10 Nemnda gis myndighet til å tilkjenne oppreisning i saker innenfor arbeidslivet og erstatning for økonomisk tap i enkle saksforhold

10.1 Gjeldende rett

Verken ombud eller nemnd har i dag myndighet til å tilkjenne oppreisning eller erstatning ved brudd på diskrimineringslovgivningen. Etter gjeldende regler må den som har vært utsatt for diskriminering selv reise sak for domstolene for å få oppreisning og/eller erstatning. Rettspraksis viser at svært få saker om erstatning og oppreisning blir brakt inn for domstolene. Kostnadene ved domstolsbehandling er høye og en lang prosess kan oppleves belastende.

Med oppreisning menes kompensasjon for ikke-økonomisk tap (tort og svie). Med erstatning menes kompensasjon for økonomisk tap. De fire likestillings- og diskrimineringslovene og arbeidsmiljøloven kapittel 13 har egne regler om oppreisning og erstatning ved brudd på diskrimineringsforbudene. Det er likelydende bestemmelser i alle lovene, og disse skal tolkes på samme måte (se likestillingsloven § 28, diskrimineringsloven om etnisitet § 25, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 31 og diskrimineringsloven om seksuell orientering § 24).

I arbeidsforhold gjelder det et objektivt ansvar (dvs. at den som har diskriminert er ansvarlig for å betale erstatning og oppreisning selv om vedkommende ikke er noe å bebreide). På lovens andre virkeområder er det et vilkår for å bli pålagt erstatnings- og oppreisningsansvar at den som har diskriminert kan bebreides for dette (Det er ikke adgang til å få tilkjent oppreisning ved brudd på plikten til universell utforming i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven §§ 13 og 14).

10.2 Internasjonale forpliktelser

10.2.1 Krav til effektive sanksjoner

EUs ikke-diskrimineringsdirektiver stiller krav til at sanksjonene ved brudd på diskrimineringsforbudene skal være effektive, stå i et rimelig forhold til overtredelsen og ha en preventiv (avskrekkende) virkning (jf. rasediskrimineringsdirektivet artikkel 15, rammedirektivet artikkel 17, likestillingsdirektivet artikkel 18 og direktivet om likebehandling av kvinner og menn med hensyn til varer og tjenester artikkel 14. Tilsvarende følger av EU-kommisjonens forslag til direktiv om likebehandling uansett religion eller tro, funksjonsnedsettelse, alder eller seksuell orientering artikkel 14).

Andre internasjonale forpliktelser stiller krav om at håndhevingen av diskrimineringsvernet skal skje gjennom virkemidler som er effektive og hensiktsmessige for å bekjempe diskriminering.

Internasjonale forpliktelser stiller ikke krav til at et forvaltningsorgan skal ha myndighet til å ilegge oppreisning, såfremt det er adgang til å få avgjort et slikt krav i domstolene.

For en mer utfyllende redegjørelse av internasjonale forpliktelser, vises det til PwC-utredningen kapittel 8.2.

10.2.2 Oppreisning anses ikke som straff etter den europeiske menneskerettskonvensjonen

Oppreisning i diskrimineringssaker skal først og fremst kompensere for «tort og svie», men har også til formål å virke preventivt slik at færre utsettes for diskriminering.

Oppreisning og erstatning regnes ikke som straff etter den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 6 eller Grunnloven § 96 (se PwC-utredningen s. 92 og 93 og Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) s. 145–146). Det innebærer at kravet til en rettferdig rettergang i straffesaker etter EMK artikkel 6 nr. 1, uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2 og forbudet mot gjentatt straffeforfølgning i EMK tilleggsprotokoll 7 artikkel 4 i utgangspunktet ikke kommer til anvendelse.

10.3 Andre lands rett

Det er stor variasjon i de ulike EU-landene når det gjelder hvilke sanksjoner som er tilgjengelige. I Europa er det bare Danmark som har en forvaltningsbasert nemnd med myndighet til å ilegge oppreisning. Se PwC-utredningen s. 95.

10.3.1 Danmark

Det danske Ligebehandlingsnævnet behandler klager i diskrimineringssaker. Nemnda har myndighet både til å ilegge erstatning for økonomisk tap og til å fastsette oppreisning for tort og svie. Se PwC-utredningen kapittel 8.3.1 for en mer utfyllende redegjørelse.

Ligebehandlingsnævnet består av en leder, to nestledere og ni medlemmer. Leder skal være lagrettsdommer og nestleder skal være tingrettsdommer. Leder og nestleder er generalister uten særskilt kompetanse på likestillingsfeltet. De øvrige medlemmene skal være jurister med kompetanse om likestillingslovgivningen.

Sakene utredes av et sekretariat, slik at partene ikke trenger å benytte advokat. All saksbehandling er skriftlig, og alle opplysninger sendes partene for uttalelse. Når alle saksopplysninger er innhentet og saken er tilstrekkelig opplyst, utformer sekretariatet et utkast til vedtak som oversendes en av nemndas tre ledere sammen med sakens dokumenter og et notat som redegjør for eventuelle tvilsspørsmål.

Sakene avgjøres i nemndsmøter der en leder eller en nestleder, to medlemmer og den aktuelle saksbehandleren fra sekretariatet (saksbehandleren har ingen stemmerett) deltar. Møtene er ikke åpne for offentligheten. Partene eller deres representanter er ikke tilstede i møtene. Nemnda behandler i snitt 8 til 10 saker per nemndsmøte. Vedtakene blir truffet med stemmeflertall blant medlemmene, men det hører til sjeldenhetene at medlemmene ikke blir enige.

Det er ikke adgang til å påklage nemndas vedtak til et overordnet forvaltningsorgan. Ifølge lov om Ligebehandlingsnævnet § 12 første ledd skal imidlertid sekretariatet underrette partene om muligheten til å bringe saken inn for domstolene. Ifølge § 12 annet ledd skal avgjørelser som ikke etterleves bringes inn for domstolene av nemnda på vegne av klageren dersom klager anmoder om dette. Dette sikrer en effektiv sanksjonering av vedtakene.

Nemnda kan tilkjenne oppreisning («godtgjørelse»). Utmålingen baseres på en konkret og skjønnsmessig vurdering av omstendighetene i den enkelte sak, herunder karakteren og alvoret i saken. I oppsigelsessaker tar nemnda utgangspunkt i klagers lønn og ansiennitet. I ansettelsessaker fastsettes godtgjørelsen som utgangspunkt til 25 000 DKK.

Godtgjørelsen skal betales innen 14 dager. Eventuelle forsinkelsesrenter løper fra den dagen saken ble klaget inn for Ligebehandlingsnævnet. Nemndas vedtak kan tvangsfullbyrdes hvis det bringes inn for domstolen av nemnda etter anmodning fra klager.

For en gjennomgang av relevant praksis fra Ligebehandlingsnævnet, se PwC-utredningen punkt 8.3.1.

10.3.2 Sverige

Sverige har ingen nemnd som behandler diskrimineringssaker. Det er dermed ikke mulig å få tilkjent hverken oppreisning eller erstatning i forvaltningen.

Diskrimineringslovgivningen håndheves av domstolene. Diskrimineringsombudsmannen kan imidlertid søke å oppnå frivillig ordning mellom partene og har myndighet til å bringe saker inn for domstolene for personer som mener at de har blitt diskriminert eller trakassert, og samtidig fremme krav om oppreisning og erstatning. Ordningen er gratis, men ombudsmannen velger selv hvilke saker som skal bringes inn for domstolene.

10.3.3 Finland

Den finske Diskriminerings- og jämställdhetsnämnden behandler diskrimineringssaker, men har ikke myndighet til å treffe bindende vedtak mot en av partenes vilje. Nemnda skal forsøke å oppnå forlik mellom partene. Det er en forutsetning at forliket ikke strider mot lov, ikke er åpenbart usaklig og ikke krenker andres rettigheter, jf. diskrimineringslagen 20 §. Et forlik som er godtatt av nemnda har rettsvirkning som en dom. Nemndas myndighet til å godkjenne forlik og fatte vedtak omfatter ikke arbeidslivets område. Dette ligger til Arbetarskyddsmyndigheterna.

10.3.4 Island

På Island kan Likestillingsnemnda treffe bindende vedtak i diskrimineringssaker, men kan ikke ilegge oppreisning.

10.3.5 Storbritannia

Det nasjonale håndhevingsorganet i diskrimineringssaker, The Equality and Human Rights Commission, kan ikke tilkjenne oppreisning.

Employment Tribunal (ET) kan imidlertid fatte bindende vedtak i saker om diskriminering i arbeidslivet og kan tilkjenne erstatning og oppreisning. ET består av tre medlemmer, en arbeidsrettsdommer og to lekmedlemmer. Partene skal redegjøre skriftlig for sitt syn, og det skal holdes en muntlig høring. Personer som kan bidra med opplysninger har møteplikt hvis ET krever det. ET har plikt til å påse at høringen er rettferdig og at begge parter får presentere sitt syn og at de gis anledning til å imøtegå motpartens anførsler. Arbeidstaker eller dennes representant presenterer saken og svarer på spørsmål. Partene kan oppnevne egne vitner som må forklare seg muntlig.

ETs avgjørelser kan ankes til Appeal Tribunal, men anker begrunnet i feil bevisbedømmelse blir som regel avvist. Prosessen i ET er effektiv og rettssikker, men prosessreglene gjør at det som regel er nødvendig med advokat.

10.3.6 Irland

I Irland kan The Equality Tribunal (ET) fatte bindende vedtak i diskrimineringssaker og kan tilkjenne erstatning (maksimalt ca. 6 300 Euro – beløpsgrensen gjelder ikke i domstolene). Sekretariatet utreder saken og innhenter uttalelser fra partene før det holdes en høring hvor partene har rett til å delta. ET kan megle mellom partene, men kan også treffe avgjørelser. Avgjørelsene kan bringes inn for Labour Court eller for de alminnelige domstolene til overprøving.

10.4 Andre relevante nemnder

Det er ingen nemnder i Norge som har en fullt ut sammenlignbar myndighet med den som foreslås for den nye diskrimineringsnemnda.

Pasientskadenemnda og Kontoret for voldsoffererstatning har myndighet til å tilkjenne erstatning til privatpersoner. Disse ordningene er likevel mindre relevante ettersom det i begge tilfeller bare er staten som pålegges erstatningsansvar.

Det finnes imidlertid enkelte forvaltningsorganer som har myndighet til å ilegge både offentlige og private aktører erstatningsplikt. Den mest sentrale er Forbrukerklageutvalget, se punkt 10.4.1. nedenfor. I tillegg er det en rekke forvaltningsorganer som har myndighet til å ilegge private aktører administrative sanksjoner, for eksempel overtredelsesgebyr, se punkt 10.4.2 nedenfor.

10.4.1 Forbrukerklageutvalget

Forbrukerklageutvalget er et forvaltningsorgan som skal være et lavterskeltilbud og alternativ til vanlig domstolsbehandling. Forbrukerklageutvalget behandler klager i forbrukersaker som gjelder kjøp av varer, klager etter lov om håndverkertjenester og klager som gjelder avtaler etter angrerettloven, etter at saken har vært forsøkt meklet i Forbrukerrådet. Klagesaker om kjøp av varer kan også være mellom privatpersoner. Forbrukerklageutvalget kan også behandle klagesaker av prinsipiell karakter mellom en forbruker og en næringsdrivende, etter lov om godkjenning av klageorganer for forbrukersaker § 23 første ledd bokstavene b og c. Forbrukerklageutvalget behandler klagesaker mellom forbruker og næringsdrivende. Forbrukerklageutvalget består i dag av 17 medlemmer, med en leder og fire nestledere, samt 12 ordinære medlemmer. Leder og nestledere må ha dommerkompetanse, dvs. juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap, være norsk statsborger og ha fylt 25 år, jf. domstolloven §§ 53 første ledd og 54 annet ledd.

Saksbehandlingen i Forbrukerklageutvalget er skriftlig. Sakene forberedes av et sekretariat som ikke har vedtaksmyndighet. Vedtaket er bindende for partene. Det blir rettskraftig en måned etter at det er forkynt for partene, dersom saken ikke bringes inn for tingretten. Et rettskraftig vedtak kan tvangsfullbyrdes ved namsmyndighetene, dersom oppfyllelse ikke skjer frivillig. Forbrukerklageutvalget tar stilling til partenes krav om prisavslag, heving, erstatning, omlevering etc.

10.4.2 Konkurranseklagenemnda

Konkurransetilsynet har myndighet til å ilegge overtredelsesgebyr ved brudd på konkurranseloven. Det er adgang til forvaltningsklage og full domstolsprøving av konkurransemyndighetenes vedtak om overtredelsesgebyr.

Vedtak om overtredelsesgebyr etter konkurranseloven regnes som straff etter EMK artikkel 6, jf. blant annet Rt. 2012 s. 1556 med videre henvisninger (dette er også lagt til grunn i Prop. 37 L (2015–2016) punkt 6.2.3 s. 18 og EMDs dom 30. mai 1991 i saken Société Stenuit mot Frankrike).

Det innebærer at kravene til en rettferdig rettergang og uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2 kommer til anvendelse.

10.5 Bakgrunn

10.5.1 NOU 2002: 12 Rettslig vern mot etnisk diskriminering

Holgersen-utvalget foreslo at håndhevingsapparatet skulle gis myndighet til å ilegge oppreisning. Utvalget la til grunn at lovforslaget totalt sett ville tilfredsstille de krav som må stilles til rettssikkerhet i oppreisningssaker.

10.5.2 NOU 2009: 14 Et helhetlig diskrimineringsvern

Også Diskrimineringslovutvalget vurderte om nemnda bør gis myndighet til å fastsette oppreisning og/eller erstatning. Utvalget fremhevet at dette vil ha en rekke gevinster fordi det vil innebære en lavere terskel for å få realisert sanksjonene ved overtredelser av diskrimineringsforbudet.

Utvalgets flertall konkluderte likevel med at nemnda ikke skulle gis slik myndighet. Utvalget viste til at spørsmålet om utvidelse av nemndas myndighet må vurderes i sammenheng med nemndas saksbehandlingsform, kompetanse og ressurser. Nemnda vil da få nye og krevende spørsmål å vurdere i forbindelse med ileggelse av oppreisning eller erstatning fordi nemnda da vil måtte ta stilling til skyldspørsmålet, enten som ansvarsgrunnlag eller i utmålingen. Kreves det erstatning for økonomisk tap, ville også beregning av det økonomiske tapet og årsakssammenheng være et vurderingstema. Utvalget mente alt dette vil kunne være komplisert, og kreve omfattende bevisføring, et stort antall vitner og vanskelige vurderinger av fakta.

Utvalgte mente også at det kunne reises spørsmål ved om rettssikkerheten for den part som kan bli pålagt å betale oppreisning og erstatning av nemnda, vil være tilstrekkelig ivaretatt sammenliknet med en domstolsbehandling. Utvalget viste blant annet til at spørsmålet om oppreisning og erstatning da bare blir behandlet i én forvaltningsinstans, noe som innebærer en begrensning i forhold til forvaltningslovens bestemmelser om klagerett over forvaltningsvedtak. Utvalget fremhevet videre at søksmål for domstolene for å angripe et vedtak av nemnda er svært kostbart sammenliknet med en forvaltningsrettslig klage, samtidig som saksøker løper en risiko for ikke å vinne frem.

Utvalgets flertall (medlemmene Emberland, Graver, Moseng, Næss, Stabell og Sæbønes) konkluderte derfor med at nemndas myndighet ikke bør utvides til å ilegge erstatning og oppreisning.

Flertallet uttalte at en mellomløsning kunne vært at nemnda bare får adgang til å fastsette oppreisning, men anbefalte ikke dette. Flertallet viste til at en slik løsning ville bety at den diskriminerte fremdeles må reise søksmål når det gjelder erstatningskravet. Flertallet mente en slik ordning med to parallelle løp ville skape et uryddig system og at det kan være vanskelig for nemnda å se helt bort fra det økonomiske tapet som en del av partenes forhold ved fastsettelsen av oppreisningsbeløpet.

Utvalgets mindretall (medlemmene Brækhus, Craig og Tøssebro) konkluderte imidlertid med at nemnda bør få myndighet til å fastsette oppreisning i diskrimineringssaker innenfor arbeidslivet.

Mindretallet viste til at det i forhold til behovet for effektiv sanksjonering ved overtredelse av diskrimineringsforbudene, er problematisk at det bare er domstolene og ikke nemnda som har myndighet til å fastsette oppreisning og erstatning. Mindretallet viste også til at bevisføringen vil være enklere i saker innenfor arbeidslivet, fordi oppreisning kan tilkjennes uten hensyn til skyld. I slike tilfeller er det derfor ikke snakk om noen videre bevisføring for at vilkårene for oppreisning foreligger. Samtidig viste mindretallet til at arbeidslivet er det området som de aller fleste sakene for nemnda gjelder. Å legge avgjørelsesmyndigheten til nemnda i slike saker, vil derfor kunne effektivisere loven betraktelig.

Mindretallet mente heller ikke utmålingen av oppreisningen ville nødvendiggjøre noen vanskelig bevisføring, fordi det skal fastsettes skjønnsmessig. I dette skjønnet vil krenkelsens grovhet være sentralt, og det vil stort sett bero på de samme forholdene som nemnda har vurdert i selve diskrimineringssaken. Samtidig mente mindretallet at økonomisk tap ikke bør være et kriterium ved fastsetting av oppreisning fordi en sak om erstatning for økonomisk tap i alle fall rent teoretisk kan komme opp for domstolene senere.

10.5.3 NOU 2011: 18 Struktur for likestilling

Likestillingsutvalget foreslo at håndhevingen av diskrimineringslovgivningen skulle effektiviseres ved å gi nemnda myndighet til å fastsette oppreisning for ikke-økonomisk tap i diskrimineringssaker.

Utvalget viste til at oppreisning da vil kunne oppnås på kortere tid og i flere tilfeller, ettersom man slipper å gå til domstolene i etterkant av et vedtak fra nemnda. Et viktig hensyn for utvalget var å effektivisere håndhevingen og gjøre oppreisningsinstituttet til en reell reaksjon, og gjennom dette motvirke diskriminering. Utvalget viste til at man i dag langt på vei mangler en effektiv håndheving av diskrimineringsbrudd, ved at det er vanskelig, tungvint og forbundet med en stor økonomisk risiko for den enkelte som har vært utsatt for diskriminering, å forfølge sitt krav for domstolene. Dette kan være situasjonen selv etter en langvarig saksbehandling for både ombud og nemnd i forkant, der den som har fremsatt klage over diskriminering har fått medhold.

Utvalget foreslo også at nemndas vedtak skulle gis tvangskraft, dvs. at det skal ha samme virkning som en dom.

10.5.4 PwC-utredningen

PwC har i sin utredning lagt frem tre ulike alternativer for en styrking av nemndas myndighet, slik at de kan ilegge oppreisning:

10.5.4.1 I saker som fullt ut kan avgjøres ved skriftlig saksbehandling

Nemnda gis myndighet til å tilkjenne oppreisning utelukkende i saker som kan undergis en fullt ut skriftlig saksbehandling (som den danske modellen) – både på arbeidslivets område og utenfor arbeidslivet. Dette er saker der alle bevistilbud enten fremgår av sakens skriftlige materiale, eller at slikt materiale kan fremskaffes skriftlig. Det er en forutsetning at nemndleder eller sekretariatsleder vurderer om saken krever muntlig bevisføring for å tilkjenne oppreisning. Hvis saken krever muntlig bevisføring, blir saken avvist og eventuelt henvist til domstolene.

PwC presiserer at det vil være en utfordring at det ikke alltid er enkelt å vite hvilke saker som kan behandles utelukkende ved skriftlig behandling av saken.

10.5.4.2 I saker innenfor arbeidslivet

Nemnda gis myndighet til å tilkjenne oppreisning bare i saker innenfor arbeidslivet, både i saker som undergis skriftlig og muntlig saksbehandling. I arbeidslivet gjelder et objektivt skyldkrav (dvs. at den som har diskriminert er ansvarlig selv om vedkommende ikke er noe å bebreide). Dette innebærer at det vil være håndhevingsorganets konstatering av lovbrudd som er ansvarspådragende, ikke andre forhold. Nemnda vil som følge av at det foreligger brudd på diskrimineringslovene i arbeidslivet kunne tilkjenne oppreisning.

PwC presiserer at det med en slik ordning ikke vil stilles andre krav til saksbehandlingen enn de krav som stilles etter dagens ordning fordi det er selve konstateringen av ansvar som vil utløse oppreisning.

10.5.4.3 I saker både innenfor arbeidslivet og på lovens andre virkeområder

Nemnda gis myndighet til å tilkjenne oppreisning både i saker innenfor arbeidslivet og på lovenes andre virkeområder utenfor arbeidslivet. Dette alternativet forutsetter ivaretakelse av de sentrale prinsippene i tvisteloven, som muntlighetsprinsippet. Etter PwCs vurdering stiller denne løsningen strengere krav til bevisføring enn det som kan gjennomføres ved skriftlig saksbehandling innen en forvaltningsmodell, i lys av en vurdering av rettssikkerheten for den som beskyldes for diskriminering.

10.5.4.4 PwCs konklusjon

PwC gir ingen klar anbefaling med hensyn til valg av alternativ, men presiserer at alternativ 1 (se punkt 10.5.4.1.) eller 2 (se punkt 10.5.4.2.) bør legges til grunn dersom en oppreisningsordning skal gjennomføres innenfor gjeldende budsjettrammer.

PwC presiserer at selv om nemnda skal gis myndighet til å tilkjenne oppreisning, må partenes rett til domstolsbehandling videreføres. Det bør fortsatt være slik at klager på ethvert stadium i forvaltningsbehandlingen i stedet kan reise søksmål for domstolene.

10.5.5 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo at en ny diskrimineringsnemnd skal gis myndighet til å tilkjenne oppreisning i saker som gjelder diskriminering i arbeidsforhold. Det ble vist til at et lavterskeltilbud i disse sakene vil innebære en vesentlig styrking av diskrimineringsvernet, og legge til rette for en mer effektiv reaksjon for den som har blitt diskriminert.

Departementet foreslo videre at nemnda skal kunne ilegge erstatning for økonomisk tap i enkle saksforhold. Departementet viste til at det i noen tilfeller kan virke formalistisk og unødvendig å henvise den diskriminerte til domstolene hvis erstatningskravet er uomtvistet.

10.5.6 Høringsinstansenes syn

Langt de fleste høringsinstansene støtter forslaget om å gi nemnda myndighet til å tilkjenne oppreisning i saker som gjelder diskriminering i arbeidsforhold og erstatning for økonomisk tap i enkle saksforhold. Noen av høringsinstansene har imidlertid gitt uttrykk for at de ønsker en utvidelse til alle samfunnsområder og Arbeids- og velferdsdirektoratet mener at det ikke bør innføres adgang til å tilkjenne erstatning i enkle saksforhold.

Høringsinstansene som støtter forslaget er: Advokatforeningen, Antirasistisk senter, Arbeidstilsynet, Borgerrettsstiftelsen Stopp diskrimineringen, BUFdir, Den norske legeforeningen, FO, Forskerforbundet, FRI, FFO, Høgskolen Sørøst-Norge, Hørselshemmedes Landsforbund, JURK, KUN, Kvinnepolitisk utvalg i SV, Likestillings- og diskrimineringsnemnda, Likestillings- og diskrimineringsombudet, Likestillingssenteret, LO, Mira, NFU, Norges Blindeforbund, Norges Handikapforbund, Norske Kvinners Sanitetsforening, Reform, SAFO, Soroptimist Intenational Norgesunionen, Statens seniorråd, Unge funksjonshemmede, UiO, Universitetet i Oslo (KVIBALD), UNIO og YS.

Universitetet i Oslo (KVIBALD) ser positivt på departementets forslag om å gi nemnda myndighet til å tilkjenne oppreisning i saker innenfor arbeidslivet og erstatning i enkle saksforhold. De viser til at:

«Dette vil utvilsom styrke individvernet på diskrimineringsfeltet.»

De mener også at sanksjoner kan ha en preventiv effekt, og derfor således også kan bidra til å endre diskriminerende holdninger og strukturer.

De sier videre at:

«BLDs forslag bidrar etter vår oppfatning til å ivareta både hensynet til effektiv gjennomføring og hensynet til reell likestilling.»

Advokatforeningen støtter forslaget og presiserer at et lavterskeltilbud i saker om oppreisning vil innebære en vesentlig styrking av diskrimineringsvernet, fordi det legger til rette for en mer effektiv reaksjon for den som har blitt diskriminert.

Advokatforeningen presiserer at de ser det som sin oppgave å være en uavhengig høringsinstans med fokus på rettssikkerhet og på kvaliteten av den foreslåtte lovgivningen. De viser videre til at de også har forelagt saken for lovutvalg for arbeidsrett som består av Jan Fougner (leder), Thomas Benson, Alex Borch, Margrethe Husebø og Tarjei Thorkildsen.

Arbeidstilsynet sier blant annet at:

«Forslaget om at ny nemnd skal gis myndighet til å tilkjenne oppreisning i enkelte saker innenfor arbeidslivet og å tilkjenne erstatning i enkle saksforhold vil bidra til økt rettsikkerhet. I dag er det ingen økonomiske konsekvenser av å diskriminere. Rettslige reaksjoner som oppreisning/erstatning vil kunne bidra til bedre etterlevelse av reglene. Det er også prosessøkonomisk gunstig å legge dette til nemnda.»

Legeforeningen støtter også departementets forslag. De mener at det i dag oppleves som urimelig at en avgjørelse som fastslår diskriminering av arbeidstaker, ikke medfører en plikt for arbeidsgiver til å betale erstatning og oppreisning. De viser også til at noen arbeidsgivere ikke opplever kritikken de får av ombudet og avgjørelsen fra nemnda, hverken som belastende eller grunn til å endre praksis. De sier også at:

«Kostnadene ved domstolsbehandling er høye og det tar lang tid å få en avgjørelse, noe som gjør at svært få saker om erstatning og oppreisning blir brakt inn for domstolene. Det at det ikke får noen konsekvenser å diskriminere, er et hinder for effektivt diskrimineringsvern. Legeforeningen støtter derfor departementets forslag om å gi nemnda kompetanse til å tilkjenne erstatning som foreslått. Det vil virke preventivt slik at reglene i større grad følges, og gi den diskriminerte kompensasjon for krenkelsen.»

Universitetet i Oslo viser i sin høringsuttalelse til at:

«UiO er positive til forslaget om å gi nemnda myndighet til å ilegge oppreisning i saker innenfor arbeidslivet og å tilkjenne erstatning i enkle saksforhold, da dette gir et tydelig signal om at usaklig forskjellsbehandling ikke skal forekomme i et ansettelsesforhold. Muligheten for behandling av saker i nemda representerer et lavterskeltilbud som kan gi en mer effektiv sanksjonering, og som kan ha en allmennpreventiv virkning.»

Likestillings- og diskrimineringsnemnda viser til at samfunnets innsats mot diskriminering vil bli betydelig styrket ved at nemnda får slik myndighet. De mener imidlertid at nemnda bør gis myndighet til å avgjøre oppreisningskrav også utenfor arbeidsforhold. De mener at rettssikkerhetshensynet er tilstrekkelig og godt ivaretatt i det opplegget som lovutkastet ellers legger opp til, og viser til at styrkingen av nemnda og nemndas sekretariat, slik det er foreslått, sammenholdt med de rutinene det arbeides etter i dag, gir et godt grunnlag for å treffe denne type avgjørelser.

Nemnda ber videre om at departementet vurderer om det er behov for ytterligere presisering/standardisering av utmålingen av oppreisning. De mener at en konkret og skjønnsmessig vurdering av oppreisningens størrelse, kan bli utfordrende av hensyn til arbeidsbelastningen i nemnda. De legger imidlertid til grunn at nemnda etter hvert vil kunne foreta en presisering av nivået basert på egen praksis.

Regjeringsadvokaten støtter også departementets forslag om en standardisering av oppreisningsbeløpene, men anbefaler at det i proposisjonen gis ytterligere føringer for graderingen innenfor det angitte sjiktet mellom kr. 20 000 og kr. 80 000.

Likestillings- og diskrimineringsombudet fremhever at det er svært positivt at departementet går inn for å gi nemnda myndighet til å tilkjenne oppreisning og erstatning og sier følgende:

«Det vil uavhengig av organiseringsmodell være en betydelig styrking av diskrimineringsvernet at Likestillings- og diskrimineringsnemnda får kompetanse til å tilkjenne oppreisning og erstatning. Rettsvernet for personer som utsettes for diskriminering blir på denne måten styrket.»

Ombudet gir likevel uttrykk for at de begrensningene som departementet foreslår i nemndas myndighet er for store. De viser til at det er viktig for diskrimineringsvernet at det får konsekvenser at loven brytes, og mener derfor at nemndas myndighet burde vært videre.

Følgende høringsinstanser går mot forslaget: Akademikerne, Spekter, KS, NHO, Samferdselsdepartementet og Virke.

Akademikerne og Spekter mener at denne type saker, av rettssikkerhetshensyn, utelukkende bør avgjøres av domstolene. Spekter viser til at et vedtak om oppreisning eller erstatning vil være mer inngripende enn vedtak som fastslår at diskriminering har funnet sted. Spekter peker videre på at en slik ordning er uvanlig i europeisk sammenheng.

NHO påpeker at oppreisningsbeløpene, særlig for mindre bedrifter med små økonomiske marginer, kan være høye. De viser til at det finnes mange bedrifter med få ansatte og svært begrenset økonomi og dermed større utfordringer med å ivareta egne interesser, og minner om at omlag 10 800 av NHOs 24 500 medlemsbedrifter har mindre enn fem ansatte. NHO viser også til at reglene om småkravsprosess etter tvisteloven vil kunne sikre bevisumiddelbarhet og kontradiksjon i en helt annen utstrekning enn det en nemndsbehandling kan.

Virke mener at forslaget har klare rettssikkerhetsmessige utfordringer. Oppreisning innenfor arbeidslivet ilegges på objektivt grunnlag og bevisbyrden er delt. De mener at dette samlet sett skjerper kravet til rettsikkerhet, og at det på denne bakgrunn er viktig at hensynet til den innklagdes (arbeidsgiver og/eller ansatt) rettsikkerhet ivaretas gjennom en betryggende saksbehandling. Virke mener at dette best ivaretas gjennom en domstolsbehandling.

10.6 Departementets vurderinger

10.6.1 Behov for en mer effektiv håndheving av diskrimineringslovgivningen

Departementet opprettholder forslaget om at den nye nemnda skal gis myndighet til å tilkjenne oppreisning i saker som gjelder diskriminering i arbeidsforhold. Departementet presiserer at oppreisning bare kan gis når det er uttrykkelig krevet av en part.

Departementet opprettholder videre forslaget om at nemnda skal kunne ilegge erstatning for økonomisk tap i enkle saksforhold.

Departementet forutsetter videre at partene veiledes om sine rettigheter til oppreisning/erstatning av nemndas sekretariat.

Ifølge diskrimineringslovgivningen har den som har blitt diskriminert krav på oppreisning for ikke-økonomisk tap og erstatning for økonomisk tap. I arbeidslivet gjelder dette uavhengig av om arbeidsgiver kan bebreides for å ha diskriminert. Lovene har altså sanksjonsmuligheter som både er egnet til å virke preventivt, slik at reglene i større grad følges, og til å gi den diskriminerte kompensasjon for krenkelsen.

Effektive sanksjoner forutsetter at lovbrudd blir håndhevet. Etter dagens regler må den som har vært utsatt for diskriminering selv reise sak for domstolene for å få oppreisning. Dette til tross for at nemnda har konkludert med at diskriminering har funnet sted. Praksis viser imidlertid at svært få saker om erstatning og oppreisning blir brakt inn for domstolene.

Kostnadene ved domstolsbehandling er høye og prosessen tar ofte lang tid. Å bringe en sak inn for domstolene innebærer derfor en betydelig økonomisk risiko.

Forskning viser at det forekommer diskriminering på de fleste samfunnsområder, til tross for at vi har et lovverk som skal gi god beskyttelse mot diskriminering (se blant annet rapport 2015:01, Diskriminering av samer, nasjonale minoriteter og innvandrere i Norge, En kunnskapsgjennomgang, Arnfinn H. Midtbøen, Hilde Lidén, Institutt for samfunnsforskning, 2015, Rogstad og Midtbøens rapport «Diskrimineringens omfang og årsaker», 2012 og Fafo-rapport 2010:39 «Mangfold og likestilling i arbeidslivet»).

Rogstad og Midtbøens rapport «Diskrimineringens omfang og årsaker» fra 2012 viste at sannsynligheten for å bli innkalt til intervju synker med 25 prosent når søker har et navn som gir indikasjoner om en ikke-norsk bakgrunn. Fafo-rapport 2010:39 «Mangfold og likestilling i arbeidslivet», viste at rullestolbrukere og sterkt synshemmede var blant de som har minst sjanse for å bli kalt inn på jobbintervju. Tall fra ombudet viser at antall innmeldte diskrimineringssaker i forbindelse med graviditet og permisjon har økt med 68 prosent siden 2011. 2015 var et rekordår med 227 henvendelser og klager. Dette indikerer at det er behov for et sterkt og effektivt diskrimineringsvern.

Etter departementets syn er de interessene som diskrimineringslovgivningen skal beskytte, så viktige at det bør være tilgjengelig rimelige og effektive sanksjonsmuligheter. Retten til ikke å bli diskriminert er en sentral menneskerettighet som samfunnet både har en sentral interesse i, og en folkerettslig og grunnlovsforankret (Grunnloven § 98) forpliktelse til å sikre effektiv etterlevelse av.

Oppreisning og erstatning er diskrimineringslovgivningens hovedsanksjon for å beskytte denne interessen. Departementets utgangspunkt er at det forvaltningsorganet som er satt til å håndheve diskrimineringslovgivningen, også bør ha myndighet til å ilegge lovens hovedsanksjon.

Hensynet til å oppnå et effektivt diskrimineringsvern med effektiv ressursbruk taler også for at oppreisning bør kunne tilkjennes i et lavterskeltilbud. Dette vil være raskere og rimeligere for partene, samtidig som det vil avlaste domstolene. Nemndsbehandling er i utgangspunktet et gratis lavterskeltilbud hvor det ikke er nødvendig å benytte advokat. Oppreisning vil altså kunne oppnås vesentlig rimeligere og raskere ved å gi nemnda slik myndighet, ettersom man slipper å gå til domstolene i etterkant av et vedtak fra nemnda.

En utvidet sanksjonsmulighet kan bidra til å styrke respekten for og etterlevelsen av diskrimineringslovgivningen og samtidig gi nemnda økt respekt og autoritet som lovhåndhever. En mer reell mulighet til å bli ilagt oppreisning, vil også kunne virke allmennpreventivt, slik at færre utsettes for diskriminering og færre saker føres for domstolene.

Departementet mener på denne bakgrunn at det er et klart behov for en mer effektiv håndheving av diskrimineringslovgivningen. Både lavterskelhensyn, ressurshensyn og hensynet til et effektivt diskrimineringsvern tilsier at nemnda bør gis myndighet til å tilkjenne oppreisning.

Departementet ser at det kan være enkelte rettssikkerhetsmessige utfordringer knyttet til det å gi et forvaltningsorgan adgang til å tilkjenne oppreisning. Departementet mener imidlertid det er mulig å sørge for en rettssikker behandling også i forvaltningen.

10.6.2 Rettssikkerhet

10.6.2.1 Rettssikkerhet

Et grunnleggende premiss for at nemnda skal kunne ilegge oppreisning, er at det er rettssikkerhetsmessig forsvarlig. Med rettssikkerhet menes beskyttelse mot overgrep og vilkårlighet fra det offentlige, muligheten til å kunne forutberegne sin rettsstilling og muligheten til å kunne forsvare sine rettslige interesser.

10.6.2.2 Formålet med oppreisning

Det primære siktemålet med oppreisning er å gi den diskriminerte en kompensasjon for krenkelsen. Dette tilsier at rettssikkerhetskravene ikke trenger å være like strenge som ved ileggelse av administrative sanksjoner, som anses som straff etter den europeiske menneskerettskonvensjonen.

10.6.2.3 Saker innenfor arbeidslivet

Departementet mener det ikke er aktuelt å gi nemnda myndighet til å tilkjenne oppreisning utenfor arbeidslivet. Nemnda ville i så fall måtte ta stilling til om innklagede er å bebreide for diskrimineringen. Denne løsningen forutsetter at det stilles strengere krav til bevisføring enn det som kan gjennomføres på en hensiktsmessig og rimelig måte i en uavhengig nemnd utenfor domstolsystemet. Etter dette alternativet ville dessuten også privatpersoner kunne ilegges oppreisningskrav, noe som kan være problematisk. Privatpersoner vil gjennomgående ha dårligere forutsetninger for å ivareta sine interesser og som regel ha dårligere betalingsevne enn profesjonelle parter. Hvis nemnda skulle gis adgang til å tilkjenne oppreisning på alle samfunnsområder, vil ordningen også bli lite forutsigbar fordi diskrimineringslovgivningen har et så vidt bredt virkeområde.

Departementet mener videre at det heller ikke er en god løsning å gi nemnda myndighet til å tilkjenne oppreisning utelukkende i de saker som kan undergis en fullt ut skriftlig saksbehandling (som den danske modellen). Det vil ikke alltid være enkelt å vite hvilke saker som kan behandles utelukkende skriftlig. Det vil også være noen saker som ikke vil kunne behandles forsvarlig med skriftlig saksbehandling alene, uten mulighet for å forklare seg muntlig. Dette kan være særlig viktig i saker der det kreves oppreisning. Erfaringen fra Danmark viser også at skriftlighet har vist seg å være vanskelig særlig i saker som gjelder etnisk diskriminering, trakassering og seksuell trakassering (jf. AFI-utredningen, «Hvordan skape et rettssikkert lavterskeltilbud?», Dag Ellingsen, s. 49 og 50).

Det vil være uheldig dersom det bare er de enkle sakene som skal kunne behandles av nemnda. Hvis uenigheten om faktiske forhold kan oppklares med muntlig bevisførsel, bør det være adgang til dette også i forvaltningen.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at en ny nemnd skal gis oppreisningsmyndighet i saker som gjelder diskriminering i arbeidsforhold, og ved brudd på de bestemmelsene som i dag gir grunnlag for oppreisning i arbeidsforhold. Se eksempelvis likestillingsloven § 28, som slår fast at den som har blitt diskriminert kan kreve oppreisning og erstatning og at dette gjelder ved brudd på bestemmelsene i kapittel 2 og §§ 17, 18, 20 og 21. Det er tilsvarende bestemmelser i de andre diskrimineringslovene. I tillegg er det adgang til å kreve oppreisning for manglende individuell tilrettelegging etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 31, jf. §§ 16, 17 og 26. Det er imidlertid ikke adgang til å kreve oppreisning ved brudd på plikten til universell utforming i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven §§ 13 og 14. Dette innebærer at nemnda vil kunne tilkjenne oppreisning i saker innenfor arbeidslivet som gjelder diskriminering, trakassering, instruks, gjengjeldelse, medvirkning, individuell tilrettelegging, likelønn og innhenting av opplysninger ved ansettelse.

Arbeidslivet er et viktig samfunnsområde

Å gi nemnda myndighet til å tilkjenne oppreisning i diskrimineringssaker innenfor arbeidslivet er i tråd med forslaget fra et mindretall i Diskrimineringslovutvalget. Tilgang til arbeid er viktig både for den enkelte og for samfunnet. Derfor er det både fra et individuelt og et samfunnsøkonomisk ståsted nødvendig med en effektiv sanksjonering av brudd på diskrimineringslovgivningen særlig på dette samfunnsområdet. Arbeidslivet er også det området ombudet mottar aller flest klagesaker. Nesten halvparten (48 prosent) av klagesakene ombudet mottok i perioden 2007–2015 gjelder forhold i arbeidslivet, se: http://www.ombudet.no/nyheiter-og-fag/ombudets-statistikk/klagesaker/. I tillegg kan nevnes at mellom 45 og 59 prosent av nemndas saker i perioden 2013–2016 var knyttet til arbeidslivet.

En lettere tilgjengelig sanksjonsform kan samtidig bidra til at arbeidsgivere gis sterkere insentiver til å oppfylle den lovbestemte plikten til å arbeide aktivt for likestilling, for eksempel ved å ha gode rutiner for ansettelsesprosesser og lønnsfastsettelser. Ved å sørge for ryddige og rettferdige prosesser, vil arbeidsgiver minske risikoen for å få et fellende vedtak mot seg i nemnda.

Pliktsubjektet og styrkeforholdet mellom partene

Departementets forslag innebærer at det bare er arbeidsgivere som kan bli ilagt en plikt til å betale oppreisning. Fysiske personer vil derfor som hovedregel ikke kunne ilegges oppreisningsansvar, med mindre vedkommende for eksempel har ansatte gjennom et enkeltpersonforetak.

Departementet mener at hensynet til rettssikkerhet er viktig for begge parter i en prosess. Det at det bare er arbeidsgivere som skal kunne ilegges oppreisning i forvaltningen, har en viss betydning for vurderingen av om det er rettssikkerhetsmessig forsvarlig å gi nemnda slik myndighet.

Departementet vil fremheve at det stort sett vil være tale om foretak som driver næringsvirksomhet, og som gjennomgående må regne med å bli møtt med sanksjoner ved brudd på lovgivning. Så lenge foretakene driver økonomisk virksomhet, er det også grunn til å tro at en økonomisk sanksjon i form av oppreisning gjennom et lavterskeltilbud vil ha bedre preventiv virkning enn i dag fordi nesten ingen diskrimineringssaker i dag blir brakt inn for domstolene.

Også styrkeforholdet mellom partene tilsier at en arbeidstaker bør ha tilgang til et lavterskeltilbud. Det er i dag arbeidstakeren som må ta initiativ til å reise søksmål for å få tilkjent oppreisning, selv om nemnda har fattet et bindende vedtak som slår fast at arbeidstakeren har blitt diskriminert. På bakgrunn av styrkeforholdet mellom partene er det mer nærliggende å legge søksmålsbyrden på arbeidsgiveren, som gjennomgående vil ha bedre forutsetninger i form av både økonomiske og juridiske ressurser til å bringe en sak inn for domstolene.

Departementet er imidlertid også oppmerksom på at det i noen tilfeller vil kunne forekomme en form for identifisering mellom den juridiske personen (virksomheten) som hevdes å diskriminere og virksomhetslederen/eieren, og at påstander om diskriminering og/eller trakassering derfor kan oppleves som svært belastende.

Objektivt ansvar i arbeidsforhold

I arbeidsforhold er diskrimineringslovenes ansvarsgrunnlag objektivt (Det fremgår av forarbeidene (jf. blant annet Ot.prp. nr. 104 (2002–2003) kapittel 8.10.5.2 og Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) punkt 12.3.7.2) at innføring av objektivt erstatningsansvar for ikke-økonomisk tap er nødvendig for å oppfylle EUs ikke-diskrimineringsdirektiver, jf. blant annet Dekker-saken (C-177/88), som gjaldt diskriminering av en kvinnelig arbeidssøker på grunn av graviditet). Det betyr at en ny nemnd ikke må foreta en tilleggsvurdering av om den som har brutt loven kan bebreides, dvs. at vedkommende forsto eller burde ha forstått at handlingen eller unnlatelsen fører til at noen blir stilt dårligere på grunn av kjønn, etnisitet mv. Dette gjør bevisbedømmelsen enklere.

Siden det er selve konstateringen av om diskriminering har funnet sted som utløser oppreisningsansvar for diskriminering i arbeidsforhold, vil saken i utgangspunktet ikke kreve avklaring av flere faktiske spørsmål enn det nemnda allerede gjør i dag. Å gi nemnda myndighet til å ilegge oppreisning innenfor arbeidslivet, vil derfor bare gi marginalt økte kostnader fordi fastsettelsen av oppreisning vil inngå som en del av den nye nemndas saksbehandling. Det er lite hensiktsmessig ressursbruk at saken skal henvises til domstolene når nemnda allerede har foretatt de vurderingene som er nødvendige for å kunne ilegge oppreisning.

Betalingsforpliktelse på et skjønnsmessig grunnlag

Diskrimineringslovgivningen krever at det gjøres skjønnsmessige saklighetsvurderinger for å vurdere om diskriminering har funnet sted. Det innebærer at arbeidsgiver kan bli pålagt en betalingsforpliktelse på skjønnsmessig grunnlag.

Det at lovgivningen åpner for skjønnsmessige vurderinger, kan i seg selv ikke være avgjørende for at nemnda ikke bør ha myndighet til å ilegge oppreisning. Skjønnsmessige vurderinger ligger i diskrimineringslovgivningens natur. Det foreligger dessuten klare retningslinjer både i forarbeider og praksis som gjør at regelverket blir forutsigbart. I tillegg vil en fleksibel ordning for utmåling av oppreisning gjøre at nemnda kan sørge for at ordningen ikke gir urimelige utslag, se punkt 9.6.3 nedenfor. En standardisert oppreisningsutmåling fungerer også godt i Danmark.

Står reglene om delt bevisbyrde i veien for å gi nemnda myndighet til å ilegge oppreisning?

Departementet har vurdert om kombinasjonen av et objektivt ansvar i arbeidslivet og reglene om delt bevisbyrde gjør det uforsvarlig å la nemnda ilegge arbeidsgivere oppreisning.

Reglene om delt bevisbyrde (hvem tvil om faktum skal gå utover) i diskrimineringssaker innebærer at bevisbyrden går lettere over på den innklagede enn i vanlige sivile saker. Beviskravet er like fullt alminnelig sannsynlighetsovervekt, jf. Rt. 2014 s. 402.

Reglene om delt bevisbyrde er begrunnet i at det skal være reelle muligheter for å vinne frem med en påstand om diskriminering, jf. Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) punkt 12.3.7.3. I arbeidsforhold må dette ses i sammenheng med at det er arbeidsgiver som har tilgang til sakens opplysninger og som derfor vil være nærmest til å sørge for at saken blir tilstrekkelig belyst. Da vil det også være rimelig å la det gå ut over arbeidsgiveren hvis det etter bevisføringen fremdeles er uklart hva det er lagt vekt på. Håndhevingspraksis viser at det – til tross for at vi har regler om objektivt ansvar og delt bevisbyrde – er vanskelig å vinne frem med en påstand om diskriminering.

Reglene om objektivt ansvar (det vil si at arbeidsgiver blir ansvarlig uavhengig av om de kan bebreides for diskrimineringen) innenfor arbeidslivet og reglene om delt bevisbyrde er dessuten utslag av EUs ikke-diskrimineringsdirektiver. Ikke-diskrimineringsdirektivene som gjelder kjønn (de mest sentrale er direktiv 2006/54/EF og direktiv 2004/114/EF), er inntatt i EØS-avtalen og skal ved motstrid gå foran andre bestemmelser som regulerer samme forhold, jf. EØS-loven § 2. Det innebærer at Norge er forpliktet til å legge dette til grunn ved håndhevingen av diskrimineringslovgivningen. Departementet mener på denne bakgrunn at kombinasjonen av objektivt ansvar og delt bevisbyrde ikke står i veien for å gi nemnda oppreisnings myndighet.

Nemndas myndighet, organisering og saksbehandlingsregler

Departementet legger til grunn at et organ som skal ilegge oppreisning må ha kunnskaper, ressurser og en organisering som gjør at oppreisning kan ilegges på forsvarlig grunnlag. Det er altså et grunnleggende premiss for forslaget at innklagedes rettssikkerhet skal ivaretas. Departementet mener det er mulig å sørge for en rettssikker behandling også i forvaltningen.

Hovedinnvendingen mot å gi oppreisningsmyndighet til en uavhengig nemnd, har vært at rettsikkerheten for partene ikke i tilstrekkelig grad ivaretas.

Rettssikkerhet skal sikres gjennom garantier som sikrer riktige avgjørelser. Departementet mener den foreslåtte organiseringen og saksbehandlingsreglene i den nye nemnda vil ivareta den innklagedes rettssikkerhet i saker om oppreisning.

Nemnda er et uavhengig organ med høyt kompetente nemndsmedlemmer. Erfaringen fra dagens nemnd viser at det ikke er vanskelig å rekruttere høyt kompetente medlemmer til nemnda. For eksempel er både leder og nestleder i dagens nemnd henholdsvis lagdommer og tidligere lagdommer. Til sammenligning nevnes at nyutdannede dommerfullmektiger, uten særskilt kompetanse på diskrimineringsrett, kan tilkjenne oppreisning i tingretten. Det bør da ikke være noe i veien for at en faglig tung nemnd gis samme myndighet.

Departementet foreslår i tillegg å skjerpe kvalifikasjonskravene til nemndas medlemmer (se kapittel 7.3.4). Departementet foreslår at nemndas ledere som hovedregel skal ha dommererfaring, og ikke bare dommerkompetanse som i dag (i praksis et krav om master i rettsvitenskap eller tilsvarende). Dette vil sikre god bevisbedømmelse og dermed også partenes rettssikkerhet. I tillegg vil nemndas sekretariat og nemndsmedlemmene oftest ha særskilt kompetanse i diskrimineringsrett. Dette innebærer at nemnda vil besitte høy generell juridisk kompetanse som i domstolene ellers og i tillegg ha en særlig kompetanse i diskrimineringsrett. Dette gjør nemnda til en kompetent tvisteløsningsmekanisme i diskrimineringssaker.

Saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven og departementets forslag til ny diskrimineringsombudslov med tilhørende forskrift sikrer god kontradiksjon (kontradiksjon innebærer at hver av partene skal gis mulighet til å imøtegå motpartens fremstilling av saken før det tas en avgjørelse), objektivitet og kvalitet. Nemnda vil derfor ha gode forutsetninger for å treffe riktige avgjørelser.

Nemnda skal sørge for at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes, mens det i sivile saker i domstolene er partene som har hovedansvaret for sakens opplysning. Nemndas sekretariat forbereder saken, utarbeider et sammendrag og skal be om opplysninger som anses nødvendig for å opplyse saken. Nemnda kan kreve opplysninger fra offentlige myndigheter uten hinder av taushetsplikt, og av andre som har vitneplikt etter tvisteloven. Nemnda kan også kreve bevisopptak for domstolene, blant annet for rettslig avhør av parter og vitner (Ot.prp. nr. 34 (2004–2005) punkt 13.1 s. 104). Departementet foreslår å videreføre disse reglene.

I dag gir diskrimineringsombudsloven med tilhørende forskrift en videre adgang til muntlige forhandlinger enn ellers i forvaltningsprosessen, der hovedregelen er skriftlighet. Nemnda skal som hovedregel holde en muntlig forhandling. Partene har rett til å delta i forhandlingen og har rett til å la seg representere av en fullmektig, for eksempel en advokat. Nemnda kan innkalle parter, vitner og sakkyndige til møtet hvis dette er nødvendig for sakens opplysning. For parter, vitner og sakkyndige som avgir forklaring, gjelder tvistelovens regler så langt de passer. I nemndsmøtet har partene anledning til å presentere sin sak muntlig, imøtegå hverandres forklaringer og utdype det de eventuelt er uenige om i det skriftlige materialet. Partene har også mulighet til å stille og svare på spørsmål fra motparten og nemnda. Dagens praktisering av reglene gir imidlertid en svært begrenset mulighet for muntlighet. Dette fordi partene har en ubetinget rett til muntlig behandling i alle diskrimineringssaker – også i de tilfellene der sakens dokumenter gir et fullgodt grunnlag for å treffe vedtak. Nemndas saksmengde og antall møter innebærer at det i praksis bare er rom for en svært begrenset muntlighet i alle saker. I praksis vil de fleste av de muntlige forhandlingene bare inneholde en kort (5–10 minutter) redegjørelse fra begge parter, fulgt av en kort spørsmålsrunde fra nemnda.

Departementet foreslår å legge til rette for en større grad av muntlig bevisførsel enn det dagens praktisering av reglene legger opp til i saker der dette er nødvendig for sakens opplysning, se kapittel 7.5.3. Departementet foreslår at det skal være opp til nemndleder å vurdere om det er behov for muntlig behandling i den enkelte sak. Med tidligere dommererfaring vil nemndas ledere ha gode forutsetninger for å vurdere behovet for og omfanget av muntlighet i den enkelte sak.

Departementet foreslår i tillegg at partene skal ha et ubetinget krav på muntlig behandling i saker hvor det er krevd oppreisning, uavhengig av nemndledernes vurdering av behovet for muntlighet.

Forhandlingen i nemnda skal imidlertid heller ikke i fortsettelsen være det samme som en hovedforhandling i domstolene. Nemnda skal sette seg inn i saksdokumentene på forhånd. Det vil derfor ikke gjelde et krav om full bevisumiddelbarhet, slik som i domstolene (dvs. at alle bevis føres direkte/leses opp for de som skal avgjøre saken). Etter departementets syn vil like omfattende prosessregler i nemnda som i domstolene ikke kunne gjøres gjeldende i et lavterskeltilbud i forvaltningen. Departementet mener dessuten at muntlighet og bevisumiddelbarhet på alle trinn av saken ikke er en nødvendig forutsetning for at innklagedes rettssikkerhet skal ivaretas. Umiddelbar bevisførsel innebærer – foruten avhør av parter og vitner – at sakens dokumenter leses opp av partene i rettsmøtet. Å stille krav om opplesning av alle relevante dokumenter fremstår som tungvint og unødvendig i en nemnd som skal fungere som et lavterskeltilbud. I mange tilfeller vil sakens dokumenter gi et fullgodt bilde både av faktum og jus til å konkludere med om diskriminering har skjedd. Et ubetinget krav til umiddelbar bevisførsel er heller ikke ansett nødvendig i saker om overtredelsesgebyr for brudd på konkurranseloven, til tross for at overtredelsesgebyr anses som straff etter den europeiske menneskerettskonvensjonen.

På samme måte som i domstolene, er nemndas møter i hovedsak åpne for allmennheten, med mindre det er spesielle grunner til lukket behandling. Nemndas vedtak er også tilgjengelige for allmennheten. Formkravene til nemndas vedtak er tilnærmet like som for dommer. Rettssikkerheten vil også sikres ved muligheten for å bringe saken inn for domstolene på ethvert trinn i prosessen. I tillegg vil klare rammer for utmålingen av oppreisning gi forutsigbarhet, se punkt 9.6.3.

Nødvendig med overprøvingsadgang i forvaltningen?

En adgang til administrativ klage kan være viktig for å ivareta rettssikkerheten, ettersom dette ofte vil være raskere, mer fleksibelt og mindre ressurskrevende enn domstolsbehandling. Selv med en én-instansløsning vil imidlertid partenes rettssikkerhet være bedre ivaretatt med dette forslaget enn i dag. I dag må saken bringes inn for domstolene for å få tilkjent oppreisning, uten en forutgående behandling av kravet i forvaltningen. Det vil i utgangspunktet ikke svekke rettsikkerheten å innføre en ny forvaltningsbehandling før domstolsbehandling. Det kan innvendes at det for den innklagedes del ikke er en styrking av rettssikkerheten å bli idømt oppreisning av et forvaltningsorgan, og eventuelt måtte bringe saken inn for domstolene for å få vedtaket opphevet. Dette er imidlertid en nødvendig konsekvens av at nemnda skal gis oppreisningsmyndighet. Departementet mener også at det er rimeligere å legge søksmålsbyrden på den som har fått et vedtak mot seg i nemnda, enn den som har fått medhold i å ha blitt diskriminert, men som i dag må ta saken inn til domstolene for å få tilkjent oppreisning og erstatning.

Behovet for overprøving vil også være mindre dersom én-instansen er faglig tung. Nemnda vil være et særlig fagtungt forvaltningsorgan som vil ha de beste forutsetninger for å treffe riktige avgjørelser. Hensynet til den som er innklaget er ivaretatt ved bestemmelsen om at klageren kan reise søksmål på ethvert trinn av saken. Saken kan dessuten bringes inn for domstolene til full overprøving hvis en part er uenig i nemndas avgjørelse.

Departementet viser også til at andre uavhengige nemnder allerede har lignende myndighet til å fastsette erstatning uten overprøvingsmulighet til overordnet forvaltningsorgan. For eksempel har Forbrukerklageutvalget myndighet til å fatte vedtak om erstatningsplikt for næringsdrivende. Forbrukerklageutvalget har en saksbehandlingsform, sammensetning og ressurser som er sammenlignbar med den en ny nemnd vil ha.

Den danske Ligebehandlingsnævnets vedtak om oppreisning i diskrimineringssaker kan heller ikke påklages til overordnet forvaltningsorgan. Likevel opprettholdes Ligebehandlingsnævnets vedtak i all hovedsak i domstolene. Dette viser at det er mulig å sørge for å sikre riktige avgjørelser også gjennom en én-instansløsning i forvaltningen.

Departementet vil dessuten vise både til at nemnda vil kunne endre sitt eget vedtak dersom det er ugyldig (se kapittel 7.4.4) og adgangen til gjenåpning (se kapittel 7.4.5). Departementet mener dette – sammenholdt med retten til full domstolsprøving – ivaretar hensynet til partenes behov for overprøvingsmulighet.

Mindre inngripende reaksjoner enn oppreisning

Departementet har vurdert om det er aktuelt å innføre nye, mindre inngripende reaksjonsmuligheter i nemnda, men har kommet til at det ikke er aktuelt.

Nemnda har allerede i dag myndighet til å gi pålegg og ilegge tvangsmulkt hvis det er nødvendig for å sikre at diskriminering «opphører og for å hindre gjentakelse», jf. diskrimineringsombudsloven § 7 annet ledd. Nemnda har kun én gang ilagt tvangsmulkt for manglende oppfyllelse av pålegg. Likestillings- og diskrimineringsnemndas sak 40/2014. Saken gjaldt ileggelse av tvangsmulkt, og spørsmålet om hvorvidt en fylkeskommune hadde oppfylt nemndas pålegg om å benytte innvendig og utvendig holdeplassannonsering på sine bybusser.

Tvangsmulkt er et enkeltvedtak med trussel om plikt til å betale penger til det offentlige for å tvinge fram etterlevelse av et pålegg, og dermed å få endret et forhold fra å være lovstridig til å bli lovlig. Pålegg og tvangsmulkt tjener med andre ord en annen funksjon enn oppreisning og er først og fremst aktuelt ved vedvarende forhold. Nemndas myndighet til å gi pålegg og ilegge tvangsmulkt har heller ikke vist seg tilstrekkelig effektivt i praksis.

Departementet har også vurdert om nemnda – i stedet for å gis myndighet til å ilegge oppreisning – heller bør kunne ilegge arbeidsgivere overtredelsesgebyr (et overtredelsesgebyr er en administrativ sanksjon som kan ilegges ved brudd på lovgivning).

Departementet mener det vil være uheldig om kompensasjonselementet blir borte. Tvangsmulkt og overtredelsesgebyr tilfaller statskassen, og vil ikke gi den diskriminerte kompensasjon for tort og svie. Den som har blitt diskriminert vil da ha et mindre insentiv til å påta seg belastningen med å fremme en klagesak. Oppreisning er en rimelig oppgjørsform som skal gi fornærmede kompensasjon for den krenkelsen som diskrimineringen innebærer (Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) punkt 12.3.7 s. 145–146). Oppreisning er dessuten lovens hovedreaksjon.

Et overtredelsesgebyr vil for øvrig ikke være en mindre inngripende sanksjon enn oppreisning. Overtredelsesgebyr vil være en administrativ sanksjon som trolig vil anses som straff, jf. EMK artikkel 6 (begrepet «criminal charge» er et autonomt begrep, hvor klassifiseringen etter nasjonal rett kun er et moment, og ikke avgjørende). Høyesterett har i Rt. 2012 s. 1556 avsnitt 50 uttalt at det for administrative forvaltningsanksjoner som har karakter av straff, må oppstilles et strengere beviskrav enn alminnelig sannsynlighetsovervekt, men at hvor strengt beviskravet er, må vurderes konkret for hvert enkelt rettsområde og sanksjon. For overtredelsesgebyr etter konkurranseloven oppstilles det et krav om kvalifisert sannsynlighetsovervekt (Rt. 2012 s. 1556 avsnitt 52). Et krav om kvalifisert sannsynlighetsovervekt for å ilegge sanksjoner ved brudd på diskrimineringslovgivningen vil ikke være i tråd med EU-direktivene, som stiller krav om at det skal gjelde regler om delt bevisbyrde i diskrimineringssaker.

Departementet mener på denne bakgrunn at det ikke er aktuelt å fremme forslag om at nemnda skal gis myndighet til å ilegge arbeidsgivere overtredelsesgebyr ved brudd på diskrimineringslovgivningen i stedet for oppreisningsmyndighet.

10.6.3 Utmåling av oppreisning

Departementet legger til grunn at det vil være relativt enkelt for nemnda å fastsette oppreisning når bevisbedømmelsen først har funnet sted. Etter bevisvurderingen i diskrimineringssaken, vil nemnda ofte ha et godt innblikk i de utmålingskriteriene som oppreisningsreglene gir anvisning på.

Departementet mener videre at det vil være en enkel oppgave for nemnda å skille mellom erstatning for økonomisk og ikke-økonomisk tap. Hensikten med oppreisning er nettopp å gi kompensasjon for selve krenkelsen, og ikke de økonomiske følgene av denne. Også i dag må domstolene skille mellom krav om erstatning for økonomisk og ikke-økonomisk tap.

Oppreisningens størrelse (utmålingen) er allerede regulert i diskrimineringslovene. Det legges opp til en konkret og skjønnsmessig vurdering, der oppreisningen skal fastsettes til det beløp som retten finner rimelig ut fra skadens omfang, partenes forhold og omstendighetene forøvrig (se blant annet likestillingsloven § 28 tredje ledd).

Det skal legges vekt både på gjerningspersonens og fornærmedes forhold i saken. Selv om det ikke er krav om at det er utvist skyld for å få et oppreisningskrav mot seg, er arbeidsgivers skyld et forhold som bør bli tillagt vekt i skjerpende retning ved utmåling av oppreisningen. Også forhold på arbeidstakerens side vil kunne inngå i utmålingsvurderingen (se blant annet Ot.prp. nr. 77 (2000–2001) punkt 13.6.3 s. 104 og PwC-utredningen s. 99). Styrkeforholdet mellom partene kan videre ha betydning. Det samme gjelder partenes økonomi og hvor grov krenkelsen har vært. I tillegg vil allmennpreventive hensyn måtte inngå i vurderingen.

Diskrimineringslovene setter ikke noe øvre tak for oppreisningens størrelse. Utmålingen skal skje etter en rimelighetsvurdering (Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) punkt 12.3.7.3 s. 144–145). Det skal altså tas hensyn både til at det skal være en rimelig oppreisning for fornærmede og til arbeidsgivers økonomiske situasjon. Det innebærer at det kan tas hensyn til at utmålingen ikke skal virke uforholdsmessig tyngende for små bedrifter med trange økonomiske marginer. Likevel vil det sjelden være grunnlag for å lempe oppreisningskravet i sin helhet på grunnlag av trang økonomi.

Utmålingen av oppreisning må være i tråd med EU-direktivenes krav om at sanksjonene skal «være effektive, stå i rimeligt forhold til overtrædelsen og have en afskrækkende virkning». EU-domstolen har i sin praksis lagt til grunn at oppreisningen skal overstige et symbolsk beløp. Den skal ha et slikt nivå at den virker reelt avskrekkende (se Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) punkt 12.3.7.2). Den begrensede praksisen som har utviklet seg i domstolene når det gjelder oppreisning i diskrimineringssaker, vil gi en viss veiledning ved utmåling av oppreisning i nemnda (se PwC-utredningen punkt 8.4.3 for en gjennomgang av praksis). Ved voldslovbrudd er praksis rikholdig, og det vil være naturlig å se hen til denne praksisen også i diskrimineringssaker. Det danske Ligebehandlingsnævnet fastsetter godtgjørelsen i ansettelsessaker som utgangspunkt til 25 000 DKK (jf. AFI-utredningen, «Hvordan skape et rettssikkert lavterskeltilbud», Dag Ellingsen, s. 38 og 39).

Departementet forutsetter at oppreisningsbeløpene som hovedregel vil ligge et sted i sjiktet mellom kr 20 000 og kr 80 000, med mulighet for å gå høyere i særlig graverende tilfeller. Det bør stilles krav til forholdsmessighet mellom oppreisningen og den krenkelsen den diskriminerte er påført.

Selve utmåling må utpensles i nemnds- og rettspraksis. Intervallet som er angitt ovenfor vil i mange saker gi et godt veiledende utgangspunkt. Departementet legger til grunn at nemnda etter hvert vil kunne foreta en nærmere presisering av nivået basert på egen praksis.

10.6.4 Nemnda skal som hovedregel ikke ha myndighet til å tilkjenne erstatning for økonomisk tap

Departementet opprettholder forslaget om at nemnda som hovedregel ikke skal kunne ilegge erstatning for økonomisk tap.

Departementet er til en viss grad enig med Diskrimineringslovutvalget i at det kan være problematisk hvis det skal gå to parallelle løp om henholdsvis oppreisning og erstatning, dersom det må reises sak for domstolene for å få tilkjent økonomisk tap. I arbeidsforhold er det regler om objektivt ansvar når det gjelder både oppreisning og erstatning for økonomisk tap.

For å få tilkjent erstatning må det imidlertid først dokumenteres et økonomisk tap. For det andre må det være årsakssammenheng mellom det økonomiske tapet og den diskriminerende handlingen. Kravet til årsakssammenheng innebærer at den som er diskriminert må bevise at han eller hun ikke ville hatt det økonomiske tapet hvis den diskriminerende handlingen tenkes borte. I tillegg må det økonomiske tapet være en påregnelig og adekvat følge av handlingen (det vil si at tapet ikke må være en for avledet eller indirekte følge av det diskriminerende forholdet).

Den diskriminerte har bevisbyrden (tvilsrisikoen) for at vilkårene for erstatning er oppfylt. Dette innebærer at en avgjørelse om erstatning for økonomisk tap ofte vil gjøre det nødvendig med omfattende bevisførsel knyttet til om den som har blitt diskriminert faktisk har lidd et økonomisk tap og om tapet i så fall står i adekvat årsakssammenheng til den diskriminerende handlingen. Dette vil gjøre nemndas saksbehandling langt mer vanskelig og tidkrevende. Nemnda vil heller ikke ha spesialkompetanse i erstatningsrett. Oppreisningsbeløp kan derimot gjøres mer skjematiske.

10.6.5 Nemnda gis myndighet til å tilkjenne erstatning for økonomisk tap i enkle saksforhold på alle lovens virkeområder

Departementet opprettholder forslaget om at nemnda – ved enstemmighet – skal kunne ilegge erstatning for økonomisk tap i enkle saksforhold, både i og utenfor arbeidslivet.

Forliksrådene har i dag tilsvarende myndighet, og kan avsi dom i sak om pengekrav dersom «klagemotparten i sak om pengekrav ikke gjør gjeldende annet enn manglende betalingsevne eller andre åpenbart uholdbare innsigelser», jf. tvisteloven § 6-10 tredje ledd bokstav b. Det er et vilkår at medlemmene i forliksrådet er enige om at grunnlaget er tilstrekkelig, jf. fjerde ledd. Bestemmelsen har til formål å gi forliksrådet adgang til å avsi dom i saker som reelt sett er inkassosaker. NOU 2001: 32, Bind A, s. 283 og Bind B, s. 240.

Det fremmes en del åpenbart håpløse krav for domstolene, og berettigete krav bestrides i en del tilfeller på åpenbart uholdbare grunnlag. Det er behov for en forenklet behandling av slike tilfeller, og det vil derfor være en klar fordel at nemnda gis mulighet til å ilegge erstatning for økonomisk tap i disse tilfellene.

Forslaget innebærer at nemnda skal kunne fatte vedtak dersom innklagede overhodet ikke har noen innsigelser mot erstatningskravet og dersom nemnda finner forsvarlig grunnlag for å sette innsigelsene til side som åpenbart uholdbare.

Kjerneområdet for bestemmelsen vil være saker der årsaken til at innklagede ikke vil betale erstatning skyldes manglende betalingsevne eller betalingsvilje. Formålet med forslaget er derfor i første rekke at nemnda skal kunne tilkjenne erstatning uavhengig av innsigelser som i realiteten er uttrykk for manglende betalingsevne eller –vilje (se tvisteloven, kommentarutgave, 2. utgave, Bind I, Schei mfl., s. 235).

Det er tilstrekkelig at innklagedes argumentasjon fremtrer som åpenbart uholdbar, og at forhandlingene er tilstrekkelige til å trekke en slik konklusjon (se NOU 2001: 32 s. 740).

Når adgangen til å få tilkjent erstatning er så vidt snever, kan ikke departementet se at tungtveiende rettssikkerhetshensyn taler mot at nemnda gis slik myndighet.

Bestemmelsen tar sikte på saker der det ikke kreves bevisføring av nevneverdig omfang for å treffe en realitetsavgjørelse om erstatningskravet (NOU 2001: 32 s. 740).

Et eksempel kan være at en kvinne nektes hotellrom på grunn av sin nasjonale opprinnelse, med den begrunnelse at mange prostituerte har denne landbakgrunnen. Hun må derfor bestille rom på et annet hotell, der leie av hotellrom er kr. 1 000 dyrere. Dersom kvinnen klager til nemnda og får medhold i at hun er blitt diskriminert, vil det være hensiktsmessig for begge parter å få avgjort erstatningskravet på kr. 1 000 sammen med diskrimineringsspørsmålet. I et slikt tilfelle fremstår det som tungvint og unødvendig å henvise partene til domstolene, så lenge den kravet er rettet mot ikke gjør gjeldende annet enn manglende betalingsevne eller betalingsvilje eller andre argumenter som åpenbart ikke kan føre frem.

Nemnda har i sin høringsuttalelse likevel påpekt at:

«Utfordringen vil imidlertid være at nemnda etter all sannsynlighet vil måtte vurdere dette i en rekke saker. Tilsvarende vil nemndas sekretariat måtte utrede dette i forkant av nemndas behandling … Det er derfor vårt syn at selv om erstatningskrav sjelden vil føre frem, er ikke dette en garanti for at det ikke blir påberopt.»

I enkelte saker kan det også være aktuelt å tilkjenne erstatning for økonomisk tap som følge av at man har blitt diskriminert ved ansettelse eller oppsigelse. I disse sakene vil det imidlertid ofte være tvist om det foreligger et økonomisk tap og om det er årsakssammenheng mellom diskrimineringen og det økonomiske tapet (dvs. tvist om man faktisk har lidd et økonomisk tap og om man i så fall hadde lidd det økonomiske tapet selv om den diskriminerende handlingen tenkes borte).

Det vil også kunne være omtvistet om den diskriminerte har oppfylt sin tapsbegrensningsplikt. Det vil sjelden være grunnlag for å anse en slik innsigelse som «åpenbart uholdbar», slik at det er grunnlag for å tilkjenne erstatning. I noen tilfeller kan imidlertid innsigelsene fremstå som klart uholdbare også ved større krav, for eksempel i forbindelse med inntektstap. Dette kan for eksempel være tilfelle hvor nemnda har kommet til at en arbeidstaker har blitt usaklig oppsagt med et påfølgende og uomtvistet inntektstap over kort periode hvor det ikke kan forventes at arbeidstakeren har hatt tid til å finne annet arbeid. I noen tilfeller vil det kun være størrelsen på det økonomiske tapet som er omtvistet. Nemnda bør da kunne treffe bindende vedtak om erstatning for den delen av kravet hvor innklagedes innsigelser fremstår som åpenbart uholdbare.

I tråd med tvisteloven § 6-10 fjerde ledd bør det videre være et vilkår at alle nemndas medlemmer må være enige om at grunnlaget for å treffe vedtak om erstatning er tilstrekkelig. Det innebærer at nemndas medlemmer må være enige både om at avgjørelsesgrunnlaget er tilstrekkelig, og om hva resultatet skal bli (NOU 2001: 32 s. 740. Det vises før øvrig til merknadene til tvisteloven § 6-10 fjerde ledd i Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 383). Det må dreie seg om en relativt enkel og oversiktlig sak. Dersom partene er uenige om faktiske forhold av rettslig betydning, vil nemnda ikke kunne ilegge erstatning dersom det er sannsynlig at ytterligere bevisføring vil bringe inn avgjørende momenter for vurderingen av hva som har skjedd (Ot.prp. nr. 51 (2005–2006) s. 383).

Departementet legger til grunn at erstatningsbeløpene i disse sakene i hovedsak vil dreie seg om beskjedne beløp, og at nemndas vedtaksmyndighet begrenses til beløp som ligger under kr. 10 000.

Departementet opprettholder på denne bakgrunn forslaget om at nemnda skal gis myndighet til å tilkjenne erstatning for økonomisk tap i enkle saksforhold på alle diskrimineringslovenes virkeområder etter de samme vilkårene som forliksrådene har etter tvisteloven § 6-10 tredje ledd bokstav b og fjerde ledd.

Departementet opprettholder også forslaget om at partene ikke skal ha en ubetinget rett til muntlig behandling av saken når det er krevd erstatning for økonomisk tap i enkle saksforhold, fordi vilkårene for å tilkjenne erstatning er såpass snevre. Det bør være opp til nemndleder å vurdere behovet for muntlig behandling i den enkelte sak, se kapittel 7.5.3 om muntlig/skriftlig saksbehandling. Departementet vil presisere at et krav om erstatning for økonomisk tap i noen tilfeller kan gjøre det nødvendig å avholde muntlige forhandlinger, blant annet for å kunne ta stilling til holdbarheten av de innvendingene mot kravet som innklagede kommer med.