9 Merknader til de enkelte bestemmelsene

9.1 Merknader til endringene i veglova

Til § 9

Endringene i § 9 er i hovedsak knyttet til endring av hvordan Statens vegvesen omtales i veglova og endringer i første og andre ledd om bestemmelser som gjelder delegasjon.

Statens vegvesens oppgaver og myndighet i veglova har i stor grad fram til nå vært lagt direkte til Statens vegvesens regionvegkontorer og Vegdirektoratet. I § 9 første ledd og i de øvrige bestemmelsene i veglova gjøres det endringer der man går bort fra å regulere oppgaver og myndighet direkte lagt til regionvegkontorene og over til å legge oppgavene og myndigheten over riksveiene til etaten Statens vegvesen. Endringen til å benytte etatsnavnet Statens vegvesen i § 9 og de øvrige bestemmelsene i veglova er knyttet til overføringen av fylkesveiadministrasjonen fra Statens vegvesen til fylkeskommunene og den pågående omorganiseringen av Statens vegvesen. Når fylkesveiadministrasjonen blir overført fra Statens vegvesen til fylkeskommunene, og styringslinjene fra fylkeskommunene til Statens vegvesen bortfaller, er det ikke lenger nødvendig å lovregulere regionvegkontorene som en del av dette. Hensynet til fleksibilitet for endringer tilsier også etter departementets vurdering at det ikke bør være for sterke bindinger om organiseringen av Statens vegvesen i lovverket.

I § 9 første ledd første punktum legges myndigheten som vegstyresmakt for riksveiene til Statens vegvesen med et Vegdirektorat, under ledelsen av en vegdirektør. Riksveimyndigheten legges med dette til etaten Statens vegvesen. Departementet ser det som formålstjenlig at Vegdirektoratet fortsatt er omtalt i § 9 første ledd første punktum, og derfor er «med eit Vegdirektorat» tatt inn. På denne måten er det øverste forvaltningsnivået i Statens vegvesen fortsatt er synlig i loven. «Under leiing av ein vegdirektør», beholdes i bestemmelsen.

I § 9 første ledd første punktum gjøres det ytterligere en endring av styresmaktbegrepet. Før endringen har styresmakten over riksveiene vært omtalt som «sentralstyremakt». Styresmakten for de fylkeskommunale og kommunale veiene er omtalt som «vegstyremakt», jf. veglova § 9 andre og tredje ledd. Departementet ser det som hensiktsmessig at styresmakten for riksveiene, fylkesveiene og de kommunale veiene benytter den samme betegnelsen, dvs. «vegstyremakt».

Endringene i første ledd første punktum er ikke ment å innebære noen materiell endring av ansvaret for riksveiene i Statens vegvesen og Vegdirektoratet i dag.

I § 9 første ledd andre punktum endres hjemmelen lagt til Kongen til å fastsette nærmere bestemmelser om hvordan Statens vegvesen skal være organisert til departementet. Kongens myndighet har før endringen vært delegert til Samferdselsdepartementet i lang tid gjennom Kronprinsreg.res. 27. mai 2005 nr. 472. Myndighet av denne typen lagt direkte til fagdepartementet er i tråd med andre sammenlignbare områder. Instrukshjemmelen som er en del av gjeldende § 9 første ledd oppheves. Departementet har instruksjons- og kontrollmyndighet over underordnede organer i kraft av å være overordnet forvaltningmyndighet. Dette er en kompetanse som ikke er betinget av særskilt lovfesting.

Veglova § 9 første ledd fjerde og femte punktum og § 9 andre ledd andre, tredje og fjerde punktum gir vegstyresmaktene over riksvei og fylkesvei adgang til å delegere myndighet til hverandre og til kommunen, jf. § 9 tredje ledd. Endringene i bestemmelsene innebærer visse forenklinger samtidig som at myndighet som tidligere er lagt til regionvegkontoret nå legges til Statens vegvesen for riksveiene og til fylkeskommunen for fylkesveiene. I § 9 første ledd slås bestemmelsene i fjerde og femte punktum sammen til et nytt fjerde punktum, som gir Statens vegvesen, etter nærmere bestemmelser fastsatt av departementet, myndighet til å delegere styresmakt til fylkeskommunen og kommunen. I andre ledd slås andre, tredje og fjerde punktum sammen til et nytt andre punktum, som gir fylkeskommunen myndighet til å delegere styresmakt til Statens vegvesen og kommunen. Nytt første ledd fjerde punktum er ment å ivareta behovet for delegasjon fra Statens vegvesen til fylkeskommunene og kommunene, mens nytt andre ledd andre punktum opprettholder en vid adgang for fylkeskommunen å delegere styresmakt til Statens vegvesen og kommunen.

Til § 10

Den gjeldende bestemmelsen i § 10 oppheves som en del av endringen av fylkesveiadministrasjonen og erstattes med en ny bestemmelse om ansvaret for samfunnssikkerhet og beredskap og det nasjonale ansvaret for register for veidata og trafikkinformasjon for offentlig vei.

I § 10 første ledd første punktum er det tatt inn en bestemmelse som slår fast at Statens vegvesen, et statlig utbyggingsselskap for vei med oppgaver i medhold av § 9 første ledd, fylkeskommunen og kommunen har et selvstendig ansvar for samfunnssikkerhet og beredskap for henholdsvis riksvei, fylkesvei og kommunal vei. Bestemmelsen er tatt inn på bakgrunn av uttalelser i høringen av lovforslaget og har som formål å tydeliggjøre vegstyresmaktenes og det statlige utbyggingsselskapet som har oppgaver på riksveinettet (Nye Veier AS) ansvar for samfunnssikkerhet og beredskap for de offentlige veiene etter veglova. Ansvaret er en presisering av ansvaret som vegstyresmakt iht. veglova § 9 og oppgavene lagt til Nye Veier AS, jf. § 9 første ledd tredje punktum. I dette ansvaret ligger blant annet å ha ansvar for å ha en tilfredsstillende beredskapsorganisasjon, krise- og beredskapsplaner og forberedte tiltak for å ta vare på og beskytte kritisk infrastruktur.

I § 10 første ledd andre punktum er det gitt en bestemmelse som sier at Statens vegvesen har ansvar for nasjonale oppgaver knyttet til samfunnssikkerhet og beredskap, nasjonalt register for veidata og trafikkinformasjon for offentlig vei. Det nasjonale ansvaret for oppgaver knyttet til samfunnssikkerhet og beredskap er besluttet beholdt som en del av Statens vegvesen innenfor enkelte oppgaver som er ansett ikke kan deles mellom staten og fylkeskommunene, se nærmere Prop. 1 S (2018–2019) Generell del, under omtalen av «Regionreformen». Bakgrunnen for dette er knyttet til samfunnets behov for et sikkert, framkommelig og mest mulig velfungerende veisystem.

Oppgavene som det legges opp til skal ivaretas av Statens vegvesen som et nasjonalt ansvar gjelder blant annet utføring av kritiske og spesialiserte oppgaver knyttet til bruberedskap (inkludert bruk av statens reservebruer og mobile ferjekaier) og skredhåndtering. Staten tar med dette et ansvar for å stille med sentrale ressurser til felles beredskapsopplegg for riks- og fylkesveiene, med ressurser organisert innenfor Statens vegvesen. Ressursene dette gjelder er særlig reservebrumateriell, mobile ferjekaier og annet beredskapsutstyr. Dette vil være tilgjengelig for fylkeskommunene etter behov. At Statens vegvesen stiller med felles ressurser endrer likevel ikke det selvstendige ansvaret fylkeskommunen har for samfunnssikkerhet og beredskap knyttet til fylkesveiene, jf. § 10 første ledd første punktum.

De to øvrige delene som er regulert som et fortsatt nasjonalt ansvar i § 10 første ledd andre punktum er nasjonalt register for veidata og trafikkinformasjon for offentlig vei. Dette er Nasjonal vegdatabank (NVDB) og vegtrafikksentralene (VTS). Nasjonal vegdatabank er en database med informasjon om statlige, fylkeskommunale, kommunale og private veier. Databasen brukes aktivt i forvaltningen av Norges veier, og inneholder blant annet informasjon om veinettet (inkludert informasjon om geometri og topologi), som danner grunnlaget for kartløsninger og ruteberegnere på internett, oversikt over utstyr og drenering langs veien, ulykker og trafikkmengder (ÅDT) og grunnlagsdata for bruk i støyberegninger og trafikkmodeller. Vegtrafikksentralene er Statens vegvesens fem vegtrafikksentraler som overvåker, styrer og informerer om trafikken i regionene under dagens organisering, herunder overvåker tunneler, styrer variable skilt og tar imot og formidler veimeldinger m.m. Både Nasjonal vegdatabank og vegtrafikksentralene står helt sentralt i det nasjonale arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap som er besluttet skal ivaretas av Statens vegvesen. Noe av ansvaret på disse områdene er i dag regulert i forskrift 3.12.2010 nr. 1525 om innhenting, kvalitetssikring og formidling av data knyttet til offentlig vei, trafikken m.m. (vegdataforskriften), som regulerer innsamling og rapportering av veidata til vegtrafikksentralene og nasjonale registre.

I § 10 andre ledd gis departementet hjemmel til å fastsette nærmere bestemmelser om ansvaret og samarbeidsplikten etter første ledd i forskrift. Forskriftshjemmelen gjelder alle delene av ansvaret for samfunnssikkerhet og beredskap etter første ledd og samarbeidsplikten knyttet til dette, og dessuten det nasjonale ansvaret som er lagt til Statens vegvesen.

Til § 19

Som følge av at Statens vegvesen ikke lenger skal ha ansvar for å utgjøre felles veiadministrasjon for staten (riksveiene) og fylkeskommunene (fylkesveiene), oppheves bestemmelsen om statens ansvar for kostnader knyttet til dette.

Til kapittel V og VI

I kapittel V og VI er vedtaksmyndigheten for ulike forhold i gjeldende lov gjennomgående lagt til Statens vegvesens regionvegkontorer i førsteinstans både for riksvei og fylkesvei.

Som en følge av overføringen av fylkesveiadministrasjonen gjøres det endringer i disse bestemmelsene, slik at vedtaksmyndigheten på fylkesvei blir lagt til fylkeskommunen. Dette gjelder §§ 30, 31, 32, 33, 34, 36, 37, 40, 41, 42, 43, 48 og 51, som gir hjemler til å fatte vedtak knyttet til byggegrenser, avkjørselsregulering, reklame, legging av ledninger i vei, vegetasjon langs vei, gjerdehold, ferister og iverksetting av eiendomsinngrep mv. I endringene av bestemmelsene legges vedtaksmyndigheten i kapittelet gjennomgående til vegstyremakta i tilknytning til vedtakshjemmelen der det er lovteknisk hensiktsmessig. Bestemmelser som regulerer vedtaksmyndighet i §§ 30 tredje ledd, 31 femte ledd, 32 andre ledd, 34 andre ledd, 36 andre ledd, 37 andre ledd, 41 andre ledd, 42 andre ledd og 51 andre ledd oppheves. I §§ 33 femte ledd, 43 fjerde ledd og 48 sjette ledd reguleres myndigheten til å fatte flere typer vedtak i hver av samlebestemmelsene. Her endres reguleringen av vedtaksmyndighet uten oppheving. Tilsvarende endres vedtaksbestemmelsene i § 40 andre og tredje ledd uten oppheving. Hvilken myndighet som er vegstyresmakt er nærmere regulert i lovens § 9. Det er i tråd med dette ikke gjort endringer i gjeldende bestemmelser der myndighet er lagt til vegstyremakta, jf. eksempelvis § 50, mv.

Avgjørelsene iht. de ulike bestemmelsene skal fattes iht. forvaltningslovens bestemmelser, jf. veglova § 11. Dette innebærer at klage over slike vedtak avgjøres av Vegdirektoratet for riksveier og fylkeskommunen for fylkesveier, med unntak i avkjørselsaker, hvor fylkesmannen er klageinstans for riksveier. De fylkeskommunale organene er regulert av kommuneloven.

Til §§ 50 og 62

Samtidig med endringen i delegasjonshjemmelen i § 9 første ledd andre punktum, gjennomføres det endringer i de øvrige forskriftshjemlene i veglova der tilsvarende myndighet lagt til Kongen. Dette er i § 50 fjerde ledd og § 62 første ledd. Forskriftshjemlene her legges direkte til departementet, slik at forskriftshjemlene i loven blir enhetlige og i tråd med nyere lovgivningsteknikk. Endringen i § 50 vil innebære at delegert myndighet iht. forskrift 27.8.2004 nr. 1219 må oppheves. I § 62 første ledd gjøres det i tillegg en språklig endring av ordet «føreskrifter» til «forskrifter».

Til § 58

Lovdata har gjort departementet oppmerksom på at henvisingen i veglova § 58 andre ledd til beitelova er gitt uten å angi lovens nummer. I § 58 rettes dette opp til at «nr. 12» tilføyes i henvisningen til beitelova, i tillegg til enkelte andre lovtekniske endringer. Endringene er begrenset til å være lovtekniske opprettinger, som ikke er ment å endre det materielle innholdet i bestemmelsen.

9.2 Merknader til endringene i matrikkellova § 22

Endringen i matrikkellova § 22 sjuende ledd fastsetter at departementet, i tillegg til å kunne fastsette forskrift, kan fatte enkeltvedtak eller avgjørelse om føring av matrikkelen og organ som kan utføre matrikkelføringsoppgaver slik det for øvrig fremgår av bestemmelsen.

Den nye unntaksregelen vil gjøre det enklere å endre matrikkelenheter for offentlige veier i tilfeller hvor endringen bare er en følge av administrative endringer. Et eksempel på slike administrative endringer er endring i veiadministrasjonen. Dette er aktuelt for overføringen av fylkesveiadministrasjonen fra Statens vegvesen til fylkeskommunene, men vil også være aktuelt i tilknytning til Nye Veier AS' portefølje, hvor Statens vegvesen skal registreres som aktuell eier (AE) og Nye Veier AS som kontaktinstans (KE), og eventuelt andre lignende endringer. Et annet eksempel er ved omklassifisering av vei, noe som forekommer ofte ved bygging av ny vei, og i noen andre sammenhenger hvor funksjonen til eksisterende vei endres.

9.3 Merknader til endringene i plan- og bygningsloven § 20-5

Endringen i plan- og bygningsloven § 20-5 tredje ledd første punktum fastsetter at tillatelse for tiltak som nevnt i § 20-1 første ledd bokstav m ikke er nødvendig når eksisterende matrikkelenhet registrert som offentlig vei skal deles, som en del av beslutning om at ansvaret for administrasjonen av offentlige veier skal endres mellom staten, statlig utbyggingsselskap som er gitt oppgaver eller myndighet iht. veglova § 9 første ledd og § 20 første ledd, fylkeskommunen eller kommunen.

Endringen er tatt inn for at delingen av matrikkelenheter mellom riksveier, fylkesveier og kommunale veier kan foretas så effektivt som mulig når administrasjonen av offentlige veier skal endres mellom staten, selskapet som er tildelt myndighet iht. veglova, fylkeskommunen eller kommunen.

9.4 Merknader til endringene i vegtrafikkloven

Til § 4

Bestemmelsen gir bl.a. departementet hjemmel til å fastsette særlige trafikkbestemmelser for en kommune eller del av en kommune, og til å delegere slik myndighet til regionvegkontoret, kommunen eller lokal politimyndighet. I andre ledd, andre punktum erstattes myndighetsbetegnelsen «regionvegkontoret» med «Statens vegvesen»

Til § 6

Bestemmelsen omhandler fartsregler, herunder fartsgrense i tettbebygd strøk, og gir departementet hjemmel til å delegere avgjørelsen av om et område skal regnes som tettbebygd strøk til regionvegkontoret, politiet eller kommunen og fastsette grensene for dette. I andre ledd erstattes myndighetsbetegnelsen «regionvegkontoret» med «Statens vegvesen».

Til § 7

Bestemmelsen omhandler myndighet til å gi særlige forbud mot trafikk, herunder hjemmel til å treffe midlertidig vedtak om forbud mot all trafikk eller annen regulering av trafikk på nærmere vilkår. I andre ledd erstattes myndighetsbetegnelsen «regionvegkontoret» med «Statens vegvesen».

Bestemmelsen omhandler videre myndighet til å bestemme at transport av visse typer farlig gods kun skal være tillatt på visse veier, til visse tider eller på andre særlige vilkår.​ Endringen i tredje ledd er en omformulering av gjeldende bestemmelse. Omformuleringen skal ikke berøre muligheten til å fastsette unntaksregler.

Til § 7 b

Bestemmelsen omhandler sykkelritt. Første ledd og andre ledd: myndighetsbetegnelsen «regionvegkontoret» erstattes med «Statens vegvesen». Fjerde ledd er en omformulering av gjeldende fjerde ledd som ikke innebærer materielle endringer. Bestemmelsen slår fast at departementet i forskrift kan gi regler gjennomføring av sykkelritt som nevnt i første ledd, herunder om skiltplan og plan for trafikkregulering og om myndigheten etter første og andre ledd. I femte ledd første punktum erstattes myndighetsbenevnelsen «regionvegkontoret» med «Statens vegvesen».

Til § 10

Bestemmelsen gir hjemmel for trafikkontroll for politiet og personell fra regionvegkontoret. Myndighetsbetegnelsen «regionvegkontoret» erstattes med «Statens vegvesen» i første punktum. Begrepet «kontrollpersonell» er strøket av hensyn til sammenheng i regelverket. Endringen skal ikke endre kvalifikasjonene til det personell som utfører kontroll på veg.

Til § 11

Bestemmelsen omhandler unntak for utrykningskjøretøy m.m. hva gjelder adgangen til å fravike det som er fastsatt i eller i medhold av lovens §§ 4, 5, 6, 7, 8 og 9. I andre punktum erstattes myndighetsbetegnelsen «regionvegkontoret» med «Statens vegvesen».

Til § 19

Bestemmelsen omhandler kjøretøykontroll, herunder plikten til å fremstille kjøretøy for kontroll når politiet eller regionvegkontoret krever det. I første ledd, første punktum erstattes myndighetsbetegnelsen «regionvegkontoret» med «Statens vegvesen».

Til § 19 c

Bestemmelsen omhandler myndighet til kontroll av motorvogner, tilhengere og godkjenningspliktig utstyr i virksomheter der dette selges, herunder hjemmel for å fastsette nærmere bestemmelser om slik kontroll. Myndighetsbetegnelsen «regionvegkontoret» erstattes med «Statens vegvesen».

Til § 36

Bestemmelsen omhandler forbud mot bruk av kjøretøy, inndragning av kjennemerke og vognkort og pålegg om hvile​. Myndighetsbetegnelsen «regionvegkontoret» i nr. 1, 3 og 9 erstattes med «Statens vegvesen».

Til § 37

Bestemmelsen omhandler kompetanse til fjerning og forvaring av kjøretøy m.m.

Myndighetsbetegnelsen «regionvegkontoret» i tredje, femte og åttende ledd, erstattes med «Statens vegvesen».

Til § 39

Bestemmelsen omhandler klage og omgjøring m.m. Endringen i andre ledd nytt tredje punktum er en ren språklig omformulering og innebærer ingen endring av klageadgangen etter § 36 nr. 1 og § 36 nr. 2 bokstav a og b.

9.5 Merknader til endringene i yrkestransportloven § 37 h

I yrkestransportloven omtales «regionvegkontoret» i § 37 h første ledd tredje og fjerde punktum. Myndighetsbetegnelsen «regionvegkontoret» endres til «Statens vegvesen» i bestemmelsen. Samtidig slås første ledd tredje og fjerde punktum sammen til et nytt første ledd tredje punktum. Bestemmelsen sier at der klagen gjelder krav til førlighet som er avgjort av Statens vegvesen, skal politiet bygge på den endelige avgjørelsen. Sammenslåingen er en lovteknisk forenkling som ikke er ment å endre det materielle innholdet i vedtaksmyndigheten. Bestemmelsen vil med denne utformingen ikke si eksplisitt hvilket organ i Statens vegvesen som er klageinstans, men vil bygge på bestemmelsene om Statens vegvesen i veglova § 9 og vegtrafikklovens bestemmelser om klagebehandling for førerkort.

9.6 Merknader til endringene i skatteforvaltningsloven § 10-8 (3)

I skatteforvaltningsloven § 10-8 (3) endres myndighetsbetegnelsen «regionvegkontoret» til «Statens vegvesen», parallelt med endringene i veglova og de andre lovene der «regionvegkontoret er regulert, jf. merknadene til veglova § 9.

9.7 Merknader til overgangsbestemmelsene om overføring av fylkesveiadministrasjon fra Statens vegvesen til fylkeskommunene

Generelle merknader

Gjennom endringene i veglova §§ 9, 10 og 19 oppheves ordningen med sams vegadministrasjon for riksveiene og fylkesveiene. Fylkesveiadministrasjonen overføres fra Statens vegvesen til fylkeskommunene. Dette utløser behov for bestemmelser som reguleres i egne overgangsbestemmelser i endringsloven, jf. endringsloven del VII. Formålet med bestemmelsene er å regulere rettigheter, forpliktelser og andre spørsmål som oppstår som følge av at Statens vegvesen fra loven trer i kraft ikke lenger skal utføre oppgaver for fylkeskommunene på fylkesveinettet som en del av den tidligere felles veiadministrasjonen (sams vegadministrasjon) iht. veglova.

Til nr. 2

Som presisert i Prop. 1 S (2018–2019) krever overføringen av fylkesveiadministrasjonen fra Statens vegvesen til fylkeskommunene at fylkeskommunene tilføres veifaglig kompetanse. Det er antatt at enkelte grupper ansatte i Statens vegvesen vil falle inn under reglene om virksomhetsoverdragelse i arbeidsmiljøloven kapittel 16 og håndteres i henhold til disse bestemmelsene. Statens vegvesen har i rapporten «Fra sams og samling – Konsekvenser ved overføring av fylkesvegadministrasjon fra Statens vegvesen til fylkeskommunene fra 1.1.2020, og vurderinger av alternativer» lagt til grunn at dette kan være tilfelle for noen ansatte knyttet til prosjekter på fylkesvei. Hvilke grupper og ansatte det gjelder håndteres i Statens vegvesen etter gjeldende regler og kommenteres ikke nærmere her.

Regjeringen har gjennom Prop. 1 S (2018–2019) lagt til grunn at overføringen av de ansatte i Statens vegvesen som ikke er direkte omfattet av reglene om virksomhetsoverdragelse skal søkes løst gjennom dialog og avtale mellom staten og fylkeskommunene. Dette er tatt inn i nr. 2 første ledd. Bestemmelsen legger rammene for overføring av ansatte fra Statens vegvesen til fylkeskommunene for denne delen av regionreformen.

Avtalene skal ta utgangspunkt i fylkeskommunenes behov og hensynet til de ansatte det gjelder, jf. bokstav a). Bestemmelsen er utformet både av hensyn til at fylkeskommunene på den ene siden skal ha frihet i sin oppgaveløsning og bemanning og at hensynet til de ansatte som har utført fylkesveioppgaver og er berørt av overføringen skal ivaretas i omorganiseringen. Overføringen av fylkesveiadministrasjonen fra Statens vegvesen til fylkeskommunene berører et høyt antall ansatte. Staten har som arbeidsgiver ansvar for å sikre at de ansatte som er aktuelle for stillinger i fylkeskommunene likebehandles i overføringsprosessen. I henhold til føringene som ligger inne i lovbestemmelsen, skal både fylkeskommunenes behov og hensynet til de ansatte ivaretas i avtalene som inngås. Dette vil måtte vurderes konkret i avtalen mellom staten og den enkelte fylkeskommune og opp mot de øvrige avtalene med fylkeskommunene.

Et av formålene med å lovregulere den avtalebaserte overføringen av ansatte er også å sikre at avtalene ikke hindres av reglene om offentlig kunngjøring av stilling og kvalifikasjonsprinsippet, som i utgangspunktet gjelder for ansettelse i alle offentlige stillinger jf. omtalen i kapittel 6.2.1. For at det skal være klart at fylkeskommunene kan avtale å overta ansatte fra Statens vegvesen i denne reformen, er dette presisert i bokstav b). Dette innebærer at de ansatte i Statens vegvesen gis en lovfestet fortrinnsrett til stillinger i fylkeskommunene, basert på fylkeskommunenes behov og hensynet til de ansatte.

For å sikre mest mulig forutsigbarhet og likebehandling av alle de ansatte fra Statens vegvesen som etter oppgaveoverføringen blir ansatt i en fylkeskommune, er det i bokstav c) og d) tatt inn egne bestemmelser om rettighetene til de ansatte fra Statens vegvesen som går over til en fylkeskommune iht. nr. 2 første ledd. I følge bokstav c) skal arbeidstakere som ansettes etter bestemmelsene i første ledd beholde sin årslønn og ansiennitet fra Statens vegvesen. Fylkeskommunene plikter for øvrig å håndtere ansatte fra Statens vegvesen på samme måte og med samme rettigheter som øvrige ansatte i fylkeskommunen, herunder også det som gjelder ved sammenslåing av fylkeskommuner, jf. bokstav d). Bestemmelsene har som formål å sikre at de ansatte den regulerer beholder sine grunnleggende posisjoner (lønn og ansiennitet) fra tidligere arbeidsgiver til ny arbeidsgiver. Med lønn menes årslønn, opptjente rettigheter til feriepenger og ferietid, ettersom dette er inkludert i årsverkkostnadene på 1 060 000 kroner per ansatt, slik det legges til grunn i budsjettoverføringen knyttet til stillingene. Lovreguleringen har også som formål å sikre at de ansatte gis like individuelle rettigheter hos ny arbeidsgiver som de øvrige ansatte har, inkludert ansatte som overføres til nye fylkeskommuner ved sammenslåing av fylkeskommuner. Dette kan være rettigheter som vern mot oppsigelse i en periode etter sammenslåingen, ordninger som godtgjørelse for pendling, osv. Fylkeskommunene vil i henhold til bestemmelsen ikke bli forpliktet etter statens tariffavtale som sådan. Det er på denne måten et formål med bestemmelsen at gruppen av ansatte som fylkeskommunene ansetter fra staten skal være mest mulig håndterbar for ny arbeidsgiver, både formelt og i praksis. Ved at lovbestemmelsene mest mulig positivt angir de ansattes rettigheter og sier at ansatte skal likebehandles, vil reguleringen også i stor grad kunne motvirke uklarheter om innholdet i og omfanget av individuelle rettigheter hos enkeltansatte og derved også etterfølgende tvister mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.

I bokstav e) er det gitt en forskriftshjemmel som gir Kongen i statsråd myndighet til å regulere overføringen av ansatte fra staten til fylkeskommunene i forskrift der det ikke oppnås enighet gjennom avtale. Forskriftshjemmelen åpner for å regulere alle bestemmelser som er nødvendig for gjennomføre overføring av ansatte fra staten til fylkeskommunene. Dette vil her være bestemmelser om hvor mange ansatte en fylkeskommune skal ta over, hvordan utvelgelsen av ansatte skal foretas, bestemmelser om de ansattes rettigheter i forbindelse med overføringen og eventuelt reguleringen av andre bestemmelser som viser seg nødvendige for å få gjennomført overføringen av fylkesveiadministrasjonen. Forskriftshjemmelen åpner for at Kongen i statsråd kan fastsette forskrift som bare gjelder noen av fylkeskommunene, dersom det i dialogen iht. første ledd viser seg at staten ikke kan oppnå avtale med alle fylkeskommunene. Hvorvidt en slik løsning er mulig og hensiktsmessig må eventuelt vurderes konkret, dersom det blir nødvendig.

Til nr. 3

Bakgrunnen for bestemmelsene i nr. 3 er at fylkeskommunene alltid har vært riktig part, byggherre og tiltakshaver i saker som Statens vegvesen har utført gjennom sams vegadministrasjon for fylkeskommunen, i samsvar med fylkeskommunenes ansvar for fylkesveiene etter veglova § 9 andre ledd, jf. § 20. Sams vegadministrasjon har vært byggherrens representant slik det framkommer i dagens byggherreforskrift § 16. Statens vegvesen har gjennom sams vegadministrasjonen fortløpende inngått, og vil fram til lovens ikrafttredelse inngå en rekke avtaler på vegne av fylkeskommunene knyttet til planlegging, erverv av eiendom, bygging, drift, vedlikehold, mm. Mange av avtalene er flerårige. Avtalene er inngått og følges opp av sams vegadministrasjon for fylkeskommunen. Ytelsene i avtalene gjelder i noen tilfeller bare fylkesvei eller ytelsen gjelder både fylkesvei og riksvei. Felles avtaler for riks- og fylkesvei kan for eksempel være drifts- og vedlikeholdsavtaler og rammeavtaler for planlegging og prosjektering. Separate avtaler for fylkesvei kan eksempelvis være avtaler med entreprenører om bygging av fylkesveianlegg.

Ordningen med sams vegadministrasjon har vært lovregulert i 125 år. Med en så lang historie vil det kunne være tredjeparter som kan hevde og legge fram dokumentasjon om at riktig kontraktspart, byggherre eller tiltakshaver er staten, selv om saken gjelder fylkesvei. Dette gjelder særlig noen tilfeller fra tiden før 2010, der det i avtaler og andre dokumenter kan fremstå som at det er Statens vegvesen som er part. For å ta bort tvil om hvem som er riktig part når det gjelder fylkesvei, særlig i eldre saker, er det gitt en egen bestemmelse som slår fast at det er fylkeskommunen som skal ha rettighetene og forpliktelsene Statens vegvesen har etablert på vegne av fylkeskommunen gjennom sams vegadministrasjon. Det slås også fast at i tilfeller der Statens vegvesen er den reelle kontraktsparten, kan rettighetene og forpliktelsene etter slike avtaler overføres til fylkeskommunen så langt de gjelder fylkeskommunens ansvar for fylkesveiene etter lovens ikrafttredelse. Dette er for at det ikke kan utelukkes at det i noen tilfeller kan være behov for et ekte debitorskifte. Som en del av dette slås det fast at rettigheter og forpliktelser iht. slike avtaler ikke kan gjøres gjeldende overfor Statens vegvesen. Dette skal sikre at både rettigheter og plikter og forholdet til tredjeparter er endelig fastsatt ved lovens ikrafttredelse.

I bokstav a) reguleres deling av felles avtaler som omfatter ytelser på både riksvei og fylkesvei i en statlig avtale og en eller flere fylkeskommunale avtaler. Det er bare staten og fylkeskommunene som har rett til å kreve deling. Avtalemotparten gis etter bestemmelsen ikke adgang til å kreve deling.

Med det store antallet avtaler som det er forutsatt at fylkeskommunen med egen veiadministrasjon skal følge opp fra ikrafttredelsen, vil det kunne oppstå situasjoner der det i praksis må forventes behov for noe oppfølging fra Statens vegvesen etter overføringstidspunktet. Derfor er det i bokstav b) tatt inn en bestemmelse om at Statens vegvesen kan følge opp avtaler på fylkesvei, dersom fylkeskommunen skriftlig ber om det. Bestemmelsen er tatt inn for å gi rom for at inngåtte avtaler kan følges opp på en hensiktsmessig måte i en overgangsperiode. Statens vegvesens kostnader til slikt arbeid skal i utgangspunktet dekkes av fylkeskommunen, jf. veglova § 20 første ledd.

I bokstav c) gis det en bestemmelse om at fordringshavere og andre rettighetshavere ikke kan nekte at forpliktelser som staten har tatt i saker om fylkesvei tilhører fylkeskommunen alene, selv om det skulle fremstå som at det er staten som har handlet på vegne av seg selv. I henhold til bestemmelsen kan rettighetshavere iht. kontrakt heller ikke motsette seg at avtaler som de har med staten og fylkeskommunen (felles avtaler) deles i en statlig del og en eller flere fylkeskommunale deler, og heller ikke statlig oppfølging av avtaler for fylkesvei iht. avtale mellom Statens vegvesen og fylkeskommunene.

Deling av kontrakter kan gi merkostnader for både Statens vegvesen og fylkeskommunene, i form av økte administrasjonskostnader og kostnader med nødvendig tilpassing når man endrer fra en felles til to eller flere selvstendige avtaler. Kostnadene knyttet til deling av avtaler skal bæres av staten og fylkeskommunene i henhold til sin relative kostnadsandel av avtalen, uavhengig av hvem som har fremmet kravet om deling.

Til nr. 4

I nr. 4 er det gitt en egen bestemmelse om fylkeskommunenes tilgang til arkiverte dokumenter fra Statens vegvesen. Reguleringen i bestemmelsen gjelder i tillegg til generelle lovpålagte bestemmelser om arkiv og overføring av arkiv, slik det følger av arkivlova med forskrifter, jf. særlig forskrift om offentlege arkiv § 17.

Bestemmelsen i nr. 4 klargjør at fylkeskommunen skal ha tilgang til arkivmaterialet knyttet til fylkesvei, og at Statens vegvesen skal samrå seg med fylkeskommunen om hvordan dette skal skje. For dokumenter som er oversendt Arkivverket forutsettes imidlertid at fylkeskommunene selv henter materiale ved å henvende seg dit. Bestemmelsen klargjør også at fylkeskommunen overtar arkivert materiale i den stand det er når fylkeskommunen overtar eller får tilgang til materialet.