fylkesvei har den enkelte fylkeskommune ansvaret for å vedta strategi, langtidsplan, handlingsprogram og budsjett for fylkesveiene i sin fylkeskommune. Fylkeskommunene har videre ansvar for utredning, planlegging, erverv, bygging/utbedring, drift og vedlikehold av vei-, og plan- og eiendomsforvaltning, samfunnssikkerhet, beredskap og andre oppgaver som følger av det å være veimyndighet for fylkesvei etter veglova.

Veglova gir fylkeskommunen hjemmel til å fatte enkeltvedtak etter forvaltningsloven (jf. blant annet veglova kapitlene V, VI og VIII) og foreta andre disposisjoner som er nødvendige for å ivareta ansvaret som veimyndighet for fylkesvei. I flere av disse bestemmelsene er vedtaksmyndigheten lagt direkte til regionvegkontoret i Statens vegvesen, med fylkeskommunen som klageinstans, jf. veglova § 11.

Fylkeskommunen må ivareta rollene som veimyndighet og eier av fylkesvei innenfor bestemmelser i en rekke lover og forskrifter. Sentralt regelverk for oppgavene som veimyndighet er veglova med forskrifter og vegnormaler, plan- og bygningsloven, regelverk om miljø, forurensing, universell utforming og offentlige innkjøp, grannelova, regelverk om HMS, mv.

Det følger av Prop. 116 L (2017–2018) Endringer i sameloven mv. (konsultasjoner) at dersom staten overfører sine konsultasjonspliktige oppgaver til fylkeskommunene, vil plikten til å konsultere med Sametinget følge med oppgaveoverføringen. I dette tilfellet vil det si at når fylkesveiadministrasjonen overføres fra Statens vegvesen til fylkeskommunene, vil eventuelle konsultasjonsforpliktelser følge med. Det blir da fylkeskommunens plikt å konsultere seg med Sametinget om de aktuelle tiltakene.

Fylkesveioppgaver som regionvegsjefen utfører for fylkeskommunene blir i praksis i betydelig grad fastsatt i avtaler mellom den enkelte fylkeskommune og regionvegsjefen. Dette er normalt en flerårig rammeavtale og årlige leveranseavtaler. Oppgavemengden som regionvegsjefen utfører for den enkelte fylkeskommunen varierer ut fra bl.a. fylkesveilengde og budsjett. Fylkeskommunen dekker i dag alle utgifter til fylkesvei, jf. veglova § 20, med unntak av utgifter til del av sams vegadministrasjonen som dekkes av staten etter bestemmelsene i veglova § 19. Fylkeskommunen er normalt eier av fylkesvei (eiendom og veianlegg), med en eiers rettigheter, plikter og ansvar. For nærmere informasjon om fylkesveioppgavene Statens vegvesen har utført på vegne av fylkeskommunene, se rapporten Fra sams og samling kapittel. 4.3.

Statens vegvesen har som en del av fylkesveioppgavene inngått kontrakter med tredjeparter. Dette er hovedsakelig avtaler relatert til oppgavene med utbygging, drift og vedlikehold av fylkesveiene.

3.2 Regulering av vegstyremakt mv.

3.2.1 Forslaget i høringsbrevet

Departementet viste i høringsbrevet til at veglova § 9 andre ledd fastsetter fylkeskommunenes ansvar som veimyndighet for fylkesveiene. Departementet vurderte at beslutningen om å overføre fylkesveiadministrasjonen fra Statens vegvesen til fylkeskommunene ikke fører til behov for endringer om fylkeskommunenes ansvar som veimyndighet etter § 9 andre ledd første punktum.

Departementet foreslo i høringsbrevet endringer i delegasjonsbestemmelsene for riksvei, som er regulert i § 9 første ledd fjerde og femte punktum, og fylkesvei, som er regulert i § 9 andre ledd andre, tredje og fjerde punktum. Departementet foreslo i høringsbrevet at delegasjonsbestemmelsene for riksvei videreføres og forenkles i et nytt § 9 første ledd fjerde punktum og at delegasjonsbestemmelsene for fylkesvei videreføres og forenkles i et nytt § 9 andre ledd andre punktum. Departementet ba om høringsinstansenes synspunkter på om det fortsatt er behov for delegasjonsbestemmelsene slik de er utformet i veglova § 9 første ledd femte punktum og § 9 andre ledd.

I høringsbrevet ble det foreslått ytterligere endringer i § 9 første ledd som gjelder den pågående omorganiseringen av Statens vegvesen. Departementet viste til omtalen i Prop. 1 S (2018–2019), og at man står overfor en eventuell omorganisering som kan innebære at man går bort fra organisering i regioner. Veglova benytter i stor grad «regionvegkontoret» og «Vegdirektoratet» i stedet for å bruke etatsnavnet «Statens vegvesen». Departementet vurderte det ikke som nødvendig å lovregulere regionvegkontorene etter at fylkesveiadministrasjonen overføres til fylkeskommunene og styringslinjene fra fylkeskommunene til Statens vegvesen bortfaller. Også hensynet til fleksibilitet for organisasjonsendringer tilsa etter departementets vurdering at det ikke bør være for sterke bindinger om organiseringen av Statens vegvesen i lovverket.

Departementet vurderte det som hensiktsmessig at myndigheten over riksveiene legges til Statens vegvesen i § 9 første ledd. Departementet så det likevel som formålstjenlig at Vegdirektoratet fortsatt er omtalt i bestemmelsen, og foreslo derfor at Statens vegvesen med et Vegdirektorat er sentralstyresmakt for riksveier, under ledelsen av en vegdirektør. Det ble vurdert som fordelaktig at organiseringen av det øverste forvaltningsnivået i Statens vegvesen er synlig i loven, noe som også er i tråd med andre lovbestemmelser om organisering av statlige forvaltningsorganer som Statens vegvesen kan sammenlignes med. Det ble presisert i høringsbrevet at forslaget ikke innebærer noen materiell endring av ansvaret for riksveiene i Statens vegvesen og Vegdirektoratet i dag. Det ble også uttalt at selv om det ikke kommer eksplisitt til uttrykk i forslaget til ny § 9, vil departementet i en eventuell framtidig omorganisering av Statens vegvesen legge til grunn at det fortsatt skal være to forvaltningsnivåer i etaten, der Vegdirektoratet er klageinstans over forvaltningsavgjørelser av underordnet forvaltningsinstans, jf. veglova § 11. Den nærmere organiseringen vil bli regulert i instruksen for Statens vegvesen.

Departementet foreslo også endringer i hjemmelen til å fastsette hvordan Vegdirektoratet skal være organisert. I henhold til § 9 første ledd andre punktum er denne myndigheten lagt til Kongen. Kongens myndighet er delegert til Samferdselsdepartementet, jf. Kronprinsreg.res. 27. mai 2005 nr. 472. Som en del av endringene i § 9, foreslo departementet at Kongens myndighet iht. første ledd legges direkte til departementet. Forslaget ble begrunnet med at myndigheten i lang tid har vært delegert til Samferdselsdepartementet iht. nevnte resolusjon, og myndighet av denne typen lagt direkte til fagdepartementet er i tråd med andre sammenlignbare områder.

Tilsvarende foreslo departementet at forskriftsmyndigheten lagt til Kongen i § 50 fjerde ledd og § 62 første ledd endres slik at hjemlene legges til departementet. Dette ble begrunnet med å være i tråd med nyere lovgivningsteknikk og gi mer enhetlige forskriftshjemler i veglova. Det ble presisert at endringene ikke vil endre departementets praksis ved involvering av berørte departementer før forskrifter og endringer i forskrifter fastsettes, jf. utredningsinstruksen. Endringen i § 50 vil innebære at delegert myndighet iht. forskrift 27.8.2004 nr. 1219 må oppheves. Bestemmelsene i § 62 andre ledd og § 66 ble vurdert som historiske og derfor ikke foreslått endret.

3.2.2 Merknader fra høringsinstansene

Rogaland fylkeskommune støtter departementets vurdering av at det ikke er behov for endringer om fylkeskommunenes ansvar som veimyndighet etter veglova § 9. Vegforum for byer og tettsteder mener at når det først blir foreslått endringer i veglova, burde man benyttet anledningen til å gjøre endringer slik at myndighets- og ansvarsområdet kommer tydeligere fram, for å ivareta sikkerheten på veinettet. Det er i dag uklare grensesnitt og eierskap mellom forvaltningsnivåene, særlig knyttet til de store brukonstruksjonene over hovedveinettet. Vegforum for byer og tettsteder reiser også bekymring for at overføringen kan føre til nedklassifisering av fylkesveier til kommuner som har begrensede midler til drift og vedlikehold av veier. Kommunene Karmøy, Kristiansand og Skien støtter denne høringsuttalelsen. Opplysningsrådet for veitrafikken tar opp forhold knyttet til veibrukerne og mener at endringene i veglova ikke i stor nok grad sikrer et likeverdig tilbud for veiinfrastrukturtjenester til trafikantene. Rådet foreslår tilføyelser om dette i veglova § 1 a.

Statens vegvesen, Hedmark fylkeskommune, Møre og Romsdal fylkeskommune, Forbundet for Ledelse og Teknikk i Statens vegvesen, Norges Automobil-Forbund og Tekna støtter endringene i delegasjonsbestemmelsene i § 9 første og andre ledd slik det ble foreslått. Statens vegvesen mener det fortsatt er behov for disse bestemmelsene. Møre og Romsdal fylkeskommune og Tekna uttaler det er positivt at delegasjonsbestemmelsene ivaretas i loven for å tydeliggjøre det rettslige grunnlaget for delegering mellom Statens vegvesen, fylkeskommunene og kommunene. Justis- og beredskapsdepartementet stiller spørsmål ved om det kan oppstå uklarheter om delegeringsadgangen til Statens vegvesen og fylkeskommunene dersom delegasjonsbestemmelser tas ut. Vegtilsynet oppfordrer departementet til å vurdere om det bør tydeliggjøres hvilke forutsetninger som må være oppfylt for at vegmyndigheten det delegeres til plikter å ta imot en oppgave når det delegeres på tvers av styringslinjer. Rogaland fylkeskommune og Sogn og Fjordane fylkeskommune mener delegasjonsbestemmelsene i § 9 bør oppheves i sin helhet.

Til endringene av hvordan Statens vegvesen skal omtales i veglova, uttrykker Justis- og beredskapsdepartementet, Statens vegvesen, Vegtilsynet, Hedmark fylkeskommune, Forbundet for Ledelse og Teknikk i Statens vegvesen og Norges Automobil-Forbund positiv støtte til eller forståelse for at man går bort fra å regulere regionvegkontoret i veglova. Statens vegvesen uttaler at hensynet til fleksibilitet for endringer tilser også at det ikke bør være for sterke bindinger om organiseringen av Statens vegvesen i lovverket. Etaten mener det er formålstjenlig at «Vegdirektoratet» fortsatt er omtalt. På denne måten er organiseringen av det øverste forvaltningsnivået i Statens vegvesen synlig i loven. Statens vegvesen bemerker at forslaget til gjennomgående endringer i veglova forutsetter utstrakt delegasjon av myndighet, eventuelt i forskrift. Statens vegvesen er enig i at forvaltningsnivåene kan reguleres i departementets instruks for Statens vegvesen.

Vegtilsynet ber departementet vurdere om ordlyden i hjemmelen til å gi instruks i § 9 første ledd kan endres slik at den samsvarer med hjemmelen til å gi instruks for Vegtilsynet i § 11 a. Vegtilsynet mener også at sentralstyresmaktens ansvar og oppgaver bør beskrives tydeligere, for å unngå tvil om hvilke oppgaver som ligger til Vegdirektoratet og hvilke som ligger til Statens vegvesen. Vegtilsynet påpeker videre at veglova benytter tre begreper for å beskrive samme myndighet: «sentralstyremakt», «vegstyremakt» og «styremakt». I kapittel V er myndigheten i flere bestemmelser lagt til «vegstyremakta». Statens vegvesen med et Vegdirektorat definert som «sentralstyremakt» vil etter Vegtilsynets vurdering i utgangspunktet ikke falle inn under begrepet «vegstyremakt» slik det er brukt i lovens kapittel V. Vegtilsynet mener § 9 bør endres slik at bare begrepene «sentralstyremakt» og «vegstyremakt» benyttes. Nye Veier AS bemerker at formuleringen «Statens vegvesen med eit Vegdirektorat» kan være egnet til å skape uklarhet om organiseringen av og skillet mellom de ulike organene i den sentrale veimyndigheten. Tekna mener at Vegdirektoratets rolle utover å være øverste forvaltningsnivå i Statens vegvesen kan tydeliggjøres på en bedre måte i § 9 første ledd.

Til de foreslåtte endringene i forskriftshjemlene gir Statens vegvesen støtte til forslaget om gjennomgående å legge Kongens forskriftsmyndighet i loven til Samferdselsdepartementet. Statens vegvesen påpeker at Vegdirektoratet har forskriftshjemmel i veglova § 30 fjerde ledd, § 43 første ledd, § 45 andre ledd og § 48 andre ledd. Etaten mener at forskriftsmyndigheten gjennomgående bør legges til Vegdirektoratet med adgang til å delegere istedenfor å legge forskriftsmyndigheten til Statens vegvesen. Naturviterne uttaler at de savner en omtale av og lovfesting av regulatorrollen (regelverk og standarder) som Statens vegvesen skal ha. Naturviterne stiller spørsmål ved om denne funksjonen er tilstrekkelig omtalt og plassert med ansvar hos Statens vegvesen.

3.2.3 Departementets vurderinger

Departementet vil innledningsvis bemerke at det deler oppfatningen fra Vegforum for byer og tettsteder og kommunene som mener at en tydeligere regulering av vegstyresmaktenes myndighet og ansvar kan være hensiktsmessig, noe også Vegtilsynet er inne på i sin høringsuttalelse. En side av dette er etter departementets vurdering også forholdet til brukerne av de offentlige veiene, som er tatt opp av Opplysningsrådet for veitrafikken. En slik regulering krever imidlertid en grundig utredning og offentlig høring, noe som ikke har vært mulig innenfor rammene det har vært lagt opp til for overføringen av fylkesveiadministrasjonen fra staten til fylkene. Departementet vil eventuelt måtte komme tilbake til vurderinger av denne typen lovforslag, fortrinnsvis som en del av en helhetlig revisjon av veglova.

De fleste av høringsinstansene som har uttalt seg til delegasjonsbestemmelsene er positive til at disse videreføres som foreslått. To fylkeskommuner mener disse bestemmelsene i § 9 første og andre ledd kan oppheves i sin helhet. Justis- og beredskapsdepartementet har uttalt at bestemmelsene som er foreslått opphevet i første og andre ledd bør bli stående, for å forhindre at det oppstår uklarheter rundt delegasjonsadgangen til Statens vegvesen og fylkeskommunene. Departementet erkjenner at det nærmere faktiske behovet for delegasjon mellom vegstyresmaktene og en nærmere regulering av forutsetningene for delegasjon med fordel kunne vært utredet nærmere. Departementet ser det imidlertid som hensiktsmessig at dette eventuelt gjøres etter at fylkesveiadministrasjonen er overført, slik at lovendringer på dette området ikke blir til hinder for at vegstyresmaktene kommer til enighet om forvaltning og samarbeid om oppgaver på hverandres respektive veier. Når det gjelder spørsmålet om opphevingen av § 9 første ledd femte punktum og § 9 andre ledd tredje og fjerde punktum vil skape uklarheter rundt delegasjonsadgangen til Statens vegvesen og fylkeskommunene, ser departementet at vurderingene knyttet til dette var noe uklart omtalt i høringsnotatet. Departementet legger til grunn at nytt første ledd fjerde punktum vil ivareta behovet for delegasjon fra Statens vegvesen til fylkeskommunene og kommunene, mens forslaget til nytt andre ledd andre punktum vil opprettholde en vid adgang for fylkeskommunen å delegere styresmakt til Statens vegvesen og kommunen. Endringene som foreslås er først og fremst språklige forenklinger i delegasjonsadgangen, som ivaretar disse vegstyresmaktenes eventuelle behov for delegasjon. For de fylkeskommunene som ikke ønsker å benytte seg av delegasjonsadgangen i veglova, vil en opprettholdelse av bestemmelsene om dette ikke ha noen praktiske konsekvenser.

Departementet konstaterer at høringsinstansene ikke har hatt innvendinger mot forslaget om å gå bort fra å legge myndighet direkte til regionvegkontoret eller eventuelt underliggende forvaltningsnivå i Statens vegvesen, jf. det pågående arbeidet med omorganisering av etaten. Etter departementets vurdering er det hensiktsmessig at myndigheten for riksveiene legges til Statens vegvesen med en angivelse av Vegdirektoratet som det øverste forvaltningsnivået i Statens vegvesen i § 9 første ledd. Etter departementets vurdering vil reguleringen av etaten i § 9, sammen med en revidert instruks for Statens vegvesen, ikke gi uklarheter om hvordan Statens vegvesen skal være organisert.

Når det gelder Vegtilsynets uttalelse om bruken av begrepet «sentralstyremakt» i § 9 første ledd, ser departementet at dette begrepet ikke lenger passer så godt i veglova etter at fylkesveiadministrasjonen blir overført til fylkeskommunene. Departementet foreslår å endre begrepet i bestemmelsen, slik at både Statens vegvesen, fylkeskommunene og kommunene omfattes av fellesbegrepet «vegstyremakt» i loven, i samsvar med tittelen på veglova kapittel II og bruken av begrepet i flere bestemmelser i veglova kapittel V, se nærmere omtalen nedenfor i kapittel 3.5. Departementet deler ikke oppfatningen av at begrepet «styremakt» ellers i § 9 bør endres og legger ikke opp til dette i lovforslaget.

På bakgrunn av høringen legger departementet til grunn at det ikke har kommet uttalelser som går imot å legge forskriftshjemler til departementet i stedet for Kongen, jf. § 9 første ledd andre punktum om organiseringen av Statens vegvesen, § 50 fjerde ledd om saksbehandling ved ekspropriasjon og § 62 første ledd om utfyllende forskrifter til veglova. Departementet går videre med dette i lovforslaget. Departementet legger også til grunn at Statens vegvesens forskriftshjemler i veglova bør legges direkte til Vegdirektoratet, i tråd med uttalelsen fra Statens vegvesen. Forskriftshjemlene til Statens vegvesen er i dag lagt direkte til Vegdirektoratet i veglova, og det betyr at departementet ikke foreslår endringer disse bestemmelsene. Når det gjelder instrukshjemmelen som er en del av gjeldende § 9 første ledd, har departementet etter en ny vurdering kommet til at denne bestemmelsen er overflødig. Departementet har instruksjons- og kontrollmyndighet over underordnede organer i kraft av å være overordnet forvaltningmyndighet. Dette er en kompetanse som ikke er betinget av særskilt lovfesting, og departementet foreslår derfor at denne delen av § 9 første ledd oppheves.

3.3 Oppheving av reguleringen av regionvegkontorer under fylkeskommunene mv. Ny bestemmelse om samfunnssikkerhet og beredskap, nasjonalt register for veidata og trafikkinformasjon for offentlig vei

3.3.1 Forslaget i høringsbrevet

Veglova § 10 gir i første ledd bestemmelser om organiseringen av Statens vegvesen i regioner, under ledelse av en regionvegsjef. § 10 andre ledd regulerer regionvegsjefens tilhørighet under Vegdirektoratet i riksveisaker og under fylkeskommunen i fylkesveisaker. § 10 tredje ledd gir Kongen myndighet til å fastsette hvordan regionvegkontoret skal være organisert mv.

I høringsbrevet vurderte departementet det som ikke lenger nødvendig å lovfeste regioninndelingen i § 10 første ledd når fylkesveiadministrasjonen skal overføres til fylkeskommunene. Departementet vurderte det som hensiktsmessig at forvaltningsnivåene i Statens vegvesen i stedet blir regulert i departementets instruks for Statens vegvesen, jf. omtalen i kapittel 3.2, eller eventuelt i forskrift til veglova dersom det er nødvendig. Departementet foreslo på denne bakgrunn at § 10 oppheves i sin nåværende form og erstattes med en ny bestemmelse som tydeliggjør ansvaret for samfunnssikkerhet og beredskap og ansvaret knyttet til Nasjonal vegdatabank og vegtrafikksentralene.

Til forslaget til ny § 10, viste departementet i høringsbrevet til omtalen i Prop. 1 S (2018–2019) og beslutningen om at Statens vegvesen på noen områder knyttet til sikkerhet og beredskap skal beholde et nasjonalt ansvar. Dette gjelder nasjonale oppgaver knyttet til samfunnssikkerhet og beredskap, nasjonalt register for veidata og trafikkinformasjon på offentlig vei. Det ble foreslått en lovbestemmelse som legger det nasjonale ansvaret til Statens vegvesen i ny § 10, sammen med en forskriftshjemmel som gir departementet myndighet til å gi nærmere bestemmelser om ansvaret og samarbeidsplikten for Statens vegvesen og fylkeskommunene.

Departementet ga i høringsbrevet nærmere utfyllende kommentarer til ansvaret som ble foreslått i ny § 10. Til det nasjonale ansvaret for samfunnssikkerhet og beredskap kommenterte departementet at bestemmelsen er foreslått ut fra Samferdselsdepartementets overordnede ansvar for samfunnssikkerhet og beredskap i veisektoren. Oppgavene som det i høringsbrevet ble lagt opp til skal ivaretas av Statens vegvesen som et nasjonalt ansvar regulert i ny § 10, er utførelsen av enkelte samfunnssikkerhets- og beredskapsoppgaver som ikke deles mellom staten og fylkeskommunene. Det ble angitt at dette blant gjelder utføring av kritiske og spesialiserte oppgaver knyttet til bruberedskap (inkludert bruk av statens reservebruer og mobile ferjekaier) og skredhåndtering. Videre vil det nasjonale ansvaret være å bistå med faglig ekspertise knyttet til felles beredskapsopplegg for riksvei og fylkesvei og sikkerhet på vei i forbindelse med fare for eller naturhendelser som skred og flom. Ressursene organisert innenfor Statens vegvesen ble i høringsbrevet angitt som tilgjengelige for fylkeskommunene etter behov.

I høringsbrevet ble det presisert at de felles ressursene organisert i Statens vegvesen ikke skal endre det selvstendige ansvaret fylkeskommunen har for samfunnssikkerhet og beredskap knyttet til fylkesveiene. Departementet viste til veimyndighetenes ansvar iht. veglova § 9 og at Statens vegvesen, fylkeskommunene og kommunene har et selvstendig ansvar for å ivareta samfunnssikkerhet og beredskap knyttet til de offentlige veiene. Dette ble nærmere angitt å innebære ansvar for bl.a. å ha en tilfredsstillende beredskapsorganisasjon, krise- og beredskapsplaner og forberedte tiltak for å ta vare på og beskytte kritisk infrastruktur. Ansvaret for samfunnssikkerhet og beredskap som staten har knyttet til riksvei og fylkeskommunen til fylkesvei følges i dag i stor grad opp av den felles veiadministrasjonen. Overføringen av veiadministrasjonen fra Statens vegvesen innebærer at det vesentligste av beredskapsfunksjonen i sams vegadministrasjon knyttet til fylkesvei, skal overføres til fylkeskommunene.

Til ansvaret for det nasjonale registeret for veidata og trafikkinformasjon for offentlig vei kommenterte departementet at Nasjonal vegdatabank (NVDB) og vegtrafikksentralene (VTS) står helt sentralt i arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap. Ved forvaltningsreformen i 2010 ble Statens vegvesens ansvar for NVDB og VTS som nasjonal løsning klarlagt på følgende måte i Ot.prp. nr. 68 (2008–2009):

Statens vegvesen bør etter Samferdselsdepartementets mening fortsatt ha ansvar for fellesoppgaver på tvers av vegklasser. Et eksempel på slike fellesoppgaver er de fem regionale vegtrafikksentralene som overvåker tunneler, styrer variable skilt og tar imot og formidler vegmeldinger m.m. Et annet eksempel på fellesoppgaver er den nasjonale vegdatabanken – NVDB.

Departementet vurderte i høringsbrevet at opphøret av felles veiadministrasjon fører til behov for å tydeliggjøre det felles ansvaret og samarbeidsplikten Statens vegvesen og fylkeskommunene har for å sikre Nasjonal vegdatabank og vegtrafikksentralene som nødvendige elementer i arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap og med trafikkstyring og informasjon til trafikantene. Departementet viste til at noe av dette allerede er regulert i forskrift 3.12.2010 nr. 1525 om innhenting, kvalitetssikring og formidling av data knyttet til offentlig vei, trafikken m.m. (vegdataforskriften), som regulerer innsamling og rapportering av veidata til vegtrafikksentralene og nasjonale registre.

Departementet uttalte i høringsbrevet at det vil vurdere nærmere om det er behov for avklaringer av ansvar og samarbeidsplikt ut over det som gjelder dataleveranser i forskriften, jf. forslaget til forskriftshjemmel i ny § 10. Departementet signaliserte at det vil se nærmere på behovet for en slik forskrift i arbeidet med endringer i forskrifter.

3.3.2 Merknader fra høringsinstansene

Ingen av høringsinstansene har gått imot opphevingen av gjeldende § 10 i veglova. Alle som har hatt merknader til ny § 10 er positive til det å regulere det nasjonale ansvaret for samfunnssikkerhet og beredskap og ansvaret for Nasjonal vegdatabank og vegtrafikksentralene i en egen bestemmelse.

Norges vassdrags- og energidirektorat uttaler at det er viktig at Statens vegvesens personell med ekspertise knyttet til skred, og særlig skredvarsling og tilhørende beredskap, fortsatt beholdes på et nasjonalt nivå og ikke flyttes til fylkesadministrasjonen. Dette gjelder uavhengig av om det er snakk om riksveier eller fylkesveier. Den nasjonale skredvarslingen er blitt en viktig del av Norges samfunnssikkerhet, der Norges vassdrags- og energidirektorat har ansvar for skredvarslingen i samarbeid med Statens vegvesen og Meteorologisk institutt. Statens vegvesens bidrag er viktig i dette arbeidet.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap støtter at Statens vegvesen skal ha et ansvar for fellesoppgaver på tvers av veiklasser og påpeker at samhandling mellom veieier/byggherre, entreprenør og vegtrafikksentralene er vesentlig for at trafikkavviklingen skal fungere og sikkerheten og framkommeligheten for trafikantene blir ivaretatt på en helhetlig måte. Dette er særlig viktig i beredskapssituasjoner. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap forutsetter at overføring av ansvar for fylkesveiadministrasjonen sikrer at hensynet til samfunnssikkerhet og beredskap ivaretas på en fortsatt god måte, slik at planlegging, veibygging og drift blir like sikkert som i dag. Dette betyr bl.a. at veimyndighetene må kunne opprettholde sitt ansvar for vei som kritisk samfunnsfunksjon.

Også Statens vegvesen er enig i at oppgaver knyttet til sikkerhet og beredskap, og ansvar for Nasjonal vegdatabank og vegtrafikksentralene, videreføres som nasjonale oppgaver organisert som en del av Statens vegvesen. Statens vegvesen er enig i forslaget slik det er formulert i lovbestemmelsen, og uttaler at det er naturlig å gi departementet hjemmel til å fastsette forskrifter til nærmere fastsettelse av dette ansvaret og samarbeidsplikten mellom partene. Statens vegvesen påpeker at Statens vegvesen og fylkeskommunene har et selvstendig ansvar for å ivareta samfunnssikkerhet og beredskap tilknyttet henholdsvis riksvei og fylkesvei. Det er vesentlig at den/de som har ansvaret i det daglige for et gitt område/fagfelt også bør ha det når uforutsette situasjoner oppstår. Ansvarsforholdene bør ikke være gjenstand for endring eller tolkning i det øyeblikket man står overfor en uønsket hendelse eller beredskapssituasjon.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og flere andre høringsinstanser savner en avklaring av det nærmere ansvaret til Statens vegvesen og fylkeskommunene i forslaget til ny § 10. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap uttaler at forslaget til lovbestemmelse viser til nasjonale oppgaver, og i kommentarene er dette knyttet til særskilte beredskapstiltak som reservebrumateriell og faglig ekspertise knyttet til sikkerhet på vei i forbindelse med fare eller naturhendelser som skred og flom. Direktoratet mener lovbestemmelsen også bør regulere Statens vegvesens og fylkeskommunenes selvstendige ansvar for samfunnssikkerhet og beredskap knyttet til riksveiene og fylkesveiene slik det ble beskrevet i høringsbrevet. Innen samfunnssikkerhet og beredskap er det spesielt viktig å ha tydelige ansvar- og forvaltningslinjer. I loven, eventuelt forskrift, bør det også bl.a. konkretiseres krav til samfunnssikkerhet og beredskap, herunder krav til oversikt over risiko og sårbarhet, forebyggende tiltak, beredskapsplaner og beredskapsorganisasjon og kontinuerlig oppdatering og utvikling av veimyndighetens beredskap. Nye Veier AS mener at forslaget til § 10 ikke tar høyde for at Nye Veier har et ansvar for samfunnssikkerhet og beredskap på de utbygde veistrekningene i selskapets portefølje som del av den trafikkmessige driften.

Også Vegtilsynet påpeker viktigheten av at ansvarsfordelingen mellom Statens vegvesens nasjonale ansvar og Statens vegvesens og fylkeskommunenes selvstendige ansvar er tydelig, for å unngå situasjoner der uklart ansvar fører til at tiltak ikke blir utført. Vegtilsynet og Rogaland fylkeskommune mener det er hensiktsmessig å gjøre slike avklaringer i en forskrift. Hedmark fylkeskommune ber om en utfyllende beskrivelse av Statens vegvesens nasjonale funksjon og etatens oppgaver med samfunnssikkerhet og beredskap på fylkesvei. Nordland fylkeskommune understreker at det haster med å få på plass ytterligere avklaringer, regelverk og rammer for overføringen av oppgaver, særlig i forhold til Statens vegvesens nasjonale oppgaver innen bruberedskap og skredhåndtering og forskrifter til veglova og vegtrafikkloven. Fellesnemnda for Viken fylkeskommune viser til vurderingene om tunnelberedskap i Statens vegvesens rapport Fra sams og samling og ber om at et nasjonalt ansvar for tunnelberedskap vurderes og avklares så snart som mulig. Nye Veier AS ber om en tydeliggjøring av Statens vegvesens nasjonale funksjon og etatens oppgaver innen samfunnssikkerhet og beredskap i forhold til de riksveistrekningen som omfattes av Nye Veier AS' portefølje. Troms fylkeskommune uttaler at det er viktig at de nasjonale beredskapsressursene knyttet til eksempelvis skred- og flomskader på vei har en regional og lokal tilstedeværelse som sikrer rask respons og håndtering av de ulike situasjonene som kan oppstå. Det er også viktig at man sikrer god koordinering mot øvrige regionale og lokale beredskapsressurser.

Flere av høringsinstansene har også uttalelser som knytter seg til Nasjonal vegdatabank og vegtrafikksentralene. Sogn og Fjordane fylkeskommune mener det er behov for å tydeliggjøre det felles ansvaret og samarbeidsplikten som Statens vegvesen og fylkeskommunene har for å sikre vegtrafikksentralene og Nasjonal vegdatabank som nødvendige elementer i arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap og med trafikkstyring og informasjon til trafikantene. Sogn og Fjordane fylkeskommune og Nye Veier AS ber om at leveranser til vegtrafikksentralene og Nasjonal vegdatabank blir tydeliggjort i forskrift. Opplysningsrådet for veitrafikken erfarer at Nasjonal vegdatabank ikke har data nok fra alle fylker og at alle dataene ikke er tilstrekkelig kvalitetssikret. Opplysningsrådet ønsker at lovverket skal sikre høyere kvalitet i alle deler av Nasjonal vegdatabank og at det også forskriftsfestes at veieier skal ha offentlig informasjon om kvaliteten på veinettet tilgjengelig for alle interesserte parter. Tekna understreker behovet for at man sikres en nasjonal samordning i bruken og forvaltningen av trafikkdata. Dette er viktig for å sikre effektivitet, kvalitet og sikkerhet i veiarbeidet, både på nasjonalt og regionalt nivå. Forbundet for Ledelse og Teknikk i Statens vegvesen uttaler at det vil være helt nødvendig med tydelige avtaler mellom Statens vegvesen og fylkeskommunene hva gjelder det felles ansvaret og samarbeidsplikten Statens vegvesen og fylkeskommunene har for å sikre vegtrafikksentralene og Nasjonal vegdatabank.

3.3.3 Departementets vurderinger

Departementet merker seg at ingen av høringsinstansene har gått imot opphevingen av gjeldende § 10 i veglova. Alle høringsinstansene som har uttalt seg om det har videre støttet at samfunnssikkerhet og beredskap og ansvaret for nasjonalt register for veidata og trafikkinformasjon for offentlig vei bør reguleres i en ny § 10.

Direktoratet for Samfunnssikkerhet og beredskap mener det er hensiktsmessig at veimyndighetenes selvstendige ansvar for samfunnssikkerhet og beredskap kommer klarere frem av lovbestemmelsen, i tillegg til bestemmelsen om det nasjonale ansvaret som skal utføres av Statens vegvesen. Departementet deler dette synspunktet, og mener det er hensiktsmessig med en klarere regulering av dette i ny § 10. I tillegg må etter departementets vurdering Nye Veier AS' ansvar for samfunnssikkerhet og beredskap knyttet til selskapets oppgaver reguleres, i tråd med uttalelsen fra selskapet. Etter departementets vurdering kan Statens vegvesens, Nye Veier AS', fylkeskommunenes og kommunenes selvstendige ansvar for samfunnssikkerhet og beredskap tas inn i et nytt første ledd første punktum i bestemmelsen. Statens vegvesens ansvar for nasjonale oppgaver kan som foreslått i høringen videreføres i et første ledd andre punktum.

Uttalelsene fra høringsinstansene gir et samlet uttrykk for at det er behov for å regulere de ulike delene av ansvaret for samfunnssikkerhet og beredskap, samarbeidsplikten innenfor dette ansvaret og leveransene til Nasjonal vegdatabank og vegtrafikksentralene i forskrift. Etter departementets vurdering har det kommet mange gode vurderinger knyttet til det nærmere behovet i høringen, og disse vil bli vurdert i forbindelse med arbeidet med forskrifter og endringer i gjeldende forskrifter, jf. omtalen i kapittel 8.2.

Ingen av høringsinstansene har kommentert forskriftshjemmelen som sådan. Etter departementets vurdering bør forskriftshjemmelen omfatte alle delene av vegstyresmaktenes og Nye Veier AS' selvstendige ansvar for samfunnssikkerhet og beredskap, Statens vegvesens nasjonale ansvar og samarbeidet mellom aktørene innenfor disse områdene. Med den foreslåtte forskriftshjemmelen åpnes det for at departementet kan utrede de nærmere behovene og foreslå en mest mulig helhetlig regulering.

3.4 Endringer i § 19

3.4.1 Forslaget i høringsbrevet

Veglova § 19 slår fast at staten skal bære utgiftene til den felles veiadministrasjonen i fylkene. Departementet la i høringsbrevet til grunn at opphøret av felles veiadministrasjon innebærer at staten ikke lenger skal bære utgifter til fylkesveiadministrasjonen. Som en følge av at Statens vegvesen ikke lenger skal utøve fylkesveioppgaver for fylkene, foreslo departementet at veglova § 19 oppheves i sin helhet.

3.4.2 Merknader fra høringsinstansene

Ingen av høringsinstansene har merknader til opphevingen av veglova § 19.

3.4.3 Departementets vurderinger

Departementet ser opphevingen av § 19 som en naturlig konsekvens av at staten ikke lenger skal utøve felles veiadministrasjon for riksveiene og fylkesveiene. Administrasjonen for riksveiene skal finansieres over Samferdselsdepartementets budsjett, og administrasjonen for fylkesveiene finansieres av de frie inntektene til fylkeskommunene, inkludert rammetilskuddet fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Finansieringen av riksveiene og fylkesveiene er nærmere regulert i veglova § 20, og det er etter departementets vurdering ikke lenger behov for bestemmelsen som fremgår av § 19. Departementet viser for øvrig til den nærmere omtalen av økonomiske og administrative konsekvenser i kapittel 8.

3.5 Endringer i vedtaksmyndighet etter veglova

3.5.1 Forslaget i høringsbrevet

I veglova kapittel V og VI er vedtaksmyndigheten for ulike forhold gjennomgående lagt til Statens vegvesens regionvegkontorer i førsteinstans både for riksvei og fylkesvei. Departementet vurderte det i høringsbrevet som nødvendig med endringer i disse bestemmelsene, slik at vedtaksmyndigheten for fylkesveiene blir lagt til fylkeskommunen. Dette gjelder hovedsakelig vedtak knyttet til byggegrenser, avkjørselsregulering, reklame, legging av ledninger i vei, vegetasjon langs vei, gjerdehold, ferister og eiendomsinngrep.

Når det gjelder bestemmelsene som regulerer myndighet for riksveiene anså departementet det som hensiktsmessig at myndighetsbetegnelsen «regionvegkontoret» endres til «Statens vegvesen» i disse bestemmelsene, jf. omtalen i kapittel 3.2 om behovet for større fleksibilitet i organiseringen av Statens vegvesen.

Departementet vurderte i høringsbrevet også særskilt om det var behov for endring i bestemmelser som legger myndighet til «vegstyremakta». Som eksempel ble § 50 nevnt. Myndigheten iht. denne typen bestemmelser er i dag løst slik at departementet og fylkeskommunene har gitt regionvegkontoret fullmakt til å fatte vedtak om ekspropriasjon på henholdsvis riks- og fylkesvei. Departementet vurderte at det ikke var behov for endringer i bestemmelser som benytter begrepet «vegstyremakta», og det ble lagt opp til at myndigheten iht. denne typen bestemmelser blir regulert i fullmaktene for den enkelte bestemmelse dette gjelder.

3.5.2 Merknader fra høringsinstansene

Hedmark fylkeskommune støtter forslaget om at regionvegkontoret ikke lenger skal ha hjemmel til å fatte vedtak etter veglova som gjelder fylkesveiene. Rogaland fylkeskommune vurderer forslaget til endringer som dekkende for at vedtaksmyndigheten for fylkesveiene blir lagt til fylkeskommunene. Vegtilsynets merknad omtalt i kapittel 3.2.2 om bruken av «vegstyremakt» i veglova, gjelder også endringene i veglova kapittel V og VI. De øvrige høringsinstansene har ikke merknader til endringene.

3.5.3 Departementets vurderinger

Departementet konstaterer at bare et fåtall av høringsinstansene har kommentert endringene i veglova kapittel V og VI eksplisitt. Departementet vurderer endringene i veglova kapittel V og VI som en naturlig konsekvens av at fylkeskommunene skal overta veiadministrasjonen for fylkesveiene og legger til grunn at endringene som ble foreslått i høringen skal tas inn i det endelige lovforslaget.

I en endelig gjennomgang av bestemmelsene i veglova kapittel V og VI, har departementet funnet at flere av bestemmelsene med fordel kan forenkles, slik at begrepet «vegstyremakt» i større grad benyttes som koblingsord der loven legger ulik type vedtaksmyndighet til de tre nivåene vegstyremakter. Dette vil redusere den totale mengden lovtekst, uten å gå på bekostning av meningsinnholdet. Vegtilsynets merknad er vurdert av departementet i kapittel 3.2.3, og departementet legger ellers ikke opp til endringer i bruken av begrepet «vegstyremakt» i veglova kapittel V eller VI.