3 Kunnskapsgrunnlag
3.1 Omfang og helsemessige konsekvenser
For å følge opp stortingsbehandlingen av representantforslaget om tiltak mot sosial kontroll og æresvold som omtalt i punkt 2, startet Folkehelseinstituttet i 2018/2019 å utrede utbredelse av søskenbarnekteskap og helsefaglige konsekvenser for barn født av søskenbarn. Prosjektet skulle etter planen ferdigstilles sommeren 2022, men har blitt forsinket blant annet fordi forskere har vært omdisponert til covid-19-arbeid.
FHI har til høringsnotatet skrevet et kortfattet notat som oppsummerer foreløpig kunnskap om omfang og helsekonsekvenser for barn født i Norge av foreldre som er i nært slektskap, herunder søskenbarn. Opplysningene er basert på data fra offentlige registre, og omfatter i overkant av 3 millioner individer født i Norge i tidsperioden 1967 til 2017. FHI definerer nært slektskap mellom foreldre som tremenninger eller nærmere slekt, noe som er vanlig i mange deler av verden og i noen innvandrergrupper. FHI påpeker at nært slektskap kan gi økt sykdomsbyrde hos barna, primært grunnet økt risiko for sjeldne genetiske sykdommer, og viser til tidligere rapporter for nærmere beskrivelse av datasett og variabler.
FHI skriver i notatet:
«Forekomst
Nært slektskap mellom foreldre er sjelden i Norge. I vårt datasett er forekomsten av foreldrepar som er søskenbarn 0,6%, tremenninger 0,4%, mens kategorien «annet slektskap» utgjør 1,0%. Andelen foreldrepar som er nære slektninger er høyere (over 10%) i enkelte innvandrergrupper, og høyest der mor er innvandret fra Pakistan, Tyrkia eller Marokko. Forekomsten er synkende etter årtusenskiftet. For par der mor er innvandret fra Pakistan, er den for eksempel redusert fra over 40% før år 2000 til 24% i perioden 2010-2017. Data fra den siste perioden tilsier at det hvert år fødes omkring 1 000 barn av foreldre som er nære slektninger, hvorav omkring 400 er barn av foreldre som er søskenbarn.
Helseforekomst
Foreløpig har vi best kvalitetssikrede data for dødfødsel (fosterdød), spedbarnsdød (død i første leveår) og medfødte misdannelser eller sykdommer diagnostisert ved fødselen. Våre nyere data bekrefter tidligere funn. De viser at dødfødsel er omkring 1,3 ganger så hyppig hos barn der foreldrene er søskenbarn, mens det ikke er noen sikker økning hos barn av foreldre som er tremenninger i forhold til barn av foreldre som ikke er i slekt.
Spedbarnsdød er omkring 2,4 ganger så hyppig hos barn av foreldre som er søskenbarn, og omkring 1,4 ganger så hyppig hos barn av foreldre som er tremenninger i forhold til barn av foreldre som ikke er i slekt. Medfødte misdannelser eller sykdommer diagnostisert ved fødselen er omkring 1,7 ganger så hyppig hos barn av søskenbarn, mens det igjen ikke er noen sikker økning hos barn av foreldre som er tremenninger i forhold til barn av foreldre som ikke er i slekt. Resultatene er justert for faktorer som vi vet har sammenheng med både slektskap mellom foreldre og helse hos barn (utdanningsnivå, landbakgrunn og antall tidligere fødsler). Det er imidlertid svært vanskelig å justere fullt ut for slike faktorer.
Foreløpige analyser viser en noe høyere sykelighet, målt som økt forekomst av diagnoser satt i spesialisthelsetjenesten, hos barn der foreldrene er søskenbarn, og en noe høyere dødelighet også etter ettårs alder. Øvrige slektskapsforhold er foreløpig ikke analysert.
Dataene trenger imidlertid mer bearbeiding før endelige tall kan oppgis.
Tolkning
Våre funn bekrefter at nært slektskap mellom foreldre kan gi alvorlige helsekonsekvenser hos barna. Men mange av våre endepunkter er svært sjeldne hendelser (spedbarnsdødeligheten er for eksempel 0,7% for hele materialet og synkende gjennom perioden), slik at den absolutte risikoen vil være svært lav. Innen enkelte undergrupper kan den tilskrivbare helserisikoen av nært slektskap mellom foreldre være betydelig. Samtidig vil den samlede effekten for folkehelsen vil være liten så lenge forekomsten av slektskap mellom foreldre er lav totalt sett.»
3.2 Kunnskapsgjennomgang av forskning
NOVA, ved OsloMet, har på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet utarbeidet en kunnskapsgjennomgang av forskning på ekteskap i nær slekt sett i lys av retten til å bestemme over eget liv. Gjennomgangen oppsummerer, analyserer og systematiserer foreliggende norsk og europeisk forskning om ekteskap i nær slekt, samt forskning om tiltak som har til formål å forebygge ekteskap i nær slekt.
Når det gjelder situasjonen utenfor Europa, er det ifølge NOVA/OsloMet slik at det på verdensbasis er 11 pst. av befolkningen som er gift med en nær slektning.
Forskerne skriver bl.a. i sammendraget av rapporten:
«Ekteskap i nær slekt (eller konsangvine ekteskap) er en kulturell praksis som er utbredt i en rekke befolkningsgrupper i store deler av verden. I en global kontekst er likevel andelen slike ekteskap nedadgående. Mens konsangvine ekteskap utgjør 20-55 % av ekteskapene i Midtøsten, Nord-Afrika og Sentral-Asia, forekommer ekteskap i nær slekt sjelden blant majoritetsbefolkningen i Europa, Nord-Amerika og Australia. Av innvandrede grupper til Norge er ekteskap i nær slekt mest utbredt blant personer som har innvandret fra Pakistan, men det praktiseres også blant innvandrere fra Marokko, Irak, Somalia, Iran, Tyrkia, Afghanistan og Sri Lanka. Det generelle bildet for alle gruppene i Norge ser ut til å være en nedgang i antall ekteskap i nær slekt, både blant de som selv har innvandret, og blant deres barn. […]
Forpliktelser til familien i hjemlandet kombinert med innstramminger i innvandringsreguleringer trekkes frem som viktige faktorer for å forklare forekomsten av transnasjonale søskenbarnekteskap. Flere av forskningsbidragene vi har gjennomgått, trekker frem at for mange er ekteskapsmigrasjon en av få muligheter for lovlig innvandring til Europa, og at dette er med på å forklare opprettholdelsen og i noen tilfeller økningen i andelen ekteskap i nær slekt. Når det gjelder ekteskap i nær slekt som innvandringsstrategi, beskriver forskningslitteraturen dette først og fremst som motivasjon hos foreldre og andre voksne familiemedlemmer, og i liten grad noe som trekkes frem av den yngre generasjonen i Europa. Litteraturen ser i stor grad ut til å være samstemte om at praksisen med transnasjonale ekteskap i nær slekt ikke kan forklares ut fra innvandringsstrategiske motivasjoner alene.
Når det gjelder sammenhengen mellom ekteskap i nær slekt og tvang, er dataene mangelfulle. Vi har funnet svært få studier som eksplisitt undersøker sammenhengen mellom innflytelse på valg av hvem de skal gifte seg med, og det å gifte seg med en i nær slekt. Blant bidragene i forskningslitteraturen som undersøker denne sammenhengen finner vi at ekteskap i nær slekt i all hovedsak er arrangerte ekteskap, men at det også finnes ekteskap mellom nære slektninger hvor de unge har funnet hverandre selv, og hvor ekteskapet er basert på forestillinger om romantisk kjærlighet. Vi finner videre studier som viser ekteskap mellom nære slektninger som er inngått med tvang og press. Det er også slik at ekteskap i nær slekt forekommer og er vanlig i grupper/miljøer hvor vi også finner de høyeste forekomstene av tvangsekteskap. Vi har derimot ikke funnet studier som gir oversikt over omfanget av tvang og ufrivillighet i ekteskapene som er inngått mellom nære slektninger. Forskningslitteraturen viser imidlertid at aspekter som er fremtredende i saker som involverer tvang og ufrivillighet, kan bli satt på spissen i miljøer hvor ekteskap mellom nære slektninger er utbredt. […]
I Norge har alder ved ekteskapsinngåelse økt og andelen transnasjonale ekteskap gått ned.
Disse endringene må ifølge litteraturen ses i sammenheng med endringer i ekteskapsmønstre og familiepraksiser. Når det gjelder ekteskap i nær slekt, peker litteraturen på at det også her har funnet sted en endring i form av en nedgang i antall ekteskap. Blant norskfødte med innvandrerforeldre fra Pakistan har forekomsten av søskenbarn-par sunket jevnt, fra 43,5 % perioden 1997-2001 til 25 % i perioden 2007-2010 (Kinge mfl., 2014). Nedgangen som har funnet sted i Norge, trekkes også frem i litteraturen fra andre land, og det påpekes at endringen har funnet sted uten at er satt inn tiltak som eksplisitt omhandler ekteskap i nær slekt.
Det er i hovedsak to former for forebyggende tiltak mot ekteskap i nær slekt som er beskrevet i litteraturen: regulering av praksisen gjennom lovgivning og genetisk veiledning.
Når det gjelder lovgivning mot ekteskap i nær slekt, så kan dette deles i to kategorier. Den første er lovgivning som angir forbud mot bestemte former for konsangvine ekteskap, og som gjelder for hele befolkningen i et land. Den andre er innvandringslovgivning som regulerer hvilke typer ekteskap som gir grunnlag for oppholdstillatelse. Når det gjelder lovgivningen, finner vi at det først og fremst er via innvandringslovgivning at praksisen reguleres.»
3.3 Familieinnvandring og ekteskapsmønstre
SSB har publisert flere rapporter som berører familieinnvandring og ekteskapsmønster. Selv om antallet som er i gifteklar alder blant norskfødte med innvandrerforeldre har økt vesentlig, har det likevel vært en nedgang i antallet ekteskap som inngås i denne gruppen. Det er stor variasjon mellom forskjellige innvandrergrupper, og SSB påpeker at det er innvandrere fra Pakistan, Somalia og land i Øst-Europa, som i størst utstrekning gifter seg med en partner med samme landbakgrunn (SSB rapport 2020/5 side 4).
SSB skriver i rapport 2018/20 side 53-54:
«Parforhold mellom slektninger er ikke utbredt, og det gjelder kun 12 prosent blant norskfødte med innvandrerforeldre fra de fire landene vi ser på. Av disse er det hovedsakelig norskfødte med foreldre fra Pakistan som er i slekt med partneren (se tabell 4.4.). 21 prosent av dem med foreldre fra Pakistan som er i et parforhold (gift, samboer, forlovet eller kjæreste) med en slektning, og av disse 21 prosentene er 16 prosent sammen med en kusine eller fetter. Blant dem med foreldre fra Tyrkia og Sri Lanka er det lite utbredt å være sammen med en slektning.»
Av norskfødte med innvandrerforeldre fra Pakistan, giftet 87 prosent av kvinnene og 83 prosent av mennene seg med noen med samme landbakgrunn. Dette er også den landbakgrunnen som er forbundet med høyest forekomst av søskenbarnekteskap. Antallet ugifte norskfødte med to innvandrerforeldre fra Pakistan i alderen 18-23 år har nesten tredoblet seg fra 1998 til 2018. Likevel har ikke antallet familieetableringer mellom en norskfødt med innvandrerforeldre og en fra Pakistan økt. (SSB-rapport 2020/5 side 33 og 50). SSB skriver i rapport 2020/5 side 34:
«At det stadig blir mindre vanlig med innvandring for å etablere ekteskap til denne gruppen kan henge sammen med at det stadig blir flere med lignende bakgrunn å velge mellom i Norge. De som ville gifte seg i 1998 og kun hadde som kriterium at partneren skulle være over 18 år, ha bakgrunn fra Pakistan, og av motsatt kjønn, hadde ikke mange norskfødte med innvandrerforeldre å velge mellom. Nå er det innenlandske «ekteskapsmarkedet» for unge med innvandringsbakgrunn fra Pakistan langt større, men antallet som gifter seg synker, som vi ser.»
SSB oppsummerer på side 37:
«Antallet familieetableringer til unge norskfødte med innvandrerforeldre har sunket klart de siste årene, dette til tross for at antallet ugifte norskfødte med innvandrerforeldre vokser raskt. Samtidig ser vi at andelen som gifter seg i ung alder synker, noe som høyst sannsynlig henger sammen med økende deltakelse innenfor utdanningssystemet blant norskfødte med innvandrerforeldre.»
Også når det gjelder familiedannelse og samlivsmønstre er det forskjeller i befolkningen som helhet og i gruppen innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. I hele befolkningen er 20 prosent samboere, mens det blant norskfødte med innvandrerforeldre bare er 6 prosent som er samboere. Det er imidlertid store forskjeller mellom de ulike landgruppene. For eksempel er det bare 1 prosent blant dem med foreldre fra Pakistan som er samboere, mens andelen er 5 prosent blant dem med bakgrunn fra Tyrkia (SSB rapport 2018/20 side 49).
3.4 Arbeid mot tvangsekteskap og negativ sosial kontroll
De senere årene er det vedtatt en rekke lovendringer for å motvirke tvangsekteskap. Det er lovfestet at tvangsekteskap ikke er gyldige (heller ikke «utenrettslige tvangsekteskap»), at ekteskap inngått i utlandet med noen under 18 år ikke blir anerkjent i Norge og at det er straffbart å tvinge noen til å gifte seg, eller å gifte seg med noen under 16 år. De som skal gifte seg i Norge, må dessuten erklære på ære og samvittighet at ekteskapet blir inngått av egen fri vilje, og at de anerkjenner hverandres like rett til skilsmisse. Lovendringene er ikke evaluert.
I arbeidet mot tvangsekteskap og sosial kontroll har det vært fremmet en rekke handlingsplaner de siste 15 årene, uten at søskenbarnekteskap har vært gjenstand for spesifikke tiltak. I handlingsplanen Frihet fra negativ sosial kontroll og æresrelatert vold (2021–2024) nevnes ikke søskenbarnekteskap eksplisitt. Temaet har derimot vært oppe flere ganger i tilknytning til arbeidet mot tvangsekteskap. I årsrapporten fra Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll for 2019, er søskenbarnekteskap omtalt slik under punkt 5.2.2:
«I flere av sakene knyttet til tvangsekteskap ser vi at den aktuelle ekteskapskandidaten er en slektning, gjerne et søskenbarn. Når foreldrene finner en ekteskapskandidat som det forventes at sønnen eller datteren skal godta, kan det være vanskelig å si nei og stå imot presset. Dette blir enda vanskeligere når den aktuelle kandidaten er et søskenbarn. Sier man nei til en slik kandidat, kan det lede til store konflikter innad i den nærmeste familien, mellom foreldrene og deres søsken. I mange tilfeller handler ekteskap med noen i storfamilien om å styrke allianser, holde formuer i familien og ikke minst hjelpe slektninger til et bedre liv i Norge. Ofte kjenner man søskenbarnet og hans/hennes foreldre godt, de er gjerne familiemedlemmer man har tette bånd til. Terskelen for å si nei og stå imot presset om å gifte seg er generelt høy, men den blir svært høy når den aktuelle kandidaten er et søskenbarn.»
Arbeids- og inkluderingsdepartementet nedsatte høsten 2021 et offentlig utvalg som skal utrede de samlede juridiske problemstillingene i saker som gjelder negativ sosial kontroll, æresrelatert vold, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og psykisk vold, og avklare om gjeldende regelverk gir tilstrekkelig godt rettsvern for utsatte, eller om det er behov for endringer eller ytterligere regulering. Det fremgår ikke direkte av mandatet at utvalget skal vurdere søskenbarnekteskap. Lovutvalget startet sitt arbeid 7. februar 2022. Utredningen var planlagt levert innen 31. januar 2024, men denne fristen er nå utsatt til juni 2024.
3.5 Informasjon rettet mot befolkningen
Kurs i foreldreveiledning er et obligatorisk element i introduksjonsprogrammet. Det er fastsatt i forskrift 15. desember 2020 nr. 2912 til integreringsloven at temaene negativ sosial kontroll, æresrelatert vold, vold i nære relasjoner, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse samt helserisikoen ved å få barn med nært beslektede personer, er en obligatorisk del av kurset i foreldreveiledning.
På portalen Helsenorge er det lagt ut informasjon om å få barn når foreldrene er i slekt, og om arvelige tilstander. Helsedirektoratet har utarbeidet brosjyren «Having children when the parents are blood relatives» som blant annet gir informasjon om helserisiko og fødselsskader når foreldrene er i slekt.
Genetisk veiledning blir gitt av genetisk veileder og spesialister i medisinsk genetikk ved avdeling for medisinsk genetikk ved Oslo universitetssykehus, Sykehuset i Telemark, Haukeland universitetssykehus, St. Olavs hospital og Universitetssykehuset Nord-Norge. Ved genetisk veiledning får pasienter individuelle samtaler med informasjon, forklaring og risikovurdering med tanke på genetisk bestemte tilstander. Sykehusene har utfyllende informasjon om genetisk veiledning på sine hjemmesider.
På hjemmesidene til Barne- og familiedepartementet blir det informert om at det ikke er forbudt å inngå ekteskap mellom søskenbarn (fetter og kusine), men at det er viktig å være oppmerksom på at dersom foreldrene er i slekt, er det høyere risiko for å få barn med sykdom og medfødte misdannelser, dødfødsel, spedbarnsdød og forkortet levealder.
3.6 Høringen
Den 27. juni 2023 sendte Barne- og familiedepartementet høringsnotat med forslag til endringer i ekteskapsloven på alminnelig høring, med høringsfrist 27. september 2023. Høringsnotatet ble sendt til følgende instanser:
Departementene
Arbeids- og velferdsdirektoratet
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
Barneombudet
Barnesakkyndig kommisjon (BSK)
Bioteknologirådet
Datatilsynet
Diakonhjemmet Høgskole
Domstoladministrasjonen
Folkehelseinstituttet
Helse Midt-Norge RHF
Helse Nord RHF
Helse Sør-Øst RHF
Helse Vest RHF
Helsedirektoratet
Høgskolen i Innlandet
Høgskolen i Molde
Høgskolen i Volda
Høgskolen i Østfold
Høgskulen på Vestlandet
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet
Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll
Lagmannsrettene
Likestillings- og diskrimineringsombudet
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS)
Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring (NAFO)
Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge (NUBU)
Nord universitet
Nordlandsforskning
Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM)
Norges Teknisk Naturvitenskapelige Universitet (NTNU)
Norsk senter for barneforskning (NOSEB v/NTNU)
Norsk senter for menneskerettigheter (SMR v/UiO)
OsloMet – storbyuniversitetet
Oslo Universitetssykehus HF, Klinikk for laboratoriemedisin, Rettsmedisinske fag, Seksjon for rettsgenetikk – slektskap og identitet
Politidirektoratet
Regionale kunnskapssentre for barn og unge (RKBU)
Regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS)
Regionsenter for barn og unges psykiske helse, Helseregion Øst og Sør (RBUP)
Regjeringsadvokaten
Ressursgruppen Juss og Helse
Riksadvokaten
Sametinget
Samisk høgskole – Sámi allaskuvla
Sentralenheten for fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker
Skattedirektoratet
Sivilombudet
Statens barnehus
Statens helsetilsyn
Statens råd for likestilling av funksjonshemmede
Statens sivilrettsforvaltning
Statistisk sentralbyrå
Statsforvalterne
Sysselmannen på Svalbard
Tingrettene
Universitetet i Agder (UiA)
Universitetet i Bergen (UiB)
Universitetet i Oslo (UiO)
Universitetet i Stavanger (UiS)
Universitetet i Sørøst-Norge (USN)
Universitetet i Tromsø (UiT) – Norges arktiske universitet
Utdanningsdirektoratet
Utlendingsdirektoratet
Utlendingsnemnda
Velferdsforskningsinstituttet (NOVA v/OsloMet)
VID vitenskapelige høgskole
Kommunene
Akademikerne
Aleneforeldreforeningen
Alternativ til vold
Amathea – Veiledningstjeneste for gravide
Amnesty International Norge
Antirasistisk senter
Arbeidsgiverforeningen Spekter
Childwatch International – UiO
Den Norske Advokatforening
Den Norske Dommerforening
Den norske legeforening
Fafo
Fagforbundet
Fellesorganisasjonen (FO)
Forum for Barnekonvensjonen
Frelsesarmeens barne- og familievern
FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold
Funksjonshemmedes fellesorganisasjon
Gatejuristen
Hovedorganisasjonen Virke
Innvandrernes Landsorganisasjon (INLO)
Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)
Juss-Buss
Jussformidlingen
Jusshjelpa i Nord-Norge
Kirkens bymisjon
Kommunesektorens organisasjon (KS)
Krisesentersekretariatet
Kvinnefronten
Kvinnegruppa Ottar
Landsforeningen for barnevernsbarn
Landsgruppen av helsesøstre
Landsorganisasjonen for romanifolket
Landsorganisasjonen i Norge (LO)
Landsrådet for norske barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU)
Likestilling Inkludering Mangfold (LIM)
Likestillingssenteret
Likestillingssenteret KUN
Mental Helse
MiRA ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn
Nok. Norge (tidl. FMSO)
Nasjonalforeningen for folkehelsen
Norges Juristforbund
Norges Kvinne- og familieforbund
Norges Røde Kors
Norges Røde Kors Ungdom
Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening
Norsk barnevernlederorganisasjon (NOBO)
Norsk Innvandrerforum
Norsk kvinnesaksforening
Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS)
Norsk psykologforening
Norsk sykepleierforbund
Norsk Tjenestemannslag (NTL)
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)
Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD)
Oslo krisesenter
Press – Redd Barna Ungdom
Private Barnehagers Landsforbund (PBL)
Redd Barna
Reform – ressurssenter for menn
Rettspolitisk forening
Rådet for psykisk helse
Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn
Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF)
SINTEF
Stiftelsen Kirkens Familievern (SKF)
Stine Sofies Stiftelse
Unge funksjonshemmede
UNICEF Norge
UNIO – Hovedorganisasjon for universitets- og høyskoleutdannede
Utdanningsforbundet
Vergeforeningen
Virke
Voksne for Barn
Yrkesorganisasjonenes sentralforbund (YS)
Departementet mottok i alt 41 høringssvar. Av disse er det 11 høringsinstanser som ikke har hatt merknader. 11 privatpersoner sendte inn uttalelse.
Departementet har mottatt uttalelse med realitetsmerknader til høringsnotatet fra følgende 19 høringsinstanser:
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
Folkehelseinstituttet
Helsedirektoratet
Kripos
Likestillings- og diskrimineringsombudet
Norges institusjon for menneskerettigheter
Notodden kommune – kommuneoverlegen
Oslo politidistrikt
Oslo Universitetssykehus, Seksjon for rettsgenetikk – slektskap og identitet
Skattedirektoratet
Statsforvalteren i Innlandet
Statsforvalteren i Oslo og Viken
Utlendingsnemnda
Utlendingsdirektoratet
Advokatforeningen
Ahmadiyya muslimsk trossamfunn i Norge
Islamsk råd Norge
Mira-senteret
Norsk Forening for Medisinsk Genetikk