3 Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen – NOKUT

3.1 Sammensetningen av NOKUTs styre

3.1.1 Gjeldende rett

NOKUTs styre har det overordnede ansvaret for NOKUTs virksomhet. NOKUTs styre oppnevnes av departementet og består av åtte medlemmer, jf. universitets- og høyskoleloven § 2-2 annet ledd. Loven krever at ett medlem skal være en student, og denne skal også ha et personlig varamedlem. Studentrepresentanten oppnevnes for to år, jf. bestemmelsens tredje ledd. Universitets- og høyskoleloven bestemmer ikke hvilken institusjonskategori studentenes styremedlem og personlige varamedlem skal komme fra. I praksis har styremedlemmet kommet fra universitet eller høyskole. I perioden 2004–14 har fagskolestudentene ikke vært representert i NOKUTs styre. Ved oppnevningen av NOKUTs styre for perioden 2015–17 ble fagskolestudentene for første gang representert, da en fagskolestudent ble oppnevnt som personlig varamedlem for Norsk studentorganisasjons faste medlem.

3.1.2 Høringsforslaget

Departementet mener at det er viktig at studenter fra både universitets- og høyskolesektoren og fra fagskolesektoren er representert i NOKUTs styre. Det er stadig flere saker som blir behandlet av styret som berører fagskolene, og fagskolestudentene bør ha innflytelse på disse beslutningene. Høyere utdanning og fagskoleutdanning har klare forskjeller, noe som gjør at de to studentgruppene ikke vil kunne representere hverandre på en tilstrekkelig god måte i styret. Departementet foreslo derfor å endre universitets- og høyskoleloven § 2-2 annet ledd, slik at NOKUTs styre blir utvidet med én studentrepresentant til ni medlemmer totalt. Det ene studentmedlemmet skal representere høyere utdanning, og det andre studentmedlemmet skal representere fagskoleutdanning.

3.1.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene er enten for forslaget eller har ingen merknader. Ingen høringsinstanser er imot forslaget. Både Norsk studentorganisasjon og Organisasjon for norske fagskolestudenter er godt fornøyd med forslaget.

3.1.4 Departementets vurdering

Departementet mener at det er viktig at studenter fra både universiteter, høyskoler og fagskoler er representert i styret til NOKUT. Departementet mener at forslaget ikke i vesentlig grad vil forrykke balansen i styret. Når det gjelder styrets størrelse, viser departementet til at andre styrer i sektoren har flere medlemmer enn det som foreslås for NOKUT. Dette gjelder for eksempel styrene ved universitetene og høyskolene som har elleve medlemmer og enkelte studentsamskipnadsstyrer som har ti. Departementet viser for øvrig til at NOKUTs styre selv kan bestemme om studentene skal kunne møte med både representanten og varamedlem på styremøtene. Departementet foreslår på denne bakgrunn å videreføre forslaget i høringsnotatet.

Det vises til lovforslaget § 2-2.

3.2 Kvalitetsarbeid

3.2.1 Gjeldende rett

Ifølge universitets- og høyskoleloven ligger ansvaret for utdanningskvaliteten til den enkelte utdanningsinstitusjon. NOKUTs oppgaver og myndighet fremgår av universitets- og høyskoleloven § 2-1. En av oppgavene er å føre tilsyn med kvaliteten i høyere utdanning og fagskoleutdanning.

Ifølge universitets- og høyskoleloven § 1-6 skal universiteter og høyskoler ha et tilfredsstillende system for kvalitetssikring. Det følger av universitets- og høyskoleloven § 2-1 tredje ledd at NOKUT som et ledd i tilsynsarbeidet skal evaluere institusjonenes system for kvalitetssikring. Endelig følger det av universitets- og høyskoleloven at departementet kan trekke faglige fullmakter tilbake dersom institusjonene ikke har et tilfredsstillende system for kvalitetssikring, jf. § 3-3 fjerde ledd.

Universitets- og høyskoleloven har en rekke bestemmelser som gir departementet hjemmel til å fastsette utfyllende regler om NOKUTs oppgaver og myndighet i forskrift. Universitets- og høyskoleloven § 1-6 annet ledd gir hjemmel til å fastsette krav til institusjonenes kvalitetssikringssystemer. Videre gir universitets- og høyskoleloven § 3-1 annet ledd departementet hjemmel til å gi forskrift om saksbehandling og fastsetting av standarder som skal legges til grunn for akkreditering av studietilbud og institusjoner. Departementet kan også gi forskrift om saksbehandling og klageadgang med hjemmel i universitets- og høyskoleloven § 3-4 siste punktum. Endelig gir universitets- og høyskoleloven § 3-5 om godskriving og faglig godkjenning departementet hjemmel til å gi forskrift om NOKUTs ansvar og myndighet i femte ledd annet punktum.

Forskrift om kvalitetssikring og kvalitetsutvikling i høyere utdanning og fagskoleutdanning (studiekvalitetsforskriften), fastsatt av departementet, gir NOKUT hjemmel til å fastsette utfyllende forskrift. NOKUT har fastsatt forskrift om tilsyn med utdanningskvaliteten i høyere utdanning (studietilsynsforskriften).

3.2.2 Høringsforslaget

Det ble i høringsnotatet vist til at Regjeringen ønsker å styrke NOKUTs arbeid med å heve kvaliteten i høyere utdanning, jf. punkt 12 i Sundvolden-plattformen. Videre har NOKUT initiert et arbeid for å utvikle en nasjonal strategi for utdanningskvalitet og en ny modell for tilsyn med høyere utdanning. Dette er bakgrunnen for at departementet startet arbeidet med å styrke NOKUTs bidrag til kvalitetsheving i universitets- og høyskolesektoren. En slik styrking skal skje gjennom å effektivisere NOKUTs akkrediterings- og tilsynsmodell. Som et ledd i dette arbeidet ble det opprettet en ekstern referansegruppe med representanter fra Universitets- og høgskolerådet, Norsk studentorganisasjon og NOKUT, i tillegg til eksperter på tilsynsarbeid. Også i Meld. St. 18 (2014–2015) Konsentrasjon for kvalitet. Strukturreform i universitets- og høyskolesektoren varslet regjeringen en gjennomgang av regelverket for å sikre at institusjonene i tilstrekkelig grad gjennomfører det kvalitetsarbeidet som følger av de faglige fullmaktene. Et annet siktemål var å gi NOKUT større handlingsrom til å gjennomføre målrettet tilsyn med akkrediterte institusjoner og utdanningstilbud.

Departementet viste til at det er riktig å dreie tilsynet fra evaluering av institusjonenes kvalitetssikringssystemer til et bredere tilsyn med institusjonenes samlede kvalitetsarbeid. NOKUT bør rette oppmerksomheten mot spørsmålet om forvaltningen av studieporteføljen er preget av kvalitetstenkning. Videre må NOKUT undersøke om kvalitetsarbeidet er innrettet mot de viktigste faktorene for at studentene skal oppnå god læring på et høyt nivå. Departementet foreslo derfor å endre universitets- og høyskoleloven § 2-1 tredje ledd slik at det fremgår tydelig hvilket tilsynsansvar NOKUT skal ha. Departementet foreslo å bruke begrepet «kvalitetsarbeid» i stedet for «kvalitetssikringssystem», blant annet for å understreke at tilsynet både gjelder kvalitetssikringssystemet og bruken av dette, og i hvilken grad arbeidet bidrar til økt kvalitet på studietilbudene slik at studentene lærer mer. For å tydeliggjøre at NOKUT har ansvar for å føre tilsyn med kvalitetsarbeidet ved institusjonene, foreslo departementet å erstatte uttrykket «evaluere» med «føre tilsyn med». Tilsvarende foreslo departementet å endre universitets- og høyskoleloven § 1-6, slik at det går klart frem at universiteter og høyskoler skal ha et kvalitetssikringssystem som skal sikre og videreutvikle kvaliteten i utdanningen. Videre foreslo departementet en endring av universitets- og høyskoleloven § 3-3 fjerde ledd for å gjøre det tydelig at faglige fullmakter kan trekkes tilbake der institusjonene ikke har et tilfredsstillende kvalitetsarbeid som sikrer og videreutvikler kvaliteten i utdanningen.

Departementet foreslo å fastsette hjemmel for departementet til å gi forskrifter om NOKUTs oppgaver og myndighet i universitets- og høyskoleloven § 2-1. Videre foreslo departementet å gi NOKUT hjemmel til å gi utfyllende forskrift i den samme lovparagrafen.

3.2.3 Høringsinstansenes syn

De fleste av høringsinstansene støtter forslagene som gjelder endring av NOKUTs tilsyns- og akkrediteringsmodell. Følgende høringsinstanser støtter forslaget fullt ut eller i hovedsak: NOKUT, Felles studieadministrativt tjenestesenter (FSAT), Universitets- og høgskolerådet (UHR), Nettverk for private høyskoler, Universitetet i Stavanger, Universitetet i Nordland (UiN), Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Høgskolen i Buskerud og Vestfold (HiBV), Høgskolen i Telemark (HiT), Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), Høgskolen i Østfold (HiØ), Høgskulen i Sogn og Fjordane (HiSF), Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST), Politihøgskolen, Det teologiske Menighetsfakultet (MF), Diakonhjemmet Høgskole, Lovisenberg diakonale høgskole, Norsk studentorganisasjon (NSO), ANSA – Association of Norwegian Students Abroad, Unio, Akademikerne, Norsk Sykepleierforbund, Norsk hovedorganisasjon (NHO), Jussformidlingen i Bergen og Rogaland fylkeskommune.

Universitetet i Oslo (UiO), Universitetet i Bergen (UiB), Høgskolen i Bergen (HiB) og Steinerhøyskolen er imot forslaget.

Justis- og beredskapsdepartementet kommenterer forslaget slik:

«Myndighetenes tilsyn bør primært være et tilsyn med lovligheten av virksomheten som utøves av den det drives tilsyn med, og reaksjoner som følge av et utført tilsyn, bør være basert på at lovgivningen i vid forstand (dvs. lov, forskrift, eventuelt enkeltvedtak) er brutt. Den foreslåtte bestemmelsen i § 2-1 tredje ledd skaper uklarhet med hensyn til om tilsynet er begrenset til et lovlighetstilsyn. Uklarhet om hva som kan være grunnlaget for tilsyn, skaper uforutsigbarhet for tilsynsobjektene, og det bør være klarhet på dette punktet. Det er tilsvarende uklart hva som kan danne grunnlag for reaksjoner i form av tilbaketrekking av fullmakter etter § 3-3 fjerde ledd. Ordet «kvalitet» er et vagt kriterium som i seg selv egner seg dårlig som grunnlag for tilsyn og reaksjoner.»

Norges miljø- og biovitenskapelige universitet uttaler følgende:

«NMBU ser at forslagene til endring […] på dette punktet er en tilpasning til de nye ESG (Standards and Guidelines for Quality Assurance in the European Higher Education Area). Når det gjelder begrepsendringen «kvalitetssikringssystem» til «kvalitetsarbeid» […] finner NMBU det vanskelig å vurdere dette endringsforslaget ut fra at vi ikke har kjennskap til hvordan NOKUT definerer «tilfredsstillende kvalitet» eller hvilken metodikk som skal brukes. Det er videre vanskelig å skulle kunne vurdere effektene av en endring i begrepsbruken, og hva dette vil ha å si for utviklingen av kvaliteten.»

UHR viser til at endringsforslagene er «overordnede bestemmelser som understreker viktigheten av systematisk kvalitetsarbeid». Også UHR gir uttrykk for at det er vanskelig å ta stilling til forslaget, siden kvalitetsarbeid ikke er nærmere definert. Videre gir rådet uttrykk for at krav som skal settes til institusjonene skal være tydelige, forutsigbare og relevante, og at rollefordelingen mellom departementet, NOKUT og institusjonene bør være tydelig. Rådet understreker at det er viktig for universitets- og høyskolesektoren å ha god dialog med NOKUT når NOKUT skal operasjonalisere bestemmelsene om kvalitetsarbeid gjennom revisjon av studietilsynsforskriften.

NSO uttaler blant annet:

«NSO ønsker en tilsynsmodell der NOKUT legger mer vekt på fagmiljøenes reelle kvalitet og hvordan disse legger til rette for at studentene oppnår forventet læringsutbytte som resultat av god utdanning, FoU og formidling. Kvalitetssikringsarbeidet skal fokusere mer på forbedring av studiekvaliteten enn på å bygge opp tilfredsstillende systemer.»

Videre skriver NSO:

«NSO deler KDs vurdering om at det er riktig at NOKUT dreier tilsynet fra evaluering av institusjonenes kvalitetssikringssystemer til et bredere tilsyn med institusjonenes samlede kvalitetsarbeid, og støtter endringene for å støtte opp under dette. Vi er veldig positive til at det gjøres tydelig at NOKUT ikke bare skal sikre et minimumsnivå på kvalitetsarbeidet, men også har et ansvar for å bidra til å utvikle kvaliteten i utdanningen.»

NTNU ser positivt på at NOKUT i større grad enn tidligere er i dialog med sektoren. Universitetet har likevel blant annet følgende generelle kommentarer:

«Utdanningskvalitet er et komplekst begrep og sektoren preges generelt av utydelig begrepsbruk. I tilsynssammenheng er det spesielt viktig at NOKUT er konsekvent i begrepsbruken i sin kommunikasjon med institusjonene, ikke minst når sammenligning på tvers ønskes brukt som metode for kvalitetsheving. Eksempler på begreper som ofte brukes om hverandre og med skiftende innhold i sektoren er: studietilbud, studier, utdanning, studieprogram, studieretning, studieløp og studentgruppe. Videre introduserer NOKUT nå flere nye begreper som læringsbane, studienært kvalitetsarbeid m.m. Dette er ikke negativt i seg selv, men er utfordrende i en sektor preget av varierende begrepsbruk.

Med de foreslåtte endringene i NOKUTs tilsynsvirksomhet, anbefaler NTNU at sammenhengen mellom tilsynsformer i NOKUTs rammeverk for tilsynsarbeid […] blir utdypet. Det er viktig at institusjonene kjenner NOKUTs virkemidler, begrunnelsene for dem og hvordan de ulike tilsynsformene skal virke sammen.»

NTNU er enig i at institusjonene skal ha fokus på systematisk kvalitetsarbeid i hele utdanningsløpet. Samtidig gir universitetet uttrykk for at begrepet kvalitetsarbeid er utydelig, slik at NOKUTs tilsynsarbeid kan bli omfattende og uforutsigbart. På denne bakgrunnen mener universitetet at det bør presiseres noen rammer for hva tilsyn med institusjonenes kvalitetsarbeid kan omfatte.

Politihøgskolen skriver følgende om forslaget om en dreining fra evaluering av kvalitetssikringssystemer til et bredere tilsyn med institusjonenes kvalitetsarbeid:

«Politihøgskolen er av den oppfatning at det er positivt at det foreslås at NOKUT skal ha en helhetlig tilnærming til kvalitet, hvor en er opptatt av kvaliteten på studieprogrammene og studentenes læringsutbytte, og ikke kun skal fokusere på institusjoners etterlevelse av kravene til et kvalitetssikringssystem i universitets- og høyskoleloven og tilhørende forskrifter. Politihøgskolens oppfatning er at presiseringen ikke nødvendigvis innebærer en stor dreining av oppmerksomheten for sektoren, da man gjennom systematisk kvalitetsarbeid og kravene til dette i praksis lenge har arbeidet med og vært opptatt av kvaliteten på studieprogrammer og læringsutbytte.»

Videre støtter Politihøgskolen forslaget om å styrke NOKUTs bidrag til kvalitetsheving i universitets- og høyskolesektoren og er glad for at departementet understreker at utviklingsaspektet i NOKUTs aktiviteter er sentralt. Politihøgskolen gir uttrykk for at studentevalueringer er et viktig perspektiv i kvalitetsarbeidet, men mener samtidig at universitets- og høyskoleloven § 1-6 om kvalitetsarbeid også bør omfatte og synliggjøre betydningen av de vitenskapelig ansattes bidrag til vurderingen av kvalitet i utdanningen.

UiO er svært skeptisk til enkelte av forslagene som gjelder NOKUTs akkrediterings- og tilsynsmodell. Dette gjelder særlig forslaget om at NOKUT skal føre tilsyn med institusjonenes helhetlige kvalitetsarbeid, som universitetet mener kan komme i konflikt med universitets- og høyskoleloven § 1-5 om faglig autonomi. UiO skriver blant annet følgende om dette forslaget:

«NOKUT gis en rolle i å følge opp institusjonenes «helhetlige kvalitetsarbeid i praksis», med vekt blant annet på studentenes læringsutbytte. Dette vil dels kunne lede til en form for standardisering der kvalitetsbegrepet, av hensyn til muligheten for å gjennomføre et tilsyn, ikke knyttes til programmenes faglige profil, forskningsorientering og kontekstuelle forhold. Dette kan videre bety at det man fra et faglig ståsted ser som vesentlig i kvalitetsarbeid ikke gis betydning i det tilsynet som utføres av NOKUT. Like alvorlig er at begrepet «helhetlig kvalitetsarbeid» ikke er klart definert i loven (det er et åpent spørsmål om det over hodet lar seg gjøre innenfor rammen av en lovtekst), og at det dermed ikke vil være forutsigbart for institusjonene hva begrepet vil omfatte.»

UiO skriver videre:

«I høringsnotatet framgår det at man med «kvalitetsarbeid» mener «kvalitetssikringssystemet, bruken av dette, og i hvilken grad arbeidet bidrar til økt kvalitet på studieprogrammene slik at studentene lærer mer». Men dette er nettopp det som NOKUT fører tilsyn med i dag etter gjeldende lov og forskrifter: at institusjonene har et skriftlig tilgjengelig system, at det brukes som beskrevet, og at systemet er egnet til å fremskaffe funn som inngår i vedtak om bedre studiekvalitet. Vi ser derfor ingen grunn til å ta ordet «kvalitetsarbeid» i bruk hvis det skal bety det samme som i dag ligger i «kvalitetssikringssystem» slik NOKUT allerede har operasjonalisert det i sine tilsyn.

Tas ordet «kvalitetsarbeid» likevel i bruk, må det defineres i loven da institusjonene selv kan oppfatte kvalitetsarbeid svært vidt: fra arbeidslivsarrangementer til kampanjer for å øke utreisetallene. Det kan ikke være slik at NOKUT kan føre tilsyn med alt en institusjon selv kaller kvalitetsarbeid. Det må derfor være forutsigbart for institusjonene hva slags kvalitetsarbeid det er NOKUT har rett til å føre tilsyn med, siden konsekvensene av manglende godkjenning er store.»

UiO foreslår følgende ordlyd i universitets- og høyskoleloven § 1-6 første ledd: «Universiteter og høyskoler skal ha et internt system for kvalitetssikring som er egnet til å avdekke sviktende kvalitet i utdanningene, og som sikrer kontinuerlige forbedringer i studietilbudene.»

UiB mener i likhet med UiO at forslaget kan skape usikkerhet i universitets- og høyskolesektoren om hvordan NOKUT skal føre tilsyn. Universitetet viser til den nye utgaven av Standards and Guidelines for Quality Assurance in the European Higher Education Area (ESG), der det heter at «External quality assurance processes should be reliable, useful, pre-defined, implemented consistently and published». Videre skriver universitetet følgende:

«Vi oppfatter at dreiningen fra tilsyn med et «system» til et «arbeid» på den ene siden gir NOKUT for åpne fullmakter med tanke på form og metode for tilsyn. Hvis institusjonene på den andre siden gis anledning til å definere hva de betrakter som kvalitetsarbeid, vil også dette kunne bli en håpløs oppgave for NOKUT å forholde seg til.»

UiN mener at en dreining av tilsynet fra evaluering av kvalitetssikringssystemer til et bredere tilsyn med institusjonenes samlede kvalitetsarbeid vil bidra til å styrke universitetets kvalitetsarbeid. HiBV gir uttrykk for å ha hatt positive erfaringer fra arbeidet i NOKUTs prosjekt med prøveevaluering (utprøving av ny modell for kvalitetssystem). HiSF mener at det foreslåtte tillegget i universitets- og høyskoleloven § 1-6 om at det interne kvalitetssikringssystemet «skal sikre og utvikle kvaliteten i utdanningen» får frem forventninger til hva kvalitetssikringssystemet skal bidra til på en god måte. Høyskolen er positiv til at NOKUTs tilsynsarbeid kan bidra til utvikling av utdanningskvalitet, men peker samtidig på at NOKUT ved økt tilsynsaktivitet påfører institusjonene ressurskrevende arbeidsoppgaver.

MF uttaler følgende om forslaget:

«MF er positive til det økte fokus på kvalitet og på betydningen av systematisk kvalitetsarbeid. NOKUT har hatt stor betydning for utvikling av kvalitetsarbeidet ved private høyskoler og vitenskapelige høyskoler, selv om fokus hittil ofte har ligget på selve systemene for kvalitetssikring. Vi støtter dreiningen fra kvalitetssikring til kvalitetsarbeid, som vi tror vil styrke bevisstheten om hvorfor vi skal ha et system for å sikre kvaliteten ved utdanningsinstitusjonene. MF er samtidig opptatt av at institusjonene får beholde sin egenart og utvikle sin autonomi, og at man derfor legger til grunn at «god kvalitet» ikke nødvendigvis innebærer «identisk kvalitet» i den forstand at man definerer studiekvalitet som en ensartet størrelse. Det er avgjørende at institusjonene opplever departementets og NOKUTs krav som forutsigbare, samtidig som vi naturligvis stiller oss bak behovet for høye krav til kvalitet.»

Steinerhøyskolen gir uttrykk for at den «foreslåtte modellen der NOKUT skal føre systematisk tilsyn med institusjonenes kvalitetsarbeid innebærer et tydelig brudd med nåværende modell for evaluering av kvalitetssikringssystemene». Høyskolen frykter at høyere utdanning vil miste retten til selv å definere hva som er relevant kvalitet.

NHO støtter forslaget om at NOKUT skal føre tilsyn med institusjonenes kvalitetsarbeid.

Akademikerne kommenterer forslaget slik:

«Det at regjeringen nå foreslår endringer som skal legge til rette for at NOKUT kan gjennomføre et mer målrettet tilsyn, eksempelvis tilsyn med institusjonenes samlede kvalitetsarbeid, er positivt. Innføringen av målrettet tilsyn og ikke kun evalueringer kan virke skjerpende på institusjonenes kvalitetsarbeid. I denne sammenheng mener Akademikerne det er riktig å endre ordlyden fra å føre tilsyn med «kvalitetssikringssystemer» alene til «kvalitetsarbeid» i mer helhetlig forstand. Ordet kvalitetsarbeid gir rom for en mer smidig rolle som rådgiver og veileder for institusjonenes kvalitetsarbeid, i stedet for å kun fokusere på systemer som fanger opp mangler og rutiner. Det vesentlige er å legge til rette for faglig, vitenskapelig kvalitet i utdanningene.»

Unio støtter at tilsynet dreies fra kvalitetssikringssystem til et bredere tilsyn med institusjonenes samlede kvalitetsarbeid, men mener at temaet for NOKUTs tilsyn bør klargjøres.

Høringsinstansene støtter forslaget om å samle departementets forskriftshjemler i én paragraf i universitets- og høyskoleloven § 2-1 om NOKUTs oppgaver og myndighet og å hjemle NOKUTs adgang til å gi utfyllende forskrifter i den samme lovparagrafen. Det eneste unntaket er Unio, som mener at forslaget gir NOKUT utvidet kompetanse.

3.2.4 Departementets vurdering

Departementet noterer at et bredt flertall av høringsinstansene fullt ut eller i hovedsak støtter forslagene om endringer av NOKUTs tilsyns- og akkrediteringsmodell. Disse endringene har som formål å utløse det potensialet for kvalitetsforbedring og kvalitetsheving som blant annet ligger i å dreie tilsynet mot institusjonenes systematiske kvalitetsarbeid for hele utdanningsløpet. Departementet har også merket seg de betenkeligheter og forslag som har kommet frem gjennom høringsrunden. Departementet har særlig merket seg at flere av høringsinstansene gir uttrykk for at det er uklart hva kvalitetsarbeid innebærer.

Departementet er enig i at tilsyn primært bør være et tilsyn med lovligheten av utdanningsinstitusjonenes virksomhet slik Justis- og beredskapsdepartementet peker på. Universiteter og høyskoler har blant annet som oppgave «å tilby høyere utdanning som er basert på det fremste innen forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap, jf. universitets- og høyskoleloven § 1-3. Ifølge universitets- og høyskoleloven § 2-1 er formålet med NOKUTs virksomhet blant annet å føre tilsyn med kvaliteten i høyere utdanning. NOKUT fører tilsyn med om utdanningsinstitusjonenes virksomhet er i tråd med gjeldende kvalitetsstandarder og -kriterier. Disse standardene og kriteriene vil enten være fastsatt i Kunnskapsdepartementets forskrift eller i NOKUTs forskrift.

Departementet vil understreke at endringene ikke er ment å gi NOKUT myndighet til å regulere det faglige innholdet i studietilbudene. Hensikten med å endre «kvalitetssikringssystem» til «kvalitetsarbeid» i lovteksten er verken å utvide NOKUTs fullmakter eller å innskrenke institusjonenes autonomi. Kvalitetsarbeid er fullt ut institusjonenes ansvar, og det er institusjonene som bestemmer innretningen på eget kvalitetssikringssystem. Departementet ønsker å legge til rette for at NOKUT skal føre målrettet og tematisert tilsyn med hvordan funn som avdekkes gjennom institusjonenes kvalitetsarbeid, følges opp, og om denne oppfølgingen medfører en videreutvikling av kvaliteten på studietilbudene. På denne måten rettes oppmerksomheten mot faktorene som påvirker studentenes læringsprosess og læringsutbytte og hvordan institusjonene forvalter fullmakter og studieportefølje.

Det er viktig at det er transparent og forutsigbart hvordan NOKUT forstår og praktiserer lovens krav om at institusjonene skal ha et tilfredsstillende system for kvalitetssikring og hvilke kriterier tilsynet med institusjonens kvalitetsarbeid er basert på, slik alminnelige krav til god forvaltningsskikk krever. Videre mener departementet at det er viktig at NOKUT velger transparente og internasjonalt anerkjente metoder for å gjennomføre ulike typer tilsyn. Som flere av høringsinstansene har pekt på, er det en forutsetning at NOKUT har en god dialog med sektoren i arbeidet med å fastsette utfyllende bestemmelser i studietilsynsforskriften, slik at kvalitetsarbeidet kan baseres på hensiktsmessige, transparente, klare og forutsigbare kriterier.

Institusjonenes arbeid med kvalitet i utdanningen vil være temaet i stortingsmeldingen om kvalitet i høyere utdanning, som regjeringen planlegger å legge frem våren 2017.

Departementet foreslår på denne bakgrunnen å videreføre endringene i høringsforslaget. For å unngå at paragrafen får for mange ledd, foreslår departementet å slå sammen enkelte av leddene. Departementet foreslår å bruke uttrykket «videreutvikle» i stedet for «utvikle». Det skal være tydelig at ansvaret for å sikre kvaliteten på studietilbudene, og å arbeide kontinuerlig med å videreutvikle kvaliteten, ligger hos utdanningsinstitusjonene.

Videre mener departementet at det er hensiktsmessig at departementets myndighet til å gi forskrift som gjelder NOKUTs virksomhet samles ett sted i loven, i universitets- og høyskoleloven § 2-1 om NOKUTs oppgaver og myndighet. Det foreslås å oppheve de andre bestemmelsene i universitets- og høyskoleloven som gir departementet myndighet til å fastsette forskrift om NOKUTs oppgaver og myndighet. Videre mener departementet at NOKUTs myndighet til å gi bestemmelser som utfyller forskrifter gitt av departementet bør fremgå av loven.

Det vises til lovforslaget §§ 1-6, 2-1 og 3-3.

3.3 Akkreditering

3.3.1 Gjeldende rett

NOKUT har etter universitets- og høyskoleloven § 2-1 tredje ledd ansvar for å føre tilsyn med eksisterende institusjoner og studietilbud. NOKUT skal akkreditere institusjoner og studietilbud og revidere gitt akkreditering. Hvilke krav som gjelder ved akkreditering av studietilbud følger av universitets- og høyskoleloven § 3-1 og forskrifter gitt med hjemmel i denne bestemmelsen. Lovens bestemmelser om akkreditering av studietilbud angir ikke noen nedre grense for omfanget av studietilbud det kan søkes om akkreditering for. Videre kan NOKUT trekke en akkreditering av en institusjon eller et studietilbud tilbake der vilkårene for akkreditering ikke er til stede, jf. universitets- og høyskoleloven § 3-1 tredje ledd.

Institusjonene som tilbyr høyere utdanning er delt inn i ulike kategorier; universiteter, vitenskapelige høyskoler og høyskoler. Etter universitets- og høyskoleloven er det knyttet ulike faglige fullmakter, altså rett til å opprette og nedlegge studietilbud, til de ulike kategoriene. I tillegg finnes det høyskoler med akkrediterte studietilbud, men uten faglige fullmakter siden de ikke er akkrediterte institusjoner.

Regulering av institusjonenes fullmakter til å opprette studietilbud følger av universitets- og høyskoleloven § 3-3. Bruk av slike faglige fullmakter til å opprette studietilbud ved egen institusjon, er også en akkreditering, en selvakkreditering. Selvakkrediteringsretten innebærer at utdanningsinstitusjonene selv må ha prosedyrer som sikrer at utdanningene har den kvaliteten som kreves i henhold til universitets- og høyskoleloven, departementets og NOKUTs forskrifter.

Universitetene kan opprette og nedlegge nye studietilbud på alle nivåer uten å søke NOKUT om akkreditering. Akkrediterte høyskoler har fullmakt til å opprette og nedlegge tilbud på lavere grads nivå uten å søke om akkreditering fra NOKUT. Vitenskapelige høyskoler og akkrediterte høyskoler har selvakkrediteringsrett for studier på alle nivåer innenfor fagområdene der de har rett til å tildele doktorgrad. Utenom fagområdene for doktorgrad må vitenskapelige høyskoler og akkrediterte høyskoler søke NOKUT om akkreditering av nye mastergrads- og ph.d.-studier og om endringer i studietilbudene. Ikke-akkrediterte høyskoler må søke NOKUT om akkreditering av alle nye studietilbud på alle nivåer og om endringer i akkrediterte studietilbud.

3.3.2 Høringsforslaget

Metoder i tilsyn og kvalitetsarbeid

Departementet viste i høringsnotatet til at akkrediteringsprosesser er omfattende og kan ta lang tid. Likevel er det nødvendig å ha et system som gjennom akkreditering kvalitetssikrer studietilbud og institusjoner. Målet er å få en bedre balanse mellom akkreditering av nye studietilbud på den ene siden og mer målrettet og systematisk tilsyn med eksisterende utdanninger på den andre. I strukturmeldingen varslet regjeringen at den ville gjennomføre sammenslåinger av institusjoner for å styrke kvaliteten i høyere utdanning og forsknings- og utviklingsarbeid. Når høyskoler slås sammen med et universitet eller med høyskoler som har rett til å tilby doktorgrad, vil behovet for NOKUT-akkrediteringer av nye studietilbud minke.

En målrettet, risikobasert tilnærming er et av de mest aktuelle utviklingstrekkene i internasjonal kvalitetssikring av høyere utdanning. Departementet er opptatt av at NOKUT i større grad bør arbeide med kvalitetsutfordringer gjennom risikobasert tilsyn med den faglige aktiviteten. Et mer aktivt tilsynsorgan vil kunne virke skjerpende for institusjonene. Videre mener departementet at institusjonene i større grad skal sammenligne seg med hverandre som et ledd i å videreutvikle kvaliteten på studietilbudene. NOKUT bør kunne bidra til mer faglig sammenligning på tvers av institusjoner. Dette vil legge grunnlaget for å gjøre NOKUT til en mer effektiv pådriver for kvalitet i sektoren og gi bedre styringsinformasjon til institusjonene. NOKUT kan for eksempel gjennomføre tilsyn med en utvalgt gruppe studietilbud og mellom like eller lignende studietilbud for å undersøke ett eller flere nærmere angitte tema. Endelig er det et mål å gi NOKUT rom for hendelsesbasert tilsyn på grunnlag av bekymringsmeldinger, medieoppslag eller lignende.

Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk

Akkrediterte studietilbud skal ha læringsutbyttebeskrivelser i tråd med Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk. Departementet foreslo på denne bakgrunnen å ta inn en henvisning til Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk i universitets- og høyskoleloven § 3-1.

Bachelorgrad som minste enhet for akkreditering av nye tilbydere

Minste enhet for akkreditering av studier er i dag 30 studiepoeng. Selvakkrediterende institusjoner kan akkreditere studietilbud med det omfang de ønsker innenfor rammen av fullmaktene sine. NOKUT ser en sammenheng mellom faglig robusthet og minimumsstørrelse på studieprogrammene. Slik NOKUT ser det, er det et grunnleggende tegn på kvalitet at det som tilbys som høyere utdanning faktisk må være gjenkjennelige som høyere utdanning, også utenfor Norges grenser. Ifølge NOKUT har sakkyndige i forbindelse med evaluering av institusjoners kvalitetssikringssystem stilt spørsmål ved om de svært små miljøene vil bli kjent igjen som høyere utdanning i Norge og i utlandet, og om de er robuste nok til å sikre at studietilbudene er i tråd med universitets- og høyskoleloven. For å styrke kvaliteten i helt nye institusjoner foreslo departementet at bachelorgrad skal være den minste enheten som kan akkrediteres, jf. universitets- og høyskoleloven § 3-1 om akkreditering av studietilbud og institusjoner. Forslaget gjelder kun søknader om akkreditering av første studietilbud i høyere utdanning. Når en institusjon har fått akkreditert det første bachelorgradsstudiet, kan den søke NOKUT om akkreditering av kortere studier, det vil si enheter på 30 studiepoeng eller mer.

Presisering av selvakkrediteringsretten og krav til dokumentasjon

Videre foreslo departementet en presisering av hva som ligger i selvakkrediteringsretten etter universitets- og høyskoleloven § 3-3 første og annet ledd om faglige fullmakter. Universiteter har fullmakt til å akkreditere egne studietilbud. Videre har vitenskapelige høyskoler og høyskoler fullmakt til å akkreditere egne studietilbud på lavere grads nivå. For fagområder der de ikke kan tildele doktorgrad eller tilsvarende, må institusjonen søke NOKUT om akkreditering av studietilbud på høyere grads nivå.

Det følger et stort ansvar med institusjonenes selvakkrediteringsrett. Denne fullmakten må ses i sammenheng med institusjonenes kvalitetsarbeid. Institusjonene må arbeide systematisk med å sikre og videreutvikle god kvalitet i studietilbudene sine, og avvikle studietilbud som ikke holder tilfredsstillende kvalitet. De bør foreta sammenligninger og periodiske evalueringer av studietilbudene. Resultatene av slike evalueringer skal være tilgjengelige for erfaringsutveksling og for å synliggjøre kunnskap om kvalitet for hele den høyere utdanningssektoren.

Departementet ønsker å gjøre det tydelig at selvakkreditering innebærer at institusjonene, før de etablerer et nytt studietilbud, må vurdere studietilbudet ut fra de samme standardene og kriteriene som NOKUT benytter ved akkreditering av nye studietilbud. Institusjonens vurdering må dokumenteres. Videre skal studietilbudene tilfredsstille de til enhver tid gjeldende standarder og kriterier for akkreditering.

NOKUT kan utføre tilsyn med alle eksisterende studietilbud, uavhengig av om det er NOKUT eller institusjonene som akkrediterte dem. Dette medfører at NOKUT kan trekke tilbake studietilbud som NOKUT har akkreditert, og studietilbud som institusjonen selv har akkreditert.

I høringsnotatet foreslo departementet på denne bakgrunnen en presisering i universitets- og høyskoleloven § 3-1 om akkreditering av studietilbud og institusjoner. Institusjonene kan akkreditere egne studietilbud i samsvar med egne fullmakter. Akkrediteringen skal bygge på standarder og kriterier fastsatt av departementet og NOKUT. I forslaget fremgår det uttrykkelig at NOKUTs adgang til å trekke en akkreditering tilbake både gjelder institusjoner og studietilbud. Denne adgangen gjelder der en institusjon eller et studietilbud ikke oppfyller gjeldende standarder og kriterier gitt av departementet og NOKUT. Departementet foreslo å erstatte uttrykket ikke «lenger oppfyller» med «ikke oppfyller» standarder og kriterier. På denne måten vil det fremgå tydelig at eventuelle standarder og kriterier som er fastsatt etter akkrediteringstidspunktet, også må være tilfredsstilt.

3.3.3 Høringsinstansenes syn

Tilsyn med institusjoner

I universitets- og høyskoleloven § 2-1 tredje ledd om NOKUTs tilsynsarbeid har departementet foreslått å erstatte NOKUT skal «akkreditere institusjoner og studietilbud og revidere gitt akkreditering» med NOKUT skal akkreditere institusjoner og studietilbud. NOKUT skal føre tilsyn med institusjonenes kvalitetsarbeid og med institusjoner og eksisterende studietilbud.

Universitetet i Bergen (UiB) peker på at det er knyttet usikkerhet til «hvilke tilsynsmodeller som per i dag er gjeldende, og hvilke som er under revisjon. Universitetet «antar likevel at det ikke skal tilføyes et tilsyn «med institusjoner» som sådan, men at fokus fremdeles skal ligge på kvalitetssikringssystem og med institusjonenes eksisterende studietilbud».

Universitetet i Oslo (UiO) har følgende kommentar til departementets forslag:

«Skal NOKUT føre tilsyn med institusjonene som sådan, forutsetter dette langt tydeligere forarbeider enn i høringsnotatet, og krever en oppveiing mot lærestedenes lovfestede autonomi.»

UiO foreslår følgende ordlyd: «NOKUT skal føre tilsyn med institusjonenes kvalitetssystem og med institusjonenes eksisterende studietilbud.»

• Metoder i tilsyn og kvalitetsarbeid

Universitets- og høgskolerådet (UHR) har følgende kommentar til forslaget som gjelder systematisk sammenligning av utdanningskvalitet på tvers av institusjoner:

«UHR er opptatt av at alle studietilbud skal holde god kvalitet, men at kvalitet ikke nødvendigvis alltid er sammenlignbart. Vi ønsker et system som kan opprettholde den bredden og diversiteten av studietilbud som finnes i sektoren i dag, og ikke innføre ordninger som fører til at studietilbud blir mer like hverandre.»

UiO skriver dette om systematisk sammenligning av utdanningskvalitet som et virkemiddel for økt kvalitet:

«Dette foregår i dag både uformelt og gjennom ulike undersøkelser og evalueringer, og alle fagmiljøer er opptatt av hvem de konkurrerer med om de beste studentene. UiO mener at dette like gjerne kan føre til standardisering, noe som gir mindre mangfold og valgmuligheter for studentene. Både formelt og reelt må institusjonene ha handlingsrom til å utvikle porteføljen sin i tråd med forskningsporteføljen og de didaktiske behovene og utfordringene ved hver institusjon.»

UiB mener at det er avgjørende at tilsyn støtter opp under mangfold, og ikke bidrar til standardisering av studietilbud og erodering av den institusjonelle autonomien.

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) understreker betydningen av sakkyndige medlemmer i vurderingskomiteer i forbindelse med tilsyn med studietilbud. Universitet peker også på at relevant fagekspertise bør være involvert tidlig i tilsynsprosessen.

Høgskolen i Østfold uttaler følgende:

«Tilsyn basert på systematisk sammenligning vil kunne motvirke eventuell forskjellsbehandling basert på at ulike sakkyndige komiteer gjør ulike skjønnsmessige vurderinger for eksempel av hva som er tilstrekkelig faglig bredde i et studium, eller et tilstrekkelig robust fagmiljø. Dette er positivt. I en slik sammenligning er det samtidig viktig at det tas høyde for individuelle forskjeller i hvordan institusjonene har organisert sine studieprogram og fagmiljøene som er tilknyttet disse.»

Diakonhjemmet høgskole ønsker «en åpen og dialogbasert prosess rundt fastsetting av krav og parametere for NOKUTs tilsyn og for bruk av sammenligning som metode for kvalitetsheving.»

Norges studentorganisasjon (NSO) skriver følgende:

«NSO er enige i at institusjonene i større grad skal sammenligne utdanningskvaliteten med hverandre, og at NOKUT bør bidra til dette. Vi støtter også at NOKUT skal bruke mer av sin kapasitet på å arbeide med kvalitetsutfordringer gjennom risikobaserte tilsyn med den faglige aktiviteten. Det er veldig positivt at NOKUT i større grad ønsker å gjennomføre tilsyn med en utvalgt gruppe studieprogram for å undersøke spesifikke tema. Vi støtter også vurderingen om at NOKUT bør kunne gjennomføre hendelsesbasert tilsyn på grunnlag av bekymringsmeldinger og lignende. NSO støtter derfor at NOKUT gjør de nødvendige endringer i sin forskrift for å kunne dreie arbeidet i denne retningen.»

Akademikerne skriver dette:

«At NOKUT skal kunne sammenligne kvaliteten mellom studiesteder kan bidra til et mer transparent system, som gjør det enklere å vurdere utdanningene ved universiteter og høyskoler. For at sammenlignende metode skal være et positivt tilbud i tilsynsrollen til NOKUT er det viktig å understreke at de standardene som blir brukt må være anerkjente og velkjente i sektoren. NOKUT sin tilsynsrolle må ikke undergrave institusjonenes rett til å utvikle sin faglige profil og særpreg på de ulike studietilbudene.»

Også Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) mener at NOKUT i større grad bør sammenligne kvalitet på utdanningene på tvers av institusjoner. Organisasjonen mener det «gir styringsinformasjon som kan brukes til å bedre utdanningskvaliteten eller legge ned utdanninger som ikke lenger tilfredsstiller kvalitetskravene».

Høgskolen i Sør-Trøndelag støtter forslaget om å øke elementet av komparative analyser i tilsynsarbeidet, men er mer skeptisk til at NOKUT skal ha rom for hendelsesbasert tilsyn på grunnlag av bekymringsmeldinger, medieoppslag eller lignende. Høgskolen i Oslo og Akershus gir uttrykk for at «NOKUT bør utarbeide kriterier for hvilke typer bekymringsmeldinger som kan legges til grunn for å sette i gang et tilsyn. Slike kriterier vil bidra til å sikre en forutsigbar arbeidshverdag for høyere utdanningsinstitusjoner, samtidig som arbeidet med utdanningskvalitet blir godt ivaretatt.»

Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk

NSO uttaler følgende om den foreslåtte henvisningen til Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk i universitets- og høyskoleloven § 3-1:

«NSO mener også det er veldig positivt at det foreslås å knytte akkreditering av studietilbud nærmere opp til Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk (NKR), og dermed stille krav om at det eksisterer læringsutbyttebeskrivelser for studieprogrammene som akkrediteres, i UH-loven.»

UHR forstår en henvisning til Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk i universitets- og høyskoleloven § 3-1 som en regelteknisk endring. NOKUT støtter forslaget om å ta inn en slik henvisning i universitets- og høyskoleloven. NOKUT mener likevel det må gjøres tydeligere i utfyllende forskrift hva som ligger i kravet om at et studietilbud skal være i samsvar med Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk. Lovisenberg diakonale høgskole støtter kravet om at alle studier skal være innrettet etter Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk. Høyskolen mener dette kravet vil kunne sikre rett nivå i utdanningene og lette sammenligning med andre utdanninger på samme nivå. Også Akademikerne støtter forslaget og mener at det er viktig å kunne sammenligne utdanningenes nivåer på tvers av institusjoner og landegrenser.

NTNU er i utgangspunktet positiv til at kravet om samsvar med Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk tas inn i universitets- og høyskoleloven, men etterlyser en tydeliggjøring av hva det vil si at akkrediterte studietilbud skal være i samsvar med Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk. UiO viser til at NOKUT nylig har gjennomført «en evaluering som peker på sentrale utfordringer med rammeverket slik det er utformet og brukes i dag». UiO viser til at det her pekes på at det uklart hva det vil si «å være i tråd med» kvalifikasjonsrammeverket. UiO mener i likhet med UiB at dette bør utsettes til etter at evalueringen er fulgt opp.

NLA Høgskolen uttaler:

«NLA Høgskolen ser ikke at dette er en nødvendig kopling i selve loven. Der går det frem at departementet gir kriteriene og sterkere bør det ikke være. Bak vår vurdering ligger et ønske om at Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk ikke blir sementert, slik det lett skjer i en lovtekst, men at utformingen av rammeverket kan være til debatt. Det er særlig læringsutbyttebeskrivelsene vi stiller oss kritisk til.»

Bachelorgrad som minste enhet for akkreditering av nye tilbydere

NOKUT mener at dette forslaget vil bidra til å frigjøre ressurser til å sikre en mer effektiv tilsynsmodell i samsvar med Strategi for utvikling av NOKUT 2015–2020 (Oktober 2014). UHR er positiv til at terskelen for akkreditering av nye tilbydere legges høyere enn i dag, men mener primært at det burde være et krav om institusjonsakkreditering for å bruke tittelen høyskole. Også Nettverk for private høyskoler (NPH) støtter forslaget, men ser «den utfordringen for helt nye private høyskoler som ligger i kravet om at studietilbud minst må føre til en bachelorgrad for å bli akkreditert. Samtidig synes det å være både NOKUTs og NPHs erfaring at det er en sammenheng mellom størrelsen på studieprogram og en høyskoles faglige robusthet.»

NSO har følgende kommentar til dette forslaget:

«NSO har lenge vært kritiske til kvaliteten på flere de minste fagmiljøene. Poenget må jo være at fagmiljøene er solide nok til at studentene som starter med studier, uansett hvor, skal være sikret en utdanning av høy kvalitet. Vi deler derfor vurderingen om at det i mange tilfeller er en sammenheng mellom faglig robusthet og minimumsstørrelse på studieprogrammene. Vi støtter derfor NOKUTs forslag om at en bachelorgrad skal være den minste enheten som kan akkrediteres. Dette vil sikre at fagmiljøet er sterkt nok til å tilby utdanning av god kvalitet og bidra til å opprettholde skillet mellom høyskoler- og universiteter, og andre tilbyder av utdanning, som fagskolene. NSO mener også at kravene for å bli akkreditert som institusjon må gjelde hele institusjonens virksomhet, ikke kun enkelte studieprogrammer. Det innebærer at institusjoner som kun har enkelte akkrediterte studieprogrammer ikke lenger skal kunne kalle seg høyskole om ikke resten av institusjonens tilbud imøtekommer forskriftens krav. Dette vil bidra til å redusere forekomsten av at institusjoner som dels har fagskoleprogrammer og dels er akkreditert som høyskole, bruker de programmene som er akkreditert til å markedsføre hele institusjonen.»

Lovisenberg diakonale høgskole støtter forslaget og mener at dette vil motvirke at mindre institusjoner med små studieprogram, tilbyr studier uten tilstrekkelig kvalitet. Også MF støtter dette forslaget.

NHO gir uttrykk for at det vil være svært uheldig hvis det blir vanskeligere å gi tilbud om videreutdanning ved norske universiteter og høyskole. NTNU støtter forslaget, men ønsker å understreke at det må gå klart frem av lovteksten at denne begrensingen gjelder nye tilbydere.

UiO og UiB foreslår følgende ordlyd i universitets- og høyskoleloven § 3-1 første ledd, for å klargjøre at dette ikke gjelder universitetenes selvakkreditering av årsstudier:

«Ved NOKUTs akkreditering av studietilbud fra nye tilbydere må studietilbudet minst føre til bachelorgrad.»

Steinerhøyskolen skriver følgende om dette forslaget:

«Vi mener at det ikke er riktig å begrense muligheten for nye tilbydere til kun å kunne søke om akkreditering av studietilbud på bachelornivå eller høyere [..] Innenfor fagfelt som er i utvikling vil det kunne være riktig å først etablere for eksempel et faglig årskurs, en PPU, eller andre former for videreutdanningstilbud. Den foreslåtte restriksjonen gjør det vanskeligere for nye fagfelt å etablere seg og vil på sikt kunne bidra til at verdifull akademisering og forskningsbasering ikke finner sted. Fremtidens høyere utdanning bør legge til rette legge for faglig vekst også innenfor sektorer som i dag ikke er inkludert i høyskole- og universitetssystemet.»

Presisering av selvakkrediteringsretten og krav til dokumentasjon

UHR støtter departementets forslag om å gjøre det tydelig at selvakkreditering innebærer at institusjonene, før de etablerer et nytt studietilbud, må vurdere studietilbudet ut fra de samme standardene og kriteriene som NOKUT benytter ved akkreditering av nye studietilbud, og at institusjonene må dokumentere disse vurderingene. Rådet understreker at dette ikke innebærer noen endring av gjeldende rett.

NSO skriver blant annet dette:

«NSO mener det er positivt at KD ønsker å presisere at fullmakten må sees i sammenheng med institusjonenes kvalitetsarbeid. NSO mener NOKUT skal vurdere forvaltningen av inneværende akkrediteringsfullmakter, der relevans, læringsutbytte og forskningsbasert utdanning, samt god veiledning og undervisning skal være forutsetninger for kontinuasjon av fullmakter.»

Også Universitetet i Nordland, Høgskulen i Sogn og Fjordane, Lovisenberg diakonale høgskole, NLA Høgskolen, Unio og Akademikerne støtter forslaget til presisering av selvakkrediteringsretten. NTNU mener at departementet bør presisere hvilke krav som stilles til institusjonenes dokumentasjon av selvakkreditering og sammenholde disse forventningene med øvrige dokumentasjonskrav.

Høgskolen i Bergen (HiB) er imot forslaget til presisering av selvakkrediteringsretten og mener at en institusjon som har fått akkreditert et visst antall mastergrader, bør kunne akkreditere nye mastergrader i tråd med gjeldende kriterier.

UiO og UiB har følgende forslag til justert ordlyd:

«Institusjonenes akkrediteringer skal bygge på standarder og kriterier som nevnt i første ledd, og dette skal være dokumentert når nye studietilbud etableres.»

UiO begrunner dette forslaget med at departementets formulering er språklig uheldig, og at det er uklart hva dokumentasjonskravet innebærer.

Justis- og beredskapsdepartementet skriver følgende:

«Vi nevner også at det ut fra de foreslåtte endringene i § 3-1 er uklart hvilke typer «standarder og kriterier» som danner grunnlag for akkreditering. Etter vårt syn er det sentralt at en bedømmelse av om det er grunnlag for akkreditering så langt som mulig skjer på grunnlag av regler som er vedtatt i rette former, dvs. som lov eller forskrift i forvaltningslovens forstand. Vi ber Kunnskapsdepartementet ta med seg dette i det videre arbeidet.»

3.3.4 Departementets vurdering

Tilsyn med institusjoner

NOKUT har etter universitets- og høyskoleloven § 2-1 tredje ledd myndighet til å akkreditere institusjoner og revidere gitt akkreditering. Formuleringen «revidere gitt akkreditering» er ment å dekke tilsyn med institusjoner som har selvakkrediteringsrett. Bestemmelsen i § 2-1 tredje ledd er en videreføring av universitets- og høgskoleloven § 13 nr. 1, jf. Ot.prp. nr. 71 (2008–2009), side 31 og Ot.prp. nr. 79 (2003–2004), side 80. I Ot.prp. nr. 40 (2001–2002), side 46–47 står det om en endring i universitets- og høgskoleloven § 13 om organ for akkreditering og evaluering at en av «organets sentrale oppgaver er å akkreditere høyere utdanningsinstitusjoner. De etablerte statlige institusjoner anses i utgangspunktet for å være akkreditert for å tilby de fag de i dag har fullmakt til å tilby. Denne akkrediteringen kan organet likevel trekke tilbake med hjemmel i § 13 nr. 2». NOKUTs kompetanse etter gjeldende rett er dermed ikke begrenset til å føre tilsyn med eksisterende studietilbud, slik UiO og UiB gir uttrykk for. Departementet mener imidlertid at det bør komme klarere til uttrykk i loven at NOKUT har kompetanse til å føre tilsyn med institusjoner.

Metoder i tilsyn og kvalitetsarbeid

Departementet mener at NOKUT i større grad bør ta i bruk sammenligning som kvalitetshevende metode og basere tilsynet på risikovurderinger. Det er imidlertid en forutsetning at sammenligning ikke leder til ensretting. NOKUT har i tillegg et bredt spekter av andre virkemidler til rådighet i tilsynsarbeidet. I noen tilfeller vil det være behov for å initiere bredt anlagte tilsynsprosesser for å vurdere om institusjoner eller studietilbud tilfredsstiller gjeldende kvalitetskrav. I andre tilfeller vil det være tilstrekkelig med mindre omfattende undersøkelser. Det er derfor viktig at NOKUT innretter virkemiddelbruken i samsvar med god forvaltningsskikk, slik at denne så langt mulig sikrer fornuftig ressursbruk for så vel institusjonene som NOKUT.

Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk

Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk er en del av Norges internasjonale forpliktelser gjennom Bolognaprosessen. Akkrediterte studietilbud skal ha læringsutbyttebeskrivelser i tråd med Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk. Kvalifikasjonsrammeverk for høyere utdanning ble fastsatt i brev til institusjonene av 20. mars 2009. Institusjonene ble bedt om å tilpasse fag- og studieplaner til kvalifikasjonsrammeverket innen utgangen av 2012. Kvalifikasjonsrammeverk for høyere utdanning er de tre øverste nivåene i Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring, som ble fastsatt 15. desember 2011.

Universitets- og høyskoleloven § 3-2 første ledd gir departementet myndighet til å gi forskrift om et nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk. Departementet har allerede hjemmel til pålegge institusjonene å tilpasse fag- og studieplaner i tråd med det kvalifikasjonsrammeverket som ble fastsatt i 2009. Ved å ta inn en henvisning til kvalifikasjonsrammeverket i § 3-1 om akkreditering vil departementet gjøre det tydelig at institusjonene til enhver tid må vurdere om studietilbudene har læringsutbyttebeskrivelser som samsvarer med kvalifikasjonsrammeverket. Endringer i kvalifikasjonsrammeverket krever ikke lovendring. Departementet kan vedta endringer i forskrift, jf. universitets- og høyskoleloven § 3-2 første ledd.

Bachelorgrad som minste enhet for akkreditering av nye tilbydere

Forslaget om bachelorgrad som minste enhet for akkreditering er begrunnet i kvalitetshensyn og gjelder nye tilbydere, det vil si institusjoner som ikke har fått akkreditert studietilbud fra før. Institusjoner som har fått akkreditert et bachelorgradsstudium, kan søke NOKUT om akkreditering av kortere studietilbud. Ved at det stilles krav om bachelorgrad som minste enhet, sikres det at studietilbudet som tilbys, er forankret i et tilstrekkelig robust fagmiljø, noe som er av stor betydning for utdanningskvaliteten. Departementet fremmer på denne bakgrunnen forslag til endring i universitets- og høyskoleloven § 3-1 første ledd, med den justeringen som er foreslått av UiO og UiB.

Presisering av selvakkrediteringsretten og krav til dokumentasjon

Departementet mener at institusjonene skal redegjøre for de vurderingene de gjør når de tar stilling til om et studietilbud tilfredsstiller gjeldende standarder og kriterier for akkreditering. Universitets- og høyskoleloven § 3-1 tredje ledd foreslås derfor endret slik at det fastsettes et krav om at institusjonenes vurdering av egne studietilbud skal være dokumentert. Videre foreslår departementet å videreføre endringsforslaget som presiserer institusjonenes fullmakter, hvilke krav som gjelder for institusjonenes akkreditering av studietilbud og av NOKUTs plikt til å trekke en akkreditering tilbake.

HiB tar i sin høringsuttalelse til orde for at institusjoner som tilbyr et visst antall mastergradsutdanninger, bør få selvakkrediteringsrett på mastergradsnivå. Som varslet i strukturmeldingen, vil regjeringen vurdere om institusjoner som tilbyr fire mastergradsutdanninger, kan få muligheten til selv å akkreditere nye mastergradsutdanninger. Dette er noe som vil bli vurdert etter at de skjerpede kravene til opprettelse av master- og doktorgradsstudier er fastsatt, og institusjonene har hatt tid til å gjennomgå studieporteføljen med sikte på oppfyllelse av de nye kravene.

Det vises til lovforslaget §§ 2-1, 3-1 og 3-3.