6 Diverse bestemmelser

6.1 Nasjonal deleksamen

6.1.1 Gjeldende rett

Etter universitets- og høyskoleloven § 1-5 har utdanningsinstitusjonene faglig frihet innenfor rammene som er fastsatt i lov eller i medhold av lov. Det følger av universitets- og høyskoleloven § 3-2 annet ledd at departementet har rett til å fastsette nasjonale rammeplaner for enkelte utdanninger. I rammeplaner kan det bestemmes at institusjonene skal avholde nasjonale deleksamener. Departementet har imidlertid ikke en generell hjemmel i lov for å pålegge utdanningsinstitusjonene å avholde nasjonale deleksamener.

Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) fikk høsten 2014 i oppdrag å lage en mulighetsstudie og et pilotprosjekt for gjennomføring av nasjonale deleksamener innenfor enkelte profesjonsfag. I pilotprosjektet ble tre rammeplanstyrte utdanninger valgt ut. Pilotprosjektet omfatter bachelorgradsstudiene i henholdsvis sykepleie, regnskap og revisjon, og begge grunnskolelærerutdanningene. Det ble gitt hjemmel for å pålegge nasjonale deleksamener i de relevante rammeplanforskriftene fra august 2015 i medhold av universitets- og høyskoleloven § 3-2.

6.1.2 Høringsforslaget

Departementet foreslo i høringsnotatet å innføre en generell hjemmel i universitets- og høyskoleloven til å pålegge institusjoner å avholde nasjonale deleksamener i enkelte fag i høyere utdanning.

Utgangspunktet for dette forslaget var regjeringens strategi Lærerløftet, som ble lagt frem 30. september 2014, der det heter: «På basis av nye rammeplaner for grunnskolelærerutdanningene vil det bli innført nasjonale deleksamener i utvalgte fag.»

Departementet viste til at målet med nasjonale deleksamener er å gi institusjonene mulighet til å sammenligne studiene sine med tilsvarende studier ved andre institusjoner. Denne muligheten kan bidra til å utvikle studietilbudene. Det kan virke positivt inn på fagmiljøenes utvikling. Nasjonale deleksamener vil også gi potensielle arbeidsgivere, utdanningsinstitusjoner, myndigheter og andre aktører bedre informasjon om studentenes kunnskapsnivå. Videre vil nasjonale deleksamener bidra til å skape tillit i samfunnet fordi kunnskapen måles på en enhetlig måte ved alle institusjonene. Resultatene fra eksamenene vil i tillegg gi studenter og nye søkere bedre og sammenlignbar informasjon om det faglige nivået ved de ulike studiestedene.

En nasjonal deleksamen vil være en deleksamen som gis samtidig ved alle de deltakende institusjonene og studiestedene. En nasjonal deleksamen skal gi grunnlag for sammenlignbar informasjon om fag eller tema som er felles for alle studie- eller fagplaner som gjelder den aktuelle utdanningen. Det er viktig at valg av tema, vurderingsform og sensurordning forankres i de berørte fagmiljøene.

En nasjonal deleksamen kan gjelde hele eller deler av et fag eller emne, men ikke hele studieprogrammet. Nasjonal deleksamen kan være en integrert del av en ordinær eksamen, som teller i den avsluttende vurderingen av et helt emne eller i deler av et emne (integrert deleksamen). En nasjonal deleksamen kan også være en vurdering som gjøres utenom de ordinære vurderingene (isolert deleksamen). En isolert deleksamen kan omfatte hele eller deler av et emne.

Dersom nasjonale deleksamener skal oppfylle sin hensikt, er det viktig at studentene som tar faget, også tar den nasjonale deleksamenen. Den må derfor være obligatorisk. For å sikre at gjennomføringen blir best mulig, er det viktig at resultat fra nasjonal deleksamen enten teller med i endelig karakter eller at karakteren synliggjøres på vitnemålet. I høringsnotatet foreslo departementet derfor en hjemmel til å bestemme at karakter på nasjonal obligatorisk deleksamen skal fremkomme på vitnemålet.

Kravene til eksamen, klage og sensur og lignende i universitets- og høyskoleloven gjelder også for nasjonale deleksamener.

6.1.3 Høringsinstansenes syn

Et stort antall av høringsinstansene er imot forslaget om å innføre en generell adgang til å pålegge utdanningsinstitusjoner å avholde nasjonale deleksamener i enkelte fag. De som støtter forslaget, er Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet (UiT), Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Norges handelshøyskole, Høgskulen i Sogn og Fjordane, Høgskolen i Ålesund, Lovisenberg diakonale høgskole, Næringslivets Hovedorganisasjon, Arbeidsgiverforeningen Spekter og Norsk Sykepleierforbund.

De som er imot forslaget, er Universitetet i Agder, Universitetet i Bergen (UiB), Universitetet i Oslo, Universitetet i Stavanger (UiS), Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), Høgskolen i Hedmark, Høgskolen i Gjøvik, Høgskolen i Østfold, Høgskolen i Bergen, Høgskolen i Oslo og Akershus, Høgskulen i Volda, Høgskolen i Telemark, Det teologiske Menighetsfakultet, Dronning Mauds Minne – Høgskole for barnehagelærerutdanning, Diakonhjemmet Høgskole, Handelshøyskolen BI, Universitets- og høgskolerådet (UHR), Nettverk for Private Høyskoler (NPH), Norsk studentorganisasjon (NSO), NITO Studentene, Pedagogstudentene i Utdanningsforbundet, Studentparlamentet ved Universitetet i Oslo, Virke Hovedorganisasjonen, Unio, Landsorganisasjonen i Norge – LO, Norsk Tjenestemannslag (NTL), Akademikerne, Forskerforbundet, Tekna og Den norske legeforening.

Høgskolen i Sør-Trøndelag er delt i sitt syn på forslaget. Høyskolen mener at nasjonale deleksamener i mange tilfeller vil gi fagmiljøene nyttig sammenligningsgrunnlag og bidra til kvalitetsutvikling, samtidig som dette bryter med grunnleggende prinsipper om akademisk frihet og institusjonell autonomi.

UiT, som er positiv til forslaget, forutsetter at de nasjonale deleksamenene ikke begrenser utdanningsinstitusjonenes autonomi til å utforme studieprogram og emner. NTNU støtter forslaget og mener at det bør gis mulighet for å avholde nasjonale deleksamener også ved utdanninger som ikke er rammeplanstyrt. Universitetet understreker betydningen av å finne gode måter å gjennomføre nasjonale deleksamener på, slik at muligheten til lokale variasjoner i utdanningene fortsatt kan ivaretas.

Mange av høringsinstansene gir uttrykk for at en eventuell innføring av nasjonale deleksamener vil føre til faglig ensretting og bryte med prinsippet om akademisk frihet og institusjonell autonomi. NPH mener at forslaget representerer en uønsket balanseforskyvning i forholdet mellom institusjonell autonomi og statlig styring. NPH mener i likhet med flere andre høringsinstanser at nasjonale deleksamener bør begrenses til utdanninger som er regulert i rammeplan. Forskerforbundet mener at forslaget eventuelt bør begrenses til fag hvor liv og helse står på spill. NSO frykter at nasjonale deleksamener vil standardisere det faglige innholdet i studietilbudene. UiB gir uttrykk for at en sterkere standardisering og ensretting av vurderingsformer gjennom nasjonale deleksamener på universitetsnivå vil kunne bidra til å svekke forskningsbasert undervisning. Pedagogstudentene i Utdanningsforbundet frykter at «de nasjonale deleksamenene vil ha en konserverende effekt, og vil hindre institusjonene i innovasjon og å involvere studentene i forskningsfronten». Flere, blant andre Akademikerne og Tekna, mener at forslaget vil redusere utdanningsinstitusjonenes evne til å tilpasse utdanningstilbudene til samfunnets behov.

UiS uttaler blant annet:

«Det er også en utfordring knyttet til tvungne nasjonale deleksamener, dersom det ikke samtidig innføres tvungne nasjonale læringsutbyttebeskrivelser uten mulighet for lokal tillemping. Dersom læringsutbyttebeskrivelsene fortsatt kan tilpasses lokalt, oppstår problemet med å vurdere hvordan læringsutbyttebeskrivelsene prøves av den nasjonale prøven.»

Videre skriver UiS:

«For at deleksamener skal gi reelt sammenligningsgrunnlag, er det en forutsetning at innholdet som dekkes av eksamensoppgaven tilsvarer emnene som studenten er oppmeldt i. Dette forutsetter at faginnholdet som omfattes av delprøven gir like vilkår nasjonalt i henhold til når i studieløpet det aktuelle innholdet er lagt. Uten at disse forutsetningene er til stede vil det svekke verdien av deleksamener. For at sammenligningen skal ha noen verdi, forutsetter det likere studieplan.»

Videre peker mange på at nasjonale deleksamener bare vil prøve deler av kandidatenes kvalifikasjoner. Unio og Forskerforbundet advarer mot at de nasjonale deleksamenene alene brukes til rangering og sammenligning av fagmiljø. De skriver:

«Det er viktig at resultatene av de nasjonale deleksamenene anvendes i kombinasjon med andre informasjonskilder for at de skal kunne bidra til kvalitetsutvikling i utdanningene. Dersom resultatet av deleksamenene alene brukes til sammenligning og rangering av fagmiljø, vil det være en risiko for målforskyving ved at målet med undervisningen blir hva som gis til nasjonal deleksamen, i stedet for å arbeide med læringsmålene som helhet.»

Pedagogstudentene i Utdanningsforbundet frykter at det kun vil bli studentenes fagkunnskap som vil måles og at fagkunnskapen dermed gis «forrang framfor ferdigheter og kompetanse som er mindre egnet til å testes på et standardisert vis».

UHR uttaler:

«Et viktig prinsipp for kvalitet i høyere utdanning er at utdanningen skal være forskningsbasert, og at det er sammenheng mellom læringsutbyttebeskrivelsene, undervisning og vurdering. UHR mener det er en utfordring at vurderingen frigjøres fra denne helheten. Videre ser vi flere praktiske utfordringer knyttet til sensur og studentenes klageadgang.»

UiT viser til at karaktersettingspraksis er en utfordring for universitets- og høyskolesektoren:

«For å synliggjøre viktigheten av lik karakterbruk ved alle institusjoner, mener UiT at resultatet fra de nasjonale deleksamenene må være obligatorisk for alle studenter og at resultat skal føres på vitnemål.»

Pedagogstudentene i Utdanningsforbundet er sterkt imot at resultatene fra de nasjonale deleksamenene kan få vitnemålskonsekvenser for studentene. De hevder at dette «vil være urettferdig og misvisende for å vise studentenes kvalifikasjoner».

Mange av høringsinstansene fremhever andre virkemidler for å kvalitetsikre karaktersetting og nivået på læringsutbyttet. Tekna uttaler blant annet:

«Tekna reagerer på departementets tilløp til å vektlegge tvangsmidler framfor å involvere og motivere institusjonene og fagmiljøene til innsats, samarbeid og erfaringsutveksling rundt vurderingspraksis, pedagogisk utviklingsarbeid og kvalitetssikring av utdanningene. Departementet bør i samarbeid med institusjonene finne bedre systemiske løsninger som ivaretar institusjonenes faglige frihet og kreativitet. Departementet kan heller påvirke institusjonene til å utarbeide sensorveiledninger for eksamenene, og slik øke transparens om hva vurderingene skal vektlegge. Det bør være et mål at det skal være flere enn én sensor til eksamen, og minst én bør være ekstern. Det kan også styrke arbeidet i UHRs karakterpaneler.»

Videre peker mange på at avvikling av nasjonale deleksamener innebærer administrative utfordringer og økte kostnader for utdanningsinstitusjonene. NMBU gir uttrykk for at det vil kunne bli behov for ekstra ressurser fra sentralt hold. Lovisenberg diakonale høgskole skriver:

«Eksamensvilkår, for eksempel digital versus stedlig eksamen, og tidsfaktor for honorering av sensurering utgjør betydelige budsjettposter for hver institusjon. Nasjonale deleksamener vil være normsettende og det er av vesentlig betydning at ordningen gjøres økonomisk bærekraftig.»

Flere av høringsinstansene, blant andre UHR, mener at pilotprosjektet med nasjonal obligatorisk deleksamen bør gjennomføres og evalueres før det tas noen beslutning om å gi departementet en generell lovhjemmel til å pålegge nasjonal deleksamen i enkelte fag.

6.1.4 Departementets vurdering

Departementet har merket seg at mange av høringsinstansene er imot at departementet gis en generell hjemmel til å gi pålegg om nasjonal deleksamen, samtidig som andre ser dette som et nyttig virkemiddel for kvalitetsheving, dersom nasjonal deleksamen tas i bruk på riktig måte.

NOKUT arrangerte i samarbeid med Nasjonalt råd for økonomisk-administrativ utdanning og 13 utdanningsinstitusjoner nasjonal deleksamen i årsregnskap for bachelorgradsstudenter i revisjon og regnskap våren 2015. Årsregnskap er en av fire avsluttende eksamener som prøver studentene i et omfattende pensum, med mange tema med praksisnære problemstillinger som det krever faglig modning å besvare. NOKUT karakteriserer i sin oppsummering gjennomføringen av denne eksamenen som vellykket. Videre gir NOKUT uttrykk for at alle målene til en viss grad er nådd. Denne eksamenen har blant annet gitt bedre informasjon om kunnskapsnivået til studentene. Slik NOKUT vurderer det, er det «heller ingen tvil om at den nasjonale sensuren har bidratt til at en gitt karakter reflekterer samme kunnskapsnivå, uavhengig av hvilken institusjon kandidaten kommer fra». Erfaringen med nasjonal sensur er også at det er mulig å oppnå god kalibrering av sensuren og sensorkorpset, og like og rettferdige resultater på tvers av institusjonene. Eksamensresultatene viser at det er stor enighet om karakterene blant sensorene.

Erfaringer fra bachelor i regnskap og revisjon og bachelor i sykepleie er så positive at fagmiljøene har bedt NOKUT om å gjennomføre ny nasjonal deleksamen i disse to studiene i 2016 og 2017. Erfaringene fra pilotprosjektet og den kommende mulighetsstudien fra NOKUT vil være et nyttig grunnlag for departementets vurdering av videre oppfølging. Mulighetsstudien er ment å avdekke styrker og svakheter ved ulike former for nasjonale deleksamener, og videre oppfølging vil blant annet avhenge av hvilke funn denne gir.

Departementet foreslår derfor en lovhjemmel for å pålegge nasjonal deleksamen i enkelte fag eller emner. En nasjonal deleksamen kan gjelde hele eller deler av et fag eller emne, men ikke hele studietilbudet. Departementet vil dermed bare kunne pålegge nasjonal testing i begrensede deler av studietilbudene. Det er heller ikke alle emner som egner seg for testing i form av nasjonal deleksamen. Det er en forutsetning at de relevante fagmiljøene skal involveres i spørsmål om valg av emner, temaer, tidspunkt i studieløpet, sensurordning og eksamensform og utforming av eksamensoppgaver. Det er viktig at fagmiljøene har innflytelse på utvikling og gjennomføring av de nasjonale deleksamenene. Dette vil sikre at studentene prøves i temaer som er sentrale for alle studentene som tar en bestemt utdanning, og som egner seg for måling av kunnskap på en enhetlig måte. Videre vil det sikre at resultatene i de utvalgte emnene kan sammenlignes. Samtidig vil forankring i fagmiljøene hindre at innføring av nasjonal deleksamen griper inn i institusjonenes studietilbud på en uheldig måte.

For å sikre best mulig gjennomføring mener departementet at nasjonale deleksamener skal være obligatoriske, og at resultatet skal fremgå av vitnemålet.

Det vises til lovforslaget § 3-2.

6.2 Overtredelsesgebyr

6.2.1 Gjeldende rett

I universitets- og høyskoleloven § 3-2 sjette ledd står det at den som forsettlig eller uaktsomt i strid med loven tildeler eller bruker en tittel alene, eller som del av en annen tittel, kan straffes med bøter.

Grader eller titler som er beskyttet etter lovens § 3-2 første ledd, finnes i forskrift om grader og yrkesutdanninger, beskyttet tittel og normert studietid ved universiteter og høyskoler. Tittelen æresdoktor er beskyttet, jf. § 3-2 fjerde ledd.

Etter § 3-2 femte ledd kan departementet også forby bruk av titler som uriktig gir inntrykk av å være av samme karakter som titler som er beskyttet, eller som på en misvisende måte er egnet til å forveksles med en slik tittel. Bruk av slik tittel eller grad, som er forbudt med hjemmel i denne delen av bestemmelsen, kan også straffes med bøter.

Bøtehjemmelen i § 3-2 sjette ledd innebærer at utdanningstilbydere, som for eksempel tilbyr en mastergrad uten at de har akkreditering fra Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT), kan straffes med bøter.

I universitets- og høyskoleloven § 7-2 sjette ledd står det at den som forsettlig eller uaktsomt bruker en vernet institusjonsbetegnelse i strid med den øvrige reguleringen i § 7-2, kan straffes med bøter. Institusjonsbetegnelsene universitet, vitenskapelig høyskole og høyskole er vernet etter § 7-2 annet ledd. Forutsetning for å kunne bruke en slik betegnelse er akkreditering som henholdsvis universitet, vitenskapelig høyskole eller høyskole, eller for sistnevntes tilfelle, akkreditert for å tilby enkeltstudier på høyskolenivå.

Etter § 7-2 tredje ledd kan også institusjonsbetegnelse eller navn som uriktig gir inntrykk av å ha akkreditering som universitet, høyskole eller vitenskapelig høyskole, eller som er egnet til å forveksles med en beskyttet betegnelse, jf. annet ledd, forbys av departementet gjennom forskrift eller enkeltvedtak. Det er ikke utarbeidet forskrift i medhold av bestemmelsen, men departementet har fattet enkeltvedtak om forbud mot bruk av institusjonsbetegnelse i en rekke saker. Det vil si at utdanningstilbydere uten akkreditering, som for eksempel bruker betegnelsen universitet i navnet sitt, kan straffes med bøter.

Ileggelse av bot for lovstridig bruk av tittel eller institusjonsbetegnelse etter universitets- og høyskoleloven er en alminnelig straffereaksjon, jf. lov om straff (2005) § 29 første ledd bokstav e, og dette innebærer at departementet eller andre må politianmelde forholdet. Det er politiet som har myndighet til å ilegge boten for lovbruddet. Bøtehjemmelen har ikke vært brukt frem til nå.

6.2.2 Høringsforslaget

I høringsnotatet viste departementet til at det har vært flere saker hvor institusjoner uten akkreditering fra NOKUT bruker de lovbeskyttede institusjonsbetegnelsene universitet eller høyskole i sine egennavn. Dette kan være egnet til å villede studenter og andre, og departementet mener det er viktig at departementet har en reell sanksjonsmulighet i slike tilfeller, særlig av hensyn til den enkelte student og av hensyn til tilliten til sektoren. Derfor foreslo departementet å innføre overtredelsesgebyr ved rettsstridig bruk av institusjonsbetegnelser, da ileggelse av overtredelsesgebyr ikke er betinget av at forholdet politianmeldes slik tilfellet er ved ileggelse av bøter. Departementet behandler også flere saker årlig hvor tilbydere tilbyr for eksempel mastergrad til studenter, selv om de ikke har akkreditering for å tilby slik grad. Departementet trenger også i slike saker en reell mulighet til å få den rettstridige tildelingen eller bruken av titler til å opphøre og foreslo derfor også innføring av overtredelsesgebyr ved rettsstridig bruk eller tildeling av grader eller titler.

For begge de ovennevnte tilfellene ble det foreslått at hjemmelen til å straffe overtredelse med bøter tas ut av loven. Det ble videre foreslått at departementet gis hjemmel til å fastsette forskrift om overtredelsesgebyret.

6.2.3 Høringsinstansenes syn

Det store flertallet av de høringsinstansene som kommenterte forslaget var positive til det, blant annet Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Akademikerne, Høgskolen i Telemark og Politidirektoratet.

De høringsinstansene som støtter forslaget, har lagt vekt på at det er viktig med et effektivt sanksjonssystem i slike saker, uavhengig av politiets prioritering og kapasitet, og at straff kan fremstå som en uforholdsmessig streng reaksjon for denne typen lovovertredelser.

Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og Virke gikk imot forslaget. NMBU skriver:

«[…] konsekvensene av å omgjøre straffereaksjon i form av bøter til et administrativt gebyr, kan bli at enkelte vil betale gebyret, og fortsette å benytte den ulovlige stillingsbetegnelsen. Dersom forholdet ikke registreres i strafferegisteret, kan vernet av stillingsbetegnelse på den måten bli illusorisk.»

Virke viser til at de

«[…] er ikke nødvendigvis enig i at vernet mot misbruk skal styrkes gjennom å innføre hjemmel for å kunne ilegge overtredelsesgebyr.»

Disse peker også på at gebyrets størrelse, tvangsgrunnlag og klagemuligheter ikke diskuteres godt nok i høringsnotatet.

Også Universitetet i Bergen stiller et par spørsmål til forslaget, men uten eksplisitt å gå imot det. Universitetet anfører at det er vanskelig å ta stilling til hvorvidt et overtredelsesgebyr vil være mer effektivt enn en politianmeldelse uten å vite størrelsen på et slikt gebyr. Videre stilles det spørsmål ved rettssikkerhetsmessige konsekvenser av forslaget, særlig hva gjelder klageadgang.

6.2.4 Departementets vurdering

Et tungtveiende hensyn bak sanksjonering av rettsstridig bruk av titler, enten i form av bot slik gjeldende lovverk hjemler, eller i form av overtredelsesgebyr slik departementet foreslår, er beskyttelse av studenter og andre, for eksempel arbeidsgivere. Bestemmelsen skal sikre at studenter og andre ikke villedes til å tro at en grad er gitt på grunnlag av eller brukes med grunnlag i akkreditering fra NOKUT, og at innholdet i utdanningen oppfyller de faglige standardene som kan forventes.

Tilliten til universitets- og høyskolesektoren er også et hensyn med betydelig vekt. For eksempel pasienter, andre brukergrupper, arbeidsgivere og samfunnet for øvrig skal kunne ha tillit til at den som bruker en akademisk tittel, har kunnskapene den aktuelle tittelen skal gi.

Selv om dette beskyttelsesformålet og opprettholdelse av tilliten til sektoren er de viktigste hensynene bak regelen, kan sanksjonering av ulovlig bruk av grader eller titler også være egnet til i noen grad å virke individual- og allmennpreventivt, idet slik rettsstridig bruk kan møtes med en økonomisk sanksjon.

Departementet mener det er lite hensiktsmessig at politiet må ilegge bot ved lovstridig bruk av gradsbetegnelse eller tittel. Kravet om politianmeldelse innebærer etter departementets syn at terskelen for håndhevelse er høy. Dette kan medføre at den faktiske beskyttelsen av grader og titler i loven kan bli noe svekket. Nettopp den etter departementets vurdering høye terskelen for anmeldelse er en av grunnene til at ingen har blitt anmeldt for brudd på bestemmelsen. Dette på tross av at departementet hvert år behandler flere saker om rettsstridig bruk av grad eller tittel. Overtredelsesgebyr er et alternativ til strafferettslig bot, og egner seg godt for saker om ulovlig bruk av tittel eller institusjonsbetegnelse, ettersom dette i hovedsak er mindre alvorlige overtredelser der det er relativt enkelt å fastslå en eventuell overtredelse.

I tillegg anser departementet straff i form av bot som en uforholdsmessig streng reaksjon. Selv om reaksjon i form av overtredelsesgebyr for bruk av beskyttet gradsbetegnelse eller tittel i strid med loven har et element av straff i seg, er det departementets oppfatning at det viktigste hensynet er vernet av gradstitler, at det ikke skal skapes et uriktig inntrykk av hva slags utdanning en person begynner på, er under eller har fullført. Det er viktig at et slikt uriktig inntrykk verken skapes hos den som selv får eller skal få tittelen, eller hos andre.

De samme hensyn og vurderinger gjelder også ved bruk av institusjonsbetegnelse i strid med loven, for eksempel ulovlig bruk av universitetsbetegnelse. Lovbruddet vil i stedet for bøter resultere i overtredelsesgebyr fastsatt av departementet. Det viktigste hensynet med vernet av institusjonsbetegnelser er at studenter ikke skal villedes til å tro at de tar en akkreditert utdanning ved et universitet eller en høyskole, og at andre, for eksempel arbeidsgivere, ikke skal villedes til å tro at en kandidat har utdannelse fra en akkreditert institusjon, eller institusjon som gir akkrediterte studietilbud, hvis så ikke er tilfellet. Selv om NOKUT har gode oversikter på nettsidene sine over hvilke institusjoner som faktisk er akkreditert som henholdsvis universitet, vitenskapelig høyskole eller høyskole, regner departementet med at dette ikke er kjent for alle.

I tråd med anbefalingene i NOU 2003: 15 Fra bot til bedring mener departementet at en administrativ reaksjon i form av overtredelsesgebyr på en mer effektiv måte vil kunne føre til etterlevelse av bestemmelsene om beskyttelse av grads- eller institusjonsbetegnelser. Dette vil gjøre det enklere for departementet å sanksjonere brudd på lovbestemmelsen. Det kan også lede til at oppfølgingen av sakene blir mindre tidkrevende, ettersom en får hjemmel til å ilegge en økonomisk reaksjon direkte fra departementet. En lovendring som gir departementet hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr vil også, etter departementets vurdering, kunne føre til en mer hensiktsmessig bruk av statens ressurser, blant annet fordi en ikke blir nødt til å båndlegge ressurser hos politiet for å stoppe lovovertredere dersom mindre inngripende tiltak ikke fører frem.

Videre vil overtredelsesgebyr etter departementets mening redusere belastningen på overtreder noe, som anses særlig viktig i de tilfellene der overtredelsen er uaktsom. Grunnen er at et slikt overtredelsesgebyr som hovedregel ikke er straff i norsk straffelovgivnings forstand, se motsetningsvis straffeloven § 29. Det vil også skape en klarere sammenheng mellom overtredelse og reaksjon, fordi hensikten med overtredelsesgebyret ikke først og fremst er å straffe den som bryter loven, men å få lovbruddet til å opphøre for å ivareta de hensyn som er redegjort for over.

Selv om en bot medfører noe annet og mer tyngende enn kun en økonomisk sanksjon, er departementet ikke enig i innspillet fra høringsrunden om at en opphevelse av bøtehjemmelen vil kunne gjøre vernet illusorisk. Den økonomiske byrden en overtreder påføres er det helt vesentlige enten det er snakk om bot eller overtredelsesgebyr. Departementet legger også betydelig vekt på at hovedformålet med en reaksjon ikke er å straffe overtrederen, men å få den uriktige bruken av enten grad, tittel eller institusjonsbetegnelse til å opphøre av hensyn til potensielle studenter og tilliten til sektoren.

I høringsrunden ble det blant annet påpekt at ileggelse av overtredelsesgebyr fra departementet vil kunne reise rettssikkerhetsspørsmål. Departementet viser til at et eventuelt gebyr vil ilegges som følge av enkeltvedtak fattet av departementet, og dermed følge forvaltningslovens saksbehandlingsregler, herunder blant annet krav til forhåndsvarsel, sakens opplysning og begrunnelse. Ettersom det legges opp til at departementet gis myndighet til å ilegge overtredelsesgebyr, vil spørsmålet om klage måtte vurderes nøye av departementet. Utgangspunktet etter forvaltningsloven vil være at en klage må avgjøres i statsråd. Det er hevdet at mulighet for reell overprøving av enkeltvedtak fattet av departementer er svak. Departementet vil komme tilbake til dette i forbindelse med utsendelse av høringsnotat om forskriften som skal utfylle lovbestemmelsene om overtredelsesgebyr i universitets- og høyskoleloven.

Departementet foreslår at departementet gis myndighet til å utforme nærmere bestemmelser om utstedelse, størrelse (inkludert maksimumsbeløp), forfall, klage, overprøving og lemping av overtredelsesgebyr etter universitets- og høyskoleloven i forskrift. Departementet legger til grunn at et maksimumsbeløp må settes så høyt at formålet med overtredelsesgebyret oppfylles.

Bøter for brudd på bestemmelsen kan ilegges både enkeltpersoner og foretak, jf. straffeloven 2005 § 27 og tidligere straffeloven § 48 a. Departementet mener at overtredelsesgebyrhjemmelene bør omfatte både enkeltpersoner og foretak. I de fleste av de sakene departementet behandler er det små foretak som står bak den rettsstridige bruken av grader, titler eller institusjonsbetegnelser, men det forekommer også at enkeltpersoner eller enkeltpersonforetak bruker grader, titler eller institusjonsbetegnelse i strid med loven.

Departementet foreslår derfor å endre universitets- og høyskoleloven § 3-2, slik at tildeling eller bruk av tittel i strid med loven kan sanksjoneres med et overtredelsesgebyr utstedt av departementet. Videre foreslås det å endre § 7-2, slik at også bruk av vernet institusjonsbetegnelse i strid med loven kan sanksjoneres ved et overtredelsesgebyr utstedt av departementet.

Forslaget innebærer ingen endring i beskyttelsen av titler og institusjonsbetegnelsen i §§ 3-2 og 7-2, men kun den endringen at det ved ulovlig bruk av grad, tittel og institusjonsbetegnelse kan ilegges overtredelsesgebyr i stedet for bot. Altså er det vesentlige i forslaget at reaksjonsform endres, mens grunnlaget for en eventuell reaksjon ikke endres sammenholdt med dagens lovgivning.

Det vises til lovforslaget §§ 3-2 og 7-2.

6.3 Nasjonal vitnemåls- og karakterportal

6.3.1 Gjeldende rett

Etter universitets- og høyskoleloven § 3-11 utsteder universiteter og høyskoler vitnemål om fullført utdanning. Den som ikke har avsluttet utdanning skal etter anmodning gis karakterutskrift for eksamenene eller prøvene vedkommende har bestått. Vitnemål og karakterutskrift utstedes på papir. Dette innebærer at utover å be om å få se originale vitnemål og karakterutskrifter, er det i dag ikke mulig for en potensiell arbeidsgiver eller utdanningsinstitusjon å vite sikkert om utdanningsdokumentene er ekte eller en forfalsket kopi.

Ved etablering av et digitalt system for utveksling av informasjon om vitnemål og karakterer må personopplysningsloven følges.

Det følger av personopplysningsloven § 2 at personopplysninger er «opplysninger og vurderinger som kan knyttes til en enkeltperson», og disse behandles dersom man for eksempel samler inn, registrerer, sammenstiller, lagrer og utleverer dem.

Fødselsnummeret er et unikt identifiseringsnummer og er med det en personopplysning, jf. personopplysningsloven § 2 første ledd (det kan «knyttes til en enkeltperson»). Fødselsnummeret regnes ikke som en sensitiv opplysning og er ikke taushetsbelagt. Nummeret kan likevel bare brukes ved for eksempel innsamling og registrering når det er saklig behov for det, og sikker identifisering ikke kan oppnås på annen måte. Dette følger av bestemmelsen i personopplysningsloven § 12.

6.3.2 Høringsforslaget

Departementet skrev i høringsnotatet at forfalskning av vitnemål og karakterutskrifter er et stort problem, og at det brukes stadig mer ressurser på å kontrollere slike dokumenter. Målet med etablering av et digitalt system for utveksling av informasjon om vitnemål og karakterer er å skape en tjeneste der personer på en enkel måte kan synliggjøre sine resultater for arbeidsgiver, utdanningsinstitusjoner og andre som har bruk for dem, og der mottakerne kan stole på at resultatene er korrekt gjengitt. Universitetets senter for informasjonsteknologi (USIT) ved Universitetet i Oslo fikk i 2011 i oppdrag fra Kunnskapsdepartementet å utarbeide spesifikasjon for et slikt system som i utviklingsfasen fikk navnet Nasjonal vitnemålsbank.

I høringsbrevet viste departementet til at det i de fleste tilfeller er nok å bruke navn, adresse og fødselsdato for å sikre riktig identifisering av en person. Imidlertid kan det i forbindelse med behandling av opplysninger om svært mange personer være en reell risiko for at det i systemet er registrert flere personer med samme navn og samme fødselsdato. Fordi et system for vitnemål skal innhente identitetsopplysninger knyttet til utdanningsinstitusjonen automatisk, vil dette klart måtte ansees å være et system som skal behandle informasjon om svært mange personer. På bakgrunn av dette mener departementet at det er et saklig behov for at fødselsnummer skal anvendes for identifisering i systemet.

I det planlagte nasjonale vitnemålssystemet vil det bli behandlet informasjon om personopplysninger som navn og fødselsnummer. For å kunne gjøre disse behandlingene krever personopplysningsloven at det foreligger et behandlingsgrunnlag. Det kan enten være fastsatt i lov at det er adgang til slik behandling, eller at den registrerte har samtykket. Det foreligger ikke i dag en lovhjemmel for behandling av personopplysninger i det påtenkte systemet. Departementet foreslo derfor at en slik hjemmel lovfestes i universitets- og høyskoleloven.

I høringsbrevet redegjorde departementet for at selve portalen i seg selv kun skal inneholde et minimum av informasjon som er nødvendig for at tjenesten skal kunne fungere på en tilfredsstillende måte. Informasjonen som formidles gjennom tjenesten skal hentes fra datakilden der informasjonen opprinnelig er lagret, det vil si den enkelte utdanningsinstitusjon. Dette betyr at systemet ikke vil inneholde resultater i form av vitnemål og karakterer, men kun være et system for å hente denne informasjonen fra utdanningsinstitusjonenes databaser. Før en person logger inn og tar i bruk systemet vil det kun inneholde informasjon om hvilke institusjoners databaser som inneholder resultater fra hvilke personer, altså kun fødselsnummer eller D-nummer koblet til en identifiseringsinformasjon som viser til en utdanningsinstitusjons database. Informasjon om karakterer og vitnemål vil kun overføres fra utdanningsinstitusjonen og til portalen når den som informasjonen gjelder, selv tar initiativ til det. Når en person velger å dele resultatene sine, med for eksempel en bedrift eller utdanningsinstitusjon, vil portalen kun formidle resultatene som vedkommende har bestemt at skal deles og kun i den perioden vedkommende har bestemt at disse skal være tilgjengelig.

Departementet foreslo at driften av systemet skulle dekkes gjennom en økning av kontingenten til Felles studentsystem.

6.3.3 Høringsinstansenes syn

De fleste av høringsinstansene er positive til forslaget, selv om noen kommenterer at navnet Nasjonal vitnemålsbank er for likt Nasjonal vitnemålsdatabase (NVB), som er en database med vitnemål for fullført videregående opplæring i Norge. Det er noen som kommenterer spørsmålet rundt hvem som skal være behandlingsansvarlig, og det er noen som er uenige i at driften av systemet skal finansieres over Felles studentsystems kontingent.

Universitetet i Oslo (UiO), Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), Universitetet i Stavanger, Universitetet i Nordland, Høgskolen i Bergen, Høgskolen i Telemark, Høgskolen i Buskerud og Vestfold, Lovisenberg diakonale høgskole, Felles studieadministrativt tjenestesenter (FSAT), NLA Høgskolen, Nettverk for Private Høyskoler, Utdanningsforbundet – Buskerud, ANSA, Næringslivets hovedorganisasjon (NHO), Rogaland fylkeskommune, Politihøgskolen, Kriminalomsorgsdirektoratet og Jussformidlingen i Bergen støtter forslaget. UiO oppfordrer også departementet til å vurdere å knytte vitnemålsbanken opp mot de tilsvarende internasjonale tjenestene som finnes i dag. NMBU presiserer at tidsbegrenset tilgjengeliggjøring på initiativ fra informasjonseier er helt avgjørende for ordningen.

Justis- og beredskapsdepartementet (JD) skriver at det legger til grunn at vitnemålsbanken vil registrere opplysninger om et meget stort antall personer ettersom registeret vil omfatte alle høyskole- og universitetsstudenter i Norge. Blant disse personene vil det være personer som aldri vil benytte vitnemålsbankens tjenester, for eksempel fordi de ikke har behov, eller fordi de ikke ønsker det. JD etterlyser derfor en nærmere redegjørelse for hvorfor den enkelte person ikke skal ha mulighet til å reservere seg mot å bli registrert i vitnemålsbanken.

JD er enig i at behandlingsgrunnlaget for personopplysningene i vitnemålsbanken bør fastsettes i lov. Dette sikrer at det foreligger et lovlig behandlingsgrunnlag, jf. personopplysningsloven § 8. Det bør ved utformingen av lovbestemmelsen tydelig fremgå hvem som er behandlingsansvarlig for opplysningene. JD stiller seg tvilende til hensiktsmessigheten av den foreslåtte formuleringen i lovteksten om formålet, som lyder: «vitnemålsbanken vil gjøre det enklere for eier av vitnemål og karakterutskrifter å formidle sannferdig informasjon til de som har behov for å motta disse». Departementet antar intensjonen er å uttrykke at vitnemålsbanken skal legge til rette for at personer på en enkel måte skal kunne videreformidle sannferdig informasjon til mottakerne. JD understreker at ordlyden i bestemmelsen må være så presis som mulig slik at det fremgår klart hvilke personopplysninger vitnemålsbanken kan innhente. Til slutt skriver JD at departementets forståelse, basert på beskrivelsen i høringsnotatet, er at:

«Ingen opplysninger skal kunne utleveres gjennom vitnemålsbanken uten at den registrerte initierer det, dvs. samtykker til utleveringen. Forutsatt at denne forståelsen er korrekt, mener vi det bør fremgå tydeligere i lovteksten at ingen opplysninger (herunder, men ikke begrenset til vitnemål, karakterutskrift, navn på utdanningsinstitusjoner den registrerte har studert ved etc.), kan utleveres eller tilgjengeliggjøres fra eller gjennom vitnemålsbanken uten at den registrerte på forhånd har samtykket.»

Datatilsynet mener at Kunnskapsdepartementet har begrunnet hvorfor det er behov for en nasjonal vitnemålsbank, og de legger også denne begrunnelsen til grunn. Datatilsynet skriver:

«Karakterer er i utgangspunktet ikke definert som sensitive personopplysninger. I følge offentlighetsloven § 26, første ledd, tredje punktum er imidlertid karakterer og vurderinger taushetsbelagt informasjon. Det kan heller ikke utelukkes at vurderingene som fremgår av vitnemål, sammen med fravær og resultater kan si noe om sosiale forhold som har innvirkning på helseforhold, jf. personopplysningsloven § 2 nr. 8 bokstav c. Et av formålene med vitnemålsbanken er dessuten å avdekke og forhindre bruk av forfalskede vitnemål. Denne konteksten er viktig med hensyn til hva slags slutning som kan gjøres om de personer som ikke ønsker å dele informasjon om sine skolepresentasjoner gjennom vitnemålsbanken. Som nevnt innledningsvis legger vi til grunn at det er gode nok grunner for opprettelsen av en nasjonal vitnemålsbank. På denne bakgrunn har Datatilsynet anbefalt Kunnskapsdepartementet å vurdere en hjemmel for opprettelsen av vitnemålsbanken som åpner for behandling av sensitive personopplysninger, og et informasjonssystem som ivaretar den sikkerhet som sensitive personopplysninger krever. Når det gjelder lovhjemmelen som er foreslått støtter vi forslaget slik det er lagt frem.»

Universitetet i Bergen (UiB) støtter forslaget og i hovedsak også ordlyden. Universitetet skriver:

«[…] i en del saker er det viktig å ha tilgang til fullstendig informasjon om alle emner, grader eller kvalifikasjoner som en person har tatt eller oppnådd ved institusjoner under uhl. Dette er særlig viktig i innpassingssaker og i saker om grader der deler av innholdet er brukt i en tidligere grad, jf. godskrivingsforskriften.»

UiB mener også at det vil være en fordel om enten vitnemålsbanken eller resultatutvekslingsfunksjonen i FS videreutvikles, slik at institusjonene får et adekvat redskap også for saksbehandling.

UiB har til slutt noen bekymringer rundt muligheten for manipulasjon av systemet.

Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet (NTNU) støtter forslaget og har følgende kommentar til forslaget:

«Selv om vitnemålsbanken antas å effektivisere saksbehandlingen ved universiteter og høgskoler, er det i like stor grad arbeidsgivere som har gevinst av en slik oppretting. Dette tilsier at det ikke bør være universitet- og høyskoler som bærer kostnadene for drift av vitnemålsbanken alene. NTNU mener på dette grunnlaget at Kunnskapsdepartementet bør delfinansiere driften av vitnemålsbanken.»

Det teologiske Menighetsfakultet (MF) mener at siden systemet skal eies av departementet, bør departementet selv finansiere driften. MF stiller også spørsmål ved navnet Vitnemålsbanken, som det mener er egnet til å forveksles med Nasjonal vitnemålsdatabase (NVB).

Diakonhjemmet Høgskole synes også det er problematisk at utdanningsinstitusjonene skal bære utgiftene gjennom økt FS-kontingent. Høyskolen støtter i utgangspunktet forslaget, men mener at det både i høringsnotatet og kravspesifikasjonen er uavklart hva som vil kreves av arbeidsressurser ved utdanningsinstitusjonene, og at dette må avklares videre.

Universitets- og høgskolerådet (UHR) støtter forslaget, men er heller ikke enig i at driften av vitnemålsbanken skal dekkes av utdanningsinstitusjonene gjennom kontingenten for FS og skriver blant annet at:

«UHR stiller seg spørsmål om dette er en rettferdig løsning. «Vitnemålsbanken» er tenkt som en nasjonal tjeneste utenfor FS, som riktignok henter en del data fra FS, men som også skal hente fra andre kilder som fagskoler, BI og andre, og skal også brukes av næringslivet og mange andre. Dersom brukerne skal finansiere driften av vitnemålsbanken, bør det defineres hvem brukerne er (avtakere, studenter, sluttbrukere) og det må lages en fordelingsnøkkel som gjelder spesielt for «vitnemålsbanken».»

UHR anbefaler derfor at Kunnskapsdepartementet finansierer driften av systemet. UHR viser også til at Nasjonal vitnemålsdatabase er et innarbeidet begrep både i UH-sektoren og blant videregående skoler, og at vitnemålsbanken derfor er et uheldig navn på den nye tjenesten. UHR mener at det bør fremgå av navnet at systemet omfatter alle resultatene til studentene og ikke bare det endelige vitnemålet. Rådet er også av den oppfatning at formålet med systemet er for snevert beskrevet i høringsutkastet, og at effektivisering av saksbehandlingen bør nevnes som formål i loven for å sikre at denne dimensjonen kan ivaretas ved utarbeidelsen av tjenesten.

Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) støtter forslaget, men understreker at opprettelsen av dette systemet ikke må føre til at kvalitetssjekk av utenlandsk utdanning får mindre oppmerksomhet. HiOA påpeker også at det i dag er vanlig at studenter tar flere studier og bytter studier i løpet av studietiden. I tillegg skriver de at:

«Vi ser derfor at det kan være behov for å begrense arbeidsgiveres kontrollmulighet til de relevante vitnemål, slik at den registrerte i vitnemålsbanken ikke bare bestemmer perioden resultatene skal være tilgjengelig, men også hvilke resultater som skal deles. Dette vil kunne føre til at en arbeidssøker vurderes på bakgrunn av relevante utdanningskvalifikasjoner, og ikke på vitnemål fra irrelevante studier.»

Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST) støtter forslaget og mener at det er svært positivt at enkeltindividet selv må initiere overføringen av vitnemål og karakterutskrifter fra utdanningsinstitusjonene. HiST skriver at det er viktig at forskrift tydeliggjør anvendelsen av systemet. Høyskolen er derfor ikke udelt enig med departementet i at reservasjonsretten kan bortfalle, men avventer kommende forskrift. Høyskolen understreker at den registrerte må være den unike eier av tilgang til sine data.

Høgskulen i Sogn og Fjordane støtter forslaget og viser blant annet til at systemet vil virke effektiviserende og spare utdanningsinstitusjoner for mye arbeid, spesielt i forbindelse med søknad om overflytting og godskriving.

Høgskolen i Østfold støtter forslaget og mener det er viktig at utskrifter fra vitnemålsbanken ikke får et eget utseende, og at dokumentene som lastes opp i dette systemet, er PDF-dokumenter av sluttdokumenter (vitnemål og karakterutskrifter) fra utdanningsinstitusjoner. Høyskolen viser videre til kravspesifikasjonen og bemerker at:

«[…] foreslåtte delingstider i USIT-rapporten forstår vi som delingstider etter at arbeidsgiver, utdannings-institusjoner og/eller andre er inne i den nasjonale vitnemålsbanken første gang. Vi har forståelse for at resultateier selv må kunne fastsette delingstid, men stiller spørsmål til i hvor stor grad resultateier selv kan/bør definere denne tilgangstiden. Ulike institusjoner, arbeidsgivere mm. kan ha ulike rutiner for håndtering av saker som innbefatter innhenting av opplysninger fra nasjonal vitnemålsbase, som ikke bør begrenses av den delingstiden resultateier selv oppgir. I tillegg til organene som foreslått i rapporten fra USIT vedrørende tilgang til vitnemålsbanken bør det vurderes om også NAV skal få tilgang til systemet.»

NOKUT støtter forslaget og påpeker at systemet også må kunne hente informasjon fra institusjoner som eventuelt benytter andre databaser enn FS. NOKUT mener at systemet på sikt også bør inkludere godkjent utenlandsk utdanning. NOKUT ønsker en vurdering av mulig kobling mot andre lands tilsvarende systemer. Bakgrunnen er at mange norske studenter og utlendinger som søker om opptak til videre studier, eller som søker arbeid etter endt utdanning, har hele eller deler av sin utdanning fra utlandet. NOKUT mener at Diploma Supplement (DS) bør inkluderes i systemet ettersom dette vil være av interesse både for arbeidsgivere, og for utdanningsinstitusjoner nasjonalt og internasjonalt.

Norsk studentorganisasjon (NSO) støtter forslaget ettersom dette vil forhindre juks med vitnemål og karakterutskrifter. NSO presiserer at det er viktig at studentene selv kan velge om, og med hvem, de skal dele informasjon om vitnemål og karakterer. Organisasjonen er enig med departementet i at det ikke er behov for muligheter til å reservere seg mot å være registrert i vitnemålsbanken, så lenge det er studentene selv som velger om de skal dele informasjonene, og med hvem de skal dele den med.

Nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk (Vox) støtter forslaget og foreslår at systemet utvides til å også omfatte resultater fra Vox' norskprøve for voksne innvandrere, siden dokumentasjon fra denne prøven er ett av kravene for opptak til høyere utdanning og kreves av flere arbeidsgivere før ansettelse.

Akademikerne støtter forslaget og understreker at det er viktig å tenke på sikkerheten både i form av at personopplysninger ikke offentliggjøres, og at muligheten for forfalskninger reduseres. I lovforslaget er det lite fokus på hvordan denne sikkerheten skal ivaretas.

Norsk Sykepleierforbund støtter forslaget og skriver følgende:

«Bestått eksamen i alle emner i sykepleierutdanningen er en forutsetning for å søke autorisasjon som sykepleier. Autorisasjonen skal sikre at sykepleieren har nødvendige kvalifikasjoner for yrket. En vitnemålsbank vil bidra til økt sikkerhet i forhold til forfalskning av vitnemål og karakterutskrift. På grunn av økt studentmobilitet bør det ved utvikling av en vitnemålsbank også vurderes hvordan utenlandsk utdanning kan inkluderes i løsningen.»

Unio stiller spørsmål ved om et nasjonalt system er det best egnede virkemidlet for å motarbeide problemet med forfalskning av vitnemål og karakterutskrifter. Videre skriver Unio at de kun kan støtte forslaget under forutsetning av at hensynet til personvernet for vitnemålseierne blir ivaretatt.

Unio synes likevel at det er positivt at det fremgår av ordlyden at det er departementet som er behandlingsansvarlig, men mener at setningen om at departementet kan fastsette i forskrift hvem som er ansvarlig for registreringen bør strykes fordi den skaper usikkerhet med hensyn til hvem som er behandlingsansvarlig. Det bør fremgå klart av loven hvem som er behandlingsansvarlig. Unio spør også om på hvilket tidspunkt ansvaret for personopplysningen går over på arbeidsgiver eller utdanningsinstitusjonen som ber om å få personopplysningene utlevert. Unio er også opptatt av at de personopplysningene som skal registreres i systemet, så langt som mulig bør fremgå av lovbestemmelsen.

Unio skriver også at:

«[…] det er uheldig at det legges opp til et system der alle eiere av vitnemål må bevise sin uskyld fordi enkelte studenter forfalsker vitnemål og karakterutskrifter. Vi mener også at det i lovbestemmelsen bør presiseres eller gi eksempler på hvem som har behov for å motta personopplysningene.»

Unio er heller ikke sikre på om opplysningene som skal registreres i vitnemålsbanken, vil være tilstrekkelig for å forhindre bruk av falske vitnemål og karakterutskrifter.

Steinerhøyskolen savner en mer

«[…] utdypende behovsanalyse enn at dette er et «stort problem». Vi stiller oss umiddelbart tre spørsmål: Hvor stort er problemet, hva vil dette koste, og hva med alle som har utdanning fra andre land enn Norge? En slik vitnemålsbank vil utvilsomt bli et krevende og kostbart prosjekt både å utvikle og drifte. I en tid da økonomien er anstrengt, ser vi ikke at dette burde være et prioritert satsningsområde. Vi anbefaler at prosjektet skrinlegges til fordel for viktigere utdanningsrelevante disponeringer.»

6.3.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med de høringsinstansene som mener at det kan være lett å forveksle Nasjonal vitnemålsbank med Nasjonal vitnemålsdatabase (NVB). Det er en fordel at navnet beskriver det som skal formidles via portalen, og som en del høringsinstanser har vist til, er ikke «karakter» nevnt. Departement foreslår derfor at systemets fulle navn skal være Nasjonal vitnemåls- og karakterportal.

Det er Kunnskapsdepartementet som er behandlingsansvarlig for personopplysningene i portalen, jf. personopplysningsloven § 2 nr. 4. Departementet tar sikte på å delegere det daglige behandleransvaret til Universitetet i Oslo (UiO), fordi UiO i henhold til universitets- og høyskoleloven § 1-4 fjerde ledd foreløpig har et driftsansvar for Felles studieadministrativt tjenestesenter (FSAT). FSAT vil forvalte vitnemåls- og karakterportalen og behandle personopplysninger i portalen på vegne av behandlingsansvarlig.

Flere av høringsinstansene har uttalt seg om formålet med vitnemåls- og karakterportalen. Basert på innspill fra blant annet JD og FSAT foreslår departementet i tillegg til at formålet presiseres, også noen endringer i ordlyden i lovbestemmelsen, slik at det fremgår klart hvilke personopplysninger systemet kan innhente.

Når det gjelder JDs merknad om at det bør være en reservasjonsordning, viser departementet til at utvikling av en løsning for å lagre informasjon om reservasjoner vil kreve adskillig mer datautveksling enn det foreslåtte systemet. Etter departementets vurdering foreligger det ikke et behov for å etablere en reservasjonsløsning. For det første er det svært begrenset hvilke opplysninger som er registrert i selve vitnemålsportalen. Det er kun fødselsnummer, eller eventuelt D-nummer for personer uten norsk fødselsnummer, og identifiseringsinformasjon knyttet til utdanningsinstitusjonen en person har avlagt eksamener ved, som er registrert i vitnemålsportalen. For det andre er det den enkelte som selv styrer hvem som skal få tilgang til informasjon. Dette foregår ved at resultater først formidles gjennom vitnemåls- og karakterportalen når den som informasjonen gjelder selv tar initiativ til det. Det er fullt mulig for en person å velge å la være å benytte seg av vitnemålsportalen, og da vil ingen andre kunne bruke portalen til å se vedkommendes karakterer og vitnemål.

Når det gjelder Datatilsynets innspill om behandlingen av sensitive personopplysninger, presiseres det at lovbestemmelsen kun vil omhandle fødselsnummer eller D-nummer, og identifiseringsinformasjon knyttet til utdanningsinstitusjonen. Det er kun disse to elementene som innhentes automatisk til vitnemåls- og karakterportalen fra institusjonene og som vil ligge i selve portalen. Departementets vurdering er at fødselsnummer og identifiseringsinformasjon knyttet til utdanningsinstitusjonen ikke er sensitive personopplysninger. Sammenstilling av disse vil være kryptert og vil ikke være tilgjengelig. Øvrige personopplysninger, som navn og informasjon om karakterer og vitnemål, innhentes først etter samtykke fra den informasjonen gjelder i forbindelse med at han eller hun initierer dette ved å bruke portalen. Som nevnt anser departementet ikke opplysningene i vitnemåls- og karakterportalen som sensitive personopplysninger. Dette gjelder både opplysninger som overføres automatisk (fødselsnummer og utdanningsinstitusjonens identifiseringsinformasjon), og opplysninger som overføres etter samtykke (navn, informasjon om karakterer og vitnemål).

Noen av høringsinstansene mener at det er uavklart hva som vil kreves av arbeidsressurser ved utdanningsinstitusjonene. Departementet viser til at det ikke vil være behov for ekstra ressursinnsats ved institusjonene ved innføring av denne tjenesten. Den informasjonen portalen skal innhente fra utdanningsinstitusjonene, er informasjon om karakterer og vitnemål som også i dag er registret i utdanningsinstitusjonenes datasystemer. Tvert imot har tjenesten et formål om å effektivisere saksbehandlingen og redusere arbeidsbyrden ved at behovet for å skrive ut karakterutskrifter i stor grad vil bortfalle. Det samme vil gjelde arbeid med verifisering av dokumenter utstedt av andre institusjoner.

Når det gjelder NOKUTs merknad om at det ikke er alle utdanningsinstitusjoner som bruker Felles studentsystem (FS), viser departementet til at det skal kunne innhentes informasjon om karakterer og vitnemål også fra utdanningsinstitusjoner som ikke bruker FS. Dette er en forutsetning for at portalen skal fungere tilfredsstillende.

Flere høringsinstanser har tatt opp praktiske spørsmål knyttet til portalen, som i hvilken grad den informasjonen gjelder skal ha anledning til å bare synliggjøre visse deler av et vitnemål, hvor lang delingsperioden skal være, og hvordan utseende på utskrifter fra systemet skal være. Dette vil departementet regulere i forskrift. Forskriften vil bli sendt på alminnelig høring før den fastsettes.

Enkelte høringsinstanser har hatt merknader til sikkerheten i portalen. Departementet viser til at det er egne bestemmelser i personopplysningsloven om både informasjonssikkerhet og internkontroll, og disse vil også gjelde vitnemåls- og karakterportalen. Enkelte har også tatt opp spørsmålet om når ansvaret for personopplysningen går over til arbeidsgiveren eller utdanningsinstitusjonen som får personopplysningene fra portalen utlevert. Departementet viser til at når data er utlevert til tredjepart, for eksempel arbeidsgiver eller utdanningsinstitusjon, er tredjeparten ansvarlig for å overholde bestemmelsene i personopplysningsloven, herunder påse at de har behandlingsgrunnlag dersom de behandler opplysningene elektronisk.

I høringsforslaget foreslo departementet at vitnemålsportalen skal finansieres gjennom kontingenten utdanningsinstitusjonene betaler for å benytte FS. Departementet er enig i at vitnemåls- og karakterportalen tjener flere formål. Selv om portalen antas å effektivisere saksbehandlingen ved universiteter og høyskoler, får også arbeidsgivere en gevinst av en slik oppretting. En del av høringsinstansene har vist til at det derfor ikke bare bør være universiteter og høyskoler som bruker FS som skal bære kostnadene for drift av portalen. I tillegg er det en rekke store utdanningsinstitusjoner som ikke bruker FS, men som vil bruke vitnemåls- og karakterportalen og som da ikke er med på å finansiere driften. Departementet har i budsjettet for 2016 bevilget 4,3 millioner til videreutvikling av drift av vitnemålsportalen og vil vurdere videre finansiering av driften fra 2017 enten gjennom en økning av kontingenten for FS eller gjennom omprioriteringer innen gjeldende budsjettramme, eller en kombinasjon av disse to alternativene.

Det vises til lovforslaget § 4-14.