7 Endringer i fylkesmannens oppgaver

7.1 Gjeldende rett

Fylkesmannen skal ha særlig oppmerksomhet rettet mot allmennfarlige smittsomme sykdommer, og skal holde Statens helsetilsyn og Helsedirektoratet orientert om forholdene i fylket, jf. helsetilsynsloven. Dette følger av § 7-4.

Andre oppgaver fylkesmannen har etter smittevernloven er vurdering av taushetsplikt etter § 2-2 fjerde ledd. Videre kan fylkesmannen når det er nødvendig for iverksetting av tiltak eller for oversikt og kontroll i forbindelse med smittsomme sykdommer, kreve opplysninger fra offentlige kilder eller privat helse- og omsorgstjeneste, etter samme bestemmelse åttende ledd.

Fylkesmannen er klageinstans etter § 4-2 tredje ledd ved vedtak om forbud mot utførelse av arbeid eller deltakelse i undervisning og etter § 6-1 tredje ledd om smittevernhjelp. I tillegg avgjør fylkesmannen klage over kommunalt eller interkommunalt vedtak såfremt ikke noe annet er bestemt i loven, ifølge § 8-3.

Fylkesmannen skal etter § 4-10 andre ledd underrettes av ansatte ved andre myndigheter som har informasjonsplikt og bistandsplikt ved blant annet sterk mistanke om allmennfarlig smittsom sykdom dersom kommunelegen ikke er til stede. Ved mistanke eller tilfelle av smittsom dyresykdom eller matbåren sykdom, skal Mattilsynet underrette enten kommunelegen eller fylkesmannen. Av hensyn til oversikt over fylkesmannens rolle nevnes det her at etter forskrift om Meldingssystemet for smittsomme sykdommer skal fylkesmannen i en rekke tilfeller varsles.

Ved forberedelse av sak til smittevernnemnda skal begjæring om sak forelegges fylkesmannen, som omgående skal sende begjæringen til smittevernnemnda, jf. § 5-5 andre ledd. Fylkesmannen har også adgang til å bringe en sak inn for tingretten for å overprøve et tvangsvedtak, jf. § 5-9 andre ledd. Før det oppnevnes fagkyndig utvalg til smittevernnemnda, skal det innhentes forslag fra fylkesmannen, jf. § 7-6.

7.2 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet en lovfesting av fylkesmannens ansvar for samordning på kommunalt og regionalt nivå innenfor smittevernet. Videre ble det foreslått å oppheve fylkesmannens forpliktelse til å holde Statens helsetilsyn og Helsedirektoratet orientert om forholdene i fylket, jf. helsetilsynsloven.

I bestemmelsen i § 5-5 andre ledd ble det foreslått endring slik at fylkesmannen kun skal orienteres om saker som oversendes til smittevernnemnda.

Departementet foreslo at plikten til å underrette fylkesmannen etter § 4-10 andre ledd ble opphevet og at Folkehelseinstituttet bør være mottaker av slike meldinger, i tråd med instituttets operative rolle på smittevernområdet. Av samme grunn ble det foreslått å oppheve varsel til fylkesmannen i bestemmelsene om varsling i MSIS-forskriften kapittel 3.

7.3 Høringsinstansenes syn

Fylkesmannen i Oslo og Akershus støttet forslaget, men foreslo en alternativ formulering om at fylkesmannen skal «ha oversikt over og kunnskap om lokale og regionale planer om smittevern, samt yte bistand med råd og veiledning ved behov». Fylkesmannen var enig i at Folkehelseinstituttet er rette instans for varslene og støtter forslaget om at meldinger ikke skal motta slike meldinger. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap mente at foreslått lovendring ikke reflekterer intensjonen tilstrekkelig og støtter forslaget til alternativ formulering fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus.

Finnmarkssykehuset HF,Statens helsetilsyn, Norsk sykepleierforbund og Legeforeningen støttet forslaget, men er noe usikre på hvordan samordningen av planene skal ivaretas i praksis, hva som ligger i å holde seg orientert og mener at det behov for en presisering av dette. De pekte videre på at ansvarsforholdet mellom fylkesmann og kommunelege må være tydelig.

Regionalt kompetansesenter for smittevern i Helse Midt-Norge og Norsk forening for infeksjonsmedisin ønsket også en presisering av fylkesmannens rolle. Akershus universitetssykehus støttet forslaget, men stilte spørsmål om hvordan samordning av de lokale planene skal ivaretas og pekte på at det kan bli noen vanskelige grenseoppganger mot de regionale helseforetakenes utvidede oppgaver.

Smittevernlegene pekte på at det bør presiseres hva som menes med lokale og regionale planer om smittevern og antar at man tenker på de kommunale smittevernplanene og RHFenes smittevernplaner. Smittevernlegene mente det er feil å omtale de sistnevnte som regionale planer. Det er planer for RHFenes interne smittevern, ikke for smittevernet utenfor sykehusene.

Kompetansesenteret for smittevern Helse Nord mente at forslaget om fylkesmannens bredere perspektiv samsvarer dårlig med den samtidige opphevelsen av utbruddsvarsling til fylkesmannen. De stilte blant annet spørsmål om hva fylkesmannen konkret skal gjøre, og hva det innebar at fylkesmannen skal samordne kommunale og regionale planer om smittevern. Videre påpekte de at det bør fremgå av forskrift eller lov om fylkesmannen for eksempel skal føre tilsyn med at kommunene har faglige kontaktpersoner i smittevern.

Statens helsetilsyn ba departementet vurdere om foreslåtte endringer i tilstrekkelig grad sikrer at tilsynsmyndigheten blir informert tidlig nok når det oppdages smitte eller utbrudd av smittsomme sykdommer. Etter tilsynets vurdering er det en sentral forutsetning for tilsynsvirksomheten at tilsynsmyndigheten får informasjon om slike forhold så tidlig som mulig og gjerne parallelt. Holmestrand kommune mente at løsningen ikke er å oppheve fylkesmannen som mottaker av varsel, men å forplikte kommunene til å sørge for den forutsatte tilgjengeligheten. Bakgrunnen er at de fleste utbrudd må løses lokalt.

Norsk forening for infeksjonsmedisin skrev at opphevelse av meldeplikten til fylkesmannen virker fornuftig. Smittevernlegene skrev at slik de kjenner fylkesmennene, driver de tilsyn og arrangerer årlige smittevernsamlinger for kommunene i samarbeid med Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet. Videre formidler fylkesmennene informasjon fra statlige etater og sammenstiller rapporter fra kommunene under kriser. Smittevernlegene ønsket ikke fylkesmennene som noe forsinkende ledd mellom kommunelegene og Folkehelseinstituttet. Dersom instituttet kan ha nytte av å benytte fylkesmennene i samordningen av kommunene under en krise, ser de positivt på det.

Folkehelseinstituttet støttet forslaget om at fylkesmannen skal ha særlig oppmerksomhet mot smittevernet i fylket, men etterlyste en presisering av at fylkesmannen må innhente råd eller involvere Folkehelseinstituttet for at smittevernarbeidet skal være samordnet nasjonalt. Folkehelseinstituttet mente at det er uklart hva som menes med at fylkesmannen skal samordne lokale og regionale planer om smittevern og peker på utfordringene med at helseregionene strekker seg over flere fylker. De pekte videre på at i folkehelseloven er det fylkeskommunen som har en samordningsfunksjon for kommunene. Folkehelseinstituttet ønsker tettere samarbeid med fylkesmennene og viste til at det vil være hensiktsmessig om lister over kommuneleger holdes oppdatert av fylkesmannen og deles med Folkehelseinstituttet. Det er en beredskapsmessig utfordring at det ikke finnes oppdaterte lister over smittevernansvarlig lege i kommunene. Folkehelseinstituttet støttet forslaget om at fylkesmannen ved større hendelser kan videreformidle informasjon mellom kommunene og Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet, men er opptatt av at fylkesmannen ikke blir et forsinkende ledd.

Oslo kommune støttet forslaget om å oppheve forpliktelsen til å holde Helsetilsynet og Helsedirektoratet orientert, ettersom det ivaretas av Folkehelseinstituttet, og anser dette som et forenklingstiltak.

Helsedirektoratet var bekymret for at de foreslåtte endringene vil kunne svekke fylkesmannens rolle i smittevernet, både på daglig basis og i beredskapssituasjoner på bakgrunn av at de ikke lenger skal motta meldinger fra kommunene. Helsedirektoratet viste videre til at varslingsveien via fylkesmannen også fremgår av IHR-forskriften § 4, og at smittevernloven § 4-10 har nær sammenheng med denne bestemmelsen. Direktoratet understreket at det er viktig at disse reglene er harmonisert.

Helsedirektoratet mente at Mattilsynet bør få myndighet til å iverksette tiltak direkte uten at de må gå gjennom kommunelegen. Helsedirektoratet vurderte at det er viktig at fylkesmannen fortsatt plikter å holde Helsedirektoratet og Helsetilsynet orientert om smittevernsituasjonen i sitt fylke for at disse skal kunne ivareta sitt ansvar som smittevernmyndighet og tilsynsmyndighet. Rapporter fra Folkehelseinstituttet er sammensatt av informasjon fra flere kilder og kan ikke erstatte den rapporteringen fylkesmannen gjør i dag. Helsedirektoratet mente at det er behov for å styrke fylkesmannens rolle i smittevernlovgivningen. Fylkesmannen har alminnelige tilsynsoppgaver og en viktig rolle i å følge med på den epidemiologiske utviklingen for å kunne holde kommuner og sentrale helsemyndigheter orientert. Forslaget ivaretar ikke dette, men svekker fylkesmannens rolle.

Oslo kommune og Trondheim kommune støttet forslaget om at fylkesmannen får et bredere perspektiv på smittevern, særlig i forbindelse med ivaretakelse og veiledning om smittevern i helseinstitusjoner. Trondheim kommune mente at forslaget om å oppheve varsling til fylkesmannen fremstår i strid med forslaget om fylkesmannens rolle i regional samordning og det bredere perspektivet som er foreslått.

7.4 Departementets vurderinger og forslag

Etter gjeldende bestemmelse har fylkesmannen to roller innenfor smittevern. Fylkesmannen skal for det første ha særlig oppmerksomhet rettet mot allmennfarlige smittsomme sykdommer og for det andre holde Statens helsetilsyn og Helsedirektoratet orientert om forholdene i fylket, jf. helsetilsynsloven. Departementet mener at det er hensiktsmessig med en videreføring av fylkesmannens ansvar, men med noen justeringer i § 7-4.

Departementet mener at endringene samlet sett medfører at fylkesmannen vil ha en mindre operativ rolle og at det legges opp til at fylkesmannen i større grad tar del i oppgaver som legger til rette for systematisk arbeid i kommunene. Ved å ha kunnskap og oversikt over lokale smittevernplaner vil fylkesmannen kunne yte bistand og veiledning om planverk for forebygging av smittsomme sykdommer både i og utenfor helseinstitusjoner. Dette sammenfaller med forslaget om at fylkesmannen skal ha bredere perspektiv på smittevern generelt, slik at ressursene kan brukes der det er hensiktsmessig etter regional vurdering. Eksempelvis vil det kunne gjelde dersom det er særlig behov for infeksjonskontrollprogrammer i helseinstitusjoner.

Noen høringsinstanser, blant annet Helsedirektoratet og Trondheim kommune, mener at fylkesmannens rolle ble svekket gjennom å oppheve bestemmelsen om varsel om smittsomme sykdommer. Forslaget om å oppheve varsel til fylkesmannen ble støttet av FylkesmanneniOslo og Akershus og i Buskerud, som var de eneste fylkesmannsembetene som uttalte seg i høringen. Departementet viser til at fylkesmannen vil få nødvendig informasjon fra Folkehelseinstituttet dersom situasjonens alvorlighetsgrad tilsier det, eller på et aggregert nivå for mer langsiktig arbeid. I følge smittevernloven er det kommunelegen med bistand fra Folkehelseinstituttet, som håndterer tilfeller av smittsomme sykdommer. Departementet vurderer at det dermed ikke er hensiktsmessig å holde fylkesmannen orientert med disse varslene av hensyn til effektiv håndtering av sykdomstilfellene som er varslingspliktige.

Mange av høringsinstansene støttet forslaget om at fylkesmannens skal ha særlig oppmerksomhet rettet mot smittevernet generelt i istedenfor allmennfarlige smittsomme sykdommer spesielt. Et flertall av høringsinstansene som hadde kommentert forslaget om fylkesmannens ansvar etterlyste en ytterligere presisering av fylkesmannens rolle, særlig ved samordning av lokale og regionale planer.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus, med støtte fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, foreslo en alternativ formulering i forslaget til ordlyd. Departementet vurderer at forslaget til ordlyd fra Fylkesmannen i hovedsak gjenspeiler intensjonen, men mener at det er nødvendig med en mindre justering. Departementet mener at bestemmelsen bør fastsette at fylkesmannen er pliktig til å ha oversikt over og kunnskap om lokale planer, og å yte bistand ved behov. Lokale planer vil som regel dreie seg om kommunale planer, men det vil også kunne gjelde andre enheter som eksempelvis i bydeler eller administrative enheter.

Forslaget innebærer ingen materiell endring når det gjelder fylkesmannens lovpålagte oppgaver, selv om ordlyden endres, ettersom samme plikt fremgår av helsetilsynsloven § 2. Kunnskap om smittevern i fylket, både innenfor og utenfor helseinstitusjon vil være en naturlig del av dette. Ny helsetilsynsloven er vedtatt og skal erstatte den någjeldende helsetilsynsloven fra 1984, men loven er foreløpig ikke trådt i kraft. Det følger av Prop. 30 L (2018–2019) at det er tatt sikte på å sette ny helsetilsynslov i kraft 1. juli 2019. I den nye loven videreføres § 2 tredje ledd i § 4 tredje ledd.

Departementet vurderer at fylkesmannen gjennom sin rolle har en viktig funksjon i smittevernet, både som klageinstans og som statens representant i fylket på smittevernområdet. Blant annet arrangeres jevnlig smittevernkonferanser på fylkesnivå. Departementet foreslo en justering av ordlyden slik at fylkesmannen får et bredere perspektiv på smittevernet generelt og ikke bare allmennfarlige smittsomme sykdommer. Det er en viktig oppgave for fylkesmannen å følge med på utviklingen i helse- og omsorgstjenesten i fylket, særlig når det gjelder ivaretakelse og veiledning om smittevern i helseinstitusjoner. Mange smittsomme sykdommer og andre forhold innenfor smittevern er av stor samfunnsmessig betydning selv om disse ikke er definert som allmennfarlige smittsomme sykdommer. Departementet mener derfor at det er hensiktsmessig å utvide bestemmelsen til å gjelde smittevern på et mer generelt nivå.

Departementet har videre vurdert om fylkesmannens oppgaver når det gjelder regional samordning, både løpende og i beredskapssituasjoner, bør komme tydeligere til uttrykk i bestemmelsen. God kommunikasjon ved større utbrudd av smittsomme sykdommer, og samordning av beredskapsplaner i kommuner og fylkeskommuner er vesentlig for at samfunnet skal kunne være tilstrekkelig forberedt. I alvorlige situasjoner vil fylkesmannens rolle som Helsedirektoratets forlengede arm kunne gi et avgjørende bidrag til organisering av helse- og omsorgstjenesten. Fylkesmannens rolle er utfyllende beskrevet i Nasjonal helseberedskapsplan. Departementet viser for øvrig til Samordningsinstruksen for fylkesmannen, samt adgangen til å opprette beredskapsregister etter smittevernloven § 2-2 som utgjør sentrale deler av fylkesmannens oppgaver i kriser.