3 Fjernmøter og fjernavhør i domstolene

3.1 Gjeldende rett

Fjernmøter er møter hvor ikke alle deltakerne er til stede samme sted, men deltar ved hjelp av fjernmøteutstyr, for eksempel som en telefon- eller videokonferanse. Fjernavhør er avhør hvor den som avhøres ikke er til stede, men avhøres ved hjelp av fjernmøteutstyr.

I straffesaker kan rettsmøter om forlengelse av fengslingsfristen (fengslingsforlengelser) holdes som fjernmøter med bildeoverføring etter straffeprosessloven § 185 fjerde ledd tredje punktum når retten finner det ubetenkelig, og rettsmøtet ellers ville medført omkostninger som ikke står i rimelig forhold til betydningen av at siktede møter. Det kreves likevel samtykke fra siktede til fjernmøte dersom retten samtidig skal behandle spørsmål om ileggelse eller forlengelse av isolasjon etter § 186 a, og dersom det har gått mer enn 90 dager siden siktede sist hadde rett til å få fengslingsspørsmålet behandlet i ordinært rettsmøte. Påtalemyndigheten og siktede skal gis anledning til å uttale seg før beslutning om fjernmøte tas, og siktede skal sikres adgang til direkte og fortrolig kommunikasjon med forsvareren under møtet.

Rettsmøter om pådømmelse av saker uten tiltalebeslutning og hovedforhandling (tilståelsesdom), kan holdes som fjernmøter med bildeoverføring etter straffeprosessloven § 248 fjerde ledd når siktede samtykker, og retten finner det ubetenkelig ut fra formålet med rettsmøtet og øvrige omstendigheter.

Vitner og sakkyndige kan avhøres for retten ved fjernavhør etter straffeprosessloven § 109 a, jf. § 149 a, når de ikke har møteplikt på grunn av den geografiske begrensning i § 109, eller andre særlige forhold gjør fjernavhør ønskelig. Når en forklaring kan være særlig viktig, eller hvor andre forhold gjør det betenkelig, bør fjernavhør likevel bare gjennomføres dersom den som skal avgi forklaring, ikke har møteplikt, eller vilkårene for å pålegge tiltalte eller andre å forlate rettssalen etter § 284 første ledd første, fjerde eller femte punktum er oppfylt.

Nærmere regler om fjernmøter og fjernavhør er gitt i forskrift 12. august 2011 nr. 835 om fjernmøter og fjernavhør i straffesaker.

I sivile saker kan rettsmøter helt eller delvis holdes som fjernmøter etter tvisteloven § 13-1 når det er særskilt bestemt eller partene samtykker. Rettsmøter om den videre behandlingen av saker (planmøter) etter § 9-4, og rettsmøter under saksforberedelsen etter § 9-5, jf. § 29-14 tredje ledd, kan også holdes som fjernmøter. Det samme gjelder rettsmøter til sluttbehandling av saker i småkravprosess etter § 10-3. I Høyesterett kan stemmegivningen skje i fjernmøte etter § 13-1 når partene samtykker.

Parter, vitner og sakkyndige kan avhøres for retten ved fjernavhør etter tvisteloven § 21-10 når direkte avhør ikke lar seg gjennomføre eller er spesielt byrdefullt eller kostnadskrevende. Når en forklaring kan være særlig viktig, eller hvor andre forhold gjør det betenkelig, bør fjernavhør ikke foretas. Det kan likevel alltid gjennomføres fjernavhør når kostnadene eller ulempene med forklaring direkte for retten er store i forhold til betydningen tvisten har for partene.

Nærmere regler om fjernmøter og fjernavhør er gitt i forskrift 21. desember 2007 nr. 1605 til tvisteloven (tvistelovforskriften).

3.2 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Departementet foreslo i høringsnotatet 24. mars 2020 å utvide adgangen til å holde fjernmøter og gjennomføre fjernavhør i domstolene.

Forskriftsutkastet § 2 gikk i hovedtrekk ut på at retten skulle kunne beslutte fjernmøter og fjernavhør når det var nødvendig og ubetenkelig. Hjemmelen var ment å være fleksibel, og nødvendighets- og ubetenkelighetsvilkåret måtte vurderes i den enkelte sak. Partene skulle gis anledning til å uttale seg før beslutning tas, og beslutningen skulle ikke kunne ankes, alternativt verken ankes eller brukes som ankegrunn.

Følgende høringsinstanser støttet i det vesentlige forslaget i høringsnotatet: Advokatfirmaet Glittertind, Agder lagmannsrett, Agder statsadvokatembeter, Borgarting lagmannsrett, Den norske Dommerforening, Det nasjonale statsadvokatembetet, Domstoladministrasjonen, Eidsivating lagmannsrett, Fredrikstad tingrett og Halden tingrett, Frostating lagmannsrett, Generaladvokaten, Hedmark og Oppland statsadvokatembeter, Hålogaland lagmannsrett, Jæren tingrett, Kongsberg og Eiker tingrett, Nedre Romerike tingrett og Øvre Romerike tingrett, Nord-Troms tingrett, Næringslivets Hovedorganisasjon, Oslo tingrett, Politidirektoratet, Politijuristene, Regjeringsadvokaten, Riksadvokaten, Søre Sunnmøre tingrett, Sør-Trøndelag tingrett og Fosen tingrett, Troms og Finnmark statsadvokatembeter, Vestfold tingrett, Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter og Økokrim.

Høringsinstansene som uttalte seg om vilkårene for fjernmøter og fjernavhør – nødvendig og ubetenkelig – støttet disse. Dette gjaldt blant annet Den norske Dommerforening, Advokatforeningen og Riksadvokaten. Agder lagmannsrett sluttet seg uttrykkelig til en forutsetning i høringsnotatet om at nødvendighetsvilkåret ikke skulle praktiseres strengt. Landsorganisasjonen i Norge var derimot kritisk til dette i lys den foreslåtte begrensningen i adgangen til å anke slike beslutninger, se nærmere under.

Forskriftsutkastet § 2 annet ledd annet punktum inneholdt følgende alternative tilføyelse, som var markert med skarpe klammer: «I straffesaker bør det særlig legges vekt på sakens karakter og siktedes rettigheter, og siktede skal sikres adgang til fortrolig kommunikasjon med sin forsvarer under møtet.» Denne alternative tilføyelsen fikk bred støtte i høringen. Noen av høringsinstansene ønsket seg likevel ytterligere retningslinjer for praktiseringen av ubetenkelighetsvilkåret. Oslo tingrett foreslo for eksempel å utvide listen i merknadene over forhold som kunne være relevante ved vurderingen med momentene antall involverte aktører, hensynet til fornærmede og vitner, sakens kompleksitet, omfanget av en eventuell bevisførsel og sakens alvorlighetsgrad. Ørnulf Øyen og Gert Johan Kjelby foreslo at det kunne fremgå av bestemmelsen at det særlig skulle legges vekt på for eksempel hvilken type avgjørelse domstolen skal treffe, sakens karakter, hvor mye det haster å treffe en avgjørelse, i hvilken grad tiltaket kan påvirke sakens opplysning, og om partene kan ivareta sine interesser på en betryggende måte også med tiltaket, herunder om tiltaket påvirker partene i sivile saker negativt på en ulik måte eller er betenkelig av hensyn til siktedes forsvar. Disse innspillene ble tatt til følge ved at momentene ble gjenspeilet i merknadene til forskriften.

Noen høringsinstanser etterlyste også nærmere retningslinjer for bruk av ulike tekniske løsninger, herunder om forholdet mellom løsninger som bare overfører lyd og løsninger som også overfører video. Hvorvidt et fjernmøte holdes eller fjernavhør gjennomføres som telefon- eller videokonferanse, bør etter departementets syn kunne være et moment i totalvurderingen som skal foretas etter den generelle fjernmøte- og fjernavhørsregelen. Dette ble på denne bakgrunn signalisert tydeligere i momentlisten i merknadene til forskriften. Departementet er likevel av den oppfatning at videokonferanseløsninger bør brukes hvor det er mulig og hensiktsmessig.

Forutsetningen om at fjernmøter og fjernavhør skulle kunne besluttes uten samtykke fra partene fikk støtte av dem som uttalte seg om dette, unntatt Landsorganisasjonen i Norge. Høringsinstansen kunne ikke se at prinsippet om muntlig og umiddelbar bevisførsel ble ivaretatt i tilstrekkelig grad, viste til at partene kjenner saken best og er best egnet til å vurdere betydningen av muntlig og umiddelbar bevisførsel og anså det som viktig for rettssikkerheten å operere med et krav om samtykke til fjernmøter. Det var for øvrig bred enighet mellom høringsinstansene om at partene burde gis anledning til å uttale seg før retten treffer beslutning om fjernmøte og fjernavhør. Næringslivets Hovedorganisasjon og Den norske Dommerforening i Sør-Trøndelag tingrett støttet en forutsetning om at det i alminnelighet burde legges betydelig vekt på partenes syn ved vurderingen, og sistnevnte mente dette med fordel også kunne fremgå av forskriften. Hedmark og Oppland statsadvokatembeter var imidlertid kritisk til dette premisset.

Forskriftsutkastet § 2 tredje ledd hadde en alternativ formulering om at en beslutning om fjernmøte eller fjernavhør ikke skulle kunne brukes som ankegrunn, også denne markert med skarpe klammer i høringsnotatet. Forslaget møtte stor motstand i høringen, blant annet fra Advokatfirmaet Glittertind, Anna Nylund, Advokatforeningen, Den norske Dommerforening, Den norske Dommerforening i Sør-Trøndelag tingrett, Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, Hålogaland lagmannsrett, Nord-Troms tingrett, Norges institusjon for menneskerettigheter, Oslo tingrett, Riksadvokaten, Rogaland statsadvokatembeter og Ørnulf Øyen og Gert Johan Kjelby. Agder lagmannsrett derimot, støttet forslaget. Departementet sluttet seg til høringsinstansenes syn på dette punktet og videreførte ikke dette alternative forslaget i den midlertidige forskriften.

Noen av høringsinstansene uttalte seg også om prinsippet om at rettergangen skal være offentlig. Den norske Dommerforening fremhevet at løsningene, i alle fall om bruken av dem blir utbredt over noe tid, må innrettes slik at kravene til offentlighet oppfylles. Dette pekte også Nedre Romerike tingrett og Øvre Romerike tingrett og Næringslivets Hovedorganisasjon på i sine høringssvar. Norges institusjon for menneskerettigheter bemerket videre at det vil være avgjørende for å opprettholde en offentlig rettergang at det god tid i forveien gis informasjon til pressen og annet publikum om hvilke muligheter det er for å følge rettsmøter ved fjernmøteløsninger. Sør-Trøndelag tingrett og Fosen tingrett ga uttrykk for at offentlighet og pressens deltakelse kan ivaretas vel så godt digitalt som ved fysisk oppmøte. Kongsberg og Eiker tingrett trakk frem at om journalister og andre interesserte ønsker å delta i fjernmøter, kan retten opprette forbindelser også til disse.

Vegard Rosenvinge Lauvdahl etterlyste en nærmere vurdering av rettsvitners deltakelse i fjernmøter. Asker og Bærum tingrett oppfattet utkastet slik at det ikke skulle være nødvendig å ha med rettsvitner i enedommersaker som behandles som fjernmøter.

Hedmark og Oppland statsadvokatembeter, Nedre Romerike tingrett og Øvre Romerike tingrett og Stein Dons Heinfjell etterlyste en nærmere vurdering av forholdet til reglene om uteblivelse (fravær) i tilfeller hvor det ikke oppnås kontakt med noen som skal delta i et rettsmøte ved hjelp av fjernmøteløsninger.

3.3 Departementets vurdering og forslag

Domstolene og deres brukere har gitt uttrykk for at utsettelser og andre utfordringer knyttet til personlig kontakt og utbrudd av covid-19 bør avhjelpes ved blant annet å utvide adgangen til å holde fjernmøter. Disse innspillene bygger på et syn om at fjernmøter er et formålstjenlig alternativ til ordinære rettsmøter.

Departementet foreslår på bakgrunn av disse innspillene og høringsinstansenes syn i høringen av forskriftsutkastet å videreføre den utvidede adgangen til å holde fjernmøter og gjennomføre fjernavhør, jf. midlertidig forskrift 27. mars 2020 nr. 459 § 2, i en midlertidig lov.

Den foreslåtte lovbestemmelsen skal på samme måte som hjemmelen i den midlertidige forskriften komme i tillegg til muligheten til å beslutte fjernmøter og fjernavhør i medhold av andre bestemmelser. Forslaget er generelt utformet og omfatter straffesaker og sivile saker samt saker som går etter spesialprosess. Departementet mener at den utvidede adgangen bør kunne benyttes når det er nødvendig og ubetenkelig. Den enkelte sak må vurderes konkret. Kravet om nødvendighet skal likevel ikke praktiseres strengt, men tolkes i lys av risikoen for smitte og alternative avhjelpende tiltak. Domstolen bør undersøke om det i stedet kan tilrettelegges for at rettsmøter holdes som ordinære møter, for eksempel ved å sørge for nødvendig avstand mellom aktørene, eller ved på annen måte å unngå personlig kontakt når deltakerne oppholder seg på samme sted. Hvorvidt det er ubetenkelig å holde fjernmøter og gjennomføre fjernavhør, kan imidlertid stille seg ulikt i straffesaker og sivile saker. Det skal foretas en samlet vurdering, hvor det avgjørende skal være om det, alle forhold tatt i betraktning, vil være ubetenkelig å bruke fjernmøter eller fjernavhør. Se for øvrig merknadene til § 3.

Forslaget gjelder for domstolene i alle instanser, og det omfatter også hovedforhandling i tingrettene, ankeforhandling i lagmannsrettene, og ankeforhandlinger og andre rettsmøter i Høyesterett, inkludert stemmegivningen etter straffeprosessloven § 32 og tvisteloven § 19-4. I og med at bevisvurderingen under skyldspørsmålet ikke kan ankes til Høyesterett, jf. straffeprosessloven § 306, og siden de fleste straffesaker i Høyesterett har sin tyngde på rene juridiske spørsmål, ligger forholdene etter departementets syn godt til rette for å holde fjernmøter også i siste instans. I høringen ga for øvrig flere høringsinstanser uttrykk for at det burde tydeliggjøres at forslaget også utvidet adgangen til beslutte fjernmøter og fjernavhør i jordskifterettene. Departementet presiserer derfor med dette at reglene gjelder i jordskifterettene så langt de passer, slik også tvisteloven § 13-1 kommer til anvendelse i dag så langt bestemmelsen passer for jordskifterettene etter jordskifteloven § 6-1.

I straffesaker vil særlig sakens karakter og siktedes rettigheter være sentrale hensyn ved vurderingen av om det kan benyttes fjernmøter og fjernavhør. Departementet mener det ikke bør fremgå av lovteksten hvilke sakstyper som kan behandles i fjernmøte med hjemmel i bestemmelsen, men vil derimot fremheve enkelte sakstyper som synes særlig egnet for det. Tilståelsessaker etter straffeprosessloven § 248 er én slik sakstype. Det samme er fengslinger etter § 185, som det etter rettspraksis også er adgang til å avgjøre uten at siktede, aktor og forsvarer er til stede, ved såkalt kontorforretning. Rettsmøter om fengslingsforlengelser etter § 185 fjerde ledd bør, som etter gjeldende rett, også kunne holdes som fjernmøter etter bestemmelsen. Saker om besøksforbud og oppholdsforbud etter straffeprosessloven kapittel 17 a og om opprettholdelse av førerkortbeslag etter vegtrafikkloven § 33 nr. 3 er andre sakstyper som synes egnet. Det samme gjelder, som påpekt i høringen av Oslo tingrett, rettsmøter om internering etter utlendingsloven § 106 b, både om førstegangsinternering og behandling av begjæring om forlenget internering. Saksforberedende rettsmøter bør for øvrig kunne holdes som fjernmøter også i straffesaker. Disse eksemplene tar ikke sikte på å være uttømmende. Fjernmøteløsninger bør i utgangspunktet kunne benyttes i alle sakstyper og ledd, og det må uavhengig av eksemplene uansett foretas en vurdering i den enkelte sak.

I høringen ble det stilt spørsmål ved om det skal delta et rettsvitne i fjernmøtene. Departementet understreker at det i fjernmøter som besluttes etter bestemmelsen som foreslås, skal være til stede et rettsvitne hvor domstolloven § 31 krever det. Dette innebærer at det i enedommersaker hvor det ikke møter forsvarer eller representant for påtalemyndigheten, må legges til rette for at rettsvitner kan delta i møtet på en betryggende måte, for eksempel ved at rettsvitnet deltar sammen med andre eller ved hjelp av en fjernmøteløsning. Dette sikrer, som fremhevet i høringen, notoritet, og deltakelse antas å kunne bidra positivt til tilliten til rettens avgjørelser.

I sivile saker forutsetter en beslutning om fjernmøte samtykke fra partene eller et særskilt rettslig grunnlag etter gjeldende rett. Det er etter departementets syn behov for å fravike samtykkekravet, og et forslag om dette fikk bred støtte i høringen. Selv om partene i den foreliggende situasjon må antas å ville samtykke i egnede saker, tilsier tilbakemeldinger fra domstolene og aktørene at det er behov for å kunne beslutte fjernmøter også uten samtykke. Etter departementets syn vil vurderingen av om det er ubetenkelig å bruke fjernmøte i sivile saker blant annet bero på om spørsmålene som behandles er egnet for drøftelse i fjernmøte, og om én eller begge parter er selvprosederende. Det vil ved vurderingen i praksis særlig være relevant å se hen til omfanget og arten av bevisførselen. Det foreslås heller ikke for de sivile sakene angitt hvilke sakstyper det egner seg å behandle i fjernmøter, men departementet vil fremheve at det kan være særlig aktuelt når tidsmomentet er av avgjørende betydning, for eksempel i saker om midlertidig sikring etter sjuende del i tvisteloven. Departementet finner ellers grunn til å fremheve særskilt at det både etter gjeldende rett og forslaget skal være adgang til å gjennomføre rettsmeklinger og holde saksforberedende møter som fjernmøter. Se for øvrig merknadene til § 3.

Som en ordensregel, for å sørge for kontradiksjon om behandlingen og styrke tilliten til rettens avgjørelser, foreslår departementet at partene skal gis anledning til å uttale seg om spørsmålet om bruk av fjernmøter og fjernavhør. Retten skal derfor ta disse spørsmålene opp med partene i både straffesaker og sivile saker. Høringsinstansene var positive til denne uttaleretten, og ordningen harmonerer for øvrig godt med annen regulering av fjernmøter og fjernavhør. Straffeprosessloven § 93 c, § 109 a og § 185 og tvistelovforskriften § 10 og § 11 inneholder eksempelvis slike regler.

Offentlighetens interesse i å følge rettssaker bør tilstrebes ivaretatt også når det holdes fjernmøter, og det bør etter departementets syn legges til rette for at pressen og andre interesserte kan delta i rettsmøter så langt dette lar seg gjøre på en betryggende måte. Pressen og andre interesserte bør i rimelig tid gis informasjon om rettsmøter og om hvilke muligheter det er for å følge dem, slik Norges institusjon for menneskerettigheter trakk frem i høringen. Dette kan for eksempel gjøres gjennom fjernmøteløsninger, som fremholdt i høringen av Kongsberg og Eiker tingrett, eller gjennom løsninger for strømming av video på internett. Muligheten til å overvære fjernmøter kan potensielt medføre at personer som ellers ville vært forhindret fra å følge forhandlingene på grunn av avstander, kan følge disse uten å måtte reise.

På bakgrunn av høringen finner departementet grunn til å understreke at lovforslaget ikke er ment å skulle endre reglene om fravær slik de gjelder når det holdes fjernmøter og gjennomføres fjernavhør i medhold av andre bestemmelser enn her. Alminnelige regler om fravær og virkninger av dette kommer derfor til anvendelse.

Departementet foreslår også å klargjøre at det etter forslaget skal være adgang til å beslutte at tolking skal skje som fjerntolking når det er forsvarlig, se til sammenligning forskrift om fjernmøter og fjernavhør i straffesaker § 2 annet ledd, som bestemmer at retten på samme vilkår som i straffeprosessloven § 109 a kan beslutte at bruk av tolk i avhør kan skje ved hjelp av fjernmøteteknologi.