6 Internasjonalt rettslig samarbeid

6.1 Krav til utleveringsbegjæring fra fremmed stat

Lov 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere m.v. (utleveringsloven) regulerer utlevering mellom Norge og alle andre land enn de nordiske og medlemsstatene i EU. En utleveringsbegjæring fra fremmed stat skal fremsettes via diplomatiske kanaler, med mindre annet følger av overenskomst med vedkommende stat, jf. utleveringsloven § 13 nr. 1. Den praktiske hovedregelen er at utleveringsbegjæringen sendes via diplomatiske kanaler, fra den fremmede stats ambassade til det norske Utenriksdepartementet, som oversender anmodningen til Justis- og beredskapsdepartementet.

Utleveringsloven forutsetter at utleveringsbegjæringen sendes per post. Dette fremkommer forutsetningsvis av utleveringsloven § 13 nr. 3. Der fremgår det at ved begjæring om utlevering til rettsforfølgning skal det vedlegges original eller bekreftet avskrift av pågripelsesbeslutningen eller annen beslutning som er utferdiget i samsvar med vedkommende stats lovgivning. Dersom utleveringen gjelder fullbyrding av dom, følger tilsvarende forutsetningsvis av § 13 nr. 4, der det fremgår at den fellende dommen skal vedlegges i original eller bekreftet avskrift. Utleveringsloven § 13 svarer til utleveringskonvensjonen av 1957 artikkel 12 nr. 2 a.

I høringsnotatet 24. mars 2020 ble det foreslått å åpne for elektronisk oversendelse av utleveringsbegjæringer, og å frafalle kravet om at det ved begjæringen skal vedlegges original eller bekreftet kopi av pågripelsesbeslutningen eller rettskraftig dom, jf. utleveringsloven § 13 nr. 3 og nr. 4.

Forslagene i høringsnotatet om å tillate elektronisk fremsettelse av utleveringsbegjæringer fra fremmed stat fikk støtte fra Vestfold tingrett, Politidirektoratet, Økokrim, Det nasjonale statsadvokatembetet og Riksadvokaten. Ingen høringsinstanser gikk imot forslagene. Riksadvokaten stilte imidlertid spørsmål ved om det bør inntas et ledd i bestemmelsen som pålegger mottakeren av utleveringsbegjæringen å gjøre rimelige undersøkelser for å avklare at utleveringsbegjæringen er sendt fra rette myndighet i fremmed stat, etter mønster av forskrift om internasjonalt samarbeid i straffesaker § 4 annet ledd. Utenriksdepartementet pekte i sitt innspill på at departementet ikke har utredet hvilke implikasjoner forslagene vil få for utenrikstjenesten, og heller ikke hvordan utenlandske myndigheter vil stille seg til tiltaket. Utenriksdepartementet understreket videre at muligheten for elektronisk fremsettelse av utleveringsbegjæring må kommuniseres til utenlandske myndigheter.

På grunnlag av høringsinnspillene ble det foretatt enkelte justeringer i statsrådsforedraget og forskriften. Departementet foreslår i det vesentlige å videreføre § 12 i forskriften i denne lov, med samme begrunnelse som i statsrådsforedraget.

Departementet mener at det under de rådende forholdene bør være en utvidet adgang til elektronisk oversendelse av begjæringer om utlevering. At utleveringsloven forutsetter at utleveringsbegjæringen oversendes per post, med original eller bekreftet kopi av pågripelsesbeslutning eller rettskraftig dom, forhindrer effektivt internasjonalt samarbeid i lys av de ekstraordinære omstendighetene som nå foreligger med utbruddet av covid-19. En rekke utenlandske myndigheter har informert om at de har redusert bemanning, med utstrakt bruk av hjemmekontor og elektroniske løsninger. Det kan derfor være krevende for utenlandsk myndighet å fremskaffe originaler eller bekreftede kopier fra respektive judisielle myndigheter i vedkommende stat. Det vil også kunne være utfordrende å få videresendt den papirbaserte utleveringsbegjæringen gjennom alle formelle ledd innenfor de korte fristene som gjelder. Flere stater har dessuten varslet at de kun vil behandle og sende ut elektroniske rettsanmodninger og utleveringsbegjæringer.

Siden det er behov for regler om elektronisk fremsendelse av utleveringsbegjæringer en stund fremover i tid, foreslår departementet å videreføre bestemmelsene i den midlertidige forskriften § 12 i lovs form. Fremmed stat kan etter dette fremsette begjæring om utlevering ved bruk av elektronisk kommunikasjon, og kravet om original eller bekreftet kopi av pågripelsesbeslutning eller rettskraftig dom frafalles, jf. utleveringsloven § 13 nr. 3 og nr. 4. Det foreslås å presisere at det med utleveringsbegjæringen kan vedlegges kopi av pågripelsesbeslutning eller rettskraftig dom. Utleveringsbegjæringen med vedlegg i original eller bekreftet kopi skal ettersendes per post så snart situasjonen tillater det. Forslagene anses derfor å være i samsvar med utleveringskonvensjonen artikkel 12. Det fastholdes at begjæringen må sendes via diplomatiske kanaler, med mindre annet følger av overenskomst med fremmed stat, jf. utleveringsloven § 13 nr. 1.

Etter departementets vurdering har det særlig to praktiske konsekvenser at en utleveringsbegjæring fra fremmed stat kan fremsendes ved bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler. Det innebærer for det første at fristen etter utleveringsloven § 20 nr. 2 avbrytes når utleveringsbegjæringen har innkommet elektronisk til Utenriksdepartementet eller Justis- og beredskapsdepartementet. Utleveringsloven § 20 nr. 2 regulerer blant annet hvor lenge norske myndigheter kan anvende tvangsmidler før formell utleveringsbegjæring må være innkommet.

Den andre praktiske konsekvensen er at saken kan bringes inn for retten for vilkårsprøving når utleveringsbegjæringen har innkommet elektronisk til rett myndighet, jf. utleveringsloven § 13 nr. 3 og nr. 4 og motsetningsvis HR-2017-985-U. I saken hadde Østerrike begjært en polsk borger utlevert. Østerrike hadde kun vedlagt en ubekreftet kopi av pågripelsesbeslutningen. Høyesterett konkluderte med at det ikke var grunnlag for å avsi kjennelse etter utleveringsloven § 17 nr. 1 om at vilkårene for utlevering er til stede, og både lagmannsrettens og tingrettens kjennelser ble opphevet. For å avhjelpe eventuelle betenkeligheter knyttet til elektronisk fremsendelse av utleveringsbegjæringer, foreslås det etter innspill fra Riksadvokaten at Justis- og beredskapsdepartementet skal foreta rimelige undersøkelser for å sikre at utleveringsbegjæringen er fremsendt av kompetent myndighet i anmodende stat, etter mønster av forskrift om internasjonalt samarbeid i straffesaker § 4 annet ledd. Det vil særlig være behov for slike undersøkelser der utleveringsbegjæringen fremsendes direkte fra fremmed stat til Norge, uten forutgående kontakt mellom norske og utenlandske myndigheter.

Departementet kan ikke se at elektronisk fremsettelse av en utleveringsbegjæring fra fremmed stat vil føre til nevneverdige praktiske utfordringer eller merarbeid for utenrikstjenesten. Begjæringen skal fremdeles oversendes gjennom de samme kanaler som utleveringsloven foreskriver. Videre understrekes det at forslaget er ment som et supplement til utleveringsloven § 13 nr. 3 og nr. 4, og at fremmed stat fortsatt vil ha anledning til å fremsette utleveringsbegjæringen per post på vanlig måte. Hensikten med forslaget er å bidra til å avhjelpe de utfordringer utbruddet av covid-19 har for det internasjonale rettslige samarbeidet, blant annet til fordel for fremmed stat. Etter forslag fra Utenriksdepartementet foreslår departementet å kommunisere muligheten for elektronisk fremsettelse av utleveringsbegjæringer til Norge via relevante samarbeidskanaler, herunder Europarådet. Denne muligheten har en rekke andre stater benyttet seg av.

6.2 Elektronisk fremsendelse av rettsanmodninger fra fremmed stat

Etter forskrift om internasjonalt samarbeid i straffesaker § 4 første ledd kan norske myndigheter behandle rettsanmodninger som er fremsendt fra utenlandsk myndighet ved bruk av telefaks, e-post eller andre elektroniske kommunikasjonsmidler i den utstrekning det følger av overenskomst med fremmed stat eller for øvrig er avtalt. Rettsanmodning fra stater som ikke deltar i Schengen-samarbeidet eller er medlem av EU må ettersendes per post for at norske myndigheter skal kunne etterkomme anmodningen.

I høringsnotatet 24. mars 2020 fremmet departementet i forskriftsutkastet § 13 forslag om at norske myndigheter skal akseptere rettsanmodninger som er fremsendt ved bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler, uavhengig av om dette følger av overenskomst med vedkommende stat eller for øvrig er avtalt. Det ble videre foreslått å presisere at rettsanmodninger fra stater utenfor EU og Schengen-samarbeidet først trenger å ettersendes når situasjonen tillater det.

Av høringsinstansene var Vestfold tingrett, Politidirektoratet, ØKOKRIM, Det nasjonale statsadvokatembetet og Riksadvokaten enige i forslagene. Ingen gikk imot forslagene. Utenriksdepartementet pekte imidlertid på at forslagene vil ha praktiske implikasjoner for utenrikstjenesten, som ikke er utredet. Utenriksdepartementet understreket videre at det ikke var utredet hvordan fremmed stat ville stille seg til tiltaket, og de oppfordret departementet til å kommunisere muligheten for elektronisk fremsendelse av rettsanmodninger til utenlandske myndigheter via relevante kanaler.

På grunnlag av høringsinnspillet fra Utenriksdepartementet, ble et par presiseringer inntatt i statsrådsforedraget og forskriften. Departementet foreslår i det vesentlige å videreføre § 13 i forskriften i lovs form med samme begrunnelse. En rekke utenlandske myndigheter har informert om at de har redusert bemanning, med utstrakt bruk av hjemmekontor og elektroniske løsninger. Det kan derfor være krevende for fremmed stat å oversende eller ettersende rettsanmodninger per post slik dagens situasjon er med utbruddet av covid-19. Under de rådende forholdene mener departementet det bør være en utvidet adgang til elektronisk oversendelse av rettsanmodninger.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at norske myndigheter aksepterer rettsanmodninger som er fremsendt ved bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler, uavhengig av om dette følger av overenskomst med staten eller for øvrig er avtalt. Det foreslås videre å presisere at rettsanmodninger fra stater utenfor EU og Schengen-samarbeidet først trenger å ettersendes når situasjonen tillater det.

Den myndighet som mottar anmodningen til behandling må foreta rimelige undersøkelser for å sikre at dokumentene er fremsendt av kompetent myndighet i den anmodende staten, jf. forskrift om internasjonalt samarbeid i straffesaker § 4 annet ledd.

Departementet kan ikke se at tiltakene vil føre til merarbeid for utenrikstjenesten, da rettsanmodninger fortsatt skal fremsendes via de samme kanaler som tidligere. Videre understrekes det at forslaget er ment å supplere forskrift om internasjonalt samarbeid i straffesaker § 4 første ledd, og ikke erstatte bestemmelsen. Departementet foreslår ellers, etter oppfordring fra Utenriksdepartementet, å kommunisere muligheten for elektronisk fremsendelse av rettsanmodninger til Norge via relevante samarbeidskanaler, herunder Europarådet.