6 Endringer i tvangsreglene

6.1 Generelt

Tvangstiltak gjelder for smittede personer med allmennfarlig smittsom sykdommer. En smittet person defineres i smittevernloven som en person som har eller etter en faglig vurdering antas å ha en smittsom sykdom. Dette omfatter både friske og syke smittebærere og personer som ikke er smitteførende. Det vil si at selv om en allmennfarlig smittsom sykdom ikke er påvist med sikkerhet, vil reglene komme til anvendelse. Forutsetningen er at det etter medisinskfaglig vurdering antas å være et tilfelle av allmennfarlig smittsom sykdom.

En gjennomgang av praksis for perioden 1995–2013 viser at smittevernnemnda har behandlet 15 saker, fordelt på 12 personer. Ni av sakene gjaldt smittsom lungetuberkulose, en primær tuberkulose, en mistenkt tuberkulose og en hiv. Tre av tuberkulosepasientene hadde multiresistent tuberkulose. Smittevernnemnda fattet to vedtak om tvangsundersøkelse/kortvarig isolering og ni vedtak om tvungen isolering, i tillegg til to vedtak om forlenget isolering. Det ble ikke truffet vedtak om tvungen medikamentell behandling i perioden. Bare fire av de ni pasientene med smittsom lungetuberkulose fullførte behandlingen. Det ble bare truffet ett hastevedtak etter 2006.

Reglene om bruk av tvang må utformes og praktiseres slik at de ikke kommer i konflikt med menneskerettslige regler om blant annet rett til vern om personlig frihet og integritet. Rettssikkerhet er et grunnleggende prinsipp. Det medfører regler med klare krav til vilkår som må være oppfylt for at det skal være adgang til å bruke tvang. Hensynene til rettssikkerhet og integritetsvern gjør at det er svært snever adgang til å benytte tvang. Adgangen til å benytte tvang vil bare foreligge i helt spesielle tilfeller hvor andre mulige tiltak ikke vil føre til et forsvarlig resultat. Reglene om overprøving av vedtak bidrar også til rettssikkerhet for den enkelte.

Erfaringene med tvangsbruk etter smittevernloven viser at det sjeldent benyttes, men at det er nødvendig med effektive tiltak i de tilfellene det er behov for isolering eller legemiddelbehandling. Adgangen til hastevedtak for tvangsundersøkelse eller kortvarig isolasjon er benyttet sjelden. Videre tyder erfaringene på at bestemmelsene tolkes restriktivt.

Blant de allmennfarlige smittsomme sykdommene står lungetuberkulose i en særstilling fordi den smitter ved luftsmitte. Sykdommen har et langvarig forløp og høy dødelighet hvis den ikke behandles. De fleste smittsomme sykdommer er akutte og går raskt over av seg selv eller med behandling, og ytterst få personer vil motsette seg behandling som er kort og effektiv dersom det er tale om en alvorlig sykdom. Smittefaren er i relativt stor grad uavhengig av den smittedes atferd ved lungetuberkulose, mens det ved seksuelt overførbar smitte krever aktiv handling fra den smittedes side for at sykdommen skal overføres.

Erfaringene med bruk av tvang etter smittevernloven viser etter departementets syn at det er nødvendig med mindre justeringer. Praksis har vist at det er mindre områder som ikke er dekket av gjeldende lov. Eksempelvis er tidsmomentet som regel avgjørende for å forhindre smittespredning. Departementet vil derfor i det følgende foreslå enkelte endringer for effektivt å kunne gjennomføre påkrevde tiltak. Det vises her til forslaget til ny bestemmelse i § 1-5 der kravene som alltid skal vurderes ved bruk av smitteverntiltak foreslås lovfestet.

Flere høringsinstanser er generelt positive til disse endringene i smittevernloven om plikter og tvangstiltak.

6.2 Gjeldende rett og praksis

For en person som har grunn til å anta at han eller hun eller noen han eller hun har omsorgen for er smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom fremgår det en plikt til å gi beskjed til lege og oppsøke legen for nødvendig undersøkelse, jf. smittevernloven § 5-1 første ledd. Det følger videre en plikt til å opplyse legen eller kommunelegen om hvem smitten kan være overført fra og hvem som kan ha blitt smittet. Videre er det oppstilt en plikt for den smittede personen at han eller hun skal ta imot personlig smittevernveiledning og om nødvendig la seg isolere.

Dersom en smittet person motsetter seg undersøkelse, kan det fattes vedtak av smittevernnemnda etter reglene i §§ 5-5 til 5-7 om tvungen legeundersøkelse ved innleggelse på sykehus og eventuelt kortvarig isolering, jf. § 5-2 andre ledd. Dersom det er forsvarlig, kan undersøkelsen gjøres uten innleggelse ved sykehus. Dette kan bare gjøres dersom det er tale om å klarlegge om det foreligger en allmennfarlig smittsom sykdom og det er nødvendig for å motvirke overføring av smitte til andre og undersøkelsen kan skje uten fare. Tvungen kortvarig isolering kan vedtas for inntil sju dager. Det kan ikke fattes vedtak etter denne bestemmelsen dersom sykdommen er påvist. Det kan fattes hastevedtak jf. § 5-8 om tvungen undersøkelse dersom de interessene som vedtaket skal ivareta kan bli vesentlig skadelidende om vedtaket ikke blir gjort eller gjennomført straks. Hastevedtak fattes av kommunelegen og legen som det regionale helseforetaket har utpekt etter smittevernloven § 7-3 tredje ledd.

Dersom det er nødvendig med isolering for å hindre smitteoverføring, kan det gjennomføres med hjemmel i § 5-3. Forutsetningen er at andre tiltak som kan forebygge eller motvirke overføring av sykdommen, har vært forsøkt eller det er overveiende sannsynlig at slike tiltak ikke vil føre frem, jf. bestemmelsens andre ledd. Det stilles vilkår om at det etter en helhetsvurdering må være den klart mest forsvarlige løsningen i forhold til faren for smitteoverføring og den belastningen som tvangsinngrepet må antas å medføre, og det er overveiende sannsynlig at andre ellers vil bli smittet. Det kan ikke fattes hastevedtak om tvungen isolering.

Vedtak fra smittevernnemnda kan gjøres for opptil tre uker. Ved nytt vedtak kan isoleringstiden forlenges med opptil seks uker om gangen i inntil ett år fra første vedtak. I sammenheng med forlengelse av isoleringstiden kan det vedtas tvungen legemiddelbehandling når dette kan redusere isoleringstiden vesentlig, når behandlingen kan gjøre en smittet person smittefri og er uten fare eller større ubehag.

Vedtak om tvungen isolering i sykehus og legemiddelbehandling gjøres av smittevernnemnda. Tvangsvedtaket skal oppheves av avdelingens overlege så snart vilkårene for innleggelsen ikke lenger foreligger. Smittevernnemnda skal varsles så tidlig som mulig, og senest tre døgn før den smittede blir utskrevet.

Forberedelsen av vedtak for smittevernnemnda gjøres ved at kommunelegen utarbeider begjæring om tiltak der det redegjøres for omstendighetene som ligger til grunn for saken og foreslåtte tiltak, jf. § 5-5. Begjæringen skal forelegges fylkesmannen som omgående skal sende saken til smittevernnemnda. Helsedirektoratet kan også reise sak for nemnda.

I § 5-6 pålegges smittevernnemnda å sørge for at det blir oppnevnt advokat for de private parter. Advokaten skal gjøres kjent med begjæringen om tiltak og gis frist for tilsvar etter barnevernloven § 7-11, der det fremgår at fristen skal være kort og normalt ikke lenger enn ti dager.

I § 5-7 fremgår nærmere regler om vedtak og begrunnelse. Smittevernnemnda skal komme sammen så raskt som mulig for å drøfte saken. Til møtet i nemnda kan en representant for den som har begjært tvangsvedtaket og den smittedes fullmektig møte. Dersom noen av partene ønsker det, skal de under møtet gis anledning til vitneførsel og til å legge frem materiale det ikke har vært mulig å presentere under saksforberedelsen. Vedtaket skal gjøres umiddelbart etter at drøftingene i smittevernnemnda er slutt.

Overprøvingsadgang følger av § 5-9 der det fremgår at vedtaket kan bringes inn for tingretten etter reglene i tvisteloven kapittel 36. Det samme gjelder hastevedtak som fattes etter § 5-8. Det vil ikke ha utsettende virkning å bringe saken inn for tingretten.

6.3 Behov for hastevedtak om tvungen isolering

6.3.1 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at det gis adgang til å fatte hastevedtak om tvungen isolering etter § 5-3, og dette lovfestes i § 5-8 første og andre ledd. De samme reglene som gjelder for hastevedtak etter § 5-2 vil også komme til anvendelse for hastevedtak etter § 5-3, slik det følger av § 5-8 andre ledd.

Departementet foreslo at adgangen til å fatte vedtak om tvungen isolering gjennom hastevedtak begrenses ved at slike vedtak bare kan gjelde i inntil sju dager og i påvente av at vedtak fattes av smittevernnemnda. Dette ville i praksis innebære at begjæring om vedtak må oversendes til smittevernnemnda straks etter at hastevedtaket om tvungen isolering fattes. Det skal ikke være adgang til å fatte hastevedtak om tvungen medikamentell behandling. Dersom det ikke fattes nytt vedtak av smittevernnemnda i løpet av de sju dagene vedtaket gjelder, vil hastevedtaket om tvungen isolering utløpe. Det kan ikke fattes nytt hastevedtak om tvungen isolering.

6.3.2 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene har gjennomgående støttet forslaget om hastevedtak om tvungen isolering, men flere peker på at gjeldende regler om hvem som skal ha kompetanse til å fatte hastevedtak bør endres.

Legeforeningen støttet forslagene og påpekte at det må fremgå i loven krav til organisering av beredskap både når det gjelder kommunelege og lege i helseforetak. Holmestrand kommune skrev at beredskap for kommunelege og utpekt lege i helseforetak må sikres, og det må tydeliggjøres i lovteksten.

Tuberkulosekoordinatorene i Helse Sør-Øst påpekte at det er viktig at et vedtak om tvangsisolering foreligger på raskest mulig måte ved mistanke om smittsom sykdom, også i tilfeller der diagnosen allerede er kjent. Vedtaket må opprettholdes så lenge vedkommende er å anse som smitteførende og må fattes i tilfeller der pasienten ikke er i stand til å gjennomføre behandling og fare for utvikling av resistens kan bli et resultat av ufullstendig behandling.

Akershus universitetssykehus støttet forslaget om hastevedtak etter § 5-3.

Smittevernlegene ba departementet vurdere å forenkle bestemmelsen for hastevedtak i § 5-8. De skrev videre at «Det er vanskelig for oss å vite hvilken lege det regionale helseforetaket har utpekt til å kunne gjøre vedtak, og de erfarer at man ikke alltid vet det på sykehusene heller. De foreslår at legen ved Smittevernvakta kan være en mulighet.»

Trondheim kommune støttet forslagene, men påpekte at det må sikres beredskap både for kommunelege og utpekt lege i helseforetak, og at denne plikten til å organisere beredskap bør tydeliggjøres i lovteksten.

Bergen kommune mente at det bør være mulig å tvangsisolere personer der smitte ikke er påvist.

Folkehelseinstituttet støttet forslaget om at det åpnes for at det kan gjøres hastevedtak etter § 5-3. De mente imidlertid at det kan forsinke prosessen at det bare er en spesielt utpekt lege i det regionale helseforetaket som kan være med å gjøre vedtaket. Slike hastevedtak kan gjelde allerede innlagte pasienter i sykehus for annen tilstand. Instituttet regner med at bestemmelsene er dekkende også for disse situasjonene, og mente at kommunelegen må involveres også i disse situasjonene.

6.3.3 Departementets vurdering og forslag

Departementet mener at endringen er nødvendig på grunn av at det ved noen tilfeller har oppstått betydelige problemer og smittefare ved at en sak må behandles i smittevernnemnda. Se også omtale nedenfor i kapittel 6.5 om behov for endringer i frister for saksbehandling i smittevernnemnda. Etter gjeldende rett må sak om tvungen isolering behandles i smittevernnemnda dersom en person med kjent allmennfarlig smittsom sykdom representerer smittefare og ikke ønsker behandling eller isolering. Hastevedtak etter § 5-3 vil gi adgang til å kunne isolere personer med allmennfarlig smittsom sykdom raskt når det er nødvendig.

I de fleste tilfeller har en person med en smittsom sykdom og samfunnet sammenfallende interesser i at den smittsomme sykdommen blir behandlet. Når det gjelder smittsomme sykdommer, er det av hensyn til samfunnet, likevel nødvendig å ha adgang til å bruke tvang i de få tilfellene der samfunnet må beskyttes mot videre smittespredning. Utgangspunktet er at frivillige smitteverntiltak skal forsøkes og at hastevedtak skal være unntaket og ikke regelen. Erfaringen med hastevedtak viser at det er en nødvendig sikkerhetsventil i de få sakene som er behandlet.

Det er avgjørende for tilliten til legene og samfunnet generelt at bruk av tvang foregår innenfor fastsatte strenge og trygge rammer. Hva som ligger til grunn for hastevedtaket må dokumenteres. Det er spesielt viktig med god beskrivelse av symptomer, funn og observasjoner som underbygger vedtaket og som vil inngå i saken som skal behandles i smittevernnemnda.

Det har kommet merknader i høringen om hvem skal fatte vedtak i det regionale helseforetaket. Departementet viser til at det fremgår av § 5-8 første ledd at kommunelegen i fellesskap med lege som er utpekt av det regionale helseforetaket, skal fatte hastevedtak. Folkehelseinstituttet foreslår at det henvises til lege i vaktordning, for eksempel vakthavende infeksjonsmedisinske overlege, eller smittevernvakta på Folkehelseinstituttet. Departementet vurderer at ansvarlig lege i vaktordning er aktuell til å fatte hastevedtak. Gjeldende lov pålegger det regionale helseforetaket å avgjøre hvem som skal ha vedtakskompetanse. Erfaring med loven viser at det har vært problematisk å holde oversikt over hvem som er utpekt etter denne bestemmelsen fordi tvangsreglene sjeldent er i bruk. Det er vesentlig at legen med kompetanse til å fatte vedtak er tilgjengelig i de få situasjonene det er nødvendig å fatte hastevedtak. Av rettssikkerhetsmessige hensyn vurderer departementet det som nødvendig at det angis mer spesifikt i loven hvilken lege ved det regionale helseforetaket som har vedtakskompetanse. Departementet vurderer at dette er i tråd med Folkehelseinstituttets forslag og departementet foreslår at det presiseres i § 5-8 første ledd at dette er vakthavende infeksjonsmedisinske overlege. Det gjøres også nødvendige endringer i § 4-2 og 7-3 siste ledd oppheves som følge av dette.

6.4 Tvungen legemiddelbehandling ved isolering og isolering utover ett år

6.4.1 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo endringer i § 5-3 tredje og fjerde ledd at det skal være adgang til å fatte vedtak om forlengelse av vedtak om tvungen isolering i over ett år dersom det er nødvendig for å fullføre påkrevet behandling ved tilfeller av særlig alvorlig allmennfarlig smittsom sykdom. Det stilles vilkår om at nytt vedtak må være som en følge av manglende etterlevelse av behandlingen.

Videre foreslo departementet en klargjøring av i hvilke tilfeller tvungen legemiddelbehandling kan gjennomføres. Departementet foreslo å oppheve vilkåret i bestemmelsen om at tvungen legemiddelbehandling bare kan gjennomføres uten fare eller større ubehag, og i stedet presisere at det gjelder et forsvarlighetskrav for helsehjelp etter bestemmelsen.

Departementet foreslo videre at påbegynt behandling må fullføres dersom det er fare for tilbakefall, resistensutvikling eller andre tungtveiende smittevernhensyn tilsier det.

6.4.2 Høringsinstansenes syn

Justis- og beredskapsdepartementet mente det må gis en begrunnelse for hvorfor det er nødvendig å utvide adgang til å holde personer i isolasjon uten deres samtykke. Det samme gjelder for forslaget om at kravet om at legemiddelbehandling kan redusere isolasjonstiden vesentlig.

Norsk sykepleierforbund mente at det må stilles krav til regelmessig og hyppig vurdering av behovet for fortsatt tvungen isolasjon, der tiltak for å avdempe belastningen av slik isolasjon tillegges stadig større vekt. Vilkåret om at tvungen medisinering bare kan gjennomføres uten fare eller større ubehag bør beholdes, men det må tydeliggjøres at forbigående plager eller ulemper må påregnes som en vanlig følge av medikamentell behandling.

Kirkens bymisjon kunne ikke se dokumentasjon på at regelverket slik det fungerer i dag ikke er godt nok til å forhindre smitte i en normalsituasjon. En innskjerping av tvangsbestemmelsene må veies opp mot signalet det gir. Trusler om tvang og kunnskap om at du kan møtes med tvangstiltak kan forhindre at smittebærere henvender seg til helsevesenet med påfølgende fare for smittespredning. De er videre mot å oppheve vilkåret om at tvungen legemiddelbehandling bare kan gjennomføres uten fare for pasienten. Isolering over lang tid og over et år er en betydelig påkjenning. Det foreslås derfor en lovfestet rett til tiltak mot isoleringsskader. Pasienter må sikres sosial kontakt og en verdig død.

Folkehelseinstituttet støttet forslaget om å utvide muligheten for tvungen isolering frem til pasienten forventes å ikke bli smitteførende igjen etter avsluttet behandling. Instituttet støttet også forslaget om at tvungen behandling skal kunne gis selv om den ikke er garantert fri for fare eller ubehag. Videre foreslo Folkehelseinstituttet at det åpnes for alternative måter å gjennomføre tvungen behandling, eksempelvis uten at pasienten er innlagt ved institusjon. Det vil normalt være betydelig mindre inngripende i pasientens frihet å holde vedkommende smittefri gjennom tvungen behandling enn tvunget isolert i en institusjon. Dersom pasienten ikke gjennomfører behandlingen utenfor institusjon, kan tvungen isolasjon igjen bli aktuelt.

Helsedirektoratet var kritisk til å innføre begrepet «særlig alvorlig allmennfarlig smittsom sykdom». Vurderingen av hvilke tilfeller som skal omfattes bør ha sitt grunnlag i en konkret vurdering av om de grunnleggende vilkårene for forlenget isolering og behandling er tilstede i hvert enkelt tilfelle.

6.4.3 Departementets vurdering og forslag

Adgangen til å fatte vedtak om tvungen legemiddelbehandling følger av § 5-3 fjerde ledd og forutsetter at det allerede er fattet vedtak og gjennomført en periode med isolering. Videre stilles det krav om at tvungen legemiddelbehandling bare kan utføres når det kan redusere isoleringstiden vesentlig, gjøre en person smittefri og er uten fare eller større ubehag. Vilkåret om å redusere behandlingstiden vesentlig anses oppfylt dersom spontan smittefrihet innen rimelig tid regnes for å være liten. I tillegg er det en grense på ett år fra første vedtak for hvor lenge en smittet person kan isoleres med tvungen legemiddelbehandling.

Høringsinstansene uttrykker bekymring for utvidet adgang til bruk av tvang, og viser til at det er nødvendig å unngå unødig bruk av tvang. Folkehelseinstituttet pekte på at det bør åpnes for alternative måter å gjennomføre tvungen legemiddelbehandling, eksempelvis uten at pasienten er innlagt ved institusjon. Departementet mener, i likhet med høringsinstansene, at tvangsbruk må begrenses til nødvendige tilfeller, at tvangsbruken skal stå i forhold til behovet og at rettssikkerheten til smittede personer ikke må svekkes gjennom en slik utvidelse.

Departementet viser til forholdsmessighetskravet i § 5-3 andre ledd der det stilles krav om at det må foretas en helhetsvurdering av situasjonen. Dette innebærer at dersom det er gjennomførbart, skal tvungen behandling gjennomføres på mildest mulig måte. Blant annet skal det kontinuerlig vurderes om det er nødvendig om en person fortsatt må isoleres. Videre må tvungen isolering være den klart mest forsvarlige løsningen sett i forhold til faren for smitteoverføring og den belastningen som tvangsinngrepet må antas å medføre. Det må også være overveiende sannsynlig at andre vil bli smittet dersom tvungen isolering ikke gjennomføres. Disse vurderingene skal dokumenteres og danne grunnlaget for saken som skal behandles i smittevernnemnda. Samtidig mener departementet at det ikke er hensiktsmessig at reglene er innrettet på en slik måte at de bygger opp under en økt resistensutvikling. Det er nødvendig med en balansering av disse hensynene, noe som forutsetter at det ved særlig alvorlige tilfeller må kunne benyttes tvang så lenge det er nødvendig.

Det er derfor foreslått å utvide adgangen til bruk av tvang etter bestemmelsen i § 5-3 tredje ledd utover ett år, men med strenge vilkår for adgangen til å forlenge vedtaket utover ett år. For det første stilles vilkår om at forlengelse bare kan skje dersom det er nødvendig for å fullføre behandling. I de tilfellene det er nødvendig med tvungen isolering og medisinsk behandling av for eksempel smittsom lungetuberkulose eller lignende, må det etter departementets vurdering tas hensyn til hele behandlingsforløpet, ikke bare til smittesituasjonen i øyeblikket. Både av hensyn til at det kan gi økt resistensutvikling dersom behandlingen avsluttes for tidlig, men også av hensyn til å begrense smittefaren. Det er derfor nødvendig med adgang til å forlenge isolasjonen så lenge det er nødvendig. Departementet legger til grunn at det kun vil være aktuelt å anvende isolering og legemiddelbehandling i over ett år i et fåtall saker, men at det vil være desto viktigere at disse sykdomstilfellene ferdigbehandles. Departementet er ikke kjent med at det har vært behov for å behandle pasienter med tvang i over ett år, men det kan ikke utelukkes at dette vil bli aktuelt gitt den økte resistensutviklingen og smitte som overføres fra andre land. Departementet vil understreke betydningen av den vesentlig rettssikkerhetsmessig betydningen smittevernnemnda har ved behandling av disse sakene.

For det andre er det oppstilt vilkår om at forlengelse bare kan skje dersom det er tale om allmennfarlig smittsom sykdom av særlig alvorlig karakter. Dette vilkåret er en vesentlig skjerpelse av alvorlighetsgraden av allmennfarlig smittsom sykdom, og det er særlig resistensutvikling som vil være aktuell for å oppfylle vilkåret. Denne skjerpelsen av vilkåret viser at det er en svært snever adgang til å benytte isolering i over ett år.

I høringsnotatet foreslo departementet at ytterligere isolering skulle ha som formål å forhindre smitteoverføring. Det ble stilt som vilkår at smitterisikoen var oppstått som følge av manglende etterlevelse av behandlingen. Departementet har kommet til at fare for smitteoverføring i praksis kan skyldes andre forhold enn manglende etterlevelse av behandlingen, eksempelvis resistens, og at en slik regel dermed er vesentlig mer begrensende enn intensjonen med forslaget er.

Videre har smittevernloven særlige regler om minimumskrav som må oppfylles ved tvungen isolering i § 5-4. Blant annet skal avdelingen eller sengeposten være spesielt lagt til rette for å motta smittede slik at de kan få det medisinske og pleiemessige behandlingstilbud som vil føre til så kortvarig og skånsom isolering som mulig. Under isoleringen kan det iverksettes pleiemessige og sikkerhetsmessige tiltak for å gjennomføre en effektiv isolering. Tiltakene skal være begrenset til det som er helt påkrevd i forhold til faren for smitteoverføring. Oppholdet skal så langt råd er gi muligheter for normal livsutfoldelse og kontakt med nære pårørende.

I gjeldende lov benyttes begrepet medikamentell behandling. Departementet mener at det er mer tidsmessig å endre dette begrepet til legemiddelbehandling, uten at denne endringen vil medføre noen realitetsendring.

Det oppstilles krav etter gjeldende rett, jf. smittevernloven § 5-3 fjerde ledd, at det kun er adgang til å fatte vedtak om tvungen medikamentell behandling etter at en person har vært underlagt tvungen isolering for en periode på minimum tre uker. Bakgrunnen for denne ordningen er at det i hovedsak er hensynet for å beskytte samfunnet som gjør seg gjeldende ved tvungen legemiddelbehandling, det vil si av hensyn til samfunnsinteressene eller folkehelsen, og ikke i første rekke av hensyn til pasienten selv.

Det stilles videre krav om at tvungen legemiddelbehandling bare kan gjennomføres når den kan gjøre en smittet person​ smittefri. Av hensyn til den enkelte og for å forhindre smittespredning mener departementet det er nødvendig å lovfeste at påbegynt behandling må fullføres dersom det er fare for tilbakefall, resistensutvikling eller andre tungtveiende smittevernhensyn tilsier det i § 5-3 fjerde ledd. Dersom en person anses smittefri når han eller hun ikke lenger kan smitte andre, men fortsatt har smittestoff i kroppen og dermed ikke er ferdigbehandlet, vil det kunne medføre fare for resistensutvikling eller at personen igjen raskt blir smitteførende. Eksempelvis har pasienter med lungetuberkulose som avslutter behandlingen for tidlig, økt risiko for tilbakefall. Risikoen øker jo tidligere man avslutter behandlingen og ved et eventuelt tilbakefall er det også økt risiko for resistens. Dersom det dreier seg om multiresistent tuberkulose, vil for tidlig avslutning av behandlingen kunne føre til behandlingssvikt og/eller ytterligere resistensutvikling. Dette er en særlig problemstilling som gjelder for smittsomme sykdommer og et særhensyn som taler for at det i enkelte spesielle tilfeller bør være adgang til å ferdigbehandle pasienter og dermed ha en utvidet adgang til å forlenge tvungen isolering.

Alle former for legemiddelbehandling har både virkninger og bivirkninger. Departementet mener at et krav om at legemiddelbehandlingen må være medisinskfaglig forsvarlig i større grad reflekterer hvilke vurderinger som må foretas enn gjeldende rett der vilkåret er fare eller større ubehag. Kravet om medisinsk faglig vurdering oppstiller en nedre grense for hva som er akseptabel risiko for behandlingen. Det foreslås derfor endring i § 5-3 fjerde ledd. Endringen innebærer også en harmonisering med øvrig relevant lovverk.

En smittsom person vil ikke medføre smittefare når personen er isolert og behovet for å beskytte samfunnet er derfor ivaretatt. På denne bakgrunn mener departementet at et vedtak om tvungen legemiddelbehandling bør kunne overprøves av domstolen, med oppsettende virkning som en rettssikkerhetsmessig garanti. Dette presiseres med et tillegg i bestemmelsen i § 5-9.

6.5 Forberedelse og tidsfrist for behandling av saker om tvangsvedtak i smittevernnemnda

6.5.1 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet en frist på sju dager for at smittevernnemnda skal komme sammen og drøfte saken om tvangstiltak og fatte vedtak. Fristen ble foreslått å fremgå i § 5-7 første ledd som et presiserende tillegg til gjeldende ordlyd som slår fast at smittevernnemnda skal komme sammen så raskt som mulig.

Videre ble det foreslått å oppheve bestemmelsen om at saken skal forelegges fylkesmannen som så skal videresende saken til smittevernnemnda, jf. § 5-5. Departementet foreslo at fylkesmannen fortsatt skal holdes orientert ved kopi av saken.

6.5.2 Høringsinstansenes syn

Legeforeningen foreslo at fristen endres fra syv dager til fire dager med følgende forslag til ordlyd: «Smittevernnemnda skal komme sammen så raskt som mulig og senest innen fire virkedager. Vedtak skal fattes så raskt som mulig og senest fem dager etter begjæringen er fremmet.»

Holmestrand kommune foreslo at også fristen for smittevernnemnda settes fra sju til fire dager.

Folkehelseinstituttet støttet at sak om tvangstiltak skal sendes direkte til smittevernnemnda og ikke via fylkesmannen. Det dreier seg om svært få tilfeller per år og forsendelse via fylkesmannen bidrar etter instituttets forståelse ikke til betydningsfulle endringer, men til forsinkelser.

Helsedirektoratet mente at formuleringen i § 5-7 bør være «Smittevernnemnda skal komme sammen for å drøfte saken så raskt som mulig og senest innen syv dager ha fattet vedtak i saken».

6.5.3 Departementets vurdering og forslag

Departementet mener at det er vesentlig at vedtaket fattes raskt og fastholder forslaget om sju dager som en frist for å fatte vedtak i § 5-7 første ledd. Dette vil være en absolutt frist, Dersom fristen angis i virkedager vil det også kunne omfatte perioder med flere helligdager og kunne medføre at saksbehandlingen trekker i langdrag. Når det er behov for tvangstiltak for å forebygge spredning av allmennfarlig smittsom sykdom, er det helt nødvendig med effektiv saksbehandling.

Departementet vurderer at det både av hensyn til rettssikkerhet og oversikt er grunn til å holde fylkesmannen orientert ved kopi av begjæringen og at dette går frem av § 5-5 andre ledd.