3 Utviklingen i jordbruket

Dette kapitlet belyser utviklingen i jordbruket i forhold til de mål og retningslinjer Stortinget har fastsatt. For jordbrukere som selvstendige næringsdrivende, er det mange forhold, også utenfor forhandlingene, som påvirker inntektene og den løpende tilpasningen det enkelte år. Næringen vil oppleve årlige svingninger, f.eks. i avlinger og markedsforhold, også under ellers stabile politiske rammer. Videre er jordbruket en kapitalintensiv næring med langsiktige tilpasninger. Derfor vil det ofte kunne ta flere år før en ser målbare resultater som følge av justeringer i politikk og virkemidler. Videre bør utviklingen i jordbruket vurderes opp mot helheten i virkemiddelbruken.

Norsk landbruk består av om lag 185 000 landbrukseiendommer med minst 5 dekar jordbruksareal, og/eller 25 dekar produktivt skogareal, og i underkant av 40 000 jordbruksbedrifter. Utviklingen for gårdsbruk med ganske like muligheter varierer som følge av at bøndene, som private næringsdrivende, og deres familier treffer sine valg ut fra en helhetlig vurdering av hvilke muligheter landbruket gir, og hvilke andre muligheter den enkelte gårdbruker har for disponering av kompetanse, tid og økonomiske ressurser. Landbrukspolitikken må til enhver tid ta hensyn til kostnader og konkurransekraft, både for jordbruket og matindustrien. Alle ledd i verdikjeden er viktige for å oppnå et godt samlet resultat.

Grunnlagsmaterialet

Budsjettnemnda for jordbruket (heretter: Budsjettnemnda) har som hovedoppgave å legge frem og bearbeide et grunnlagsmateriale for jordbruksoppgjøret. Materialet består av følgende tre rapporter:

• Totalkalkylen for jordbruket: Jordbrukets totalregnskap og budsjett. Beregningene viser registrerte og normaliserte tall for inntekter, kostnader, arbeidsforbruk, vederlag til arbeid og kapital og vederlag til arbeid og egenkapital.

• Referansebruksberegninger: Beregningene er basert på driftsgranskningene fra Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO), og brukes til å vurdere utslag av et oppgjør for ulike produksjoner, distrikter og bruksstørrelser.

• Resultatkontrollen for gjennomføringen av landbrukspolitikken.

For mer utfyllende statistikk vises det til disse publikasjonene.

Inntektsutviklingen for jordbruket vurderes i avtalesammenheng med utgangspunkt i normaliserte regnskaper i Totalkalkylen, inkl. inntektsverdien av jordbruksfradraget ved ligningen. Totalkalkylen omfatter inntekter fra jord- og hagebruk, og inkluderer effekten av strukturendringer, dvs. at produktivitetsfremgang fanges opp løpende i beregningen av inntekt per årsverk. Inntekter, kostnader og arbeidsforbruk knyttet til skogbruk og en del tilleggsnæringer er ikke med i Totalkalkylen, med unntak av kjøreinntekter der det er brukt maskiner som er kostnadsført i totalregnskapet. Totalkalkylen gir derfor ikke et fullstendig bilde av utviklingen i landbruksbefolkningens samlede næringsinntekter.

Totalkalkylen er et sektorregnskap for selvstendige næringsdrivende, og kan ikke ha samme presisjonsnivå som lønnsstatistikk. Data på foretaksnivå viser at det er betydelig variasjon rundt gjennomsnittet, også innen produksjoner og mellom bruk med likeartede forhold og forutsetninger. I tillegg kan revisjon av dataserier med grunnlag i nye data og endring av beregningsprinsipper, gjøre at både beregnet inntektsnivå og inntektsutvikling endres mellom beregningsår. I årets beregninger har Budsjettnemnda valgt å ikke regne frem eventuelle volumendringer fra regnskapsåret 2016 til 2017 og 2018 på referansebrukene. Bakgrunnen er at metoden fanger opp skift i volumutviklingen forholdsvis sent. Siden det i år er satt inn tiltak for å begrense produksjonen både for egg, flere kjøttslag og melk, er denne metoden i år mindre egnet for å fremskrive volumutvikling enn den ellers ville vært. Denne endringen gjør sannsynligvis at inntektsutviklingen i melkeproduksjon og særlig svineholdet undervurderes noe i fremregningen fra 2016. Hovedformålet med referansebrukene er imidlertid å vise utslag av endringer i jordbruksavtalesammenheng. Til dette formålet vil årets beregninger være like godt egnet som tidligere.

Premissgrunnlaget og rapportering

Rapporteringen tar utgangspunkt i Regjeringens politiske plattform, Meld. St. 11 (2016–2017) Endring og utvikling – En fremtidsrettet jordbruksproduksjon, Stortingets behandling av meldingen i Innst. 251 S (2016–2017), proposisjonen etter jordbruksforhandlingene 2017 i Prop. 141 S (2016–2017) og Stortingets behandling av denne i Innst. 445 S (2016–2017), samt protokollen fra fordelingsforhandlingene av 26. juni 2017.

Flere resultatindikatorer er relevante for flere mål. Det må videre gjøres løpende avveininger mellom kryssende hensyn. Det er derfor nødvendig å gjøre en samlet vurdering av utviklingen i næringen. Utformingen av virkemidler og forvaltningen av dem må skje gjennom en organisering med god styring og kontroll, og der målretting og forenkling av virkemidlene er viktig.

3.1 Matsikkerhet – nasjonal matproduksjon

I Innst. 251 S (2016–2017) sier en samlet komite at:

«Komiteen viser til at formålet med å øke matproduksjonen er å øke selvforsyningsgraden, styrke beredskapen og dekke etterspørselen.»

3.1.1 Produksjons- og markedsutvikling

Det siste tiåret har det samlede produksjonsvolumet i jordbruket økt med 4,2 pst. ifølge normalisert regnskap. Produksjonen av husdyrprodukter har økt med 5 pst., mens produksjonen av planteprodukter har økt med 2,2 pst.

Kilde: Budsjettnemnda

I perioden 2009 til 2013 falt produksjonen av planteprodukter med over fem prosent. Produksjonsnedgangen skyldtes både redusert areal og svak avlingsutvikling for korn, knyttet til dårlige værforhold. Fra 2013 til 2017 økte produksjonen av planteprodukter med 8,7 pst., blant annet som følge av svært gode avlingsår som påvirker avlingstrendene. Den samlede produksjonen av planteprodukter er estimert ned 1 pst. fra 2017 til 2018, jf. figur 3.1. Det budsjetteres med en reduksjon i normalårsproduksjonen for korn og poteter. Produksjonen av grønnsaker har den siste tiårsperioden økt med 18,1 pst., mens fruktproduksjonen er redusert med i overkant av 5 ½ pst. Produksjonen av bær er om lag uendret perioden sett under ett, men de siste årene har produksjonen økt. I grøntsektoren har markedsforholdene vært utfordrende både som følge av nasjonale forhold, som endringer i eierskap og organisering i omsetningskanalene, og som følge av importkonkurranse. Målprisene oppnås i varierende grad. De siste sesongene har det imidlertid vært bedring for de fleste kulturer. Samlet sett er det markedsmuligheter for økt planteproduksjon, særlig for grøntsektoren.

Produksjonen av husdyrprodukter har hatt en jevn økning de siste årene. Det er særlig det kraftfôrbaserte husdyrholdet som har økt, i tillegg til deler av det grovfôrbaserte. Produksjonen av fjørfe har økt med over 27 pst. over tiårsperioden, og produksjonen av svin har hatt en økning på i underkant av 11,5 pst. Produksjonen av kumelk har gått noe ned fra 2016 som følge av redusert etterspørsel. Storfekjøttproduksjonen har økt med 1,5 pst. siden 2009, og har, etter en reduksjon noen år, økt med om lag 5 pst. fra 2016 til 2017. Frem til 2016 var det et behov for import av saue- og lammekjøtt. Denne utviklingen har snudd, og det er nå markedsoverskudd i sektoren.

3.1.2 Inntektseffekter som følge av markedssituasjonen

Det er stor variasjon i markedsbalansen mellom de ulike sektorene. For storfekjøtt, korn og i grøntsektoren er det udekkede markedsmuligheter for norskprodusert vare. For svin var det et markedsoverskudd til og med 2014, markedsbalanse i 2015 og 2016 og overproduksjon i 2017 og 2018 som følge av den sterke produktivitetsveksten i næringa. For egg er det tendenser til overproduksjon. Det har også vært overskudd av sau/lam de siste to årene, etter at det har vært underdekning i mange år. I 2015 falt etterspørselen etter kyllingkjøtt mye som følge av oppmerksomhet rundt antibiotikaresistente bakterier i fjørfeproduksjonen, men etterspørselen har tatt seg opp de siste to årene. Det har vært store endringer i organiseringen i fjørfeproduksjonen, og produksjonen styres i stor grad av kontrakter. Manglende markedsmuligheter for fjørfe kommer dermed særlig til uttrykk gjennom reduserte volum.

Tap som følge av markedsoverskudd er i henhold til avtalen jordbrukets eget ansvar. Budsjettnemnda har beregnet inntektseffekter av ubalanse i markedet ved å beregne det samlede pristapet som følge av lavere prisuttak enn målpris. For produksjoner uten målpris har nemnda brukt «planlagt gjennomsnittlig engrospris» for å beregne inntektseffekten. For egg er det beregnet et tap på 7 mill. kroner i 2018. For sau/lam var det relativt store overskudd både i 2016, 2017 og prognosert i 2018, og planlagt gjennomsnittlig engrospris er derfor redusert. Budsjettnemnda har derfor tatt utgangspunkt i nivået på planlagt gjennomsnittlig engrospris det siste året med markedsbalanse, dvs. i 2015, og beregnet tapet til 210 mill. kroner. For svin er tapet beregnet til 130 mill. kroner, men omsetningsavgiften for svin er imidlertid redusert slik at fondet bygges ned. Dette betyr at det reelle tapet sannsynligvis er noe større. I melkesektoren styres markedsbalansen gjennom kvotesystemet. I både 2017 og 2018 har melkekvotene vært regulert ned med 2 pst., noe som innebærer at melkeprodusenter kun kan hente inntekter på 98 pst. av det totale produksjonsgrunnlaget sitt.

3.1.3 Økt selvforsyningsgrad/hjemmemarkedsandel

Selvforsyningsgraden beskriver hjemmemarkedsandelen målt på energibasis, dvs. hvor mye av det vi spiser som er produsert i Norge, og er ett av flere mål på hvilken markedsandel den norske matsektoren har i det norske matmarkedet. Selvforsyningsgraden for varer produsert i jordbruket påvirkes av de naturgitte produksjonsforholdene, været, ulike kvalitetskrav, priser, landbrukspolitiske virkemidler og internasjonale handelsavtaler. Det tas ikke hensyn til eksport, eller til muligheten til å legge om produksjonen til produkter med høyere energigrad dersom situasjonen skulle kreve det. Selvforsyningsgraden er derfor ikke et godt mål på mulighetene for å dekke matvarebehovet med innenlands produksjon. Selvforsyningsevnen forteller hva som kan gjøres i en krisesituasjon for å sikre befolkningen forsyning, med energi og andre næringsstoffer for et fullverdig kosthold. Det inkluderer omlegging av forbruk i retning energirike plantevekster, korn, poteter og grønnsaker, og dreining av produksjonen i den retningen. For å vurdere selvforsyningsevne må det imidlertid defineres hva slags krise det er snakk om.

Selvforsyningsgraden for jordbruksprodukter økte mye fra 1970 til 1990 som følge av økt norsk matkornproduksjon. Samtidig avtok fiskens andel av energiinntaket. Derfor har selvforsyningsgraden inkl. fisk variert rundt 50 pst. i flere tiår. Etter flere år med reduksjon i selvforsyningsgraden fra 2008, økte den med 3 prosentpoeng, fra 47 til 50 pst., fra 2014 til 2015. Dette skyldes i stor grad at kornavlingene har vært gode, og at mye av kornet holdt matkornkvalitet. Fra 2015 til 2016 gikk selvforsyningsgraden ned 1 prosentpoeng, til 49 pst., som følge av redusert matkornandel. Selvforsyningsgraden var 49 pst. også i 2017. For husdyrprodukter er selvforsyningsgraden gjennomgående høy, mens den er klart lavere for planteprodukter. Naturgitte forhold gjør at selvforsyningsgraden er lav for energirike plantevekster og høy for husdyrprodukter med større proteininnhold. Selvforsyningsgraden for protein er om lag 70 pst.

Kilde: Budsjettnemnda

Selvforsyningsgraden sier ikke noe om opprinnelsen til innsatsvarene i produksjonen. Mange av jordbrukets produksjonsmidler importeres. Etter flere år med reduksjon, har den totale andelen norske råvarer i kraftfôret økt med 14 prosentpoeng i perioden 2014–2017. Dette skyldes i stor grad de gode kornavlingene og økt kornareal, men også økt oppmerksomhet rundt bruken av norsk råvare i kraftfôret de siste årene. Selvforsyningsgraden justert for import av fôr var i 2017 42 pst. og har økt med 5 prosentpoeng siden 2014.

Tilgangen på norsk korn til kraftfôr avhenger av værforholdene. Krav til energi- og proteininnhold i kraftfôret gjør at andelen karbohydrater reduseres. Norskprodusert andel av karbohydratene i kraftfôret økte fra 61 pst. i 2014 til 78 pst. i 2017, jf. tabell 3.1. Hvor høy norskandelen for karbohydrater kan bli, avhenger av videre fôrutvikling og bruk av andre råvarer. Norskandelen for karbohydrater påvirkes av hvilke proteinkilder som benyttes. De siste årene er bruken av soya redusert og erstattet med proteinråvarer som har et høyere karbohydratinnhold, som for eksempel rapspellets. Det gir mindre rom for norsk fôrkorn. Signaler fra næringen viser at andelen norskprodusert hvete i kraftfôret er økende, fordi hveten har et høyere proteininnhold enn annet fôrkorn. Økende produksjon av hvete er derfor en viktig faktor for å heve norskprodusert andel i kraftfôret.

Norskandelen av fett og protein i kraftfôret har gått mye ned de siste årene, spesielt som følge av forbudet mot bruk av animalsk protein (kjøttbeinmel og fiskemel) i dyrefôr fra henholdsvis 2003 og 2010. Dersom importen skulle blitt erstattet av norskprodusert protein fra jordbruket, ville det gått på bekostning av kornproduksjonen, siden slike vekster ville konkurrere om de mest produktive arealene. I kraftfôret brukes fett fra råvarer som erter og oljefrø. Norskprodusert råvare holder god kvalitet, men bruken er likevel begrenset fordi egenskapene til fettet i disse råvarene ikke fullt ut kan erstatte importert vare. Andelen norskprodusert fettråvare har økt med 11 prosentpoeng fra 2014 til 2017.

Totalkalkylen viser at kjøp av kraftfôr til drøvtyggere har økt svakt de siste årene. Mye og godt grovfôr er antagelig en vesentlig årsak. En svært våt og vanskelig sommer og høst i 2017 innebærer imidlertid at det i 2018 har vært mangel på grovfôr og økende priser.

3.1.4 Dyr på beite

Andelen sau/lam på beite er svært stabilt. Om lag 85 pst. av sau og lam går på utmarksbeite. Andelen sau på utmarksbeite er økende med økende besetningsstørrelse. I saueholdet beiter 62 pst. av besetningene under 20 sauer i utmark, mens 87 pst. av besetningene med over 200 sauer gjør det samme.

Andelen storfe på beite har økt med 8 prosentpoeng de siste ti årene. Andelen som går på utmarksbeite har økt med 6 prosentpoeng i samme periode. For storfe går andelen dyr på beite ned med økende besetningsstørrelse.

Oppdaterte tall for dyr på beite i 2017 presenteres i Prop. 1.

3.2 Landbruk over hele landet

I behandlingen av Meld. St. 11 (2016–2017) i Innst. 251 S (2016–2017) uttalte en samlet næringskomité at:

«(…) Komiteen viser til at norske bønder over tid har hatt høyere produktivitetsutvikling enn de fleste andre næringer i Norge. For å nå målene for jordbrukspolitikken må norske bønder fortsette å utnytte gårdens ressursgrunnlag på en effektiv måte.»

Produktivitetsutviklingen i jordbruket skyldes blant annet økt avling og ytelse per produsert enhet, og redusert arbeidsinnsats som følge av teknologiske forbedringer og strukturendringer. Når markedet i hovedsak er avgrenset til innenlands forbruk, betyr det at samlet sysselsetting går ned. I forbindelse med Stortingets behandling av Meld. St. 31 (2014–2015) om vekst og gründerskap innen landbruksbaserte næringer, heter det i Innst. 177 S (2015–2016) bl.a. at:

«Komiteen er enig med regjeringen som i meldingen understreker at «ein langsiktig landbrukspolitikk som bidreg til å oppretthalde eit landbruk over heile landet er avgjerande for utvikling av nye næringar i landbruket, (…)»

I Innst. 251 S (2016–2017) vises det til at måloppnåelsen for landbruk over hele landet belyses gjennom følgende parametere:

• Sikre bruk av jord- og beiteressursene.

• Sikre mulighetene for bosetting og sysselsetting.

• Et mangfoldig landbruk med en variert bruksstruktur og geografisk produksjonsdeling.

• Sikre rekrutteringen.

3.2.1 Arealutvikling og -fordeling

I perioden 1979–1999 økte det registrerte jordbruksarealet med 8,2 pst. I perioden 1999–2017 er det estimert en reduksjon i totalt jordbruksareal på ca. 5 pst., jf. tabell 3.2. Registrert totalareal var på sitt høyeste i 1998.

Fra 2005 har nytt digitalt kartgrunnlag vært tatt i bruk som kontrollgrunnlag ved søknad om produksjonstilskudd. Overgangen er nå fullført. Tall fra Landbruksdirektoratet viser at innføringen av det nye kartverket i perioden 2005–2013 ga en reduksjon i arealet på ca. 3,3 pst. Effekten av nytt kartverk kan både skyldes mer nøyaktige målinger, og at endringer som har skjedd over tid først fanges opp når nytt kartverk tas i bruk. Arealnedgangen utenom nytt kartverk har vært på ca. 1,4 pst. i samme periode. Arealavgangen er redusert fra 60 000 daa per år i perioden med digitalisering til om lag 10 000 daa per år etter 2013. Siden 2010 har nesten 150 000 daa areal blitt godkjent til nydyrking. Både i 2016 og 2017 ble over 21 500 daa areal godkjent til nydyrking.

I 2004 ble det satt et nasjonalt mål om at den årlige omdisponeringen av dyrka jord skulle reduseres til under 6 000 daa. Dette målet ble nådd i 2013. I 2016 fastsatte Stortinget i Innst. 56 S (2015–2016) et nytt jordvernmål på under 4 000 daa per år innen 2020. Tall fra Budsjettnemnda for jordbruket viser at omdisponeringen av dyrka jord for 2017 var ca. 3 700 daa. Særlig har omdisponeringen til samferdselsformål gått ned fra 2016 til 2017. Sør-Trøndelag omdisponerte mest dyrka jord i 2016, etterfulgt av Akershus og Oslo.

Reduksjonen i jordbruksareal i drift fra 1999 til 2017 har først og fremst skjedd på Vestlandet, i Agder-fylkene og i Nord-Norge. I perioden 2010–2017 ble arealet av åpen åker på Østlandet redusert med om lag 150 000 daa, mens arealet av eng og beite har økt med om lag 60 000 daa. Dette skyldes delvis økt hold av ammeku og sau. En del steder bidrar det også til å redusere avrenning til vassdrag gjennom økt grasdekke mellom dyrka mark og vassdrag. De foreløpige tallene viser en marginal økning i jordbruksarealet fra 2016 til 2017. På landsbasis har andelen fulldyrket jord gått marginalt ned de siste fire årene, mens andelen av annen eng og beite økte med 2,7 pst. fra 2014 til 2017. Kornarealet har økt med 0,1 pst. siden 2014. Budsjettnemnda prognoserer en marginal reduksjon i kornarealet fra 2017 til 2018, noe som sannsynligvis skyldes dårlige dyrkingsforhold høsten 2017.

3.2.2 Geografisk fordeling av produksjon og arbeidsforbruk

Den geografiske fordelingen av produksjonen er viktig for økt produksjon og landbruk over hele landet. Figur 3.3 viser endringer i markedsandeler for perioden 2014–2017. Melkeproduksjonen har i stor grad vært stabilt fordelt geografisk på grunn av kvotesystemet. Før 2014 var det en tendens til at Østlandet økte sine markedsandeler i mange produksjoner. Fra 2014 har Østlandet økt sine markedsandeler for sau, mens Vestlandet og Trøndelag har økt sine andeler av melkeproduksjon, sau og eng og beite. Trøndelag har i tillegg økt sin andel av produksjonen av storfekjøtt.

Økningen i produksjon av sau- og storfekjøtt er relativt jevnt fordelt over hele landet, med unntak for storfekjøtt i Nord-Norge. For produksjon av sau har Østlandet, Vestlandet og Trøndelag økt sine andeler litt. For produksjon av storfekjøtt har særlig Trøndelag økt sin andel. Vestlandet og Trøndelag har økt sin andel av melkeproduksjonen, til tross for at den totale produksjonen har gått marginalt ned i Trøndelag. Åkerarealet har økt i Rogaland og Nord-Norge, målt i prosent fra et lavt nivå.

Produksjonen av fjørfekjøtt har hatt en sterk økning de siste ti årene, til tross for reduksjonen i 2015 og 2016 som følge av markedssvikt i forbindelse med oppmerksomheten rundt antibiotikaresistens. I dag produseres det i hovedsak fjørfekjøtt på Østlandet, i Trøndelag og i Rogaland. Produksjonsøkningen fra 2016 til 2017 har kommet i Rogaland. I Trøndelag har eggproduksjonen økt betydelig de siste årene, mens den har vært relativt stabil i resten av landet. Veksten i produksjon av grønnsaker på friland har kommet på Østlandet. Veksten i svinekjøttproduksjonen har i størst grad kommet i Rogaland, men også i Agder/Telemark, på Vestlandet og i Nord-Norge har produksjonen økt noe.

For perioden 2010–2016 er arbeidsforbruket redusert med 2,1 pst. årlig. Nedgangen har vært størst i Nord-Norge, med en årlig nedgang på 3,2 pst., mens Østlandet har hatt den laveste reduksjonen i arbeidsforbruk, med 1,6 pst. per år.

3.2.3 Rekruttering og næringsutvikling

En rekke virkemidler over jordbruksavtalen skal bidra til næringsutvikling, kunnskapsutvikling, kompetanseheving og rekruttering i landbruket. Virkemidlene er hovedsakelig finansiert innenfor Landbrukets utviklingsfond (LUF).

Økt verdiskaping er et av hovedmålene for landbruks- og matpolitikken, og flere av virkemidlene over LUF skal bidra til lønnsom utnyttelse av gårdens samlede ressurser. For ordningene som forvaltes av Innovasjon Norge er målsettingene om flere gode gründere, flere vekstkraftige bedrifter og flere innovative næringsmiljø sentrale. Investerings- og bedriftsutviklingsmidler bidrar til moderniseringer i driftsapparatet, økt effektivisering og utvikling av andre landbruksbaserte næringer. Det er særlig viktig for unge bønder som skal ta over drifta at det er mulighet for å fornye og modernisere. Denne typen risikoavlastende ordninger er derfor også av betydning for rekrutteringen til landbruket.

Regjeringens politikk for utvikling av andre landbruksbaserte næringer fremgår av Meld. St. 31 (2014–2015) Garden som ressurs – marknaden som mål. Målet er å stimulere til ytterligere vekst og utvikling innen disse næringene og medvirke til at landbruksgründere skal kunne utnytte det totale ressursgrunnlaget i inn- og utmark på landbrukseiendommen uten unødige hindre. Det er for eksempel et vekstpotensial i markedet for lokalmat og drikke og reiseliv. I 2017 var omsetningen av lokalmat i dagligvarehandelen på i overkant av 4,95 mrd. kroner. Siden 2010 har salg av lokalmat og drikke fra dagligvarehandelen mer enn doblet seg. I tillegg kommer salget av lokalmat på hoteller og restauranter, Bondens marked, matfestivaler og spesialforretninger over hele landet. Innsatsen over Landbrukets utviklingsfond gjennom bl.a. Matmerk og Utviklingsprogrammet for landbruks- og reindriftsbasert vekst og verdiskaping, skal bidra til å stimulere til og understøtte en fortsatt positiv utvikling.

3.2.3.1 Investering og bedriftsutvikling (IBU-midler)

De fylkesvise IBU-midlene har et todelt formål. De skal bidra både til utvikling av ny næringsvirksomhet på landbrukseiendommen, og til utvikling og modernisering av det tradisjonelle landbruket. Midlene forvaltes av Innovasjon Norge. Fylkesvise rammer for IBU-midlene bestemmes av en fordelingsnøkkel. Ut over nasjonale føringer for bruken av midlene, legger partnerskapene i fylkene bestående av fylkesmannen, fylkeskommunen, faglagene i landbruket og Innovasjon Norge regionale føringer for bruken av midlene.

Det er stor pågang etter investeringsvirkemidler. I 2017 innvilget Innovasjon Norge IBU-tilskudd til 1 212 prosjekter. Det er 15 pst. høyere enn i 2016. Avslagsprosenten var på 15 pst. Samlet tilsagnssum for tilskudd var i underkant av 603 mill. kroner. De fleste søknadene gjelder midler til effektivisering av produksjonsapparatet. Om lag 86 pst. av tilskuddene ble gitt til investeringer innen tradisjonelt landbruk, en økning på 2 prosentpoeng.

Fra 1.7.2017 kan investeringsstøtte utgjøre inntil 35 pst. av kostnadsrammen for prosjektet, avgrenset til 2 mill. kroner per prosjekt, med unntak for Troms og Finnmark der det ikke er et kronetak på tilskuddet. Gjennomsnittlig tilskuddsbeløp innen tradisjonelt landbruk var på 563 000 i 2017, en nedgang på 15 000 kroner fra 2016. Nedgangen skyldes at gjennomsnittlig kostnadsoverslag for prosjekter innen tradisjonelt landbruk er redusert noe i 2017. Fylkesvis fordeling av midlene via fordelingsnøkkel og ulik pågang etter investeringsstøtte i fylkene gir variasjoner regionalt i støtteutmåling og totalt innvilget beløp. Finnmark, Troms, Telemark og Hordaland har en gjennomsnittlig tilskuddsandel per prosjekt til tradisjonelt landbruk på 25 pst. eller mer, mens tilskudd til tilsvarende prosjekt i Akershus og Hedmark i gjennomsnitt bare utgjør 12 og 13 pst. av kostnadsoverslaget. Sogn og Fjordane var fylket som innvilget mest tilskudd i 2017 jf. figur 3.5.

Kilde: Innovasjon Norge

Nærmere om investeringer innen tradisjonelt landbruk

Investeringsstøtte til jord- og hagebruk skal tilpasses de nasjonale markedsforholdene. Figur 3.6 gir en oversikt over fylkesvis fordeling av tilskudd til ulike produksjoner innen tradisjonelt landbruk i 2017.

¹ Kategorien annet gjelder bl.a. prosjekter som omfatter flere typer produksjoner, eller prosjekter innen andre husdyrproduksjoner enn de som er nevnt i de øvrige kategoriene.

Kilde: Innovasjon Norge

Bevilgningene til planteproduksjon økte med 76 pst. fra 2016. Totalt ble det bevilget 52,4 mill. kroner fordelt på 175 prosjekter. Innovasjon Norge viser til at dette skyldes at planteproduksjon er høyere prioritert, da markedsutviklingen for mange av disse produksjonene er positiv.

Nærmere 95 pst. av alle tilskudd gikk likevel til investeringer innen grovfôrbasert husdyrhold. Tabell 3.3 gir en oversikt over fordelingen av tilskudd til investeringer innen husdyrproduksjon 2016–2017. Det er en økning i bevilgning til storfekjøttproduksjon, mens bevilgningen til saueproduksjon er redusert. Innovasjon Norge har en restriktiv policy for investeringsstøtte til svineproduksjon, konsumeggproduksjon og kyllingproduksjon pga. markedssituasjonen.

Tilskudd til investeringsprosjekt innen melkeproduksjon holder seg relativt stabilt. Gjennomsnittlig støtteandel var på 18 pst. i 2017, en økning på 4 prosentpoeng fra 2016. Gjennomsnittlig buskap før utbygging innen melkeproduksjon har økt fra 28 årskyr i 2016 til 33 årskyr i 2017. Planlagt buskap holder seg relativt stabilt på +/-41 årskyr. Økning i buskap gir bedre grunnlag for å ta i bruk effektiv teknologi som bl.a. automatiserte melkings- og fôringsanlegg. I Innovasjon Norges undersøkelse av store utbygginger for melk i Nordland fra 2015, blir det pekt på hvor viktig teknologi er for en mer ordnet arbeidstid og fritid, samt for trivsel og rekruttering.

Innovasjon Norge viser til at 80 pst. av tiltakene som mottok investeringsstøtte innenfor husdyrproduksjon i 2017, planla en økning i produksjonsomfanget. Dette er en reduksjon på 8 prosentpoeng fra 2016.

58 pst. av tilsagnene innen tradisjonelt landbruk er registrert med miljøeffekt. Dette er en økning på 25 prosentpoeng fra 2016. Med miljøeffekt menes f.eks. at prosjektet fører til mindre utslipp av klimagasser, redusert utslipp til vann, energieffektivisering og bedre utnytting av avfall, restråstoff og biologiske ressurser. I underkant av 4 pst. av midlene gikk til investeringer innen økologisk produksjon.

Nærmere om investeringstilskudd innen andre landbruksbaserte næringer

Det ble bevilget 85,7 mill. kroner i IBU-tilskudd til andre landbruksbaserte næringer i 2017. Dette er på samme nivå som for 2016, men sett i forhold til den totale bevilgningen av IBU-midler i 2017 er andelen lavere. Dette er en trend over en del år. Innovasjon Norge viser til at nedgangen i hovedsak skyldes redusert etterspørsel, og ikke at disse næringene har en lavere prioritet. For etablering av bedrifter i landbruket utenom tradisjonelt jord- og skogbruk, er det en klar politisk målsetting at midlene skal bidra til økt sysselsetting og etablering av nye, lønnsomme arbeidsplasser. Innovasjon Norges rapport om bruk av IBU-midler i 2017 anslår en gjennomsnittlig forventet sysselsettingseffekt på omlag 449 årsverk for tilsagn gitt til prosjekt innen tiltaksgruppene etablerertilskudd, bedriftsutvikling og investeringer i andre landbruksbaserte næringer. Figur 3.7 gir en oversikt over fordelingen av tilskudd i 2017 til andre næringer i tilknytning til landbruket fordelt på bransjer. Fordelingen tar utgangspunkt i SSBs standard for næringsgruppering. Tilskudd til jordbruk og tilknyttede tjenester har økt med 9 prosentpoeng fra 2016 og utgjør nå over halvparten av bevilgningene innen andre landbruksbaserte næringer. Produksjon av næringsmidler og drikkevarer og handel med disse er samlet sett på 20 pst. Det er en tilbakegang på 5 prosentpoeng fra 2016. Med bakgrunn i økende oppmerksomhet på aktivitets- og opplevelsestilbud, er dette i 2017 trukket ut som en egen gruppe, og utgjør 6 pst. Dette tilsvarer om lag halvparten av det som tidligere inngikk i gruppen «annet».

¹ Tilskudd til Inn på tunet inngår i grupperingen undervisning, helse og sosialtjenester.

Kilde: Innovasjon Norge

Risikolån

Fra og med 2006 ble det åpnet for å sette av midler til et taps- og rentestøttefond innenfor rammen av de fylkesvise IBU-midlene. I 2017 ble det innvilget 23 risikolån med en samlet bevilgning på 22,9 mill. kroner til tradisjonelt landbruk (melk- og storfeproduksjon) og 1,2 mill. kroner til andre landbruksbaserte næringer. Risikolånene har en langt tydeligere distriktsprofil enn ordinære investeringstilskudd til tradisjonelt jordbruk. Gjennomgangen av risikolåneordningen fra 2017 viser at 79 pst. av alle risikolån gitt i perioden 2006–2016 er gitt innenfor sone 3 i det distriktspolitiske virkeområdet. I disse områdene med lavt pantegrunnlag vil en slik toppfinansiering i begrenset grad være mulig i det private markedet. Omfang av ordningen og fordeling mellom produksjoner holder seg stabil. Tapsfondavsetning for 2017 var 5,3 mill. kroner. Ved utgangen av 2017 er samlet tapsfondavsetning på 58 mill. kroner. Dette vurderes som høyere enn ønsket nivå.

3.2.3.2 Fylkesvise utrednings- og tilretteleggingsmidler

Landbruksnæringen er kjennetegnet av små foretak som hver for seg har begrenset kapasitet til å drive utviklingsarbeid og kunnskapsutvikling som kommer felleskapet til gode. De fylkesvise utrednings- og tilretteleggingsmidlene, forvaltet av fylkesmannen, skal ivareta dette. Målgruppen er organisasjoner, institusjoner, kommuner og ulike former for samarbeidsorgan innen landbruk. Innsatsen kan dreie seg om mobiliseringstiltak og FoU-prosjekter for å stimulere til innovasjon og styrking av produksjonsmiljø regionalt, eller tiltak som kan stimulere til annen landbruksbasert næringsutvikling. Fylkesmennene har i 2017 innvilget i underkant av 59 mill. kroner i utrednings- og tilretteleggingsmidler fordelt på 468 prosjekter. Departementets gjennomgang av fylkesmannens rapportering for 2017 på bruken av midlene, viser at midlene innrettes i tråd med de regionale næringsprogrammene, og i tråd med fylkets særskilte utfordringer og muligheter på landbruksområdet. Det regionale partnerskapet er godt involvert i prioriteringen av bruken av midlene.

En saksbehandlergruppe på tvers av fylkesmannsembetene har gjennomgått bruken av UT-midler i perioden 2014–2016, basert på en undersøkelse blant fylkesmannsembetene og en undersøkelse blant støttemottagerne i perioden. Gjennomgangen viser at det i perioden er gitt støtte til ulike produksjoner, med hovedvekt på tilretteleggingstiltak innen grovfôrbasert produksjon (20 pst.), lokalmat og drikke (14 pst.) og økologisk (9 pst.). Posten «annet» utgjorde 36 pst. i perioden og omfattet også tilretteleggingstiltak innen skogbruk og trevirke. UT-midlene finansierer i underkant av 25 pst. av de totale prosjektkostnadene, og utløser dermed prosjektaktivitet regionalt til en verdi som er fire ganger så stor som midlene. 32 pst. av prosjektene hadde samfinansiering med private aktører (bank, andre bedrifter m.m.).

Kilde: Notat om næringsutviklingsarbeidet hos fylkesmannen med utgangspunkt i utrednings- og tilretteleggingsmidlene. Fylkesmannen i Trøndelag m.fl. 2018

75 pst. av støttemottagerne oppga at prosjektene ikke hadde blitt gjennomført uten UT-midler. Over halvparten av prosjektene gikk videre til nye prosjekter/tiltak. Tatt i betraktning at en del av prosjektene var kompetansetiltak, er dette et positivt resultat. Landbrukets organisasjoner er dominerende støttemottagere (28 pst.), etterfulgt av Norsk Landbruksrådgiving (21 pst.). 41 pst. av prosjektene var prosjekter innen kompetanseutvikling og 20 pst. var mobiliseringsprosjekter. Med dette som utgangspunkt kan det legges til grunn at UT-midlene er et betydelig bidrag til kompetanseheving og mobilisering i næringen.

3.2.3.3 Fylkesvise midler til rekruttering og kompetanseheving i landbruket

Fylkeskommunene ble tildelt 20 mill. kroner til arbeid med rekruttering og kompetanseheving på landbruks- og matområdet i 2017, fordelt etter samme fordelingsnøkkel som IBU-midlene. Målet for ordningen er å bidra til rekruttering og kompetanseheving for næringsutøvere, for å ivareta og styrke verdiskapingen i landbruket. Ordningen skal tilpasses regionale utfordringer knyttet til rekruttering og kompetanseheving innen tradisjonelt landbruk og andre landbrukstilknyttede næringer.

Fylkeskommunene rapporterer om god samhandling med andre offentlige instanser, spesielt fylkesmennenes landbruksavdelinger, Innovasjon Norge, landbruksnæringens egne organisasjoner og andre lokale aktører. Fylkeskommunene melder om stor etterspørsel etter kompetansetiltak og etter- og videreutdanningstiltak, både for utøvere som allerede er etablert i næringen, og for utøvere som er på vei inn i næringen. Det er behov for både løpende etterutdanningstiltak og for formell videreutdanning. En viss andel av midlene er derfor også i 2017 brukt til samlings- eller nettbasert videreutdanning i regi av naturbruksskolene, gjerne omtalt som Voksenagronomen. Flere fylkeskommuner melder om stor søkning og deltakelse. Fra 2018 er det satt av egne midler til etablering av en nasjonal modell for voksenagronomen over jordbruksavtalen. Fra høsten 2018 vil 14 av 17 fylkeskommuner ha et slikt tilbud. Et flertall av fylkeskommunene har målrettete tiltak knyttet til landbruksutdanning også på andre utdanningsnivå, som rekrutteringstiltak overfor ungdomsskoleelever eller bidrag til utvikling av fagskoletilbud. Noen fylkeskommuner gir videre tilskudd til likestillingstiltak over ordningen, for eksempel kvinnekonferanser og egne fagsamlinger for kvinner innen ulike produksjoner i jordbruket.

3.2.3.4 Kompetanseutviklingsprogrammet i landbruket (KIL)

KIL-midlene forvaltes av Matmerk og skal bidra til kompetanseutvikling for yrkesutøvere innen primærlandbruket, eller tilleggsnæringer til primærlandbruket. Kurstilbud som gjøres tilgjengelig i hele eller aktuelle deler av landet, og som har potensial til å bli et tilbud til en stor del av produsentene innen den aktuelle produksjonen, blir prioritert. I 2017 ble det mottatt 22 søknader om tilskudd fra KIL. Styret i Matmerk ga tilsagn om 4,77 mill. kroner fordelt på 14 prosjekter, samt inntil 1 mill. kroner til kursvirksomhet for avløsere. Eksempler på prosjekter er:

• Dyrehelsekurset – oppdatert kunnskap om dyrehelse, forebygging og smittevern (Animalia).

• Allsidig småskala økologisk produksjon av frukt og bær (Sogn Jord- og Hagebruksskule).

• Fôring av geit – e-lærekurs (Tine SA).

• Kompetansesenter for landbrukssertifisering (Mo- og Øyrane VGS.).

• Fagskoletilbud i dyreassisterte intervensjoner (Fagskolen innlandet avd. Hvam).

3.2.3.5 Forskning

Forskningsmidlene over jordbruksavtalen forvaltes av et styre bestående av avtalepartene. Midlenes formål er å utvikle ny kunnskap til landbruks- og matsektoren. Prioriteringene skal støtte opp under de landbruks- og matpolitiske målene, og være i tråd med prioriterte innsatsområder fastsatt i årlige jordbruksoppgjør. Midlene disponeres i første rekke til forskningsprosjekter etter utlysning. Det settes også av noe midler til utredninger.

I 2017 ble det satt av 55 mill. kroner til forskningsmidler over jordbruksavtalen for 2018. Avtalestyrets hovedutlysning av midler var knyttet til følgende tema:

• økt bærekraftig matproduksjon basert på norske ressurser i hele landet

• økt og alternativ råstoffutnyttelse av biomasse

• reduserte klimagassutslipp og klimatilpasset produksjon

• teknologisk utvikling og innovasjon

• mattrygghet

• helse og samfunn

Det kom inn 33 søknader etter utlysningen. Styret innvilget midler til 13 av dem. Dette er prosjekter som gjennomføres av forskningsmiljø, men som har medvirkning og delfinansiering fra næringslivet.

Avtalestyret lyste i tillegg ut midler til Innovasjonsprosjekter i næringslivet. Til denne kom det inn 32 søknader fra ulike bedrifter. Ni av disse ble innvilget. Avtalestyret viser i sin årsrapport til at antallet søknader er høyt siden det er et mål å øke næringslivets deltagelse i forskning.

I jordbruksoppgjøret i 2017 ble det satt av 6,5 mill. kroner til utredninger innenfor temaet reduserte klimagassutslipp, som en del av kompensasjonsmidler for økt CO₂-avgift på mineralolje for 2017 (kapittel 3.4.1). Til dette formålet kom det inn 20 søknader. Syv prosjekter ble innvilget støtte. I tillegg innvilget styret 0,65 mill. kroner til en ny delstudie i den fjerde helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag. Prosjektet «HUNT4 Én helse – husdyrsiden» skal se på sammenhengen mellom menneskenes helse, dyrenes helse og miljøet rundt.

Årlig overføring fra Forskningsrådets miljøprogram til forskningsprosjekter innen området miljø og jordbruk ble videreført for 2018–2020. Bevilgningen skal bidra til økt bærekraft og redusert miljøbelastning fra norsk matproduksjon. Det ble også bevilget 2 mill. kroner til svensk-norsk samarbeid om hesteforskning. For 2016–2018 er det innvilget et årlig rammetilskudd på 2 mill. kroner til Graminors arbeid med planteforedling.

3.2.3.6 Stiftelsen Matmerk

Matmerk har som formål å styrke konkurranseevnen til norsk matproduksjon og styrke omdømmet til norske matprodukter hos norske forbrukere. Dette skjer gjennom arbeid med kvalitetssikring, kompetanse og synliggjøring av norske konkurransefortrinn og norsk opprinnelse overfor forbrukere, matprodusenter og marked. Matmerk administrerer og videreutvikler Kvalitetssystem i landbruket (KSL), merkeordningene Nyt Norge, Beskyttede betegnelser og Spesialitet, har ansvaret for generisk markedsføring av økologisk mat, godkjennings- og merkeordningen for Inn på tunet samt enkelte andre prosjekter.

KSL er et styrings- og kvalitetssystem for den enkelte bonde, og skal dokumentere for forbrukerne, varekjedene og myndighetene hvordan produksjonen foregår på norske gårdsbruk. I 2017 besluttet styret i Matmerk å igangsette et større utviklingsarbeid både for datasystemet som ligger til grunn for KSL og øvrige digitale løsninger i Matmerk (STEM 2020). I 2017 gjennomførte Matmerk 4 200 eksterne revisjoner mot 4 867 i 2016. Dette er en bevisst reduksjon for å dekke kostnader ved bl.a. nye dataløsninger. Samarbeidet med Mattilsynet og Arbeidstilsynet er formalisert gjennom egne samarbeidsavtaler og har fungerte godt i 2017. Ved utgangen av 2017 var det 400 godkjente Inn på tunet (IPT)-tilbydere. Godkjenningsstandarden for IPT er vesentlig forenklet, og revisjon av veileder for Grønt arbeid er satt i gang.

Nyt Norge er et viktig virkemiddel i konkurransestrategien for norsk matproduksjon. Matmerk arbeider med å øke antall produkter og merkebrukere. Ved utgangen av 2017 var 81 bedrifter og 3 580 produkter godkjent for Nyt Norge-merket, en netto vekst på 530 nye produkter siden 2016. Kjennskapen til merket hos forbruker er høy, og forbrukernes holdning til merket er positiv.

Ved utgangen av 2017 var totalt 28 produkter godkjent under ordningen Beskyttede Betegnelser. Pinnekjøtt fra Norge var det eneste nye produktet i 2017. Det har vært en økning på 46 produkter (til 471) som er godkjent for bruk av Spesialitetsmerket i 2017. Omsetningen av lokalmat i dagligvarehandelen hadde en vekst på 0,6 pst. fra 4,8 mrd. kroner i 2016, mens totalveksten i varehandelen var på 1,9 pst. Lokalmat.no, som kobler sammen tilbydere av lokalmat og innkjøpere i dagligvare- og restaurantmarkedet, har hatt en god utvikling og ved utgangen av 2017 var det 668 bedrifter med til sammen 1 730 produkter registrert i databasen. Matmerk tilbyr også markedstjenester til lokalmatprodusenter. Dette er et lavterskeltilbud med bedriftsbesøk og kurs innenfor økonomi og markedsforståelse. Nettsiden Økologisk.no gir forbrukerne informasjon om økologisk matproduksjon og økologiske produkter. Matmerk har i 2017 også forsterket kommunikasjon om økologisk mat gjennom sosiale medier.

3.2.3.7 Utviklingsprogrammet

Utviklingsprogrammet skal bidra til å skape flere vekstkraftige bedrifter basert på ressurser fra landbruket og reindriften. Det favner bredt både i innretning og målgruppe og skal bidra til å skape økt vekst og verdiskaping innen lokalmat, reiseliv, reindriftsnæringen, Inn på tunet, innlandsfiske og annen ny næringsvirksomhet basert på landbrukets ressurser. Programmet skal stimulere til økt lønnsomhet og konkurranseevne med utgangspunkt i tre hovedinnsatsområder: finansiering (vekst og forpliktende samarbeid), kompetanse og omdømmearbeid. Programmet har en partssammensatt styringsgruppe ledet av LMD der også Hanen, fylkesmannen og fylkeskommunen er representert. Styringsgruppen foretar strategiske veivalg og fordeler midlene til de ulike arbeidsområdene.

De siste årene har antall vekstsaker1 økt betydelig hvert år, men kan nå se ut til å ha stabilisert seg på et totalt tilskuddsnivå på 20–25 mill. kroner pr år. Gründere innenfor programmets målgruppe er også faset inn i de generelle virkemidlene i Innovasjon Norge.

Kundeeffektundersøkelsene til Innovasjon Norge viser at Utviklingsprogrammet i betydelig grad er utløsende for realisering av prosjektet. Undersøkelsene viser også at virkemiddelet bidrar positivt til kompetanseheving og samarbeid. Det har vært bedring i lønnsomheten for 62 pst. av prosjektene, og 88 pst. har hatt økt omsetning. Vekstordningen ble i 2016 evaluert av Oxford Research.

Evaluator viser til at Vekstsatsingen i hovedtrekk er godt tilpasset behovet til brukerne. Ordningen er videre i stor grad avgjørende for realisering av vekstprosessen, og bidrar til bedre overlevelsesevne, vekst og forbedret lønnsomhet for bedriftene. Evaluator kommer også med enkelte forslag til forbedringer av ordningen. De siste årene har det også vært stor etterspørsel etter tilskudd til bedriftsnettverk og denne ser nå ut til å ha stabilisert seg på 8–10 mill. kroner per år. I 2017 ble det innvilget 9,56 mill. kroner fordelt på 25 saker. Ordningen for bedriftsnettverk er evaluert, men den endelige rapporten foreligger ikke ennå.

Det tilbys et bredt spekter av matfaglige kompetanseaktiviteter gjennom de fem matfaglige kompetansenettverkene i programmet. Totalt gjennomførte kompetansenettverkene 140 bedriftsbesøk gjennom besøksordninger og 59 kurs i 2017. Videre oppfølgingsprosjekt og mentorordning blir ivaretatt gjennom eksisterende tjenester i Innovasjon Norge.

Omdømmesatsingen er en integrert del av innsatsen gjennom Utviklingsprogrammet. Midlene forvaltes av Innovasjon Norge og brukes særlig til å synliggjøre og profilere norske råvarer og matkultur nasjonalt og internasjonalt, med sikte på å styrke omdømmet og øke kjennskapen til norsk mat og landbruk. I tillegg stimulerer midlene til ny næringsutvikling i skjæringspunktet mellom mat- og reiseliv.

Matstreif og deltagelsen på Internationale Grüne Woche (IGW) i Berlin er de to viktigste omdømmeprosjektene i programmet, og begge scorer høyt også som kompetansearenaer. Utover disse satsingene har det blitt bevilget støtte til omdømme- og utviklingsarbeid til 8 regionale matfestivaler, samt til Bondens marked, Det norske måltid og Bocuse d'Or Norge. World Cheese Awards skal arrangeres i Bergen i 2018 og prosjektet har fått støtte fra omdømmepotten både i 2017 og 2018.

Bygdeturismekampanjen ble videreført i 2017. Den skal bidra til å øke kjennskapen og kunnskapen om mulighetene og mangfoldet i tilbudene innenfor bygdeturisme. Den er en viktig markedsføringskanal for de små landbruksbaserte reiselivsbedriftene. Brukerundersøkelser viser at 94 pst. av deltakerne var fornøyde og at de mener at både kvalitative og kvantitative mål for kampanjen er nådd. Dette er en markant økning sammenlignet med 2016 og det legges derfor til grunn at kampanjen har betydning både for økt salg og lønnsomhet for deltakerne.

Temamarkedsføring internasjonalt for måltidsturisme, vandring, fiske og sykkel blir også finansiert over Utviklingsprogrammet. Aktive ferier er et voksende marked og kampanjene bidrar til å posisjonere Norge i dette markedet. Kampanjene har hatt som formål å skape nettverk og bidra til kompetanseheving hos kampanjepartnerne. Både sykkel- og vandre- og fiskekampanjen oppnådde gode resultater i sine respektive satsingsmarkeder. I 2017 ble det for første gang gjennomført en egen kampanje for måltidsturisme. Den inkluderte både en internasjonal pressereise i forbindelse med Matstreif og fem filmer der Norges største byer ble profilert ved bruk av en stjernekokk.

3.2.3.8 Verdiskapingsprogrammet for fornybar energi i landbruket

Verdiskapingsprogrammet for fornybar energi (tidligere Bioenergiprogrammet) skal bidra til mer miljøvennlige energiløsninger både i landbruket og i andre sektorer, og samtidig gi mulighet for økt verdiskaping for skogeiere. Det er også et mål å skape aktivitet i hele landet. I 2017 ble det innvilget støtte til 148 prosjekter, 16 flere enn i 2016. Samlet planlagt energiproduksjon for prosjektene som fikk støtte i 2017 er 28,6 GWh, noe lavere enn i 2016. Strømprisene er i ferd med å stige, og Innovasjon Norge merker dette ved at investeringslysten har tatt seg opp. Samlet tilsagn i 2017 var på 60,4 mill. kroner.

Gårdsvarmeanlegg utgjorde også i 2017 det dominerende antallet prosjekter med 90 anlegg. Dette er en økning fra 83 i 2016. Videre ble det gitt investeringsstøtte til 15 anlegg for varmesalg, omtrent like mange som året før. Det ble også gitt støtte til ett anlegg i veksthus. Det er videre gitt støtte til flere forprosjekter for biogass, mens støtte til nye pilotprosjekt for biogass og følgeforskning er finansiert over Klima- og miljødepartementets satsing på biogass (ramme på 20 mill. kroner for 2017). Biogassatsingen har som mål å bygge kompetanse og utvikle teknologier som er egnet for norske gårdsbruk.

Ifølge Innovasjon Norge er hoveddelen av prosjektene vurdert til å bidra med vekst på bedriftsnivå. Programmet har gitt gode resultater når det gjelder målområdene vekst i bedrifter og miljø/klima samt lokal verdiskaping. Med basis i effektundersøkelsene, er det anslått at programmet har bidratt til en årlig reduksjon av klimagassutslippene med nær 78 000 tonn CO₂.

I 2017 ble det gjort endringer i retningslinjene for programmet. Det ble bl.a. åpnet for at biokullanlegg for jordbruksformål og for kraft/varmeanlegg (CHP) kan støttes etter reglene for støtte til biogassanlegg. I tillegg kan solcelleanlegg gis støtte under forutsetning av at de bygges og driftes sammen med biovarme-, biogass- eller kraft/varmeanlegg. Utvidelsen av programmets virkeområde innebærer en sterkere vektlegging av klimarelaterte tiltak. Utenom støtte til ett biokullanlegg, er det i 2017 gitt støtte til kompetanse- og utredningsaktiviteter innenfor de nye målområdene.

3.2.3.9 Skogbruk

Skogbruk og trebasert industri er en viktig verdikjede i Norge. I 2017 var bruttoverdien av tømmer solgt til industrien på 3,6 mrd. kroner, og omsetningen i skogindustrien var på 43,1 mrd. kroner. Skogbruk og trebasert industri sysselsatte i 2015 rundt 21 000 personer.

Stående kubikkmasse i den norske skogen er på om lag 952 mill. m³ og den årlige tilveksten er på knapt 26 mill. m³. I 2017 endte tømmeravvirkningen i Norge til industriformål på 10,5 mill. m³. Bare i driftsåret 1989/90 har det blitt hogd mer tømmer til industriformål i Norge. Det ble eksportert 3,7 mill. m³ tømmer i 2017, om lag 0,2 mill. m³ mer enn i 2016. Massevirke utgjorde 55 pst. av det eksporterte tømmeret.

Tilskuddsrammen til skogbruk over Landbrukets utviklingsfond var i 2017 på 222 mill. kroner. Av dette utgjør ordningen for tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket (NMSK) totalt 178 mill. kroner. Fordelingen fremgår av tabell 3.4.

Av det totale beløpet til NMSK ble det bevilget 103 mill. kroner til veibygging, taubane mv. Det ble også bevilget 32 mill. kroner til skogsveier over statsbudsjettet på kapittel 1149, post 71. Tall fra Landbruksdirektoratet viser at det ble bygd og ferdigstilt 106 km med nye skogsbilveier og ombygd rundt 394 km eksisterende skogsbilveier i 2017. Dette er noe mindre enn i 2016.

Planteaktiviteten i Norge har økt de siste årene og den positive utviklingen har fortsatt i 2017. Mye av økningen skyldes at det hogges mer slik at foryngelsesarealet øker, men også økt vektlegging av foryngelse som en del av skognæringens sertifiseringssystem. I 2017 ble det innført en ny tilskuddsordning til suppleringsplanting i etablerte plantefelt og naturlig foryngelse med for lav tetthet. I 2017 ble det satt ut 36,4 mill. skogplanter, 4 pst. flere enn i 2016. Tallene for 2017 viser at aktiviteten innenfor ungskogpleie og planting har økt, mens markberedning har gått litt ned. Arealene med ungskogpleie, nyplanting og markberedning var på henholdsvis 272 000 daa, 214 000 daa og 62 000 daa. Sammenlignet med 2016 er det en økning på 8 000 daa for ungskogpleie, 29 000 daa for planting, og en nedgang på 4 400 daa for markberedning.

Det ble bevilget 26 mill. kroner til skogbruksplanlegging med miljøregistreringer i 2017, og det ble avsluttet og godkjent prosjekter på om lag 5,5 mill. daa. Det ble igangsatt skogbruksplanprosjekter på om lag 2,2 mill. daa, noe som forventes å øke de nærmeste årene. Det er om lag 14 mill. daa under arbeid, det vil si prosjekter som ennå ikke er avsluttet. Fordi planprosjektene går over flere år, svinger tallene for både ferdigstilt areal og areal under arbeid fra år til år, og det samme vil utbetalingene gjøre.

Miljøregistreringene fra skogbruksplanleggingen dekker nå en stor del av den produktive skogen, og de eldste registreringene er aktuelle for revisjon. Landbruksdirektoratet har i samarbeid med PEFC2 Norge utarbeidet retningslinjer for slikt arbeid slik at det skal være kostnadseffektivt og faglig relevant. Skogbruksplan med miljøregistreringer gir skogeier et godt grunnlag for å planlegge effektiv drift av skogen gjennom hogst, foryngelse og skjøtsel, samtidig som hensynet til miljøverdier kan ivaretas på en god måte. Av skogbruksplanmidlene har det også gått noe midler til innsynsløsningen Skogportalen hos NIBIO, samt til å ta i bruk Natur i Norge (NiN) som beskrivelsessystem for miljøverdier. Skogportalen henter relevant miljøinformasjon fra ulike databaser slik at skogbruket kan ta hensyn til disse ved blant annet hogst. Portalen er også et verktøy for skogbruket for dokumentasjon av miljøhensyn. Skogeierne har så langt satt til side nøkkelbiotoper for frivillige miljøhensyn, i hovedsak ikke-hogst, på rundt 4 pst. av det produktive arealet som er kartlagt til nå. Miljøregisteringene har også vært hovedgrunnlaget for skogeiernes forslag til frivillig vern av skog.

Skogbruk i kyststrøkene har særskilte utfordringer knyttet til bl.a. lav skogsveidekning, høy andel vanskelig terreng, eiendomsstruktur mv. Kystskogbruket omfatter kystfylkene fra Vest-Agder til Finnmark. Disse fylkene har betydelige skogressurser. Det er gitt midler til bl.a. fylkesovergripende prosjekter der infrastrukturtiltak som skogsbilveier og tømmerkaier er prioritert.

Kunnskap er avgjørende for å skape en konkurransedyktig og bærekraftig trebasert verdikjede i Norge. Skogbrukets Kursinstitutt (Skogkurs) er en sentral aktør når det gjelder å utvikle og gjennomføre kompetansetiltak på skog- og utmarksområdet, rettet mot veiledningsapparat og skogeiere, skogsarbeidere og entreprenører over hele landet. Skogkursserien Aktivt skogbruk er et eksempel på denne aktiviteten, og det ble gjennomført over 500 slike kurs i 2017.

3.2.3.10 Konfliktforebyggende tiltak jordbruk – reindrift

Det ble avsatt 1,5 mill. kroner til konfliktforebyggende tiltak mellom jordbruk og reindrift i 2017. I tillegg ble det avsatt 1,45 mill. kroner til samme formål over reindriftsavtalen. Midlene forvaltes av Fylkesmannen i Trøndelag og nyttes hovedsakelig til gjerdebygging, men også til ekstraordinære tiltak for gjeting, fôring og beiteundersøkelser. Det ble i 2017 innvilget i overkant av 900 000 kroner til seks prosjekter i fylkene Finnmark, Trøndelag og Hedmark. Fylkesmannen i Trøndelag vurderer ordningen som et viktig tiltak som kan bidra til å dempe til dels langvarige og større konflikter. I tillegg gir prosessen med utarbeiding av søknadene og tilhørende avtaler mellom partene, i seg selv et grunnlag for dialog og konfliktdemping. Det kom inn færre søknader om tilskudd i 2017 enn foregående år. Fylkesmannen vurderer likevel ikke at behovet er redusert. Det er derfor vesentlig at aktuelle fylkesmenn og kommuner holder trykket oppe når det gjelder informasjon om ordningen.

3.3 Økt verdiskaping – inntekts- og kostnadsutviklingen

3.3.1 Inntektsutvikling

Fra 2016–2018 er bruttoinntektene i jordbruket beregnet å øke med ca. 412 mill. kroner, mens kostnadene (inkl. realrentekostnaden) øker med ca. 1,53 mrd. kroner. Vederlag til arbeid og egenkapital for jordbrukssektoren reduseres dermed med 1,12 mrd. kroner fra 2016 til 2018.

Tabell 3.5 viser utviklingen i vederlag til arbeid og egenkapital fra 2016 til budsjetterte tall for 2018 ifølge Budsjettnemnda for jordbruket normaliserte regnskaper. Tabellen viser også resultat per utført årsverk i sektoren, og resultat inkl. verdien av jordbruksfradraget ved ligningen. Som følge av at skatten på alminnelig inntekt er redusert fra 25 pst. til 23 pst. i perioden, har verdien av jordbruksfradraget gått ned med nesten 11 pst.

Årets beregninger viser en reduksjon i vederlag til arbeid og egenkapital fra 2016 til 2017 på 1,5 pst., eller 5 000 kroner per årsverk, ekskl. verdien av jordbruksfradraget. Fra 2017 til 2018 budsjetteres det med en reduksjon på 2 pst., tilsvarende 6 600 kroner per årsverk. Målt som endring i kjøpekraft i perioden 2014–2018 var det en økning på 6,5 pst. Fra 2014 til 2016 økte vederlag til arbeid og egenkapital med vel 20 pst. Fra 2016 til 2017 er inntektene i jordbruket redusert med 1,8 pst. Fra 2017 til 2018 er inntektene budsjettert med en reduksjon på 2,2 pst. Årsaken til den svake inntektsutviklingen fra 2016 er tredelt: Svikt i markedsinntektene som følge av overproduksjon, en sterk økning i både energi- og realrentekostnaden samt redusert verdi av jordbruksfradraget som følge av lavere skatt på alminnelig inntekt. For oppgjørene under regjeringen Solberg (2014–2018), har vederlaget til arbeid og egenkapital økt med 16 pst. Lønnsveksten er i samme periode anslått til 10 pst.

Referansebrukene

Referansebrukene er basert på NIBIOs driftsgranskinger, som gir data på foretaksnivå. Beregningsprinsippene er forskjellige fra Totalkalkylen på noen områder, bl.a. føres avskrivningene etter historisk kostnad, og lånt kapital godtgjøres med betalt nominell rente. I Totalkalkylen inflasjonsjusteres kapitalsaldoen før beregning av kapitalslit og lånt kapital godtgjøres med normalisert realrente. Dette gir ulik utvikling i kapitalkostnadene mellom enkeltår. I tillegg føres inntekter i Totalkalkylen på produksjonsåret, blant annet føres etterbetaling fra samvirkene på produksjonsåret. I referansebrukene føres etterbetalinger på utbetalingsåret. Tabell 3.6 viser Budsjettnemndas beregninger av vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk, inkl. virkningen av jordbruksfradraget, for referansebrukene i årene 2016 til 2018.

Budsjettnemnda har valgt å ikke regne frem eventuelle volumendringer fra regnskapsåret 2016 til 2017 og 2018 i årets beregninger. Dette står nærmere forklart i kapittel 3 Om grunnlagsmaterialet.

Referansebruksberegningene for perioden 2016 til 2018 viser positiv inntektsutvikling for referansebrukene med egg/planteproduksjon, frukt og bær samt de mindre melkebrukene (både ku og geit). For de mindre melkebrukene skyldes dette særlig den kraftige økningen i driftstilskuddet. De mellomstore og store melkebrukene taper blant annet som følge av redusert melkepris og sterk kostnadsvekst per årsverk. Brukene med sau/lam og fjørfeslakt taper som følge av stor overproduksjon og fallende produsentpriser. For kornbrukene er den kraftige økningen i kostnader, blant annet til energi og smøremidler, leasing og kapitalslit, bakgrunnen for den negative inntektsutviklingen.

Tallene viser også at de mindre brukene gjennomgående har hatt en bedre inntektsutvikling enn de større brukene de siste to årene. Dette er særlig tydelig for melkebrukene. Større sauebruk taper mer på prisfallet som følge av overproduksjon enn mindre sauebruk som følge av høyere produksjon per årsverk.

Sortert etter geografi, er det husdyrbrukene på Østlandet og Trøndelag som får den sterkeste reduksjonen. Dette henger sammen med prioriteringene av arealtilskudd til grovfôr i jordbruksoppgjørene i 2016 og 2017.

Etter en inntektsvekst for korn i 2017, reduseres inntekten i 2018. Den negative utviklingen på kornbrukene skyldes særlig økte kostnader til handelsgjødsel og drivstoff, og at Budsjettnemnda budsjetterer med samme pris i 2018 som i 2017, fordi målprisen gjeldende fra 1.7 regnskapsføres på avlingsåret.

Lønnsveksten

Tabell 3.7 viser årslønnsveksten for alle grupper lønnsmottagere, ifølge Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene, t.o.m. inntektsåret 2017. Statens forhandlingsutvalg har lagt til grunn en inntektsvekst på 2,8 pst. for 2018, som ble lagt til grunn i LO/NHO-oppgjøret, og 3,5 pst. for 2019, som anslått av SSB.

3.3.2 Kostnadsutvikling og investeringer

Totalkalkylen viser en kraftig kostnadsvekst i perioden 2016 til 2018. De siste to årene sett under ett har jordbruket, iflg. Budsjettnemnda, hatt en samlet kostnadsøkning på 5,2 pst. Som det fremgår av tabell 3.5, økte driftskostnadene med 0,5 pst. fra 2016 til 2017 og 3,3 pst. fra 2017 til 2018. Endringen fra 2017 til 2018 skyldes at store kostnadsposter som gjødsel, kraftfôr og energi øker. Budsjettnemnda har prognosert en økning energikostnadene på om lag 360 mill. kroner, hvorav økt mineraloljeavgift utgjør om lag 50 mill. kroner.

Kapitalkostnadene har økt med hhv. 4,1 pst. og 4,5 pst. i perioden fra 2016 til 2018 som følge av at realrentekostnaden har økt kraftig, etter å ha ligget på et relativt lavt nivå i 2016.

Målt i faste priser (volum) nådde investeringene sitt laveste nivå etter opptrappingen på 70-tallet i 2001. Investeringsvolumet målt i faste 2016-priser (inkl. leasing) økte med 18 pst. fra 2014 til 2018, iflg. Budsjettnemnda/SSB. Økningen er særlig knyttet til økning i bygningsinvesteringene. Figur 3.9 viser utviklingen i bruttoinvesteringene og inngåtte leasingkontrakter i faste priser etter 1970.

Kilde: Budsjettnemnda

3.3.3 Utvikling i sysselsetting

Jordbruket stod for 1,8 pst. av samlet sysselsetting i Norge i 2015, mot 4,1 pst. i 1999. I tillegg leverer mange foretak varer og tjenester til landbruket, og det er en omfattende virksomhet knyttet til foredling og omsetning av landbruksvarer.

Tabell 3.8 viser utviklingen i antall jordbruksbedrifter i drift og antall årsverk siden 1999. På 2000-tallet var den gjennomsnittlige årlige nedgangen i antall årsverk 4,1 pst. Etter 2010 har den årlige nedgangen vært klart lavere. Med grunnlag i SSBs arbeidsforbruksundersøkelser, regner Budsjettnemnda med en reduksjon i antall årsverk på ca. 2 pst. per år. Reduksjonen i antall jordbruksbedrifter er også avtagende og er nå på ca. 2 pst. per år.

3.3.4 Strukturutvikling

Antall jordbruksbedrifter er redusert med 23,8 pst., eller om lag 12 600 bedrifter, fra 2005 til 2017. Gjennomsnittlig areal per jordbruksbedrift har økt fra 187 daa i 2005 til 244 daa i 2017. Det har vært en vesentlig strukturendring i alle produksjoner. I 2017 var det 7 880 jordbruksforetak med melkeproduksjon. Dette innebærer en reduksjon i antall bedrifter med melkeproduksjon på 65 pst. i perioden 1999 til 2017. Gjennomsnittlig antall melkekyr per melkebruk har økt fra 13,8 i 1999 til 27,4 i 2017. I jordbruksoppgjøret 2014 ble særreglene for samdrift fjernet i kvote- og produksjonstilskuddsregelverket. Det var 3 465 melkeproduksjonsforetak som produserte på flere kvoter i 2017, og om lag 37 pst. av kumelkkvotene inngikk i slike foretak. Utviklingen i produksjon på flere kvoter viser at andelen kvotemengde som produseres et annet sted enn der den tilligger, økte frem til 2012, men har ikke økt vesentlig etter det. Det er i stor grad landbrukseiendommer med kvoter under 100 000 liter som bortdisponerer sin kvote, og de mellomstore og store landbrukseiendommene som produserer på flere kvoter.

Antall daa korn per bedrift med kornproduksjon økte fra 194 daa i 2005 til 264 daa i 2017. I samme periode økte gjennomsnittlig potetareal fra 28 til 68,5 daa, og gjennomsnittlig grønnsaksareal fra 45 til 98 daa per foretak. Gjennomsnittlig sauebesetning økte fra 55 til 68 sauer. Antallet verpehøner per bedrift økte fra ca. 4 000 til 7 400, når bedrifter med under 500 høner holdes utenom. Gjennomsnittlig besetningsstørrelse for jordbruksbedrifter med purker økte fra 47 til 86 purker per bedrift i samme periode. Gjennomsnittstall for antall dyr eller daa preges av at mange bedrifter har flere produksjoner, hvor noen er mer typiske tilleggsproduksjoner. Strukturutviklingen innebærer likevel generelt at bedriftene spesialiseres.

Arealet til jordbruksbedrifter som går ut av drift, overtas i stor grad av andre jordbruksbedrifter og i hovedsak ved leie. Statistikken viser imidlertid betydelig regional variasjon. Andelen leid areal er i gjennomsnitt ca. 45 pst. og andelen har vært stabil de siste årene. I åtte av fylkene er andelen leid jord over 50 pst.

3.3.5 Produktivitet

Produktivitetsveksten i jordbruket er høy. Jordbrukssektoren har, de siste 10 årene, hatt en vekst i brutto arbeidsproduktivitet på i gjennomsnitt 4,0 pst. per år. Tallgrunnlaget indikerer at produktivitetsveksten har vært mindre de siste årene enn tidligere i perioden. Tilsvarende produktivitetsmål for norsk industri (bruttoprodukt per timeverk) viser en gjennomsnittlig årlig vekst på 1,6 pst. de siste ti år, ifølge Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene. Gjennomsnittlig vekst i Fastlands-Norge var 0,7 pst, jf. figur 3.10. Total faktorproduktivitet i jordbruket har økt med 2,9 pst. per år de siste 10 årene.

Kilde: Budsjettnemnda og Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene

3.3.6 Overføringene til jordbruket

OECDs PSE-analyser (Producer Support Estimate) viser næringsstøttens andel av jordbrukets samlede brutto inntekt. Beregningene omfatter både budsjettstøtte og virkning av importvernet (skjermingsstøtte), dvs. forskjellen mellom verdensmarkedspris og norsk pris. Beregningene skal i prinsippet gi et totalmål for støtten til produsentene. For Norges del er jordbruksfradraget i skatteligningen eksempel på avgiftslettelse som også inkluderes i beregningene. PSE-prosenten gir med andre ord en indikasjon på støttenivået. Den gir ikke grunnlag for en nøyaktig sammenligning mellom land, fordi det varierer hvor stor andel av jordbruksproduksjonen og hvilke virkemidler som er inkludert.

Netto overføringer i faste kroner var høyest i siste halvdel av 1980-årene, og har deretter hatt en nedadgående trend. Etter 2007 har det vært en viss økning i realverdien av totaloverføringene, ifølge OECD. Norge har, sammen med Sveits, Sør-Korea, Japan og Island, den mest omfattende jordbruksstøtten blant OECD-landene.

Støttenivået i Norge målt ved PSE-prosenten har i gjennomsnitt vært om lag 60 de siste årene. Prosenten har variert en del fra år til år, særlig pga. svingninger i verdensmarkedspriser på en rekke landbruksprodukter. PSE-prosenten i gjennomsnitt for OECD-land var 19 i 2016. Endringer i PSE-prosenten kan skyldes både endringer i det interne støttenivået og i valutakurser. Endringer i verdensmarkedspriser vil ha særlig stor betydning. Tabell 3.9 gir en oversikt over PSE for Norge og sammenlignbare land.

OECDs system for støtte målt i PSE kan ikke sammenlignes direkte med WTOs inndeling av internstøtte, bl.a. fordi WTO-beregningene benytter administrerte priser og verdensmarkedspriser fra 1986–l988 til å beregne skjermingsstøtten. WTO-beregningene angir derfor ikke et lands oppdaterte skjermingsstøtte. Når det gjelder Norges forpliktelser på internstøtte, vises det til kapittel 5.2.

CSE (Consumer Support Estimate) er et uttrykk for den implisitte skatt som pålegges forbrukerne som følge av landbrukspolitikken (negativ verdi fordi det er en overføring fra forbrukerne). Norges prosentvise CSE var i 2016 på -44 pst. I gjennomsnitt for OECD-land var CSE på -7 pst.

3.4 Bærekraftig utvikling – miljø og klima

3.4.1 Miljø og klima

I dette kapitlet rapporteres det på målsettingen om bærekraftig landbruk. Det vises for øvrig til rapportene Jordbruk og miljø 2017 utgitt av SSB og Produksjon og omsetning av økologiske landbruksvarer 2017 utgitt av Landbruksdirektoratet, samt nettbasert miljø- og klimastatistikk fra Landbruksdirektoratet, miljøstatus.no, vann-nett.no og SSB sine nettsider.

Norsk landbruk har lange tradisjoner for bærekraftig forvaltning som tar hensyn til miljø, kulturlandskap og biologisk mangfold. Utvikling i kunnskap og virkemidler har bidratt til at aktiviteten på mange områder er mer miljøvennlig i dag enn for 20–30 år siden. Målretting i utvikling av miljøvirkemidlene har stått sentralt.

Reduksjon av vannforurensning (avrenning av jord, næringsstoff og plantevernmidler) er en viktig del av miljøarbeidet. Samlet gjennomføring av ulike jordarbeidingstiltak, grasdekte arealer m.m. i kornområdene, har redusert erosjonsrisikoen på de dyrkede arealene, men ikke tilsvarende det som har vært forventet effekt av tiltakene. Årlige variasjoner med endringer i nedbør og avrenning har ifølge NIBIO sine undersøkelser stor innvirkning på avrenning og erosjon fra jordbruksarealene. NIBIO viser til at mer nedbør og ustabile vintre har gitt økt avrenning som kamuflerer effekten av iverksatte tiltak. Effektene nedstrøms er også påvirket av andre forhold, som spredt avløp fra husholdningskloakk og værforhold. Etter vannforskriften skal alle vannforekomster ha god økologisk tilstand innen 2021. Forvaltningsplaner for alle vannregionene ble godkjent av Klima- og miljødepartementet i 2016. Tiltak skal være iverksatt fra 2018.

Jordbrukslandskapets mangfold og kombinasjon av natur- og kulturverdier er en karakteristisk og viktig del av landskapet i Norge. Ulike naturgitte forhold har gitt stor variasjon i produksjonsmåter og ressursutnyttelse i ulike deler av landet, med tilhørende særpregede kulturlandskap.

All matproduksjon starter med fotosyntesen. I utgangspunktet er derfor alt jordbruk basert på opptak av CO₂. Jordbruksaktiviteter og særlig husdyrhold er imidlertid også opphav til utslipp av klimagasser, hovedsakelig i form av metan (CH₄) og lystgass (N₂O).

Jordbrukets utslipp har blitt redusert med 5,4 pst. fra 1990 til 2016. Det har i samme periode vært en økning i de totale nasjonale utslippene på 3 pst. I 2016 var jordbrukets utslipp av klimagasser på 4,5 mill. tonn CO₂-ekvivalenter. De samlede utslippene fra jordbruket økte med 0,7 pst. fra 2015–2016 og utgjorde 8,4 pst. av de totale norske utslippene i 2016. Økningen i klimagassutslipp fra jordbruket det siste året er et resultat av økningen i antall storfe og sau.

Det meste av metanutslippene kommer fra dyrenes fordøyelse, spesielt fra drøvtyggere. Resten kommer fra lagring og spredning av husdyrgjødsel. Færre storfe, grunnet økt effektivitet i melkeproduksjonen, og redusert bruk av gjødsel er hovedårsakene til nedgangen i utslipp fra jordbruket fra 1990. I følge GENO har avlsarbeid bidratt til at klimagassutslippene fra melkekyr er redusert med 10 pst. per produserte enhet fra 1980 til i dag. Til tross for økt produksjon har endringer i jordbruket bidratt til at forbrenningsutslippene i jordbruket er redusert med 30 pst. siden 1990, herunder 15 pst. fra bruk av traktorer og annen redskap. Ammoniakkutslippene til luft er fortsatt høyere enn hva Norge er forpliktet til internasjonalt i Gøteborgprotokollen og EØS-avtalen. Det er imidlertid stor usikkerhet rundt beregningene av utslippene fra jordbruket. Klimagassutslippene fra jordbrukssektoren blir beregnet med metodikk anbefalt av FNs klimapanel (IPCC).

Teknisk beregningsutvalg for klimagassutslipp fra jordbruket skal gi råd om hvordan man kan forbedre metodikken for jordbruket i utslippsregnskapet. Utvalget har avgitt følgende statusrapport:

Teknisk beregningsutvalg for klimagassutslipp fra jordbruket – statusrapportering:

Teknisk beregningsutvalg for klimagassutslipp fra jordbruket ble oppnevnt 9. november 2017 og har så langt gjennomført to møter (12. desember 2017 og 2. mars 2018).

Sekretariatet har utarbeidet et notat som sammenstiller utslippene fra jordbruket som faller inn under jordbruk, LULUCF, transport og bygg i utslippsregnskapet. Det er lagt frem tall for utslipp fra næringsmiddelindustri, men som ikke er spesifikt knyttet til foredling av norske jordbruksråvarer. Videre ble det gitt en oversikt over hvilket nivå (Tier) beregningene gjøres på for hver kilde, usikkerheten for hver kilde, og hvor sekretariatet ser muligheter for forbedringer. Sekretariatet skal utrede potensialet for å forbedre utslippsrapporteringen for spesifikke utslippskategorier i lys av tilgjengelig kunnskap og data, samt hvilke ressurser det eventuelt ville kreve å gjennomføre en slik forbedring.

Utvalget anser seg i hovedsak ferdig med første kulepunkt i mandatet (sammenstilling av utslipp fra ulike kilder i jordbruksnæringa) og vil arbeide videre med utarbeidelsen av sluttrapporten frem mot fristen 1. juli 2019.

Klimatiltak i jordbruket – rapport fra arbeidsgruppe

I jordbruksoppgjøret 2017 ble det besluttet å nedsette en arbeidsgruppe som frem til jordbruksoppgjøret 2018 skulle gjennomgå eksisterende støtteordninger til klimatiltak på gårdsnivå, jf. Prop. 141 S (2017–2018). Rapporten gir en oversikt over eksisterende støtteordninger over jordbruksavtalen, og gir anbefalinger om hvordan innsatsen for reduserte klimagassutslipp på gårdsnivå kan styrkes og målrettes ytterligere.

Arbeidsgruppen la til grunn at det var eksisterende økonomiske virkemidler i form av støtteordninger over jordbruksavtalen som skulle gjennomgås. Det er få ordninger over jordbruksavtalen som er spesifikt rettet mot klimaformål. Flere av ordningene er innrettet for å støtte tiltak som motvirker avrenning og tap av næringsstoffer til vann. I mange tilfeller vil de samme tiltakene også være gunstige med tanke på å redusere utslipp til luft.

Arbeidsgruppens hovedkonklusjoner er at det først og fremst er innen husdyrproduksjonen, gjødselhåndtering, energibruk og ved å ta i bruk ny teknologi man kan redusere utslippene fra gårdsnivå. Det må arbeides med å videreutvikle eksisterende tiltak og virkemidler, men også forskning, utvikling og rådgiving er viktig for å finne frem til nye effektive tiltak.

Kompensasjon for økt CO₂-avgift i 2017

I jordbruksoppgjøret 2017 ble det fordelt 55 mill. kroner til skog- og jordbruk som kompensasjon for økt CO₂-avgift. Midlene skulle disponeres til klimatiltak og ha budsjettvirkning i 2017. Midlene ble avsatt til formålene som går frem av tabell 3.10.

Forskning og utvikling

Delfinansiering av avlsprosjekt i regi av GENO

Det ble avsatt 15,5 mill. kroner til et avlsprosjekt i regi av GENO, der GENO bidrar med tilsvarende sum. Midlene skal bidra til videre avlsmessig fremgang med lavere metangassutslipp uten at det går på bekostning av andre avlsmål som bedre dyrehelse og økt fôreffektivitet. I løpet av 2018 forventes det å ha blitt etablert 2–3 pilotfjøs for registrering, innsamling og lagring av metanutslippsdata. Parallelt skal det jobbes med å bygge kunnskap og finne teknologier som kan bidra med nødvendig tilleggsinformasjon. Neste fase av prosjektet innebærer å rulle systemet ut i flere besetninger.

Utredningsprosjekter

Det ble høsten 2017, etter utlysning, innvilget 7 prosjekter som skal bidra med kunnskap i arbeidet med å redusere klimagassutslippene fra jordbruket. Følgende prosjekter fikk tilsagn:

• Klimatiltak i landbruket – en utredning om modeller, karbonlagring og tiltak for reduserte klimagassutslipp (NMBU)

• Verktøy for å estimere tap av ammoniakk og lystgass (NIBIO)

• Bruken av levende gjær i fôr for å redusere klimagassutslipp fra drøvtyggere og hest (NMBU)

• KarbonVekst: Redusert klimagassutslipp og bedre agronomi med bruk av biokull ved gjødsling og kompostering (NIBIO)

• Gjødslingsstrategier for eng som minimerer lystgassutslipp (NIBIO)

• Faste kjørespor i eng – et tiltak for å øke karbonbinding i jorda og redusere lystgassutslipp (NLR)

• Effekter av virkemidler for å redusere utslipp fra nydyrking av myr (CICERO)

SMIL-midler

20 mill. kroner ble satt av til utbedring av hydrotekniske anlegg i planeringsområdene, dvs. i kornområdene rundt Oslofjorden og i Trøndelag. Dette ga en betydelig økning i oppslutningen om tiltaket.

Klima- og miljøprogrammet

Det ble satt av 2 mill. kroner til prosjekter som skulle bedre kunnskapen om presisjonsjordbruk og mulighet for reduserte klimagassutslipp med sikte på å utvikle tiltak som kan inngå i regionale miljøprogram. Det ble gitt tilskudd til 3 prosjekter, om tilpasninger som gir synergier mellom klima- og miljøtiltak i jordbruket og knyttet til bruk av fangvekster i korn og grønnsaker.

Verdiskapingsprogrammet for fornybar energi i landbruket

Det ble satt av 3 mill. kroner til klimaprosjekter, herunder pilotprosjekt økt bruk av biodrivstoff i traktorer og maskiner. Stiftelsen Ruralis er tildelt prosjektmidler for å utrede driftssikkerhet og økonomi ved bruk av ren (100 pst.) biodiesel i landbruket. I tillegg er det en mindre del av prosjektet som skal se på avgiftssystemer og klimagevinst ved bruk av biodiesel.

Skogbruk

Det ble satt av 3 mill. kroner øremerket spesielle miljøtiltak i skogbruket. Dette er i hovedsak tilskudd til skogeiere som tar et større ansvar for å unnta viktige miljøverdier fra hogst.

3.4.1.1 Nasjonalt miljøprogram

Nasjonalt miljøprogram har som hovedmål å sikre et åpent og variert jordbruks- og kulturlandskap, og å sikre at et bredt utvalg av landskapstyper og særlige verdifulle biotoper og kulturmiljøer ivaretas og skjøttes. Det skal også bidra til at jordbruksproduksjonen fører til minst mulig forurensing og tap av næringsstoffer til luft og vann.

Programmet består av både tilskuddsordninger og miljøkrav i forskrift om produksjonstilskudd og avløsertilskudd i jordbruket. Til og med 2014 var også forskrift om miljøplan en del av programmet. Elementene i miljøplan følges nå dels opp i forskrift om produksjonstilskudd og dels gjennom KSL-systemet. Nasjonalt miljøprogram ble revidert i 2012 med virkningsperiode fra 2013 til 2016, som senere er utvidet til og med 2017. Nytt nasjonalt miljøprogram med retningslinjer for utformingen av regionale miljøprogram for neste programperiode er under utarbeidelse og skal gjelde fra vekstsesongen 2019.

Areal- og kulturlandskapstilskuddet og tilskudd til dyr på beite

De store ordningene over nasjonalt miljøprogram er areal- og kulturlandskapstilskuddet og tilskudd til dyr som beiter på innmark og utmark. Virkemidlene skal bl.a. stimulere til et åpent og variert kulturlandskap og bevaring av det biologiske mangfoldet i jordbrukets kulturlandskap. Oppdaterte tall for dyr på beite i 2017 presenteres i Prop. 1 (2018–2019).

Genetiske ressurser – Bevaringsverdige husdyrraser

Hovedkriteriene for å definere en bevaringsverdig rase går frem av Norsk genressurssenters Handlingsplan for bevaringsverdige husdyrraser 2016–2019. Hovedkriteriene er at rasen skal være nasjonal og ha en truet populasjonsstørrelse. Kravet er at det er under 3000 avlshunndyr i populasjonen (gjelder artene sau, geit, hest og storfe). I Norge er 18 av de nasjonale småfe-, storfe- og hesterasene i landbruket regnet som bevaringsverdige og definert som truet eller kritisk truet etter standard fra FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO). Målet med arbeidet er at de skal komme opp i en stor nok populasjon til at de ikke lenger regnes som truet. Å sikre de bevaringsverdige husdyrrasene bidrar til å beholde valgmuligheter og livsgrunnlag for fremtidas landbruk.

Fra og med 2016 er tilskudd til bevaringsverdige husdyr på nasjonalt og regionalt nivå slått sammen til en ordning. Den nasjonale tilskuddsordningen omfatter nå også bevaringsverdige småfe og hest i tillegg til bevaringsverdige storferaser. Forskrift for ordningen ble iverksatt fra og med 1.7.16 med første søknadsomgang i 2017. Figur 3.11 viser utviklingen i antall avlshunndyr for storfe fra 2011–2016 og tabell 3.11 viser utviklingen i antall rasegodkjente småfe i 2015 og 2017.

Kilde: Norsk genressurssenter

Handlingsplan for bærekraftig bruk av plantevernmidler

Handlingsplan for bærekraftig bruk av plantevernmidler gjelder for perioden 2016–2020. Planen fastsetter mål og tiltak for å redusere risiko for helse og miljø ved bruk av plantevernmidler, og for å redusere bruken av kjemiske plantevernmidler.

For 2017 var det avsatt 9 mill. kroner til å følge opp handlingsplanen. Referansegruppen har gitt overordnede føringer for hvilke tiltak som skulle prioriteres i 2017. Landbruksdirektoratet mottok 35 søknader med et samlet søknadsbeløp på 40 mill. kroner. Det ble tildelt midler til 17 prosjekter som omhandler tema som integrert plantevern, kunnskap, informasjon og veiledning til næringsutøvere om bærekraftig bruk av plantevernmidler og kunnskap om bruk og effekter av plantevernmidler under norske forhold.

3.4.1.2 Regionale miljøprogram

Regionale miljøprogram (RMP) ble innført i 2005 for å stimulere til økt miljøinnsats i jordbruket ut over det som er mulig gjennom nasjonale ordninger. RMP omfatter en sentral del av de mest målrettede miljøtiltakene og miljøvirkemidlene over jordbruksavtalen. Formålet er bevaring og skjøtsel av naturmangfold, kulturminner og kulturmiljøer i kulturlandskapet og å redusere forurensing til vann og luft. Det er fastsatt en nasjonal meny av tiltak som fylkene kan velge fra, basert på sine miljøutfordringer.

I 2017 ble det gjennomført tiltak på 20 179 foretak for 435,7 mill. kroner innenfor de regionale miljøprogrammene. Figur 3.12 viser den totale fordelingen av tiltak per hovedområde. De største tiltaksområdene var avrenning til vassdrag og kyst (36 pst.) og kulturlandskap (28 pst.). Oppslutningen om tiltaket som er spesielt innrettet mot å redusere utslipp til luft, «Miljøvennlig spredning av husdyrgjødsel», har økt betydelig de siste årene, og 11 pst. av midlene gikk til dette formålet i 2017. Værforhold og muligheter for høstkorndyrking har betydning for oppslutning om tiltaket «Areal i stubb». Etter flere år med lavere oppslutning økte den i 2017, da det var 100 000 dekar mer i stubb enn året før.

Kilde: Landbruksdirektoratet

Det er stor variasjon i prioriteringer av tiltak mellom de ulike fylkene, jf. figur 3.13. Fylker med stor andel korndyrking bruker en betydelig andel av midlene til tiltak for å redusere erosjon og næringsstoffavrenning til vann og vassdrag, mens de øvrige fylkene særlig vektlegger tiltak som hindrer gjengroing og ivaretar verdifulle kulturlandskap og naturtyper. Den ulike prioriteringen av tiltak mellom fylker er i tråd med intensjonen for ordningen.

Kilde: Landbruksdirektoratet

3.4.1.3 Miljøvirkemidler i Landbrukets utviklingsfond

Spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL)

Formålet med Spesielle miljøtiltak i jordbruket (SMIL) er å ivareta natur- og kulturminneverdiene i kulturlandskapet, samt redusere forurensingen fra jordbruket. Ordningen skal gi mer målrettet innsats med utgangspunkt i lokale behov, utfordringer og målsettinger.

Ordningen forvaltes av kommunene og bevilgningen for 2017 var på 95 mill. kroner. I tillegg ble det fordelt 20 mill. kroner til hydrotekniske tiltak som en del av midler til kompensasjon for økt CO₂-avgift i 2017, omtalt over. Totalt ble det i 2017 innvilget midler til 2 933 prosjekter. Om lag 55 pst. av midlene ble i 2017 innvilget til tiltak for å fremme verdier i kulturlandskap, kulturmiljøer og biologisk mangfold, mens 41 pst. av midlene gikk til tiltak for å redusere forurensing til vann, jf. figur 3.14. En stadig større andel av midlene går til utbedring av hydrotekniske tiltak og andre tiltak for redusert forurensning. Dette kan forklares med behov for tilpasning til et endret klima og oppfølging av vannforvaltningsplaner. I 2017 ble det også satt av 20 mill. kroner ekstra til utbedring av hydrotekniske anlegg i planeringsområdene, dvs. i kornområdene rundt Oslofjorden og i Trøndelag. Dette ga en betydelig økning i oppslutningen fra året før, både i antall anlegg oppgradert (854 saker) og innvilget tilskudd (51,5 mill. kroner). Siden 1994 har over 1 000 fangdammer blitt etablert med støtte fra SMIL-ordningen, men oppslutningen om tiltaket har gått noe tilbake de siste årene.

Verneverdige bygninger og gammel kulturmark er de største postene når det gjelder bevaring av kulturlandskap, mens hydrotekniske anlegg er den viktigste gruppen av tiltak innen forurensning. Tilskudd til restaurering og skjøtsel av kystlynghei, slåttemark og slåttemyr bidrar til ivaretakelse av disse utvalgte naturtypene i kulturlandskapet. Kulturlandskapstiltak gjennomføres ofte i samarbeid og med samfinansiering fra natur- og kulturminnemyndighetene.

Kilde: Landbruksdirektoratet

Drenering

Godt drenert jord gir bedre utnyttelse av næringsstoffer, reduserer faren for jordpakking og reduserer faren for lystgassutslipp. God drenering bedrer også muligheten for produksjon og innhøsting i perioder med ekstremvær. I jordbruksoppgjøret 2017 ble det avsatt 58 mill. kroner til ordningen og det ble bestemt å doble tilskuddssatsen for drenering, fra 1 000 kr. til 2 000 kr. per dekar. Dette ble innført med virkning fra 1.7.2017. Satsøkningen medførte at en del søkere som ikke hadde gjennomført tiltaket, trakk tilbake sin søknad, og søkte på nytt med ny sats. Søknadsstatistikken for siste halvdel av 2017 viser likevel at satsøkningen har resultert i betydelig større interesse for tiltaket og utløste mange nye søknader. Det anslås at ca. 250 000 dekar jordbruksareal er drenert siden ordningen ble innført i 2013.

I 2017 ble det innvilget 115 mill. kroner til formålet. Ved årsskiftet 2017–2018 var 167 mill. kroner ubenyttet på ordningen.

Biogass

Forskrift om tilskudd for levering av husdyrgjødsel til biogassanlegg trådte i kraft 1.1.2015. Ved å bruke husdyrgjødsel og matavfall til biogassproduksjon, bidrar man til reduserte utslipp av klimagasser fra jordbruket, samtidig som det produseres klimavennlig biogass som kan komme til erstatning for fossile drivstoff. For budsjettårene 2013–2018 er det avsatt til sammen 9 mill. kroner til ordningen. Ved søknadsomgangen i januar 2018 søkte 35 foretak om et beløp på til sammen 3,7 mill. kroner. 30 av søkerne har levert husdyrgjødsel til Greve Biogassanlegg i Vestfold og én søker har levert til Romerike Biogassanlegg, som er et nytt anlegg i tilskuddssammenheng. Resterende fire søkere har brukt husdyrgjødsel i eget anlegg. Det er foreløpig få biogassanlegg som tar imot husdyrgjødsel, og det er en av de største hindringene for at ordningen får større omfang.

Støtte til tiltak i beiteområder og organisert beitebruk

Driftstilskudd til organiserte beitelag og støtte til felles investeringer har som mål å fremme bruk av beiteressursene i utmarka, vedlikehold av kulturlandskap og reduserte tap av dyr. Støtte til investeringer kan ses i sammenheng med midler til forebyggende og konfliktdempende tiltak mot rovviltskader over Klima- og miljødepartementet (KLD) sitt budsjett, der dette er relevant. Det var avsatt 10 mill. kroner til ordningen i 2017. Det ble i tillegg utbetalt 24,8 mill. kroner til 747 godkjente beitelag fra RMP, disse omfattet om lag 3/4 av antall sau og 1/3 av antall storfe som ble sluppet på utmarksbeite.

Klima- og miljøprogrammet

Klima- og miljøprogrammet skal bidra til å oppnå landbrukspolitikkens målsettinger på klima- og miljøområdet gjennom utredninger og informasjonstiltak. Programmet skal bidra til praktisk og næringsrettet kunnskap om klima- og miljøutfordringer som raskt kan formidles til landbruket. For 2017 ble 6 mill. kroner fordelt til fylkesvise tiltak og 12 mill. kroner til sentrale tiltak. Etter utlysning av de sentrale midlene ble det innvilget støtte til 13 prosjekter innen fagområdene klimatilpasning, klimagassutslipp/karbonbinding, forurensing og naturmangfold/kulturminner. Eksempler på nasjonale prosjekter som fikk innvilget støtte for 2017 er: Klimasmart landbruk, Videreutvikling av nettbasert «Veileder for klima- og miljøtiltak i landbruket», Fermentering av husdyrgjødsel: En biologisk metode for redusert tap av ammoniakk til luft, Forbedrede erosjonskart for norske forhold og Grovfôrkvalitet.

Utvalgte kulturlandskap i jordbruket og verdensarvområdene Vestnorsk fjordlandskap og Vegaøyan

Ordningen Utvalgte kulturlandskap i jordbruket ble etablert i 2009 med midler over jordbruksavtalen og KLDs budsjett. I behandlingen av Meld. St. 14 (2015–2016) Natur for livet ba Stortinget om at ordningen skulle utvides innen 2020. Dette arbeidet er godt i gang. I 2017 ble 10 nye områder utpekt.

De utpekte områdene representerer variasjoner av kulturlandskap i jordbruket over hele landet, og med store verdier knyttet til biologisk mangfold, kulturminner og kulturmiljøer. Aktiv landbruksproduksjon er viktig for gjennomføring av satsingen. Ordningen er evaluert og anses som vellykket med god måloppnåelse.

Midlene til verdensarvområdene Vestnorsk Fjordlandskap og Vegaøyan ble i 2017 økt til 5,5 mill. kroner. Det ble bevilget 3 mill. kr over KLDs budsjett til samfinansiering med jordbruksavtalemidlene til skjøtsel i disse verdensarvområdene. I begge verdensarvområdene har midlene vært viktige for grunneiere og drivere, for å sikre at arealer holdes i hevd og blir skjøttet. I tillegg bidrar KLD med betydelige midler til Verdensarvområdene som blant annet omfatter informasjonsarbeid og tilretteleggingstiltak for å ivareta forpliktelsene gjennom verdensarvkonvensjonen.

Ordningene Utvalgte kulturlandskap og Verdensarvsatsingen er slått sammen til én ordning, og det ble utarbeidet en forskrift for ordningen med virkning fra 1. januar 2017. Figur 3.15 viser fordelingen av midler til Utvalgte kulturlandskap i 2017, inkl. midlene over Klima- og miljødepartementet sitt budsjett.

Tilskudd til utsiktsrydding

I Jordbruksoppgjøret 2015 ble det bestemt å etablere ordningen Tilskudd til utsiktsrydding i tilknytning til landbrukets kulturlandskap, Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal. Det ble satt av 20 mill. kroner til ordningen for 2016, og 8 mill. kroner for 2017. Formålet med ordningen er å bidra til utsikt og fremme verdier knyttet til landbrukets kulturlandskap. Det er videre et formål å gi klimagevinster ved å bruke rydningsvirke til bioenergiformål.

I 2017 økte oppslutningen om ordningen, spesielt i Sogn og Fjordane. Det ble gitt totalt 72 tilsagn om tilskudd i 2017 (16 i Hordaland, 45 i Sogn og Fjordane, 11 i Møre og Romsdal). Total tilsagnssum var 9,2 mill. kroner i 2017 mot 5,8 mill. kroner i 2016. Fylkene rapporterer at det er økende interesse for ordningen for 2018. Av totalt 127 innvilgede prosjekter er 40 pst. av tilskuddsmottakerne jordbruksbedrifter. Det er et mål med ordningen at virke fra ryddet areal skal gå til bioenergiformål, hvis mulig. 78 pst. av alle prosjektene utnytter virket helt eller delvis til bioenergi. Videre er det et mål om beiting, dersom arealet er egnet for det. Søknadsstatistikken viser at om lag 84 pst. av prosjektene har tilgang til beitedyr.

3.4.2 Økologisk produksjon og forbruk

I behandlingen av Meld. St. 11 (2015–2016) ble det bestemt at de tallfestede målene for økologisk produksjon og forbruk skal avvikles, jf. Innst. 251 S (2016–2017), og at det skulle utarbeides en ny strategi og et nytt mål for økologisk jordbruk. Strategien og nytt mål skal behandles av Stortinget. Strategien ligger som vedlegg til denne proposisjonen.

3.4.2.1 Markedsutvikling

Samlet for alle produktgrupper økte omsetningen av økologiske produkter i dagligvarehandelen med om lag 8 pst. fra 2016 til 2017. Den største økning i omsetningen var for brød og bakervarer og drikkevarer. Omsetningen av meieriprodukter og barnemat gikk ned. Grønnsaker var fortsatt varegruppen med størst omsetning målt i verdi. Omsetningsstatistikken skiller ikke mellom norskproduserte og importerte varer, men ettersom omsetningen for de fleste varer øker mer enn produksjonen, indikerer dette at mye av omsetningsveksten blir dekket av importert vare. Tabell 3.12 viser andel økologiske varer av total omsetning i 2017, og endring fra 2016, for et utvalg varer.

Totalt ble det omsatt økologiske matvarer gjennom dagligvarehandelen for 2,63 mrd. kroner i 2017, tilsvarende 1,9 pst. av totalmarkedet. Det er beregnet at omsetningen gjennom andre salgskanaler enn dagligvarehandelen, dvs. storhusholdninger, spesialbutikker, Bondens marked, bakerier og abonnementsalg, økte med ca. 5 pst. i 2017 til totalt 522 mill. kroner. Det var særlig vekst i storhusholdningsmarkedet. I tillegg kommer salg gjennom helsekostforretninger og Vinmonopolet (estimert til hhv. 206 mill. kroner og 808 mill. kroner i 2017). Omsetningen i salgskanaler utenom dagligvare utgjorde samlet ca. 1,5 mrd. kroner i 2017.

3.4.2.2 Areal- og produksjonsutvikling

Figur 3.16 viser utvikling i økologisk drevet areal og areal under omlegging (karensareal) samt antall driftsenheter med økologisk drift for perioden 2000–2017. 436 804 daa. jordbruksareal ble drevet økologisk i 2017, tilsvarende om lag 4,4 pst. av det totale jordbruksarealet (medregnet karensareal er andelen 4,8 pst.). Dette er en liten nedgang sammenliknet med 2016. For enkeltproduksjoner var det en økning i det økologisk drevne arealet til frukt- og bærproduksjon, grønnsaker og poteter på hhv. 3,5 pst., 28 pst. og 28,5 pst. i 2017, mens arealer til økologisk korn og oljevekster har holdt seg relativt stabile det siste året. Foreløpige tall for kornåret 2017–2018 tyder på at produksjonen av økologisk korn ser ut til å havne på et relativt høyt nivå, men noe lavere enn for kornåret 2016–2017, da det var rekordstor produksjon.

Karensarealer økte i perioden 2007–2009, men har de siste årene gått tilbake. Fra 2016 til 2017 var det imidlertid en økning i karensarealer på 14,3 pst. Dette tilsier at det totale økologiske arealet vil holde seg stabilt for 2018, avhengig av areal som går ut av økologisk produksjon. I perioden 2009 til 2015 var det en nedgang i antall driftsenheter med økologisk drift. Andelen foretak med økologisk produksjon har holdt seg relativt stabil på 5 pst. de siste tre årene.

Kilde: Debio

Husdyr i økologisk driftsform utgjør en liten andel av det totale antall husdyr i Norge. Andel sau og lam i økologisk driftsform utgjør 4,4 pst. og andel storfe utgjør 3,5 pst. Fra 2016 til 2017 var det en særlig stor vekst i antall økologiske slaktekyllinger. Antall økologiske verpehøns, gris og storfe økte også, mens det var en liten nedgang for økologisk sau. Økologisk produksjon av egg økte med hele 26 pst. i 2017. Produksjonen av kjøtt (storfe, sau/lam, svin og geit) økte med 11,8 pst., mens produksjonen av fjørfekjøtt økte med 44,1 pst. Produksjonen av økologisk melk gikk litt ned i 2017.

Tabell 3.13 viser andel økologisk areal av totalt jordbruksareal for et utvalg av land i Europa.

3.4.2.3 Utviklingsmidler

Det ble satt av 30 mill. kroner for 2017 til utviklingsprosjekter for å fremme produksjon og omsetning innen økologisk landbruk. Midlene ble delt mellom foregangsfylkene og utviklingsprosjekter. Midlene til utviklingsprosjekter går til prosjekter i hele verdikjeden, og skal styrke privat og offentlig forbruk, primærproduksjon, foredling og distribusjon. I 2017 var blant annet støtte til informasjonstiltak rettet mot forbrukere prioritert.

Foregangsfylkene skal stimulere til velfungerende verdikjeder for økologiske produkter som kan produseres i Norge, og jobber innenfor temaområdene jordkultur, frukt og bær, grønnsaker, melk og storfekjøtt, korn og forbruk/storhusholdning. Foregangsfylkene har hatt en viktig rolle som formidlere av kunnskap og erfaring, særlig mot produsentmiljøene. I tillegg ble det satt av 2 mill. kroner til generisk markedsføring over Matmerks bevilgning til informasjonsarbeid om økologiske produksjonsformer og produkter.

3.4.3 Andre politikkområder

Norsk Landbruksrådgiving

Norsk Landbruksrådgiving (NLR) driver faglig utvikling og uavhengig rådgiving i landbruket i hele landet. NLR bidrar til å bringe aktuell forskning ut til produsentene, og er en sentral aktør når det gjelder å øke kompetanse i næringen og legge grunnlaget for god agronomi og effektiv produksjon. I 2017 ble regionaliseringsprosessen fullført, og NLR bestod ved årsskiftet 2017/2018 av 10 regioner med en nasjonal overbygning. Det ble satt av 84,5 mill. kroner til Norsk Landbruksrådgiving i 2017. Midlene gikk til blant annet drift og utvikling av rådgivingsaktiviteten, byggeteknisk planlegging, HMS-rådgiving, maskinteknisk rådgiving, rådgiving om økologisk produksjon og rådgiving innen grøntsektoren. Innen byggteknisk rådgiving tilbys det rådgiving innen kategoriene planlegging av driftsbygninger, søknad om byggetillatelse og prosjektadministrasjon/byggeledelse. HMS-rådgivingen skal bidra til å forebygge ulykker og yrkeslidelser. Innen økologisk produksjon tilbys det rådgiving før, under og etter omlegging til økologisk drift. NLR arrangerer også kurs, samlinger og fagdager med ulike tema innen fagområder de har ansvaret for, og samarbeider med relevante fagmiljø og aktører.