4 Skriftlig behandling av straffesaker og straffeprosessuelle tvangsmidler i domstolene

4.1 Gjeldende rett

Etter straffeprosessloven står muntlighetsprinsippet og bevisumiddelbarhetsprinsippet særlig sterkt under hovedforhandlingen. Etter loven skal hovedforhandlingen være muntlig, og vitnemål og aktørenes innlegg presenteres direkte for retten, jf. straffeprosessloven § 278 første ledd og § 296 første ledd. Videre skal «[s]kriftlig bevis leses opp av den som fører beviset, når ikke retten bestemmer noe annet», jf. straffeprosessloven § 302. Domstolen kan dessuten bare bygge på de bevisene som er ført under hovedforhandlingen, jf. § 305. Etter § 85 første ledd bokstav a plikter siktede å møte til hovedforhandlingen.

Straffeprosessloven § 327 fastsetter at ankeforhandling gjennomføres etter de regler som gjelder for første instans, så langt de passer og ikke annet er bestemt. Etter § 333 kan likevel anker til lagmannsretten som gjelder lovanvendelsen under skyldspørsmålet, saksbehandlingen eller reaksjonsfastsettelsen – såkalte begrensede anker – behandles skriftlig hvis partene samtykker. Skriftlig behandling av straffutmålingsanker er imidlertid bare aktuelt hvis strafferammen er på seks år eller mindre. Det er ikke adgang til skriftlig behandling av anke over dom til Høyesterett. Ved siling av anker over dom til lagmannsretten og Høyesterett er derimot saksbehandlingen fullt ut skriftlig, jf. straffeprosessloven § 324, som fastslår at avgjørelser etter §§ 318–323 treffes uten partsforhandling. Anker over kjennelser og beslutninger avgjøres også etter skriftlig behandling, jf. § 385.

Utenfor hoved- og ankeforhandling er hovedregelen at saksbehandlingen langt på vei er skriftlig og bygger på middelbar bevisføring. For eksempel treffes avgjørelser om tvangsmidler i stor utstrekning på grunnlag av politiets saksdokumenter. For å sikre kontradiksjon, har partene imidlertid rett til å være til stede i rettsmøter under etterforskningen og komme med opplysninger og begjæringer, se straffeprosessloven § 244. Til andre rettsmøter enn hovedforhandlingen er siktede bare pliktig til å møte når retten finner hans fremmøte nødvendig etter sakens stilling, jf. § 85 første ledd bokstav b.

Ved førstegangsfengslinger har påtalemyndigheten ikke plikt til å fremstille den siktede for tingretten hvis siktede motsetter seg det, og hans fremmøte ikke er nødvendig for å avgjøre fengslingsspørsmålet, se Rt. 2013 side 766 og straffeprosessloven § 85 annet ledd. I så fall må siktede samtykke til at spørsmålet om fengsling avgjøres uten hans tilstedeværelse, se Rt. 2011 side 589. Når det gjelder fengslingsforlengelser, har siktede på tilsvarende måte en rett til å være til stede i rettsmøtet, men kan også bli fremstilt mot sin vilje dersom retten finner det nødvendig, se § 185 fjerde ledd første og annet punktum. I sak om opprettholdelse av besøksforbud etter § 222 a siste ledd har både den et forbud skal beskytte og den forbudet er rettet mot, rett til å være til stede og til å uttale seg. Partene kan imidlertid gi avkall på denne retten. Det samme gjelder for siktede i saker om opprettholdelse av førerkortbeslag, jf. vegtrafikkloven § 33 nr. 3.

4.2 Forslaget i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

I høringsnotatet 24. mars 2020 fremmet departementet i forskriftsutkastet §§ 3–5 forslag om skriftlig behandling av visse straffesaker og straffeprosessuelle tvangsmidler. På grunnlag av høringsinnspillene foretok departementet en rekke justeringer og endringer i statsrådsforedraget og forskriften.

Følgende høringsinstanser støttet i det vesentlige forslagene i høringsnotatet om å utvide adgangen til skriftlig behandling: Agder lagmannsrett, Agder statsadvokatembeter, Anna Nylund, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Det nasjonale statsadvokatembetet, Dommerforeningen, Domstoladministrasjonen, Drammen tingrett, Fredrikstad tingrett og Halden tingrett, Frostating lagmannsrett, Hedmark og Oppland statsadvokatembeter, Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter, Hålogaland lagmannsrett, Inntrøndelag tingrett, Jæren tingrett, Kongsberg og Eiker tingrett, Nedre Romerike tingrett og Øvre Romerike tingrett, Nord-Troms tingrett, Næringslivets Hovedorganisasjon, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Politijuristene, Riksadvokaten, Søre Sunnmøre tingrett, Sør-Trøndelag tingrett og Fosen tingrett, Troms og Finnmark statsadvokatembeter, Trøndelag statsadvokatembeter, Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter, Økokrim og Ørnulf Øyen og Gert Johan Kjelby.

En rekke høringsinstanser hadde konkrete forslag til justeringer av forskriften § 3 om skriftlig behandling av visse enedommersaker i tingrettene. Domstoladministrasjonen og Oslo tingrett fremholdt at saker om fortsatt internering etter utlendingsloven § 106 b burde kunne behandles skriftlig på samme vilkår som fengslingsforlengelser etter straffeprosessloven. Ørnulf Øyen og Gert Johan Kjelby uttalte videre at skriftlig behandling av fengslingsforlengelser fremstår som lite betryggende når retten skal ta stilling til en begjæring om bruk av fullstendig isolasjon etter straffeprosessloven § 186 a, i hvert fall når siktede selv ikke samtykker. Departementet var enig i innspillene og tok dem til følge ved å endre ordlyden og merknadene.

Norges institusjon for menneskerettigheter fremholdt at det avgjørende ved skriftlig behandling av fengslingsforlengelser er om den tidligere muntlige behandlingen gir et dekkende avgjørelsesgrunnlag. Høringsinstansen mente dette kunne fanges opp gjennom et tilleggsvilkår om at siktede ikke anfører vesentlig nye forhold eller andre lignende formuleringer. Uttrykket «forsvarlig» fanger ifølge høringsinstansen ikke opp dette på en tilstrekkelig dekkende måte. Departementet fulgte opp innspillet ved å ta inn en merknad i statsrådsforedraget om at det ved vurderingen særlig skal legges vekt på om det er anført vesentlige nye forhold. Som det vil fremgå i punkt 4.3, har departementet nå i stedet valgt å innta et slikt tilleggsvilkår i selve lovforslaget.

Oslo statsadvokatembeter og Riksadvokaten mente at det burde fremgå av § 3 at det er adgang til skriftlig behandling av saker om fengslingsforlengelse også utover 90 dager dersom siktede samtykker. Stein Dons Heinfjell mente på sin side at samtykke burde tas inn i § 3 som et selvstendig alternativt grunnlag for skriftlig behandling. Ifølge Inntrøndelag tingrett og Vestfold tingrett burde det også nedfelles i bestemmelsen at partene skal gis anledning til å uttale seg om behandlingsformen. På bakgrunn av innspillene valgte departementet å klargjøre i forskriften at samtykke er et selvstendig grunnlag for skriftlig behandling. Innspillet om å sikre kontradiksjon ved å gi partene anledning til å uttale seg ble også tatt til følge.

Flere høringsinstanser foreslo også endringer i forskriften § 4 om skriftlig behandling av begrenset anke over dom til lagmannsretten. Agder lagmannsrett og Borgarting lagmannsrett støttet forslaget om utvidet adgang til skriftlig behandling, men mente også seksårssakene burde kunne behandles skriftlig uten partenes samtykke. Frostating lagmannsrett, Gulating lagmannsrett og Hålogaland lagmannsrett fremholdt i sine respektive høringssvar at de støttet Borgarting lagmannsretts høringsuttalelse. Agder statsadvokatembeter mente særregelen for seksårssaker i forskriftsutkastet heller kunne vært knyttet til utmålt straff av en viss lengde. Disse innspillene ble ikke tatt til følge, se departementets vurdering nedenfor i punkt 4.3. Ørnulf Øyen og Gert Johan Kjelby foreslo at det burde presiseres i bestemmelsen at skriftlig behandling i medhold av § 4 ikke er en «ankeforhandling» i henhold til straffeprosessloven § 332. Forslaget ble tatt til følge av departementet.

Forslaget i § 5 om skriftlig behandling av anke til Høyesterett over dom i straffesak ble godt mottatt av de fleste høringsinstansene. De faste forsvarerne ved Norges Høyesterett mente imidlertid at forslaget var knapt begrunnet, at det ikke var påvist et konkret behov for endring, og at muntlig behandling styrker kvaliteten på avgjørelsene. Det burde derfor i tillegg kreves at domfelte samtykker, og at det er forenlig med hensynet til offentlighet å behandle saken skriftlig. Advokatforeningen mente skriftlig behandling for Høyesterett burde være subsidiært til muntlige forhandlinger, og at det ikke er grunnlag for å vurdere spørsmålet annerledes for Høyesterett enn for de øvrige domstolene. På bakgrunn av innspillene ga departementet en fyldigere begrunnelse for forslaget i statsrådsforedraget. Forslagene til endringer i ordlyden ble imidlertid ikke tatt til følge. Det vises til departementets vurdering i punkt 4.3.

4.3 Departementets vurdering og forslag

Departementet mener at det som følge av covid-19-utbruddet bør være en utvidet adgang til skriftlig behandling av avgjørelser etter straffeprosessloven. Sammen med økt bruk av fjernmøter og fjernavhør vil dette bidra til å avhjelpe de negative konsekvenser utbruddet av covid-19 har fått for domstolenes virksomhet. Siden det er behov for slike regler en stund fremover i tid, foreslår departementet at bestemmelsene om skriftlig behandling i den midlertidige forskriften videreføres i lovs form.

Det er grunn til å understreke at en utvidelse av adgangen til å behandle saker skriftlig ikke er aktuell for alle sakstyper. For departementet er det eksempelvis klart at det ikke bør innføres en adgang for retten til å beslutte skriftlig behandling av meddomsrettssaker i tingrettene eller henviste anker i lagmannsrettene som omfatter bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet.

Et grunnleggende vilkår for skriftlig behandling bør være at det er forenlig med hensynet til forsvarlig behandling. Dette innebærer blant annet at det må foreligge et forsvarlig og tilstrekkelig avgjørelsesgrunnlag, og at retten til og behovet for kontradiksjon ivaretas på en tilfredsstillende måte. Departementet mener også at det som hovedregel ikke bør være aktuelt med skriftlig behandling når det er mest hensiktsmessig å avhjelpe smittefaren ved bruk av fjernmøteteknologi, se punkt 3, med unntak for tilfeller der partene samtykker til en slik behandlingsmåte. Samtidig er det en kjensgjerning at betydningen av muntlig behandling varierer med sakens karakter og øvrige forhold. Det bør derfor gis fleksible regler som åpner for skriftlig behandling når bruk av fjernmøte eller fjernavhør medfører ulemper eller vansker som ikke står i et rimelig forhold til den betydning muntlig behandling har i saken.

Etter departementets syn er det forsvarlig å åpne for skriftlig behandling av saker som gjelder spørsmål om fortsatt varetektsfengsling etter straffeprosessloven § 184, jf. § 185, fortsatt internering etter utlendingsloven § 106 b, opprettholdelse eller ileggelse av besøksforbud etter straffeprosessloven § 222 a, samt opprettholdelse av midlertidig tilbakekall av førerett og beslag av førerkort i medhold av vegtrafikkloven § 33 nr. 3. Dette er enedommersaker som etter forholdene kan behandles skriftlig på en forsvarlig og betryggende måte. Siktede bør likevel ikke bli fratatt muligheten til å delta i rettsmøtet i større utstrekning enn det som er nødvendig. Adgangen til å behandle sakene skriftlig bør i utgangspunktet derfor være subsidiær til bruk av fjernmøteteknologi. Departementet antar at det ofte vil være hensiktsmessig å avholde fjernmøte i de nevnte sakstypene, men spørsmålet må naturligvis vurderes konkret.

Når det gjelder førstegangsfengslinger og saker om besøksforbud i eget hjem, mener departementet at den siktede eller den et besøksforbud retter seg mot, bør gis mulighet til å møte dommeren i et ordinært rettsmøte eller ved bruk av fjernmøteteknologi. Det samme gjelder spørsmål om fortsatt fengsling når påtalemyndigheten har begjært fullstendig isolasjon i medhold av straffeprosessloven § 186 a, eller det har gått minst 90 dager siden forrige gang fengslingsspørsmålet ble muntlig behandlet. I slike tilfeller bør det kreves samtykke for å behandle sakene skriftlig.

Departementet mener også at det bør kreves samtykke når siktede i sak om fortsatt fengsling, eller utlendingen i sak om fortsatt internering, anfører vesentlige nye forhold. I slike tilfeller vil den tidligere muntlige behandlingen ikke nødvendigvis gi et dekkende avgjørelsesgrunnlag, og det må gjelde en presumsjon for at en ny muntlig behandling vil være egnet til å opplyse saken ytterligere. Departementet er enig med Norges institusjon for menneskerettigheter i at rettssikkerhetshensyn tilsier at vurderingstemaet etter det alminnelige forsvarlighetsvilkåret vil kunne bli for vidt i denne situasjonen. Det må tas i betraktning at både fengsling og internering er meget inngripende tvangsmidler.

Det er også et behov for å utvide lagmannsrettens adgang til å beslutte skriftlig behandling av anke over dom som ikke gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Bestemmelsen i straffeprosessloven § 333 første ledd krever, i motsetning til den tilsvarende bestemmelsen i tvisteloven § 29-16 femte ledd, partenes samtykke. Etter departementets oppfatning bør samtykkekravet erstattes med en plikt for retten til å høre partenes syn før en beslutning treffes. Det bør i tillegg kreves at skriftlig behandling er forsvarlig, og at muntlige forhandlinger med bruk av fjernmøteteknologi er uforholdsmessig krevende. Det foreslås også en adgang til å treffe avgjørelsen på grunnlag av en kombinasjon av skriftlig behandling og rettsmøte. Det sistnevnte er nytt sammenlignet med forskriften.

Etter departementets syn bør lagmannsretten med partenes samtykke også kunne beslutte skriftlig behandling av straffutmålingsanker i seksårssakene. Dette representerer en utvidelse sammenlignet med straffeprosessloven § 333, som ikke gir adgang til å behandle disse straffutmålingsankene uten muntlige forhandlinger. Departementet antar at også disse ankene kan være godt egnet for en skriftlig behandling, ettersom det finnes en rikholdig rettspraksis om straffenivået for mange av de alvorligste lovbruddene. Samtidig bør det ses hen til at lagmannsretten ved ankeforhandling om reaksjonsfastsettelsen i seksårssakene skal settes med to fagdommere og fem meddommere etter straffeprosessloven § 332 første ledd. Ved en skriftlig behandling bør derimot lagmannsrettens sammensetning følge hovedregelen i domstolloven § 12. På denne bakgrunn bør det kreves at partene samtykker til en skriftlig behandlingsform.

Etter gjeldende rett er det ikke adgang til skriftlig behandling av anke til Høyesterett over dom i straffesak. I sivile saker kan derimot Høyesteretts ankeutvalg bestemme at en anke over dom skal behandles skriftlig hvis sakens spørsmål egner seg for det, se tvisteloven § 30-10 fjerde ledd. Etter departementets syn er det grunn til midlertidig å innta en tilsvarende adgang for straffesakenes vedkommende. Et stort antall av straffesakene for Høyesterett gjelder rent juridiske spørsmål som forsvarlig kan behandles skriftlig, og bevisføringen er i det vesentlige middelbar. Det er også relevant at anke over dom til Høyesterett ikke kan grunnes på feil ved bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, jf. straffeprosessloven § 306. De hensyn som muntlighetsprinsippet i særlig grad skal ivareta, gjør seg dermed ikke gjeldende i samme grad som i saker hvor umiddelbar bevisføring er sentralt, se NOU 2016: 24 punkt 5.3.5. Det vises også til at muntlige forhandlinger, med eller uten bruk av fjernmøteløsninger, under de rådende forhold kan være krevende å gjennomføre, og at det er ønskelig å redusere restansene i påvente av at normal drift gjenopptas. Ved en skriftlig behandling vil det ikke bli avholdt muntlige forhandlinger som allmennheten kan følge, men Høyesteretts avgjørelser vil som før være offentlig tilgjengelige.

På denne bakgrunn mener departementet at Høyesteretts ankeutvalg skal kunne beslutte skriftlig behandling når sakens spørsmål egner seg for det, og det er forsvarlig å behandle saken skriftlig. Høyesteretts ankeutvalg må ved vurderingen ta stilling til om skriftlig behandling i den konkrete saken vil være forenlig med en forsvarlig og rettferdig rettergang, herunder om saken vil bli tilstrekkelig opplyst. Det er også relevant hva partene mener om behandlingsformen. Ved vurderingen vil ankeutvalget også kunne vurdere om hensynet til offentlighet tilsier at det holdes muntlige forhandlinger, enten som ordinært rettsmøte eller som fjernmøte. Departementet antar at det i hvert fall i noen grad vil kunne være hensiktsmessig å avholde forhandlinger for Høyesterett som fjernmøte, men ser ikke tilstrekkelig grunn til å innta et vilkår som vil innebære at skriftlig behandling er subsidiært til muntlige forhandlinger.

Når det gjelder den nærmere reguleringen av gjennomføringen av den skriftlige behandlingen, mener departementet at det bør gis tilsvarende regler som i tvisteloven § 30-10 fjerde ledd, jf. § 29-16 femte ledd. Reglene gir adgang til å kombinere skriftlighet med muntlig behandling av ett eller flere enkeltspørsmål. Dette vil også i straffesakene være betryggende regler som blant annet sikrer at hensynet til kontradiksjon blir tilstrekkelig ivaretatt.