5 Importvernet og internasjonale forhold
5.1 Importvernet for landbruksvarer
Handel er grunnleggende for økonomisk vekst og utvikling. Utviklingen over tid har gått i retning av reduserte handelsbarrierer og økt handel. De senere årene har det generelt vært mindre fremdrift i liberaliserende prosesser, både i WTO som skal fremme global handel, og i frihandelsforhandlinger mellom land eller grupper av land. Dette gjelder også frihandelsforhandlinger i regi av EFTA der det har vist seg krevende å forhandle frem endelige avtaler.
Den senere tids eskalering av handelskonflikter, i første rekke mellom USA og Kina, skaper usikkerhet og påvirker pågående forhandlingsprosesser. I WTO kan det ikke forventes særlige fremskritt i den nærmeste fremtid.
Regjeringen vil balansere ulike hensyn i den nasjonale forvaltningen av importvernet og i internasjonale handelsforhandlinger om landbruksvarer. For forbrukerne vil økt handel med landbruksvarer kunne gi et bedre vareutvalg og lavere matvarepriser.
5.2 WTO Landbruksavtalen og nye forhandlinger
Uruguay-runden, med multilaterale forhandlinger om regelverk knyttet til handel, resulterte i opprettelsen av Verdens Handelsorganisasjon (World Trade Organisation – WTO) 1. januar 1995. Samtidig ble det etablert egne avtaler om landbruk (Landbruksavtalen) og om sanitære og plantesanitære forhold (SPS-avtalen). Landbruksavtalen legger viktige rammebetingelser for den nasjonale landbrukspolitikken gjennom forpliktelser og rettigheter på de tre områdene markedsadgang, internstøtte og eksportsubsidier. Norge er bundet av disse forpliktelsene inntil en ny landbruksavtale kommer på plass.
Markedsadgang
Norges forpliktelser når det gjelder øvre tillatte tollsatser og importkvoter fremgår av Norges bindingsliste til WTO (vedlegg til St.prp. nr. 65 (1993–94)). Norge har notifisert bruk av importkvoter til og med 2016.
Internstøtte
WTOs landbruksavtale skiller mellom støtte som i Uruguayrunden ble underlagt reduksjonsforpliktelser (såkalt gul støtte), og støtte som ikke ble underlagt slike forpliktelser (såkalt blå og grønn støtte). For den sistnevnte kategorien støtte eksisterer det ingen øvre beløpsbegrensning, men støtteordningene må oppfylle visse kriterier for å være unntatt fra begrensningen.
Grønn støtte har liten eller ingen innvirkning på produksjon og handel, og var unntatt reduksjonsforpliktelser i Uruguayrunden. For Norges del omfatter denne kategorien støtte til bl.a. miljøprogrammer og velferdsordninger. For 2016 var notifisert grønn støtte på 7,7 mrd. kroner.
Blå støtte er ordninger under produksjonsbegrensende programmer basert på faste arealer eller avlinger, eller på et fast antall dyr. Blå støtte var unntatt fra reduksjonsforpliktelsene i Uruguayrunden. For 2016 var notifisert blå støtte på 5,2 mrd. kroner.
Samtlige interne støttetiltak til fordel for jordbruksprodusenter som ikke er omfattet av ett av unntakene, er underlagt de nevnte reduksjonsforpliktelsene. Reduksjonsforpliktelsene er uttrykt ved hjelp av et samlet mål for støtte, AMS (Aggregate Measurement of Support), også omtalt som gul støtte. Gul støtte er verdien av differansen mellom norske målpriser og faste referansepriser fra perioden 1986–1988 multiplisert med tilhørende volumer, i tillegg til prisstøtte over budsjett, fratrukket særavgifter. Norges maksimalt tillatte gule støtte er på 11,449 mrd. kroner. For 2016 var det notifiserte nivået i gul boks 10,9 mrd. kroner.
Eksportstøtte
Landbruksavtalen begrenser bruken av eksportsubsidier målt i både verdi og volum. Norges maksimalt tillatte nivåer fremgår av Norges nylig reviderte bindingsliste til WTO (godkjent 28.2.2018). Norge kan bruke eksportsubsidier for svinekjøtt, ost, smør og bearbeidede landbruksvarer til utgangen av 2020. Norge har notifisert eksportsubsidier til og med 2016. Støttenivået i 2016 var på til sammen 167 mill. kroner for de fire produktgruppene. Dette utgjør 39 pst. av tillatt bruk.
Landbruksforhandlingene
Landbruksforhandlingene er en del av den brede forhandlingsrunden som ble vedtatt på WTOs ministerkonferanse i Doha i 2001. Forhandlinger i 2008 om ferdigstilling av tekster stoppet da det viste seg at avstanden mellom enkelte av aktørene, på sentrale punkter, var for stor.
Under ministerkonferansen på Bali i desember 2013 oppnådde WTOs medlemsland enighet på flere områder, blant annet om handelsforenkling. På landbruksområdet ble det enighet om ministerbeslutninger vedrørende tollkvoteadministrasjon og matvaresikkerhet for utviklingsland. I tillegg ble det enighet om en ministererklæring om å utvise tilbakeholdenhet i bruken av alle former for eksportstøtte i påvente av en endelig avtale der eliminering av slike støtteordninger inngår.
På ministerkonferansen i Nairobi i desember 2015 ble det gjort viktige vedtak blant annet når det gjelder avvikling av eksportstøtte for landbruksvarer.
Ministerkonferansen i Buenos Aires i desember 2017 brakte ingen nye resultater på landbruksområdet. Det ble heller ikke vedtatt nye mandat for videre forhandlinger på dette området. Forsøk på å avtale en varig løsning for offentlig matvarelagring for matvaresikkerhet i utviklingsland førte ikke frem.
Per første halvår 2018 er det stor usikkerhet om videre utvikling i landbruksforhandlingene i WTO. Landbruk vil uansett stå sentralt i fremtidige forhandlinger. Det er sannsynlig at handelsvridende landbruksstøtte er området det er størst interesse for. På samme tid vil mulighetene for videre forhandlinger bli påvirket av det generelle handelspolitiske klimaet.
Utfasing av eksportsubsidier
På ministerkonferansen i Nairobi ble det enighet om at industrilandene med umiddelbar virkning skulle avslutte all bruk av eksportsubsidier for sine jordbruksprodukter, med unntak for noen få produkter. For meierivarer, svinekjøtt og bearbeidede jordbruksprodukter er det gitt tillatelse til å fortsette med bruk av eksportsubsidier til utgangen av 2020. Dette berører i hovedsak Norge, Sveits og Canada. Det ble også gjort vedtak om avvikling av eksportstøtte for utviklingsland.
Nairobi-vedtaket innebærer at maksimalt kvantum som kan få eksportsubsidier av meierivarer, svinekjøtt og bearbeidede jordbruksvarer, er gjennomsnittet av faktisk eksport i tonn i perioden 2003–2005. For subsidiebeløp skal budsjettbegrensningen fra Norges bindingsliste til WTO legges til grunn. Revidert norsk bindingsliste for eksportstøtte ble innsendt til WTO 28. november 2017, og godkjent av WTO 28. februar 2018. Norge var nummer 2 i rekken av 16 medlemsland som fikk godkjent den nye bindingslisten.
5.3 Import fra u-land
Verdien av importen av landbruksvarer fra alle u-land utgjorde 14 mrd. kroner i 2017, tilsvarende 22 pst. av totalimporten. Importen fra u-landene gikk noe tilbake fra 14,5 mrd. kroner i 2016.
Toll- og kvotefri markedsadgang for produkter fra de fattigste landene er et sentralt tiltak i norsk utviklings- og handelspolitikk. Alle land på FNs offisielle MUL-liste og alle lavinntektsland med mindre enn 75 mill. innbyggere, til sammen 59 land, omfattes i dag av denne nulltoll-ordningen. Andre u-land får også vesentlige tollreduksjoner ved eksport til Norge. Namibia, Botswana og Swaziland har i tillegg særskilte eksportmuligheter for storfekjøtt og sauekjøtt til Norge innenfor årlige indikative tak på 3 200 tonn for storfekjøtt og 400 tonn for sauekjøtt.
Importen fra de fattigste landene har relativt sett økt betydelig for enkelte varer de siste årene, f.eks. blomster og kaffe fra Kenya og honning fra Etiopia og Zambia. Importen fra de fattigste landene utgjorde 1 pst. av den totale importen av landbruksvarer i 2017 med en samlet verdi på 954 mill. kroner, 35 pst. av dette var roser fra Kenya.
5.4 EUs felles landbrukspolitikk og forhandlinger med EU
5.4.1 Utviklingen i EUs felles landbrukspolitikk (CAP)
Landbrukspolitikken er ikke en del av EØS-avtalen, men utviklingen av EUs felles landbrukspolitikk har likevel betydning for norsk landbruk og næringsmiddelindustri. Prisutviklingen for landbruksproduktene i EU påvirker omfanget av grensehandelen og konkurransekraften til næringsmiddelindustrien.
Endringer i EUs felles landbrukspolitikk (CAP) henger sammen med EUs langtidsbudsjetter. Den forrige reformen av landbrukspolitikken ble vedtatt i 2013, og gjelder for perioden frem til 2020. Fleksibiliteten for medlemslandene i gjennomføringen av landbrukspolitikken har økt. EUs felles landbrukspolitikk er således mindre felles og mer fleksibel med de endringene som er gjennomført. Reformen omfattet også avvikling av produksjonskvotene for melk (fra 2015) og for sukker (fra 2017).
EU er nå i gang med diskusjonene om neste CAP-reform for perioden 2021–2027. Etter en omfattende høringsrunde la kommisjonen frem meldingen «The Future of Food and Farming» i november 2017. Meldingen trekker opp en rekke spørsmål til diskusjon om retningen på landbrukspolitikken etter 2020. Det legges i meldingen ikke opp til omfattende endringer i denne reformen. Forenkling er en av hovedprioriteringene til kommisjonen, noe som gjenspeiles i meldingen. Landbrukspolitikken skal fremdeles ha fokus på marked, konkurransekraft og handel. Kommisjonen legger i tillegg vekt på styrket miljø- og klimaprofil.
Prosessen frem mot endringene i CAP etter 2020 kommer samtidig som det gjenstår ubesvarte spørsmål knyttet til Brexit, som vil få konsekvenser for den kommende debatten. CAP utgjør om lag 39 pst. av EUs budsjett, der Storbritannia er en betydelig netto bidragsyter. Storbritannias uttreden vil dermed få en budsjettmessig konsekvens, også på landbruksområdet. Hvordan dette skal løses er ikke klart. Forslag til nytt langtidsbudsjett i perioden 2021–2027 legges frem i mai, og forslag til ny landbrukspolitikk fremmes før sommeren 2018.
5.4.2 Brexit
Den 29.3.2017 informerte den britiske regjeringen EU om at Storbritannia ønsker å tre ut av unionen. Dersom det ikke er enighet om enten en avtale etter to år (29.3.2019) eller en forlengelse av fristen, opphører Storbritannias medlemskap i EU automatisk. Handel mellom EU og Storbritannia vil da skje på WTO-vilkår.
Forhandlingene mellom EU og Storbritannia skal etter planen munne ut i en utmeldelsesavtale innen møtet i Det europeiske råd 18.–19. oktober 2018. Utmeldelsesavtalen omfatter vilkår for utmelding, slik som bl.a. borgerrettigheter, britenes budsjettforpliktelser og spørsmålet om grensen mellom Nord-Irland og Irland. I tillegg vil avtalen inneholde vilkår for en overgangsperiode som begynner å løpe fra 30.3.2019.
I mars 2018 ble EU og Storbritannia enige om betingelsene for overgangsordningen. Grunnprinsippet er at Storbritannia fortsetter som om de var EU-medlem i perioden mellom 29.3.2019 og 31.12.2020, med noen begrensninger. En overgangsordning vil være nødvendig for å gi tid til å fremforhandle en permanent avtale. For Norge vil en overgangsordning kunne bety at Storbritannia vil fortsette som om de fortsatt var en del av EØS-avtalen og de andre avtalene vi har med EU, frem til overgangsordningens slutt.
Forhandlinger om Storbritannias fremtidige forhold til EU og andre tredjeland, som Norge, kan ikke starte før etter at Storbritannia er gått ut av EU i mars 2019.
5.5 Forhandlinger om EFTA-handelsavtaler
Norge har gjennom det europeiske frihandelsforbundet EFTA, som omfatter Sveits, Liechtenstein, Island og Norge, iverksatt 27 handelsavtaler med 35 land. I tillegg har EFTA undertegnet handelsavtaler med Guatemala og Filippinene. Disse avtalene er ennå ikke formelt ratifisert.
EFTA forhandler nå om handelsavtaler med Ecuador, Malaysia, Mercosur, India, Indonesia og Vietnam. Norge har også gjenopptatt de bilaterale handelsforhandlingene med Kina i 2017. Videre reforhandler EFTA nå sine avtaler med Israel, Mexico, Tyrkia, Canada og SACU (Sør-Afrika, Namibia, Botswana, Swaziland og Lesotho). Nye handelsavtaler forelegges Stortinget før iverksettelse.