3 Gjeldende rett

Bildeprogramloven, som trådte i kraft 1. juli 2015, innebar en oppdatering og samling av tidligere regler i film- og videogramloven og kringkastingsloven i en ny plattformnøytral lov. Lovens formål er å «beskytte mindreårige mot skadelig påvirkning fra levende bilder». Overordnet pålegger loven tre beskyttelsestiltak:

1. En plikt til å sette aldersgrense på filmer/programmer, uavhengig av formidlingsteknologi.

2. En plikt til å informere publikum om aldersgrensen på en tydelig og nøytral måte.

3. En plikt til å iverksette tiltak for å sikre at den fastsatte aldersgrensen overholdes.

For «kinofilm» er det i dag Medietilsynet som setter aldersgrenser, jf. bildeprogramloven § 5. Med «kinofilm» menes «bildeprogram som primært er produsert for fremvisning på kino eller annet visningssted», jf. bildeprogramloven § 5 første ledd andre punktum.

Det er unntak fra kravet om forhåndskontroll for kinofilmer som skal fremvises med 18-årsgrense. I tillegg er det unntak for kinofilmer som skal vises under filmfestivaler og lignende kulturarrangementer, samt kinofilmer som inneholder lokalt produsert stoff, jf. bildeprogramloven § 5 andre ledd. Videre unntas kinofilmer som fremvises under medlemsarrangement i regi av en ikke-kommersiell filmklubb, jf. forskrift om beskyttelse av mindreårige mot skadelige bildeprogram § 1.

For øvrige bildeprogrammer – inkludert fjernsynsprogram, audiovisuelle bestillingstjenester og videogram (DVD/Bluray mv) – er det bildeprogramdistributøren selv som setter aldersgrensene, jf. bildeprogramloven § 6 første ledd. Medietilsynets vedtak om aldersgrense for kinofilm skal følges ved senere tilgjengeliggjøring av samme bildeprogram innenfor en periode på ti år fra siste vedtaksdato. Fastsettelsen av aldersgrensene skal for øvrig utføres med utgangspunkt i retningslinjer fastsatt av Medietilsynet.

Medietilsynet kan ved enkeltvedtak overprøve aldersgrenser fastsatt av bildeprogramdistributør, jf. bildeprogramloven § 6 tredje ledd. Eksempelvis kan Medietilsynet omgjøre en aldersgrense fastsatt av en kringkaster etter tilsyn dersom tilsynet mener den fastsatte aldersgrensen er feil.

Straffeloven gjør i flere bestemmelser unntak for film eller videogram som Medietilsynet ved forhåndskontroll har godkjent til ervervsmessig fremvisning eller omsetning. Dette gjelder § 236 Ulovlig utbredelse mv. av grove voldsskildringer, § 311 Fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn og § 317 Pornografi. Unntakene har sammenheng med bildeprogramloven § 5 tredje ledd, som slår fast at Medietilsynet ikke kan «sette aldersgrense på kinofilmer som tilsynet mener er i strid med straffeloven §§ 236, 311 eller 317». Uten en aldersgrense kan bildeprogrammene ikke tilgjengeliggjøres lovlig i Norge. Unntatt er bl.a. film som tilgjengeliggjøres med 18-årsgrense, jf. bildeprogramloven § 5 andre ledd bokstav a. Distributør og kinoene som viser filmen, vil da være strafferettslig ansvarlig for eventuelt ulovlig innhold. Dersom Medietilsynet gjennom sin tilsynsvirksomhet blir kjent med bildeprogram de mener rammes av straffeloven § 311, skal forholdet meldes til politiet, jf. bildeprogramloven § 13 andre ledd.

Klager på Medietilsynets enkeltvedtak etter loven eller regler fastsatt i medhold av loven behandles av Medieklagenemnda. Bildeprogramdistributør og Barneombudet har klagerett på tilsynets vedtak om aldersklassifisering av kinofilm. For øvrig gjelder reglene i forvaltningsloven kapittel VI.